ET INNLEGG OM MEG SOM PRØVER

Reklame | Junkyard, Shein

I dag har jeg fullført første uken med søvnrestriksjons og stimuluskontroll-behandlingen! Det har vært tøft. Men jeg har vært uhyre motivert, og kjørt hardt på med gode rutiner og disiplin i samspill med behandlingen. Følt meg bra og stolt. Og når jeg ikke følte meg bra, så pushet jeg gjennom det og gjorde det jeg hadde planlagt. Riktig nok var øyeblikk jeg hadde lyst til å havne i koma og rive av meg håret samtidig. Men så vet jeg altfor godt at det føles sinnsykt deilig å ikke gi opp, men å fullføre oppgaven. Mennesker er skapt for å løse oppgaver. Hva er det verste som kan skje om man bare fortsetter selvom man ikke føler for det? Jeg kan muligens ha pushet grensene litt – da jeg trente styrke i to timer før cirka like mye søvn, og kroppen var syre i tre dager. Har dere noen ganger trent styrke og ikke sovet sammen natten? Det er gangsperr bokstavelig talt på syre. Musklene restituerer og vokser jo når man sover. Er ikke vits å trene uten å sove egentlig, for da blir musklene nedbrutt uten å bygge seg opp igjen. Det er både waste of time og vedvarende smerte i hele kroppen du ikke slipper unna i noen dager. Håpet er jo at treningen skal slite kroppen ut til natten, men det er visst hodet som bestemmer, gee.

Eller da jeg sto opp om morgenen og spontanspydde 9 ganger på rappen forleden? Hahah, hva var det for noe? Det kan muligens også indikere at jeg pusher meg selv litt for hardt. Eller et kokt hode i bilen på jobb som resulterte i plutselige elefanttårer. Svekket impulskontroll og krisemaksimering. Meget ukult. Håper dere sover godt altså, hvis ikke går det utover typ alt. Eller da jeg skulle prøve å slutte med nesespray, (igjen ja jeg vet) ikke fikk sove pga det, og måtte plukke den opp igjen fra bosset for å ta, selvom jeg var fast bestemt på å slutte… Ooog brøt ut i tårer igjen fordi jeg var så inderlig skuffet over meg selv. Som om alt raste sammen… Bagateller kan lettere enn alt vippe deg av pinnen med kronisk søvnunderskudd. Damn, hvis man har vært avhengig av nesespray kan man faktisk aldri ta det igjen tydeligvis. Selv ikke om man er forkjølet, som var mitt tilfelle denne gangen. Da er det rett tilbake til start. Meeen jeg tok ikke i hele går og ikke i dag heller. Og alt er midlertidig, så vet dere hva, jeg tenker vi feirer med noen antrekksbilder!

 

Veske // Marlene Birger
Jakke // her
Genser // her
Bukse // Mango
Sko // her

Første gang jeg bruker de nye hvite skoene mine fra Reebook! Jeg presterte å skli ned en gjørmete fjellside i håp om å finne en snarvei til skolen i de gamle hvite skoene mine fra Adidas 🙁 De som ikke sover har nemlig ekstra god tid om morgenen til å utforske nærområdet sitt! Og er ekstra dumme tydeligvis. Skoene fikk seg en runde i vaskemaskinen, men til ingen nytte. Nå er de erstattet med disse litt mer robuste, men fremdeles kritthvite skoene. Ikke la meg være en idiot kl. 6 om morgenen igjen, så skal jeg nok klare å ta vare på dem til vår og sommer 🙂 Oi, der var klokken plutselig blitt mye… Vi snakkes snart, dere!

SPEAK UP, LADIES

Reklame | Shein

Grattis med dagen, damer! En fin tid å være i live på for kjønnet vårt, i hvert fall i et historisk perspektiv. Jeg føler meg umåtelig heldig som er jente i Norge i 2019. Og det er jeg. Jeg føler ingen hindringer, urettferdigheter eller mangel på muligheter som kvinne. Jeg kan bli en leder, en rørlegger, en prest. Ja, det jeg ønsker egentlig. Jeg er stolt over våre forhistoriske damer som kjempet for oss, og er grunnen til at vi har det som vi har i dag. Og jeg er stolt over de som jobber for kvinner i land og situasjoner hvor kjønnet begrenser deres frihet fremdeles. Den varmeste takk til dere. Fra det syns jeg vi skal ta med oss lærdommen å alltid si i fra om man syns noe er gale. Tenk hvis kvinnene før oss ikke hadde protestert og ikke hadde sagt noe, men aksepterte skjebnen sin. Hvordan hadde livet, mulighetene og synet på oss selv vært i dag da? Jeg ser ikke for meg at mennene hadde fikset det for oss uten at vi ga beskjed. Hvorfor skulle de? Ikke at jeg klandrer dem. De var barn av sin tid, akkurat som vi er.

Hele livet har det kommet naturlig for meg å bare holde ting på innsiden. Dessverre er det mange som meg. Hver eneste dag har blitt et forbedringsprosjekt hvor jeg har fokus på, og minner meg selv på – viktigheten av å speak the fuck up. Ved å si det du tenker til andre, lærer du bedre å kjenne deg selv. Jeg merker enorm forskjell på hvor ærlig talen min er i dag i forhold til før. Ikke at jeg gikk rundt og løy, men jeg sa det folk ville høre. Og holdt tilbake på relevant informasjon fordi jeg var redd for reaksjoner. Det kommer man ingen vei med, bortsett fra at man bygger opp et indre hat for seg selv. Og andre. Så jeg syns vi burde ta denne dagen som en påminnelse om hvor viktig det er å bruke stemmen sin. Ikke skuff våre legendariske feminister fra historiebøkene. Simone De Beauviour. Camilla Collet. Gå ut og gjør dem stolt! Ikke hold munn fordi det er tryggest og lettest. Lytt godt på intuisjonen din og ytre ordene du føler er sann. Det er oppskriften på mental frihet. Snakk som om ingen dømmer deg. De kommer til å dømme deg. Du ser det i blikkene. Men det er byrden ærlige mennesker må bære. Så bær det med rak rygg. Det kan endre livet for flere enn du aner.

Bygg opp kvinnene rundt deg. Til og med de mest bitre. Ja, i hvert fall dem! De du fordrar minst. Smil til dem. Det er de som trenger det mest. Ønsk dem vel i ditt stille sinn. Det vil styrke deg enormt også.

Genser // her
Bukse // her

 Jeg har troen på mennesker. Gå ut i verden og vær god. Det gjelder for øvrig alle kjønn <3

JEG TRODDE IKKE JEG HADDE NOE Å BLOGGE OM

Reklame | Socialeras

Nå har jeg begynt på søvnrestriksjon- og stimuluskontrollbehandlingen som jeg snakket om i min forrige video! Gud, jeg trodde nesten ikke at jeg kom til å tørre å begynne. Men vet dere hva, foreløpig går det overraskende bra! Som navnet på behandlingen tilsier, blir det ikke nok søvn på meg denne tiden. Men jeg får 20min ekstra i mitt 5-timers søvnvindu for hver natt jeg har over 85% søvneffektivitet. Det har jeg heldigvis klart de to siste nettene. Så det er gode ting! Jeg bruker forresten Sleep Diary-appen til søvneksperten, Magnus Nordmo, som jeg fikk beskjed om på søvnsenteret. Jeg har vært helt fascinert over hvor godt humøret mitt har vært de siste dagene til tross for lite søvn. Hodet er smålig sprengeklar litt hele tiden, og da jeg våknet i går, kastet jeg spontant opp typ ni ganger?? Morgenens forfriskende slurker med vann rett ned i kjøkkenvasken igjen. Helt fin etter 10min da såååemm… okei? Jeg har likevel vært oppstemt, effektiv, aktiv, disiplinert, kreativ og ja, glad. Helt merkelig. Kanskje det er troen og håpet på denne nye behandlingen, og det faktum at det går så bra så langt, som motiverer meg. Eller så lurer jeg meg selv igjen og blir altfor optimistisk etter to gode dager. Gått på den smellen et par ganger før ass. Krysser fingre og tær og alt som krysses kan. Og takker for all medfølelse! Det er godt å lese kommentarer av forståelsesfulle lesere.

Ellers av oppdateringer i livet mitt – i morgen på skolen har vi visning på de seks musikkvideoene vi har laget. Jeg er statist som servitør i den ene, hoho. Vet ikke om jeg gleder meg mest til å se de andre musikkvideoene, eller se reaksjonen når de andre ser vår. Klipperne våre har gjort en fenomenal jobb. Brukt timesvis på bare sekunder i deler av videoen. Umulig å se den uten å smile og/eller le. Vi har jo brukt mye greenscreen, så de har latt kreativiteten løpe løpsk for å si det mildt.

Så muvsikkvideoeventyret ble avsluttet da jeg la siste hånd på verket i grading, og nå har vi allerede hoppet videre til neste prosjekt! Jeg pitchet en idé på en dokumentar jeg har hatt i tankene stund, og den ble valgt ut til å lages! Dokumentar er nemlig neste modul vi skal inn i, (ENDELIG) og jeg har sittet med fotografen og klipperen min i dag og lagt ut om visjonene mine. I morgen skal jeg i møte første relevante person til dokumentaren, og er så klart suuuuupergiret på å ha fått regi igjen!!! Gleder meg til å vise dere alt, egentlig.

Så nå har jeg en god undskyldning til å begynne å se på dokumentarer igjen – for inspirasjon til hvordan jeg vil strukturere min egen. Så i kveld blir det reunion med dokumentarer og meg.  Jeg har hatt i overkant obsessive perioder med det tidligere, så kanskje det er på tide med en ny dokumentardilla. Dere må gjerne komme med anbefalinger på noen gode dere har sett i det siste!

Innser nå hvor godt personligheten min skinner gjennom på denne bloggen. Film og søvn opptar store deler av hodet mitt for tiden, akkurat som det opptar store deler av blogginnleggene. Har ofte tenkt over i det siste – at jeg kanskje til og med er mer meg selv på bloggen enn i virkeligheten. Og lurer på hvor mange andre influencere som syns det om seg selv. Føler normalen er motsatt. Men her på bloggen får jeg jo snakke om ting som er meg. Når jeg small-talker out n’ about, er jeg en svak versjon av Leandra, helt til noe fanger interessen min. Da kommer entusiastiske bloggleandra frem har jeg hørt.

Kåpen min er fra en nettside jeg nylig ble gjort oppmerksom på –  Socialeras. De ville sponse meg med denne stilrene kåpen som dere finner direktelink til her. Jeg fikk ikke bare kåpen, men også en rabattkode å dele med dere! “leaduvet10” gir dere 10% på hele bestillingen. Ikke noe nedre grense på hvor mye dere må kjøpe eller noe. Den varer helt til 6. mai! Socialeras på Facebook og Social.eras på Instagram, hvis dere er på utkikk etter klesinspirasjon. Nydelig instafeed, men dere kan bare bla på nettsiden deres også. Utrolig mye fint!

NY JOBB SOM JOURNALIST

For noen uker siden fant jeg ut om BSTV, eller Bergen Student TV. De besøkte skolen vår og prøvde å rekruttere noen studenter, hvor de klarte å kapre et par av oss fra filmproduksjon. Selvom jeg ikke ante noe særlig om hva det gikk ut på, tenkte jeg det kunne være en fin mulighet – noe som har god overføringsverdi til skolen, og er sosialt og lærerikt. Ikke minst noe produktivt og fornuftig å bruke ettermiddagene sine på. Så jeg dro på intervju med BSTV på Studentsenteret (som forresten har blitt et av mine nye favorittsted og lese og spise billig og god mat.) Og jeg fikk en stilling som reporter i kulturredaksjonen! Så fra nå av, annenhver uke fremover, er jeg nødt til å finne noe å lage en sak om til BSTV. Noe kulturrelatert og helst studentrettet.

Så hva skulle min første sak handle om? Jeg fikk en bok til jul om Kenneth Brophy som heter “Hetset og Hedret”. Han regnes som den første i Bergen som stod frem som homofil med fullt navn. Jeg leste boken og fant historien så inspirerende og sterk at det hadde vært en drøm å gjøre et portrettintervju med han. Så dette var jo en perfekt mulighet!

Jeg fomlet rundt to uker i forkant og bekymret meg for at alle brikkene måtte falle på plass for intervjuet. At det skulle passe for både meg, tekniker, intervjuobjekter og det eventuelle stedet vi skulle filme på. Hele intervjuet gikk kjempefint, og både Kenneth og forfatteren av boken hans var lette å snakke med. Forfatteren, Gro Bertnzen hadde selv jobbet som journalist i mange år, så jeg tror hun hadde god peiling på hva et godt intervjuobjekt var, for hun var det absolutt selv! Samtalen falt veldig naturlig, og de fortalte om akkurat de tingene jeg lurte på. Så jeg var veldig heldig med min første sak vil jeg si. Og litt flink da greitgreit. Dagen etter satt jeg med tekniker og klippet saken sammen.

 Jeg ser en del som kunne blitt gjort annerledes, men det er min første sak og jeg er glad for hvordan den ble! Om dere har lyst til å se portrettintervjuet med Kenneth Brophy, finner dere facebooksiden til BSTV her, hvor reportasjen min dukker opp etter 08:30min. Lik gjerne siden for å se hva mer underholdning vi tilbyr. Jeg kommer til å dukke opp der enda en gang før uken er omme! Jeg skal fortelle mer når det nærmer seg 😀

21 ÅR OG 21 LÆREPENGER

I dag er jeg 21 og føler meg litt som jeg gjorde på bursdagen min i fjor. En underliggende melankoli dikterer perspektivet jeg fargelegger meg selv og denne dagen med. Jeg gjør ting litt saktere enn vanlig. Jeg er mer alene oppi hodet mitt. Litt sånn at jeg lurer på hvorfor, men også litt sånn at det går fint at det er sånn. Bursdager markerer hvor lenge du har levd og minner deg på fortiden din. Ikke sånn spesifikt med klare og tydelige minner syns jeg, men bare en følelse av at jeg har levd et liv. Ikke et helt liv, men et liv likevel. Jeg fikk lyst til å lage et innlegg med “21 ting jeg har lært” i denne forbindelse. Jeg husker det var en populær ting å gjøre på YouTube på bursdagen sin for noen år siden. Noe som gjør det litt mindre kult å gjøre det nå. Men jeg er ikke kul så her er 21 lærepenger jeg har erfart siden forrige fødselsdag.

1. Venner er bokstavelig talt livsviktig. Hvis du har gode venner, kan du komme deg gjennom alt. Så dyrk forhold med mennesker som gir deg en god magefølelse.

2. Jeg er ikke like uovervinnelig som jeg trodde da jeg var tenåring. Denne er stor, haha.

3. Det i livet som virker negativt, har en like positiv motpol som er litt vanskeligere å se.

4. Gode ting tar tid. Jeg er skyldig i å ha for høye forventninger til at gode ting skal ta litt kjappere tid enn ønsket. Men gode ting tar tid. Veldig lang tid.

5. Mennesker er et resultat av erfaringer, inntrykk og stimuli samlet fra de var et foster og opp til der de er i dag. Og på grunn av dette har man egentlig ikke fri vilje, selvom det absolutt føles slik. Valgene man tar, dikteres av underbevisste prosesser, formet og utlevert fra havet av dine tidligere erfaringer.

6. Å innse forrige punkt, gir meg en enorm takknemlighet for livssituasjonen min. I tillegg til en mye større forståelse ovenfor menneskers handlinger, uansett hvor vonde. Alle var 3 år en gang, selv terrorister og voldtektsmenn. Så jeg har en ubetinget kjærlighet for dem, og ønsket mitt om å finne en måte de skal få det godt igjen på, er astronomisk større (og mer effektivt) enn sinnet på dem. Jeg føler meg alene i dette synet blant menneskekretsen min, men det er sannheten.

7. Jeg må ta stor hensyn til avhengighets-genet jeg ikke trodde jeg hadde. Fetteren min sier jeg blir avhengig av ting bare jeg ser på dem, lol. Noe jeg aldri hadde gjettet om meg selv, og ikke har innsett før det siste året.

8. Langvarig søvnløshet viser deg hva galskap er.

9. Forvirrelse i for stor grad er et smertehelvete, og har blitt kåret til min minst-favoritt følelse i hele følelsesspekteret.

10. Bibelske fortellinger har enorm overføringsverdi til personlig utvikling. De har fundamentale arketypiske budskap som gir en større forståelse for hvordan livet fungerer. Dette har gitt meg mange dype, uforklarlige aha-øyeblikk som jeg slettes ikke erfarte da historiene ble fortalt på barneskolen. Historiene kan relatere på et dypt nivå til alle, om man leser mellom linjene. Jeg forstår nytten av religion i mye større grad enn jeg har gjort tidligere.

11. Kroppen min er smartere enn meg. Den sier alltid i fra om det er noe gale, selvom jeg ikke er klar over hva som er gale en gang.

12. Jeg er en mer svevende, idé-rettet, abstrakt, kunstnerisk person enn en data-dreven, konkret, pragmatisk og jordnær person.

13. Sannheten av forrige punkt gir meg et tydelig kart over hvilken vei jeg er nødt til å gå i livet for å gjøre mest mulig godt for meg selv og andre.

14. Mens rytmisk musikk tar meg dypt og nært inn i én spesifikk stemning, føler jeg at klassisk musikk tar meg på en reise innom forskjellige type stemninger i ett og samme stykke. Det er to forskjellige verdener å besøke, og jeg elsker begge deler.

15. Dårlige valg gir gode historier.

16. Fra jeg var liten har jeg alltid fått vondt på “fiendens” vegner, blitt stille når folk snakker ned om dem og hatt en ønske om å psykoanalysere driten ut av dem, haha. Sjokkere dem med kjærlighet så de helbredes.

17. Jo mer ekspert man blir på et område, jo mer innser man at hvor lite man faktisk vet om emnet relativt til hvor mye info det finnes om det. Ah, det finnes mange versjoner av denne påstanden. En av dem er tatoveringen min og Sokrates’ kjente ord. Men jeg innser dette så ofte at den måtte få komme med i innlegget.

18. Jeg er veldig lite kresen på mennesker. Liker de fleste og ser lett deres gode egenskaper eller potensiale. Og kanskje jeg lett aksepterer deres negative egenskaper fordi jeg er så bevisst over mine egne. Å dømme noen føles falskt, ekkelt og selvmotsigende. Med mindre det er på TV, haha.

19. Jeg får stadig høre at jeg er en rolig og behagelig person, noe som er veldig hyggelig, men jeg er også ironisk nok høynevrotisk. Det kan spores tilbake til flere opplevelser i barndommen, men spesielt en episode da jeg fikk panikk inni et sengetøy, og fikk i ettertid klaustrofobi og panikk ovenfor de minste ting som (jeg følte) hindret pusten min. At klaustrofobi er en form for angst, og at jeg er ekstra sensitiv for negative og engstelige emosjoner, er noe jeg har gjenoppdaget det siste året.

20. Det finnes ikke gode eller dårlige mennesker. Alle har begge deler i seg. Alle har potensiale til å bli en Hitler eller en Moder Teresa. Hvis du tror du er snill og aldri kunne skadet noen, kommer skyggesidene dine frem på måter du ikke har kontroll over – i situasjoner som kan være sjokkerende og vonde. Å vite at du er i stand til å gjøre skade, men å la vær – gir karakteren din mer stabilitet, fred og respekt. Og det er en mentalt sunnere og tryggere strategi. Bli venn med skyggesiden din, som Carl Jung råder.

21. Inntrykksfulle hendelser utvider følelsesregisteret. På godt og vondt vel og merke. Plutselig er man i stand til å føle ting man ikke visste mennesker kunne føle.

Så det var 21 ting jeg plukket ut av toppen av hodet mitt. Meg det siste året og meg som baby. Nå har jeg tent stearinlys og satt på klassisk musikk og innså at det høres supercheesy ut, men det er et faktum og det skal nytes. Den siste timen av 21-årsdagen min. På gjensyn, fine folk.

JEG HADDE GLEMT HVORDAN DET VAR

Skolens timeplan er så uregelmessig at det nesten ikke føles ut som jeg går på skole noen ganger. Nå har det vært to innspillingsuker på rad, hvor vi bare hadde to innspillingsdager forrige uke. I dag er det noen andre grupper i klassen som skal ha innspilling, og jeg har meldt meg som lysassistent både i dag og i morgen. Så det blir chill og jeg gleder meg til å lounge rundt på sett.

Jeg har på en måte fått ny bil. Eller mamma og pappa har spleiset på en vi skal dele på, så siden lokasjonen er et lite stykke utenfor Bergen, har jeg fått låne bilen i dag og i morgen. Det er en hvit Hyundai Ioniq, og jeg kjørte den for første gang i går, ganske overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg var ikke så giret for ny bil i utgangspunktet, fordi mitt førstevalg av fremkomstmiddel som regel er beina mine. Hodet er aldri finere enn når jeg simpelthen går. Og jeg har blitt så vant med, og til og med glad i, den avslappende ventetiden på fellestransport – hvor jeg kan studere folk i alle aldre, late som jeg vet historien deres mens jeg stimuleres av youtube- eller podcastverdens informasjonskilder. Men jeg hadde helt glemt hvordan det var å kjøre på tomme veier midt på natten alene med musikken min. Musikken som maler det jeg ser i samme stemning som den hørselen gir meg. Det er en slags helhetsfølelse som kommer av at to eller flere sanser smelter perfekt sammen og maler et meningsfylt bilde for deg. Når sanseinntrykkene komplimenterer hverandre og morfes til en uhåndgripelig og transendental følelse. Det fikk jeg et lite glimt av på veien i går.

Genser // her  (Jeg får litt Picasso/kubisme/moderne kunst vibes av den.)
Bukse // her
Sko // her (tom for denne fargen men de har andre farger)

Den uregelmessige timeplanen fortsetter da jeg skal ha én skoledag på torsdag før det blir vinterferie, eller prosjektutviklingsuke som de kaller det. Jeg har slitt en del med mangel på rutiner og dets konsekvenser som impulsivitet og dårlige vaner. Dette kan skje når kalenderen står åpen og jeg bare tar dagene som de kommer. Så jeg har over en ganske god stund motivert meg selv til å lage rutiner og skrive ned gjøremål utover dagen, slik at jeg ikke tuller dagene bort og hater meg selv. De siste dagene har jeg vært god. Jeg har stått opp til samme tid, spist frokost og dratt på trening. Det har vært standard. Også har jeg blogget mer enn før. Og jeg blir lei av å si dette, men shit så bra det er for meg å ha bloggen. Det gir hverdagen mening og ankrer meg til virkeligheten på mange måter. På lørdag dedikerte jeg timene mellom 13.00 og 21.00 utelukkende til blogg, og brukte faktisk noen gode timer på å spille inn en video til dere. Jeg har prøvd å redigere den i tre dager nå, men jeg blir ikke fornøyd. Så nå har jeg slettet den. Men jeg fikk i hvert fall øving på å snakke foran kamera. Jeg var så nervøs at jeg var klam og fikk fett hår utover i videoen, haha. Det var ikke grunnen til at den ikke ble bra altså, jeg bare gjorde ikke meg selv tydelig nok. Så jeg må prøve igjen snart og se om jeg blir mer fornøyd tenker jeg.

Det er atter en morgen hvor dagens kaffekopp nytes og energilagrene godgjør seg til en styrkeøkt. Så er det avgårde til innspilling i den nye bilen senere. Jeg syns jeg har laget en fin dag for meg selv. Hvordan er det med dere og rutiner i hverdagen? Går dere på en skole eller jobb med faste eller løse rutiner, og hvordan takler dere det?

ALDRI SI DETTE TIL FOLK!

En vind av vitalitet har feid gjennom fredagens tidligste timer. Jeg sov dypt og sammenhengende i natt, og jeg fikk for kanskje tredje gang i år smake på hverdagen til mennesker som sover nok. Hvordan tankene lekende lett griper fatt i positive perspektiv, i motsetning til dytte meg impulsivt og hardt mot selvdestruksjon, er noe jeg mildt sagt setter pris på. En god natts søvn blandet med blå himmel, var visst oppskriften på klarhet. En klarhet jeg ikke får nok av, og som jeg desperat ikke vil miste når denne dagen er over! Jeg tok et forventningsløst skritt ut døren min i morges og ble møtt med en mild, men likevel spektakulær essens av vår. Jeg vandret gjennom Marken i dongeribukse og dongerijakke med et oransje pannebånd som holdt håret borte fra det sminkeløse ansiktet, og stoppet plutselig opp. Jeg lukket øynene og badet i stråler før jeg ble flau over meg selv og tuslet inn i skyggen av de gamle husene. Jeg fikk en klump i halsen, som fysiologisk føltes som om jeg skulle kaste opp og begynne å grine samtidig – fremprovosert av glede. Skal det ikke mer til for å gjøre meg lykkelig fra innsiden, enn en god natt søvn og sol? Jeg møtte en venninne på Godt Brød og ble litt trist da møtet var over fordi jeg hadde så mye mer å gi sosialt. Og jeg er et prakteksempel på en introvert, så det var jo uvant.

Lys og farger har hatt en unektelig enorm innvirkning på psyken min siden jeg var bitteliten. Jeg husker for mange år siden da jeg hørte ordet “vinterdepresjon” for første gang, og visste umiddelbart at jeg hadde det. Vintrene var mørke, kalde, ensomme og uforståelig søvnløse for lille Leandra. Jeg går alltid og venter på og lengter etter sommer – når livet blir en lek, slik det er ment til å være. Så det å få smaken på begynnelsen av livet i dag – det var oppriktig emosjonelt og nostalgisk. Jeg gikk mange år etter jeg hørte ordet, og tenkte at vinterdepresjon ikke var legit. Men takket være internett og research, vet jeg at jeg ikke er alene om det. Så nå kan jeg si “hah” i ansiktet til foreldrene mine som ikke tok meg på alvor da jeg var liten, og endelig begynne å akseptere hvordan jeg føler meg. Og det er ganske essensielt å akseptere følelsene sine sist jeg sjekket i hvert fall! Det er normalt å bli værsyk og folk blir vinterdeprimerte. Jeg er ikke den eneste.

Når vi er på temaet om forståelse over menneskelige tilstander – jeg har begynt å gå til en osteopat for korsryggen min. Hun fortalte meg at grunnen til at jeg skjærer tenner skyldes at skaden i korsryggen forplanter seg opp gjennom ryggen og avsluttes i kjeven. Dette var stort for meg å finne ut av, fordi jeg kan huske å være ganske liten og spørre foreldrene mine om jeg kunne få gå til tannlegen for gnissingen av tennene. Jeg syns det var (og er) forferdelig ubehagelig og anstrengende å føle et konstant behov for å klemme sammen kjeven og gnisse tenner som om jeg er på 100mg for mye amfetamin hele tiden. Jeg masserer og strekker på kjeven flere ganger daglig for dette fremdeles. Nå er det blitt en vane da, men jeg blir litt sint av å tenke på at problemet burde blitt tatt tak i for over ti år siden. Nå har jeg blitt så gammel at jeg kan ordne slike ting selv.

Da jeg var liten fikk jeg beskjed om at det bare var å slutte og skjære tenner. Jeg husker klokkeklart hvor trist jeg ble av å høre det, og ikke minst skuffet over meg selv som ikke klarte det. En smule logikk tilsier at det ikke funker å fortelle det til noen, men det visste da ikke jeg som barn. Jeg trodde bare at jeg hadde dårlig viljestyrke. Og merk mine ord – det er en farlig tanke å sette i hodet på et barn. Bare vent til de blir tenåringer og ikke minst ung-voksne. En ung voksen som ikke tror de har viljestyrke høres skjelvende skummelt ut spør du meg. For jeg klarte jo naturligvis ikke å slutte å skjære tenner! Jeg gjør det fortsatt. Tingen med vaner er at viljestyrke ikke alltid er nok. Man må se på de bakenforliggende årsakene til at vanene oppstod. Det er vel blitt allmennkunnskap i dag håper jeg. Eller hva tror dere?

Nå skal jeg lage middag. Også skal jeg la dagens siste vindpust av vitalitet feie over meg. Hvilket vil si at jeg blir sittende å skrive en stund til, før jeg drar til noen venner og parkerer dagen.

HVA ER DINE NYTTÅRSFORTSETT?

Hvordan lage et innlegg om nyttårsfortsett uten å gjenta seg selv eller skrive klisjé ting som man mister fokus på etter noen uker? Jeg vet ikke, men jeg gir det et forsøk. Når man skriver noe ned, blir det mer ekte enn om idéen bare skulle eksistert vagt i tankene føler jeg. Så målene mine for 2019 ser dere her! Så får vi se på slutten av neste år om jeg har klart å opprettholde dem 🙂


Bli glad i håret mitt
Her må jeg faktisk fake it til’ i make it. Jeg frastøter et hvert kompliment på håret. Det er tullete hvor mye jeg har avskydd hårmanken min hele livet. 2019 er året for å legge det bak meg og gjøre det beste ut av det jeg har. Jeg skal ta vare på det og behandle det med kjærlighet så det vokser ut sunt og friskt. (Jeg klippet tuppene i dag faktisk) Så skal jeg lære meg og smile og si takk, om noen komplimenterer det, nesten som om jeg er fornøyd selv. Helt til jeg faktisk er det. Tid for omprogrammering.

Ha et avslappet forhold til å legge seg og sove
 At jeg har vært i stand til å fungere, til tross for alvorlig søvnmangel over lang tid er fascinerende fra et objektivt perspektiv, og et levende mareritt fra et subjektivt. Det har vært rart og skummelt og forferdelig ekkelt å oppleve søvnproblemene eskalere. Humøret blir ukontrollerbart svingete, (som en forvirret og frekk gammel dame med demens) grinete, irritabelt og aldri sånn det skal være. Pluss hukommelsen svikter og nylige minner av hendelser regelrett forsvinner. Energinivået er også svingende og unaturlig. Musklene smerter. Det å legge seg har tatt over hverdagen, noe som blir veldig hemmende sosialt og for selvfølelsen, og vel, livet egentlig. I 2019 skal jeg ha et normalt, ikke-bekymret og trygt forhold til det å legge seg for å sove. Det er min viktigste prioritet i livet akkurat nå.

Være mer sosial
2018 er kanskje mitt minst sosiale år noensinne. Så 2019 vil jeg bruke til enda mer sosialt samvær. Man trenger visst andre mennesker for å være lykkelig visst. Hvem skulle trodd?

Ta disiplin til et nytt nivå
Friåret har vært det motsatte av disiplin. Noe som ja, var planen. Men nå vil jeg ha struktur, lye og stole på meg selv, og derav få mer selvrespekt og genuin selvtillit. Jeg vil være i fysisk aktivitet nesten hver dag, spise hovedsakelig plantebasert, holde avtaler, både med andre men ikke minst med meg selv. Og sette av tid til å gjøre ting jeg vet er bra for meg selv.

Har dere noen nyttårsforsett i år? Hvis ja, del dem gjerne og kanskje jeg stjeler noen 🙂

BILDER FRA SETT!

Her kommer som lovet litt bilder fra filminnspillingen!


Her filmer vi scene 1 siste innspillingsdag. Ble så fornøyd med hvor søt Martine ble i chilleklærne mine, omg.


Jeg tror alle hatet meg da jeg brukte i hvert fall en halvtime på å få ett skudd av et pillebrett. Jeg syns bildet så flatt og kjedelig ut. Så jeg fikk Arngrimur til å gå ut i regnet å justere “måne”lyset, mens jeg justerte hvordan teppet lå ved siden av brettet, og instruerte Emma om vinkel. Skuddet var viktig for meg, så det måtte rett og slett bli sånn at jeg lå opp- ned og i alle vinkler i vinduet for å tilrettelegge et perfekt shot. Ler litt av meg selv, menmen. Det ble kaldt og dystert til slutt. Slik jeg ville ha det. Og da er det verdt å være litt bitch på sett, hihi.


Skuespiller og love-interest i filmen, Oliander (noen som kjenner han igjen fra Aber Bergen?) Så flink og herlig å jobbe med. Han var sånn den eneste skuespilleren jeg kjente fra før av, så han ble naturligvis første jeg henvendte meg til da jeg var på utkikk etter skuespillere til filmen min. Syns han ble en nydelig Aleks. Ved siden av har vi lysmester Arngrimur – min helt. mange ganger jeg har hatt lyst til å (og gjort det) riste han i stykker (av glede) når han får lyset til å treffe perfekt. Åh, for en gutt. Han satt oppe om natten og så på videoer om lys på YouTube. Slike ting treffer meg i hjertet, jeg vet ikke hvorfor. Engasjement er en av favorittegenskapene mine hos mennesker.


Tom AKA Emil, kjæresten til Carla. Den tilsynelatende jævligste karakteren (men egentlig favorittkarakterer min, hihi) I virkeligheten var han uten tvil stemningsansvarlig på sett, haha. Mildt sagt en ekstrovert. Alltid en spøk på lur. Også Carla da, vakreste og flinkeste hovedkarakteren.


Hele crewet pluss assistentene for innspilling av siste scene på Flesland! Produsenten, Jan-Kåre kjenner sjefen for hele Flesland, så det passet jo manuset mitt ypperlig, med tanke på tillatelse til å filme der.


Emma kødder ikke på foto, ass. Når hun trykker seg innpå speilrefleksen min, besøker hun univers jeg ikke visste eksisterte.


Produsenten vår og Emilie – som er i full gang med klipping av filmen!!! Jeg fikk sett hvor langt hun har kommet i dag, og hoppet som en unge i stolen av glede. Tror de andre på klipperommet lo av meg, men jeg hadde høretelefoner på så jeg vet ikke.


Hei.


B-foto og innspillingsleder. Rettere sagt knoll og tott på sett.


Light master.


Både lærerne på skolen og meg selv syns denne jenten er et naturtalent innen skuespill. Martine Sienna Johansen, alle sammen.


Stjernen min <3

Jeg gleder meg allerede som en unge til neste filmprosjekt vi skal ha som er eksperimentell film! Da skal alle lage sin egen film. Men senere har jeg litt lyst å prøve meg på fagfunksjonen “lyd- og klipp”. Jeg elsker å klippe. Å sette sammen og lage en historie av rå klipp. Vi kaller klippere for magikere. (som får altfor lite creds for jobben de gjør, for det er et ekstremt omfattende detaljorientert arbeid) Men først og fremst skal jeg fokusere på prosjektet jeg er med på i 2. klasse som script, som jeg skrev om i forrige innlegg! Men ALLER først skal vi nå analysere The Matrix i første time. En OK+ måte å starte dagen på vil jeg si. Ha en stråååålende onsdag!

MØRKE MEG

I 8 år har jeg ubevisst og bevisst brukt bloggen som terapi. Å skrive ned tankene sine er magisk, dere. Enten du poster dem offentlig eller holder dem for deg selv. Jeg gjør begge deler. Så ja, her er greien; Jeg ble spurt om å være noe som heter “script” (en fagfunksjon i regi-uniten som sørger for kontinuitet) på et filmprosjekt til en som går regi i 2. klasse. Jeg var ekstremt usikker på om jeg hadde tid til å takke ja til en jobb jeg ikke har peiling på, men å få slike sjanser er egentlig gull verdt på en linje som jeg går. (Pluss manuset var jævlig fett) Man må gripe, og aller helst oppsøke prosjekter for å komme noen vei. Kontakter og nettverksbygging er alt. Filmproduksjon er en veldig konkurransepreget sti å vandre. Jeg merker presset jeg legger på meg selv, knekker meg noen ganger. Tar jeg ikke pause, gjør kroppen det for meg uventet og brutalt. Og jeg klarer ikke å ta pauser med vilje, så ja, en ond sirkel. Men jeg prøver å finne metoder. Og jeg skal reise meg hver gang til jeg fysisk ikke klarer det lengre. Det lover jeg. Jeg har bestemt meg for hva jeg vil og skal gjøre alt for å få det til. Det er det beste jeg kan gjøre.


Typen og jeg har gjort det til en tradisjon å sitte i vinduet her hver kveld, spørre hvordan den andre har det og bare koble ut verden. Var ikke før for noen dager siden vi fant ut at det hadde vært fett å henge en grønn post-it-lapp over spotten i vinduet, for en ekstra Amsterdam-vibe.

Perfekt.

Jeg fikk et fire-timers intensivt lynkurs i hva det vil innebære å være script. Dere kan søke på “script supervisor” på google hvis dere vil vite mer om det. Skriftlig må jeg lage kortmanus, tidslinje, one-liners og scenenedbrekk før selve innspillingsuken. Når den begynner, kan man mangedoble mengden dokumenter jeg må lage. Dette sier dere sikkert ingen ting om omfanget. For en uke siden hadde det ikke sagt meg noe som helst heller. Og det er litt av tingen da. Jeg har sittet på en kafé øverst på Galleriet i jeg aner ikke hvor mange timer nå, og jobbet med dette. Jeg har fått sånn økonomistyring/matte-flashbacks fra ungdomsskolen når det gjelder frustrasjon. Jeg tørket nettop bort tårer pga. alle dager og to-do-lister, uker og datoer går fullstendig i surr for meg. Jeg dobbellbooker med uhell og dør av dårlig samvittighet. Og når det går utover de nære rundt meg… Bursdager, familiemiddager. Jeg prøver alltid å prioritere familie (og venner) først, men ser ut til at jeg har arvet arbeidsmoralen fra pappa (som jobber dag og natt) Men det at jeg ikke kan være tilgjengelig så mye som jeg har lyst, knekker meg av og til, og gjør meg skikkelig sint, bitter og utrivelig. Rett og slett fordi jeg er så sint og skuffet over meg selv.

Jeg har betalt 10kr fem ganger for å gå på do og bare sparke i veggen og rase fra meg her på senteret. Skulle gjerne skrevet “haha” etter den setningen,  men er fremdeles i et irritabelt og nedslått humør. Klapp på skulderen for at jeg fikk postet et blogginnlegg i dag da. Det trengtes.. Så skal jeg bare gjøre meg helt ferdig med pre-produksjonsarbeidet for i kveld, også er det hjem og nyte kvelden hvis det lar seg gjøre. Kanskje jeg skal se parterapi eller Aber Bergen.

T-skjorten til baben min finner dere her.

Hvilke metoder bruker dere for å lage en mindre stressende hverdag?