Jeg ble forelsket i side 61 i Knut Hamsun’s Victoria i går, hvor hovedpersonen akkurat har fullført boken sin, og han skriver:
Han legger pennen ned og læner sig tilbake. Javel, punktum, ende. Der lå boken, alle de beskrevne blade, ni måneders arbeide. En varm tilfredshet risler gjennom ham fordi hans værk er ført tilende. Og mens han sitter der og ser mot vinduet hvor igjennem dagen gryr summer og banker det i hans hode og hans ånd arbeider videre. Han er fuld av stemning, hans hjerne ligger som en høstet vind have hvor det damper av jorden.
Tenk å skrive sånn da. Og dette er bare en av hans tusen små avsnitt man blir oppslukt i. Var det vanlig å formulere så usedvanlig drømmende setninger på slutten av 1800-tallet, begynnelsen av 1900-tallet eller er det bare han? Jeg vet ikke riktig enda. Tror jeg må lese enda mer gammelnorsk. Jeg husker da vi skulle lese “En folkefiende” av Henrik Ibsen i felleskap i klasserommet på videregående. Den første lange teksten jeg leste på gammelnorsk. Første halvdel av boken kunne like gjerne vært arabisk for meg. Men så kommer man inn i det, og det er liksom gøy når man mestrer noe. Jeg har egentlig alltid hatt et noenlunde greit språkøre, så språk er både gøy og ikke så altfor vanskelig for meg å lære. Og gammelnorsk er jo ganske likt dagens norsk og dansk, at du etterhvert ikke tenker over at du leser gammelnorsk lengre. Så siste halvdel av “En Folkefiende” vekket en beskjeden gnist i meg, og jeg husker jeg skulle ønske jeg prøvde å forstå mer av første halvdel. Nå må jeg minne meg på at dette er en blogg hvor lesergruppen er rundt min egen alder, og ikke for norsklærere, så jeg skal ikke la dette innlegget bli mer norsknerd enn dette. Men jeg tror jeg må lese enda en bok av Hamsun når jeg er ferdig med Victoria. Gammelnorsk er så overdådig vakkert og formelt at i hvert fall samtalene nesten kan bli småkomisk. Finner meg selv måpende av noen setninger av og til og tar bilder av dem bare for å huske. Kanskje jeg kan hente ut litt inspirasjon til min egen skriving fra en liten roman skrevet for hundre år siden.
Jeg har skrivesperre. Mitt forrige innlegg sto tomt, og jeg tenkte: Er det greit egentlig? Å bare poste bilder uten tekst iblant? Jeg har vel egentlig mye på hjertet. Mye i hodet. Men tankene er for vanskelig å gripe tak i. De er svevende og kaotisk. Mellomstadier er rare. Det danner seg en oppbyggende stemning i livet mitt for tiden. Ting skal skje. Men nøyaktig for øyeblikket, er hverdagen for middelmådig til at den er verdig deres tid. Så rart å si; At hverdagen er middelmådig… Når bare det faktum at jeg eksisterer, har en menneskekropp og føler bevissthet i denne superpsykedeliske, usannsynlig tilfeldige eksistensen, jeg i bunn og grunn til og med kan disponere forbi de grensene jeg tror jeg har. Man blir vant til alt, antar jeg. Magien i noe vakkert forsvinner litt om du lever med det lenge nok. Det trenger ikke å være så lenge en gang. Trist, men også en livsviktig motivasjonsfaktor til å gjøre noe nytt. Å oppsøke det større. Kanskje det er en medvirkende årsak til menneskelig utvikling – det å bli vant med ting. Å ikke lenger være fornøyd med hva du har har. Det dytter deg videre. En del av meg skulle vel kanskje ønske den følelsen var enda sterkere. For det er i grunn litt for behagelig å være vant til noe. Vi er veldig mottakelig og svak for mønstre, vi mennesker. Og de sier jo, og jeg er fullt klar over, at “discomfort is your friend” og “life begins at the end of your comfort zone” Slike klisjé sitater som egentlig er så jævlig riktig. Og kanskje det er der det går et skille mellom mennesker. De menneskene som nøyer seg, og de som ikke gjør det.
Vel, jeg har jo et par store ting i vente som skal oppleves snart. Eller store og store. Ting jeg gleder meg til å leve og dele. Store for meg. Og det er mer enn nok, ikke sant? Det burde være det. Samtidig, i det jeg skriver dette, kryper den fornærmelsen seg inn fra bakhodet mitt som jeg vet altfor godt – venting er jo også idiotisk. Tiden nå er like perfekt som en mer spennende tid til å skrive. Jeg har jo lært at jo høyere grad ubetinget lykke, jo bedre. Jo friere liv. Jo sterkere psyke. At man ikke trenger noe for å være lykkelig. Betyr det at alminneligheten er bra nok? Hm, det motsier jo isåfall det jeg skrev i første avsnitt. Jeg må innrømme jeg ble litt forvirret og usikker er øyeblikk, før jeg kom på enda et sitat. Et mer betryggende et, som jeg husker jeg postet på Instagram for lenge, lenge siden. “Be happy with what you have, while working for what you want” En av mine absolutt favoritter, og en balanse jeg alltid kommer til å strebe etter.
Så da er det vel bare til å skrive da. Nå som da. Nå som en gang i fremtiden. For man har alltid en tanke. Og er det en ting jeg lærte i høst, er det at en tanke virkelig kan bygges videre på i det uendelige, uansett hvor alminnelig. Og plutselig tenker du at du er for dum til å være så smart. Jeg tror mange av oss gjør det. Og jeg antar min første tanke da jeg skulle skrive dette innlegget var feil: “Jeg har skrivesperre.” Så kanskje det faktisk ikke er en ting en gang. Kanskje det bare en en nøkkel i en lås du må gidde å reise deg opp av sofaen for å vri om. Så viser det seg en frodig og fruktbar hage av filosofi. For sannelig kunne setningen “jeg har skrivesperre” også bygges videre på. Jeg sa jo riktig nok i min forrige video at livet handler om momentum. “Du må bare få fart på sakene, så går resten av seg selv” eller noe sånt, mener jeg at jeg sa. Og at det gjelder alt. Jeg måtte bare skrive første setning. Så kom hele dette innlegget av seg selv. Og enda mer latterlig; dette er bare halvparten av det jeg skrev. Resten ble klippet og limt inn i et annet innlegg. Wow. Det er virkelig ofte lettere enn man tror.
Dagens skriverier er et ekko av tankene mine denne formiddagen. Litt for rotete for at jeg nøyer meg med dem. Så nå tror jeg at jeg skal prøve å meditere litt. Vi sees ♥
Som en litt etablert blogger har man ofte muligheten til å sjekke ut mange spennende ting gjennom samarbeid med andre selskaper, og man oppdager ofte mye gøy på diverse nettsider. En av de tingene som har vært vanligst, i hvert fall for meg, er samarbeid som inneholder sponsede klær eller skjønnhetsprodukter. Det har vel på en måte vært mye av betalingen min som blogger. Veldig herlig, det skal jeg ikke legge skjul på i det hele tatt! Det føles jo i tillegg veldig godt å få noe tilbake når man legger mye arbeid i noe, selvom man syns arbeidet sitt er gøy. At det blir verdsatt og satt pris på er en fantastisk følelse. Det er lett for å si at jeg, eller andre bloggere er heldige som “får” ting, men det er jo ikke helt sånn det funker. At man bare “får” ting… Er vel vanskelig å forestille seg hva som ligger bak en blogg når en ikke har prøvd det seriøst over lengre tid selv kan jeg tenke meg. Jeg hadde i hvert fall tenkt det. Men nå har jeg blogget i 8 år om en måned. Og det føles jo nesten ikke som en jobb, men samtidig gjør det jo det litt? Ikke at det er negativt at det føles som en jobb. Ikke i det hele tatt – jeg syns det er utrolig gøy at jeg kan jobbe litt med noe jeg liker. Naturligvis. Det har jo blitt et lite arbeid jeg gjør imot betaling innimellom. Og det sies jo at om man jobber med noe man liker, trenger man aldri å jobbe igjen. Det er litt sånn det føles med bloggen.
I forhold til hvor mange timer jeg jobber med denne bloggen, er jo egentlig betalingen, for en blogger på mitt nivå, ikke noe særlig å skryte av. Men jeg syns det går helt fint selvom. Syns det føles litt luksus med pakker i posten og en tusenlapp her og en tusenlapp der i hverdagen. Jeg krever ikke så mye for å være lykkelig så lenge jeg er økonomisk trygg og kan skjemme meg selv og andre bort litt innimellom. Det er jo ingen selvfølge sammenlignet med mange andre situasjoner. Så ja, jeg er vel veldig heldig sånn sett. Men mye vil ha mer, og som Steve Jobs sa “Don’t settle”, så jeg sier til meg selv ofte at jeg ikke må bli for komfortabel. For det kan føles litt sånn innimellom. At jeg har det så komfortabelt levestandardmessig at det ikke er noe som pusher meg til å virkelig strekke meg etter noe større. Og det syns jeg er litt synd. En del av meg tar til takke med det jeg har, mens en del av sier at jeg alltid må prøve og jobbe hardere. Jeg vil jo selvfølgelig la den siste tanken vinne. Men komfort hemmer vel det insentivet.
Jeg syns det er veldig gøy at betalingen kommer i form av noe annet enn penger innimellom. Det gjør arbeidet i bloggen litt mer innholdsrikt og variert, om dere skjønner? Jeg syns en jobb skal være variert og ikke ensformig – som vi så fint lærte i historie og filosofi på skolen, kan ensformig arbeid føre til fremmedgjøring, meningsløshet, eksistensiell angst og eventuelt andre mentale plager som depresjoner. Variert arbeid er viktig, og jeg kjenner bloggen gjør meg godt på det området. Når jeg går perioder uten å blogge, føler jeg veldig på den uroen. Selvom blogging også kan komme med en rekke ulemper. Press til å se bra ut, skrive bedre og ta finere bilder. Jeg ser andre som er flinkere, finere og mer suksessfulle enn meg selv hele tiden. Det tærer å ikke føle seg tilstrekkelig. Litt press er alltid sunt for yteevnen, men man må klare å snappe ut av det av og til tror jeg. Livet er et meningsløst spill, som jeg pleier å si. Og man skal gjøre det en selv syns er gøy, og strekke seg etter ting som får en til å føle seg bra. Men det er viktig å huske at det også får deg til å føle deg bra å også slappe av litt innimellom, og minne seg selv på – at livet ikke er så seriøst som det er lagt opp til og ser ut som. Så her er jeg altså, og spiller dette spillet. Making my way. Leker gjennom livet så lenge jeg er her. Gir ut det jeg makter og tar imot det jeg får. Det er vel sånn det fungerer tenker jeg.
En ting jeg også føler på som blogger er liksom litt skam faktisk. Littegranne. Jeg føler at en blogger gjerne assosieres med narsissisme og overfladiske ting. Det finner man selvsagt også, men en blogg kan egentlig være hva som helst. Man kan skrive om hva som helst i hele verden. Så når jeg forteller folk at jeg er en blogger, så sitter jeg alltid med en liten fornærmelse om at de ikke har den mest positive holdningen til det “yrket” om man kan kalle det det. En ikke så god følelse, men det er jo bare i mitt eget sinn. Og jeg må lære meg å brush it off og bare si det med et smil. For jeg er jo egentlig stolt over bloggen min! Det er vel mange som ikke ser på det som en viktig jobb. Men noe av det viktigste her i livet er vel å føle at man har et fulfilling liv (fant ikke et bra norsk ord for det) Og hvis noen får positive følelser av å klikke seg innpå her – noe jeg har skapt, så er jeg faktisk ganske tilfreds.
Dette innlegget ble veldig rotete, og jeg vet ikke helt hvor jeg ville med det. Men det er deilig å tømme tankene sine, og forhåpentligvis har noen av dere kanskje fått et lite innblikk i hvordan det er å være en blogger. Eller, det blir vel litt feil å si. Hvordan det er å være en blogger for meg, blir vel mer rett. Dette er mine subjektive meninger og følelser rundt blogging. Men jeg tror andre bloggere kan kjenne seg igjen i mye av det. Det tror jeg nok. Hva er deres tanker om blogging og bloggere?
Jeg husker på barneskolen når vi lærte om årstider på jorden og hvordan solen skinte på den nordlige og sørlige halvkule i løpet av de fire årstidene – hvordan en 23,5 graders helning av jordens rotasjonsakse i forhold til vertikalen kunne lage årstidene. En barnehjerne må liksom fokusere litt for å få noe så stort til å gi mening. Men jeg husker hvor logisk det var når jeg så en modell av jordens bevegelser rundt solen visuelt. Det er deilig å forstå. Lurer på hvilken hormoner som utløses når en forstår noe? Sikkert noen selvtillits-boosting hormoner og aktivitet belønningssenteret og what not. For det er hella digg, haha. Hvordan jeg kom til å tenke på det nå vet jeg ikke. Men jeg har alltid elsket astronomi mer enn alt. Det var vel det jeg var kjent for på barneskolen. Mitt felt liksom. Husker fortsatt i naturfagen når vi hadde om verdensrommet (en av de lykkeligste tidene i mitt liv, haha) og jeg følte meg sååå stolt da læreren spurte om jeg kunne forklare klassen forskjellen på en meteor og en astroide, haha. Savn. Jeg liker å se det meste i et kosmisk perspektiv egentlig. Det gjør alt litt lettere og mer begripelig for meg. Tenk at Norge i dag, 21. desember, befinner seg aller lengst vekke fra solen. Lengre bort kommer vi ikke liksom. Fra nå av blir nettene kortere og dagene lengre – i et halvt år, før de blir like lange, så motsatt. Nå skal alt snu, og vår del av verden er på vei mot liv og blomstring igjen. Det er ganske forståelig syns jeg, hvorfor man hadde et sirkulært historiesyn før kristendommen kom med det lineære. Alt vi vet om, slutter jo og begynner på nytt, så hvorfor ikke? At tiden går fremover, og ikke i sirkel er et relativt nytt tankesett i forhold til hvor lenge vi mennesker har vært her.
Jeg sitter og ser ut på landskapet som glider forbi utenfor danskebåten. Vi er nesten hjemme igjen og Norge er fint.
Dette er ikke noe jeg skriver om på blogg ofte egentlig. Dette med selvbilde og selvtillit og sånn. Men så slo det meg. Tenk hvis dere tror at jeg går rundt og føler meg bra i mitt eget skinn hele tiden – siden jeg ikke skriver så mye om de negative følelsene tenker jeg. Det er så lett for på sosiale medier. Å putte på en fasade. I virkeligheten også egentlig. Selvfølgelig vil man dele glede og positive aspekter ved seg og sitt. Men det negative… Veeel, man vil liksom ikke virke klagete. Man vil ikke virke usikker på seg selv. For da er man redd man ikke skal bli likt. Er man sårbar, er man et lett bytte for andre. Wow, den setningen var deilig å skrive, for det er akkurat sånn jeg føler det… Et lett bytte for alle faktisk. Venner, kjæreste, bekjente. De har liksom noe på deg. Du er ikke helt beskyttet. Større sannsynlighet for å bli såret. Det er vel derfor det heter sårbar. Og når jeg tenker over det, her og nå mens jeg skriver dette, tror jeg kanskje det er min største frykt å være sårbar. Jeg har på magisk vis prøvd litt den siste tiden. Å liksom snakke om ting med nære. Hva jeg sliter med og har slitt med. Hvordan jeg har det og har hatt det de siste årene. Og det har på en måte være dritskummelt og deilig på samme tid. Men når man får høre ting som “nå er jeg bare enda mer glad i deg” eller “jeg føler vi er mye nærmere nå”, så blir det liksom litt verdt det. Men det kommer ikke akkurat pøsende ut etter det heller. Det sitter dypt og som støpt i sjelen.
Ting fra barndommen kommer opp igjen når du når en viss alder føler jeg. Og plutselig ser du sammenheng med hvordan du er nå, til hvordan du hadde det som liten. Jeg psykoanalyserer meg selv og kommer frem til svar jeg lurer på om jeg hadde vært bedre foruten egentlig. Men det er liksom en del av meg som sier at det er sunt også. Men shit noen ganger er det så jævlig å være seg selv og ikke en annen, at man vil isolere seg fra alt og alle man elsker. Også er det det jeg ender opp med å gjøre igjen… Som en liten desperat del av meg som klamrer seg fast til bitene av sjelen min så de ikke søles for mye ut. Som om det skulle hjelpe. Hvorfor putte seg selv “out there” når det er så jævlig trygt og familiært “in here”. Grunnen til at jeg er fraværende er ikke fordi jeg ikke bryr meg, men ja.. Det har vel bare lagt seg i arvestoffet mitt å være sånn. Skulle gjerne deaktivert det genet med en knapp om jeg kunne. Jeg prøver da. Men jeg kan nok prøve hardere.
En av de tingene jeg har satt som nyttårsforsett for meg selv er å være mer sårbar. Selvom en del av meg skriker nei vær så snill skyv tanken bort, Leandra. De siste årene har jeg merket at jeg gjerne fremstår som en positiv, glad og fornøyd jente på utsiden. Helt ytterst. Selvfølgelig er det også en del av meg. Men det er jo ikke hele historien. Og jeg har vel egentlig fått bekreftet at det merkes det også. Jeg føler meg nesten falsk som ikke forteller dette på media ofte nok. Men jeg har egentlig ikke fortalt det til noen. Så vidt meg selv egentlig. Så det er kanskje ikke så rart at det ikke har kommet ut enda. Men joda, det er dager hvor jeg også desperat skulle ønske jeg var en annen. Hadde en fullstendig annen kropp. Et fullstendig annet ansikt. En fullstendig annen personlighet. Utstråling. Whatever. Og om jeg sammenligner meg selv med andre? Alt for ofte egentlig. Og nå er jeg redd igjen. Redd for at dere som leser dette skal tenke mindre om meg. Det er så skummelt, og det går virkelig i mot min natur å skrive slike ting. Men det er da for faen mennskelig å ha det sånn. Jeg har alltid sagt at mine barn skal vokse opp langt unna sivilisasjon og vestlige verdier. For dette samfunnet former og oppfostrer usikre barn.
Genseren og buksen er fra Mango.
Dette innlegget er skrevet for en stund siden etter en dårlig og trist dag for meg. Det går i highs and lows. Jeg kan ha lange, gode perioder også. Men det hadde nesten vært magisk om de hadde pågått uavbrutt for alltid. Husk det. Det går ikke an å være lykkelig hele tiden. Så å akseptere at man ikke kan være det, kan definitivt gjøre deg mer generelt tilfreds med deg selv. Det handler om å forvente og godta at sinnsstemningen din kommer til å suge innimellom. Godkjenne at du har det som du har det, og granske ut hvorfor du har det sånn. Ikke skyv de dårlige følelsene vekk hver gang. Det er fullt lovlig, og meganormalt å ha det kjipt med seg selv. Om man rømmer fra problemene og skyver dem unna, vinner problemene over deg. Om man ser dem rett i øynene, møter dem head on, da vinner du. Du kan være fryktløs og sterk gjennom sårbarhet, tro det eller ei. Konfronter dem. Dette må jeg konstant minne meg selv på, helt til det kommer naturlig for meg. Er det noe jeg definitivt har blitt flinkere til er det å embrace eller omfavne alle slags type følelser. Det gir et renere og mer oversiktlig sinn føles det ut som. Å være ordentlig trist, vise det og snakke om det, kan også på en rar måte være deilig, fordi man får utløp for noe man trenger å få utløp for, om dere skjønner? Merkelig med det. Mental helse er vel så viktig som fysisk helse.
“Alt jeg vet er at jeg ingenting vet.” Alt vi vet, er vi opplært av andre. Av andre vesener som vet akkurat så mye som et menneske vet. Mer enn et menneske kan vite, kan vi ikke vite. Jeg lærer om hvordan livet er. Hva er et samfunn. Hva er en skole. Et hjem. Et vennskap. Alt hva dette innebærer. Det kunne vært noe komplett annerledes om historien hadde utspilt seg annerledes. Om biologien hadde utspilt seg annerledes. Om en genmanipulasjon for 12.086 år siden hadde utspilt seg annerledes. Da hadde alle disse tingene i dag vært ganske så annerledes selv. På en måte vi ikke klarer å forestille oss. Men den ble slik den er nå. Og vi går rundt. Og vet ting om ditt og datt. Vi vet om atomer. Om solsystemet. Anatomi. Matte. Ja, vi vet. Men jo mer vi vet om noe, jo mer innser vi hvor lite vi vet. “The more you know, the more you realize you dont know” er også en annen versjon av sitatet. For det finnes vel flere sider ved sak, enn det sansene våre og forståelsen vår kan oppfatte? Det finnes dyr som kan sanse ting ikke vi kan. Mennesker lever i en firedimensjonal verden. Er ikke det så komplekst det kan bli? – men samtidig, kan det ikke være så utrolig simpelt og primitivt sammenlignet med det større? Det utenfor oss og utenfor alt. Det vi ikke vet, og det vi er blind ovenfor. Skjønner dere hva jeg mener? Det er ekstremt abstrakt og forbi det vi kjenner til av vitenskap, noe som gjør det vanskelig å sette ord på. Men forstår dere litt hvor jeg er likevel? Kanskje ikke. Jeg forstår ikke fullstendig selv.
La oss si at et mennesket hadde forstått noe 100%. Noe jeg vil se på som umulig fordi denne ene tingen ikke kan forståes som en ting alene, men alltid står i sammenheng med noe annet igjen, og slik fortsetter det. Men hypotetisk sett om vi hadde forstått alt av noe, hadde vi fortsatt satt igjen med hvorfor det var sånn.
Er ikke i bunn og grunn menneske bare en del av et større skaperverk? Som en celle i en kropp eller et blad. Vi trenger ikke å vite mer enn det vi gjør for å være det vi ble skapt til. Noen ganger når jeg hører en liten del av noe, og senere finner ut enda mer om det, innser jeg hvor feil min oppfatning var av den tingen jeg visste lite om var. Så hvis vi alle går rundt og tror vi vet litt om mye, noe vi gjør, vet vi egentlig noe som helst sikkert?
Jeg gikk fjelltur hinn dagen. Strålte av lykke. Strakk meg, danset og frydet meg over livet generelt, og hvor digg det er. Mest på fjelltoppen, men også på opp- og nedturen. Uten å tulle – jeg vimset frem og tilbake som en unge og smilte. Følte meg barnslig og dum, men hva så. En miks av psykedelisk og magisk. Er vel ikke så stor forskjell på de to egentlig. En annen gang gikk jeg fra bilen til huset mitt i regnvær, og var alene. Så oste jeg av tristhet og ensomhet og meningsløshet plutselig. En djevelsk flyt av nedstemt og urolig strømmet gjennom årene mine. Fullstendig motsatt enn av på fjelltoppen. Hvordan kan så bittesmå forskjeller i gjøremål i hverdagen bestemme sinnstemningen din, og med så stor kontrast? Det er så lite som skal til at det er vanskelig å bli klok på. Jeg leste en gang at “trying to control your emotions is like trying to flatten out water.” Jeg prøver alltid å kontrollere det, men jeg tror jeg bare skal la det flyte, jeg. Mellom alle følelser og tanker fra A til Å. Fra de mørkeste til de lyseste – de er alle menneskelige følelser. En mental bergodalbane absolutt alle går gjennom. Tanken på at alle har det sånn, gjør det på en egoistisk måte bedre. Vi burde omfavne de kjipe stundene og akseptere at det er slik det er akkurat nå. Og at det er helt greit. Så fint at alt er midlertidig egentlig. Og så fint at alt egentlig er mye mindre viktig enn det vi innbiller oss. Det er tullete å dykke for dypt inn i seriøsiteten av noe tror jeg.
Mennesker. Vi er kompliserte. Rotete. Uperfekte. Vanskelige å elske. Vi har for lite av noe og for mye av noe. Vi er hele tiden bevisste på hvordan andre oppfatter oss. Hele tiden streber vi etter å bli bedre mennesker. Skape et bedre og bedre liv. Stresset. Åå gud det stresset. Hva hjelper det for? Vi kommer aldri i mål. Vi vil aldri klare det, vil vi? Det vi streber etter? I alt dette mentale jaget og maset om utvikling, er det ikke egentlig en fredfull, rolig og tilfredsstilt tilstand vi prøver å oppnå? Hvor ironisk da… at vi gjør det motsatte av det vi ønsker.
Noen ganger lener jeg meg tilbake og forestiller meg menneskeheten og ser på hva den driver med. Vi er som maur i en maurtue. Retningsbestemt. Vi bygger og bygger. Følger mønstre. Og jeg forstår ikke helt hva vi jobber mot. Våkner opp samme sted og går til samme sted hver dag. Men… hva er målet? Hvor ender menneskeheten opp til slutt? Hvordan ser ende-tilstanden til jorden ut? Det virker som vi drives av noe. En eller annen kraft. En kraft som skal føre oss i mål. For vi beveger oss mot noe. Det er i hvert fall sikkert. Men akkurat hva som er målet med denne intense menneskelige virksomheten på denne lille steinplaneten virvlende i evigheten? Det vet jeg ikke. Vi vier livet vårt og energien vår til et ukjent mål. Men, er det ikke egentlig en fredfull, rolig og tilfredsstilt tilstand vi prøver å oppnå? Hvor ironisk da… at vi gjør det motsatte av det vi ønsker.
Blå øyne i hvit snø. Vakker og fullkommen uten å vite det selv… Svevende. Enkel. Leken. Avslappet. Tilstede. Ren samvittighet. Alt det vi mennesker innerst inne ønsker å være tror jeg. Kanskje det er derfor vi er så glade i dem. Kjæledyrene våre tenker jeg. At det er derfor de er så opphøyde i øynene våre som de er. Fordi de representerer det livet vi selv ønsker for oss selv. Ingen bekymringer. At vi har et evig trygt hjem hvor vi blir elsket og tatt vare på helt til vi dør. Bare fordi vi er oss. 100% oss selv uten å prøve. Bare være, og bli akseptert for det av alle og enhver. At det er greit og at det er nok å bare være til. Å bare gå gjennom livet som en tilskuer av denne virkeligheten. Ingen forventinger. Ingen krav. Bare meningsløs, men mirakuløs vandring og sansing. Kanskje det er dyrene som er de smarte og menneskene som er de dumme. For er det ikke egentlig en fredfull, rolig og tilfredsstilt tilstand vi prøver å oppnå? Hvor ironisk da… at vi gjør det motsatte av det vi ønsker.
For et par dager siden hadde vi en fin samtale i sofaen. Du forklarte meg at jeg hadde vært med på å forme den personen du er i dag. Meningene du har og synet ditt på diverse ting i livet. Dette var noe jeg egentlig aldri hadde tenkt helt over – at jeg hadde den påvirkningskraften på deg. Jeg trodde jeg bare var veldig heldig som hadde fått en gutteversjon av meg selv som bror. Men det var skikkelig fint av deg å si det. Og modent. Du er bare femten år, og det er mye du skal forandre deg og finne ut av de neste årene. Men du er allerede kommet så langt. Så mye lengre enn det jeg var på 15 år. Når jeg tenker gjennom hele livet mitt var jeg kanskje dummest da jeg var 15, haha. Dumme valg går helt fint det. De bygger karakter. Vær glad for dem. De beste personene jeg kjenner er de som har gått på smell etter smell, levd et skikkelig uperfekt liv, og kommet seg ut av det med en lærdom, innsikt, forståelse og kunnskap som aldri hadde oppstått uten dumme valg.
I sofasamtalen sa jeg at du kunne komme til meg med alt. Det var du glad for å høre sa du. Et genuint, ydmykt smil. Det kler du. Jeg tror ofte gutter har vanskelig for å si hva de føler. Men det er forfriskende å se, og jeg blir stolt når du gjør det innimellom. Usedvanlig sjeldent for en tenåringsgutt. Det viser rein styrke, modenhet og selvsikkerhet. Og det vil jeg alltid at du skal ha. Du er rolig. Sånn som meg. Du sier ikke så altfor mye. Untatt når vi får køddekick og latteranfall når vi pusser tennene. Eller har en seriøs samtale om hjernekjemi, eller dumme voksne når ingen andre er hjemme. Det er de beste type menneskene, vet du det? De som ikke snakker piss hele tiden, men som snakker når det faktisk er nødvendig – eller jævlig morsomt. Jeg elsker de interne kommentarene våre under middagsbordet som ingen unntatt oss forstår bæret av. Det skal ikke mer til enn et ord og et blikk. Det vanskeligste i hele verden er å holde tilbake latteren i de øyeblikkene når det bobler over av oksytosin <3 ;))
De siste årene har du ikke bare fått meg til å le, men du har vært en perfekt lagkamerat. Vi vet så langt langt inni sjelen at vi er på samme side. Og det er så godt å ha en sånn person i livet sitt. Jeg backer deg og du backer meg. Selv når vi vet vi er drittunger, haha. Jeg føler av og til at det er oss mot verden liksom. Til og med oss mot mamma og pappa. Jeg tror søskenforholdet vårt er basert på en dyp forståelse, respekt og tillit. Jeg ville ikke byttet det ut mot noe annet. Så gratulerer så mye med 15-årsdagen, lillebror. Store lillebror på 1.90 med hodet på rette stedet og alltid en spenstig frisyre på vift.
Jeg vet 15 ikke er en veldig stor dag, men jeg bruker den som unnskyldning for å skrive dette innlegget til deg. For damn det er undervurdert å bare si rett ut hva man føler. Og dette er det jeg føler. Stolthet og takknemlighet.
Hilsen din Leandrius the dangerous, ultimate creater and destroyer of space and time, controller of existence, distorter of reality and traveller of higher dimensions. Håper du aldri slutter å kalle meg det. Du er best.
De som følger meg på snapchat, (leandra86) vet at jeg liker friår, hehe. Men nå har det lenge vært tilnærmet ingen rutiner hos meg. Ingen disiplin. Jeg har fått ting gjort, men det er etter myyye prokrastinering. Og i lengden blir det en ganske ubehagelig, rastløs og tom måte å leve på syns jeg. Så i dag spiste jeg frokost før solen stod opp, gikk på trening og syklet en time før jeg spontant ble med på yoga. Yoga, folkens… Nå har jeg virkelig startet et nytt og bedre liv. Neida men jo faktisk. Jeg har lenge tenkt at jeg hadde hatt sinnsykt godt av å begynne med yoga eller meditasjon eller begge deler.
2017 for vestlige tenåringer er fylt. med. distraksjoner. til. alle. tider. av. døgnet. Vi overeksponeres av unødvendig, hjernecelle-drepende stimuli fra alle kanter. Det er helt jævlig hvor mange stygge, teknologiske og unaturlige synsinntrykk som treffer oss samtidig i løpet av en dag. Vi skroller på Instagram, VSCO, Facebook, hører på musikk og spiser i et rotete rom, samtidig. Alt skjer liksom på en gang. Hvor er hodet vårt da? Hva skjer i hjernen? Jeg merker det utvikles ADD hos meg liksom. Og det er ikke litt rart at det diagnoseres hos så mange i dag. Jeg har ofte veldig vanskelig for å konsentrere meg om bare én ting over et relativt kort tidsrom. Jeg er her så plutselig er jeg der. Å der var en snap. Ehm, hva var det jeg holdt på med? Åja mail. Vent, skal bare ta på musikk først. Tankene er et rot. Jeg vet nesten aldri nøyaktig hva jeg tenker.
Omgivelsene gjør oss så passive og stresset at det nærmest er en KUNST å fokusere på én ting om gangen. Jeg har for eksempel skikkelig problemer for tiden – med å lese bøker, fordi hodet mitt er så bråkete, og jeg drømmer meg vekk tre ganger på én side. Det er sikkert utrolig mange av dere som kan kjenne dere igjen i dette jeg skriver. Og det er ikke merkelig ett sted. Hjernen vår er så utrolig vant til å holde på med en haug med ting samtidig. Det døver og handikapper oss. Vi sitter aldri i ro og gjør ingenting. Vi tar oss aldri tid til å bare lukke øynene og føle og tenke. Fordi vi bokstaveligtalt er avhengig av stimuli. Alt må skje alltid hele tiden samtidig. Da slipper vi å være med oss selv. Det er super trist, og jeg må må må bli flinkere til å holde på med én og én ting om gangen. Derfor tror jeg blant annet at jeg skal fortsette på yoga. Og legge fra meg mobilen enten jeg spiser, hører på musikk, jobber på pcen, eller til og med bare ser på tv. Jeg føler jeg mister meg selv av å konstant okkupere tankene med så masse samtidig. Det er ikke en måte jeg vil leve på. Hvordan skal man da bli flink i noe? Legge merke til detaljer? Komme opp med idéer? Oppnå noe som helst?
Jeg er glad jeg er bevisst på dette problemet. Selvom det gir et kick av angst innimellom, er det likevel positivt, for da tenker jeg i hvert fall. Jeg må bare tenke videre på samme tanke istedenfor å hoppe over til neste. Det er jo i grunn utrolig behagelig å miste seg selv fullstendig i noe du konsentrer deg om. Tankene blir så klare, og alt gir mening. Vi må være mer med oss selv. Skjerme oss selv fra alle distraksjonene som gjør oss til likegyldige slaver som mekanisk beveger oss i den retningen samfunnet drar oss mot. Jeg vil heller ha kontroll over det selv. Eller hva tenker du?
