I dette klippet snakker vi blant annet om om skolens rolle når det gjelder å lære barn opp til å bruke sosiale medier på en sunn måte, og skolens ansvar for å snakke om press og psykiske lidelser. Torill tar opp dette nye faget som kalles “livsmestring” som skal fokusere på akkurat dette. Det er absolutt et av de tiltakene jeg ser på som aller viktigst. Jeg har alltid vært glad i skole og hatt et positivt forhold til det, men det er også veldig vanlig at mange ikke har det. Og jeg tror en av grunnene er, (og dette er i hvert fall min kritikk til skolesystemet slik det er i dag) at skolesystemet burde oppdateres oftere. Vi må få inn ny relevant info i pensum, flere kreative og engasjerende måter å lære det på, og rett og slett helt nye fag når samfunnet har utviklet seg slik at vi ser et behov for det. Man får både feilinformasjon og informasjon som er så unyansert, fra grunnskolen og opp til vgs at det gir barn et ukorrekt og ensidig bilde av virkeligheten med mindre de undersøker det videre selv. Dette finner i hvert fall jeg tydeligst eksempler på når jeg leser i skolebøkene om spesielt næring, rus, politikk og religion. Selvfølgelig kan man ikke lære barna aller sider om alle saker, og det er lett å være etterpåklok når informasjonen vi har gitt den neste generasjonen ikke er tilstrekkelig for å skape så optimale mennesker som vi kunne ha gjort. Men jeg syns det er veldig viktig at politikere, aktivister og helt vanlige folk roper ut om hva de syns skolen burde endre. Og det er vel litt det vi gjør her.
I andre del av videoen snakker vi om algoritmer, noe jeg syns er et skummelt science fiction-aspekt ved 2019 som virkelig er vanskelig å vikle seg unna i den moderne verden. Hvordan mikrofonen på iPhonen kan høre hva du snakker om gjennom dagen, og vise deg reklamer på mobilen senere om akkurat de tingene du snakket med andre om?? Her syns jeg utviklingen går i et tempo som skolesystemet skulle hatt litt av.
Jeg er sikker på at samtlige av dere har kjennskap til Desenio fra før. Hvis ikke, leser du i hvert fall riktig blogginnlegg nå! En sjelden gang hender det at Desenio kontakter meg og lurer på om jeg vil ha noen produkter sponset. Da hopper jeg som regel i taket – før jeg setter meg ned på stolen med ansiktet trykt opp i dataskjermen, siklende over de forskjellige posterne… Neida, det er penere affære enn slik jeg beskrev tror jeg. Men jeg kan bli sittende i noen gode timer og visualisere hvor i leiligheten posterne skal henge. Jeg prøver å finne ut hvilke posters som hadde kledd hverandre, kledd leiligheten, og ikke minst, kledd meg. Denne gangen valgte jeg mer personlige posters enn tidligere, for å gi leiligheten et enda klarere Leandra-preg .
Jeg tenkte det måtte bli noe astronomi-relatert, da det var min første kjærlighet da jeg var liten jentunge som nettop hadde lært seg å lese <3 Det er faktisk ikke mange år siden jeg satt på kafé med en venninne og oppriktig diskuterte hvordan jeg skulle gå frem for å bli astronaut på ekte, haha. Jeg ler, men hvorfor ikke? Gud, jeg skal prøve å holde innlegget på rett spor… Jeg syns det var fett at posteren var i svart-hvitt, for da står jeg mye friere til å velge en farget poster som kan passe ved siden av. Og det gjorde jeg! Jeg bestilte den strålende, gule “optimisme”-plakaten som en fin påminnelse til mitt ønskede tankesett. Jeg er, og har alltid vært en fremtidsoptimist, eller en som aldri har mistet håpet, uansett hvor mørkt ting har sett ut. Jeg syns det er en større utfordring å være optimistisk til små ting i samtid. Så jeg syns den passet utmerket å plassere på veggen over sengen, som morgenens første blikkfang.
Dette innlegget er ikke sponset, i motsetning til instagramposten min med Desenio for litt siden. Jeg ville egentlig bare vise dere bildene av posterne i et større format, og gi Desenio litt mer fortjent oppmerksomhet. Har dere bestilt noe av dem før? 🙂
I dette klippet snakker vi om hvordan influencere kan vite hvem følgerne sine er, og forholdet mellom influencere og følgerne spesielt med tanke på tillit i forhold til reklamer. Også snakker vi en del om hvilke forskjeller det er i reklame før og nå, noe Torill hadde en del å si om, da hun har en bakgrunn innen reklame. Jeg graver også litt i hukommelsen min og forteller om hvordan jeg ble påvirket av reklame i barndommen. Og hva som er nytt i dag i forhold til før. Blant annet hvordan det er lett å bli fanget inni et slags “ekkokammer” med de inntrykkene vi utsettes for i dag. Det er vanskeligere å vikle seg unna reklamen, som stadig blir mer og mer tilspisset mot akkurat deg, for å holde deg lengst mulig på sosiale medier. Den konstante strømmen av reklame og inntrykk gjør noe med oss. Men det er ikke bare sosiale medier som påvirker unge til å å bli deprimerte, stresset eller få dårlig selvbilde. Vi ser på litt andre faktorer i tillegg.
Jeg ble spurt om å poste videoen av debatten Høyres Studenter arrangerte her for litt siden! Temaet var som mange allerede vet, reklame i sosiale medier. Hvem har ansvar for hva, og hvilke konsekvenser får det for, spesielt unges mentale helse. Takk for at dere ventet! Videoen ble ganske lang, så jeg har bestemt meg for å dele den opp i litt mindre klipp hvor litt stillhet og “hmmm” har blitt klippet vekk, haha. Så i dette første klippet diskuterer vi hvor stort ansvar influencere selv har for hva de legger ut på sosiale medier. Som dere sikkert merker, har alle ganske liberale holdninger og tanker om hvordan problemstillingen kan løses. Det hadde vært interessant å se hvilke meninger dere har om influenceres ansvar også, så ikke vær beskjeden i kommentarfeltet!
Jeg har returnert til hjembyen min og latt roen senke seg over meg denne mandagsmorgenen. En kopp svart, rykende kaffe og en fersk belgisk vaffel ved min side. (ja, jeg må kutte ned på dem) Roen trengte jeg, for helgen har vært så innholdsrik at jeg såvidt har fått tid til å prosessere den enda. Men jeg kan trygt si at det var en riktig avgjørelse å bli med mamma på seminaret om salg og markedsføring med Awesm. Min motivasjon for å dra, var i hovedsak å besøke mine gamle venner, men også å sjekke ut seminaret så klart. Og seminaret leverte virkelig høyt over forventningene mine. Jeg befinner meg på en skikkelig varm og kjærlig vibrasjon etter helgen. Jeg har møtt så mange imøtekommende, smilende, klemmende, åpne mennesker. Vi har utvekslet idéer, kontaktinformasjon og jeg har allerede fått spørsmål om å hjelpe noen med reklamefilmer. At jeg skulle få så mye ut av det, og at det skulle ha så stor overføringsverdi til filmproduksjon og blogging, var uventet og spennende! Jeg ble en umiddelbar fan av foredragsholderne, som hadde fengslende historier og budskap. Ikke bare om markedsføring, men også om personlig utvikling, og det at selgere burde ha som motivasjon å tilby noe som kan hjelpe mennesker. At vi kommer fra et sted av medmenneskelighet og felleskap. Jeg har fått masse ny innsikt i hvert fall, og kommer definitivt til å dra tilbake neste år! Her er litt bilder fra hotellet vi oppholdt oss på under seminaret 😀
Dette er favorittbildet mitt fra helgen. Se så vakker mamma jeg har???
Jeg glemte helt å fotografere dag 1, men jeg sov hos en venn som tok meg til Frognerparken første kvelden. Jeg har aldri vært i den før, og jeg må innrømme den slo pusten ut av meg et lite sekund. At det skulle være så gigantisk, og at jeg skulle bli så fascinert over Vigelandsannlegget at jeg stod med hodet sidelengs og prøvde å grave en mening ut av skulpturenes positurer, det gjorde at jeg helt glemte tid og rom. Jeg ble småforelsket i Oslo må jeg innrømme. Jeg har alltid tenkt at Bergen er Norges fineste by, og hey, det endrer seg ikke… Ikke enda i hvert fall. Hvordan den sjarmerende, hanseatiske byen vår er innrammet av de mest eventyrlige fjell – det ligger nært hjerte mitt så klart. Men det er ingen tvil om at dette ikke blir min siste Oslotur i år. Jeg vil tilbake rundt vår/sommer, og igjen besøke Frognerparken og andre vakre steder Oslo har å by på. Noe jeg virkelig innså denne helgen, er hvor ufattelig mye større Oslo er enn Bergen. Bergen hadde ikke hatt plass til Vigelandsparken noen steder engang. Følte meg som en liten bondejente som med vide øyne, opplevde storbyen for første gang.
Andre natten sov vi hos Petter og kjæresten, som bor i et usedvanlig vakkert, gigantisk herskapshus. Utrolig deilige omgivelser å oppholde seg i, så jeg måtte nesten leke meg litt med kameraet der. Vi lagde det jeg vil påstå var en gourmetmiddag, og preiket til klokken ble altfor mye. Jeg sover ikke mye til vanlig, men denne helgen har søvnunderskuddet vært huge. At jeg har klart å opprettholde et godt humør til tross for det, sier litt om hvor fint jeg har hatt det vil jeg tro.
Rødvin, historie og historier. My cup of tea.
Nå er det tilbake til hverdagen, noe jeg har veldig lite imot da det kommer til å innebære preproduksjon av musikkvideoen vi holder på å utvikle for noen artister på musikklinjen vår. Kl. 13.15 skal vi ha produksjonsmøte før vi skal besøke en mulig lokasjon. Jeg håper starten på uken deres er strålende!
En liten, svart koffert ligger på gulvet mitt, snart klar for å trille inn på flyet. Retning – hovedstaden! Jeg skal delta på et seminar om markedsføring, og kommer samtidig til å bo hos to av mine beste kompiser fra videregående! Jeg har sett frem til å tilbringe helgen med dem i mange uker nå. Minnene vi har sammen, gjør kjærligheten min for dem urørlig. Det er litt bittersøtt at vi har blitt så voksne. Venner jeg alltid kommer til å være glad i, er spredd rundt om i Norge, og vi må reise til hverandre for å henge. Det er godt og vondt på samme tid. Men nå er det sånn livet er – sånn det er å vokse opp, så da gjør jeg vel lurt i å fokusere på de positive aspektene ved denne alderen jeg har nådd. Snart 21. Vi er ikke drittunger som løper rundt i byen og finner på eventyr og ugagn lengre. I hvert fall ikke så ofte. Nå er det om å gjøre å holde alle eventyrene og alt ugagnet som ufrivillig oppstår, under kontroll, haha. Men tiden skal nytes like mye, det er sikkert. Jeg er også klar for og spent på seminaret, og håper jeg får tid til å se litt av Oslo. Jeg har tross alt bare vært der én gang før, på videregående da jeg var på photoshoot med Junkyard. Tiden flyr, og det skal jeg også nå. Vi snakkes i Oslo!
Til jul fikk jeg et sjarmerende, gult vaffeljern til belgiske vafler. Presangen var fra søsteren min, og selvom den ikke var på ønskelisten min, burde den ha vært det. Jeg fant ut i fjor at jeg har et svakpunkt for belgiske vafler. Jeg har visst om deres eksistens lenge, og har egentlig tenkt at de så kjedelige og smakløse ut. Oh boy was I wrong? Det har blitt en av favorittene innen bakst. Konsistensen treffer meg akkurat der den skal, men i det siste har jeg kjøpt skikkelig dårlige belgiske vafler. De har vært supertørre, og uten det knasende sukkeret du tygger gjennom for å komme til den deigete konsistensen inni. Konsistensen er sånn 80% hvorfor de er favorittene mine. Forskjellen på en god og dårlig belgisk vaffel er enorm. Men nå kan jeg lage mine egne! Jeg hadde to venner på besøk forleden og vi slukte hele 20 belgiske vafler til sammen. Jeg har faktisk ikke telling på hvor mange jeg spiste, men sikkert mest. De ble gode med andre ord. Dette er oppsrkfiften vi brukte:
250 g hvetemel
1 ts salt
4 stk egg
75 g smeltet smør
1 pk tørrgjær
1.5 dl melk
1.5 dl vann
60 g sukker
2 ts vaniljesukker
1 ss rapsolje
smør til steking
Fremgangsmåte:
Bland mel og salt i en bolle. Lag en grop i midten og tilsett eggeplommer, smeltet smør, melk og vann. Bland til en jevn røre.
Tilsett sukker, vaniljesukker, olje og gjær. Bland godt.
Stivpisk eggehvitene og vend forsiktig inn i vaffelrøren.
La stå i minst 30 minutter.
Stek vaflene til de er gylne.
Jeg liker dem best med bare melis på, men neste gang skal jeg smelte sjokolade å ha over! Noen andre som er glad i disse belgiske herlighetene?
Jeg satt rastløst og ventet på at ordstyreren skulle begynne å stille spørsmål mens jeg stirret ned i fanget på de fiklende, klamme hendene mine. Redd for at smilet mitt skulle skjelve om jeg så noen inn i øynene. God damn så ukontrollerbart fysiologisk nervøs jeg var, med alle øynene fra et politisk publikum rettet mot meg. Hele rommet var fylt opp. Nevrotismen min (som tydeligvis og heldigvis ikke er så synlig på utsiden, bortsett fra at jeg blir stiv i kropp og ansikt) løsnet sakte men sikkert i takt med fortapelsen min i temeaet. Det jeg ønsket skulle skje, skjedde – jeg ble etterhvert for fokusert på substansen av samtalen til å tenke over meg selv eller at jeg var nervøs. Så på det tidspunktet klarte jeg til og med å få publikum til å le! Det var en overraskende, men god følelse å bli høy på. Å hoppe i noe utfordrende og gjennomføre noe skummelt, medfører virkelig en varm og sprudlende rus i etterkant – noe jeg vil oppsøke oftere.
Jeg snakket med bestekompisen min i AUF før debatten for å høste noen tips. Og jeg lover, de profesjonelle rådene hans gjorde meg enda mer nervøs og usikker enn det jeg allerede var. Jeg hadde verken forberedt en struktur på det jeg skulle si, og ikke har jeg nok kunnskap om politikk til å komme på noen revolusjonerende tiltak politikere kan iverksette for å redusere presset blant unge på sosiale medier. Selvom jeg faktisk delte en venninne sin idé som vi alle var begeistret for. Jeg tok det hele på sparket og sa det som falt meg inn, litt stokkete, men jeg fikk frem mitt. Jeg har et ganske individualistisk syn når det kommer til det hele, og tror det til syvende og sist er opp til enkeltpersoner hvordan de navigerer seg gjennom en verden av slu markedsføring. Kunnskap, refleksjon, viljestyrke og disiplin. I tillegg syns jeg foreldre og skole burde begynne tidlig og kontinuerlig å informere barn om konsekvensene av sosiale medier for psykisk helse. Det viste seg ganske kjapt at hele panelet var enige med hverandre angående dette. Nå skal det sies at alle var ganske liberale sjeler, og jeg tror det hadde blitt litt hetere i rommet om noen fra venstresiden hadde sittet i panelet. Så fjoh… Det var egentlig veldig deilig for en som deltar i debatt for første gang. Jeg fikk høre etterpå at det hørtes mer ut som en samtale på en podcast enn en klassisk debatt. Og jeg er hundre prosent enig. Det var virkelig en fin og blomstrende samtale. Jeg lvlet i hvert fall opp som menneske, som var målet mitt fra forrige innlegg.
Jeg har forresten fått en ny favorittpolitiker – Torill, som er stortingsrepresentant for Høyre – for en fin og trivelig dame. Veldig åpen til sinns og engasjert i det hun snakket om. Intelligent, smilende og varm av person. En beundringsverdig kombinasjon av egenskaper. Fredrik fra liberalistene var også en fryd for meg personlig, å høre på. Han formulerte tankene mine på en måte jeg ikke er i stand til selv enda. Det var også veldig behagelig å ha Daniel i panelet. En så ydmyk og fin gutt med masse fornuftige tanker rundt emnet. Det er mulig jeg poster videoen av debatten på nettet. Et innlegg om det vi snakket om litt mer direkte er i hvert fall på sin plass syns jeg.
Det endte opp med å bli en nydelig dag, all together. Jeg sov skikkelig godt natt til i går. Hele 6 timer uavbrutt, noe som er tilnærmet eufori for meg. Jeg var på hugget på skolen, stilte spørsmål i hytt og pine og lærte masse. Samme med debatten, og etter debatten ble det flere samtaler og gratis pizza i Høyres Hus, før jeg dro videre på et spontant kafébesøk med min fetter, søster og kusine. Enda flere gode samtaler, litt tårer og masse kjærleik <3 Kanskje den fineste dagen så langt i 2019 faktisk.
Jakke // her
Genser // Carla F
Lignende bukse // her
Belte // Mango
Lignende sko // her
Og siden vi er på emnet om reklame i sosiale medier, hoho – bruk rabattkoden “leandrav15” og få 15% rabatt på bestillingen din på min uten å tulle, favorittnettside for klær, Junkyard! Varer frem til 17. feb. (Gjelder ikke kampanjer, salgsprodukter og deals.)
Denne dagen har jeg helt ærlig vært skjelvende nervøs for i en så god stund at jeg har småfortrengt det frem til i går… Jeg fikk nemlig en forespørsel av en jente fra Unge Høyre for noen uker siden, om jeg kunne tenkt meg å delta i en debatt som skulle dreie seg om reklame på sosiale medier. Det skal snakkes om hvilken innvirkning reklame har på psykisk helse, og hvilket ansvar influencere, markedsførere og politikere har når det gjelder dette. Vi blir fire stykker i panelet som skal svare på spørsmål! Daniel Pedersen fra Ex On The Beach, meg, Torill Eidsheim som er stortingsrepresentant fra Høyre og Fredrik Jomark, styremedlem i Liberalistene Hordaland.
Den siste tiden har jeg hatt en stemme i hodet som har hvisket til meg “Back the fuck out, Leandra. Du kan fremdeles avlyse, du vet ikke hva du snakker om, dette temaet er ikke noe for deg å belære andre i.” Men jeg hadde blitt så skuffet over meg selv da. Og jo, dette temaet er akkurat for sånne som meg. Dette er en relevant utfordring som er ubehagelig og utenfor min komfortsone å snakke genuint og ærlig om. Men når jeg transcenderer nervøsiteten, og adrenalinet bruser i årene når det hele er over, så har jeg lvlet opp som menneske. Med mindre jeg driter meg loddrett ut. Jeg har aldri gjort noe lignende før, eller hatt så mange øyne rettet mot meg når jeg snakker om noe så viktig. Jeg syns jeg er flinkere til å skrive enn å snakke, så dette blir forbiii skummelt. Men i noen samtaler overrasker jeg meg selv når jeg umerkelig havner “in the zone” og det jeg sier, er ting jeg ikke hadde tenkt over at jeg hadde tenkt over en gang. Jeg går vel egentlig rundt hver dag og gjør meg opp meninger om ditt og datt uten at det egentlig manifesterer seg som meninger før jeg sier dem høyt. Det har jeg merket – noen setninger kommer uventet som en positiv overraskelse til og med for meg selv. Liksom åja, mener jeg dette? Ja, jeg gjør visst det. Og det er mine favoritt type samtaler… Så jeg satser på at det skjer i kveld! Dette blir nok minst like spennende for meg som for de som ser på. De som ønsker, må bare komme! Det arrangeres i Kong Oscars gate 14 og begynner kl. 18. Facebook-arrangementet finner dere her. Ønsk meg lykke til!
Apropos utseende, og før jeg begynner å filosofere… Jeg har ikke vært så hvit som dette siden, jeg vil tippe 2012. Jeg har pleid å vedlikeholde fargen de siste årene, men nå var det så lenge siden jeg hadde sett huden min sin naturlige farge, at jeg ble nysgjerrig på hvordan det så ut igjen, haha. Det er ganske uvant faktisk.
Så over til dagens tema! Jeg hadde en middag med en venninne forleden, hvor vi etter hvert fant oss selv i en engasjerende diskusjon om skjønnhet. I hovedsak spekulerte vi rundt om det finnes en universell objektiv skjønnhet, eller om skjønnhet bare oppleves subjektivt. Selvom det må sies at jeg også er skeptisk til mitt eget ståsted i diskusjonen, lener jeg mer mot at det må finnes noe objektivt vakkert, mens min venninne lente litt mer mot at synet vårt på det vakre er mer subjektivt. Og jeg er enig i at det er det også. For hvis majoriteten er enig i at noe er objektivt vakkert, hvordan kan man da vite at det er ikke bare er gruppementalitet, og at det til syvende og sist er subjektive meninger påvirket av tidsånden? Det er et godt spørsmål, og jeg tror definitivt at synet vårt på skjønnhet i veldig stor grad er subjektive meninger med ulike preferanser. Men jeg mener også at om man graver dypt nok, finner man en kontinuitet i det vakre. Noe vi er enige om.
Jeg syns historien gir meg et par valide argumenter for påstanden min om at skjønnhet kan være objektivt. Hvis vi ser på statuer fra det gamle Hellas eller Roma, så er de friske, velskapte menneskekropper som stråler styrke og skjønnhet. Vi foretrekker som regel sunt, skinnende hår fremfor tynt og porøst. Vi foretrekker ren hud fremfor uren hud. Vi vil ha en kropp som ser sunn ut fremfor en som ser syk ut. Akkurat dette med disse gamle skulpturene av menneskekroppen, syns jeg er med på å fortelle hva mennesker finner attraktivt av natur. At om man ser frisk og fruktbar ut, enten det er at hoftepartiet har en viss ratio i forhold til midjen som indikerer fruktbarhet, store øyner eller en selvsikker holdning, så betyr det at vedkommendes avkom også vil ha stor sannsynlighet for å bli sunn og frisk. Instinktene i oss jakter på dette i en partner og misunner det hos konkurrentene. Og selvom det ikke er reprodusering som nødvendigvis er hovedmålet ved å beundre vakre mennesker, så har biologien en ikke-merkbar men viktig rolle når det kommer til å peke oss i retning av hva vi syntes er vakkert. Underbevisst. Og her er vi jo i samme båt som resten av dyreriket, som også velger partnere ut i fra disse type skjønnhetsstandarene. Evulosjonen har formet preferansene våre slik, til fordel for fremtidige generasjoners evner og muligheter.
I teorien, ikke en dum måte å organisere på. Det er klart at det skaper urettferdigheter, men urettferdigheter møter man på hele livet, og er noe man burde jobbe med å akseptere til en viss grad. Preferanser og verdsettingen av det vakre er et fenomen som har vært hos mennesker i tusenvis av år, og sannsynligvis aldri vil forsvinne. Utfordringen er å lære seg å navigere gjennom livet med skjønnhet som noe gøy å utforske, og ikke som noe umulig å strebe etter.
At kropp er i så stort fokus vil jeg tro har en sammenheng med det at vi assosierer utseende med vedkommendes identitet, livsstil, tankesett og hobbyer. Forhåndsdømming. We all do it. Så selvom utseende ikke nødvendigvis samsvarer med identiteten, så er det en synlig pekepinn på hvilke gener som er dominerende. For eksempel om de er robuste eller skjøre.
Jeg prøver å kartlegge et mønster, selvom jeg må si jeg syns denne synsvinkelen får meg til å virke noe konservativ, lol. Men i praksis er det morsomt hvor lite det hele har å si når det faktisk kommer til stykket. I hvert fall for mitt vedkommende. Hos mennesker jeg elsker – enten det er venner, rollemodeller eller romantiske forhold, bli de overnevnte preferansene som sunt hår og muskløs kropp, ubetydelige og irrelevante. Ytre skjønnhet blir så og si usynlig om andre kvaliteter er blendende. Intellekt, kreativitet, ambisjoner, humor. Det betyr ikke at jeg ikke stirrer litt ekstra på mennesker jeg syns har fin klesstil, vakre øyner, en behagelig kroppsform eller plettfri hud. Og jeg skammer meg ikke over det. Det ligger i naturen min. I naturen vår. Det er jo ikke viktig – ikke i dagens samfunn hvor reprodusering og friske avkom ikke er en halvparten så stor bekymringsfaktor som for noen hundre år siden. Men det er gøy. Samtidig syns jeg synet mitt på det vakre; det som tiltrekker meg, ofte er det som er litt annerledes. Hva nå enn annerledes betyr… Likevel er også disse friskhetstegnene eller sunnhetstegnene en selvfølge at jeg syns er appellerende. Men de som kjenner meg kan bekrefte på at jeg faller for det som eksisterer mellom ørene og hvordan det formidles gjennom utstråling. Så det er morsomt hvor fengslende og fascinerende jeg finner estetikk, når det til syvende og sist blir overkjørt av andre ting. Det er en fin ironi der…
