BLUES

Reklame | Junkyard

Jeg våknet vel fem timer før klokken ringte denne dagen. Og da hender det at jeg finner på litt av hvert, hvis jeg gir opp å prøve å sove. For å få tiden til å gå. Denne morgenen har jeg blant annet sklidd ned fjellsider i håp om å finne en snarvei. Jeg har alltid syntes de hvite skoene mine har hatt en så god egenskap til å bli skitten, men så ren igjen helt av seg selv. De har alltid klart seg. Gjørme, forurensing, merker av noen som har trakket på dem med uhell, det dagligdagse dritet – fader liksom litt bort med tiden. Nesten på magisk vis. Men er det ikke sånn det funker da? De var jo ikke kritthvite lengre, men i hvert fall så hvite at de var ok å bruke ute blant folk. Denne gangen ble de ikke det. Så jeg lot vaskemaskinen gi dem litt juling. Men det hjalp heller ikke. Nå står de i skohyllen mens jeg venter på at de skal bli rene igjen, uten at jeg egentlig gjør noe særlig for å hjelpe det. Også går jeg med dem når ingen ser meg. Når jeg skal til bensinstasjonen og kjøpe nudler en søndagsettermiddag, eller når jeg skal ut og kaste bosset fordi jeg har glemt det for litt lenge. De er skikkelig behagelige, de skoene. Foten sklir rett nedi. Så jeg lar ikke meg selv gi opp på dem helt enda. Men jeg har dyttet dem til siden i det siste. Ikke tenkt noe særlig på dem, men motvillig gjort det litt likevel. Fordi jeg savner de hvite skoenes uvitende uttrykk av tabula rasa. Men kanskje den teorien ikke helt stemmer. Eller kanskje den gjør det, bare at jeg ikke liker det. Jeg har uansett kjøpt meg noen nye sko nå. Som jeg håper kan bli mine nye favoritter. Svarte denne gangen. Svart er nok tryggest. Da kan ingen se hvor skitten de er.

Jakke // Primark
Belte // Mango
Genser // Na-kd
Veske // Marlene Birger
Bukse // her
Sko // her

MIN MENING OM KORTFILMEN

Jeg tenkte å hente ut noen deler av egenevalueringen min og poste dem her på bloggen, som jeg nevnte jeg skulle gjøre forleden! Først og fremst er jeg er glad for at crewet og jeg begynte med preproduksjon i god tid før innspillingsuken, og hadde klare alle dokumenter som var gode pekepinner på hvordan innspillingen skulle gjennomføres for alle i god tid. Det jeg burde vært mer forberedt på, er at det ikke er en selvfølge at de man blir plassert på gruppe med gjør jobben sin, og stresset mindre da det var tilfelle. Jeg har lært at det er normalt, og noe de aller fleste som jobber med filmproduksjon vil oppleve. Så neste gang skal jeg være mindre naiv, mer forberedt på å gjøre jobber utenfor mitt eget fagområde, men også gi strengere beskjeder og kreve det jeg har rett til å kreve, istedenfor å si ja til alt, bli stresset, irritabel og nevrotisk.

Jeg er ikke fornøyd med fargene eller tempoet i filmen. Jeg syns også, til tross for at noen mente det motsatte, at kortfilm var et upassende format å vise historien min på. Jeg hadde ønsket å bruke lengre tid til å bli kjent med karakterer osv. Jeg syns den ble kjedelig, barnslig og rett og slett rar på grunn av det. Jeg er ikke fornøyd med at vi gikk over tiden til kriteriene. Jeg er ikke fornøyd med min foreløpig for dårlige evne til å gi effektive og smarte skuespiller-instrukjsoner, eller tørre å gi enda ærligere tilbakemeldinger om hva jeg egentlig syns om arbeidet til crew og cast. Jeg er ikke fornøyd med at jeg valgte en svart silkemorgenkåpe til Carla om natten da det så for mørkt ut på bildet i forhold til bakgrunn og håret hennes. Jeg er ikke fornøyd med hvor lenge vi ser Carla kle på seg og kjappe seg ut fra rommet til Aleks når vi kunne brukt den tiden på Emil som kommer hjem til et forlatt hus og vist følelsene hans – som var mye viktigere for meg å få frem. Mest av alt er jeg skuffet over hvor lite makt jeg hadde til å påvirke etterarbeidet i postproduksjon til tross for at jeg var fleksibel og engasjert. En sorg typ alle regissører deler vil jeg tro, før man lærer seg å akseptere det. Jeg er heller ikke fornøyd med at jeg endte opp med å gjøre andres oppgaver, da det gikk utover fokuset mitt på regi. Denne “ikke-fornøyd”-listen er forkortet for bloggversjonen av egenevalueringen, heh. Jeg kan bli bitter og selvkritisk og det er en million ting som kunne vært bedre. Men det er riktig nok første gang jeg gjør noe sånt, så det er masse feil å lære av så klart. Noe av det jeg er mest fornøyd med er vel lyssettingen på en del shots i leiligheten og musikken. Og hvor bra vi gjennomførte selve innspillingsuken. Den gikk så og si på skinner uten noen store uhell eller forsinkelser.

Jeg har lært at lysrigg tar tid. Damn. Og at jeg som regissør får mange spørsmål jeg ikke har tenkt ut svaret på enda. For eksempel når min kvinnelige skuespiller spurte hvordan hun skulle ha håret eller hvilken farge på neglelakken hun skal ha. Jeg skal være mer detaljorientert i før-arbeidet neste gang, og tenke over alle spørsmålene jeg fikk før, under og etter innspilling denne gangen. Og ikke bare ha et svar, men ha en begrunnelse for svarene også. Jeg har også lært masse om de andre fagfunksjonene bare ved å se på dem arbeide. Det var forfriskende lærerikt når lysmester kom med forslag og løsninger på lyssetting i forhold til stemningen jeg ville ha i den gitte scenen. Løsninger jeg ikke tenkte på selv, men som funket bra. Samme gjaldt når fotograf kom med forslag og løsninger på kamerarelaterte aspekter ved filmen. Eller når lydmester fortalte meg hva som hørtes fint ut. Å observere crewet mens de utførte arbeidet sitt og høre på idéene deres var både beundringsverdig og uten tvil noe av det mest lærerike. Når kreativiteten bouncer fra person til person i samarbeidssituasjoner, og vi bygger på idéene til hverandre eller med uhell planter nye idéer hos hverandre. Det er lærerikt. På en annen side har også alle ubehagelige opplevelser under hele fiksjonsfilm 1 vært erfaringer å hente lærdom av. De gangene jeg ikke har visst svaret på et spørsmål og blitt usikker. Når jeg forventer en ting, men noe annet skjer og jeg blir skuffet, oppgitt og frustrert – slike ting som er skummelt og stressende i øyeblikket men likevel høyst nødvendig for min utvikling som filmskaper. Og spesielt regissør, da det fremdeles er den mest attraktive fagfunksjonen for meg på skolen, eller den mest attraktive jobben for meg generelt ved siden av astronaut <3

Svaret på om jeg oppnådde det jeg ville med filmen er både ja og nei. Jeg gikk gjennom en prosess med crew, cast, assistenter og musikere og gjennomførte prosjektet. Prosjektet som startet som en idé jeg fikk på vei hjem fra bussen mens jeg hørte på “Lyin’ Eyes” av Eagles – og gjorde idéen om til et helhetlig produkt. For det gir jeg meg selv et klapp på skulderen. Jeg kommer til å bruke erfaringene fra dette prosjektet til å forhåpentligvis gjøre meg selv mer fornøyd med selve resultatet neste gang. There is more to come.

FØR MØRKET FALT

Et lite utdrag jeg nettop skrev i notatboken min jeg tenkte å dele i tilfelle noen vil relatere:

“Men jeg elsker så inderlig høyt synet av en karamellfarget, forvokst valp med krøller og svarte øyner, at hele meg suges mot organismet av hengiven kjærlighet for å transformere det gledelige syn inn til en fysisk sensasjon. Eller lysegrønne blåbærbusker som drysses ømt, lett og levende i lys oransje solstråler under skyggen fra sine nabovegetasjoner. Og de mørkelilla små perler i busken som lokker meg inn i sensommerens transe, og finner meg samle dem i store målebegere hentet fra kjøkkenskapet på hytten. Jeg elsker broren min. Jeg elsker de øyeblikkene hvor jeg mister kontroll på en god måte. Det er vel de jeg lever for. Når Frank Sinatra danser med nervetrådene i hjernen min når jeg ligger på sofaen og stirrer i taket. Og jeg som trodde jeg ikke likte Frank Sinatra en gang. Plutselig blir pianoet til fløte som seiler over sinnet. Eller de gangene jeg møter et menneske som gjør meg ydmyk og klokere. En sånn person fortalte meg en gang at jeg kom til å bli noe stort. Kanskje det er det som driver meg. Men jeg liker å tro at det er meg selv. Jeg elsker en uforklarlig del av eksistensen som jeg ikke klarer å gripe fatt i og det driver meg inn i en labyrint under det vakre men gjerrige måneskinnet.

Likevel bunner det i dette, som står grodd fast i meg og gir meg glede. Jeg lar ingenting stoppe meg, og jeg lar ingen smerte eller vondhet, ensomhet, søvnløshet eller sinne gå utover det faktum at jeg elsker noe. Ingenting kommer i veien for den sannheten som drar meg frem i lyset av dagen. Som et gjerde jeg kan holde meg fast i. Gjennom stormer og sånn. Jeg elsker simpelthen den delen av meg som elsker, for høyt. Den delen av meg selv som blir ensom og melankolsk men på en rar og befriende måte i Knut Hamsuns Sult, eller forholdet mitt til virkelighet som blir ertet av Dalís flerdimensjonale malerier på en måte jeg hemningsløst slukes av. Jeg elsker å sitte med en gruppe med mennesker å genuint le av fryd. Eller at Jan Aggum plutselig hadde minikonsert på Platekompaniet forleden. Jeg elsker alle fargene og hva det gjør med sinnet mitt. Men om natten, eller når nattemørket faller over dagene, skremmer fargene mine meg. Livet er faen meg rart.”

Processed with VSCO with a6 preset

Processed with VSCO with au5 preset

Processed with VSCO with a4 preset

THE BIG 5

Reklame | Junkyard

The Big Five, eller femfaktormodellen er en personlighetstest jeg ikke ble kjent med før ganske nylig, da fetteren min sendte den til meg. Jeg har vært fascinert av den siden. “The Big Five er en psykologisk teori som antar at individers personlighet kan forstås og beskrives ved hjelp av fem overordnete oppsummerende dimensjoner som 30 underliggende trekk ordnes inn under, fordelt på de fem domenene” – hentet fra wikipediasiden om femfaktormodellen. Det er en anerkjent og kompleks personlighetstest som viser hvor mange prosent du har av de fem hovedpersonlighetstrekkene. Om dere ønsker å kjøpe den fulle versjonen, kan dere gjøre det herMen dere kan ta en mer komprimert versjon på denne nettsiden. Jeg fikk kjæresten min til å ta den og har egentlig lyst å se alle jeg kjenner ta den. Jeg syns sånne ting er utrolig gøye, og menneskepsyken er noe av det mest interessante jeg vet om. Å se hvor forskjellig hjernene våre fungerer, er fascinerende å sette seg inn i. Mine resultater kom ikke akkurat som et sjokk på meg, men de ga meg en dypere forståelse for meg selv, mine svakheter og styrker. Jeg føler nesten resultatene mine er personlige og private og syns egentlig det er litt skummelt å dele dem på nett. Men jeg tenkte det kunne vært interessant for noen av dere som har fulgt meg en stund, og få bekreftet (eller avkreftet) personlighetstrekk dere kanskje antar at jeg har.

Ekstraversjon: 54%
Emosjonell stabilitet: 3%
Medmenneskelighet: 62%
Åpenhet for erfaring: 96%
Planmessighet: 67%

Ekstraversjon er hvor energisk, sosial og utadvendt man er, i forhold til motpolen som er reservert, innadvent og mindre dominant. Hvor sensitiv du er til positive emosjoner. At jeg er midt på treet her, passer meg bra i de aller fleste situasjoner. I noen tilfeller kan jeg være en av de mest stille og i andresituasjoner kan du ikke få meg til å holde kjeft (om du skulle være så dristig å ta opp et tema jeg interesserer meg for) men generelt sett sier jeg heller for lite enn for mye, selvom jeg mer enn gjerne kommer med innspill om jeg har en mening om noe. Sosial angst er ikke meg. Heller mer nervøsitet, usikkerhet og tilpasning til de jeg er med. At jeg fikk så høyt prosent her er egentlig en indikator på at jeg har forbedret meg på denne fronten, noe jeg absolutt vet jeg har jobbet for de siste årene. Jeg pleide å være så sjenert at det var nesten smertefullt å bli snakket til av fremmede. Veldig veldig gøy at jeg har utviklet meg.

Emosjonell stabilitet er sensitivitet og nervøsitet VS. sikkerhet og selvtillit. Med lav emosjonell stabilitet, som jeg veldig tydelig har med bare 3%, (vet ikke om jeg skal le eller grine, haha) er det lettere å føle ubehagelige følelser som sinne, angst, depresjon og sårbarhet. Jeg vet hva som er rett måte å tenke på, men gjennomfører det ikke i praksis. Med lav emosjonell stabilitet har man generelt en verre psykologisk tilstand enn de med høy emosjonell stabilitet. Å se den lave prosenten på meg, er tragikomisk, men gir mening ettersom jeg ofte prøver å lokalisere hvor suget i magen, den anspente kjeven, rastløsheten eller den ekstreme søvnløsheten kommer fra. Har skjært tenner dag og natt siden jeg var liten. Nevrotismen min er i et evig forbedringsprosjekt. Dette er forresten et trekk som er lite synlig på meg for de aller fleste. Jeg fremstår som regel rolig, samlet og til og med grasiøs har jeg hørt. Men jeg er så bevisst på kroppsspråk og signaler man sender ut at det skal litt til for å gjennomskue meg. Dere vet hva de sier, fake it til you make it. Det hjelper definitivt! Men jeg tar meg selv i å fikle med fingrene eller rydde unødvendig om jeg ubevisst er nervøs. Det finnes mange sunne og usunne mestringsteknikker for nevrotisme. Jeg har brukt de fleste både bevisst og ubevisst.

Medmenneskelighet eller agreeableness som er et mer nøyaktig ord for det. måler vennlighet og evne til medfølelse, hvor motpolen her er å være utfordrende og skeptisk. Er veldig fornøyd med mine 67% må jeg si. Det er en fin egenskap jeg beundrer mye hos andre. Mennesker med for høy prosent medmenneskelighet kan bli oppfattet som naive eller submissive, mens har du for lav, blir du gjerne oppfattet som argumenterende men veldig straight forward og ærlig. Så det er ulemper og fordeler med både for høyt og for lavt innenfor alle disse fem kategoriene! Husk det. Ingenting er bare negativt eller positivt i seg selv.

Åpenhet for erfaring innebærer intellekt, kreativitet og fantasi. Det handler om verdsettelse av kunst, følelser, eventyr, uvanlige idéer og variasjon i opplevelser. Jo nærmere 100, jo mer oppfinnsom og nysgjerrig. Jo lavere 0, jo mer konsekvent og forsiktig. De med lav åpenhet for erfaring finner glede i et mer reservert liv, er mer pragmatisk, data-dreven, men kan oppleves som trangsynte. Personer med høy åpenhet for erfaring finner glede i abstrakte idéer og liker å løse multidimensjonale problemer. De har et bredt spekter av interesseområder og har en tendens og trang til å søke ut intense, euforiske opplevelser. De kan bli fullstendig oppslukt i en bok, en film eller sine egne tanker. At jeg går på filmskole (og elsker det) med mine 96% her faller seg jo da veldig, veldig naturlig. Eller at jeg skriver et innlegg om dette i det hele tatt er jo også veldig stereotypisk min type. At jeg avskydde økonomistyring på vgs og gren av frustrasjon over mine manglende forståelsesevne i faget er også naturlig for meg nå skjønner jeg… Ulempen med for høy åpenhet for erfaring er at mange av disse kunstneriske typene ender opp mislykket fordi de vil følge mer uforutsigbare og ambisiøse karrierevalg. Man hører jo bare om de som faktisk lykkes, hehe… Beethoven, Picasso, Tarantino osv.

Planmessighet handler om hvor effektiv og organisert du er. Det handler om selvdisiplin, å planlegge og å få ting gjort. Personer med høy planmessighet kan bli oppfattet som sta og fokuserte. Mens de med lav planmessighet er mer spontane og fleksible, men kan også virke late eller som en man ikke kan stole på. Dette er det jeg scorer høyest på etter åpenhet for erfaring. Rydding, orden, planlegging og alt som står på dagens agenda – unnagjort før jeg unner meg selv å sitte meg ned. Flink-pike-syndrom, perfeksjonist, ekstremt kontrollbehov, jeg har hørt det meste. Effektivitet er en indre drivkraft hos meg, og det er en egenskap jeg er takknemlig for, men samtidig øver jeg meg på å bli en smule mer laid-back og chill på denne fronten. For den kan alvorlig rote med min emosjonelle ustabilitet. Jeg er nemlig ganske vimsete og glemsk i tillegg, men det er nok fordi jeg setter høye krav til meg selv og blir stresset og distré av det. Det har skjedd et par ganger at kroppen har sagt stopp, og jeg har lagt paralysert i sengen i noen dager, ute av stand til å gjøre noe som helst annet enn å stirre i veggen. Ingen musikk, ingen mat, ingen mobil. Bare meg, null emosjonell eller fysisk energi og en dyp sorg over at jeg ikke klarer å gjøre det jeg pleier å gjøre. Jeg burde balansere ut dette personlighetstrekket, slik at jeg kan kontrollere selv når jeg skal slappe av, ikke at kroppen bestemmer å plutselig gjøre det for meg. Ekstremt ubeleilig til tider, og et mørkt hull sånne som meg mest sannsynlig vil falle ned i på et tidspunkt. Men det går fint. Jeg tror at alt negativt til slutt kan brukes til noe positivt. What dosen’t kill you makes you stronger they say.


Genser her.

Som en oppsummering er jeg veldig glad jeg har såpass høy åpenhet for erfaring når jeg er så lite emosjonelt stabil – slik at de negative emosjonene får litt motvekt av all den positive fascinasjonen jeg ofte føler. Det går i ukontrollerte perioder, og kombinasjonen av disse personlighetstrekkene er jo en oppskrift på et turbulent liv. Fetteren min, som jeg har diskutert denne testen mye med, fortalte meg forleden at verden bokstavelig talt er et vakrere sted for sånne som meg enn for sånne som han. Det syns jeg var interessant å filosofere over. Jeg merker jo at jeg er over gjennomsnittlig oppmerksom på alt mulig som kan trollbinde meg, og er aller mest lykkelig når jeg dagdrømmer eller retter fokuset mitt mot en idé som kan tenkes i stykker. Det høres gale ut å si, men jeg syns idéen om kjærlighet er vakrere enn kjærlighet i praksis. Kan være vanskelig å forstå, men slik føles det. Mamma kan fortelle dere at jeg var sånn lenge før jeg kunne snakke også. Av en eller annen grunn skulle jeg sove med den eldste, styggeste og mest fillete av bamsene mine (som jeg fremdeles sover med) og valgte kjæledyr ut i fra hvor spesiell og annerledes de så ut. Øynene mine har alltid limt seg til slikt automatisk. Konkret eller abstrakt, det ruser meg om jeg anser det som vakkert. Et risikabelt personlighetstrekk, men i all ærlighet ville jeg ikke byttet det mot noe som helst. Det er vel egentlig roten av min indre lykke, men også ulykke på et vis.

Jeg er likevel på ingen måte villig til å dempe min åpenhet for erfaring, selvom jeg kanskje burde. Jeg gjør vel heller det motsatte, mater interessene mine og videreutvikler dem. Mer emosjonell stabilitet og mindre planmessighet er de to tingene jeg må jobbe med mest syns jeg.

BILDER AV DEN NYE LEILIGHETEN MIN

Nå har jeg bodd på Danmarksplass akkurat en uke, og bitene i leiligheten faller sakte men sikkert på plass. Jeg estimerte å være helt ferdig her på onsdag, men det er tydelig at jeg aldri har flyttet ut på egenhånd før, hehe. Ting tar tid. Til dere som ikke har flyttet ut før, vær forberedt på komplikasjoner og at ikke alt fungerer som det skal. Her har både kjøleskap og ovn kortsluttet for eksempel. Mye venting før alt er på plass. Og når man gleder seg til noe, begynner utolmodigheten å krible i kroppen. Men det har vel gått relativt kjapt også. Etter bare en uke er jo alt det essensielle på plass. Jeg syns fremdeles leiligheten mangler litt bilder rundt om kring og fremdeles ser en smule flat og upersonlig ut. Men som sagt, jeg trives skikkelig med viben og feelen og looken i mangel på bedre norske ord. Men her er noen heltotale bilder av leiligheten da, slik den ser ut nå. En liten rough cut.

Så her hører jeg hjemme nå! Så spontant og plutselig at det ikke kjennes ut som jeg har flyttet ordentlig hjemmefra engang. Når jeg er på besøk hos pappa føles det som om jeg burde få en slags nostalgi og tristhet. Spesielt når jeg går inn på det tomme, gamle rommet mitt. Men så kommer det ikke noe genuin nostalgi eller sårhet egentlig. Helt flatt og vanlig. Som om det egentlig ikke har gått opp for meg at jeg har flyttet enda. Eller så er jeg et følelsesløst monster, who knows. Uansett, det er massemasse kaos i livet (hodet) mitt for tiden som jeg febrilsk prøver å få kontroll på og samtidig som jeg prøver å lære meg å gi slipp på kontroll?? Livet er en drakamp. Jeg kjemper videre dere, vi preikes på!

FORGLEM MEG EI

Processed with VSCO with c6 preset

Etter frokost i dag begynte jeg å forme setninger til et blogginnlegg i hodet mitt. For første gang på veldig lenge. Friåret mitt går mot slutten. Jeg begynner å studere filmproduksjon på mandag – et valg jeg er veldig stolt over at jeg tok. Magefølelsen min sier den skolen mer enn noen andre skoler i hele verden. Dette friåret har vært langt. Det har føltes som 3 år minst. Jeg har på mange måter tatt en pause fra absolutt alt dette året. Ikke bare fra bloggen og vanlige rutiner, men til og med hele verden og virkeligheten har blitt satt på pause av og til. Med mye fritid, har det blitt mye tenketid. Og mange netter har jeg tenkt meg selv gal til langt ut på morgenen. Jeg har aldri opplevd et så bredt register av følelser på et år. Gamle problemer har innhentet meg, nye problemer har oppstått. Men jeg føler jeg har nådd et punkt hvor ting skal forandre seg. Jeg har ikke vært i stand til å legge energien min i bloggen den siste tiden. Ikke i det hele tatt. Jeg har følt at jo lengre og lengre tid det går, jo vanskeligere og flauere er det å poste et nytt innlegg. Jeg tviler på meg selv i alt jeg sier og gjør. Også bloggen. Jeg vet at den gjør meg godt på terapeutisk vis når jeg skriver til dere, og dere skriver til meg. Og ja, det må jeg si – tusen takk for de fine ordene i kommentarfeltet. De har virkelig truffet og rørt meg dypt. Noen av dere er så genuint gode mot meg, og det er dere nok mot andre mennesker også. Aldri mist den egenskapen. Vakre vakre sjeler. Men det finnes også et negativt aspekt med å blogge, og det er det velkjente og omtalte presset man føler. Å ta mange bilder av seg selv, å være fornøyd med noen, misfornøyd med andre – det tuller skikkelig med hodet, det. I hvert fall mitt. Synet mitt på meg selv er ikke, og har ikke vært som det burde, på lang, lang tid. Og det har gjenspeilet seg i væremåten min og reaksjoner til de rundt meg. Det gikk så langt at jeg ble tvunget til å sette foten ned og ta tak. Og jeg er evig stolt over å ha spurt om hjelp både av nære og profesjonelt. Jeg vil finne en gyllen middelvei, en som fører meg til et bedre sted. Jeg er på vei dit. Så her sitter jeg altså og skriver til dere. Og meg selv. Uten forpliktelser. Ikke vet jeg hvor mye jeg vil dele verken i dette innlegget, eller innlegg fremover. Å vise sårbarhet er styrke, men baby steps <3

Processed with VSCO with c6 preset

Akkurat nå sitter jeg og drikker kaffen min og lurer på om det er den eller meg selv som ga meg skrivelyst. Jeg tror det er meg denne gangen. Jeg smiler mot blogginnlegget mitt. Og jeg smiler forsiktig til fremtiden også. Jeg har mye å glede meg til, og det hjelper. Jeg blir ikke boende hjemme så veldig mye lengre faktisk. Mitt fremtidige hjem gjør meg giret og optimistisk, men også litt nervøs. Å legge både ansvar og frihet i disse skjelvende hendene? Det kan gå enten veldig bra eller veldig dårlig. Mitt nye hjem ligger rett i nærheten av den nye skolen jeg skal begynne på. De to tingene i seg selv er ganske store for meg – ny skole og nytt hjem. Ellers gleder jeg meg til både fadderuke, en lenge planlagt hyttetur, HØST og høstfarger, jul og generelt bare nye tider. Jeg kommer nok til å dette litt av stien min innimellom, men litt omveier har vi tid til. Jeg gleder meg til å fortelle om det. 

Puster lettet ut nå. Det var visst ikke så vanskelig å blogge igjen likevel. Noen ting glemmer man aldri.

Hvis dere vil følge hverdagen min tettere, finner dere meg her:
Instagram: Leavalencia
VSCO: Leandravalencia
Snapchat: Leandra86

TANKEN OM HVORFOR JEG TENKER EN TANKE

Reklame | Junkyard

Jeg kunne ikke komme meg hjem fort nok

Jeg sitter svett og heseblesende med nettsiden til blogg.no foran ansiktet. Den hastige turen hjem fra jobb og trening i dag, overveldet meg med setninger jeg intenst ville formulere her. Jeg har sikkert glemt halvparten og får nok ikke skrevet ned nøyaktig det jeg tenkte da jeg gikk ute for noen minutter siden, men jeg ble truffet av et sterkt kall til å blogge, som lyn fra klar himmel. Jeg har lyst til å forstå psyken min og hva som drev meg til dette begjæret. Det kan være flere ting. For det første har de siste dagene vært ganske bra, og selvom jeg har hatt svake, overveldende negative følelser i noen øyeblikk, er jeg likevel fornøyd i retrospekt. Oppstemt. Så kanskje det er derfor jeg sitter her og plutselig skriver. Fordi jeg er glad, motivert, har energi, og vil få den ut kreativt.

Oppmerksomhet og bekreftelse

I kjipe perioder, er det ubegripelig fascinerende og nesten skummelt hvor lite energi du har i forhold til i gode perioder. Jeg har lyst å visualisere disse abstrakte idéene om negativt og positiv tankesett til dere, men så avansert og sofistikert er ikke denne virkeligheten, at et menneske kan gjøre det for et annet menneske. En annen drivkraft til skrivelysten min nå er kanskje også et mer underliggende ønske jeg tror vi alle har litt i oss. Nemlig å dele de fine aspektene ved livene våre. Det er vel det de fleste av oss gjør her på sosiale medier. Ja, jeg kan filosofere om rå, ikke-idylliserte tanker, skrive mørkt og vise de kjipe sidene også. Men det er jo også noe jeg ønsker å vise frem for å skape det inntrykket jeg vil dere skal ha av meg, ikke sant? Eller få oppmerksomhet. Eller bekreftelse. Men også dele og skape fellesskap og fellesforståelse. Menneskelige behov vi ikke burde skjemme oss for å innrømme at vi alle har. Internett er formet for å fylle det. På godt og vondt.

Å kontrollere naturen sin

Akkurat nå var det positivitet og engasjement som drev meg til å ville dele noe med internett. Jeg er glad og jeg vil vise det – en følelse mange er drevet av, uten å direkte innrømme det til seg selv med klare tanker og setninger i hodet. Bare bla gjennom explore på instagram. Vi er kontrollert av underliggende lyster og behov i biologien vår, som fører oss til å gjøre ditt og datt. Det er et slit å prøve å kontrollere det, eller holde seg selv i nakkeskinnet, hvis du i det hele tatt orker å prøver da. Noen mennesker (spesielt godt voksne, men mange unge og) ser ut til å gå på ukritisk autopilot, og helt ærlig virker det jævlig deilig, unnskyld språkbruket. Tenk å ha faste, bestemte meninger om alt. Jeg ser ting fra altfor mange perspektiv til å fortelle noen at noe er svart eller hvitt. Så mine vage, usikre, men likevel gjennomspekulerte meninger gir meg kanskje utad en svakere personlighet, men samtidig mer dybde. Det kjipe er hvor selvkritisk man blir, og hvor vanskelig det blir å diskutere med andre, hvis man ikke engang er overbevist om sin egen mening, men er automatisk åpen for at andre har rett i en liten krok av sinnet. Forvirrende. Jeg syns det motsatte “bestemte” livet virker mer behagelig. Men nå er det ikke en hemmelighet at jeg er smålig fan av å oppsøke ubehagelige situasjoner fordi jeg tror de kan gjøre meg godt somehow.

Jeg er veldig for å ikke bry meg om hvordan andre lever livet sitt så lenge de ikke gjør skade mot andre. Noen bryr seg om livene til andre i et negativt lys, og innser ikke at problemet ligger ved dem selv en gang… Men igjen, de er none of my business. Jeg har mer enn nok med å fokusere på å gjøre meg selv til et bedre menneske. Noen ganger klarer jeg det. Andre ganger ikke. Ofte suger jeg. Jeg tenker på måter jeg absolutt ikke vil tenke på, men så gjør jeg det selvom. Jeg tror nok det tar mange år å lære kunsten og stoppe seg selv i å tenke selvdestruktive tanker. Jeg kan være flink til det av og til, men hvis klokken er fire om natten og jeg blir uoppmerksom, er det rett tilbake til driten. En evig drakamp mellom natur og mindfulness.


Et paradox

Så må man begynne forstå hvorfor, og lokalisere hvor følelsene kommer fra… Som oftest plager jeg meg selv om meg selv. Men om jeg noensinne irriterer meg over andre, ender jeg opp med å irritere meg aller mest over meg selv igjen til slutt. Fordi jeg er blitt så klinkende klar over at det er holdningen min, eller bare det faktum at jeg bryr meg, som er problemet. Ikke noen andre eller noe annet. Det krever litt å innse at alle er en refleksjon av sine egne tanker og at negativiteten i sitt eget hodet er selvforskyldt. Man liker å ha noen å skylde på. Det er lett, men det er en vane jeg tror alle har godt av trene bort. Det er på en måte et paradox også – En del av meg er veldig freudiansk og mener vi er formet av omgivelsene våre, at fri vilje er mye fjernere enn vi tror, og at vi har mye mindre kontroll over tankene og livene våre enn vi tenker – og det syns jeg genuint. MEN samtidig kjemper jeg hele tiden mot min egen natur og prøver å ta skjebnen i mine egne hender. Å forme meg selv slik jeg vil bli. Men hva er den bakenforliggende grunnen til at jeg gjør det da? Det må jo være noe som har gjort meg sånn igjen, skjønner dere hva jeg mener? Det er ikke til å bli klok på as. De jævla tankene mine elsker å feste seg til tanken om hvorfor jeg tenker en tanke. Og hvorfor jeg tenker den tanken igjen. Og hvor den kommer fra, og den… Og sånn fortsetter det. Om jeg finner ut av det en dag, vet jeg ikke, men da har jeg millionvis av andre tanker å jakte ned også. Vet ikke om det er meningen at man skal føle man har funnet ut av seg selv uansett. For igjen er hver persons virkelighet en subjektiv opplevelse, noe som gjør sannheten din til en illusjon. Hva som ikke er en illusjon aner jeg ikke. 

Levisbuksen min finner dere her

Common knowledge isn’t common practice

Anyway, det er vel kanskje ikke bare et behov for å dele og vise dere livet mitt her i dag. Det var også litt terapeutisk. Jeg glemmer hvor fint det er å blogge helt til jeg gjør det igjen. Merkelig med det. Vi vet så godt hva som er godt for oss selv. Men “common knowledge er ikke alltid common practise” hørte jeg noen si. Relaterbart, eller hva? Vi har ikke nok motivasjon til å alltid gjøre det vi vet er best for oss selv, fordi vi aldri vil klare å ordentlig forestille oss den belønnende følelsen av når man faktisk gjør det. Eksempel: Jeg satt inne med noen følelser her om dagen som hadde bygget seg opp en stund. Til slutt rant tårene ustoppelig på et nok så ubeleilig tidspunkt, og det tok likevel all min kraft og viljestyrke og sette ord på tankene mine. Å tørre å si dem uten å implodere av ubehag. Men jeg sverger afterglow-effekten belønner deg surrealistisk svevende. Så det er helt teit at jeg ikke gjorde det tidligere. Det er jo åpenbart at jeg ville føle meg bedre etterpå. Men sant, common knowledge, ikke common practise. Om du er en person som er naturlig innesluttet, sånn som meg, merker du en enorm forskjell i sinn og energinivå etter du tømmer hodet til noen. La oksytocinen flyte, folkens. Les deg opp på måter å utløse det hormonet på, og jeg sverger til skaperen det er life changing. 

Nå fikk jeg ikke engang skrevet hva det positive eller negative i livet mitt var en gang. Jeg rotet meg bort i idéenes verden, noe som er ganske typisk meg egentlig. Jaja, dette innlegget er iallfall nesten like rotete som hodet mitt. Gud hvorfor kunne jeg ikke bare holde meg til ett tema? Det får bli en annen gang. Nå må jeg spise og hoppe i dusjen. Au revoir.

ET INNLEGG OM NOE INGEN LIKER

Jeg er midt i min fjerde Knut Hamsun bok for øyeblikket, Markens Grøde. Den er annerledes på mange måter enn de forrige jeg har lest. Mens du får mer innblikk i hodet og tenkningen til personene i for eksempel Sult eller Pan, er denne boken mer beskrivende av flere personer og hendelser uten å involvere oss like mye i det indre sjelelivet. Jeg ble så hyped da jeg fant ut av at Mark Knopflers sang Telegraph Road er inspirert av denne boken. Litt patriotisk nesten. Jeg hørt på den sangen så lenge uten å vite det, men nå gir det så mye mening.

Første vers går: 
“A long time ago came a man on a track
Walking thirty miles with a sack on his back
And he put down his load where he thought it was the best
Made a home in the wilderness”

Hvis du søker opp teksten til resten av sangen, eller hører den, hehe, (14 minutter i deilighet), så oppsummerer den en side av hva som skjer gjennom Markens Grøde. Boken begynner nemlig akkurat sånn. Med en tilfeldig mann som går i skogen og finner et fint sted han bosetter seg. Så bygger han seg sakte men sikkert opp noe som blir en større og mer avansert bondegård. Han er helt uten noe konkret plan mens han bygger og styrer på, men utviklingen kan vi som lesere se er akkurat slik vi leser om i historiebøkene. Du får etterhvert innblikk i en familie som lever gjennom det store hamskiftet som Norge gikk gjennom på 1800-tallet. Stemningen Telegraph Road har alltid vært trist, sår og liksom litt frustrerende for meg. Den begynner så vakkert, og fredelig, så kommer alle moderne, teknologiske og økonomiske aspekter ved det moderne livet og nesten invaderer den øde gården. River bort den simple skjønnheten og erstatter det med bilkøer og fabrikker. Kirker og telegraflinjer. Skoler og regler. Sangen tar deg med på samme reise du blir tatt med på i boken. Jeg fikk en liten følelse av at jeg skrev en skoleoppgave nå, haha. Men shit jeg hadde elsket å skrive en skoleoppgave om akkurat dette. Jeg skal avslutte ganske snart, for jeg kjenner så og si ingen som liker norsk historie, haha. Jeg gjør. Og at man finner det i en av de fineste sangene jeg vet, gjør meg på nerdete vis veldig giret. Kanskje jeg kan tenne en liten interesse i noen andre også, hvem vet. Jeg tror i hvert fall at Telegraph Road kan gjøre susen for noen. Instrumentene og teksten lager et helvetes orkester inni meg og gir meg frysninger inntil beinmargen.

Det er noen sanger jeg hører på som jeg bare har lyst å skrike til alle at de må høre og elske like høyt som meg. Men det er bare ønsketenkning når jeg koser meg alene i bilen med lyden på fullt med en sang jeg føler jeg er den eneste som ser skjønnheten og genistrekene i. Jeg har opprettet en story på profilen min på Instagram hvor jeg poster sanger innimellom. Så om dere følger meg på @leavalencia på Instagram, kan de som er interesserte få litt andre sanger å høre på enn de på topplisten. Noen liker jo det også!

Bildene er tatt av @golfsko på Instagram og pbortne.no.

NYE FLYBILETTER OG NY JOBB

Reklame | Romwe


Utsolgt rosa bukse, men flere lignende bukser her.
 

I skråskrift under er en liten tekst jeg fant i bloggarkivet mitt, som jeg skrev for noen måneder siden da følelsene var litt vanskelige å ha kontroll på. Bildene over er for øvrig like gamle. Jeg har bare helt glemt å poste dette!

Så fester jeg meg desperat til den gode følelsen i frykt for å miste den. Men midt i frykten for å miste den har jeg allerede mistet den. Som om min desperate tilnknytning til følelser tvinger fingrene mine i fra hverandre og de gode følelsene renner gjennom hendene mine som sandkorn. Jeg stirrer ned i mine tomme hender. Hvorfor kan jeg ikke bare være med følelsene mine istedenfor å analysere dem? Hvorfor må jeg ha en grunn til å være glad? Hvorfor må jeg lete etter begrunnelsen til lykken min, og hvorfor er det skummelt og å lete etter den, som på et ukjent, mørkt territorium? Jeg øver meg fortsatt på det. Catch and release-metoden. Lev i øyeblikket og la det gå når det går. Å holde fast på det gode vil bare låse det inni et bur, men lykken er ikke en konkret ting, og den må ha frihet. Så den vil uansett sive ut mellom jernstangene på fengselscellen og fly rundt i en labyrint av et fengsel som er hodet mitt.

Syns det er interessant å se tilbake på at jeg har skrevet det. På en måte skjønner jeg veldig godt hva jeg mener. Fordi jeg husker noenlunde hvordan det føltes. Men på en annen måte kan jeg ikke relatere like bra nå som da. Og godt er det. Hormoner kødder med oss ass… Akkurat nå er jeg overbevist om at jeg er stabil, nøytral og i en uanstrengt kontroll over følelsene mine. Om det er mitt eget sinnsarbeid, en stabil hormonflow eller noe annet tull akkurat nå er vanskelig å si. Men det har jammen meg vært mye mindfullness og observering av mine egne tanker de siste månedene for å oppnå en slik tilstand (som fremdeles kan briste). Man må nesten det om man skal lage det lysere for seg selv oppi topplokket. Stoppe seg selv litt opp i blant. Spørre seg selv om hvorfor man tenker de tankene man tenker, og om det nytter å tenke dem, eller om det gjør skade å tenke dem. Hvis jeg merker en negativ tankestrøm nå, stopper jeg meg selv mye kjappere enn før, reiser meg, gjør litt yoga gjerne, rydder, klipper neglene, plystrer, ser en fin youtubevideo og leser i boken min. Det er fint å litt kontroll på hodet sitt hvert fall. Bevegelse hjelper spesielt syns jeg.

Jeg døgnet ufrivillig i natt. Jeg er blitt flink til det av og til. Da måtte jeg ty til sistnevnte tips i avsnittet over. Å døgne er litt som en trip har jeg funnet ut av. Du får ekstremt mye ut av det på ganske kort tid. Det er en bergodalbane av himmel, helvete og alt imellom og utenfor du ikke visste om. Terapautisk og fredfullt men også håpløst og smertefullt. Du vil til helvete ut av din egen kropp, men så blir du sliten, tankene roer seg og plutselig ville du ikke vært noe annet sted enn akkurat der. I den stille, klare, melankolske freden din klokken halv seks om morgenen. Du får vel bare gi opp og ligge der. Er ikke annet å gjøre enn å hengi seg til alt og ingenting. Så duppet jeg av en liten halvtime i nitiden og stod opp av sengen rundt halv tolv. En lærerik og sinnsrensende natt om jeg skal se positivt på det faktisk. Kanskje vi har godt av å døgne litt innimellom. Nei, huff det kommer jeg til å angre på at jeg har sagt, haha. Jeg gleder meg til masse fremover, og det har alltid vært nøkkelen til livsgnist for meg. Å glede seg til ting. Jeg har bestilt flere flybilletter, fått ny jobb også er det søren meg parsermoni på pærra i kveld. Nei, jeg sier meg fornøyd med denne torsdagen, jeg.