HAUL og sminkevideo med KICKS

I samarbeid med KICKS

Heisann, dere! Da var jeg tilbake på youtube igjen! Gud, så sporadisk jeg er på den plattformen. Noen ganger får jeg skikkelig video-kick, andre ganger er jeg mer enn fornøyd med bare bilder og tekst her inne, men jeg er jo selv en stor tilhenger av youtube og elsker å se videoer selv. I dag har jeg jeg på en måte en “innkjøpsvideo” fra KICKS hvor jeg viser hva jeg fikk kjøpt på gavekortet de sendte meg. Det er vel egentlig ganske basic produkter, men som jeg innså etter hvert i videoen at jeg virkelig hadde trengt en stund. Veldig, veldig fornøyd med litt nytt i sminkekolleksjonen og takker Kicks for generøsitet og som vanlig god hjelp i butikken. Håper dere like sminkevideoen, and if you do, please tell me, så kan jeg gjerne lage flere videoer av andre slag, eller samme slag. Litt opp til dere. Enjoy enjoy. Ikke glem å skru opp kvaliteten til 1080p HD!

Kjolen min finner dere her.
 

PRODUKTENE:

Refreshing Scrub mask – Jorgobé

Blending Sponge – KICKS

Professional Cream Blush Brush – KICKS

Large Eyeshadow Blending Brush – KICKS

Always Sharp Waterproog Kohl Liner- Smashbox

Be Legendary Liquid Lipstick – Smashbox farge: Girl, please

Masken

Genser HER

Den masken som vi alle går rundt og holder foran ansiktene våre. Den “kule” oss, slik vi er fordi andre forventer det. Slik vi bytter rolle når vi er med forskjellige personer. Status. Hva andre syntes om deg. Hvordan jeg er nødt til å oppføre meg. Hvordan seriøse og sårbare ting blir tullet vekk av igjen, den masken. Må holde masken. Den går sakte men sikkert i oppløsning. Jeg er ikke 100% sikker på personligheten min, jeg er ikke 100% sikker på utseende mitt. Og det er ubehagelig når man tenker seg at andre legger merke til det og man prøver å skjule det. Men det som er så merkelig, er at det man prøver å skjule med seg selv, viser seg i utstrålingen som usikkerheter. Og jo mer man lar være å bry seg, jo mer man aksepterer at man har den personligheten man har, eller den kroppen, eller det ansiktet – jo mer avslappet, behagelig og selvsikker blir og virker man som person, og plutselig eksisterer ikke de usikkerhetene lengre. De går i glemmeboksen. De er i hvert fall ikke like dominerende tanker. Det er i hvert fall det jeg tror og håper skjer. 

 

Et svart antrekk og rabatt på de beste mobildekslene

Genser min finner dere her
Buksen er fra Gina Tricot

 

Det nye gjennomsiktige mobildekselet mitt er fra idealofsweedenLover uansett hvilke type mobildeksel du ser etter, har de det. Alle verdens funksjoner og vakre design. Og nå kan jeg gi dere en rabattkode som gir 20% på hele nettsiden. Rabattkoden er AWNO, merkelig nok, meeen hvis dere bruker den ved kjøp, så sparer dere i hvert fall en god femtedel av prisen. Litt digg hvis du ser etter nytt mobildeksel tenker jeg! Alle mine er i hvert fall fra idealofsweeden. Rabattkoden varer i en uke! 🙂
 

Innred rommet med BGAfotobutikk

Innlegg i samarbeid med BGAfotobutikk

Det er torsdag og snart helg folkens! For min del blir “helgen” faktisk i dag og i morgen. Jeg har nemlig fri disse tre neste dagene før jeg skal jobbe litt på Sumo søndagskveld. Nå tenkte jeg bare å gi dere litt inspirasjon til innredning i kveld faktisk. For et par dager siden ble jo vinneren av konkurransen for BGAfotobutikk kåret, kontaktet og belønnet med et gavekort på nettsiden deres. Heldiggrisen får plukke seg ut hva hun vil fra nettsiden… De har både posters av alle slag, bilderammer, fotoalbum og speil. På rommet mitt mangler det fremdeles et par flere bilder som står i stil med naturbildene mine som står over og ved siden av sengen. Jeg er fortsatt på jakt etter noe som passer perfekt inn på rommet, og lager mer harmoni og fredfulle vibes her inne. Jeg tenkte i dag å vise dere litt hva BGAfotobutikk har å by på av andre ting. De har nemlig så mye forskjellig, at jeg vil tro de har noe for en hver stil. De har forskjellige kategorier du kan lete gjennom for å finne noe som passer bra til din type innredning i hjemmet. Bare ta en titt på noe av det jeg syns er finest innenfor hver av stilene!

VINTAGE AND RETRO

FASHION


KJØKKEN

Her er bare tre av kategoriene, men det finnes et hav av flere bilder innenfor hver av dem, pluss andre kategorier som kunst, grafisk eller filmplakater. Link til nettsiden finner dere rett her -> bgafotobutikk.no. Finner dere noe dere liker?

Processed with VSCO with 6 preset

Processed with VSCO with e6 preset

Dressjakken er fra Shein
Klokken er fra Daniel Wellington. Koden “leavalenica” gir dere 15% rabatt på alt på siden!

Masse høst og masse kjærlighet

Annonselenke

Som vi knipset i vei i Nygårsparken for noen dager siden… Ble så mange fine høstbilder 🙂 Så jeg tenkte å dele litt mer med dere i dag. Jeg begynner på jobb klokken fire, men vil gi en lyd fra meg før jeg begynner å gjøre meg klar. Takk for fine kommentarer i det siste forresten, og spesielt på forrige innlegg. Så mye medmenneskelighet og nestekjærlighet som florerer, og slik burde det være over alt og på alle sosiale medier. Jeg håper dere alle har det bra, og at dere finner noen å snakke med hvis ikke. Dere aner ikke hvor mange kilo lettere dere blir etter dere slipper ut demonene. Her er uansett litt mer høststemning på bloggen, og denne nye fine jakken min som også hyler høst. Veldig kort og lite innlegg i dag, men sånn blir det noen ganger. Håper alle har en lett og deilig onsdag. Masse kjærlighet ♥

Processed with VSCO with c7 preset

Processed with VSCO with f1 preset
Har du sett???

Processed with VSCO with f3 preset

Processed with VSCO with f3 preset

Processed with VSCO with 6 preset

Processed with VSCO with c7 preset

Processed with VSCO with c7 preset

Den fine høstjakken min finner dere her

Vi er ikke så kule som vi virker

Det er noen ting om meg selv jeg ikke sier til noen. Ting jeg legger skjul på og ikke snakker om. Det handler nok om det kjente fenomenet; å vise alle de beste sidene av seg selv på sosiale medier. Eller på den sosiale arenaen generelt. Det er så lett for det… Og jeg er flink til det; Å være den sterke, den bekymringsløse. Men det ligger ting og ulmer hos meg også. Det gjør jo faktisk det. Ting som en side av meg vil holde skjult, dekke over og late som ikke eksisterer. Ting jeg er flau over, og skjemmes over mer enn noe annet. Men det er de samme tingene som en annen del av meg ønsker skrike ut til alle. Bare få det ut. Si at sånn er det. Dette er det verste med Leandra. De tingene jeg er mest flau over, de tingene som hadde brutt med det imaget jeg gir ut. Rollekonflikt. Jeg er sånn som jeg vil folk skal oppfatte meg… Så hvis jeg forteller noe om meg selv som vil bryte med det folk tenker? Noe som sjokkerer andre, da… nei da vet jeg ikke. Men det presser på. Jeg venter… Kanskje en dag kan jeg snakke åpent om alle mine feil. Jeg vil det. Jeg vil det så utrolig sterkt. Kanskje jeg skal gjøre det litt og litt. Jeg vil bare slappe av og føle meg ekte. Autentisk. Akseptere istedenfor å skjemmes. Own up to it. Jeg elsker når mennesker snakker om sine mest sårbare sider. De virker så utrolig sterke og ekte og levende. Jeg blir alltid like fascinert, og beundrer dem herfra til stjernene. Fordi jeg ikke er helt sånn selv. Ikke enda.

For er det egentlig ekte lykke, og skyve unna alt som ikke er bra, og kun fokusere på det positive med seg selv? Er det sunt? Jeg tror ikke det. Jeg har det gjerne fint der og da. Jeg har det egentlig veldig bra veldig ofte. Men det ligger liksom mer under, noe jeg føler jeg burde informere folk jeg er med om? Men som egentlig er helt utenkelig for meg å snakke om høyt. Men jeg vil. Jeg vil, jeg vil, jeg vil… være et “ekte” menneske. Jeg vil være ekte ovenfor meg selv, ikke minst. Det er egentlig det jeg vil, men ikke helt klarer. Ikke helt klarer fordi folk har forventninger til meg, og tror jeg er sånn og sånn. Hvordan skal jeg plutselig bryte ut av det? Veldig generell snakk nå, men mest sannsynlig noe som noe av dere kan relatere til? Det er uansett så langt jeg tør å snakke om det på bloggen foreløpig.


Genser finner du her.

Jeg vil bryte fri, men jeg er for svak. For flau. For kul. For stolt. Æsj… Jeg er ikke så kul og sterk som det ser ut som, nei. Jeg tror ikke noen er så kul og sterk som det ser ut som. Vi går alle rundt med denne masken forran ansiktene våre. Den masken vi føler en trang til å holde, slik at andres forventninger til oss selv blir oppfylt. Tenk hvis alle ble “stripped down” og bare slapp ut alt ukult, tabubelagt og flaut om oss selv. Hvor deeeilig? Åh… Å slippe å holde masken oppe. Men nei. Vi er for kule ass. Hele gjengen.

Bare dette var deilig å skrive… Jeg dypper bare tåen i havet, men dette føltes ekte å skrive. Det var det.

Mitt første møte med han <3

Annonselenke

I går hadde deler av vennegjengen en plan om å ta en tur i Nygårdsparken med den nye valpen til Solfrid, Charlie. Jeg har egentlig aldri gått en ordentlig tur i den parken. Eller tenkt over at Bergen i det hele tatt har en så fin park å gå tur i og være i. Det begynner jo å bli en stund siden narkomanene ble flyttet bort fra parken. For de som ikke er bergensere, pleide det nemlig å være stedet hvor de samlet seg og gjorde sitt. Det satt nok et både trist og litt skummelt preg over parken for mange. Så det var egentlig min første ordentlige dag tilbrakt der, og det var virkelig fint. Høsten i Bergen har jo, som nevnt tidligere, virkelig vært noe utenom det vanlige i år, og det er faktisk første året i mitt liv jeg faktisk setter skikkelig pris på den. Dere aner ikke hvor mange bilturer jeg har sittet med ansiktet klistret til vinduet og måpt over fargene i fjellsiden. Caroline sa også noe som er ganske sant da vi kjørte hjem fra byn i går – Bergen kler høsten. Og ja, fargene på bryggen kunne ikke stått bedre i stil med høstfargene på Fløyen i bakgrunnen, og ettermiddagssolen som kommer inn fra havet og mot torget… Bliss. Når vi snakker om “måping,” så var det første gang jeg fikk hilse på lille Charlie også, og herreguuud. De som følger meg på snap (leandra86) fikk se det lille vidunderet på MS. Han er en blanding av bichon frisé og tibetansk spaniel, og er uten å tulle den vakreste, mest fullkomne lille valpen jeg har sett på… jeg husker ikke sist. Leken, vennlig og rolig på en og samme tid. Den lille valpekroppen og den litt bølgete, silkete pelsen. Det mest uskyldige ansiktet. Nei, fy søren. Dyr er magisk, og de vet ikke hvor bra de er selv en gang. 

Processed with VSCO with c7 preset
Her venter vi på å bli plukket opp.

Processed with VSCO with f3 preset
Og her er vårt første møte med skjønnheten

Processed with VSCO with f3 preset

Processed with VSCO with c7 preset

Processed with VSCO with c7 preset

Processed with VSCO with f3 preset

Processed with VSCO with c7 preset

Genseren min finner dere HER

 

Vinneren av konkurransen om gavekortet hos BGAfotobutikk.no er kåret, og vinneren ble odaoskarsen på instagram! Så snart jeg får svar med e-postadressen vil gavekortet bli sendt med en gang. Gratulerer så mye!!!

En ny meg

Annonselenker

Det er vanskelig å skrive på bloggen hvor godt dette friåret gjør meg. Og jeg er ikke så langt inni det en gang. Ikke et halvt år har gått. Ingen reising, ikke noe spesielt, men jeg tror det er noe med det lave nivået av distraksjoner og forpliktelser. Det er noe med det som har gjort det lett å (klisjé) finne meg selv. Jeg pleier min mentale helse på måter jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe alle i hele verden med å gjøre. Jeg driter i hvor teit dette er å si for en 19-åring som burde feste og drite i alt… men, jeg renser sjelen. Det undertrykte følelseslivet i underbevisstheten har blitt plukket opp og pleiet. Self-made terapitimer som psykologer bare kan drømme seg om å nærme. Jeg omgir meg med så ekte mennesker, som jeg ikke la merke til var så ubeskrivelig gode for bare et halvt år siden en gang. Mennesker jeg har grodd sammen med. Jeg har åpnet meg om ting jeg aldri trodde jeg var i stand til å snakke om. Jeg er blitt skikkelig emosjonell og følsom, på en god måte jeg liker med meg selv. Tidligere kalde, usikre meg… Jeg har en sånn ro, og er i så god kontakt med meg selv at forvirrelse eller bekymringer er blitt fjerne konsepter for meg. Det var dette jeg ønsket å gjøre med friåret mitt faktisk. Og det går så uendelig mye bedre enn det jeg trodde… Jeg føler jeg er så godt i gang, men likevel har så mye igjen. Hvor deilig er ikke det? 

Jeg tror ikke alle, spesielt voksne, får det beste inntrykket når man sier at man tar friår og jobber. Jeg vet ikke, jeg bare enser en viss skam over å “ikke vite hva man vil.” Jeg vet hva jeg vil. Jeg vil leve, oppleve, tenke, filosofere, gå tur uten å skulle noe senere på dagen, prøve nye ting, og kose meg så mye at jeg lukker øynene i fryd og eufori. Men av en eller annen grunn, i dagens samfunn, så høres det ikke like bra ut å svare det til en voksen, som å si “jeg vil bli lege” for eksempel. Det er noe jeg tenker over med en litt ubehagelig edge hver gang jeg blir spurt om hva jeg driver med. At voksne skal bli småbekymret når jeg sier jeg tar friår og venter med å studere. I mitt hode er det er ingen ting som haster. Livet er ikke så seriøst som politikere, mennesker på tv eller mange voksne generelt skal ha det til. Og om jeg hadde dødd i morgen, hadde jeg vært damn fornøyd med hvordan jeg levde livet mitt. Tingen er – jeg elsker skolen. Jeg elsker kunnskap, fakta, historie, å vite ting, å lære ting. Det strør glitter over eksistensen min, virkelig. Jeg gleder meg til å studere. Men det finnes en safari av ting å lære utenfor skolebygget også. Dette vet jeg, og det er disse verdifulle lærdommene jeg suger til meg nå. Integrerer i livet mitt. Det er gull verdt for meg. For min mentale helse, og livskvaliteten min livet ut.


T-skjorte her
Bukse her

Kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg ikke til å angre, men takke meg selv for de tingene jeg gjør i dag. Å angre er egentlig også et fjernt konsept for meg det også. Jeg har gjort mye ting jeg aldri ville gjort i dag. Jeg har såret mennesker. Latt meg selv bli såret.  Men i dag. I dag og alle dager fremover, så kommer jeg til å bruke disse hendelsene som lærdom. Være takknemlig for at jeg plukker ut det positive jeg erfarte fra ting jeg har gjort. Enten de er superfantastisk, helt jævlig eller nøytrale. Uansett er jeg takknemlig. Takknemlig takknemlig takknemlig. For det handler bare om å bruke fortiden sin på best mulig måte her og nå.

 

Å vokse opp som mellomste barnet

Annonselenker

Shit, det å vokse opp… Det å bli 19. Midt i mellom voksen og barn. Jeg får nye behov nå som jeg er eldre kjenner jeg. Jeg trenger litt ting voksne trenger. Alenetid. Penger. Selvstendighet. Egne valg. Men innerst inne trenger jeg også fortsatt mye av det et barn trenger. Det gjør jeg faktisk virkelig. Jeg trenger foreldre. Mindre. Men jeg trenger dem fortsatt liksom. Da jeg var liten, la oss si 11 – om en av foreldrene mine skulle gått bort? Jeg var sikker på at livet hadde vært over. Skikkelig over, ødelagt, ingen håp, kunne like gjerne dødd selv. Jeg var en pysete unge da. Det var jeg. En gang presterte jeg å begynne å grine når mamma og pappa brukte noe jeg syns var litt lang tid på butikken. For jeg var sikker på at de hadde dødd i en trafikkulykke. Måtte være eneste svaret liksom. En av de største forandringene jeg ser på meg selv som barn og nå, er hvor utrolig mye mer fryktløs, carefree og positiv jeg er. Jeg tenker at alt alltid går bra uansett. I små og store situasjoner. Jeg er 19, og jeg kjenner flere nå som gjerne er uten en mor eller far, og de klarer seg. Det var min største frykt som liten, og det er fortsatt en av mine største frykter nå – å miste en skikkelig nær person. Men jeg vet at jeg uansett hadde klart meg. Til slutt. Jeg hadde levd et liv. Og alt ligger i hodet. Det er tankegangen. Å styre følelser 100% er umulig, og bra er det. Det er det som er menneskelig. Men jo eldre man blir, jo mer kunnskap man får, jo mer kan man liksom fikse seg selv.

Da jeg var liten var jeg uendelig misunnelig på den oppmerksomheten lillebroren min fikk i forhold til meg. Han krevde mye mer vel og merke. Det gjorde ikke jeg. Men inni meg gjorde jo jeg. I mitt stille sinn. Eller nei. Sinnet mitt var ikke stille, men jeg var. Da jeg ble eldre innså jeg at det var godt å kanskje ikke få helt samme oppmerksom het som det broren min fikk. Jeg er friere. Mer selvstendig. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Slik alle ung-voksne vil være. Jeg vet at 90% av gangene foreldrene mine ringer meg, er det for å få tak i lillebroren min. Vennene mine og jeg pleier å tulle med det. På en side syns jeg det er deilig å ikke ha noen som overvåker meg. Men kanskje er det noe inni meg som også lengter litt etter det. Det gjør noe med et menneske. Noe med personligheten, kanskje mest i underbevisstheten, det å føle seg litt oversett. Men jeg er redd jeg er litt klar over hva det gjør med meg og. Jeg har bare aldri sagt det høyt. Og kanskje ikke kommer til å gjøre det før jeg er sånn 30 eller noe. Jeg vil fortsatt ha omsorg, men jeg er for gammel til å kreve det på en måte. Jeg er jo voksen på papiret. Men jeg vet at den misunnelsen på, og lengselen etter oppmerksomhet var mitt største og mest langvarige problem som barn, og det er klart det har formet meg til det jeg er og gjør i dag. På godt og vondt. Virkelig på godt og vondt. Jeg er liksom mellomste barnet. Stereotypien for dem er å bli glemt, haha. Men jeg er vel egentlig takknemlig for det også. Kanskje hadde jeg vært mindre klok, mindre erfaren eller et mindre tenkende menneske om jeg hadde vært minst eller eldst. Jeg tror egentlig det. Det er det som har gjort meg til meg. Igjen, på godt og vondt. 


T- skjorte her
Lignende bukser her

Noen ganger små-psykoanalyserer jeg meg selv. Til den grad det er mulig å gjøre på seg selv i hvert fall.