Reklame | Junkyard
The Big Five, eller femfaktormodellen er en personlighetstest jeg ikke ble kjent med før ganske nylig, da fetteren min sendte den til meg. Jeg har vært fascinert av den siden. “The Big Five er en psykologisk teori som antar at individers personlighet kan forstås og beskrives ved hjelp av fem overordnete oppsummerende dimensjoner som 30 underliggende trekk ordnes inn under, fordelt på de fem domenene” – hentet fra wikipediasiden om femfaktormodellen. Det er en anerkjent og kompleks personlighetstest som viser hvor mange prosent du har av de fem hovedpersonlighetstrekkene. Om dere ønsker å kjøpe den fulle versjonen, kan dere gjøre det her. Men dere kan ta en mer komprimert versjon på denne nettsiden. Jeg fikk kjæresten min til å ta den og har egentlig lyst å se alle jeg kjenner ta den. Jeg syns sånne ting er utrolig gøye, og menneskepsyken er noe av det mest interessante jeg vet om. Å se hvor forskjellig hjernene våre fungerer, er fascinerende å sette seg inn i. Mine resultater kom ikke akkurat som et sjokk på meg, men de ga meg en dypere forståelse for meg selv, mine svakheter og styrker. Jeg føler nesten resultatene mine er personlige og private og syns egentlig det er litt skummelt å dele dem på nett. Men jeg tenkte det kunne vært interessant for noen av dere som har fulgt meg en stund, og få bekreftet (eller avkreftet) personlighetstrekk dere kanskje antar at jeg har.
Ekstraversjon: 54%
Emosjonell stabilitet: 3%
Medmenneskelighet: 62%
Åpenhet for erfaring: 96%
Planmessighet: 67%
Ekstraversjon er hvor energisk, sosial og utadvendt man er, i forhold til motpolen som er reservert, innadvent og mindre dominant. Hvor sensitiv du er til positive emosjoner. At jeg er midt på treet her, passer meg bra i de aller fleste situasjoner. I noen tilfeller kan jeg være en av de mest stille og i andresituasjoner kan du ikke få meg til å holde kjeft (om du skulle være så dristig å ta opp et tema jeg interesserer meg for) men generelt sett sier jeg heller for lite enn for mye, selvom jeg mer enn gjerne kommer med innspill om jeg har en mening om noe. Sosial angst er ikke meg. Heller mer nervøsitet, usikkerhet og tilpasning til de jeg er med. At jeg fikk så høyt prosent her er egentlig en indikator på at jeg har forbedret meg på denne fronten, noe jeg absolutt vet jeg har jobbet for de siste årene. Jeg pleide å være så sjenert at det var nesten smertefullt å bli snakket til av fremmede. Veldig veldig gøy at jeg har utviklet meg.
Emosjonell stabilitet er sensitivitet og nervøsitet VS. sikkerhet og selvtillit. Med lav emosjonell stabilitet, som jeg veldig tydelig har med bare 3%, (vet ikke om jeg skal le eller grine, haha) er det lettere å føle ubehagelige følelser som sinne, angst, depresjon og sårbarhet. Jeg vet hva som er rett måte å tenke på, men gjennomfører det ikke i praksis. Med lav emosjonell stabilitet har man generelt en verre psykologisk tilstand enn de med høy emosjonell stabilitet. Å se den lave prosenten på meg, er tragikomisk, men gir mening ettersom jeg ofte prøver å lokalisere hvor suget i magen, den anspente kjeven, rastløsheten eller den ekstreme søvnløsheten kommer fra. Har skjært tenner dag og natt siden jeg var liten. Nevrotismen min er i et evig forbedringsprosjekt. Dette er forresten et trekk som er lite synlig på meg for de aller fleste. Jeg fremstår som regel rolig, samlet og til og med grasiøs har jeg hørt. Men jeg er så bevisst på kroppsspråk og signaler man sender ut at det skal litt til for å gjennomskue meg. Dere vet hva de sier, fake it til you make it. Det hjelper definitivt! Men jeg tar meg selv i å fikle med fingrene eller rydde unødvendig om jeg ubevisst er nervøs. Det finnes mange sunne og usunne mestringsteknikker for nevrotisme. Jeg har brukt de fleste både bevisst og ubevisst.
Medmenneskelighet eller agreeableness som er et mer nøyaktig ord for det. måler vennlighet og evne til medfølelse, hvor motpolen her er å være utfordrende og skeptisk. Er veldig fornøyd med mine 67% må jeg si. Det er en fin egenskap jeg beundrer mye hos andre. Mennesker med for høy prosent medmenneskelighet kan bli oppfattet som naive eller submissive, mens har du for lav, blir du gjerne oppfattet som argumenterende men veldig straight forward og ærlig. Så det er ulemper og fordeler med både for høyt og for lavt innenfor alle disse fem kategoriene! Husk det. Ingenting er bare negativt eller positivt i seg selv.
Åpenhet for erfaring innebærer intellekt, kreativitet og fantasi. Det handler om verdsettelse av kunst, følelser, eventyr, uvanlige idéer og variasjon i opplevelser. Jo nærmere 100, jo mer oppfinnsom og nysgjerrig. Jo lavere 0, jo mer konsekvent og forsiktig. De med lav åpenhet for erfaring finner glede i et mer reservert liv, er mer pragmatisk, data-dreven, men kan oppleves som trangsynte. Personer med høy åpenhet for erfaring finner glede i abstrakte idéer og liker å løse multidimensjonale problemer. De har et bredt spekter av interesseområder og har en tendens og trang til å søke ut intense, euforiske opplevelser. De kan bli fullstendig oppslukt i en bok, en film eller sine egne tanker. At jeg går på filmskole (og elsker det) med mine 96% her faller seg jo da veldig, veldig naturlig. Eller at jeg skriver et innlegg om dette i det hele tatt er jo også veldig stereotypisk min type. At jeg avskydde økonomistyring på vgs og gren av frustrasjon over mine manglende forståelsesevne i faget er også naturlig for meg nå skjønner jeg… Ulempen med for høy åpenhet for erfaring er at mange av disse kunstneriske typene ender opp mislykket fordi de vil følge mer uforutsigbare og ambisiøse karrierevalg. Man hører jo bare om de som faktisk lykkes, hehe… Beethoven, Picasso, Tarantino osv.
Planmessighet handler om hvor effektiv og organisert du er. Det handler om selvdisiplin, å planlegge og å få ting gjort. Personer med høy planmessighet kan bli oppfattet som sta og fokuserte. Mens de med lav planmessighet er mer spontane og fleksible, men kan også virke late eller som en man ikke kan stole på. Dette er det jeg scorer høyest på etter åpenhet for erfaring. Rydding, orden, planlegging og alt som står på dagens agenda – unnagjort før jeg unner meg selv å sitte meg ned. Flink-pike-syndrom, perfeksjonist, ekstremt kontrollbehov, jeg har hørt det meste. Effektivitet er en indre drivkraft hos meg, og det er en egenskap jeg er takknemlig for, men samtidig øver jeg meg på å bli en smule mer laid-back og chill på denne fronten. For den kan alvorlig rote med min emosjonelle ustabilitet. Jeg er nemlig ganske vimsete og glemsk i tillegg, men det er nok fordi jeg setter høye krav til meg selv og blir stresset og distré av det. Det har skjedd et par ganger at kroppen har sagt stopp, og jeg har lagt paralysert i sengen i noen dager, ute av stand til å gjøre noe som helst annet enn å stirre i veggen. Ingen musikk, ingen mat, ingen mobil. Bare meg, null emosjonell eller fysisk energi og en dyp sorg over at jeg ikke klarer å gjøre det jeg pleier å gjøre. Jeg burde balansere ut dette personlighetstrekket, slik at jeg kan kontrollere selv når jeg skal slappe av, ikke at kroppen bestemmer å plutselig gjøre det for meg. Ekstremt ubeleilig til tider, og et mørkt hull sånne som meg mest sannsynlig vil falle ned i på et tidspunkt. Men det går fint. Jeg tror at alt negativt til slutt kan brukes til noe positivt. What dosen’t kill you makes you stronger they say.
Genser her.
Som en oppsummering er jeg veldig glad jeg har såpass høy åpenhet for erfaring når jeg er så lite emosjonelt stabil – slik at de negative emosjonene får litt motvekt av all den positive fascinasjonen jeg ofte føler. Det går i ukontrollerte perioder, og kombinasjonen av disse personlighetstrekkene er jo en oppskrift på et turbulent liv. Fetteren min, som jeg har diskutert denne testen mye med, fortalte meg forleden at verden bokstavelig talt er et vakrere sted for sånne som meg enn for sånne som han. Det syns jeg var interessant å filosofere over. Jeg merker jo at jeg er over gjennomsnittlig oppmerksom på alt mulig som kan trollbinde meg, og er aller mest lykkelig når jeg dagdrømmer eller retter fokuset mitt mot en idé som kan tenkes i stykker. Det høres gale ut å si, men jeg syns idéen om kjærlighet er vakrere enn kjærlighet i praksis. Kan være vanskelig å forstå, men slik føles det. Mamma kan fortelle dere at jeg var sånn lenge før jeg kunne snakke også. Av en eller annen grunn skulle jeg sove med den eldste, styggeste og mest fillete av bamsene mine (som jeg fremdeles sover med) og valgte kjæledyr ut i fra hvor spesiell og annerledes de så ut. Øynene mine har alltid limt seg til slikt automatisk. Konkret eller abstrakt, det ruser meg om jeg anser det som vakkert. Et risikabelt personlighetstrekk, men i all ærlighet ville jeg ikke byttet det mot noe som helst. Det er vel egentlig roten av min indre lykke, men også ulykke på et vis.
Jeg er likevel på ingen måte villig til å dempe min åpenhet for erfaring, selvom jeg kanskje burde. Jeg gjør vel heller det motsatte, mater interessene mine og videreutvikler dem. Mer emosjonell stabilitet og mindre planmessighet er de to tingene jeg må jobbe med mest syns jeg.
