Reklame | Junkyard

Den siste tiden har jeg følt på et underliggende, ulmende kall til å forbedre meg. Som i utgangspunktet ikke er en dum ting? Men samtidig har lysten en tendens til å bli et anstrengt, rotete krav som nesten umerkelig fører meg bort fra virkelighetssynet jeg har identifisert meg selv med gjennom tenårene, som har vært litt mer hippie-inspirert. Typ alt går fint, alt er chill, alt er kjærlighet og det viktigste er det som skjer nå. Fordi hvorfor ikke? Øyeblikket du eksisterer i akkurat nå, er jo det som utgjør livet ditt. Slik som alle andre øyeblikk. Ikke der du ønsker å være. Ikke der du ser deg selv lykkelig i fremtiden, men akkurat nå, er det livet ditt er. Likevel vikler tankene seg ofte inn i en ganske annen retning enn takknemlighet og tilstedeværelse innimellom.

Det en drakamp mellom nytelse og fornuft. Denne fornuftige stemmen som tidvis gir meg en kløende uro som gires opp i muskler og sener når jeg føler at jeg ikke utnytter potensialet mitt nok. At jeg heller skriver et blogginnlegg enn å skrive et filmmanus. At jeg er med venner litt for lenge når jeg føler at jeg burde være hjemme og lese ferdig en bok, eller øve videre på en sang jeg begynte å lære meg på gitar, men aldri lærte skikkelig. Og til og med da føler jeg kanskje at jeg burde gjort noe enda mer fornuftig igjen…

 

Jeg har alle disse tingene å gjøre som er hundre prosent tilgjengelige for meg. Jeg har 24 timer i døgnet. Og sover ganske få av dem. Så jeg burde jo være effektiv så ofte som mulig. Jeg har begynt å trene igjen. Det gjør merkelige positive ting med hodet og velvære. Jeg legger merke til det mer enn noen gang. Jeg spiser mer. Mer sunn mat. Jeg sover litt flere timer enn før. Jeg antar jeg fremdeles ikke sover nok. Jeg har våknet, like clock work, like før 04.00 i det siste. Jeg bare føler at jeg venter på noe. En rastløshet som bygger seg opp til uungåelige kroppsfornæmmelser om ettermiddagen. Og intensifiseres når sengen kaller. Kanskje jeg bare generelt må stresse mindre på innsiden. Jeg pleide ikke å stresse slik før. Kanskje jeg føler at jeg plutselig vokser opp, ting er annerledes og at det setter meg litt ut av spill.

 For å dra innlegget i havn, er vel konklusjonen alltid den gylne middelvei, som Aristoteles ville sagt. Common knowledge blir sjeldent common practise da. Selvom den tilnærmingsmåten, altså moderasjon, er det man burde strebe etter. Men årh, noen ting frister bare å gjøre mye mye mer av, og andre… vel det kan vi spare til en annen gang. Den gylne middelvei er en tynn sti å balansere. I hvert fall for en svimmel, nysgjerrig, lett distraherbar 20-åring. Jeg føler meg som Dee Dee i Dexters laboratorium av og til. Som ikke klarer å la være å trykke på knappen fordi hun lurer på hva den gjør. Mens den fornuftige delen av hjernen min er Dexter som blir helt rabiat og febrilsk prøver å få Dee Dee til å forsvinne, haha. Jeg runder av her og håper denne tankestrømmen, som jeg ganske omtåket og knotete prøvde å formulerte, gir meg litt sjelefred ved å ha omgjort til tekst.

Bukse fra Weekday.
Hettegenser fra Cheap Monday. Den er såå fin i passformen! Jeg ønsker meg den skikkelig i gul også. Dere finner den her.

Har dere følt på noe lignende eller tar dere det helt piano for tiden? Må forresten også bare si avslutningsvis: creds til meg for å endelig ha tatt noen nye bilder av meg selv til bloggen :))))