Jeg har funnet noe jeg hater med meg selv. Jeg er et skikkelig halvveis-menneske. Jeg har lest så mange sitater om mennesker som alltid er skikkelig “all or nothing” på alle områder i livet. Men jeg derimot – kan lett begynne på en bok uten å fullføre den. Jeg kan fint starte prosjekter uten å fullføre. Dette er noe jeg jobber skikkelig med, når det kommer til meg selv – å bli mye mer fokosert på èn ting av gangen. Ettersom jeg påtar meg en haug med ting jeg sjonglerer mellom i hverdagen, er det lett for at bloggen kan bli et av de prosjektene jeg ikke gir 100% i, noe som bare gjør meg til et halvveis lykkelig menneske tror jeg. Kan jeg ikke bare gå all in i noe for en gangs skyld? Kunne jeg ikke bare hatt den ene tingen jeg brydde meg om mer enn noe annet, istedenfor tusen ting som river hjernen min frem og tilbake og hit og dit? Men jeg tror egentlig det er derfor jeg liker å blogge også, for det finnes jo ingen grenser for hva jeg kan skrive om. Men samtidig, hadde bloggen min vært bedre hvis jeg bare hadde hatt ett tema jeg hadde vært superflink i? Eller er det bedre at jeg varierer det, men at det finnes bloggere som er tusen ganger flinkere enn meg innenfor de forskjellige temaene jeg svipper innom?
Det kan bli sett på som en forbannelse og en velsignelse å være på denne måten antar jeg, men den siste tiden har jeg rett og slett følt meg dårlig i alt jeg gjør. Jeg engasjerer meg i alt for mye, og vil være flink i alt jeg interesserer meg for. Men så blir det bare sånn, igjen, halvveis. Jeg er sånn litt flinkere enn gjennomsnittet i filosofi, økonomi, skriving, miljø, politikk, astronomi, fotografi osv. Men møter jeg en person som er spesialisert innenfor ett av de områdene, og bare ett av de, så er de så uendelig mye mer dyktig enn meg at jeg gir nesten helt opp håpet. Slike mennesker møter man jo innenfor alle områder. Mennsker spesialiserer seg. Men ikke jeg. Så da ender det opp med at jeg føler meg shit elendig superdum på alle de områdene jeg er så glad i til slutt – fordi jeg ikke bare har èn ting å bruke tiden min på, men hundre. Åh, det gjør faktisk litt vondt det. Jeg kan se en dokumentar om sopp en dag, og lese 60 sider i en bok om markedsføring den neste, og tenke at det er nok. Det er jo ikke det. Her brukte jeg et eksempel fra virkeligheten forresten.
Bukse HER
Sko HER
Jakke fra Romwe
Belte fra Romwe
Chocker fra Ale-Hop
T-skjorte fra Comfort
Jeg skriver ikke dette innlegget for å klage, men heller reflektere. Det er min egen feil at jeg er sånn. Jeg kan jo endre det med nok vilje og lyst. Jeg håper likevel at noen av dere kan relatere? Det er en ting jeg er nysgjerrig på nemlig – Er du en slik person som er “all or nothing”, eller halvveis? Er du målrettet og har en spesifik hobby? Noe du er skikkelig, skikkelig flink til? Eller er du like vimsete, nysgjerrig og rastløs som meg?
Kanskje jeg bare trenger disse ungdomsårene til å eksperimentere og utforske de mange områdene livet har og by på, og at interessespekteret mitt vil smalne etterhvert. Jeg håper på en måte det, slik at jeg vet hva jeg vil. Men samtidig vil jeg ikke miste denne sultne, forvirrede delen av meg som elsker allmennkunnskap, kan delta litt i alle diskusjoner og lyser opp når det arrangeres quiz, haha. Det er liksom det jeg er kjent for. Det er liksom Leandra.