EKKO AV EN STEMME

Jeg ble begeistret for en melding min fetter, Mads sendte meg på Facebook forleden, hvor han la frem en hypotese, som jeg nå har fått lov til å omskrive og fikse litt på, og som jeg sa vi var nødt til å dele med folk! Min fetter og jeg har nemlig spekulert en del rundt dette med skjønnhet, kreativitet, bevissthet, psykedelika og Gud i det siste. Han anser kreativitet som et av hovedtrekkene som separerer mennesker fra dyr (andre dyr har ikke evnen til å fantasere om eller utnytte kreativitetens kraft slik vi har), og det er den egenskapen som gir oss evnen til å utforske det ukjente. Han har mer eller mindre dannet seg et konsept om at kunstnere opererer på en vertikal akse, hvor jeg selv så for meg toppen som det guddommelige. Desto høyere opp, desto dypere treffer uttrykket i sjelen vår. Nå skal vi dykke inn i idéen hans og se hvorfor.

 I et par tusener av år har vi kommunisert gjennom skrift og språk. Men vi har i hundretusener av år kommunisert uten skrift og språk. Som vil si at den delen av hjernen som i det hele tatt forstår ting, er langt eldre og langt mer utviklet enn den delen av hjernen som artikulerer det ut i ord. En fjern erindring, en nostalgisk fornæmmelse man føler seg hjemme i og man hemningsløst kunne slukt mer av om man bare kunne – det er gammel kunnskap vi ikke kan sette i ord, fordi språk fremdeles er for flatt, unyansert og underutviklet. Denne kunnskapen, uttrykkes gjennom kunst. It speaks to us on a primal level. Hvorfor? De fleste kan ikke artikulere spesifikt hvorfor de liker ulike musikkstykker eller ulike malerier, men man betaler store summer for å bli fortapt i det. Kunstnerne er de som står på kanten av det ukjente, drar kunnskap ut av kaoset og viser det til resten av oss. De har gjerne ikke klart å artikulere det i ord enda, (unntatt litteraturens store hoder) men de kan vise det til oss. Kreativitet blir et verktøy til å begripe en høyre sinnstilstand. En forbindelse til det ukjente, det mystiske, det vi lengter etter men ikke kan forklare. Vi forstår det, men samtidig forstår vi det dønn ikke. Og da kommer det som regel ut i kunst.

Skjønnhet. Verden er fylt av skjønnhet, men skjønnheten er ufullstendig. Til den dag i dag er vi som hunder i et bibliotek. Vi vet det er noe i hyllene, men vi evner ikke å forstå hva de inneholder. På samme måte vet vi ikke hva skjønnhet konkret innebærer. Hvorfor vi tiltrekkes av det vakre, hvorfor vi setter så umåtelig stor pris på det, og hva denne kjærligheten for skjønnheten betyr (hvis det har noen betydning). Gull, blomster, øyne, dans, musikk, symmetri, smil og stjernehimmelen. Tanken er at skjønnhet må være en del av et større bilde. Som et ekko av en stemme – en stemme som prøver å fortelle oss noe om virkeligheten. Hva vi i dag ser og hører, vet og elsker, og kaller for ‘skjønnhet’, er som de andre transendentale konseptene – det gode, det skjønne og det sanne er alle som ulike instrumenter i en symfoni. En symfoni som bokstaveligtalt er forbi vår menneskelige forståelse. Og når noen prøver å lytte på denne spektakulære symfonien, klarer vi ikke, med vårt nåværende nivå av kognisjon, å forstå hva vi står ovenfor. Det er for-ekte, for-nydelig, for-stort, for-mye. Ikke rart kunstnere og genier, som er to ganske overlappende titler, ofte blir gale. Denne stemmen er alt! Så vi legger spesifikt merke til ekko, når det glimter gjennom sprekkene av vår virkelighet.

I begynnelsen bibelen, da vi spiste av den forbudte frukt, som ga oss bevissthet (psychedelics if I’ve ever heard of it.) står det at Gud sa: «And the Lord God said, Behold, the man is become as one of us, to know good and evil» – Bevisstheten ble født i mennesket. Kreativiteten og det høyere planet av bevissthet er vår smakebit av det guddommelige riket. Hvor ellers får kunstnerne sin kunnskap (eller gave) fra, som vi ikke klarer å artikulere, men vi likevel vet eksisterer. Se for deg en nydelig solnedgang. Man kunne falle ned på kne for det. Så altomfattende og slående ekte at vi ikke engang kan håpe å forstå. Du tar et bilde av det, og joda, det er fint, men det er nå et ekko av et ekko. En skygge av et minne. Kamera ser det bare slik øynene dine ser det. Og du så ikke solnedgangen bare med øyne dine. Du så det med sjelen. Bildet vil aldri bli like vakkert.

Usikker på om idéen ble artikulert godt nok. Som sagt kan man vite ting uten å kunne putte det i ord. Men det er åpenbart at det finnes noe mer enn denne verden. Skift noen koblinger i hjernen, la litt flere nevroner skyte frem og tilbake på litt andre steder enn de vanligvis gjør, og BAM, vi får inn andre kanaler. Vi kan ofte hente uhåndgripelig informasjon fra disse andre kanalene. Kunnskap og innsikt vi ikke hadde fra før. Bevissthet, kreativitet, vår evne til å sette pris på skjønnhet, og det faktum at Gud er og har vært (et mildt sagt) sentralt fenomen for mennesker siden lenge før Kristus. Alt dette er en kobling til de andre kanalene. It thins the veil between our world and that world. Om du ikke vil kalle det himmelriket er opp til deg, men du forstår. Sjelen din gjør i hvert fall. 

Bildene er hentet fra min VSCO. @leandravalencia

Jeg fortalte fetteren min for noen uker siden at det var lite jeg fant vakrere enn kristen kunst og kristen musikk. Det har jeg alltid syntes virkelig var noe helt annet. Da jeg besøkte den første kirken i Roma, fantes det ikke noe annen synlig reaksjon enn tårer.

Og riktig nok, kristendommens inntog har gitt oss noen av historiens største kunstnere som Raphael, Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rembrandt – som er best kjent for sine bibelsk-inspirerte mesterverk. Bach pleide å skrive I.N.J (latinsk for «i Jesus navn») på sine manuskripter. Og da Haydn hørte sitt fantastiske verk (skapelsen) sa han «ikke jeg, men en makt fra oven har skapt det der.» Dette har vært kunstens rolle gjennom tidene. Den snakker til noe dypt inne i sjelen vår. Vi lengter etter det.

Vi kan tenke på paradis som vår rettmessige plass, hvor vi ville opplevd å være sammen med Gud. Hvor vi ville evnet å høre symfonien i all sin ære. Men siden vi ble kastet ut av hagen og falt fra perfeksjon, har vi en dyp lengsel etter å returnere. Hvilket er hvorfor sannhet (for eksempel vitenskap), skjønnhet (for eksempel kunst) og godhet (for eksempel religion) er, og blir en del av den menneskelige streben til å forstå det som per nå er forbi vår egen forståelse. Vi hører et ekko i vår sjel og vi lengter hjem. Sier jeg at man må være troende for å skape vakker kunst? Nei. Men Gud ser ut til å være den beste forklaringen på stemmen som vi hører ekko av, når vi søker etter rettferd, i vår utforskelse av spiritualitet, i vår lengsel etter relasjon, i vår hunger for skjønnhet. Selvsagt er det ingen av disse fenomenene som aleine peker til Gud. Vi hører ikke den fullstendige symfonien. Vi er som i en hule, hvor vi hører ekkoet av en stemme, men har ingen anelse hvor den kommer fra.

Så det var det. Hva tenker dere om hypotesen? Gud er et vagt ord med en million fortolkninger. Jeg finner det bemerkelsesverdig at Gud er ordet som passer best når en skal forklare det brede spekteret av det uforklarlige. Det er få ting med så dype budskap som kunst inspirert av religion. Enten man er troende eller ikke, er det virkelig noe stort å hente fra både fortellingene og de andre uttrykksformene. Å snakke om Gud i noen som helst tilnærming er som å stirre på solen, skriver han. Det er for blendende. Det er faktisk lettere å se vekk fra solen selv, og heller nyte det faktum at den faktisk er stått opp, hvilket lar oss se alt annet.

Beautiful Boy

Jeg så de første sekundene av traileren, og klikket meg like raskt ut av siden for å heller klikke meg til noen kinobilletter samme kveld. Jeg mener, alle liker vel Steve Carell? Og Timothée Chalamet brente seg fast i minnet mitt som en ny favorittskuespiller etter “Call Me By Your Name”.  Hollywood kommer til å kaste roller etter denne gutten fremover, bare vent… Og akkurat i denne filmen vil jeg hylle begge to. Som spiller far og sønn i det som er den mest realistiske og nære filmen jeg har sett på veldig lang tid. Jeg likte at filmen nesten var litt rotete oppbygget, uten en spesifikk begynnelse, midtdel eller slutt. Men det er nok veldig bevisst, ettersom det blir vist et faktisk hendelsesforløp i livet til en ung, vakker, intelligent gutt som er rusmisbruker, og en far som gjør alt han kan for å hjelpe han. Det finnes ingen start, midtdel eller slutt på et sånt eventyr. Man vet ikke når det begynte, og tror det tar slutt stadig vekk, og at alt holder på å bli bedre. Ja, til og med fantastisk. Men “tilbakefall er en del av prosessen,”  som en av rusbehandlerne i filmen påstår. Og sånn fortsetter det…


Medlidenhet er et fattig ord her, men jeg sender det til enhver forelder i en slik situasjon. Det er uhorvelig vanskelig å gjøre det rette for barnet sitt vil jeg tro. Og det får Steve Carell klokkeklart utspilt. Fortvilelsen kan nesten luktes i kinosalen. Filmen er basert på boken til han som opplevde dette selv, og som Timothy Chalamets skuespillerprestasjoner overbeviste meg så kraftig om, at jeg fikk ubehagelige kroppsfornæmmelser når han slet mentalt – påvirket og under de helvetes nedturene. Det syntes så latterlig bra i ansiktsuttrykket, kroppsspråket og temperamentet at jeg ikke visste om jeg skulle le eller grine. Så jeg bare satt der, fengslet. Så sårbar man er. Så fort man skifter sinnstilstand, at hjernen jo må skrike etter balanse. Timothée har enten opplevd dette selv, eller studert rusmisbrukere med laserfokus i mange måneder med research for å klare å gjenspeile oppførselen så til punkt og prikke. Jeg er rystet av gårsdagens kinoopplevelse. Filmen har vokst på meg for hver time som har gått siden jeg så den. Jeg ante ikke det var dette den skulle handle om, men hvis noen vil se en både varm og kald, rørende historie om hvordan rusmisbruk oppleves for misbrukeren og pårørne, se Beautiful Boy.

 

Noen som har sett den eller kunne tenkt seg å se den?

BLOGGEN HAR BURSDAG!

I dag er bloggen hele 9 år! Det er litt vilt å tenke på, og neste år er det rund dag! Mon tro hva jeg blogger om et år fra nå? Jeg begynte også på skolen igjen i dag. Etter en laaang juleferie. Som jeg har lengtet etter å begynne på skolen igjen… Kanskje så mye at forventningene ødelagte nattesøvnen min natt til i dag. Lite som skal til for å fyre meg opp må jeg si. Så jeg var egentlig helt zombie på skolen i dag. En kamp å være noenlunde tilstede. Men vi er umiddelbart på gang med semesterets første prosjekt som er Film Noir. Både første og andreklasse samarbeider på en stor produksjon sammen. Jeg fikk tildelt rollen script, som er kjent for å være veldig krevende. Så produsenten prøver å skaffe meg en medhjelper. Jeg er i hvert fall allerede i gang med dokumentskriving og forberedelser. Så satser jeg på at jeg stiller sterkt tilbake i morgen.

Noen ganger når dager begynner dårlig, (eller midt på natten) bare aksepterer jeg at de er dårlige, og lager meg vaffelrøre til middag. Noe av det beste jeg spiste/drakk som barn (bare utkonkurrert av sjokoladekakerøre og frityrstekt banan). Jeg kan unnskylde meg med at det var en trøst for dårlig søvn, men det er mulig jeg bare kompenserer for energiunderskuddet. Jeg blir skikkelig sulten og søtsyk når jeg ikke sover. Hørte at det er fordi man da trenger rask energi fra andre kilder en søvn. Det er litt morsomt hvordan kroppen gir beskjed. Samme som dagen derpå når vi gjerne har salt-cravings. Kroppen er dehydrert og trenger salter for å binde veske til kroppen. Kroppen er merkelig flink til å si i fra om det meste som må korrigeres eller opprettholdes. Spesielt korrigeres. Uansett, jeg avslutter min rotete monolog her. Gratulerer med dagen til bloggen! Nå skal jeg jobbe litt videre.

Holzweiler poncho fra Retro
Marlene Birger veske fra Nelly
Lene Orvik øredobber og ring fra Safira
BH fra Cubus
Gjennomsiktig topp, lignende her
Bukse her
Sko her

DET SISTE RØDE

Litt på etterskudd, men her kommer Look Fantastic sin desember box! Igjen med vakkert design til å putte deg i den rette stemningen. Denne boksen har faktisk fått lov til å stå på kommoden for å supplementere julepynten i huset. Det minner meg på at julepynten faktisk må ned etter hvert. (hehe nå er det et par dager siden jeg skrev innlegget, og julepynten er borte) Det blir egentlig litt deilig å se. Syns leiligheten tar seg bedre ut uten alt det røde. Nok rødt i Pulp Fiction-plakaten over sofaen… En liten digresjon som vanlig, hehe, men tilbake til beauty boksen!

My prayers have been answered.

I desemberboksen var det mye nyttig for meg! Jeg gikk nylig tom før øyebrynssminke, så at jeg blant annet fikk en medium-brown eye brow pencil, passet utmerket. Det var også på tide å bytte ut den gamle spoungen min med en ny og ren en. Ser frem til å prøve ut resten også! Dere finner hjemmesiden til Look Fantastic og ser tilbudene deres her!

NYTT HJEM, NY SKOLE, NYTT ÅR

I juli hadde jeg totalt bloggferie, så vi begynner andre del av oppsummeringsinnlegget i august. Let’s get right to it.

I august flyttet jeg ut hjemmefra! Jeg leier en leilighet som pappa har pusset opp på Danmarksplass. En nydelig liten hule ikke så langt fra skolen, og ikke så langt fra sentrum. Så her har jeg levd snart mitt første halvår på egne ben.

 Friåret tok endelig slutt og i august var det tid for fadderuke og skolestart på Noroff! Uforglemmelig spennende og gøy å starte på filmskole.

 Espen, Erik, Ana og jeg tilbrakte en helg i Slondalen, uten internett og dekning en hel helg. Vi gikk turer, fisket, klappet kuer, spilte brettspill og spiste kaker Ana hadde bakt til turen. En forfriskende get away fra sivilisasjonen. Definitivt noe jeg vil gjøre igjen!

Jeg dro en spontan men altfor kort tur til til Amsterdam med Roba, Sol og Espen. Til tross for bare to dager, og til tross for at det var Amsterdam, følte jeg vi hadde relativt høyt tempo på ting vi opplevde der. Super bummer at vi møtte opp på Van Gogh museumet så var det utsolgt for billetter de dagene vi var der 🙁 Drømmen min ble litt knust, men da har jeg det til overs en annen gang. Jeg returnerer nok om ikke så altfor lenge.

Innspillingsuke! Jeg fikk manuset mitt gjennom og regisserte min første kortfilm i forbindelse med Noroff sitt første prosjekt, fiksjonsfilm 1, 30 Seconds to Mars.

Noroffs andre prosjekt var eksperimentell film – et prosjekt jeg likte mye bedre enn forventet. Jeg lagde min eksperimentelle kortfilm om søvnløshet. Både denne og 30, Seconds to Mars finner dere på youtubekanalen min som er linket under headeren.

Så kom julaften også nyttårsaften og plutselig var det 2019. Godt nyttår! La oss gjøre vårt beste. Har dere noen fine minner fra året som gikk?

HVA ER DINE BESTE MINNER FRA I ÅR?

Dette året har vært interessant. Ikke mitt beste bloggår, eller år generelt – med et par hull i feeden og lite action på bloggfronten i perioder. Det har skjedd mye rart på den personlige fronten i år, så bloggen ble fortvilende nok bortglemt. Jeg har vært satt litt ut av spill og ofte ikke helt visst hva jeg skal skrive om. Hva er greit å skrive, føler jeg meg falsk når jeg skriver dette, hvor mye er greit å dele, kommer jeg til å angre på å dele dette, hvor mye er lurt å dele, skal jeg gi opp… Nei, å blogge gir meg så mye. Jeg elsker jo å skrive, og burde finne tilbake til det. Jeg har skrevet en del upublisert da, men jeg kunne skrevet enda mer. Jeg har et skikkelig ambivalent forhold til det å dele personlige ting på nett. Det er ingenting gale i det, tvert i mot tror jeg det er bra for både meg selv og andre. Så jeg tenkte i hvert fall å skrape sammen det jeg kan av det jeg har postet på bloggen i år, og lage to oppsummeringsinnlegg, da det var ønsket av noen. Det blir ikke måned for måned, men halvår for halvår. Så la os begynne med januar-juni. Er spent selv på hva jeg finner 🙂

Jeg jobbet på Sumo og var på julebord og på byen med kollegaene mine – som var det beste med å jobbe på Sumo. Syns samholdet var nydelig og alltid muntert.

I januar prøvde meg på kampsport, hovedsakelig kick-boxing. Jeg ga det ikke en ordentlig sjanse føler jeg, selvom jeg hele idéen om kampsport har vokst på meg. Hva det gjør med psyken, og filosofien bak det. Kan være jeg prøver meg igjen i 2019.

Jeg malte det gamle rommet mitt hos pappa, men fikk vel egentlig ikke satt pris på den nye fargen lenge nok før jeg plutselig flyttet ut! Dette var første gang jeg malte. Det er da noe.

Jeg fylte 20 den 19. februar og var ute å spiste med fam på Bryggeloftet. Jeg feiret også med venner, og den kvelden går defintivt under en av de øyeblikkene i livet man ikke kan fortelle om fordi noen historier bare er for nære venners ører, haha. En minneverdig bursdag.

Jeg våknet en morgen og bestilte en tur til Vietnam to uker før avreise. Jeg skulle legge ut på en liten tur til noen av kystbyene helt alene. Jeg endte opp med å treffe fire venninner der, og fikk nye venner som jeg savner enormt mye i dag. Jeg skulle ønske jeg ikke dro hjem! Jeg så så mye vakkert.

Jeg dro til Stavanger og tilbrakte helgen hos Lottelise i veldig fine omgivelser. Å dra til andre byer i Norge er undervurdert.(Selvom Bergen er best)

Jeg besøkte en annen drømmedestinasjon, Sintra i Portugal med min daværende kjæreste. Absolutt et sted jeg vil anbefale å reise. De har beholdt mye av den gamle, romantiske arkitekturen og byen ser ut som et eventyr. Skogene, hagene, slottene. Syns selv jeg er veldig flink til å finne perler på verdenskartet. Det må jeg si. De siste dagene bodde vi i et gammelt herskapshus litt øde. Det var både utfordrende og avslappende på en og samme tid.

Så det var noen høydepunkter av året mitt frem til slutten av juni. Neste innlegg blir siste halvdel av året. Hva er noen av høydepunktene deres i år? Hadde likt å lese som inspirasjon.

VEGANSK PØLSEFEST

Jeg frydes over å se hvor mange veganske alternativer det finnes i butikken i dag i forhold til bare et par år siden da jeg oppdaget og praktiserte veganisme i en periode. I dag er det så mye mer å velge mellom. Veldig fremskritt for dyrevelferd, helse og det globale miljøet! Kjøttdeigerstatninger og revet ost som jeg bruker i taco, hamburger patties av forskjellig slag, vanlig ost, skinke, yoghurt, melk, snacks og til og med pølser. Jeg bor jo nå alene og handler på nærbutikken, Kiwi. Der er det i hvert fall et imponerende vegansk utvalg. Så når jeg handler inn til heimen, så går det for det meste i plantebasert. Det jeg virkelig fremdeles er avhengig av som ikke er veggis her i huset er vel egg. Tror jeg har innstilt hjernen på å gravitere mot veganske valg, noe jeg syns er veldig fint å implementere.  Men åh, sjokolade også. Er det noen som vet om en god vegansk sjokolade? Leter fremdeles. De fleste er smakløse syns jeg.

I dag vil jeg bare anbefale mine nye favorittpølser, som jeg bruker i all slags matlaging. Til frokost har det i det siste vært standard med egg, bønner, veganske pølser og noen ganger et rundstykke. Jeg er blitt frelst av meksikansk tomatsuppe (som dessverre ikke er vegansk men sikkert går å lage en vegansk versjon av) med mais og veganske pølser, og forleden hev jeg dem også oppi grønnsakssuppen. Det ble nydelig!

Oppskriften på grønnsakssuppen fikk jeg av faren til eksen min, bare at jeg byttet ut kjøttboller med veganske pølser.

Oppskrift:
Poteter
Gulrøtter
Stangselleri
Kålerabi
Veganske pølser
En spiseskje buljong
En teskje salt
En teskje pepper

Fremgangsmåte:
Hvor mye jeg vil ha av grønnsakene, er tar jeg på øyemål. Fyll opp vannet så det akkurat dekker over grønnsakene. Kok i 30min. Stek pølsene i en ovn på 180grader celcius varmluft. Kutt dem opp, og hiv dem oppi kaserollen de 10 siste minuttene. Suppen er klar! Mange vil også påstå den er bedre dagen etter.

SMERTE I HJERTET

Jeg var på Norli og skulle kjøpe meg Jordan B. Peterson sin 12 Rules for Life da jeg oppdaget at det var 2 for 1 på en del utvalgte bøker. Så jeg spurte kassedamen om hun hadde en å anbefale. Hun anbefalte ganske mange bøker, men ut i fra kroppsspråk og engasjement, virket hun definitivt mest overvunnet av Charlotte. Så da ble det den.

Charlotte handler om en ung, jødisk kunstner under 2. verdenskrig. Den er basert på en ekte historie, og er virkelig en sår og vakker bok. Den satt ofte ord på dype emosjoner og erindringer jeg har hatt, samtidig som den var veldig lettlest. Du får innsikt i følelseslivene og personlighetene til flere unike og relaterbare karakterer, samtidig som du får inn en del viktige historiske hendelser. Urettferdighetene og umenneskelighetene som fant sted i tyskokkuperte områder på den tiden, er definitivt noe man får en større og vondere forståelse for i denne boken.  Og ikke minst hvilke alvorlige konsekvenser det fikk for psyken til de sjelene som ufortjent fikk smake på krigens verste aspekter. Det er også en rivende tragisk kjærlighetshistorie som gir meg lengsel og smerte i hjerte.

Dette avsnittet <3

Kanskje den kan leses i julen, eller gis i julegave til noen? Jeg ble i hvert fall nylig ferdig med det jeg må kåre til min favorittbok så langt i 2018. Så jeg måtte dedikere et eget innlegg til den.

Har dere lest noen bøker å anbefale i det siste?

OPPSKRIFTEN PÅ BABYHUD

Betalt samarbeid med MayBeauty.

I dag skal vi snakke litt skjønnhet! Jeg fikk nemlig tilsendt noen produkter fra May Beauty for en liten stund siden. De har et utvalg av skjønnhetsprodukter som først og fremst fokuserer på merkbare resultater. Slik at du tydelig skal kunne se forskjellen fra før og etter du har brukt produktene. Det har jeg gjort med The Incredible Face Mask! Hentet fra hjemmesiden deres “The Incredible Face Mask fjerner døde hudceller, hudormer (svarte prikker) olje, og etterlater huden din synlig renere etter første bruk”

Etter cirka 40min har masken stivnet og skal rives av ansiktet. Jeg føler meg nesten litt tøff som gjør det til tross for smerten. Må ta et par dype pust for å være ærlig, haha. Men jeg tar det som en morsom og utfordrende del av opplevelsen. Også er det jo nødvendig for å få det gode resultatet! Man kan føle, kjenne og se at masken fjerner overflødig olje og urenheter som har hopet seg opp. Huden min ble faktisk så stram, fin og babymyk etter første bruk at jeg ble overrasket  selv, og er ivrig etter å anbefale den videre til folk. Jeg fikk roserøde, friske kinn, og både så og følte meg mye sunnere i ansiktet. Jeg har laget en liten video for å vise dere hvordan den brukes!

 

Av en eller annen grunn syns jeg det er skikkelig koselig og avslappende å la ansiktsmasken størkne på huden med 40 minutters nedtelling på mobilen mens jeg putler på med mitt. Jeg føler meg bra når jeg tar meg tid til å ta vare på meg selv på denne måten.  May Beauty har 100% pengene tilbake garanti, så den er absolutt verdt å prøve ut!

Bruk rabattkoden “leamaske” og få automatisk 30% på bestillingen din! Link til nettsiden har dere her.

TANKEN BAK “INSOMNIA”

Jeg sitter på Bergen offentlige bibliotek og runder av mitt første semester på filmskole. Siste skoledag var i går og nå har jeg bare en semesterevaluering å levere igjen før jul. Jeg leverte nettop egenevalueringen min “Insomnia”, og hadde lyst til å dele den på bloggen her denne gangen også.  Jeg liker å dele, ikke bare tanker og meninger, men også en ørliten smakebit av psyken min her på bloggen. Jeg blir selv begeistret og fascinert når hvem som helst tør å gjøre det egentlig.

Denne gangen ble ikke evalueringen min altfor lang,  så da poster jeg hele i dette innlegget. Da får dere sikkert også svar på mange av tankene mine bak kortfilmen, men også en liten innsikt i filmskaping, hva som tenkes over og tas hensyn til osv. Kanskje noen syns det er interessant. Jeg gjør i hvert fall det, så her kjører vi.


Min eksperimentelle film heter «Insomnia» og handler om insomni. Med filmen prøver jeg å vise noen aspekter ved søvnløshet gjennom bilder som både symbolsk og direkte viser hvordan søvnløshet kan oppleves – frustrerende, skremmende, bekymringsfullt, angstfylt, forvirrende, raseripreget, ensomt, skuffende, utmattende, tindrende, fortvilende og ukontrollerbart. Jeg ville få frem min egen opplevelse av svingende negative emosjoner – og til tider øyeblikk av nesten behagelig apati, men med en underliggende tone av melankoli og tomhet. Og at mønsteret i følelseslivet er tilsynelatende tilfeldig, men likevel kanskje ikke. Grunnene virker multidimensjonale og uhåndgripelige. Jeg tok utgangspunkt i cocktailen av de overnevnte emosjonene og forsøkte å bringe dem til live gjennom film istedenfor ord.


Jeg valgte å legge på en sang (Swamp Fever 4 av Håkan Eriksson) som var både mystisk og mørk for å komplimentere stemningen jeg ville skape. (stemningen av følelsene ramset opp i avsnittet over) Det var vanskelig å få frem noe budskap da jeg ikke har en spesiell lærepenge å gi, eller noe svar på hvordan problemet kan løses. Derav første og siste bilde i videoen som jeg selv ikke har gitt én spesifikk betydning, men har flere mulige forklaringer på. Motivasjonen for å lage en kortfilm om akkurat dette temaet var å dele lidelsen med andre mennesker som også desperat prøver tilrettelegge for en god natts søvn, men til tross for å adlyde Googles og legenes søvnhygiene-tips, likevel mislykkes. Jeg syns det er en trøst å relatere til historier hvor jeg kan trekke paralleller mellom mitt eget og andres liv. Så det er vel andre søvnløse som er filmens hovedmålgruppe. Men jeg vil også gi mennesker som ikke sliter med søvnløshet til vanlig, et innblikk i de mentale ubehagelighetene til en som gjør. Det skal dog sies at filmen er en slags glorifisering av hvordan insomni i realiteten oppleves, rett og slett fordi jeg ønsket å leke meg med estetiske og filmatiske virkemidler. Hovedsakelig hvordan farger, utsnitt og tempo i klipp kan komplimentere og styrke stemningen og miljøet. Jeg var mye på utkikk etter linjer og symmetri på lokasjonen min, og valgte ofte å midtstille fokusobjektene for å gjøre dem mer bastante og harde, slik jeg ønsket uttrykket skulle være. Jeg valgte også noen ganger å ha det viktigste som skjedde i bildet ufokusert, mens et annet objekt stjal noe av oppmerksomhet i forgrunnen. Dette var for å skape litt mer dybde, mystikk og for at bildet skal være interessant noen millisekunder eller sekunder lengre.


Handlingen foregår i løpet av en natt, men jeg har også klippet inn videoer av øyeblikk fra andre hendelser i livet. Disse videoene som hurtig er klippet inn der musikken er mest bombastisk, skal representere minner og tanker som ustyrlig og uønsket dukker opp sent på natten. Jeg valgte en del lykkelige øyeblikk, og deretter klippe tilbake til den ampre stemningen i leiligheten, for å vise hvordan selv de fineste minner blir skremselsbilder når de kjipeste hormonene fester dem til undertrykte og uønskede erindringer. Tanken var også å gjøre minnene som dukket opp litt mørkere for hver gang de kom, for å ha en slags oppbygging i filmen som ellers var ganske repeterende. En oppbygging til noe jeg ikke aner hva er, men likevel er redd for. Det at filmen min var såpass repeterende og hadde en relativt svak handlingsgang, bringer meg til neste del av egenevalueringen –  utfordringene.

En av mine største utfordringer var å gi filmen et helhetlig uttrykk, da det var vanskelig når “minnene” som vises ser såpass annerledes ut fra skuddene på hovedlokasjonen. Jeg måtte prøve å få minnene til å ha en slags sammenheng med det som skjedde inni hodet hjemme i leiligheten. Det var også en tålmodighetsprøve med pirkearbeidet som hører med det å klippe til musikk med så mange klipp. Og ikke minst at filmen ikke skulle oppleves rotete, noe jeg syns den gjorde i mine første utkast i redigeringsprosessen. Deretter var det fint og tilfredsstillende når jeg følte musikk og bilder satt bedre. En annen utfordring var å bruke meg selv som skuespiller. Både teknisk og kreativt. Jeg burde i det minste vurdert å ha med meg en på foto som kunne filmet meg, om jeg ønsket noen skudd håndholdt istedenfor på stativ. Jeg var også for pysete til å bruke bildedekningen jeg hadde av close-ups eller mer uttrykkende kroppsspråk, noe som kunne vært med på å gjøre kortfilmen enda mer dramatisk.

Når det gjelder ting jeg lærte, så fant jeg først og fremst ut at post-it note lapper (rosa i mitt tilfelle) kan festes med lærertyggis over spotter i taket og fungere som et fargefilter. Jeg lærte at eksperimentell film er gøy og at jeg vil lage flere! Jeg lærte at jeg koser meg skikkelig når jeg jobber alene, men at jeg også savnet felleskapet, samarbeidet og utfordringene crew og cast medfører, og ikke minst de kreative og tekniske fordelene det har, og erfaringene det gir, å jobbe med andre. Jeg lærte av min egen film, men spesielt av resten av klassen sine eksperimentelle filmer at fete idéer kan gjennomføres på så og si no budget. Det er en stor motivasjonskilde og inspirasjon i seg selv. 


Når det kommer til tilbakemeldingene jeg fikk på filmen, syns jeg også de er nevneverdige i en egenevaluering. Komplimenter og oppmuntringer brukes som en effektiv boost til min allerede eksisterende og lett påvirkelige drivkraft, og motiverer meg til å reflektere over min egen og andres kritikk, slik at de forhåpentligvis (og burde) blir implementert i filmskapingsprosessen i neste prosjekt.

Insomnia kan du se her.