Da jeg ble gjenforent med et par medlemmer av vennekjernen min etter jeg kom hjem fra Trondheim, hadde jeg ikke sett dem på rundt to uker. Jeg kan være en lykkelig idiot noen ganger, og lente meg forover fra baksetet og meddelte hvor fantastisk det var å dele deres nærvær igjen. Det var en dag hvor vennskap og nærkontakt ofte ble tatt opp som tema, og viktigheten av det liksom. Søsteren min sendte meg en liten artikkel hinn dagen hvor en hjerneforsker sa at for å maksimere lykke og minimere stress, var vennevalg og dem man omgir seg med en av de aller viktigste avgjørelsene. Det er liksom sånn man halvveis vet fra før gjennom logikk, men igjen, det er godt å få ting man har tenkt på bekreftet. Veronica sa også den dagen at mennesker bør bli tatt på, eller ha nærkontakt med andre 11 ganger i løpet av en dag. Jeg tenkte shit ja, det hadde vært sykt fint, men jeg er jo ikke i nærheten en gang. Dager jeg ikke tilbringer med venner, er jeg som regel ikke ani en sjel. Så kom jeg på noe jeg hørte om babyer en gang, at hvis ikke de blir tatt på innen de to første månedene av livet sitt kan de i verstefall dø, eller så blir de i hvert fall mentalt skadet for livet. Samme hvis ikke et barn har fått nok øyenkontakt opp til den er fem år, og hvor utrolig viktig det er for mental helse videre i livet. Og visste dere at kosing er bra for immunforsvaret, og at å klappe kjæledyret sitt reduserer produksjonen av stresshormoner? Jeg syns slike ting er fantastisk.
Sykt hvor avhengig mennesker er av hverandre bare for å være frisk. Jeg husker jeg snakket om dette med en kompis for lenge siden også, og han nevnte at det var leit at det var sjeldnere at gutter hadde fysisk kontakt med hverandre enn at jenter har det. Veldig lenge har det jo ikke akkurat blitt sett på som “mandig” at gutter kan stryke hverandre på ryggen eller gi hverandre en klem, slik det har vært allmenn akseptert at jenter alltid har gjort. Det blir heldigvis litt og litt mer vanlig, enn det var da for eksempel fedrene våre var ung. Da skulle man liksom være så tøff, ikke sant? Og ikke vise følelser. Jeg syns å vise følelser å være en bløtfis er det ultimate tegnet på selvsikkerhet egentlig. Å tørre å vise følelser, og ikke minst å ta på andre, når det er naturlig så klart – viser enorm selvtillit, og ikke minst er det utrolig sunt for mental helse. Jeg har definitivt blitt flinkere på dette med årene, og i hvert fall i det siste. Men tror at jeg og mange av oss enda kan bli bedre til å bli mer kjærlige, følsomme og kosete personer. Det gagner jo både oss selv, og de rundt oss <3
Nærmere 20 grader og en sol som titter skrått innover høsten. Jeg må bare si at dette er den fineste høsten jeg har vært vitne til i mitt liv. Eller, for å være helt oppriktig, den fineste utgaven av en årstid jeg har sett i mitt 19 og et halvt år gamle liv. Aldri vært så forelsket i omgivelsene som nå. Det var ikke en spektakulær sommer værmessig. Men vi har hatt noen perler innimellom, og et par dager med minner av gull. Jeg koblet til harddisken min og så gjennom alle mappene jeg har sortert med minner fra i sommer. Fikk av en eller annen grunn lyst til å samle dem sammen i et innlegg. Syns sånne oppsummeringsinnlegg av en viss periode er så koselig. Og veldig fine å se tilbake på. Det er det som er så fint med å ha blogg også. Jeg kan lage slike mimre-poster, så kan jeg bare finne frem til disse innleggene en gang i fremtiden og tenke noe som, ja, sommeren 2017 var ganske fin.
Disse bildene er de som er tatt med speilrefleksen, som jeg konstant minner meg selv på at jeg må bli flinkere til å ta med steder og bruke. Jeg har vært flink innimellom de siste månedene da. Og her er resultatet! Noen biter av sommeren min min gjennom speilrefleksen.
Føler man gir av litt “se så fint livet mitt er-vibber” med slike innlegg? Haha, for det er jo det man gjør. Man tar bilder av fine øyeblikk og deler dem for å vise andre. Mange syns det er dumt at sosiale medier som oftest bare viser den fine siden av ting, og jeg ser hvor den kommer fra. Men for å være helt ærlig er det det jeg elsker med sosiale medier. Man kan se så mye fint. Alt fra et vakkert bilde av en venninne til et bilde av en bekjent som er på backpacking i Asia. Jeg syns det er gøy å se. Mennesker liker fine ting, og å se på fine ting. Vi vet jo alle at alles liv ikke er perfekte uansett, så at små øyeblikk av bliss blir fanget, det liker jeg. Syns vi skal unne hverandre det. En god veninne av meg, Malin skrev faktisk et innlegg jeg syns var såå bra om akkurat det på bloggen sin i går. Dere kan lese det her.
Heisann, og god torsdag, kjære dere. Nå har jeg fått testet mesteparten av produktene fra Gymgrossisten jeg åpnet i unboxing-videoen min for litt siden, og tenkte å gi en mini-review av produktene for de som er nysgjerrig på det!
Disse satt perfekt på meg, og stoffet eeer så deilig og mykt. Definitivt nye favoritter i undertøys-kategorien. Jeg føler meg ekstra sporty med matchende undertøy på trening, men aller emst har jeg egentlig brukt dem til chilling hjemme. Sexy og sporty. Elsker det.
Åå min obsession for raw-barer er stor. Favoritten min ble som forventet sistnevnte, apple and cinnamon. Den var enda bedre enn jeg så for meg, og den kommer uten tvil til å bli gjenkjøpt. Igjen, jeg elsker at de bare inneholder et par naturlige ingredienser. Jeg har aldri klart å se på slike sportsbarer som sunne, men tanken på at dette bare er compressed frukt og nøtter, gjør meg glad. Spesielt fordi det kan smake så godt uten noe tilsatt tull.
Disse har jeg de siste dagene hatt over sojayoughurten min til frokost. Jeg eelsker blåbæryoughurten til Alpro, og tar alt mulig dilldall oppi. Jeg syns ikke chiafrø smaker noe særlig, men de blir strødd over for litt ekstra fiber og omega 3 spesielt.
Jeg trodde jo dette var eplesyltetøy da jeg bestile det, men fant ut senere at det var en eplemos som man kan bruke i forskjellig mat.Dere finner tips til hvordan den kan brukes i blant annet baking i linken under bildet!
Overveldende god og gøy respons på forrige innlegg! Igjen, det er så deilig å lese andres tanker når de er såpass lik dine egne. Blir et gjensidig engasjement, og det er lite som er like givende som det, unntatt kanskje samtaler med totalt ulike meninger? Gøy det også så klart. Men ja, det er noe med å lese noe man halvveis har tenkt på før – å liksom se noen andre sette ord på det. Utrolig tilfredsstillende.
Uansett, nå er jeg tilbake i (for en gangs skyld) solfylte Bergen. Jeg fikk en kommentar på bloggen i går som anbefalte meg å se Black Mirror på Netflix, og jeg har sett et par episoder før, men i går tok jeg det opp igjen. Og det skulle jeg aldri gjort, for jeg binget den serien så til de grader i hele går frem til jeg dro på jobb (og etter hehe) Den er sinnsykt bra??? Jeg er ikke en serieperson i det hele tatt, men med tanke på at det er ny handling og nye mennesker i hver episode, blir det lett å følge med. Er sykt imponert over hvor mye som er lagt i den serien. Alt fra de som har skrevet episodene, til skuespillerne. Alt er skikkelig bra, tankevekkende og underholdende. Så det var dagens tips til de som ikke har sett Black Mirror enda! Og takk til personen i går som anbefalte meg det.
Dette ble et bablete innlegg, og jeg hadde egentlig ikke noen plan da jeg begynte å skrive. For øyeblikket sitter jeg foran et vindu som viser et hav av blå himmel, fargerike trær og et mildt regn av tørre blader. Jeg skal samle sammen viljestyrken min, holde meg unna den fordømte serien og ta på noen fjellsko snart tenker jeg.
Jeg tror svaret på “hvordan være lykkelig” egentlig er veldig enkelt, men at vi har gjort det veldig vanskelig for oss selv. I dag mer enn noensinne før finner vi depresjon, eksistensiell angst, mennesker som føler seg lost, malplassert og uten mening på jorden. Jeg føler jeg har snakket om dette såå mye før, men dette er en av de tingene jeg syns er så interessant og viktig, og bare føler det snakkes for lite om. Derfor vil jeg skrive om det. Så det moderne livet – asfalt istedenfor sletter, skyskrapere istedenfor fjell, biler istedenfor elver, reklameplakater istedenfor busker, kunstig lys istedenfor måneskinnet, tv istedenfor utsikt. Vi er revet så langt vekk fra det som er naturlig for oss. Så langt vekk fra de omgivelsene som kroppene våre er ment til å boltre seg i. Det kan umulig være bra mener jeg, og det fører med seg en haug med psykologiske, fysiologiske og samfunnsmessige utfordringer.
Vi er designet for å gå i mark, plukke bær, jage en mammut… og alt dette for å overleve. Å overleve i dag er en selvfølge. Så, vi har mistet meningen med å gjøre ting. Vi vandrer på en overflate av menneskeskapte rare greier og ting som menneskekroppen i bunn og grunn verken trenger eller har godt av. Vi lever i en rar science fiction verden. Det er ikke rart vi lurer på hva meningen med livet er i dag. Før – i min favorittperiode (hehe you guessed it) jæger- og sankerperioden for et par titusener av år siden, var det om å gjøre å overleve. Jobbet rundt 3-5 timer hver dag, (mye mindre enn i dag) med å samle mat, så kan resten av dagen brukes til å være rundt nær slekt og venner. Og vi vet alle hvor utrolig godt sosialt felleskap er for mental helse. Det er et essensielt grunnleggende behov. Og disse grunnleggende behovene, hvis dere tenker Maslows behovspyramide som et eksempel, falt det tusen ganger lettere og mer naturlig å oppfylle i en verden som sankerne levde i syns jeg. Jeg tror behovet for selvrealiseringen er noe helt annet i dag. Noe vanskeligere enn å bare leve.
Don’ get me wrong. Jeg elsker å sitte alene under dempede, kunstige lys med tastaturet under fingertuppene, mobilen regelmessig lysende til venstre og kameraet ferdigladet til høyre. Jeg koser meg ofte. Men aller innerst inne, så er det noe som skurrer med hele dette falske plastikk-opplegget og jeg tror vi har mistet oss selv litt. Det naturlige i oss selv da. Det som det vil si å være et ordentlig menneske hvor meningen er å overleve og å bli i lykkerus ovenfor det, menge seg med nære slektninger og venner til en hver tid og tilegne seg en kunnskap om omgivelsene, stjernehimmelen, årstidene og små skifter i omgivelsene som vi i dag bare kan drøøøømme om. Greit, jeg kan peke på Orions Belte, Karlsvognen, Kassiopeia eller Venus på stjernehimmelen, men shit mennesker kunne virkelig gå i dybden på ting før. I praksis liksom. Ikke på wikipeda. Det er noe helt annet det. De hadde så sykt god tid. Det må jo være så uendelig behagelig og godt for sjelen. Det livet misunner jeg forfedrene våre stort. Istedenfor dette “vet litt om alt men er likegyldig fordi jeg har supermasse å gjøre og må sjekke mobilen og gå på jobb og trene og tusen andre egentlig bisarre, men i dag vanlige gjøremål” Det er så distraherende at et er ubehagelig til tider.
Det er jo så mye som indikerer at levemåten vår er feil også. Bare tenk for 10.000 år siden når jordbruksrevolsujonen kom, og alle problemene som oppstod som ikke hadde vært der før da alle var nomader. Mange mennesker samlet på ett sted fører til samfunnsregulering, hierarki og sosiale forskjeller. Istedenfor et variert kosthold hvor du vandrer rundt og spiser alt du kommer over, blir det heller spesialisering innenfor noen matvarer i jordbruket som fører til mangelsykdommer og dårligere helse. Og for ikke å snakke om alle sykdommene som oppstod når mennesker levde så tett oppi hverandre i høykulturer. Også selvfølgelig alle helseplagene som leddgikt og skiveforskyvinger i ryggen av det mekaniske, ensformige arbeidet som for eksempel å pløye åkeren. I could go on. Dette er problemer som ikke alltid har vært, men har eksistert siden vi endret den naturlige levemåten vår. Det er lenge, lenge siden, og vi prøver fremdeles å fikse dem. I 2017. Bare nå er jordbrukssamfunnene blitt til byer med enda mer forurensing, fremmedgjøring, stress og de enda flere plagene det måtte føre med seg.
Jeg tror dette har en sammenheng til en større forståelse av tanken om meningen med livet. Og jeg ville bare sette et lite perspektiv på det. Det er også mye fantastisk med den verden vi lever i i dag, som selvfølgelig er på bekostning av mindre gode ting, men vi må uansett utnytte det for det er verdt. Informasjonen vi har tilgang til på nettet er ufattelig undervurdert. Jeg hadde ikke vært halvparten av meg uten internet. Det høres lite idyllisk ut, men slik er det faktisk. Så ja, meningen med livet… Jeg har alltid sagt at jeg tror det er å være lykkelig. For det er jo bare det vi prøver på alle sammen uansett. Både store instutisjoner og individuelle mennesker. Leve best mulig. For mange dreier det seg om penger. Men jeg leste et sted at tall fortsetter for alltid – og hvis du trenger mer penger for å være lykkelig, vil du aldri bli lykkelig nok. Jeg tror det handler om å bare være, lære, lage et godt liv for seg selv og hjelpe andre rundt seg. Det er sykt vagt å si, men det er vel det nærmeste jeg kommer. Gjøre analyser av seg selv og ting rundt seg, stadig utvikle og forbedre seg og omgivelsene sine både i liten og i så stor skala som mulig. Vi kommer aldri til å bli utlært, men selve reisen er jo det som utgjør livet. Og livet burde vi lage fint så ofte som mulig. Vi trenger ikke å være bedre, rikere eller finere akkurat nå. Vi burde bare puste og nyte og gjøre ting vi liker og nye ting vi ikke har gjort før. Syns det er litt mer ekte lykke enn mye annet.
I dag er nest-siste dagen min her i Trondheim. Nå har to av de jeg reiste ned med tatt flyet hjem, mens Arne og jeg skal sove hos Lars og Malin til i morgen. De siste dagene har vi bodd på hotell, og fyy så digg. Hotellfrokost? Tomatbønner? Det er tre år siden sist jeg spiste tomatbønner på hotellfrokost, så det traff virkelig blink. Shit as. Er det noe jeg har lært disse dagene er det at mine egne frokoster jeg steller i stand til meg selv hjemme, suger. Jeg skal rett å handle inn alt av youghurter og granola og tomatbønner når jeg kommer hjem, hihi.
Jeg syns vi har vært såå flinke turister her nede. Gjort og sett kjempemasse. Jeg spurte jo hva dere anbefalte at jeg fikk med meg mens jeg var her nede, og jeg kan krysse av masse dere har foreslått i kommentarfeltet. I går spiste vi i Tyholdt-tårnet for eksempel, og wooow for en view. Vi funderte sånn på hvorfor ikke Bergen hadde noe sånt. Det var rett etter solnedgang, og fjellene, månen, himmelen og havet hadde de mest duse, lilla og mystiske fargene. Jesus. I dag har vi vært på Bakklandet, og spist lunsj på Mat fra Hagen, som flere anbefalte meg! 100% plantebasert kafé med buffet. Jeg elsker buffet. Det var suuupernice der, og maten smakte himmelsk.
Solbriller – New Yorker
Jakke – Weekday
Topp – Zara
Bukse – Monki
Veske – Spania
Sko – her
Det har også vært superkoselig å hilse blogglesere her oppe! Var en som nettop hilste i kassen på Bunnpris, og en del som kom bort da vi var på Mint, som legit var høydepunktet med byturen. Jeg liker jo ikke å gå ut på byen generelt, så jeg må faktisk innrømme at det beste med å faktisk være på byen en gang innimellom er brisne blogglesere som hilser. Ufattelig koselig og jeg gliser fra øre til øre.
Tenkte å komme med noen sangtips i dag, siden det er lenge siden! Disse type sangene er sjelden, og er i en liten kategori for seg selv. Nå aner jeg ikke hva musikksmaken til noen av dere er, og musikksmak er så sykt individuelt. Noen av dere vil sikkert elske disse sangene, mens andre vil være likegyldig. Men jeg har en følelse av at mange av leserne mine er veldig lik meg selv på mange måter. Og når tekster i sanger handler om ting jeg fascinerer meg over, så får de en spesiell plass i hjertet mitt. Tenk da, hvor utrolig mange sanger i verden som handler om kjærlighet. Kjærlighet er noe spesielt, og kjærlighetssanger er vel den aller mest vanlige å skrive om, forståelig nok. Men disse sangene jeg skal snakke om i dag, er ikke kjærlighetssanger. De er hjernemat-sanger som plukker verden og menneskehjernen i biter og setter ord på følelser som jeg tror mange mennesker har, men likevel er undertrykt og ikke brakt frem i lyset. Menneskefølelser er så komplekse og varierende, og det er så mange av dem. Så jeg tror at det føles det bra, og jeg tror det er sunt og lærerikt å fokusere på en eller annen merkelig følelse eller tanke om gangen. Det er litt det disse sangene gjør for meg. Vet ikke ellers hvordan jeg skal beskrive det. Men jeg har elsket slike sanger siden jeg var rundt 14-15 år, og jeg blir liksom ikke lei dem, fordi jeg forstår dem så godt. Og jeg føler de forstår meg, og de de forstår verden og den bisarre måten vi mennesker har laget et liv for oss selv her i samvær med andre på et absurd nivå. Stemningen i sangene gjør i tillegg noe helt spesielt for meg.
Det er spesielt ett band som jeg føler en sinnsykt sterk connection til. Jeg vet seriøst kun om en annen person i hele verden som hører på dem, og det er Solfrid. Vi hørte utrolig mye på dem i USA i 2013, og jeg hører fremdeles på dem regelmessig.Tekstene deres er av en annen verden og de elsker å tenke i ganske like baner som meg selv. Jeg syns det er helt utrolig at disse ikke er et av de mest kjent indiebandene i verden. Samfunnskritisk og intelligente tekster med stemninger av andre dimensjoner. Hør spesielt godt etter på teksten i disse.
En annen sang som gjør det samme for meg er The Logical Song av Supertramp. Måtte bare hive med den også, ettersom teksten er perfekt. Håper disse sangene faller i smak hos noen av dere. Gi gjerne tilbakemelding om de gjør det <3 Det hadde gjort meg rørt og glad.
Heihei! For øyeblikket befinner jeg meg i Trondheim, og har gledet meg til denne turen altfor lenge. Helt siden Malin og Lars, et vennepar av meg flyttet hit i sommer. Vi har egentlig siden det, planlagt at jeg og tre kompiser skal dra ned å besøke dem om høsten. Så nå er vi er. Første natten fra onsdag – torsdag sov vi i leiligheten deres, men i dag kommer sistemann ned til oss slik at vi fire skal sjekke inn på et hotell rett i nærheten. Det bliiir så deilig. Jeg kan ikke huske sist jeg var ordentlig på et hotell. Vi har leid leilighet de siste årene på ferie nemlig. Jeg hadde meg faktisk, når jeg tenker meg om, én natt på et hotell etter byn i vinter, men det teller ikke. Ordet “hotellfrokost” er som musikk i mine ører, så det skal bli et meget behagelig opphold her i Trondheim regner jeg med. Jeg reiser tilbake igjen på mandag, men før det har vi masse planer. Vi skal på Vitensenteret på utsillingen “Body Worlds”, dette var noe jeg måtte få med meg. Også skal vi på Rockheim, se Nidarosdomen, dra i en jazzbar, spise ute og kanskje besøke Munkholm.
Jeg har aldri vært i Trondheim før, men er så langt utrolig positivt overasket. Vi har jo fått det knallværet disse dagene, og bare flyturen opp var jo en sighseeing i seg selv. En finere utsikt fra et fly kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har sett. Kunne ikke tro at det var Norge liksom, at det var sååå perfekt. Høye fjell, isbreer, fjorder og holmer og nei, jeg har ikke ord. Det var magisk. Bussturen hit også var virkelig noe for seg selv. Solnedgang og høstfarger er kanskje det mest stemningsfulle og vakre jeg kan se i denne verden har jeg innsett.
Har dere prøvd å gå fjelltur på denne tiden av året? I helgen var Bergen så heldig at vi ble velsignet med to dager perfekt høstvær. Kontrastene, men samtidig helheten av fargene i naturen er virkelig noe eget nå. Det er så magisk og idyllisk når sollyset trenger seg inn gjennom trærne og varmer opp en eventyrsti hvor du må hoppe fra den ene steinen til den andre. En grå stein som både skinner litt brunt og litt grønt i den våte overflaten. Herregud så vibrant fargene er i skogen akkurat nå. Som om noen skrudde metningen opp på et bilde.
En kompis og jeg tok oss en fjelltur både lørdag- og søndagsmorgen og det angrer vi ikke på for å si det sånn. Det er liksom et par ting i naturen som holder på å dø for tiden. Noen busker, trær og sopp har helt mistet fargene sine og er fullstendig blek, blågrå og sykehushvit. Om man får et overblikksbilde av landskapet, og man velger å utelukkende fokusere på den “døde” fargen er det utrolig kult. Så kan man gjøre akkurat det samme med det grønne, røde eller gule. Det er så fint, og virkelig et avbrekk fra virkeligheten å leke med synet og hjernen på den måten. Familier med små nysgjerrige barn som skaper stemning langs fjellstien og finner det passende å hilse på forbispaserende nordmenn fordi vi nå befinner oss i fjellet, og ikke på et fortau hvor bare blikkontakt er sjeldent. Nei, naturen og alt den gjør har virkelig vokst på meg i det siste. Før pleide jeg å hate høsten fordi den til slutt blir grå og visker vekk alle fargene. Men så faller jo snøen, så smelter den, så begynner jo alt på nytt. Det begynner på nytt igjen. Hvor fantastisk er ikke det? Tiden og eksistensen er jo på mange sirkulær, ikke lineær. Alt repeteres i det store og det små.
Har dere sett? Kameraet klarer ikke å fange opp det levende og detaljrike, men se så mange farger, og se hvordan de går igjen og igjen.
Hva eeeer dette skaperverket?? Skulle så sykt ønske jeg hadde biologi på vgs, for jo mer man vet om noe, jo gøyere er det liksom. Jeg vet iiingenting om navn på noe som helst i naturen untatt det man lærte på barneskolen liksom, og det plager meg en smule.
Det er virkelig soppsesong. Og gud så mange forskjellige typer sopp vi så, og hvor uendelig mange flere som finnes. Husker på barneskolen så plukket vi sopp og lagde soppstuing i en liten uthulet rot. Vi moste alt sammen med en pinne og jeg kan fremdeles huske den søte, syrlige, stramme lukten, haha. Lukten av barneskolefriminutt om høsten. Tb.
Landskapet på Rollandsfjellet dreper meg.
Se så livløs og spøkelsesaktig soppen blir når den dør. Nasty å si, men også fascinerende at mennesker får lignende utseende når vi også dør. Sånne små likheter syns jeg setter mennesker mer på plass som en del av naturen, og at vi ikke står i en særstilling i forhold til den. Livet mitt er objektivt like meningsløst og nytteløst som livet til denne soppen sitt. Fra et kosmisk perspektiv. Likevel er det spektakulært og digg at begge har fått livet i gave selvom, og at vi kan blomstre og leve før jorden gjør det den må og gjør oss om til jord. Begynner det på nytt igjen det og slik som sesongene?
Se alt det lilla i trærne. Det så jeg ikke før nå.
Jakken min finner dere HER. De har den i mange forskjellige farger.
