BILDER FRA SETT!

Her kommer som lovet litt bilder fra filminnspillingen!


Her filmer vi scene 1 siste innspillingsdag. Ble så fornøyd med hvor søt Martine ble i chilleklærne mine, omg.


Jeg tror alle hatet meg da jeg brukte i hvert fall en halvtime på å få ett skudd av et pillebrett. Jeg syns bildet så flatt og kjedelig ut. Så jeg fikk Arngrimur til å gå ut i regnet å justere “måne”lyset, mens jeg justerte hvordan teppet lå ved siden av brettet, og instruerte Emma om vinkel. Skuddet var viktig for meg, så det måtte rett og slett bli sånn at jeg lå opp- ned og i alle vinkler i vinduet for å tilrettelegge et perfekt shot. Ler litt av meg selv, menmen. Det ble kaldt og dystert til slutt. Slik jeg ville ha det. Og da er det verdt å være litt bitch på sett, hihi.


Skuespiller og love-interest i filmen, Oliander (noen som kjenner han igjen fra Aber Bergen?) Så flink og herlig å jobbe med. Han var sånn den eneste skuespilleren jeg kjente fra før av, så han ble naturligvis første jeg henvendte meg til da jeg var på utkikk etter skuespillere til filmen min. Syns han ble en nydelig Aleks. Ved siden av har vi lysmester Arngrimur – min helt. mange ganger jeg har hatt lyst til å (og gjort det) riste han i stykker (av glede) når han får lyset til å treffe perfekt. Åh, for en gutt. Han satt oppe om natten og så på videoer om lys på YouTube. Slike ting treffer meg i hjertet, jeg vet ikke hvorfor. Engasjement er en av favorittegenskapene mine hos mennesker.


Tom AKA Emil, kjæresten til Carla. Den tilsynelatende jævligste karakteren (men egentlig favorittkarakterer min, hihi) I virkeligheten var han uten tvil stemningsansvarlig på sett, haha. Mildt sagt en ekstrovert. Alltid en spøk på lur. Også Carla da, vakreste og flinkeste hovedkarakteren.


Hele crewet pluss assistentene for innspilling av siste scene på Flesland! Produsenten, Jan-Kåre kjenner sjefen for hele Flesland, så det passet jo manuset mitt ypperlig, med tanke på tillatelse til å filme der.


Emma kødder ikke på foto, ass. Når hun trykker seg innpå speilrefleksen min, besøker hun univers jeg ikke visste eksisterte.


Produsenten vår og Emilie – som er i full gang med klipping av filmen!!! Jeg fikk sett hvor langt hun har kommet i dag, og hoppet som en unge i stolen av glede. Tror de andre på klipperommet lo av meg, men jeg hadde høretelefoner på så jeg vet ikke.


Hei.


B-foto og innspillingsleder. Rettere sagt knoll og tott på sett.


Light master.


Både lærerne på skolen og meg selv syns denne jenten er et naturtalent innen skuespill. Martine Sienna Johansen, alle sammen.


Stjernen min <3

Jeg gleder meg allerede som en unge til neste filmprosjekt vi skal ha som er eksperimentell film! Da skal alle lage sin egen film. Men senere har jeg litt lyst å prøve meg på fagfunksjonen “lyd- og klipp”. Jeg elsker å klippe. Å sette sammen og lage en historie av rå klipp. Vi kaller klippere for magikere. (som får altfor lite creds for jobben de gjør, for det er et ekstremt omfattende detaljorientert arbeid) Men først og fremst skal jeg fokusere på prosjektet jeg er med på i 2. klasse som script, som jeg skrev om i forrige innlegg! Men ALLER først skal vi nå analysere The Matrix i første time. En OK+ måte å starte dagen på vil jeg si. Ha en stråååålende onsdag!

MØRKE MEG

I 8 år har jeg ubevisst og bevisst brukt bloggen som terapi. Å skrive ned tankene sine er magisk, dere. Enten du poster dem offentlig eller holder dem for deg selv. Jeg gjør begge deler. Så ja, her er greien; Jeg ble spurt om å være noe som heter “script” (en fagfunksjon i regi-uniten som sørger for kontinuitet) på et filmprosjekt til en som går regi i 2. klasse. Jeg var ekstremt usikker på om jeg hadde tid til å takke ja til en jobb jeg ikke har peiling på, men å få slike sjanser er egentlig gull verdt på en linje som jeg går. (Pluss manuset var jævlig fett) Man må gripe, og aller helst oppsøke prosjekter for å komme noen vei. Kontakter og nettverksbygging er alt. Filmproduksjon er en veldig konkurransepreget sti å vandre. Jeg merker presset jeg legger på meg selv, knekker meg noen ganger. Tar jeg ikke pause, gjør kroppen det for meg uventet og brutalt. Og jeg klarer ikke å ta pauser med vilje, så ja, en ond sirkel. Men jeg prøver å finne metoder. Og jeg skal reise meg hver gang til jeg fysisk ikke klarer det lengre. Det lover jeg. Jeg har bestemt meg for hva jeg vil og skal gjøre alt for å få det til. Det er det beste jeg kan gjøre.


Typen og jeg har gjort det til en tradisjon å sitte i vinduet her hver kveld, spørre hvordan den andre har det og bare koble ut verden. Var ikke før for noen dager siden vi fant ut at det hadde vært fett å henge en grønn post-it-lapp over spotten i vinduet, for en ekstra Amsterdam-vibe.

Perfekt.

Jeg fikk et fire-timers intensivt lynkurs i hva det vil innebære å være script. Dere kan søke på “script supervisor” på google hvis dere vil vite mer om det. Skriftlig må jeg lage kortmanus, tidslinje, one-liners og scenenedbrekk før selve innspillingsuken. Når den begynner, kan man mangedoble mengden dokumenter jeg må lage. Dette sier dere sikkert ingen ting om omfanget. For en uke siden hadde det ikke sagt meg noe som helst heller. Og det er litt av tingen da. Jeg har sittet på en kafé øverst på Galleriet i jeg aner ikke hvor mange timer nå, og jobbet med dette. Jeg har fått sånn økonomistyring/matte-flashbacks fra ungdomsskolen når det gjelder frustrasjon. Jeg tørket nettop bort tårer pga. alle dager og to-do-lister, uker og datoer går fullstendig i surr for meg. Jeg dobbellbooker med uhell og dør av dårlig samvittighet. Og når det går utover de nære rundt meg… Bursdager, familiemiddager. Jeg prøver alltid å prioritere familie (og venner) først, men ser ut til at jeg har arvet arbeidsmoralen fra pappa (som jobber dag og natt) Men det at jeg ikke kan være tilgjengelig så mye som jeg har lyst, knekker meg av og til, og gjør meg skikkelig sint, bitter og utrivelig. Rett og slett fordi jeg er så sint og skuffet over meg selv.

Jeg har betalt 10kr fem ganger for å gå på do og bare sparke i veggen og rase fra meg her på senteret. Skulle gjerne skrevet “haha” etter den setningen,  men er fremdeles i et irritabelt og nedslått humør. Klapp på skulderen for at jeg fikk postet et blogginnlegg i dag da. Det trengtes.. Så skal jeg bare gjøre meg helt ferdig med pre-produksjonsarbeidet for i kveld, også er det hjem og nyte kvelden hvis det lar seg gjøre. Kanskje jeg skal se parterapi eller Aber Bergen.

T-skjorten til baben min finner dere her.

Hvilke metoder bruker dere for å lage en mindre stressende hverdag?

BEHIND THE SCENES // FILMEN MIN

De siste ukene har livet sirklet rundt filmprosjektet mitt, som mange sikkert har fått med seg på Instagram! Det første prosjektet vi får på skolen, er fiksjonsfilm 1. Det fungerer slik at alle i klassen skal pitche en idé de har til en kortfilm de vil lage. På et par minutter skal vi altså “selge” idéen vår til lærerne og klassen ved å kort presentere hva vi har tenkt at filmen skal handle om. Av 30 forslag, blir 6 filmer valgt til å lages. Jeg fikk en idé til en film to dager før klassen skulle pitche, da jeg gikk hjem fra bussen og hørte på Lyin’ Eyes av Eagles. Etter nevrotiske timer med øving foran speilet, kvelte jeg prestasjonsangsten og pitchet idéen min foran klassen og lærerne – med suksess! Jeg føk i taket og har egentlig ikke kommet ned før nå en måned senere. Jeg fikk crewet mitt samme dag jeg fikk vite at kortfilmen min skal lages – foto, lys, lyd og klipp og produsent. Så var det rett i gang med utvikling av manus, noe jeg aldri har gjort før. Heldgvis er lærerne på Noroff engler, og jeg fikk masse god hjelp.

Etter flere uker med pre-produksjon, auditions, finne locations, leseprøver med skuespillere, gjennomgang av manus, øving på lysrigg, floor plans, storyboard og møter…. ble det endelig tid for den etterlengtede innspillingsuken – som var forrige uke. Vi hadde fem assistenter på teamet. Markus, som var fotoassistent eller b-foto som det kalles, var så snill og ville filme litt behind the scenes for meg. Så da har jeg kost meg i noen dager med å redigere sammen en fin liten video som viser litt hva som skjedde bak kamera i de seks innspillingsdagene vi hadde. Jeg gleder meg til å vise den til dere! For mens denne bloggen har stått tom og stille, har jeg nemlig levd ut drømmen min som regissør. Noe som har inkludert så og si ingen mat, søvn eller trening. En hjerne i konstant høygir, oppkast (lol, ja så crazy blir innspillingsuken for noen. Jeg er ikke eneste som har spydd) men også euforisk belønnende øyeblikk, tilfredsstillende samarbeid med kunnskapsrike crewmedlemmer og bånd som formes automatisk når man jobber så tett oppi hverandre i en periode. På skolen gjør lærerne oss veldig obs på murphys law. Alt som kan gå gale vi gå gale på filmsett. Teknologi kan svikte, man kan ha glemt å lade et batteri, en i crew eller cast kan bli akutt syk, the list goes on. Vi hadde litt lydproblemer på tirsdagen. Men helt til slutt fikk vi absolutt alt vi trengte. Alt alt gikk etter planen. Vi har alt vi trenger. Bare redigering igjen før musikkklassen skal lage soundtrack til filmene våre… Så ja, wow. Vi feiret med pizza og øl, og jeg våknet dagen etter i tårer av lettelse. Jeg er så stolt over meg selv og rørt over crewet og assistentenes engasjement til en historie som jeg har skrevet. Det ble skikkelig personlig, og hele prosessen har betydd mye for meg.

Håper noen syns det var litt gøy å se! Og jeg håper jeg får vist dere sluttresultatet av selve filmen min også, som ja, forresten heter 30 Seconds to Mars. Jeg har også en del bilder behind the scenes som jeg tenkte å vise i eget innlegg. Men for nå, er dette det jeg har å komme med. I skrivende stund befinner jeg meg på settet til gruppen som var assistenter på mitt prosjekt. Det er siste innspillingsdagen deres denne uken, og for meg ser det ut til at det blir en nydelig kortfilm. Jeg gleder meg sånn til å se de andre kortfilmene når de er klare!!! Ikke minst min egen. Herregud, så spent jeg er. Men jeg sier takk for meg nå, og håper noen satt pris på at jeg ga en liten lyd fra meg. Vi skrives!