NYE FLYBILETTER OG NY JOBB

Reklame | Romwe


Utsolgt rosa bukse, men flere lignende bukser her.
 

I skråskrift under er en liten tekst jeg fant i bloggarkivet mitt, som jeg skrev for noen måneder siden da følelsene var litt vanskelige å ha kontroll på. Bildene over er for øvrig like gamle. Jeg har bare helt glemt å poste dette!

Så fester jeg meg desperat til den gode følelsen i frykt for å miste den. Men midt i frykten for å miste den har jeg allerede mistet den. Som om min desperate tilnknytning til følelser tvinger fingrene mine i fra hverandre og de gode følelsene renner gjennom hendene mine som sandkorn. Jeg stirrer ned i mine tomme hender. Hvorfor kan jeg ikke bare være med følelsene mine istedenfor å analysere dem? Hvorfor må jeg ha en grunn til å være glad? Hvorfor må jeg lete etter begrunnelsen til lykken min, og hvorfor er det skummelt og å lete etter den, som på et ukjent, mørkt territorium? Jeg øver meg fortsatt på det. Catch and release-metoden. Lev i øyeblikket og la det gå når det går. Å holde fast på det gode vil bare låse det inni et bur, men lykken er ikke en konkret ting, og den må ha frihet. Så den vil uansett sive ut mellom jernstangene på fengselscellen og fly rundt i en labyrint av et fengsel som er hodet mitt.

Syns det er interessant å se tilbake på at jeg har skrevet det. På en måte skjønner jeg veldig godt hva jeg mener. Fordi jeg husker noenlunde hvordan det føltes. Men på en annen måte kan jeg ikke relatere like bra nå som da. Og godt er det. Hormoner kødder med oss ass… Akkurat nå er jeg overbevist om at jeg er stabil, nøytral og i en uanstrengt kontroll over følelsene mine. Om det er mitt eget sinnsarbeid, en stabil hormonflow eller noe annet tull akkurat nå er vanskelig å si. Men det har jammen meg vært mye mindfullness og observering av mine egne tanker de siste månedene for å oppnå en slik tilstand (som fremdeles kan briste). Man må nesten det om man skal lage det lysere for seg selv oppi topplokket. Stoppe seg selv litt opp i blant. Spørre seg selv om hvorfor man tenker de tankene man tenker, og om det nytter å tenke dem, eller om det gjør skade å tenke dem. Hvis jeg merker en negativ tankestrøm nå, stopper jeg meg selv mye kjappere enn før, reiser meg, gjør litt yoga gjerne, rydder, klipper neglene, plystrer, ser en fin youtubevideo og leser i boken min. Det er fint å litt kontroll på hodet sitt hvert fall. Bevegelse hjelper spesielt syns jeg.

Jeg døgnet ufrivillig i natt. Jeg er blitt flink til det av og til. Da måtte jeg ty til sistnevnte tips i avsnittet over. Å døgne er litt som en trip har jeg funnet ut av. Du får ekstremt mye ut av det på ganske kort tid. Det er en bergodalbane av himmel, helvete og alt imellom og utenfor du ikke visste om. Terapautisk og fredfullt men også håpløst og smertefullt. Du vil til helvete ut av din egen kropp, men så blir du sliten, tankene roer seg og plutselig ville du ikke vært noe annet sted enn akkurat der. I den stille, klare, melankolske freden din klokken halv seks om morgenen. Du får vel bare gi opp og ligge der. Er ikke annet å gjøre enn å hengi seg til alt og ingenting. Så duppet jeg av en liten halvtime i nitiden og stod opp av sengen rundt halv tolv. En lærerik og sinnsrensende natt om jeg skal se positivt på det faktisk. Kanskje vi har godt av å døgne litt innimellom. Nei, huff det kommer jeg til å angre på at jeg har sagt, haha. Jeg gleder meg til masse fremover, og det har alltid vært nøkkelen til livsgnist for meg. Å glede seg til ting. Jeg har bestilt flere flybilletter, fått ny jobb også er det søren meg parsermoni på pærra i kveld. Nei, jeg sier meg fornøyd med denne torsdagen, jeg.

JÆVLIG SVAK FOR Å FØLE MEG LEVENDE

Reklame | Junkyard

Så jeg hørte en ganske interessant ting om ensomhet her om dagen. Jeg lå og snakket om det med kjæresten min i sengen i går rett før vi sovnet, og det gikk opp for meg hvor logisk det var. Hvor mye mening det ga. La meg fortelle… Hvis du tenker på hvordan mennesker har levd gjennom mesteparten av historien, altså i flokker og stammer, så har det satt sine biologiske spor i oss. Gitt oss et par instinkter som vi er født med for å overleve. På den tiden hvor vi levde slik, var det ganske katastrofalt å bli skilt fra flokken. Det er klart følelser som angst og uro oppstod når du var alene i en slik situasjon. For da var det på ekte farlig og til og med fatalt å være alene. Du var ubeskyttet mot naturen og bokstavelig talt trengte flokken din for å overleve. Alene, ble du da altså overveldet av en veldig godt begrunnet ensomhet. De samme følelsene får vi i dag også, selvom det ikke er farlig å være alene. Fysisk. Men på et mentalt nivå, så har det vel faktisk blitt det… Gjennom flere hundretusener av år, har vi blitt vant med å ha mennesker rundt oss. Det skapet trygghet og velvære. Et grunnleggende behov for mennesker i følge Maslows behovspyramide, som alle vgs-elever blir så godt kjent med. Vi vet at det er best sånn. Vi er sosiale dyr, som de sier, hvor det har vært livsnødvendig å være rundt andre mennesker. Så i dag, når det å være alene er blitt mye mer vanlig i livsstilen vår, oppstår det et slags tomrom eller et rot av negative følelser som kan være vanskelige å sette fingeren på.

Vi snakket også om hvor vanlig det er for noen å gå ut å ha det gøy med venner, feste, drikke, ta oppløftende rusmidler hele natten, for å så gå hjem og være komplett alene. Fullstendig stillhet. Bare deg selv og det mørke rommet ditt. Den kontrasten høres ut som et rent helvete, er dere ikke enig? Så da blir det til at vi på automatikk rekker oss etter telefonen og blar tankeløst men likevel desperat gjennom sosiale medier på leting etter noe som ligner på menneskelig kontakt. Også tenker jeg på kjendiser og sangere da – den unaturlige høye følelsen av flere tusen menneskers øyne på deg på scenen. Peaken av menneskelig connection. Men what goes up must come down. Så hvordan føler de seg på et stille hotellrom etterpå? Jeg får klump i magen bare av å tenke på det.

Måten vi lever på i dag er uten tvil mer isolert og enslig enn det vi har godt av. Vi får stadig større hus, mindre familier, jobber vi kan utføre alene istedenfor i fellesskap. Vi sier vi trenger alenetid. Og det føler jeg selv at jeg gjør. Men på et dypere, mer grunnleggende nivå man kanskje ikke ser så klart, så har vi kanskje et enda større behov for mennesker. Det er vanskelig å bli klok på. Fordi jeg hører så ofte i dag at man skal lære seg å trives i sitt eget selskap først og fremst. Dette, om du tenker over det, er jo egentlig en ganske ny ting i menneskehistorien. Det har vel aldri vært oppfordret til å være alene, og like det, på den måten vi blir oppfordret til det i dag.

Jeg tror jeg funderer en del over dette fordi jeg er ganske mye alene selv. Jeg bor hos en pappa som jobber både dag og natt og med en bror som bor halvveis hos mamma. I tillegg har jeg vært nødt til å sile ut mennesker i vennekretsen min i år. Menneskene du omgås med skal jo ikke gi deg flere bekymringer og negative følelser enn du hadde hatt om du var alene? Men hvem du omgås med, blir et tema for en annen gang. Og når jeg tenker på tider hvor jeg er lykkelig og fornøyd, så er det tilfeldige sommerdager hvor man bare flyter rundt og mer mennesker i byen sin. Jeg tenker også mye på dette, fordi jeg har friår. Friår høres fantastisk ut, og det kan gjøre deg veldig godt på både godt og vondt. Men det kan virkelig også bli ensomt. Jeg sier alltid at de beste minnene er de som blir skapt på steder hvor du er tvunget til å være rundt andre mennesker hele tiden. Leirskoler, klasseturer, ferier. Eller bare noe så enkelt som i et klasserom eller friminutt. Det er der de beste minnene bare oppstår av seg selv og du lever livet. Lever i øyeblikket. Da har du liksom ikke så mye tid til å engste deg for ensomhet, tomhet eller lengsel for noe du ikke kan sette fingeren på. Jeg tror vi mennesker har enda mer bruk for hverandre, og mer godt av hverandre enn det vi liker å innrømme.

 

De sier at oppskriften på lykke er å leve i øyeblikket. Og en ting er sikkert. Når jeg er alene, lever jeg ganske mye mer i fortiden og fremtiden, enn når jeg er med andre mennesker. Mennesker har den effekten på meg at de får meg til å føle meg levende. Noen mer enn andre, men alle mer enn mobilen. Og jeg vet ikke med dere, men jeg er jævlig svak for å føle meg levende. 

Min overzied t-skjorte er fra Levi’s og dere finner den her.

Hva tenker dere om dette?

JEG HADDE IKKE TENKT Å POSTE DETTE

Denne morgenen har jeg blitt sittende fastlåst til alle Jim Carrey intervju jeg kommer over på YouTube. Jeg husker jeg så God Kveld Norge for noen uker siden hvor de viste et lite klipp av et intervju med han, hvor programlederen, Dorthe Skappel, deretter lo og sa at hvis noen skjønte hva han mente med det han sa, måtte de gi beskjed til henne. Som om han var blitt gal og det han sa var uforståelig og tullete. Jeg husker gleden jeg opplevde da jeg så innslaget hans på God Kveld Norge, ble revet bort av reaksjonen til Dorthe. Jeg trodde og håpte norsk tv virkelig skulle vise noe som var dypt, rent, ekte og annerledes istedenfor overfladisk og lett å sluke for alle uten å ofre en hjernecelle. Jim Carrey gir utradisjonelle, høye svar. Jeg ser på han som en som har kommet betydelig lengre enn majoriteten i frigjøringsprosessen. Fri fra kultur, stigma, personlighet, den fysiske realiteten vi ser på som eneste alternative måte å leve på. Etter hvert som Jim Carrey har gått gjennom flere oppvåkninger eller awakenings som han kaller det, bare svever og eksisterer han som en menneskelig manifestasjon av en oversanselig, guddommelig sjel som finnes i alt. Han prioriterer det han mener er viktig, og gir tankevekkersvar til alle spørsmål han får som han mener er uviktige. En av de deiligste idéene han har plukket opp, syns jeg, er at ting ikke skjer med han. Om man observerer fra et utenfra perspektiv, skjer ting i universet med seg selv. I form av mennesker for eksempel. Du kan observere ting som skjer med deg selv, som om at noe skjer med noe. Du er like mye universet som et atom, et fly eller en stein. Du er observatøren av eksistens. Av alt som skjer. Du gir fra deg egoet ditt, personligheten din, idéen av hvem du er og den karakteren du ubevisst har bygget og automatisk ruget på hele livet. For meg høres det ut som å gi slipp på en bunke med bekymringer.

Jeg har en ganske tydelig anelse selv om hvor fastlåst jeg er i egoet mitt og hvor mye jeg kan lengte etter overfladiske ting og følelser som ikke bringer meg nærmere en ubetinget kjærlighet, frigjort, autentisk eksistens og rent sinn. Jeg er fremdeles 20, og skal innom et par ting i livet jeg vet ikke er viktig, men på en måte er de det også… Til slutt. Jeg skal innom ting jeg vet er midlertidige, ikke bærekraftige opplevelser. Fordi jeg har begjær og vil leve livet mitt slik. Så vil jeg samle alt idiotisk jeg har gjort og sitte på toppen av det en dag. Samle følelsesspekteret mitt som vokser seg bredere og bredere for hver opplevelse, og bruke alt til å bare smelte sammen og tilbake til den evige bevisstheten jeg får lov til å besøke en liten del av som menneske. Men akkurat nå er jeg sulten på følelser. Kanskje de vil hjelpe meg å leve slik jeg innerst inne ønsker, og kanskje ikke. En ting vet jeg, og det er at (jeg ingenting vet, hoho, ref. tattisen min) neida, det er at alt handler om perspektiv. Og jeg tror jeg har muligheten til å oppnå en høyere, altoppslukende men likevel tom sinnstilstand en vakker dag, ved hjelp fra alle erfaringene og følelsene jeg har festet i hjernen min. Hvis jeg vil det. Eller kanskje jeg bare lager unnskyldninger for oppførselen min. Trengs det egentlig?

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Jeg hadde ikke tenkt å poste dette, men hvorfor ikke. Jeg skulle egentlig bare prøve å skrive det ned og se om jeg klarte å formulere meg slik at tankene mine ble forstått rett. Jeg aner ikke hvilken oppfatning mennesker har av denne teksten, men det var nå i hvert fall det som eksisterte i hodet mitt i dag. Kanskje jeg ikke er alene, eller kanskje andre har en annen unik miks av tankemønstre de føler seg alene om også.

FORVIRRELSE ER VERRE ENN TRISTHET

Reklame | Shein

Vanligvis når jeg returnerer fra ferier eller reiser, pleier jeg å være tilfredsstilt og glad for å komme hjem. Jeg pleier å syntes at rutiner er deilige å falle inn i igjen. Men jeg må innrømme at eventyrlysten og reisesyken min står i taket fortsatt. Mer nå enn før jeg reiste. Jeg vil virkelig bare langt, langt vekk til et sted hvor jeg ikke kjenner noen. Begynne på nytt. Jeg vet jeg kan… Skulle ønske jeg kunne dra med meg han jeg elsker. Bestille en enveisbillett til andre siden av verden bare for oss to. Langt, langt bort fra bekymringer, problemer og tankespinn. Jeg kjenner de samme ekle følelsene som jeg hadde før jeg dro, begynner å krype innpå meg. Det tuller med dømmekraften min og lokker meg til ukloke valg. Øyeblikk av ekstase etterfulgt av skepsis og analyse over hvorfor jeg i det hele tatt er glad. Jeg tror det spørsmålet er det mest giftige jeg stiller meg selv. Hvorfor er du glad? For å deretter finne udefinerbare unnskyldninger til hvorfor jeg ikke fortjener å være glad. Det skjer i løpet av et millisekund og resulterer i en lynende engstelse som kjennes fysisk smertefullt inn til knoklene mine.

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Skulle ønske jeg bare kunne være trist. Å være trist er mer behagelig enn å være forvirret. Men hadde jeg ikke disse tankene og følelsene i Vietnam? Jeg tror jeg kvittet meg med dem litt etter litt, før de veltet over meg igjen på hjemturen. Det er derfor jeg vil bort igjen. For å jakte på bedre følelser. Det var vel forvirrende i Vietnam også. De sier man ikke kan flykte fra problemene sine. Og jeg vet at det ikke går an. Men det er deilig å prøve, selvom jeg fucker opp uansett hvor jeg går. Har alltid gjort det. Jeg er en rolig person med sterk personlighet som er vanskelig å kontrollere. Skuffer andre og skuffer meg selv. Jeg er stuck mellom å temme naturen min, bli hjemme og leve som alle andre, og det motsatte – drite i hva mennesker syns om meningene mine og levemåten min. Kritikk og kjeft drar meg ned og hvisker bort autensiteten min. Det giør vondt, men hva hvis de har rett? Samtidig er sannhet relativt og subjektivt for meg. Jeg har aldri vært så langt ute på grensen til frihet, men likevel følt meg så fanget. Lenket fast med kjetting. Vrir og vender meg i alle retninger. Men ingenting funker enda.

Image and video hosting by TinyPicOff the shoulder genser her.

Jeg har snakket en del om mental helse på bloggen. Delt tanker og filosofier om hvordan man kan leve bedre. Men det betyr ikke at jeg lever livet mitt slik. Det betyr at jeg ønsker det, prøver, og klarer det innimellom. Men jeg feiler ofte, og føler meg som en uferdig og feil person. Å ikke bry meg om hva andre syntes om meg, men samtidig være åpen for at andre kan ha rett og jeg har feil, er kanskje en av de vanskeligste og viktigste prosessene jeg utsetter meg selv for.

AM VEGETARIAN

Spontanitet ender ofte i de beste opplevelsene. Vilde og jeg syklet oss langt bort i en sandete landsbygd. Vietnamesiske gressplener bønder og til venstre og et par rustne hus uten noe særlig til vegger i inggsangspartiet til høyre. Vi stoppet opp ved en liten, men overraskende vakker, vegetariansk restaurant vi bestemte oss for å sjekke ut. Et ganske folketomt sted, men for en perle vi fant. Am Vegetarian. Vi ble gående rundt i de vakre omgivelsene og stirre i taket, på de dekorerte veggene, en liten bekk, pittesmå kattunger som løp rundt omkring. Og munken! Det satt en vakker munk for seg selv, og jeg klarte ikke å la være å stirre og lure på hva som skjer oppi hodet hans. Hvor mye mer ro og fred som preget sinnstemningen hans i forhold til hos meg, hvilken andre typer kunnskap han har enn meg. Levemåten hans. Mediterer han? Har han oppnådd bliss? Er han fornøyd med tilværelsen? Har han liksom funnet mer ut av det? Mer enn det jeg har? Det tror jeg ganske sikkert. Og ja – så var det maten. Noe lekrere, mer rykende ferskt og sunt har jeg faktisk ikke spist her nede så langt. Jeg blir sulten bare jeg tenker på det smakfulle måltidet. Jeg bestilte ferske vårruller og en hot pot i thai style. Bare se!

Image and video hosting by TinyPic
Dette er kanskje et av mine nye favorittbilder som jeg har knipset noensinne. 

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic
Man legger de grønne bladene og lar dem smelte i hotpoten. Så tar man glassnudlene i skålen, og heller hot poten oppi nudlene. Vilde bestilte bruschetta og en heeelt nydelig gresskarsuppe. Jeg er på utkikk etter gresskarsuppe i Vietnam fra nå av, men tviler på at den blir like god som den vi smakte på Am Vegeterian.

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Bakgrunnsmusikken var virkelig  fredfull og dro hele stemningen i land her. Jeg vil tilbake, men det samme tenkte jeg på den forrige fine restauranten jeg var på for noen dager siden. Og nysgjerrigheten min er uansett for stor til å spise samme stedet to ganger på denne turen. Oppdage, utforske, oppleve.

Jeg fikk lyst til å bli veganer igjen, meditere, leve en stund i sølibat og legge bort alle mine materialistiske goder bare av å være her inne. Jeg syns det var flaut å ta bilder av maten min når munken sitter i lotusstilling og fredfull kontrast til meg noen meter bortenfor. Hva tenker han om sånne som meg? Syns han syns på meg, eller lar han meg flyte forbi som et hvilket som helst naturfenomen? 

VALPER OG VISDOM

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic  

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Disse valpenes instinktive lekne natur har noe å lære oss om å ikke ta livet for seriøst. For det hele er virkelig en stor kosmisk vits. At vi er her liksom? Universet er til å le av, når alt kommer til alt. Det er et spill, en lek, et uløselig puslespill. Fullstendig unødvendig. Men det er gøy å prøve seg da. På gøy. Når vi først er gitt sjansen. Likevel må vi ikke miste oss selv i seriøsiteten, eller prøve for hardt å finne ut av ting. Det tar oss bare lengre bort fra sannheten. Om hundre år, to år, neste uke spiller ikke dette noen rolle. Og i landet, byen, huset ved siden av oss, spiller det heller ingen rolle. Det er lett å ta følelsene og tankene våre for seriøst, å fordype oss i dem, tenke at noe er veldig, veldig dumt. Men hvorfor? Og hvorfor sette negative merkelapper på oss selv om at vi er sånn og sånn. Og låse oss fast i tankesett, bare for å føle at vi har en identitet. Fuck det. Vi er bare flytende skaperverk like mye som alt annet, selvom egoet vårt lokker oss bort fra det faktum. Senk skuldrene, se på disse lekende valpene, søk opp en morsom video på YouTube, ert noen, le av hvor latterlig alvorlig vi kan ta noe som objektivt sett ikke spiller en rolle – for alt og ingenting. 

SOLSKINN OG TANKESPINN

/reklame – adlink

Konturen av solen markerer seg gjennom skyene over Vietnam. Den ser ut som månen bak det tynne skylaget. Kanskje en antydning mindre til og med. Man skulle tro solens form var større når skyene svevde andre steder og de guddommelige strålene stekte og spiste opp bakker og hus. Jeg lar våt sand fra havbunnen leire seg i hendene mine foran brystet mitt. Mønstrene og bevegelsene de små brunfargene skaper, snirkler seg uforklarlig mystisk og småpsykedelisk ned langs håndflaten min og klasker bløtt i havet. Det føles nesten som om det gjør narr av meg, så vakkert er det. Like mange sandkorn som stjerner i universet. Perspektiv lyger. For meg er månen like stor som solen og sanden like stor som stjernene. Men hvor vakkert, at alt har en sammenheng. Eller at vi liker å lage det i hvert fall.

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic
Topp her 

FARVEL FOR NÅ

Dagen kommer fortere her oppe enn nede på bakken. Jeg kan se på mens dagen spiser natten opp. Det gjør jeg aldri hjemme. Himmelens røde og blå kontrast i horisonten blekner mens solen seiler i saktefilm opp langs min side av jorden. At de mest naturlige tingene i verden kan slå deg i bakken sånn? Jeg tror det er det mest ydmykende. Et påtvunget perspektiv. At vi er en del av denne lille privilegerte prosentdelen av mennesker gjennom historien som kan se skyene under oss. Som kan se husene mindre enn oss. Å være over solen når jordens rotasjon innhenter dagens første stråler. Det er noe med det. Å være høyere i stratosfæren gjør himmelen altoppslukende. Jorden blir aldri lengre unna enn akkurat da. Men likevel er den jo rett der nede. Nærmere enn noe annet som finnes der ute. Rund sier de, men alltid flat for pittelille meg. Jeg klamrer meg til familiære følelser av hjem før sansene mine tripper på fremmed jord og kultur. Bamsen min, Pernille. Et bilde av en jeg elsker. John Olav Nilsens bergenske, desperate guttestemme og stemning som kler den behagelige ensomheten og de hemmelige følelsene. Musikken og utsikten blander seg til en cocktail av etterlengtede, eventyrlige følelser.

En drøy halvtime går forbi og plutselig skinner solen meg i ansiktet. Da vet jeg at flyvinduet mitt ser mot øst. Dit skal jeg. Farvel for nå, Europa.

DET SKUMLESTE SPILLET JEG HAR SPILT

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Genser her

​Nå er jeg i en sånn emosjonell periode igjen. Er noe bare det minste rørende eller trist, begynner tårene å trille. Jeg så Dunkirk igjen. Den scenen når han unge, blonde gutten på sivilbåten svarer “ja” når han de har reddet spør om det går bra med han gutten det egentlig ikke går bra med, åååh. Fucket setning, men de som har sett den vet. Resten av filmen er jo tårevåt og nydelig. Tror jeg har følelser for Christopher Nolan. Han vet å gjøre hver eneste scene et følelsesladet kunstverk med alle virkemidler innen kinematografi.

Jeg tror egentlig er jeg mye svakere enn det jeg kanskje gir uttrykk for innimellom. Jeg er så sensitiv for inntrykk og informasjon at jeg kan få fysisk vondt i kroppen av å sette meg i en annens situasjon, eller en av mine tidligere situasjoner, i så mye som et sekund. Så da må jeg raskt sentrere meg selv igjen. Opp med den skuddsikre muren før det gjør enda vondere. Faen jeg må lære meg å takle sånt bedre. Jeg forlater nemlig Norge veldig snart for en stund. Jeg får høre at jeg er tøff som tør og gjøre det jeg skal. Og ja kanskje, men jeg er jo livredd også, visste dere det? Jeg var i besøk hos mamma i går med noen venninner av henne, og hun ene gjorde oss bevisst på noe jeg syns er så klokt og sant at det må deles her. Vi snakket om hvordan noen mennesker som har vært gjennom veldig mye forferdelig, kan takle det så bra og være så sterke personer. At de ikke blir ødelagt eller mentalt knekt etter noe ekstremt vondt. Men et tilsynelatende lykkelig og friskt menneske kan virkelig bedra deg. Det finnes flere forskjellige måter å takle smerte på, ikke sant? Noen utagerer, mens andre reagerer på innsiden. Hvor ingen kan se smerten. Selvskading, spiseforstyrrelser og selvmordstanker er som oftest de største hemmelighetene. Ingen vet hvilket komplekst rabalder som styrer på lengst bak i hodet på andre. Hvilket ulidelig ubehag det forårsaker bak smilet. Det som de må takle, kan være gjemt urovekkende dypt og inngrodd i hjernebarken, og så har de blitt verdensmestere i å skjule det. I å putte på et automatisk skuespill som ikke den mest talentfulle menneskekjenneren kunne sett gjennom. Så bra at de nesten tror på det selv. Man har da kanskje ikke alltid rett når man sier at andre er sterke, når de oppfører seg likegyldig og sinnsfriskt etter noe som har satt dype spor. For er det egentlig sterkest å holde det inni seg eller slippe det ut? Jeg skulle vel på en måte ønske jeg var en av de som klarte å slippe alle mine demoner ut. Jeg ser med store beundrende øyne på andre som klarer det. De er sterke de. Men å være en sånn person går i mot min natur som jeg har bygget og bygget på altfor lenge. Min ubevisste håndteringsmåte. Å bli flinkere til å være ærlig med meg selv og andre er kanskje det skumleste spillet jeg har spilt.

EN VIKTIG TING JEG LÆRTE I GÅR

(skrevet i gårkveld)

Klokken er elleve om kvelden, og jeg burde være sliten etter å ha fartet rundt hele dagen. Men dette naturlige adrenalinrushet som sirkulerer i årene mine har ikke tenkt å roe ned med det første. Så jeg må bruke det til å få utløp for tankene mine her. Selvom innlegget sikkert blir altfor rotete, lover jeg en bra slutt. For for en dag. Kvinnedagen av alle dager. De sier du lærer noe nytt hver dag. Og i dag har jeg lært en jævlig viktig ting; Viktigheten av å spørre. Å aldri være redd for å spørre. Fy søren så mye man kan få igjen for noe så lite som et spørsmål. 

For å ta det i kronologisk rekkefølge: Jeg var på åpen dag på Noroff, den nye skolen jeg skal begynne på til høsten. Veldig spennende! Etter å ha hørt en lang monolog fra en av lærerne, kommer det naturlige spørsmålet: “noen spørsmål?” Jeg spurte om det jeg lurte på og fikk beskjed om at det var veldig bra jeg spurte om akkurat det. Det gikk fra redd for å føle seg dum, til smålig tilfreds med meg selv.

Senere dro Espen og jeg til byn. Jeg må innrømme jeg ble en smule forskrekket og litt redd for ungdommene med kommunistflagg som veivet på Torgalmenningen i 8.mars toget , men Espen var ikke flau for å spørre dem om det han lurte på. Og det endte jo opp med å lære oss noe nytt. Fra fremmedfrykt til forståelse. I hvert fall litt. Politiet stod også på Torgalmenningen. Jeg har egentlig hatt et spørsmål til dem i flere måneder. Espen dro med meg bort til politimannen og fikk søren meg oppklart i det også. (Senere spurte vi også om vi kunne klappe og få navnet på rasen til en av de fineste hundene vi har sett haha)

Også til det siste eksempelet… For bare et par dager siden fant jeg ut at min store favoritt, og kjæreste bergenske artist, i de siste fem årene, John Olav Nilsen og Nordsjøen skulle spille på Apollon. På en eller annen måte klarte vi blant et stappfullt lokale å havne aller fremst, (dere kan faktisk se meg på bilde han la ut på instagram) kanskje to meter i fra sangeren som fremdeles gir meg sommerfugler i magen. Vi satt lenge etter konserten var ferdig og håpte han skulle vise seg så vi kunne ta et bilde med han. På en eller annen måte kom vi i snakk med de som var med å arrangere opplegget, og Espen spurte om det var mulig å få tatt et bilde med selveste. På et par minutter ble jeg den eneste på hele konserten som fikk komme backstage og ta bilde med ungdomsdrømmen min. Fangirlen i meg hopper fortsatt, hahah, så igjen… viktigheten av å bare spørre. Om noe man vil, om noe man lurer på. Det skader aldri. Og gjør langt mye mer godt enn vondt. Det fikk jeg inn med gullskje i går.

Processed with VSCO with k3 preset

Processed with VSCO with c6 preset