En liten, svart koffert ligger på gulvet mitt, snart klar for å trille inn på flyet. Retning – hovedstaden! Jeg skal delta på et seminar om markedsføring, og kommer samtidig til å bo hos to av mine beste kompiser fra videregående! Jeg har sett frem til å tilbringe helgen med dem i mange uker nå. Minnene vi har sammen, gjør kjærligheten min for dem urørlig. Det er litt bittersøtt at vi har blitt så voksne. Venner jeg alltid kommer til å være glad i, er spredd rundt om i Norge, og vi må reise til hverandre for å henge. Det er godt og vondt på samme tid. Men nå er det sånn livet er – sånn det er å vokse opp, så da gjør jeg vel lurt i å fokusere på de positive aspektene ved denne alderen jeg har nådd. Snart 21. Vi er ikke drittunger som løper rundt i byen og finner på eventyr og ugagn lengre. I hvert fall ikke så ofte. Nå er det om å gjøre å holde alle eventyrene og alt ugagnet som ufrivillig oppstår, under kontroll, haha. Men tiden skal nytes like mye, det er sikkert. Jeg er også klar for og spent på seminaret, og håper jeg får tid til å se litt av Oslo. Jeg har tross alt bare vært der én gang før, på videregående da jeg var på photoshoot med Junkyard. Tiden flyr, og det skal jeg også nå. Vi snakkes i Oslo!
Til jul fikk jeg et sjarmerende, gult vaffeljern til belgiske vafler. Presangen var fra søsteren min, og selvom den ikke var på ønskelisten min, burde den ha vært det. Jeg fant ut i fjor at jeg har et svakpunkt for belgiske vafler. Jeg har visst om deres eksistens lenge, og har egentlig tenkt at de så kjedelige og smakløse ut. Oh boy was I wrong? Det har blitt en av favorittene innen bakst. Konsistensen treffer meg akkurat der den skal, men i det siste har jeg kjøpt skikkelig dårlige belgiske vafler. De har vært supertørre, og uten det knasende sukkeret du tygger gjennom for å komme til den deigete konsistensen inni. Konsistensen er sånn 80% hvorfor de er favorittene mine. Forskjellen på en god og dårlig belgisk vaffel er enorm. Men nå kan jeg lage mine egne! Jeg hadde to venner på besøk forleden og vi slukte hele 20 belgiske vafler til sammen. Jeg har faktisk ikke telling på hvor mange jeg spiste, men sikkert mest. De ble gode med andre ord. Dette er oppsrkfiften vi brukte:
250 g hvetemel
1 ts salt
4 stk egg
75 g smeltet smør
1 pk tørrgjær
1.5 dl melk
1.5 dl vann
60 g sukker
2 ts vaniljesukker
1 ss rapsolje
smør til steking
Fremgangsmåte:
Bland mel og salt i en bolle. Lag en grop i midten og tilsett eggeplommer, smeltet smør, melk og vann. Bland til en jevn røre.
Tilsett sukker, vaniljesukker, olje og gjær. Bland godt.
Stivpisk eggehvitene og vend forsiktig inn i vaffelrøren.
La stå i minst 30 minutter.
Stek vaflene til de er gylne.
Jeg liker dem best med bare melis på, men neste gang skal jeg smelte sjokolade å ha over! Noen andre som er glad i disse belgiske herlighetene?
Jeg satt rastløst og ventet på at ordstyreren skulle begynne å stille spørsmål mens jeg stirret ned i fanget på de fiklende, klamme hendene mine. Redd for at smilet mitt skulle skjelve om jeg så noen inn i øynene. God damn så ukontrollerbart fysiologisk nervøs jeg var, med alle øynene fra et politisk publikum rettet mot meg. Hele rommet var fylt opp. Nevrotismen min (som tydeligvis og heldigvis ikke er så synlig på utsiden, bortsett fra at jeg blir stiv i kropp og ansikt) løsnet sakte men sikkert i takt med fortapelsen min i temeaet. Det jeg ønsket skulle skje, skjedde – jeg ble etterhvert for fokusert på substansen av samtalen til å tenke over meg selv eller at jeg var nervøs. Så på det tidspunktet klarte jeg til og med å få publikum til å le! Det var en overraskende, men god følelse å bli høy på. Å hoppe i noe utfordrende og gjennomføre noe skummelt, medfører virkelig en varm og sprudlende rus i etterkant – noe jeg vil oppsøke oftere.
Jeg snakket med bestekompisen min i AUF før debatten for å høste noen tips. Og jeg lover, de profesjonelle rådene hans gjorde meg enda mer nervøs og usikker enn det jeg allerede var. Jeg hadde verken forberedt en struktur på det jeg skulle si, og ikke har jeg nok kunnskap om politikk til å komme på noen revolusjonerende tiltak politikere kan iverksette for å redusere presset blant unge på sosiale medier. Selvom jeg faktisk delte en venninne sin idé som vi alle var begeistret for. Jeg tok det hele på sparket og sa det som falt meg inn, litt stokkete, men jeg fikk frem mitt. Jeg har et ganske individualistisk syn når det kommer til det hele, og tror det til syvende og sist er opp til enkeltpersoner hvordan de navigerer seg gjennom en verden av slu markedsføring. Kunnskap, refleksjon, viljestyrke og disiplin. I tillegg syns jeg foreldre og skole burde begynne tidlig og kontinuerlig å informere barn om konsekvensene av sosiale medier for psykisk helse. Det viste seg ganske kjapt at hele panelet var enige med hverandre angående dette. Nå skal det sies at alle var ganske liberale sjeler, og jeg tror det hadde blitt litt hetere i rommet om noen fra venstresiden hadde sittet i panelet. Så fjoh… Det var egentlig veldig deilig for en som deltar i debatt for første gang. Jeg fikk høre etterpå at det hørtes mer ut som en samtale på en podcast enn en klassisk debatt. Og jeg er hundre prosent enig. Det var virkelig en fin og blomstrende samtale. Jeg lvlet i hvert fall opp som menneske, som var målet mitt fra forrige innlegg.
Jeg har forresten fått en ny favorittpolitiker – Torill, som er stortingsrepresentant for Høyre – for en fin og trivelig dame. Veldig åpen til sinns og engasjert i det hun snakket om. Intelligent, smilende og varm av person. En beundringsverdig kombinasjon av egenskaper. Fredrik fra liberalistene var også en fryd for meg personlig, å høre på. Han formulerte tankene mine på en måte jeg ikke er i stand til selv enda. Det var også veldig behagelig å ha Daniel i panelet. En så ydmyk og fin gutt med masse fornuftige tanker rundt emnet. Det er mulig jeg poster videoen av debatten på nettet. Et innlegg om det vi snakket om litt mer direkte er i hvert fall på sin plass syns jeg.
Det endte opp med å bli en nydelig dag, all together. Jeg sov skikkelig godt natt til i går. Hele 6 timer uavbrutt, noe som er tilnærmet eufori for meg. Jeg var på hugget på skolen, stilte spørsmål i hytt og pine og lærte masse. Samme med debatten, og etter debatten ble det flere samtaler og gratis pizza i Høyres Hus, før jeg dro videre på et spontant kafébesøk med min fetter, søster og kusine. Enda flere gode samtaler, litt tårer og masse kjærleik <3 Kanskje den fineste dagen så langt i 2019 faktisk.
Jakke // her
Genser // Carla F
Lignende bukse // her
Belte // Mango
Lignende sko // her
Og siden vi er på emnet om reklame i sosiale medier, hoho – bruk rabattkoden “leandrav15” og få 15% rabatt på bestillingen din på min uten å tulle, favorittnettside for klær, Junkyard! Varer frem til 17. feb. (Gjelder ikke kampanjer, salgsprodukter og deals.)
Denne dagen har jeg helt ærlig vært skjelvende nervøs for i en så god stund at jeg har småfortrengt det frem til i går… Jeg fikk nemlig en forespørsel av en jente fra Unge Høyre for noen uker siden, om jeg kunne tenkt meg å delta i en debatt som skulle dreie seg om reklame på sosiale medier. Det skal snakkes om hvilken innvirkning reklame har på psykisk helse, og hvilket ansvar influencere, markedsførere og politikere har når det gjelder dette. Vi blir fire stykker i panelet som skal svare på spørsmål! Daniel Pedersen fra Ex On The Beach, meg, Torill Eidsheim som er stortingsrepresentant fra Høyre og Fredrik Jomark, styremedlem i Liberalistene Hordaland.
Den siste tiden har jeg hatt en stemme i hodet som har hvisket til meg “Back the fuck out, Leandra. Du kan fremdeles avlyse, du vet ikke hva du snakker om, dette temaet er ikke noe for deg å belære andre i.” Men jeg hadde blitt så skuffet over meg selv da. Og jo, dette temaet er akkurat for sånne som meg. Dette er en relevant utfordring som er ubehagelig og utenfor min komfortsone å snakke genuint og ærlig om. Men når jeg transcenderer nervøsiteten, og adrenalinet bruser i årene når det hele er over, så har jeg lvlet opp som menneske. Med mindre jeg driter meg loddrett ut. Jeg har aldri gjort noe lignende før, eller hatt så mange øyne rettet mot meg når jeg snakker om noe så viktig. Jeg syns jeg er flinkere til å skrive enn å snakke, så dette blir forbiii skummelt. Men i noen samtaler overrasker jeg meg selv når jeg umerkelig havner “in the zone” og det jeg sier, er ting jeg ikke hadde tenkt over at jeg hadde tenkt over en gang. Jeg går vel egentlig rundt hver dag og gjør meg opp meninger om ditt og datt uten at det egentlig manifesterer seg som meninger før jeg sier dem høyt. Det har jeg merket – noen setninger kommer uventet som en positiv overraskelse til og med for meg selv. Liksom åja, mener jeg dette? Ja, jeg gjør visst det. Og det er mine favoritt type samtaler… Så jeg satser på at det skjer i kveld! Dette blir nok minst like spennende for meg som for de som ser på. De som ønsker, må bare komme! Det arrangeres i Kong Oscars gate 14 og begynner kl. 18. Facebook-arrangementet finner dere her. Ønsk meg lykke til!
Apropos utseende, og før jeg begynner å filosofere… Jeg har ikke vært så hvit som dette siden, jeg vil tippe 2012. Jeg har pleid å vedlikeholde fargen de siste årene, men nå var det så lenge siden jeg hadde sett huden min sin naturlige farge, at jeg ble nysgjerrig på hvordan det så ut igjen, haha. Det er ganske uvant faktisk.
Så over til dagens tema! Jeg hadde en middag med en venninne forleden, hvor vi etter hvert fant oss selv i en engasjerende diskusjon om skjønnhet. I hovedsak spekulerte vi rundt om det finnes en universell objektiv skjønnhet, eller om skjønnhet bare oppleves subjektivt. Selvom det må sies at jeg også er skeptisk til mitt eget ståsted i diskusjonen, lener jeg mer mot at det må finnes noe objektivt vakkert, mens min venninne lente litt mer mot at synet vårt på det vakre er mer subjektivt. Og jeg er enig i at det er det også. For hvis majoriteten er enig i at noe er objektivt vakkert, hvordan kan man da vite at det er ikke bare er gruppementalitet, og at det til syvende og sist er subjektive meninger påvirket av tidsånden? Det er et godt spørsmål, og jeg tror definitivt at synet vårt på skjønnhet i veldig stor grad er subjektive meninger med ulike preferanser. Men jeg mener også at om man graver dypt nok, finner man en kontinuitet i det vakre. Noe vi er enige om.
Jeg syns historien gir meg et par valide argumenter for påstanden min om at skjønnhet kan være objektivt. Hvis vi ser på statuer fra det gamle Hellas eller Roma, så er de friske, velskapte menneskekropper som stråler styrke og skjønnhet. Vi foretrekker som regel sunt, skinnende hår fremfor tynt og porøst. Vi foretrekker ren hud fremfor uren hud. Vi vil ha en kropp som ser sunn ut fremfor en som ser syk ut. Akkurat dette med disse gamle skulpturene av menneskekroppen, syns jeg er med på å fortelle hva mennesker finner attraktivt av natur. At om man ser frisk og fruktbar ut, enten det er at hoftepartiet har en viss ratio i forhold til midjen som indikerer fruktbarhet, store øyner eller en selvsikker holdning, så betyr det at vedkommendes avkom også vil ha stor sannsynlighet for å bli sunn og frisk. Instinktene i oss jakter på dette i en partner og misunner det hos konkurrentene. Og selvom det ikke er reprodusering som nødvendigvis er hovedmålet ved å beundre vakre mennesker, så har biologien en ikke-merkbar men viktig rolle når det kommer til å peke oss i retning av hva vi syntes er vakkert. Underbevisst. Og her er vi jo i samme båt som resten av dyreriket, som også velger partnere ut i fra disse type skjønnhetsstandarene. Evulosjonen har formet preferansene våre slik, til fordel for fremtidige generasjoners evner og muligheter.
I teorien, ikke en dum måte å organisere på. Det er klart at det skaper urettferdigheter, men urettferdigheter møter man på hele livet, og er noe man burde jobbe med å akseptere til en viss grad. Preferanser og verdsettingen av det vakre er et fenomen som har vært hos mennesker i tusenvis av år, og sannsynligvis aldri vil forsvinne. Utfordringen er å lære seg å navigere gjennom livet med skjønnhet som noe gøy å utforske, og ikke som noe umulig å strebe etter.
At kropp er i så stort fokus vil jeg tro har en sammenheng med det at vi assosierer utseende med vedkommendes identitet, livsstil, tankesett og hobbyer. Forhåndsdømming. We all do it. Så selvom utseende ikke nødvendigvis samsvarer med identiteten, så er det en synlig pekepinn på hvilke gener som er dominerende. For eksempel om de er robuste eller skjøre.
Jeg prøver å kartlegge et mønster, selvom jeg må si jeg syns denne synsvinkelen får meg til å virke noe konservativ, lol. Men i praksis er det morsomt hvor lite det hele har å si når det faktisk kommer til stykket. I hvert fall for mitt vedkommende. Hos mennesker jeg elsker – enten det er venner, rollemodeller eller romantiske forhold, bli de overnevnte preferansene som sunt hår og muskløs kropp, ubetydelige og irrelevante. Ytre skjønnhet blir så og si usynlig om andre kvaliteter er blendende. Intellekt, kreativitet, ambisjoner, humor. Det betyr ikke at jeg ikke stirrer litt ekstra på mennesker jeg syns har fin klesstil, vakre øyner, en behagelig kroppsform eller plettfri hud. Og jeg skammer meg ikke over det. Det ligger i naturen min. I naturen vår. Det er jo ikke viktig – ikke i dagens samfunn hvor reprodusering og friske avkom ikke er en halvparten så stor bekymringsfaktor som for noen hundre år siden. Men det er gøy. Samtidig syns jeg synet mitt på det vakre; det som tiltrekker meg, ofte er det som er litt annerledes. Hva nå enn annerledes betyr… Likevel er også disse friskhetstegnene eller sunnhetstegnene en selvfølge at jeg syns er appellerende. Men de som kjenner meg kan bekrefte på at jeg faller for det som eksisterer mellom ørene og hvordan det formidles gjennom utstråling. Så det er morsomt hvor fengslende og fascinerende jeg finner estetikk, når det til syvende og sist blir overkjørt av andre ting. Det er en fin ironi der…
Den siste tiden har jeg følt på et underliggende, ulmende kall til å forbedre meg. Som i utgangspunktet ikke er en dum ting? Men samtidig har lysten en tendens til å bli et anstrengt, rotete krav som nesten umerkelig fører meg bort fra virkelighetssynet jeg har identifisert meg selv med gjennom tenårene, som har vært litt mer hippie-inspirert. Typ alt går fint, alt er chill, alt er kjærlighet og det viktigste er det som skjer nå. Fordi hvorfor ikke? Øyeblikket du eksisterer i akkurat nå, er jo det som utgjør livet ditt. Slik som alle andre øyeblikk. Ikke der du ønsker å være. Ikke der du ser deg selv lykkelig i fremtiden, men akkurat nå, er det livet ditt er. Likevel vikler tankene seg ofte inn i en ganske annen retning enn takknemlighet og tilstedeværelse innimellom.
Det en drakamp mellom nytelse og fornuft. Denne fornuftige stemmen som tidvis gir meg en kløende uro som gires opp i muskler og sener når jeg føler at jeg ikke utnytter potensialet mitt nok. At jeg heller skriver et blogginnlegg enn å skrive et filmmanus. At jeg er med venner litt for lenge når jeg føler at jeg burde være hjemme og lese ferdig en bok, eller øve videre på en sang jeg begynte å lære meg på gitar, men aldri lærte skikkelig. Og til og med da føler jeg kanskje at jeg burde gjort noe enda mer fornuftig igjen…
Jeg har alle disse tingene å gjøre som er hundre prosent tilgjengelige for meg. Jeg har 24 timer i døgnet. Og sover ganske få av dem. Så jeg burde jo være effektiv så ofte som mulig. Jeg har begynt å trene igjen. Det gjør merkelige positive ting med hodet og velvære. Jeg legger merke til det mer enn noen gang. Jeg spiser mer. Mer sunn mat. Jeg sover litt flere timer enn før. Jeg antar jeg fremdeles ikke sover nok. Jeg har våknet, like clock work, like før 04.00 i det siste. Jeg bare føler at jeg venter på noe. En rastløshet som bygger seg opp til uungåelige kroppsfornæmmelser om ettermiddagen. Og intensifiseres når sengen kaller. Kanskje jeg bare generelt må stresse mindre på innsiden. Jeg pleide ikke å stresse slik før. Kanskje jeg føler at jeg plutselig vokser opp, ting er annerledes og at det setter meg litt ut av spill.
For å dra innlegget i havn, er vel konklusjonen alltid den gylne middelvei, som Aristoteles ville sagt. Common knowledge blir sjeldent common practise da. Selvom den tilnærmingsmåten, altså moderasjon, er det man burde strebe etter. Men årh, noen ting frister bare å gjøre mye mye mer av, og andre… vel det kan vi spare til en annen gang. Den gylne middelvei er en tynn sti å balansere. I hvert fall for en svimmel, nysgjerrig, lett distraherbar 20-åring. Jeg føler meg som Dee Dee i Dexters laboratorium av og til. Som ikke klarer å la være å trykke på knappen fordi hun lurer på hva den gjør. Mens den fornuftige delen av hjernen min er Dexter som blir helt rabiat og febrilsk prøver å få Dee Dee til å forsvinne, haha. Jeg runder av her og håper denne tankestrømmen, som jeg ganske omtåket og knotete prøvde å formulerte, gir meg litt sjelefred ved å ha omgjort til tekst.
Bukse fra Weekday.
Hettegenser fra Cheap Monday. Den er såå fin i passformen! Jeg ønsker meg den skikkelig i gul også. Dere finner den her.
Har dere følt på noe lignende eller tar dere det helt piano for tiden? Må forresten også bare si avslutningsvis: creds til meg for å endelig ha tatt noen nye bilder av meg selv til bloggen :))))
Jeg kjenner jeg trenger å få litt utløp gjennom fingrene og skrive litt. Jeg bekymrer meg for at jeg skriver for lite om dagene. Jeg vet det er godt for meg. Og ikke bare faller man inn i en slags transe når man skriver, eller i hvert fall gjør jeg, men det føles faktisk godt en god stund etterpå også. Akkurat som å gå på trening faktisk. At dagen har vært mer effektiv, og at man kan legge seg og vite at man har gjort noe bra på en måte. Jeg skriver litt i en five-minute journal hver morgen og hver kveld. Også har jeg loggført som script supervisor på skoleprosjektet jeg har postet en del videoer av på instastory i det siste. Men det teller ikke som skriving skriving. Jeg lurer på hvor mange av dere som pleier å skrive? Hva som helst egentlig. Er det bare i skolesammenheng, i samtaler med andre, eller skriver dere noen gang i en dagbok, eller i et word dokument for dere selv? Sangtekster eller tanker? Kjærlighet eller bekymringer? Jeg er nysgjerrig. Kanskje jeg bare gjorde meg selv så avhengig av det ved å blogge så lenge som jeg har gjort. Og i det siste har jeg jo blogget mindre enn vanlig. Et par ganger i uken i gjennomsnitt kanskje. Og jeg føler jeg vil ha den ekstra fritiden det gir meg, men samtidig så er dagene så mye lengre når jeg ikke blogger hver dag. Så jeg vet ikke helt jeg.
Det er 2019 og jeg har hatt mye optimisme og forventinger til meg selv inn i dette nye året. Men jeg føler likevel jeg går og venter litt på at ting skal falle på plass. Jeg vet ikke hva. Så i kveld skal jeg i kjent stil, slappe av alene i leiligheten min. Jeg har nettop sett “Almost Famous” og skal nå se “The Nice Guys” mens jeg koser med Cindy. Noen anbefalinger fra mine filminteresserte class mates jeg fant passende å ta i bruk da jeg vil se noen litt muntre filmer i kveld. I morgen skal jeg tilbake på jobb i hjemmesykepleie for første gang siden sensommer. Jeg er nervøs, for det er mye å huske og gjøre rett og riktig i en slik jobb. Jeg krysser fingrene for at det går bra. Jeg trenger noe som opptar tiden min noen ettermiddager i uken, og da er vel hjemmesykepleie perfekt? Pluss at pengene skal utelukkende gå til reise. Det er like lenge til sommeren, som siden det var sommer. Kanskje det er det jeg går og venter på skal falle på plass. Årstiden min jeg alltid lengter etter. Åh, nå fikk jeg lyst til å mimre litt.
Jeg ble begeistret for en melding min fetter, Mads sendte meg på Facebook forleden, hvor han la frem en hypotese, som jeg nå har fått lov til å omskrive og fikse litt på, og som jeg sa vi var nødt til å dele med folk! Min fetter og jeg har nemlig spekulert en del rundt dette med skjønnhet, kreativitet, bevissthet, psykedelika og Gud i det siste. Han anser kreativitet som et av hovedtrekkene som separerer mennesker fra dyr (andre dyr har ikke evnen til å fantasere om eller utnytte kreativitetens kraft slik vi har), og det er den egenskapen som gir oss evnen til å utforske det ukjente. Han har mer eller mindre dannet seg et konsept om at kunstnere opererer på en vertikal akse, hvor jeg selv så for meg toppen som det guddommelige. Desto høyere opp, desto dypere treffer uttrykket i sjelen vår. Nå skal vi dykke inn i idéen hans og se hvorfor.
I et par tusener av år har vi kommunisert gjennom skrift og språk. Men vi har i hundretusener av år kommunisert uten skrift og språk. Som vil si at den delen av hjernen som i det hele tatt forstår ting, er langt eldre og langt mer utviklet enn den delen av hjernen som artikulerer det ut i ord. En fjern erindring, en nostalgisk fornæmmelse man føler seg hjemme i og man hemningsløst kunne slukt mer av om man bare kunne – det er gammel kunnskap vi ikke kan sette i ord, fordi språk fremdeles er for flatt, unyansert og underutviklet. Denne kunnskapen, uttrykkes gjennom kunst. It speaks to us on a primal level. Hvorfor? De fleste kan ikke artikulere spesifikt hvorfor de liker ulike musikkstykker eller ulike malerier, men man betaler store summer for å bli fortapt i det. Kunstnerne er de som står på kanten av det ukjente, drar kunnskap ut av kaoset og viser det til resten av oss. De har gjerne ikke klart å artikulere det i ord enda, (unntatt litteraturens store hoder) men de kan vise det til oss. Kreativitet blir et verktøy til å begripe en høyre sinnstilstand. En forbindelse til det ukjente, det mystiske, det vi lengter etter men ikke kan forklare. Vi forstår det, men samtidig forstår vi det dønn ikke. Og da kommer det som regel ut i kunst.
Skjønnhet. Verden er fylt av skjønnhet, men skjønnheten er ufullstendig. Til den dag i dag er vi som hunder i et bibliotek. Vi vet det er noe i hyllene, men vi evner ikke å forstå hva de inneholder. På samme måte vet vi ikke hva skjønnhet konkret innebærer. Hvorfor vi tiltrekkes av det vakre, hvorfor vi setter så umåtelig stor pris på det, og hva denne kjærligheten for skjønnheten betyr (hvis det har noen betydning). Gull, blomster, øyne, dans, musikk, symmetri, smil og stjernehimmelen. Tanken er at skjønnhet må være en del av et større bilde. Som et ekko av en stemme – en stemme som prøver å fortelle oss noe om virkeligheten. Hva vi i dag ser og hører, vet og elsker, og kaller for ‘skjønnhet’, er som de andre transendentale konseptene – det gode, det skjønne og det sanne er alle som ulike instrumenter i en symfoni. En symfoni som bokstaveligtalt er forbi vår menneskelige forståelse. Og når noen prøver å lytte på denne spektakulære symfonien, klarer vi ikke, med vårt nåværende nivå av kognisjon, å forstå hva vi står ovenfor. Det er for-ekte, for-nydelig, for-stort, for-mye. Ikke rart kunstnere og genier, som er to ganske overlappende titler, ofte blir gale. Denne stemmen er alt! Så vi legger spesifikt merke til ekko, når det glimter gjennom sprekkene av vår virkelighet.
I begynnelsen bibelen, da vi spiste av den forbudte frukt, som ga oss bevissthet (psychedelics if I’ve ever heard of it.) står det at Gud sa: «And the Lord God said, Behold, the man is become as one of us, to know good and evil» – Bevisstheten ble født i mennesket. Kreativiteten og det høyere planet av bevissthet er vår smakebit av det guddommelige riket. Hvor ellers får kunstnerne sin kunnskap (eller gave) fra, som vi ikke klarer å artikulere, men vi likevel vet eksisterer. Se for deg en nydelig solnedgang. Man kunne falle ned på kne for det. Så altomfattende og slående ekte at vi ikke engang kan håpe å forstå. Du tar et bilde av det, og joda, det er fint, men det er nå et ekko av et ekko. En skygge av et minne. Kamera ser det bare slik øynene dine ser det. Og du så ikke solnedgangen bare med øyne dine. Du så det med sjelen. Bildet vil aldri bli like vakkert.
Usikker på om idéen ble artikulert godt nok. Som sagt kan man vite ting uten å kunne putte det i ord. Men det er åpenbart at det finnes noe mer enn denne verden. Skift noen koblinger i hjernen, la litt flere nevroner skyte frem og tilbake på litt andre steder enn de vanligvis gjør, og BAM, vi får inn andre kanaler. Vi kan ofte hente uhåndgripelig informasjon fra disse andre kanalene. Kunnskap og innsikt vi ikke hadde fra før. Bevissthet, kreativitet, vår evne til å sette pris på skjønnhet, og det faktum at Gud er og har vært (et mildt sagt) sentralt fenomen for mennesker siden lenge før Kristus. Alt dette er en kobling til de andre kanalene. It thins the veil between our world and that world. Om du ikke vil kalle det himmelriket er opp til deg, men du forstår. Sjelen din gjør i hvert fall.
Bildene er hentet fra min VSCO. @leandravalencia
Jeg fortalte fetteren min for noen uker siden at det var lite jeg fant vakrere enn kristen kunst og kristen musikk. Det har jeg alltid syntes virkelig var noe helt annet. Da jeg besøkte den første kirken i Roma, fantes det ikke noe annen synlig reaksjon enn tårer.
Og riktig nok, kristendommens inntog har gitt oss noen av historiens største kunstnere som Raphael, Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rembrandt – som er best kjent for sine bibelsk-inspirerte mesterverk. Bach pleide å skrive I.N.J (latinsk for «i Jesus navn») på sine manuskripter. Og da Haydn hørte sitt fantastiske verk (skapelsen) sa han «ikke jeg, men en makt fra oven har skapt det der.» Dette har vært kunstens rolle gjennom tidene. Den snakker til noe dypt inne i sjelen vår. Vi lengter etter det.
Vi kan tenke på paradis som vår rettmessige plass, hvor vi ville opplevd å være sammen med Gud. Hvor vi ville evnet å høre symfonien i all sin ære. Men siden vi ble kastet ut av hagen og falt fra perfeksjon, har vi en dyp lengsel etter å returnere. Hvilket er hvorfor sannhet (for eksempel vitenskap), skjønnhet (for eksempel kunst) og godhet (for eksempel religion) er, og blir en del av den menneskelige streben til å forstå det som per nå er forbi vår egen forståelse. Vi hører et ekko i vår sjel og vi lengter hjem. Sier jeg at man må være troende for å skape vakker kunst? Nei. Men Gud ser ut til å være den beste forklaringen på stemmen som vi hører ekko av, når vi søker etter rettferd, i vår utforskelse av spiritualitet, i vår lengsel etter relasjon, i vår hunger for skjønnhet. Selvsagt er det ingen av disse fenomenene som aleine peker til Gud. Vi hører ikke den fullstendige symfonien. Vi er som i en hule, hvor vi hører ekkoet av en stemme, men har ingen anelse hvor den kommer fra.
Så det var det. Hva tenker dere om hypotesen? Gud er et vagt ord med en million fortolkninger. Jeg finner det bemerkelsesverdig at Gud er ordet som passer best når en skal forklare det brede spekteret av det uforklarlige. Det er få ting med så dype budskap som kunst inspirert av religion. Enten man er troende eller ikke, er det virkelig noe stort å hente fra både fortellingene og de andre uttrykksformene. Å snakke om Gud i noen som helst tilnærming er som å stirre på solen, skriver han. Det er for blendende. Det er faktisk lettere å se vekk fra solen selv, og heller nyte det faktum at den faktisk er stått opp, hvilket lar oss se alt annet.
Jeg så de første sekundene av traileren, og klikket meg like raskt ut av siden for å heller klikke meg til noen kinobilletter samme kveld. Jeg mener, alle liker vel Steve Carell? Og Timothée Chalamet brente seg fast i minnet mitt som en ny favorittskuespiller etter “Call Me By Your Name”. Hollywood kommer til å kaste roller etter denne gutten fremover, bare vent… Og akkurat i denne filmen vil jeg hylle begge to. Som spiller far og sønn i det som er den mest realistiske og nære filmen jeg har sett på veldig lang tid. Jeg likte at filmen nesten var litt rotete oppbygget, uten en spesifikk begynnelse, midtdel eller slutt. Men det er nok veldig bevisst, ettersom det blir vist et faktisk hendelsesforløp i livet til en ung, vakker, intelligent gutt som er rusmisbruker, og en far som gjør alt han kan for å hjelpe han. Det finnes ingen start, midtdel eller slutt på et sånt eventyr. Man vet ikke når det begynte, og tror det tar slutt stadig vekk, og at alt holder på å bli bedre. Ja, til og med fantastisk. Men “tilbakefall er en del av prosessen,” som en av rusbehandlerne i filmen påstår. Og sånn fortsetter det…
Medlidenhet er et fattig ord her, men jeg sender det til enhver forelder i en slik situasjon. Det er uhorvelig vanskelig å gjøre det rette for barnet sitt vil jeg tro. Og det får Steve Carell klokkeklart utspilt. Fortvilelsen kan nesten luktes i kinosalen. Filmen er basert på boken til han som opplevde dette selv, og som Timothy Chalamets skuespillerprestasjoner overbeviste meg så kraftig om, at jeg fikk ubehagelige kroppsfornæmmelser når han slet mentalt – påvirket og under de helvetes nedturene. Det syntes så latterlig bra i ansiktsuttrykket, kroppsspråket og temperamentet at jeg ikke visste om jeg skulle le eller grine. Så jeg bare satt der, fengslet. Så sårbar man er. Så fort man skifter sinnstilstand, at hjernen jo må skrike etter balanse. Timothée har enten opplevd dette selv, eller studert rusmisbrukere med laserfokus i mange måneder med research for å klare å gjenspeile oppførselen så til punkt og prikke. Jeg er rystet av gårsdagens kinoopplevelse. Filmen har vokst på meg for hver time som har gått siden jeg så den. Jeg ante ikke det var dette den skulle handle om, men hvis noen vil se en både varm og kald, rørende historie om hvordan rusmisbruk oppleves for misbrukeren og pårørne, se Beautiful Boy.
I dag er bloggen hele 9 år! Det er litt vilt å tenke på, og neste år er det rund dag! Mon tro hva jeg blogger om et år fra nå? Jeg begynte også på skolen igjen i dag. Etter en laaang juleferie. Som jeg har lengtet etter å begynne på skolen igjen… Kanskje så mye at forventningene ødelagte nattesøvnen min natt til i dag. Lite som skal til for å fyre meg opp må jeg si. Så jeg var egentlig helt zombie på skolen i dag. En kamp å være noenlunde tilstede. Men vi er umiddelbart på gang med semesterets første prosjekt som er Film Noir. Både første og andreklasse samarbeider på en stor produksjon sammen. Jeg fikk tildelt rollen script, som er kjent for å være veldig krevende. Så produsenten prøver å skaffe meg en medhjelper. Jeg er i hvert fall allerede i gang med dokumentskriving og forberedelser. Så satser jeg på at jeg stiller sterkt tilbake i morgen.
Noen ganger når dager begynner dårlig, (eller midt på natten) bare aksepterer jeg at de er dårlige, og lager meg vaffelrøre til middag. Noe av det beste jeg spiste/drakk som barn (bare utkonkurrert av sjokoladekakerøre og frityrstekt banan). Jeg kan unnskylde meg med at det var en trøst for dårlig søvn, men det er mulig jeg bare kompenserer for energiunderskuddet. Jeg blir skikkelig sulten og søtsyk når jeg ikke sover. Hørte at det er fordi man da trenger rask energi fra andre kilder en søvn. Det er litt morsomt hvordan kroppen gir beskjed. Samme som dagen derpå når vi gjerne har salt-cravings. Kroppen er dehydrert og trenger salter for å binde veske til kroppen. Kroppen er merkelig flink til å si i fra om det meste som må korrigeres eller opprettholdes. Spesielt korrigeres. Uansett, jeg avslutter min rotete monolog her. Gratulerer med dagen til bloggen! Nå skal jeg jobbe litt videre.
Holzweiler poncho fra Retro
Marlene Birger veske fra Nelly
Lene Orvik øredobber og ring fra Safira
BH fra Cubus
Gjennomsiktig topp, lignende her
Bukse her
Sko her
