SO PROUD

Vil egentlig bare skrive en liten hyllest til lillebroren min, som har gått i pappas fotspor og vunnet NM i styrkeløft! Og fikk 3. plass i noe jeg ikke kan navnet på, men i hvert fall i å løfte mest i forhold til egen kroppsvekt av alle som deltok, hehe. Og gutten er tung, så ja, masse creds skal gis. Jeg husker da vi trente sammen på treningsstudioet i Spania i sommer, og jeg egentlig observerte broren min i aksjon på trening for første gang. Og jeg glemmer ikke hvor hardt og dedikert han faktisk er når han først trener. Hvor fin teknikk han har og ikke minst viljestyrke til å pushe seg selv. Shit ass. Mye flinkere enn meg. Vi tuller sykt mye rundt trening og helse, og det har på ekte gått rykter om boler, noe som nesten blir et kompliment når det ikke er tilfelle. Han går rett og slett bare i beast mode med heavy musikk på ørene når han først trener. Syns det er inspirerende fra en 16-åring, og det frydet meg som søster å se han gjøre det så bra. Også er det veldig hyggelig at sånne events samler sammen venner og familie. Håper det skjer mer. Grattis bro bean. Keep grinding.

LOOKFANTASTIC NOVEMBER

Etter jeg flyttet hjemmefra ble det litt rot med levering av Lookfantastic-boksene, men nå kom november-utgaven endelig i hus! Jeg syns Lookfantastic sine bokser alltid overrasker med det fine designet, så jeg sliter med å få meg selv til å kaste dem. Jeg bruker faktisk de fineste til å oppbevare saker og ting i. Solbriller, klokker, sminke, kontorrekvisitter. Bare et lite tips! Uansett, denne måneden var heller ikke et unntak. Lilla og gull og nydelig. La oss se hva som befinner seg på innsiden!

MOVIES OF THE MONTH / NOVEMBER

En av fordelene ved å gå på filmskole, er at man får mange gode filmtips! Det blir mye filmsnakk, og man nevner jo gjerne de filmene som har gjort mest inntrykk. Jeg har en liste på mobilen hvor jeg skriver ned andres anbefalinger, så lenge de høres interessant nok ut. Så i det siste har jeg faktisk sett ganske mange gode filmer, og jeg tenkte å lage et innlegg her om noen av dem. Mine favoritter jeg så i november. Kanskje det blir en ting å begynne med fremover om det skulle falle i smak. La oss starte!

My Friend Dahmer
Denne filmen nevnte en klassevenninne. Hun beskrev den som rar, men at hun likte den likevel. Og samme her. Den handler om en seriemorder som heter Jeffery Dahmer. Den er basert på en ekte historie. Vi får se Dahmer i sitt siste år på high school. Han liker å studere døde dyr og får spasmeanfall på skolen med vilje. Filmen var annerledes og realistisk. Jeg lo masse, og ble veldig glad i vennene hans, da jeg ser igjen mine egne vennene fra ungdomsskolen i dem. Befriende ekte, levende karakterer. Du får også se store deler av familielivet hans, hvor du da har muligheten til å reflektere over hvordan den mildt sagt destruktive hjemmesituasjonen har påvirket Dahmer til å bli som han ble senere. En som drepte 17 unge gutter. Se den!

Vanilla Sky
Denne får jeg sug i magen av å tenke på. Og jeg har fremdeles ambivalente følelser til denne filmen. Aldri har jeg opplevd at en film har skremt meg så mye at jeg faktisk lukket pc-skjermen av redsel under en scene. Jeg kan med hånden på hjerte si at det er den ekleste filmen jeg noensinne har sett i hele mitt liv. Verre enn typ The Human Centepide. I hvert fall for meg. Så på grunn av det, får den en plass på denne listen. For jeg vet ikke om jeg likte den eller skulle ønske jeg aldri så den. Jeg får fremdeles flashbacks av sex-scenen til Tom Cruise og Cameron Dias/Penélope Cruz. Hvis du har vært mørke, forvirrende steder mentalt, ikke se denne filmen. Den suuuuper trigger angst, haha. Ikke noe å le av men ja, bare vær advart. En så perfekt fremstilling av sinnsforvirrelse, paranoia, mental tortur, onde vrangforestillinger og hallisunasjoner visste jeg ikke det fantes teknologi til å lage i en film. Wow, nei. La oss snakke om noe hyggelig.

Wild at Heart
En regissør som ofte blir nevnt på skolen er David Lynch. En fascinerende mann jeg ikke har bemerket meg tidligere, som jeg gleder meg til å utforske fantasien til videre. Læreren viste oss Wild at Heart på skolen forleden – som forresten har flere sex-scener enn 50 Shades of Gray lærte jeg – og mer estetisk vakre sexscener for den saks skyld. Jeg kunne ikke motstå filmens lekne undertone hele veien. Svak for sånt. Handlingen finner dere ut av når dere ser den, men for at jeg skal selge filmen til dere her, så er det vel kanskje bedre å skryte over de aspektene ved filmen som gjorde at jeg falt for den. Det er mye sær humor, vold, sex, overraskelser, nytelse, død, klisjéer, og vakre, vakre bilder og scenografi. Jeg så også Mulholland Dr. og Blue Velvet av Lynch nå i november. De falt også i god jord. Veldig mange vil hevde at begge de to sistnevnte er bedre enn Wild at Heart, og jeg kan forstå hvorfor, fordi det er virkelig noe eget med dem også. Men jeg vet ikke, jeg falt for Wild at Heart jeg.

Lucky
En ganske så motsatt film fra Wild at Heart. Den handler nemlig om det stille, ensomme, vanepregede livet til en bitter, gammel mann. I filmen følger vi han gjennom dagene hans, hvor han gjør helt hverdagslige ting. Vi ser han også i sine svakeste øyeblikk emosjonelt. Jeg relaterte så ufattelig mye mer til denne filmen enn jeg forestilte meg at jeg kunne. Hvor mye har jeg og en gammel mann til felles liksom? (Bortsett fra musikksmak) Ganske mye viste det seg. Det er en sår men veldig fin og feel good film.

Call me by your Name
Ååååh, dette er selve grunnen til at jeg innså at jeg måtte lage dette innlegget. Denne filmen, dere. Er blitt en enorm favoritt… Uten tvil den vakreste kjærlighetshistorien siden Brokeback Mountain for meg. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne med den. Det er en vakker, vakker kjærlighetshistorie. Rett og slett. Jeg har ikke tilstrekkelig ordforråd til å uttrykke kjærligheten min for samspillet av omgivelser, karakterer og replikker i denne filmen. Men årh, det er så mye mer enn det og. Så mange uortodokse valg av øyeblikk de har valgt å filme i livet til hovedpersonen. Men samtidig også viktige for historien innser man. Nei, det var usedvanlig ekte, ubegripelig vakkert og jeg ble forbi imponert og tilfredsstilt intellektuelt og emosjonelt. Hele filmen. Til og med rulleteksten. Som jeg måtte se ferdig. Wow.

Har du sett noen gode filmer å anbefale i det siste? Eller sett noen av disse?

COME ON HOME, CINDY CINDY

Jeg har erkjent en sterk lengsel disse høstukene. Etter noe jeg ikke helt hva er. Meg selv antar jeg. Det har vært en tomhet, en rastløshet, galskap til tider. Som hun bemerkelsesverdig har dempet. Ikke bare med sitt fysiske nærvær, men også på mange måter symbolsk. Som om de var noe som falt på plass da jeg satt med henne i fanget på vei hjem fra oppdretteren samme morgen jeg innså hva jeg måtte gjøre for å hjelpe meg selv. Som en befrielse at hun ble min på akkurat dette tidspunktet i livet. Jeg fant tårer trillende ned langs kinnet mitt og treffe sofaen første dagen, da hun lå på rygg og grep i luften med drømmende klør, mens jeg strøk henne opp og ned på den tynne silkemagen. Ingen kan benekte at det var et perfekt øyeblikk.

Hun måtte hete Cindy, etter en munter Johnny Cash sang. Johnny Cash har forstått meg i det siste. Det har hun og, uten å vite det selv.

Når jeg syns mjauene hennes høres såre ut, antar jeg at hun er engstelig og det gjør meg også engstelig. Det er forferdelig, men det er også kjærlighet. Jeg jublet høyt når hun spiste av matskålen sin for første gang. Jeg føler det er et tegn på at hun er trygg. Fra et utenforstående perspektiv kan det se ut til at jeg bryr meg mer om hennes velvære enn mitt eget. Den observasjonen reflekterer jeg over.  Jeg ser på henne når hun ser på meg. Jeg føler hun studerer meg opp og ned og frem og tilbake når jeg gjør ting jeg ikke burde gjøre, og det blir en sår form for selvrefleksjon. Å se meg gjennom Cindys øyner. Hun er det kjæreste jeg har nå. Hennes mørke, irregulære flekker er en merkelig nostalgisk og elskbar ting for meg. Hun er hvit i bunnen, men en ustyrlig malerpensel ser ut til å ha fargelagt og mørklagt pelsen i vilden sky. Noen flekker er tilsynelatende planlagte og forutsigbare, mens andre er kaos. Mønsteret hennes minner meg litt om meg selv. Jeg ser tilbake på de rene, årvåkne øynene hennes og tenker at ja, ignorance is bliss.

JEG ER SNART TILBAKE

Som sikkert mange har fått med seg, skjer det store forandringer på blogg.no disse dager. De skal nemlig legge om hele plattformen. Jeg fikk mailer om det på forhånd, om at det ville bli endringer, men jeg tenkte som så at det kom til å gå helt fint, og ikke påvirke meg i noe særlig stor grad. Men da må jeg si jeg ble tatt litt på sengen. Plutselig forvandlet nettsiden min seg om til et forvirrende rot.  Det går blant annet ikke an å kommentere bloggen, bildene jeg laster opp får elendig oppløsning, jeg klarer ikke å midtstille all teksten i innleggene mine, og det er mange andre tekniske ting som også må på plass. Så bloggen er nå i en omleggingsfase, hvor jeg venter på hjelp fra personene bak blogg.no til å få alt på rett spor igjen. Det er kjipt å vente, for jeg har egentlig masse inspirasjon og lyst til å skrive og dele med dere. Men jeg får se på denne nedgangstiden som noe jeg skal sprette ut fra som en enda bedre versjon. Litt blanke ark når jeg først begynner igjen. Det er alltid deilig. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar før problemene er fikset, men vi satser på at bloggen er tilbake 100% før året er omme! Jeg gleder meg til alt kommer på plass, og jeg skal sørge for å gi en lyd!

MIN MENING OM KORTFILMEN

Jeg tenkte å hente ut noen deler av egenevalueringen min og poste dem her på bloggen, som jeg nevnte jeg skulle gjøre forleden! Først og fremst er jeg er glad for at crewet og jeg begynte med preproduksjon i god tid før innspillingsuken, og hadde klare alle dokumenter som var gode pekepinner på hvordan innspillingen skulle gjennomføres for alle i god tid. Det jeg burde vært mer forberedt på, er at det ikke er en selvfølge at de man blir plassert på gruppe med gjør jobben sin, og stresset mindre da det var tilfelle. Jeg har lært at det er normalt, og noe de aller fleste som jobber med filmproduksjon vil oppleve. Så neste gang skal jeg være mindre naiv, mer forberedt på å gjøre jobber utenfor mitt eget fagområde, men også gi strengere beskjeder og kreve det jeg har rett til å kreve, istedenfor å si ja til alt, bli stresset, irritabel og nevrotisk.

Jeg er ikke fornøyd med fargene eller tempoet i filmen. Jeg syns også, til tross for at noen mente det motsatte, at kortfilm var et upassende format å vise historien min på. Jeg hadde ønsket å bruke lengre tid til å bli kjent med karakterer osv. Jeg syns den ble kjedelig, barnslig og rett og slett rar på grunn av det. Jeg er ikke fornøyd med at vi gikk over tiden til kriteriene. Jeg er ikke fornøyd med min foreløpig for dårlige evne til å gi effektive og smarte skuespiller-instrukjsoner, eller tørre å gi enda ærligere tilbakemeldinger om hva jeg egentlig syns om arbeidet til crew og cast. Jeg er ikke fornøyd med at jeg valgte en svart silkemorgenkåpe til Carla om natten da det så for mørkt ut på bildet i forhold til bakgrunn og håret hennes. Jeg er ikke fornøyd med hvor lenge vi ser Carla kle på seg og kjappe seg ut fra rommet til Aleks når vi kunne brukt den tiden på Emil som kommer hjem til et forlatt hus og vist følelsene hans – som var mye viktigere for meg å få frem. Mest av alt er jeg skuffet over hvor lite makt jeg hadde til å påvirke etterarbeidet i postproduksjon til tross for at jeg var fleksibel og engasjert. En sorg typ alle regissører deler vil jeg tro, før man lærer seg å akseptere det. Jeg er heller ikke fornøyd med at jeg endte opp med å gjøre andres oppgaver, da det gikk utover fokuset mitt på regi. Denne “ikke-fornøyd”-listen er forkortet for bloggversjonen av egenevalueringen, heh. Jeg kan bli bitter og selvkritisk og det er en million ting som kunne vært bedre. Men det er riktig nok første gang jeg gjør noe sånt, så det er masse feil å lære av så klart. Noe av det jeg er mest fornøyd med er vel lyssettingen på en del shots i leiligheten og musikken. Og hvor bra vi gjennomførte selve innspillingsuken. Den gikk så og si på skinner uten noen store uhell eller forsinkelser.

Jeg har lært at lysrigg tar tid. Damn. Og at jeg som regissør får mange spørsmål jeg ikke har tenkt ut svaret på enda. For eksempel når min kvinnelige skuespiller spurte hvordan hun skulle ha håret eller hvilken farge på neglelakken hun skal ha. Jeg skal være mer detaljorientert i før-arbeidet neste gang, og tenke over alle spørsmålene jeg fikk før, under og etter innspilling denne gangen. Og ikke bare ha et svar, men ha en begrunnelse for svarene også. Jeg har også lært masse om de andre fagfunksjonene bare ved å se på dem arbeide. Det var forfriskende lærerikt når lysmester kom med forslag og løsninger på lyssetting i forhold til stemningen jeg ville ha i den gitte scenen. Løsninger jeg ikke tenkte på selv, men som funket bra. Samme gjaldt når fotograf kom med forslag og løsninger på kamerarelaterte aspekter ved filmen. Eller når lydmester fortalte meg hva som hørtes fint ut. Å observere crewet mens de utførte arbeidet sitt og høre på idéene deres var både beundringsverdig og uten tvil noe av det mest lærerike. Når kreativiteten bouncer fra person til person i samarbeidssituasjoner, og vi bygger på idéene til hverandre eller med uhell planter nye idéer hos hverandre. Det er lærerikt. På en annen side har også alle ubehagelige opplevelser under hele fiksjonsfilm 1 vært erfaringer å hente lærdom av. De gangene jeg ikke har visst svaret på et spørsmål og blitt usikker. Når jeg forventer en ting, men noe annet skjer og jeg blir skuffet, oppgitt og frustrert – slike ting som er skummelt og stressende i øyeblikket men likevel høyst nødvendig for min utvikling som filmskaper. Og spesielt regissør, da det fremdeles er den mest attraktive fagfunksjonen for meg på skolen, eller den mest attraktive jobben for meg generelt ved siden av astronaut <3

Svaret på om jeg oppnådde det jeg ville med filmen er både ja og nei. Jeg gikk gjennom en prosess med crew, cast, assistenter og musikere og gjennomførte prosjektet. Prosjektet som startet som en idé jeg fikk på vei hjem fra bussen mens jeg hørte på “Lyin’ Eyes” av Eagles – og gjorde idéen om til et helhetlig produkt. For det gir jeg meg selv et klapp på skulderen. Jeg kommer til å bruke erfaringene fra dette prosjektet til å forhåpentligvis gjøre meg selv mer fornøyd med selve resultatet neste gang. There is more to come.

FØR MØRKET FALT

Et lite utdrag jeg nettop skrev i notatboken min jeg tenkte å dele i tilfelle noen vil relatere:

“Men jeg elsker så inderlig høyt synet av en karamellfarget, forvokst valp med krøller og svarte øyner, at hele meg suges mot organismet av hengiven kjærlighet for å transformere det gledelige syn inn til en fysisk sensasjon. Eller lysegrønne blåbærbusker som drysses ømt, lett og levende i lys oransje solstråler under skyggen fra sine nabovegetasjoner. Og de mørkelilla små perler i busken som lokker meg inn i sensommerens transe, og finner meg samle dem i store målebegere hentet fra kjøkkenskapet på hytten. Jeg elsker broren min. Jeg elsker de øyeblikkene hvor jeg mister kontroll på en god måte. Det er vel de jeg lever for. Når Frank Sinatra danser med nervetrådene i hjernen min når jeg ligger på sofaen og stirrer i taket. Og jeg som trodde jeg ikke likte Frank Sinatra en gang. Plutselig blir pianoet til fløte som seiler over sinnet. Eller de gangene jeg møter et menneske som gjør meg ydmyk og klokere. En sånn person fortalte meg en gang at jeg kom til å bli noe stort. Kanskje det er det som driver meg. Men jeg liker å tro at det er meg selv. Jeg elsker en uforklarlig del av eksistensen som jeg ikke klarer å gripe fatt i og det driver meg inn i en labyrint under det vakre men gjerrige måneskinnet.

Likevel bunner det i dette, som står grodd fast i meg og gir meg glede. Jeg lar ingenting stoppe meg, og jeg lar ingen smerte eller vondhet, ensomhet, søvnløshet eller sinne gå utover det faktum at jeg elsker noe. Ingenting kommer i veien for den sannheten som drar meg frem i lyset av dagen. Som et gjerde jeg kan holde meg fast i. Gjennom stormer og sånn. Jeg elsker simpelthen den delen av meg som elsker, for høyt. Den delen av meg selv som blir ensom og melankolsk men på en rar og befriende måte i Knut Hamsuns Sult, eller forholdet mitt til virkelighet som blir ertet av Dalís flerdimensjonale malerier på en måte jeg hemningsløst slukes av. Jeg elsker å sitte med en gruppe med mennesker å genuint le av fryd. Eller at Jan Aggum plutselig hadde minikonsert på Platekompaniet forleden. Jeg elsker alle fargene og hva det gjør med sinnet mitt. Men om natten, eller når nattemørket faller over dagene, skremmer fargene mine meg. Livet er faen meg rart.”

Processed with VSCO with a6 preset

Processed with VSCO with au5 preset

Processed with VSCO with a4 preset

MIN FØRSTE KORTFILM FERDIG – 30 SECONDS TO MARS

I går hadde vi visning av fiksjonsfilm 1, som er det første prosjektet vi ble kastet ut i på filmskolen. Det har vært en bergodalbane av en opplevelse som har svingt innom både himmelsk eufori og helveteslignende aggresjon. Samarbeidssituasjoner som nesten har ført til “eureka!”-øyeblikk. Spenning og forventning over idéer og arbeid som har lagt parallelt med min kreative visjon. Men også urettferdigheter, skuffelser og hete krangler. Jeg har snakket om filmen i en god stund på bloggen nå, og etter en kaotisk post-produksjonsperiode, var filmen vår på storskjerm foran skolen i går. Min film, og de fem andre regissørene i klassen sine kortfilmer fikk etter mange uker endelig vise sitt helhetlige produkt på denne tirsdagen i november. Jeg skrev akkurat en egenevaluering over prosjektet som skal leveres, og glemmer stadig hvor jævlig glad jeg er i å skrive. Jeg er ingen professor eller forfatter, og jeg skulle gjerne ønske jeg klarte å ordlegge meg enda bedre, med et enda bredere vokabular og en bedre evne til å formulere setninger presist, korrekt men også uortodokst. Jeg lurer på om det er enda mer terapautisk å skrive da. Isåfall, jeg liker å tro at jeg er en nokså ærlig person både profesjonelt og privat. Ikke at jeg sier alt til alle, men hvis du spør meg hvordan jeg har det på en dårlig dag, svarer jeg “ikke så bra du” med et smil. Og skriftlig er det mye lettere for meg å forme ord etter tanker, følelser og nesten emosjoner. Egenevalueringen jeg skrev, så vel egentlig litt ut som bloggmateriale også. Så jeg har først tenkt til å vise dere filmen min før jeg poster mine tanker i etterpåklokskapens ånd, hvis jeg i det hele tatt tør. Jeg vil ikke la egenevalueringen min fargelegge synet deres på kortfilmen. Jeg vil at dere skal se den med forventingsløse og friske øyner. Så her har dere den, den jeg har snakket om såå lenge nå – 30 Seconds to Mars.

Husk fullskjerm og HD for en smule mer autentisk kinoopplevelse. 

Fortell meg gjerne hva dere likte/ikke likte!

OUTFIT // FALLING LEAVES

Reklame | Junkyard

Først og fremst, gratulerer til alle fedre der ute i dag! Ikke at jeg antar at den aldersgruppen leser bloggen min. Men det er farsdag, og jeg syns vi bør utnytte muligheten godt. Jeg har i det siste begynte å skrive lange, håndskrevne kort til nære og kjære som enten har bursdag eller fortjener en liten oppmerksomhet på en annen måte. Jeg gjorde det samme til 1-årsdagen til kjæresten min, og til en venninne sin bursdag forleden. Jeg er veldig glad i å skrive, og ser på slike dager som en gyllen mulighet til å formulere setninger så godt at jeg er tilfredsstilt av budskapet de uttrykker. Det viktigste for meg er å få ut, kanskje ikke alt (for det hadde blitt en lang tekst) men i hvert fall noen følelser og tanker rundt personen som skal hylles. Å gjøre det personlig, hente eksempler fra tider dere har hatt sammen, dine egne sårbarheter som vedkommende har hatt en positiv effekt på. Gull verdt. Heh, litt kynisk av meg å ha en oppskrift på det kanskje? Men jeg er svak for kombinasjonen av latter og tårer. Følelsen det skaper tror jeg er favorittfølelsen min sånn generelt i livet. Hvis en historie, en film, et maleri, poesi, en abstrakt tanke eller hva enn det måtte være, kan få meg til å både le og grine, da jeg er trollbundet. Da har du meg. Noen som relaterer? Så ja, til dere som har en far som har vært en fin far for dere, kanskje skriv et håndskrevet kort om hvor mye han betyr for deg og hva du er takknemlig for. Jeg pleier å skrive i et dokument på pc-en først slik at jeg kan rette opp i teksten så mye jeg vil og få den til å henge skikkelig fint sammen, før jeg skribler det ned på kortet. Det blir så og si aldri plass til alt på kortet, men det hender at jeg kommer på ting når jeg skriver for hånd som jeg vil ha med istedenfor eller i tillegg. Det er faktisk de spontane setningene som pleier å skape mest emosjonelle reaksjoner hos leseren, hihi. Jeg har skikkelig, skikkelig ugly håndskrift, så noen steder er teksten nesten diagonal, noen steder flyr bokstavene fra hverandre som kråketær og noen steder (på slutten som oftest) er teksten skvist sammen så tett at det nesten ikke kan leses. Men det er litt av skjermen sier vi. Nå over til antrekket!

Lignende bukse her.
Skjorte fra Zara.
Veske fra Tiger og Sweeden.
Lignende sko her
Hettegenser fra Polo.
Votter fra Urban.
Lignende lue her
Kåpe fra Junkyard her.