EKKO AV EN STEMME

Jeg ble begeistret for en melding min fetter, Mads sendte meg på Facebook forleden, hvor han la frem en hypotese, som jeg nå har fått lov til å omskrive og fikse litt på, og som jeg sa vi var nødt til å dele med folk! Min fetter og jeg har nemlig spekulert en del rundt dette med skjønnhet, kreativitet, bevissthet, psykedelika og Gud i det siste. Han anser kreativitet som et av hovedtrekkene som separerer mennesker fra dyr (andre dyr har ikke evnen til å fantasere om eller utnytte kreativitetens kraft slik vi har), og det er den egenskapen som gir oss evnen til å utforske det ukjente. Han har mer eller mindre dannet seg et konsept om at kunstnere opererer på en vertikal akse, hvor jeg selv så for meg toppen som det guddommelige. Desto høyere opp, desto dypere treffer uttrykket i sjelen vår. Nå skal vi dykke inn i idéen hans og se hvorfor.

 I et par tusener av år har vi kommunisert gjennom skrift og språk. Men vi har i hundretusener av år kommunisert uten skrift og språk. Som vil si at den delen av hjernen som i det hele tatt forstår ting, er langt eldre og langt mer utviklet enn den delen av hjernen som artikulerer det ut i ord. En fjern erindring, en nostalgisk fornæmmelse man føler seg hjemme i og man hemningsløst kunne slukt mer av om man bare kunne – det er gammel kunnskap vi ikke kan sette i ord, fordi språk fremdeles er for flatt, unyansert og underutviklet. Denne kunnskapen, uttrykkes gjennom kunst. It speaks to us on a primal level. Hvorfor? De fleste kan ikke artikulere spesifikt hvorfor de liker ulike musikkstykker eller ulike malerier, men man betaler store summer for å bli fortapt i det. Kunstnerne er de som står på kanten av det ukjente, drar kunnskap ut av kaoset og viser det til resten av oss. De har gjerne ikke klart å artikulere det i ord enda, (unntatt litteraturens store hoder) men de kan vise det til oss. Kreativitet blir et verktøy til å begripe en høyre sinnstilstand. En forbindelse til det ukjente, det mystiske, det vi lengter etter men ikke kan forklare. Vi forstår det, men samtidig forstår vi det dønn ikke. Og da kommer det som regel ut i kunst.

Skjønnhet. Verden er fylt av skjønnhet, men skjønnheten er ufullstendig. Til den dag i dag er vi som hunder i et bibliotek. Vi vet det er noe i hyllene, men vi evner ikke å forstå hva de inneholder. På samme måte vet vi ikke hva skjønnhet konkret innebærer. Hvorfor vi tiltrekkes av det vakre, hvorfor vi setter så umåtelig stor pris på det, og hva denne kjærligheten for skjønnheten betyr (hvis det har noen betydning). Gull, blomster, øyne, dans, musikk, symmetri, smil og stjernehimmelen. Tanken er at skjønnhet må være en del av et større bilde. Som et ekko av en stemme – en stemme som prøver å fortelle oss noe om virkeligheten. Hva vi i dag ser og hører, vet og elsker, og kaller for ‘skjønnhet’, er som de andre transendentale konseptene – det gode, det skjønne og det sanne er alle som ulike instrumenter i en symfoni. En symfoni som bokstaveligtalt er forbi vår menneskelige forståelse. Og når noen prøver å lytte på denne spektakulære symfonien, klarer vi ikke, med vårt nåværende nivå av kognisjon, å forstå hva vi står ovenfor. Det er for-ekte, for-nydelig, for-stort, for-mye. Ikke rart kunstnere og genier, som er to ganske overlappende titler, ofte blir gale. Denne stemmen er alt! Så vi legger spesifikt merke til ekko, når det glimter gjennom sprekkene av vår virkelighet.

I begynnelsen bibelen, da vi spiste av den forbudte frukt, som ga oss bevissthet (psychedelics if I’ve ever heard of it.) står det at Gud sa: «And the Lord God said, Behold, the man is become as one of us, to know good and evil» – Bevisstheten ble født i mennesket. Kreativiteten og det høyere planet av bevissthet er vår smakebit av det guddommelige riket. Hvor ellers får kunstnerne sin kunnskap (eller gave) fra, som vi ikke klarer å artikulere, men vi likevel vet eksisterer. Se for deg en nydelig solnedgang. Man kunne falle ned på kne for det. Så altomfattende og slående ekte at vi ikke engang kan håpe å forstå. Du tar et bilde av det, og joda, det er fint, men det er nå et ekko av et ekko. En skygge av et minne. Kamera ser det bare slik øynene dine ser det. Og du så ikke solnedgangen bare med øyne dine. Du så det med sjelen. Bildet vil aldri bli like vakkert.

Usikker på om idéen ble artikulert godt nok. Som sagt kan man vite ting uten å kunne putte det i ord. Men det er åpenbart at det finnes noe mer enn denne verden. Skift noen koblinger i hjernen, la litt flere nevroner skyte frem og tilbake på litt andre steder enn de vanligvis gjør, og BAM, vi får inn andre kanaler. Vi kan ofte hente uhåndgripelig informasjon fra disse andre kanalene. Kunnskap og innsikt vi ikke hadde fra før. Bevissthet, kreativitet, vår evne til å sette pris på skjønnhet, og det faktum at Gud er og har vært (et mildt sagt) sentralt fenomen for mennesker siden lenge før Kristus. Alt dette er en kobling til de andre kanalene. It thins the veil between our world and that world. Om du ikke vil kalle det himmelriket er opp til deg, men du forstår. Sjelen din gjør i hvert fall. 

Bildene er hentet fra min VSCO. @leandravalencia

Jeg fortalte fetteren min for noen uker siden at det var lite jeg fant vakrere enn kristen kunst og kristen musikk. Det har jeg alltid syntes virkelig var noe helt annet. Da jeg besøkte den første kirken i Roma, fantes det ikke noe annen synlig reaksjon enn tårer.

Og riktig nok, kristendommens inntog har gitt oss noen av historiens største kunstnere som Raphael, Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rembrandt – som er best kjent for sine bibelsk-inspirerte mesterverk. Bach pleide å skrive I.N.J (latinsk for «i Jesus navn») på sine manuskripter. Og da Haydn hørte sitt fantastiske verk (skapelsen) sa han «ikke jeg, men en makt fra oven har skapt det der.» Dette har vært kunstens rolle gjennom tidene. Den snakker til noe dypt inne i sjelen vår. Vi lengter etter det.

Vi kan tenke på paradis som vår rettmessige plass, hvor vi ville opplevd å være sammen med Gud. Hvor vi ville evnet å høre symfonien i all sin ære. Men siden vi ble kastet ut av hagen og falt fra perfeksjon, har vi en dyp lengsel etter å returnere. Hvilket er hvorfor sannhet (for eksempel vitenskap), skjønnhet (for eksempel kunst) og godhet (for eksempel religion) er, og blir en del av den menneskelige streben til å forstå det som per nå er forbi vår egen forståelse. Vi hører et ekko i vår sjel og vi lengter hjem. Sier jeg at man må være troende for å skape vakker kunst? Nei. Men Gud ser ut til å være den beste forklaringen på stemmen som vi hører ekko av, når vi søker etter rettferd, i vår utforskelse av spiritualitet, i vår lengsel etter relasjon, i vår hunger for skjønnhet. Selvsagt er det ingen av disse fenomenene som aleine peker til Gud. Vi hører ikke den fullstendige symfonien. Vi er som i en hule, hvor vi hører ekkoet av en stemme, men har ingen anelse hvor den kommer fra.

Så det var det. Hva tenker dere om hypotesen? Gud er et vagt ord med en million fortolkninger. Jeg finner det bemerkelsesverdig at Gud er ordet som passer best når en skal forklare det brede spekteret av det uforklarlige. Det er få ting med så dype budskap som kunst inspirert av religion. Enten man er troende eller ikke, er det virkelig noe stort å hente fra både fortellingene og de andre uttrykksformene. Å snakke om Gud i noen som helst tilnærming er som å stirre på solen, skriver han. Det er for blendende. Det er faktisk lettere å se vekk fra solen selv, og heller nyte det faktum at den faktisk er stått opp, hvilket lar oss se alt annet.

Beautiful Boy

Jeg så de første sekundene av traileren, og klikket meg like raskt ut av siden for å heller klikke meg til noen kinobilletter samme kveld. Jeg mener, alle liker vel Steve Carell? Og Timothée Chalamet brente seg fast i minnet mitt som en ny favorittskuespiller etter “Call Me By Your Name”.  Hollywood kommer til å kaste roller etter denne gutten fremover, bare vent… Og akkurat i denne filmen vil jeg hylle begge to. Som spiller far og sønn i det som er den mest realistiske og nære filmen jeg har sett på veldig lang tid. Jeg likte at filmen nesten var litt rotete oppbygget, uten en spesifikk begynnelse, midtdel eller slutt. Men det er nok veldig bevisst, ettersom det blir vist et faktisk hendelsesforløp i livet til en ung, vakker, intelligent gutt som er rusmisbruker, og en far som gjør alt han kan for å hjelpe han. Det finnes ingen start, midtdel eller slutt på et sånt eventyr. Man vet ikke når det begynte, og tror det tar slutt stadig vekk, og at alt holder på å bli bedre. Ja, til og med fantastisk. Men “tilbakefall er en del av prosessen,”  som en av rusbehandlerne i filmen påstår. Og sånn fortsetter det…


Medlidenhet er et fattig ord her, men jeg sender det til enhver forelder i en slik situasjon. Det er uhorvelig vanskelig å gjøre det rette for barnet sitt vil jeg tro. Og det får Steve Carell klokkeklart utspilt. Fortvilelsen kan nesten luktes i kinosalen. Filmen er basert på boken til han som opplevde dette selv, og som Timothy Chalamets skuespillerprestasjoner overbeviste meg så kraftig om, at jeg fikk ubehagelige kroppsfornæmmelser når han slet mentalt – påvirket og under de helvetes nedturene. Det syntes så latterlig bra i ansiktsuttrykket, kroppsspråket og temperamentet at jeg ikke visste om jeg skulle le eller grine. Så jeg bare satt der, fengslet. Så sårbar man er. Så fort man skifter sinnstilstand, at hjernen jo må skrike etter balanse. Timothée har enten opplevd dette selv, eller studert rusmisbrukere med laserfokus i mange måneder med research for å klare å gjenspeile oppførselen så til punkt og prikke. Jeg er rystet av gårsdagens kinoopplevelse. Filmen har vokst på meg for hver time som har gått siden jeg så den. Jeg ante ikke det var dette den skulle handle om, men hvis noen vil se en både varm og kald, rørende historie om hvordan rusmisbruk oppleves for misbrukeren og pårørne, se Beautiful Boy.

 

Noen som har sett den eller kunne tenkt seg å se den?

BLOGGEN HAR BURSDAG!

I dag er bloggen hele 9 år! Det er litt vilt å tenke på, og neste år er det rund dag! Mon tro hva jeg blogger om et år fra nå? Jeg begynte også på skolen igjen i dag. Etter en laaang juleferie. Som jeg har lengtet etter å begynne på skolen igjen… Kanskje så mye at forventningene ødelagte nattesøvnen min natt til i dag. Lite som skal til for å fyre meg opp må jeg si. Så jeg var egentlig helt zombie på skolen i dag. En kamp å være noenlunde tilstede. Men vi er umiddelbart på gang med semesterets første prosjekt som er Film Noir. Både første og andreklasse samarbeider på en stor produksjon sammen. Jeg fikk tildelt rollen script, som er kjent for å være veldig krevende. Så produsenten prøver å skaffe meg en medhjelper. Jeg er i hvert fall allerede i gang med dokumentskriving og forberedelser. Så satser jeg på at jeg stiller sterkt tilbake i morgen.

Noen ganger når dager begynner dårlig, (eller midt på natten) bare aksepterer jeg at de er dårlige, og lager meg vaffelrøre til middag. Noe av det beste jeg spiste/drakk som barn (bare utkonkurrert av sjokoladekakerøre og frityrstekt banan). Jeg kan unnskylde meg med at det var en trøst for dårlig søvn, men det er mulig jeg bare kompenserer for energiunderskuddet. Jeg blir skikkelig sulten og søtsyk når jeg ikke sover. Hørte at det er fordi man da trenger rask energi fra andre kilder en søvn. Det er litt morsomt hvordan kroppen gir beskjed. Samme som dagen derpå når vi gjerne har salt-cravings. Kroppen er dehydrert og trenger salter for å binde veske til kroppen. Kroppen er merkelig flink til å si i fra om det meste som må korrigeres eller opprettholdes. Spesielt korrigeres. Uansett, jeg avslutter min rotete monolog her. Gratulerer med dagen til bloggen! Nå skal jeg jobbe litt videre.

Holzweiler poncho fra Retro
Marlene Birger veske fra Nelly
Lene Orvik øredobber og ring fra Safira
BH fra Cubus
Gjennomsiktig topp, lignende her
Bukse her
Sko her

DET SISTE RØDE

Litt på etterskudd, men her kommer Look Fantastic sin desember box! Igjen med vakkert design til å putte deg i den rette stemningen. Denne boksen har faktisk fått lov til å stå på kommoden for å supplementere julepynten i huset. Det minner meg på at julepynten faktisk må ned etter hvert. (hehe nå er det et par dager siden jeg skrev innlegget, og julepynten er borte) Det blir egentlig litt deilig å se. Syns leiligheten tar seg bedre ut uten alt det røde. Nok rødt i Pulp Fiction-plakaten over sofaen… En liten digresjon som vanlig, hehe, men tilbake til beauty boksen!

My prayers have been answered.

I desemberboksen var det mye nyttig for meg! Jeg gikk nylig tom før øyebrynssminke, så at jeg blant annet fikk en medium-brown eye brow pencil, passet utmerket. Det var også på tide å bytte ut den gamle spoungen min med en ny og ren en. Ser frem til å prøve ut resten også! Dere finner hjemmesiden til Look Fantastic og ser tilbudene deres her!

MOVIES OF THE MONTH #2

Her kommer tre filmer jeg har sett i desember og en liten review av dem! Noen som har sett en av disse kanskje?
Paterson
Paterson handler om en bussjåfør som bor med sin mildt sagt interessante kjæreste. Han skriver vakre dikt, og filmen følger han en helt vanlig uke fra han våkner til han er ferdig på jobb. Vi ser små, ordinære men likevel betydningsfulle hendelser som skjer med han i hverdagen. En søt, rolig og litt annerledes film jeg likte.

Gone Girl

Jeg har faktisk ikke fått sett denne før i nå i desember, selvom den har stått på listen over filmer å se lenge. Jeg tror jeg har hørt litt for mye bra om den, så jeg hadde litt høye forventinger. Det var en fet film selvom den ikke føk helt til topps. Det psykologiske, som ble dratt langt, var underholdende, defintivt. En mystisk, psykologisk krim.

The Big Lebowski
Åh, min nye favoritt. Jeg tar meg selv i å “casually” anbefale denne til typ alle jeg kjenner etter jeg så den forleden. Den klatret opp på min topp 20 favorittfilmer noensinne før den i det hele tatt var ferdig. (Den måtte sees igjen i går) Ufattelig morsom, og innsiktsfull på en og samme tid. Den tar the law of attraction og karma til nye høyder. På en komisk og overdreven måte, men likevel så lærerik og klok, med budskap i samtlige av scenene. Jeg falt helt pladask for The Big Lebowski. Veldig my cup of tea. Takknemlig for at denne filmen er skrevet og laget, og at jeg så den på denne tiden i livet mitt.

Har dere noen gode anbefalinger til meg?

HVA ER DINE NYTTÅRSFORTSETT?

Hvordan lage et innlegg om nyttårsfortsett uten å gjenta seg selv eller skrive klisjé ting som man mister fokus på etter noen uker? Jeg vet ikke, men jeg gir det et forsøk. Når man skriver noe ned, blir det mer ekte enn om idéen bare skulle eksistert vagt i tankene føler jeg. Så målene mine for 2019 ser dere her! Så får vi se på slutten av neste år om jeg har klart å opprettholde dem 🙂


Bli glad i håret mitt
Her må jeg faktisk fake it til’ i make it. Jeg frastøter et hvert kompliment på håret. Det er tullete hvor mye jeg har avskydd hårmanken min hele livet. 2019 er året for å legge det bak meg og gjøre det beste ut av det jeg har. Jeg skal ta vare på det og behandle det med kjærlighet så det vokser ut sunt og friskt. (Jeg klippet tuppene i dag faktisk) Så skal jeg lære meg og smile og si takk, om noen komplimenterer det, nesten som om jeg er fornøyd selv. Helt til jeg faktisk er det. Tid for omprogrammering.

Ha et avslappet forhold til å legge seg og sove
 At jeg har vært i stand til å fungere, til tross for alvorlig søvnmangel over lang tid er fascinerende fra et objektivt perspektiv, og et levende mareritt fra et subjektivt. Det har vært rart og skummelt og forferdelig ekkelt å oppleve søvnproblemene eskalere. Humøret blir ukontrollerbart svingete, (som en forvirret og frekk gammel dame med demens) grinete, irritabelt og aldri sånn det skal være. Pluss hukommelsen svikter og nylige minner av hendelser regelrett forsvinner. Energinivået er også svingende og unaturlig. Musklene smerter. Det å legge seg har tatt over hverdagen, noe som blir veldig hemmende sosialt og for selvfølelsen, og vel, livet egentlig. I 2019 skal jeg ha et normalt, ikke-bekymret og trygt forhold til det å legge seg for å sove. Det er min viktigste prioritet i livet akkurat nå.

Være mer sosial
2018 er kanskje mitt minst sosiale år noensinne. Så 2019 vil jeg bruke til enda mer sosialt samvær. Man trenger visst andre mennesker for å være lykkelig visst. Hvem skulle trodd?

Ta disiplin til et nytt nivå
Friåret har vært det motsatte av disiplin. Noe som ja, var planen. Men nå vil jeg ha struktur, lye og stole på meg selv, og derav få mer selvrespekt og genuin selvtillit. Jeg vil være i fysisk aktivitet nesten hver dag, spise hovedsakelig plantebasert, holde avtaler, både med andre men ikke minst med meg selv. Og sette av tid til å gjøre ting jeg vet er bra for meg selv.

Har dere noen nyttårsforsett i år? Hvis ja, del dem gjerne og kanskje jeg stjeler noen 🙂

NYTT HJEM, NY SKOLE, NYTT ÅR

I juli hadde jeg totalt bloggferie, så vi begynner andre del av oppsummeringsinnlegget i august. Let’s get right to it.

I august flyttet jeg ut hjemmefra! Jeg leier en leilighet som pappa har pusset opp på Danmarksplass. En nydelig liten hule ikke så langt fra skolen, og ikke så langt fra sentrum. Så her har jeg levd snart mitt første halvår på egne ben.

 Friåret tok endelig slutt og i august var det tid for fadderuke og skolestart på Noroff! Uforglemmelig spennende og gøy å starte på filmskole.

 Espen, Erik, Ana og jeg tilbrakte en helg i Slondalen, uten internett og dekning en hel helg. Vi gikk turer, fisket, klappet kuer, spilte brettspill og spiste kaker Ana hadde bakt til turen. En forfriskende get away fra sivilisasjonen. Definitivt noe jeg vil gjøre igjen!

Jeg dro en spontan men altfor kort tur til til Amsterdam med Roba, Sol og Espen. Til tross for bare to dager, og til tross for at det var Amsterdam, følte jeg vi hadde relativt høyt tempo på ting vi opplevde der. Super bummer at vi møtte opp på Van Gogh museumet så var det utsolgt for billetter de dagene vi var der 🙁 Drømmen min ble litt knust, men da har jeg det til overs en annen gang. Jeg returnerer nok om ikke så altfor lenge.

Innspillingsuke! Jeg fikk manuset mitt gjennom og regisserte min første kortfilm i forbindelse med Noroff sitt første prosjekt, fiksjonsfilm 1, 30 Seconds to Mars.

Noroffs andre prosjekt var eksperimentell film – et prosjekt jeg likte mye bedre enn forventet. Jeg lagde min eksperimentelle kortfilm om søvnløshet. Både denne og 30, Seconds to Mars finner dere på youtubekanalen min som er linket under headeren.

Så kom julaften også nyttårsaften og plutselig var det 2019. Godt nyttår! La oss gjøre vårt beste. Har dere noen fine minner fra året som gikk?