Da jeg ble gjenforent med et par medlemmer av vennekjernen min etter jeg kom hjem fra Trondheim, hadde jeg ikke sett dem på rundt to uker. Jeg kan være en lykkelig idiot noen ganger, og lente meg forover fra baksetet og meddelte hvor fantastisk det var å dele deres nærvær igjen. Det var en dag hvor vennskap og nærkontakt ofte ble tatt opp som tema, og viktigheten av det liksom. Søsteren min sendte meg en liten artikkel hinn dagen hvor en hjerneforsker sa at for å maksimere lykke og minimere stress, var vennevalg og dem man omgir seg med en av de aller viktigste avgjørelsene. Det er liksom sånn man halvveis vet fra før gjennom logikk, men igjen, det er godt å få ting man har tenkt på bekreftet. Veronica sa også den dagen at mennesker bør bli tatt på, eller ha nærkontakt med andre 11 ganger i løpet av en dag. Jeg tenkte shit ja, det hadde vært sykt fint, men jeg er jo ikke i nærheten en gang. Dager jeg ikke tilbringer med venner, er jeg som regel ikke ani en sjel. Så kom jeg på noe jeg hørte om babyer en gang, at hvis ikke de blir tatt på innen de to første månedene av livet sitt kan de i verstefall dø, eller så blir de i hvert fall mentalt skadet for livet. Samme hvis ikke et barn har fått nok øyenkontakt opp til den er fem år, og hvor utrolig viktig det er for mental helse videre i livet. Og visste dere at kosing er bra for immunforsvaret, og at å klappe kjæledyret sitt reduserer produksjonen av stresshormoner? Jeg syns slike ting er fantastisk.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Sykt hvor avhengig mennesker er av hverandre bare for å være frisk. Jeg husker jeg snakket om dette med en kompis for lenge siden også, og han nevnte at det var leit at det var sjeldnere at gutter hadde fysisk kontakt med hverandre enn at jenter har det. Veldig lenge har det jo ikke akkurat blitt sett på som “mandig” at gutter kan stryke hverandre på ryggen eller gi hverandre en klem, slik det har vært allmenn akseptert at jenter alltid har gjort. Det blir heldigvis litt og litt mer vanlig, enn det var da for eksempel fedrene våre var ung. Da skulle man liksom være så tøff, ikke sant? Og ikke vise følelser. Jeg syns å vise følelser å være en bløtfis er det ultimate tegnet på selvsikkerhet egentlig. Å tørre å vise følelser, og ikke minst å ta på andre, når det er naturlig så klart – viser enorm selvtillit, og ikke minst er det utrolig sunt for mental helse. Jeg har definitivt blitt flinkere på dette med årene, og i hvert fall i det siste. Men tror at jeg og mange av oss enda kan bli bedre til å bli mer kjærlige, følsomme og kosete personer. Det gagner jo både oss selv, og de rundt oss <3