Wow wow wow, nå er det så lenge siden jeg har blogget at det nesten er flaut å skrive igjen. Ja, jeg har tatt meg en bloggpause som mange sikkert har merket, og jeg forsvant egentlig bare sånn helt ut av det blå. Først gikk det en dag uten å skrive, så to, så tre, så bare fortsatte det. Jeg har sagt det så mange ganger før – det er altfor lett å fortsette med vaner når ballen først har begynt å rulle. Dette gjelder så og si alt i livet mitt, på godt og vondt. Fraværet fra bloggen har kort oppsummert vært både forvirrende og befriende. Rart å ikke blogge altså. Så mye tid til overs jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Men det har vært nytt og kanskje litt godt for meg å følt på den ekstra friheten også. I tillegg har det vært fint å fokusere enda mer utover, på de næreste menneskene i livet mitt. Jeg har vært mye lukket i mitt eget skall i vinter, så det føles ekstremt riktig og sunt å endelig bruke energi på å behandle de rundt meg med mer og mer engasjement og genuin varme. Sånne ting kommer lettere jo mer tilfreds du er med deg selv og ditt. Jeg har samtidig gått rundt og kjent på en litt (veldig) dårlig samvittighet for å bare stikke av sånn som jeg gjorde, uten noen forvarsel om en pause eller noe. En del av meg tenkte det ikke var så viktig, og en annen del av meg, den som tok hensyn til at jeg tross alt har blogget i over åtte år så og si konstant, sa til meg at det er litt kjipt å forsvinne uten å si i fra.
Som jeg skrev, har det vært befriende og deilig å ha bloggpause, og jeg tenker egentlig jeg skal la den fortsette litt til kanskje. Jeg har parallelt med årstiden, begynt å blomstre jeg også. Etter et halvt år med høst i hodet, ser jeg endelig små spirer og stråler i hjørnene av hjernen min. Baby steps. Så bra som dette, har jeg ikke hatt det siden sensommer i fjor tror jeg, så det er veldig avslappende å føle. Jeg trener igjen, jeg drar steder med mye gress, trær og solnedganger. Jeg er ydmyk og tar ikke for gitt hvilket sted jeg er på mentalt nå. Jeg vil likevel fortsette å strekke meg.
Så ja, jeg kom vel egentlig bare innom her for å gi en lyd fra meg. Vise litt respekt. Så kommer jeg mest sannsynlig tilbake med et innlegg her og der, og muligens begynner fast igjen i enten en nær eller fjern fremtid.
Jeg sier ja til det meste og høster dermed spontane dager i denne evigvarende solsteiken som mai har velsignet oss med. Kan faktisk ikke huske sist favorittmåneden min skuffet meg, men i år har den overgått alle forventninger. Jeg er nødt til å nyte her og nå. I ellevetiden i dag kjører jeg på hytten igjen med noen venner. Så det var en liten update på livet mitt. Ikke noe sensasjonelt, men jeg smiler selvom. Følg meg gjerne på instagram for litt mer flittige oppdateringer på sosiale medier @leavalencia, så sees vi plutselig her på bloggen også. But for now, en liten pause videre, for å vanne blomsterengen i hodet mitt (og solsikkene mine) i ro og fred.
