Genser her
Nå er jeg i en sånn emosjonell periode igjen. Er noe bare det minste rørende eller trist, begynner tårene å trille. Jeg så Dunkirk igjen. Den scenen når han unge, blonde gutten på sivilbåten svarer “ja” når han de har reddet spør om det går bra med han gutten det egentlig ikke går bra med, åååh. Fucket setning, men de som har sett den vet. Resten av filmen er jo tårevåt og nydelig. Tror jeg har følelser for Christopher Nolan. Han vet å gjøre hver eneste scene et følelsesladet kunstverk med alle virkemidler innen kinematografi.
Jeg tror egentlig er jeg mye svakere enn det jeg kanskje gir uttrykk for innimellom. Jeg er så sensitiv for inntrykk og informasjon at jeg kan få fysisk vondt i kroppen av å sette meg i en annens situasjon, eller en av mine tidligere situasjoner, i så mye som et sekund. Så da må jeg raskt sentrere meg selv igjen. Opp med den skuddsikre muren før det gjør enda vondere. Faen jeg må lære meg å takle sånt bedre. Jeg forlater nemlig Norge veldig snart for en stund. Jeg får høre at jeg er tøff som tør og gjøre det jeg skal. Og ja kanskje, men jeg er jo livredd også, visste dere det? Jeg var i besøk hos mamma i går med noen venninner av henne, og hun ene gjorde oss bevisst på noe jeg syns er så klokt og sant at det må deles her. Vi snakket om hvordan noen mennesker som har vært gjennom veldig mye forferdelig, kan takle det så bra og være så sterke personer. At de ikke blir ødelagt eller mentalt knekt etter noe ekstremt vondt. Men et tilsynelatende lykkelig og friskt menneske kan virkelig bedra deg. Det finnes flere forskjellige måter å takle smerte på, ikke sant? Noen utagerer, mens andre reagerer på innsiden. Hvor ingen kan se smerten. Selvskading, spiseforstyrrelser og selvmordstanker er som oftest de største hemmelighetene. Ingen vet hvilket komplekst rabalder som styrer på lengst bak i hodet på andre. Hvilket ulidelig ubehag det forårsaker bak smilet. Det som de må takle, kan være gjemt urovekkende dypt og inngrodd i hjernebarken, og så har de blitt verdensmestere i å skjule det. I å putte på et automatisk skuespill som ikke den mest talentfulle menneskekjenneren kunne sett gjennom. Så bra at de nesten tror på det selv. Man har da kanskje ikke alltid rett når man sier at andre er sterke, når de oppfører seg likegyldig og sinnsfriskt etter noe som har satt dype spor. For er det egentlig sterkest å holde det inni seg eller slippe det ut? Jeg skulle vel på en måte ønske jeg var en av de som klarte å slippe alle mine demoner ut. Jeg ser med store beundrende øyne på andre som klarer det. De er sterke de. Men å være en sånn person går i mot min natur som jeg har bygget og bygget på altfor lenge. Min ubevisste håndteringsmåte. Å bli flinkere til å være ærlig med meg selv og andre er kanskje det skumleste spillet jeg har spilt.
Jeg var som deg når jeg var yngre. Jeg laget meg et “fort” og det skulle være så sikkert at ingen kunne trenge inn, og alle mine krefter gikk med på å holde dette fortet så lukket og ugjennomtrengelig som mulig. Nå er fortet klappet helt sammen, vollgraven er tørket ut og det viste seg jo at det var ganske ålreit å ha folk i stuen også. Haha, mulig det er tidspunktet, men jeg føler det var en killer metafor.
Uansett, for meg har det å bli eldre hjulpet, og å dele livet med en person jeg vet jeg kan stole helt og fullt på, og som alltid ser meg og skjønner meg. Og bare kaste seg litt uti det, også når det har føltes jævlig.
Vilde: Tusen takk <3