NY JOBB SOM JOURNALIST

For noen uker siden fant jeg ut om BSTV, eller Bergen Student TV. De besøkte skolen vår og prøvde å rekruttere noen studenter, hvor de klarte å kapre et par av oss fra filmproduksjon. Selvom jeg ikke ante noe særlig om hva det gikk ut på, tenkte jeg det kunne være en fin mulighet – noe som har god overføringsverdi til skolen, og er sosialt og lærerikt. Ikke minst noe produktivt og fornuftig å bruke ettermiddagene sine på. Så jeg dro på intervju med BSTV på Studentsenteret (som forresten har blitt et av mine nye favorittsted og lese og spise billig og god mat.) Og jeg fikk en stilling som reporter i kulturredaksjonen! Så fra nå av, annenhver uke fremover, er jeg nødt til å finne noe å lage en sak om til BSTV. Noe kulturrelatert og helst studentrettet.

Så hva skulle min første sak handle om? Jeg fikk en bok til jul om Kenneth Brophy som heter “Hetset og Hedret”. Han regnes som den første i Bergen som stod frem som homofil med fullt navn. Jeg leste boken og fant historien så inspirerende og sterk at det hadde vært en drøm å gjøre et portrettintervju med han. Så dette var jo en perfekt mulighet!

Jeg fomlet rundt to uker i forkant og bekymret meg for at alle brikkene måtte falle på plass for intervjuet. At det skulle passe for både meg, tekniker, intervjuobjekter og det eventuelle stedet vi skulle filme på. Hele intervjuet gikk kjempefint, og både Kenneth og forfatteren av boken hans var lette å snakke med. Forfatteren, Gro Bertnzen hadde selv jobbet som journalist i mange år, så jeg tror hun hadde god peiling på hva et godt intervjuobjekt var, for hun var det absolutt selv! Samtalen falt veldig naturlig, og de fortalte om akkurat de tingene jeg lurte på. Så jeg var veldig heldig med min første sak vil jeg si. Og litt flink da greitgreit. Dagen etter satt jeg med tekniker og klippet saken sammen.

 Jeg ser en del som kunne blitt gjort annerledes, men det er min første sak og jeg er glad for hvordan den ble! Om dere har lyst til å se portrettintervjuet med Kenneth Brophy, finner dere facebooksiden til BSTV her, hvor reportasjen min dukker opp etter 08:30min. Lik gjerne siden for å se hva mer underholdning vi tilbyr. Jeg kommer til å dukke opp der enda en gang før uken er omme! Jeg skal fortelle mer når det nærmer seg 😀

IKKE DET SAMME SOM FØR

Dette er noen få bilder fra helgen som jeg klarte å skrape sammen fra minnekortet. Vi var ikke de beste fotografene i Nord-Europa, men vi koste oss. Det slo meg på 21-årsdagen min forrige uke at bursdager alltid er en god unnskyldning for invitere venner på besøk og drikke. Så det var det jeg gjorde. Et par dagers forvarsel på besøket, men jeg fikk samlet en fin gjeng selvom. Dagen etter var ikke like fin. Jeg tror det er andre gang i mitt liv jeg har vært så kvalm dagen derpå at jeg har spydd. Kjøkkenvasken var nærmeste alternativ og fikk dessverre gjennomgå noen brutale minutter. (Æsj Leandra.) Antall ganger jeg har kastet opp i fylla opp gjennom årene har jeg ikke tellingen på. (Dønn æsj Leandra.) Men dagen derpå, det opplever jeg så og si aldri. Okei, jeg leste nettop en kommentar som var veldig søt – hvor det stod at vedkommende var glad for at jeg brukte bloggen til å dele ting av ekte verdi. Ikke bare underholdning, men at jeg fikk folk til å reflektere og se mer inn- og utover. Så at jeg slo til med et innlegg om fylla og spy nå var kanskje ikke helt å leve opp til komplimentene jeg nettop fôret egoet mitt med. Men hvis dere kan tolke dette innlegget som min (ekstremt dårlige) hyllest til variasjon og diversitet, hadde det blitt satt pris på 🙂

Nå er det ikke lenger så ofte jeg konsumerer alkohol for tiden heller. Det er faktisk ikke halvparten så gøy som det var for noen år siden. Selve formen er rett og slett ikke like digg. Kroppen reagerer ikke på samme måte som før. Så ja, jeg har blitt gammel. Golfutstyr er allerede notert på ønskelisten til neste bursdag. Neida, men det er morsomt å tenke på at det kan godt være jeg blir golfinteressert på ett eller annet tidspunkt i livet. Jeg er ikke akkurat minst uforutsigbar eller mest konservativ og lojal til vaner. Jeg er vel heller en miks av ungdommelig nysgjerrighet og ivrighet etter å prøve nye ting. Lurer på om det er noe jeg vokser av meg? Men samtidig, hvor mye gjør jeg ikke i dag som jeg hadde ledd av som barn? Eller sagt jeg aldri kom til å gjøre? Jeg kunne laget en liste. Så en dag spiller jeg sikkert golf. Okei, dette innlegget har tatt lengre tid enn man skulle trodd. Cindy ligger inntil meg på rygg og maler når jeg stryker henne på magen. Så jeg har brukt hånden til å kose mellom hver setning. Ikke produktivt, men veldig hjerteskjærende. Så vi snakkes senere!

JEG ER MED I NY FACEBOOKSERIE – TYRA

Endelig kan jeg slippe hemmeligheten jeg har gått og holdt på de siste månedene – jeg er med i en ny facebookserie!!! Jeg ble kontaktet av en tidligere Noroff-elev og aspirerende regissør, som sendte meg manuset til en serie som heter “Tyra”. Jeg fikk forespørsel om å spille rollen som bestevenninnen hennes, Eva. En liten skuespillerdrøm har vi vel alle langt inni oss et sted? Min snek seg frem da jeg hadde lest manuset ferdig, og fant ut at rollen egentlig så litt spennende og gjennomførbar ut. Så da kastet jeg meg ut i det! Jeg var trippende nervøs da jeg møtte opp på leseprøve, men både regissøren og Helene, som spiller hovedrollen, var, og er veldig herlige mennesker som det var enkelt og morsomt å jobbe med. I tillegg var noen fra klassen min med på lyd og klipp. Så det var munter og god stemning på sett, noe som gjorde det veldig trist da vi ble ferdig med innspilling. Men gud som jeg har gledet meg og og spurt om oppdateringer fra klipp litt for ofte, hehe. Nå er den endelig ute! Det var overraskende gøy å prøve seg som skuespiller. Jeg likte det mye bedre enn forventet, og det er absolutt noe jeg kunne gjort igjen, selvom jeg er tryggest på andre siden av kameralinsen, hihi.

Serien handler om Tyra som har en drøm om å sette opp et teaterstykke. Hun har en god kjæreste og en bestevenn/roomie som heter Eva (meg!) Tyra sliter med å realisere drømmen sin, men morsomme tilfeldigheter, som at hun møter igjen en barndomsvenn, åpner noen tvilsomme muligheter for henne som Eva selvfølgelig får høre alt om, slik at hun kan passe på at Tyra gjør det rette. Om hun gjør det rette eller ikke, finner dere fort ut av 🙂

Håper dere vil sjekke ut serien og forteller hva dere syns! Alle 7 episodene er ute på facebooksiden nå, så da har dere litt bingemateriale å dykke inn i! Jeg er allerede ferdig med sesongen ofc! Se Tyra her!

Q&A SVAR PÅ VIDEO!

Reklame | Junkyard

Ååå dette var gøy! Jeg ble ferdig å redigere Q&A-videoen i dag, og har som jeg nevner i videoen, økt produksjonsverdien et par hakk. Jeg har fått opp studiolysene mine, og redigerer nå med Premiere Pro som er bransjestandard i filmproduksjon. Jeg fikk eksportert videoen med gode innstillinger til YouTube, og videoen fikk til slutt strålende kvalitet. Hvis du har på HD og fullskjerm, kan du virkelig se det. Så det ga meg veldig lyst til å lage flere videoer. Neste gang skal jeg sørge å få lånt lydutstyr fra skolen, slik at vi slipper å høre på autofokusen min gjennom videoen. Så blir lydkvaliteten like bra som bildekvaliteten! Autofokuslydene var litt kjipe, pluss at kameraet er litt skjevt innstilt, noe man kan se på bildene i bakgrunnen. Men jeg er i hvert fall på gang! Jeg håper dere liker videoen! Isåfall må dere gi en lyd så jeg vet om jeg skal begynne å lage flere. Dere må gjerne også komme med forslag til andre videoer eller temaer dere vil jeg skal snakke om på video. Her er i hvert fall svarene på spørsmålsrunden! Håper de står til forventningene 🙂

T-skjorten min fant jeg her, men det ser ut til at de er utsolgt for akkurat denne.

Q&A – SPØR MEG

Reklame | Junkyard

Jeg fikk nylig en forespørsel om å ha en Q&A. Det er en god stund siden sist Q&A så det er på tide, og kanskje også på tide jeg svarer på en video. Det kunne jeg tenkt meg denne gangen. Så hvis dere har noe dere lurer på, enten om meg eller meningene mine på forskjellige saker, så er dette innlegget til for å få nysgjerrigheten stilnet. Kommentarfeltet venter i spenning 🙂


Topp // her.

21 ÅR OG 21 LÆREPENGER

I dag er jeg 21 og føler meg litt som jeg gjorde på bursdagen min i fjor. En underliggende melankoli dikterer perspektivet jeg fargelegger meg selv og denne dagen med. Jeg gjør ting litt saktere enn vanlig. Jeg er mer alene oppi hodet mitt. Litt sånn at jeg lurer på hvorfor, men også litt sånn at det går fint at det er sånn. Bursdager markerer hvor lenge du har levd og minner deg på fortiden din. Ikke sånn spesifikt med klare og tydelige minner syns jeg, men bare en følelse av at jeg har levd et liv. Ikke et helt liv, men et liv likevel. Jeg fikk lyst til å lage et innlegg med “21 ting jeg har lært” i denne forbindelse. Jeg husker det var en populær ting å gjøre på YouTube på bursdagen sin for noen år siden. Noe som gjør det litt mindre kult å gjøre det nå. Men jeg er ikke kul så her er 21 lærepenger jeg har erfart siden forrige fødselsdag.

1. Venner er bokstavelig talt livsviktig. Hvis du har gode venner, kan du komme deg gjennom alt. Så dyrk forhold med mennesker som gir deg en god magefølelse.

2. Jeg er ikke like uovervinnelig som jeg trodde da jeg var tenåring. Denne er stor, haha.

3. Det i livet som virker negativt, har en like positiv motpol som er litt vanskeligere å se.

4. Gode ting tar tid. Jeg er skyldig i å ha for høye forventninger til at gode ting skal ta litt kjappere tid enn ønsket. Men gode ting tar tid. Veldig lang tid.

5. Mennesker er et resultat av erfaringer, inntrykk og stimuli samlet fra de var et foster og opp til der de er i dag. Og på grunn av dette har man egentlig ikke fri vilje, selvom det absolutt føles slik. Valgene man tar, dikteres av underbevisste prosesser, formet og utlevert fra havet av dine tidligere erfaringer.

6. Å innse forrige punkt, gir meg en enorm takknemlighet for livssituasjonen min. I tillegg til en mye større forståelse ovenfor menneskers handlinger, uansett hvor vonde. Alle var 3 år en gang, selv terrorister og voldtektsmenn. Så jeg har en ubetinget kjærlighet for dem, og ønsket mitt om å finne en måte de skal få det godt igjen på, er astronomisk større (og mer effektivt) enn sinnet på dem. Jeg føler meg alene i dette synet blant menneskekretsen min, men det er sannheten.

7. Jeg må ta stor hensyn til avhengighets-genet jeg ikke trodde jeg hadde. Fetteren min sier jeg blir avhengig av ting bare jeg ser på dem, lol. Noe jeg aldri hadde gjettet om meg selv, og ikke har innsett før det siste året.

8. Langvarig søvnløshet viser deg hva galskap er.

9. Forvirrelse i for stor grad er et smertehelvete, og har blitt kåret til min minst-favoritt følelse i hele følelsesspekteret.

10. Bibelske fortellinger har enorm overføringsverdi til personlig utvikling. De har fundamentale arketypiske budskap som gir en større forståelse for hvordan livet fungerer. Dette har gitt meg mange dype, uforklarlige aha-øyeblikk som jeg slettes ikke erfarte da historiene ble fortalt på barneskolen. Historiene kan relatere på et dypt nivå til alle, om man leser mellom linjene. Jeg forstår nytten av religion i mye større grad enn jeg har gjort tidligere.

11. Kroppen min er smartere enn meg. Den sier alltid i fra om det er noe gale, selvom jeg ikke er klar over hva som er gale en gang.

12. Jeg er en mer svevende, idé-rettet, abstrakt, kunstnerisk person enn en data-dreven, konkret, pragmatisk og jordnær person.

13. Sannheten av forrige punkt gir meg et tydelig kart over hvilken vei jeg er nødt til å gå i livet for å gjøre mest mulig godt for meg selv og andre.

14. Mens rytmisk musikk tar meg dypt og nært inn i én spesifikk stemning, føler jeg at klassisk musikk tar meg på en reise innom forskjellige type stemninger i ett og samme stykke. Det er to forskjellige verdener å besøke, og jeg elsker begge deler.

15. Dårlige valg gir gode historier.

16. Fra jeg var liten har jeg alltid fått vondt på “fiendens” vegner, blitt stille når folk snakker ned om dem og hatt en ønske om å psykoanalysere driten ut av dem, haha. Sjokkere dem med kjærlighet så de helbredes.

17. Jo mer ekspert man blir på et område, jo mer innser man at hvor lite man faktisk vet om emnet relativt til hvor mye info det finnes om det. Ah, det finnes mange versjoner av denne påstanden. En av dem er tatoveringen min og Sokrates’ kjente ord. Men jeg innser dette så ofte at den måtte få komme med i innlegget.

18. Jeg er veldig lite kresen på mennesker. Liker de fleste og ser lett deres gode egenskaper eller potensiale. Og kanskje jeg lett aksepterer deres negative egenskaper fordi jeg er så bevisst over mine egne. Å dømme noen føles falskt, ekkelt og selvmotsigende. Med mindre det er på TV, haha.

19. Jeg får stadig høre at jeg er en rolig og behagelig person, noe som er veldig hyggelig, men jeg er også ironisk nok høynevrotisk. Det kan spores tilbake til flere opplevelser i barndommen, men spesielt en episode da jeg fikk panikk inni et sengetøy, og fikk i ettertid klaustrofobi og panikk ovenfor de minste ting som (jeg følte) hindret pusten min. At klaustrofobi er en form for angst, og at jeg er ekstra sensitiv for negative og engstelige emosjoner, er noe jeg har gjenoppdaget det siste året.

20. Det finnes ikke gode eller dårlige mennesker. Alle har begge deler i seg. Alle har potensiale til å bli en Hitler eller en Moder Teresa. Hvis du tror du er snill og aldri kunne skadet noen, kommer skyggesidene dine frem på måter du ikke har kontroll over – i situasjoner som kan være sjokkerende og vonde. Å vite at du er i stand til å gjøre skade, men å la vær – gir karakteren din mer stabilitet, fred og respekt. Og det er en mentalt sunnere og tryggere strategi. Bli venn med skyggesiden din, som Carl Jung råder.

21. Inntrykksfulle hendelser utvider følelsesregisteret. På godt og vondt vel og merke. Plutselig er man i stand til å føle ting man ikke visste mennesker kunne føle.

Så det var 21 ting jeg plukket ut av toppen av hodet mitt. Meg det siste året og meg som baby. Nå har jeg tent stearinlys og satt på klassisk musikk og innså at det høres supercheesy ut, men det er et faktum og det skal nytes. Den siste timen av 21-årsdagen min. På gjensyn, fine folk.

JEG HADDE GLEMT HVORDAN DET VAR

Skolens timeplan er så uregelmessig at det nesten ikke føles ut som jeg går på skole noen ganger. Nå har det vært to innspillingsuker på rad, hvor vi bare hadde to innspillingsdager forrige uke. I dag er det noen andre grupper i klassen som skal ha innspilling, og jeg har meldt meg som lysassistent både i dag og i morgen. Så det blir chill og jeg gleder meg til å lounge rundt på sett.

Jeg har på en måte fått ny bil. Eller mamma og pappa har spleiset på en vi skal dele på, så siden lokasjonen er et lite stykke utenfor Bergen, har jeg fått låne bilen i dag og i morgen. Det er en hvit Hyundai Ioniq, og jeg kjørte den for første gang i går, ganske overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg var ikke så giret for ny bil i utgangspunktet, fordi mitt førstevalg av fremkomstmiddel som regel er beina mine. Hodet er aldri finere enn når jeg simpelthen går. Og jeg har blitt så vant med, og til og med glad i, den avslappende ventetiden på fellestransport – hvor jeg kan studere folk i alle aldre, late som jeg vet historien deres mens jeg stimuleres av youtube- eller podcastverdens informasjonskilder. Men jeg hadde helt glemt hvordan det var å kjøre på tomme veier midt på natten alene med musikken min. Musikken som maler det jeg ser i samme stemning som den hørselen gir meg. Det er en slags helhetsfølelse som kommer av at to eller flere sanser smelter perfekt sammen og maler et meningsfylt bilde for deg. Når sanseinntrykkene komplimenterer hverandre og morfes til en uhåndgripelig og transendental følelse. Det fikk jeg et lite glimt av på veien i går.

Genser // her  (Jeg får litt Picasso/kubisme/moderne kunst vibes av den.)
Bukse // her
Sko // her (tom for denne fargen men de har andre farger)

Den uregelmessige timeplanen fortsetter da jeg skal ha én skoledag på torsdag før det blir vinterferie, eller prosjektutviklingsuke som de kaller det. Jeg har slitt en del med mangel på rutiner og dets konsekvenser som impulsivitet og dårlige vaner. Dette kan skje når kalenderen står åpen og jeg bare tar dagene som de kommer. Så jeg har over en ganske god stund motivert meg selv til å lage rutiner og skrive ned gjøremål utover dagen, slik at jeg ikke tuller dagene bort og hater meg selv. De siste dagene har jeg vært god. Jeg har stått opp til samme tid, spist frokost og dratt på trening. Det har vært standard. Også har jeg blogget mer enn før. Og jeg blir lei av å si dette, men shit så bra det er for meg å ha bloggen. Det gir hverdagen mening og ankrer meg til virkeligheten på mange måter. På lørdag dedikerte jeg timene mellom 13.00 og 21.00 utelukkende til blogg, og brukte faktisk noen gode timer på å spille inn en video til dere. Jeg har prøvd å redigere den i tre dager nå, men jeg blir ikke fornøyd. Så nå har jeg slettet den. Men jeg fikk i hvert fall øving på å snakke foran kamera. Jeg var så nervøs at jeg var klam og fikk fett hår utover i videoen, haha. Det var ikke grunnen til at den ikke ble bra altså, jeg bare gjorde ikke meg selv tydelig nok. Så jeg må prøve igjen snart og se om jeg blir mer fornøyd tenker jeg.

Det er atter en morgen hvor dagens kaffekopp nytes og energilagrene godgjør seg til en styrkeøkt. Så er det avgårde til innspilling i den nye bilen senere. Jeg syns jeg har laget en fin dag for meg selv. Hvordan er det med dere og rutiner i hverdagen? Går dere på en skole eller jobb med faste eller løse rutiner, og hvordan takler dere det?

EN ROSA GAVE I POSTEN

Reklame | Junkyard, Look Fantastic

God søndagsmorgen, og tusen takk for så fin respons på forrige innlegg! Jeg leste flere velskrevne og varme meldinger både i kommentarfeltet og på andre sosiale medier. Det er faktisk noe av det koseligste når folk du gjerne ikke snakker med så ofte, men bare har som bekjentskap, tar seg tid til å gi en positiv tilbakemelding. Det er alltid en nice surprise. At alle var så støttende og nyanserte i tilbakemeldingene sine var veldig lettende for meg. Jeg har kommet til på tenke flere ganger tidligere at det er noe rart med det å takke leserne sine egentlig, haha, men hear me out. Når influencere takker følgerne sine, føler jeg liksom aldri helt at det betyr meg. Men det gjør jo det hvis jeg følger dem. Så tusen takk for at dere viser dere som statistikk på bloggen min, og dukker opp i kommentarfeltet i ny og ne. Det gjør at jeg føler det jeg skriver blir litt mer betydningsfullt <3

Jeg sitter med morgenkaffen og venter på at frokosten skal gi meg nok energi til å dra på trening for å sykle litt mens jeg hører på podcasts. Senere skal jeg på jobb i hjemmesykepleie, så før jeg forlater hjemmet ville jeg svippe innom med et innlegg om månedens Look Fantastic boks. Den er så rosa som den kan bli og inneholdt noen spennende produkter. Have a look.


Topp // her

Look Fantastic sin hjemmeside finner dere her.

HVORFOR BLOGGET JEG IKKE I FJOR?

Reklame | Junkyard

Det er på tide jeg adresserer dette. For jeg har tenkt en del på det for tiden – på meg selv og bloggen. I fjor var et mangelfult år på bloggfronten, og jeg har vel egentlig aldri fortalt hvorfor. Men 2018 for meg, var så brutalt annerledes fra alle andre år i livet mitt at jeg faktisk skriver en bok om det nå. Jeg regner ikke med den blir ferdig før om typ 5 år, og jeg har vel egentlig ikke noe behov for å gi den ut heller. Jeg syns det har vært et fint kompliment å få – du burde skrive en bok! Men mer enn et fint kompliment har jeg aldri tatt det som. Men nå skriver jeg noe som har potensialet til å bli en bok, hovedsakelig for å organisere hva som egentlig skjedde. Det er fremdeles litt rotete.

Man setter jo en grense på hva man vil dele og ikke dele på internett, når det kommer til privatliv. Det er helt opp til en selv. Men jeg ser så mange modigere mennesker enn meg som velger å dele historiene sine, og jeg elsker det. For en som lever for historier og historiefortelling, syns jeg det er ufattelig inspirerende å lese selvbiografier eller gå dypt inn i andres livssituasjoner. Det er betryggende. Jeg elsker det virkelig. Så ser jeg på meg selv, og hvor dårlig jeg var til å dele svakhetene mine på bloggen i fjor. Det som skjedde i topplokket ble for overveldende, forvirrende, uoversiktlig og mørkt. Å artikulere situasjonen forståelig og oversiktlig hadde jeg ikke klart, når jeg tenker tilbake på det. Venner og bloggen ble erstattet av leger og psykologer. Det er vel ganske nøyaktig et år siden jeg var på vei til å reise meg fra stolen på legekontoret, og legen stilte meg et spørsmål som jeg innerst inne håpte han ville stille meg. Men det kom så uventet at noe inni meg bristet. Et sammenbrudd som markerte starten på en reise med utallige sammenbrudd. Jeg skjønte få til ingen av reaksjonene mine på noe som helst i fjor, men jeg ser det mer tydelig nå. Og det er vel derfor jeg tør å dyppe tåen i vannet her, og i hvert fall dele noe.

Jeg har lyst til å dele mer om hva som skjedde da jeg var borte fra bloggen i lengre og flere perioder enn noen gang, men er usikker på hvordan jeg skal gå frem for å gjøre det. Jeg har tenkt på videoformat, men da må man faen meg være tøff??? Ellers er vel blogginnlegg det andre alternativet. Jeg liker jo bedre å skrive enn å snakke egentlig. Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at alle har en historie å fortelle, og jeg har lyst til å fortelle min. Også er det ekstremt vanskelig å vite hvor jeg skal begynne når det har gått så lang tid. Så mange historier som har bygget seg opp, og som har sammenheng med hverandre… Hva skal jeg begynne med å fortelle og hvor mye skal jeg fortelle? Jeg har heller ingen avslutning på historien enda, hva som kom ut av det hele. Men noe sier meg at den kommer til meg i år, om ting går etter planen. Men gjør de noensinne det? We’ll see.


Genser // her.

Noe av det som fremdeles henger igjen er jo søvnløsheten som er noe next lvl våken streak. Jeg har i hvert fall delt at jeg har det, men ikke noe om de bakenforliggende årsakene. Men det er jo heller ikke det eneste som er annerledes nå enn før. Så jeg får skrive litt videre på boken, også får jeg kanskje plukke ut noen utdrag og gjøre dem om til blogginnlegg eller videoer. Jeg føler jeg må ta opp igjen tråden med følgerne mine. Jeg har mye mindre lesere nå enn før, og jeg forstår veldig godt hvorfor tror jeg. Jeg er fornøyd med innleggene mine nå og, men det har oppstått en slags distanse mellom følgerne mine og meg. (derfor prøver jeg alltid å svare på kommentarer) Rett og slett fordi jeg har vært så mye borte, ikke forklart hvorfor, og vært så lite personlig. Men jeg håper det kan snu, og at vi kan ta opp tråden igjen. Fordi å skrive en rå og ekte tekst, også poste det på bloggen føles faktisk ganske likt som etter en produktiv time hos psykologen.

Hva tenker dere om deling av privatliv på nett? Inspirerende eller burde de holde det for seg selv? Og isåfall, hvorfor?

ALDRI SI DETTE TIL FOLK!

En vind av vitalitet har feid gjennom fredagens tidligste timer. Jeg sov dypt og sammenhengende i natt, og jeg fikk for kanskje tredje gang i år smake på hverdagen til mennesker som sover nok. Hvordan tankene lekende lett griper fatt i positive perspektiv, i motsetning til dytte meg impulsivt og hardt mot selvdestruksjon, er noe jeg mildt sagt setter pris på. En god natts søvn blandet med blå himmel, var visst oppskriften på klarhet. En klarhet jeg ikke får nok av, og som jeg desperat ikke vil miste når denne dagen er over! Jeg tok et forventningsløst skritt ut døren min i morges og ble møtt med en mild, men likevel spektakulær essens av vår. Jeg vandret gjennom Marken i dongeribukse og dongerijakke med et oransje pannebånd som holdt håret borte fra det sminkeløse ansiktet, og stoppet plutselig opp. Jeg lukket øynene og badet i stråler før jeg ble flau over meg selv og tuslet inn i skyggen av de gamle husene. Jeg fikk en klump i halsen, som fysiologisk føltes som om jeg skulle kaste opp og begynne å grine samtidig – fremprovosert av glede. Skal det ikke mer til for å gjøre meg lykkelig fra innsiden, enn en god natt søvn og sol? Jeg møtte en venninne på Godt Brød og ble litt trist da møtet var over fordi jeg hadde så mye mer å gi sosialt. Og jeg er et prakteksempel på en introvert, så det var jo uvant.

Lys og farger har hatt en unektelig enorm innvirkning på psyken min siden jeg var bitteliten. Jeg husker for mange år siden da jeg hørte ordet “vinterdepresjon” for første gang, og visste umiddelbart at jeg hadde det. Vintrene var mørke, kalde, ensomme og uforståelig søvnløse for lille Leandra. Jeg går alltid og venter på og lengter etter sommer – når livet blir en lek, slik det er ment til å være. Så det å få smaken på begynnelsen av livet i dag – det var oppriktig emosjonelt og nostalgisk. Jeg gikk mange år etter jeg hørte ordet, og tenkte at vinterdepresjon ikke var legit. Men takket være internett og research, vet jeg at jeg ikke er alene om det. Så nå kan jeg si “hah” i ansiktet til foreldrene mine som ikke tok meg på alvor da jeg var liten, og endelig begynne å akseptere hvordan jeg føler meg. Og det er ganske essensielt å akseptere følelsene sine sist jeg sjekket i hvert fall! Det er normalt å bli værsyk og folk blir vinterdeprimerte. Jeg er ikke den eneste.

Når vi er på temaet om forståelse over menneskelige tilstander – jeg har begynt å gå til en osteopat for korsryggen min. Hun fortalte meg at grunnen til at jeg skjærer tenner skyldes at skaden i korsryggen forplanter seg opp gjennom ryggen og avsluttes i kjeven. Dette var stort for meg å finne ut av, fordi jeg kan huske å være ganske liten og spørre foreldrene mine om jeg kunne få gå til tannlegen for gnissingen av tennene. Jeg syns det var (og er) forferdelig ubehagelig og anstrengende å føle et konstant behov for å klemme sammen kjeven og gnisse tenner som om jeg er på 100mg for mye amfetamin hele tiden. Jeg masserer og strekker på kjeven flere ganger daglig for dette fremdeles. Nå er det blitt en vane da, men jeg blir litt sint av å tenke på at problemet burde blitt tatt tak i for over ti år siden. Nå har jeg blitt så gammel at jeg kan ordne slike ting selv.

Da jeg var liten fikk jeg beskjed om at det bare var å slutte og skjære tenner. Jeg husker klokkeklart hvor trist jeg ble av å høre det, og ikke minst skuffet over meg selv som ikke klarte det. En smule logikk tilsier at det ikke funker å fortelle det til noen, men det visste da ikke jeg som barn. Jeg trodde bare at jeg hadde dårlig viljestyrke. Og merk mine ord – det er en farlig tanke å sette i hodet på et barn. Bare vent til de blir tenåringer og ikke minst ung-voksne. En ung voksen som ikke tror de har viljestyrke høres skjelvende skummelt ut spør du meg. For jeg klarte jo naturligvis ikke å slutte å skjære tenner! Jeg gjør det fortsatt. Tingen med vaner er at viljestyrke ikke alltid er nok. Man må se på de bakenforliggende årsakene til at vanene oppstod. Det er vel blitt allmennkunnskap i dag håper jeg. Eller hva tror dere?

Nå skal jeg lage middag. Også skal jeg la dagens siste vindpust av vitalitet feie over meg. Hvilket vil si at jeg blir sittende å skrive en stund til, før jeg drar til noen venner og parkerer dagen.