Jeg våknet vel fem timer før klokken ringte denne dagen. Og da hender det at jeg finner på litt av hvert, hvis jeg gir opp å prøve å sove. For å få tiden til å gå. Denne morgenen har jeg blant annet sklidd ned fjellsider i håp om å finne en snarvei. Jeg har alltid syntes de hvite skoene mine har hatt en så god egenskap til å bli skitten, men så ren igjen helt av seg selv. De har alltid klart seg. Gjørme, forurensing, merker av noen som har trakket på dem med uhell, det dagligdagse dritet – fader liksom litt bort med tiden. Nesten på magisk vis. Men er det ikke sånn det funker da? De var jo ikke kritthvite lengre, men i hvert fall så hvite at de var ok å bruke ute blant folk. Denne gangen ble de ikke det. Så jeg lot vaskemaskinen gi dem litt juling. Men det hjalp heller ikke. Nå står de i skohyllen mens jeg venter på at de skal bli rene igjen, uten at jeg egentlig gjør noe særlig for å hjelpe det. Også går jeg med dem når ingen ser meg. Når jeg skal til bensinstasjonen og kjøpe nudler en søndagsettermiddag, eller når jeg skal ut og kaste bosset fordi jeg har glemt det for litt lenge. De er skikkelig behagelige, de skoene. Foten sklir rett nedi. Så jeg lar ikke meg selv gi opp på dem helt enda. Men jeg har dyttet dem til siden i det siste. Ikke tenkt noe særlig på dem, men motvillig gjort det litt likevel. Fordi jeg savner de hvite skoenes uvitende uttrykk av tabula rasa. Men kanskje den teorien ikke helt stemmer. Eller kanskje den gjør det, bare at jeg ikke liker det. Jeg har uansett kjøpt meg noen nye sko nå. Som jeg håper kan bli mine nye favoritter. Svarte denne gangen. Svart er nok tryggest. Da kan ingen se hvor skitten de er.
Jeg tenkte å hente ut noen deler av egenevalueringen min og poste dem her på bloggen, som jeg nevnte jeg skulle gjøre forleden! Først og fremst er jeg er glad for at crewet og jeg begynte med preproduksjon i god tid før innspillingsuken, og hadde klare alle dokumenter som var gode pekepinner på hvordan innspillingen skulle gjennomføres for alle i god tid. Det jeg burde vært mer forberedt på, er at det ikke er en selvfølge at de man blir plassert på gruppe med gjør jobben sin, og stresset mindre da det var tilfelle. Jeg har lært at det er normalt, og noe de aller fleste som jobber med filmproduksjon vil oppleve. Så neste gang skal jeg være mindre naiv, mer forberedt på å gjøre jobber utenfor mitt eget fagområde, men også gi strengere beskjeder og kreve det jeg har rett til å kreve, istedenfor å si ja til alt, bli stresset, irritabel og nevrotisk.
Jeg er ikke fornøyd med fargene eller tempoet i filmen. Jeg syns også, til tross for at noen mente det motsatte, at kortfilm var et upassende format å vise historien min på. Jeg hadde ønsket å bruke lengre tid til å bli kjent med karakterer osv. Jeg syns den ble kjedelig, barnslig og rett og slett rar på grunn av det. Jeg er ikke fornøyd med at vi gikk over tiden til kriteriene. Jeg er ikke fornøyd med min foreløpig for dårlige evne til å gi effektive og smarte skuespiller-instrukjsoner, eller tørre å gi enda ærligere tilbakemeldinger om hva jeg egentlig syns om arbeidet til crew og cast. Jeg er ikke fornøyd med at jeg valgte en svart silkemorgenkåpe til Carla om natten da det så for mørkt ut på bildet i forhold til bakgrunn og håret hennes. Jeg er ikke fornøyd med hvor lenge vi ser Carla kle på seg og kjappe seg ut fra rommet til Aleks når vi kunne brukt den tiden på Emil som kommer hjem til et forlatt hus og vist følelsene hans – som var mye viktigere for meg å få frem. Mest av alt er jeg skuffet over hvor lite makt jeg hadde til å påvirke etterarbeidet i postproduksjon til tross for at jeg var fleksibel og engasjert. En sorg typ alle regissører deler vil jeg tro, før man lærer seg å akseptere det. Jeg er heller ikke fornøyd med at jeg endte opp med å gjøre andres oppgaver, da det gikk utover fokuset mitt på regi. Denne “ikke-fornøyd”-listen er forkortet for bloggversjonen av egenevalueringen, heh. Jeg kan bli bitter og selvkritisk og det er en million ting som kunne vært bedre. Men det er riktig nok første gang jeg gjør noe sånt, så det er masse feil å lære av så klart. Noe av det jeg er mest fornøyd med er vel lyssettingen på en del shots i leiligheten og musikken. Og hvor bra vi gjennomførte selve innspillingsuken. Den gikk så og si på skinner uten noen store uhell eller forsinkelser.
Jeg har lært at lysrigg tar tid. Damn. Og at jeg som regissør får mange spørsmål jeg ikke har tenkt ut svaret på enda. For eksempel når min kvinnelige skuespiller spurte hvordan hun skulle ha håret eller hvilken farge på neglelakken hun skal ha. Jeg skal være mer detaljorientert i før-arbeidet neste gang, og tenke over alle spørsmålene jeg fikk før, under og etter innspilling denne gangen. Og ikke bare ha et svar, men ha en begrunnelse for svarene også. Jeg har også lært masse om de andre fagfunksjonene bare ved å se på dem arbeide. Det var forfriskende lærerikt når lysmester kom med forslag og løsninger på lyssetting i forhold til stemningen jeg ville ha i den gitte scenen. Løsninger jeg ikke tenkte på selv, men som funket bra. Samme gjaldt når fotograf kom med forslag og løsninger på kamerarelaterte aspekter ved filmen. Eller når lydmester fortalte meg hva som hørtes fint ut. Å observere crewet mens de utførte arbeidet sitt og høre på idéene deres var både beundringsverdig og uten tvil noe av det mest lærerike. Når kreativiteten bouncer fra person til person i samarbeidssituasjoner, og vi bygger på idéene til hverandre eller med uhell planter nye idéer hos hverandre. Det er lærerikt. På en annen side har også alle ubehagelige opplevelser under hele fiksjonsfilm 1 vært erfaringer å hente lærdom av. De gangene jeg ikke har visst svaret på et spørsmål og blitt usikker. Når jeg forventer en ting, men noe annet skjer og jeg blir skuffet, oppgitt og frustrert – slike ting som er skummelt og stressende i øyeblikket men likevel høyst nødvendig for min utvikling som filmskaper. Og spesielt regissør, da det fremdeles er den mest attraktive fagfunksjonen for meg på skolen, eller den mest attraktive jobben for meg generelt ved siden av astronaut <3
Svaret på om jeg oppnådde det jeg ville med filmen er både ja og nei. Jeg gikk gjennom en prosess med crew, cast, assistenter og musikere og gjennomførte prosjektet. Prosjektet som startet som en idé jeg fikk på vei hjem fra bussen mens jeg hørte på “Lyin’ Eyes” av Eagles – og gjorde idéen om til et helhetlig produkt. For det gir jeg meg selv et klapp på skulderen. Jeg kommer til å bruke erfaringene fra dette prosjektet til å forhåpentligvis gjøre meg selv mer fornøyd med selve resultatet neste gang. There is more to come.
Et lite utdrag jeg nettop skrev i notatboken min jeg tenkte å dele i tilfelle noen vil relatere:
“Men jeg elsker så inderlig høyt synet av en karamellfarget, forvokst valp med krøller og svarte øyner, at hele meg suges mot organismet av hengiven kjærlighet for å transformere det gledelige syn inn til en fysisk sensasjon. Eller lysegrønne blåbærbusker som drysses ømt, lett og levende i lys oransje solstråler under skyggen fra sine nabovegetasjoner. Og de mørkelilla små perler i busken som lokker meg inn i sensommerens transe, og finner meg samle dem i store målebegere hentet fra kjøkkenskapet på hytten. Jeg elsker broren min. Jeg elsker de øyeblikkene hvor jeg mister kontroll på en god måte. Det er vel de jeg lever for. Når Frank Sinatra danser med nervetrådene i hjernen min når jeg ligger på sofaen og stirrer i taket. Og jeg som trodde jeg ikke likte Frank Sinatra en gang. Plutselig blir pianoet til fløte som seiler over sinnet. Eller de gangene jeg møter et menneske som gjør meg ydmyk og klokere. En sånn person fortalte meg en gang at jeg kom til å bli noe stort. Kanskje det er det som driver meg. Men jeg liker å tro at det er meg selv. Jeg elsker en uforklarlig del av eksistensen som jeg ikke klarer å gripe fatt i og det driver meg inn i en labyrint under det vakre men gjerrige måneskinnet.
Likevel bunner det i dette, som står grodd fast i meg og gir meg glede. Jeg lar ingenting stoppe meg, og jeg lar ingen smerte eller vondhet, ensomhet, søvnløshet eller sinne gå utover det faktum at jeg elsker noe. Ingenting kommer i veien for den sannheten som drar meg frem i lyset av dagen. Som et gjerde jeg kan holde meg fast i. Gjennom stormer og sånn. Jeg elsker simpelthen den delen av meg som elsker, for høyt. Den delen av meg selv som blir ensom og melankolsk men på en rar og befriende måte i Knut Hamsuns Sult, eller forholdet mitt til virkelighet som blir ertet av Dalís flerdimensjonale malerier på en måte jeg hemningsløst slukes av. Jeg elsker å sitte med en gruppe med mennesker å genuint le av fryd. Eller at Jan Aggum plutselig hadde minikonsert på Platekompaniet forleden. Jeg elsker alle fargene og hva det gjør med sinnet mitt. Men om natten, eller når nattemørket faller over dagene, skremmer fargene mine meg. Livet er faen meg rart.”
I går hadde vi visning av fiksjonsfilm 1, som er det første prosjektet vi ble kastet ut i på filmskolen. Det har vært en bergodalbane av en opplevelse som har svingt innom både himmelsk eufori og helveteslignende aggresjon. Samarbeidssituasjoner som nesten har ført til “eureka!”-øyeblikk. Spenning og forventning over idéer og arbeid som har lagt parallelt med min kreative visjon. Men også urettferdigheter, skuffelser og hete krangler. Jeg har snakket om filmen i en god stund på bloggen nå, og etter en kaotisk post-produksjonsperiode, var filmen vår på storskjerm foran skolen i går. Min film, og de fem andre regissørene i klassen sine kortfilmer fikk etter mange uker endelig vise sitt helhetlige produkt på denne tirsdagen i november. Jeg skrev akkurat en egenevaluering over prosjektet som skal leveres, og glemmer stadig hvor jævlig glad jeg er i å skrive. Jeg er ingen professor eller forfatter, og jeg skulle gjerne ønske jeg klarte å ordlegge meg enda bedre, med et enda bredere vokabular og en bedre evne til å formulere setninger presist, korrekt men også uortodokst. Jeg lurer på om det er enda mer terapautisk å skrive da. Isåfall, jeg liker å tro at jeg er en nokså ærlig person både profesjonelt og privat. Ikke at jeg sier alt til alle, men hvis du spør meg hvordan jeg har det på en dårlig dag, svarer jeg “ikke så bra du” med et smil. Og skriftlig er det mye lettere for meg å forme ord etter tanker, følelser og nesten emosjoner. Egenevalueringen jeg skrev, så vel egentlig litt ut som bloggmateriale også. Så jeg har først tenkt til å vise dere filmen min før jeg poster mine tanker i etterpåklokskapens ånd, hvis jeg i det hele tatt tør. Jeg vil ikke la egenevalueringen min fargelegge synet deres på kortfilmen. Jeg vil at dere skal se den med forventingsløse og friske øyner. Så her har dere den, den jeg har snakket om såå lenge nå – 30 Seconds to Mars.
Husk fullskjerm og HD for en smule mer autentisk kinoopplevelse.
Først og fremst, gratulerer til alle fedre der ute i dag! Ikke at jeg antar at den aldersgruppen leser bloggen min. Men det er farsdag, og jeg syns vi bør utnytte muligheten godt. Jeg har i det siste begynte å skrive lange, håndskrevne kort til nære og kjære som enten har bursdag eller fortjener en liten oppmerksomhet på en annen måte. Jeg gjorde det samme til 1-årsdagen til kjæresten min, og til en venninne sin bursdag forleden. Jeg er veldig glad i å skrive, og ser på slike dager som en gyllen mulighet til å formulere setninger så godt at jeg er tilfredsstilt av budskapet de uttrykker. Det viktigstefor meg er å få ut, kanskje ikke alt (for det hadde blitt en lang tekst) men i hvert fall noen følelser og tanker rundt personen som skal hylles. Å gjøre det personlig, hente eksempler fra tider dere har hatt sammen, dine egne sårbarheter som vedkommende har hatt en positiv effekt på. Gull verdt. Heh, litt kynisk av meg å ha en oppskrift på det kanskje? Men jeg er svak for kombinasjonen av latter og tårer. Følelsen det skaper tror jeg er favorittfølelsen min sånn generelt i livet. Hvis en historie, en film, et maleri, poesi, en abstrakt tanke eller hva enn det måtte være, kan få meg til å både le og grine, da jeg er trollbundet. Da har du meg. Noen som relaterer? Så ja, til dere som har en far som har vært en fin far for dere, kanskje skriv et håndskrevet kort om hvor mye han betyr for deg og hva du er takknemlig for. Jeg pleier å skrive i et dokument på pc-en først slik at jeg kan rette opp i teksten så mye jeg vil og få den til å henge skikkelig fint sammen, før jeg skribler det ned på kortet. Det blir så og si aldri plass til alt på kortet, men det hender at jeg kommer på ting når jeg skriver for hånd som jeg vil ha med istedenfor eller i tillegg. Det er faktisk de spontane setningene som pleier å skape mest emosjonelle reaksjoner hos leseren, hihi. Jeg har skikkelig, skikkelig ugly håndskrift, så noen steder er teksten nesten diagonal, noen steder flyr bokstavene fra hverandre som kråketær og noen steder (på slutten som oftest) er teksten skvist sammen så tett at det nesten ikke kan leses. Men det er litt av skjermen sier vi. Nå over til antrekket!
Lignende bukse her.
Skjorte fra Zara.
Veske fra Tiger og Sweeden.
Lignende sko her
Hettegenser fra Polo.
Votter fra Urban.
Lignende lue her
Kåpe fra Junkyardher.
Sist jeg blogget, som var på søndag, skrev jeg at jeg skulle besøke et par venner samme kveld. Først dro typen og jeg til et vennepar av oss, hvor Milana og jeg hadde lagt noen planer som basicly involverer alle som følger oss på sosiale medier. Vi har nemlig snakket om så lenge at hun skal sminke meg en dag, da sminke er en av hennes spesialiteter. Milanasmakeup på Instagram for de som vil se hvor talentfull denne skjønnheten er. Vi gjorde et forsøk på å gjøre meg også til en skjønnhet. Har dere noen gang blitt sminket av en sminkør og endt opp dritskuffet fordi det ser så sykt annerledes og merkelig ut fra hvordan dere er vant til å se dere selv? Vel, det skjedde ikke denne gangen for å si det sånn. Jeg ble skikkelig fascinert over hvordan jeg var i stand til å se ut etter et par strokes fra noen kunstneriske hender. Heldigvis filmet vi hele prosessen! Så en liten video venter bloggen i nærmeste fremtid, wiii. Det ble en god miks av litt oppdatering på livet, litt frekkheter og humor, og selvfølgelig masse gøy sminke. Jeg gleder meg til å vise dere! Men her er da en full versjon av antrekket dere kanskje har sett glimps av på bildene til Milana og meg på Instagram! Må også sies at sminken på disse bildene er mitt verk og ikke Milana sitt. Det får dere se snarest!
Holzweiler poncho fra Retro
Marlene Birger veske fra Nelly
Lene Orvik øredobber og ring fra Safira
BH fra Cubus
Gjennomsiktig topp, lignende her
Bukse her
Sko her
Forrige uke ble typen og jeg 1 år, og vi ville ut på date! Å dra på romantiske dater er egentlig sjeldent vi gjør. Vi gjør mye annet rart sammen, og går egentlig veldig mye på kino. Men ikke sånn ordentlig middagsdate… Så jeg anbefaler først og fremst alle kjærestepar som gjerne har vært sammen en stund å bare date for å date av og til. Merkelig men gøy å pynte seg, leie hender, finne en restaurant og nesten føle man prøver å imponere hverandre slik som det var i begynnelsen. God stemning.
Jeg ble anbefalt en italiensk restaurant som heter Il Forno av en venninne i klassen. Den ligger rett ved den blå steinen her i Bergen, men jeg har egentlig aldri lagt merke til den eller tenkt over den. Siden daten, har vi allerede vært tilbake og spist der igjen. Skikkelig, skikkelig, skikkelig god mat, dere. Har hørt flere som er glad i pizzaen deres der, og jeg tror de fokuserer veldig på å lage god pizza. Jeg er egentlig en som aldri bestiller pizza hvis jeg har mer uortodokse alternativer å teste, men jeg fikk smake kjæresten sin skinkepizza og wow. Faktisk den beste italienske pizzaen jeg har spist både i Norge og utlandet. Selv bestilte jeg gnocchi med scampi og squash, og jeg kan fortelle dere såpass at det var usedvanlig delikat. Neida, herrefred det var uventet skamdigg. Så ja, restauranten anbefales til dere som liker italiensk. De traff blink!
Jakke fra Romwe.
Bukse fra Mango.
Ørdedobber fra CMYK.
Genser fra Samsøe Samsøe.
Skoene finner dere her.
Jeg fikk låne linsen til Arngrimur som dere kanskje husker som lysmesteren fra behind the scenes! Det er en Tamron SP 24-70. En vidvinkel jeg koste meg skikkelig med den helgen. Tok masse bilder mens jeg hadde sjansen. Jeg bruker nemlig portrettlinsen EF 50mm til vanlig. Så man kan ta helt andre type bilder med denne linsen. Skulle gjerne hatt begge! Det var faktisk kamerahuset mitt Canon 6D pluss Arngrimur sin linse vi brukte til å filme kortfilmen min! Som fremdeles er i post-produksjon for å gi dere en liten update der! Nå har jeg fått fem musikere fra musikkklassen som lager bakgrunnsmusikk etter mitt ønske. Sinnsykt gøy å se hvordan de jobber i studio, og å være med å skape musikk. Megaluksus, hihi. Så vi skal styre på med det frem til hele kortfilmen skal være finito den 20. november. I dag skal jeg være med på en leseprøve med prosjektet til en regissør i 2.klasse, og senere skal jeg besøke et par venner. Ha en fabelaktig søndag, så sees vi plutselig!
