Jeg har tenkt på dette en stund, den anbefalingen jeg skal komme med nå… Men bestemte meg for å endelig skrive et innlegg om det når jeg la et bilde ut på mystory på snapchat (leandra86) og jeg fikk såå mye respons. Det var faktisk så og si utelukkende gutter som sendte meg snap og fortalte meg at de også var frelst av Joe Rogan. Jeg kan lett se hvorfor gutter digger han, men jeg tror også veldig mange jenter hadde hatt godt av å høre hva han og gjestene hans har å si. Jeg blir helt oppslukt.

Jeg har egentlig lenge fått anbefalinger om å høre forskjellige podcasts, men har aldri gitt det en sjanse eller hatt noe særlig interesse for det. Det er alltid stress å begynne på en ny serie, podcasts, mennesker, bøker, eller noe nytt generelt. Jeg er irriterende kresen. Men i dag? You’re in for a treat. Joe Rogan… hvor skal jeg begynne? Jeg kan ikke huske akkurat hvordan jeg kom over podcastene hans på youtube. Men han er et ekstremt allsidig menneske som har kunnskap om en haug med ting jeg virkelig verdsetter. Dermed presterte naturligvis noen (mange) av fellesinteressene å klaffe ganske perfekt.

Jeg fikk en snap av en kompis som sa “å høre på den fyren er en investering i eget intellekt. Den nye Jesus.” En annen kompis linket meg denne første videoen jeg skal vise for en god stund siden, og den sitter som støpt i hodet. Den varer i 25min, men shit det er 25min well spent, hvis du holder hodet åpent og mottakelig. Det kan jeg garantere. Som en spirituell hobbyfilosof av en new age hippie, (neidajoda) har sett den flere enn en gang for å si det sånn :)) Budskapene hans er ofte en perfekt blanding av rasjonell og spirituell. I hvert fall når det gjelder de filosofiske temaene som jeg ofte oppsøker. Det treffer meg akkurat der jeg liker det. Håper den gjør det hos bare noen av dere også. Det hadde vært skikkelig fint. I tillegg er det ingen andres latter som får meg til å le så genuint som hans, haha.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Det som er deilig er når du hører ting du på en måte vet fra før, men noen klarer å sette ord på det så bra at tankene blir klare som dagen.

Her er en annen viktig en syns jeg. Setter hvordan vi lever livene våre i et veldig grunnleggende, klart og “åja shit stemmer”-perspektiv.

En god miks av kultur, historie, psykedelia, helse og homofili og mye mer. Veldig såre temaer for mange, men jeg må faktisk følge min indre moral og dele den selvom (Så denne nettop, og er muligens en ny favoritt) Hjernemat er en underdrivelse.

Hele greien er full av kunnskap og gode poeng og synspunkt jeg mangler i samtaler i dag, og når han går på en lang rant på slutten bare drar han hele videoen i land. 

Denne er også lang, men gull. Tror egentlig ganske få har en genuin interesse i akkurat dette men jeg sluker den rå. “It’s real in a way where you feel sorry for people who haven’t experienced it”

Gi meg gjerne respons på hva dere syns om noen av dem. Er nysgjerrig, og prøver å kartlegge litt hvordan tankegangen til de som leser bloggen min er tror jeg. Håper noen ga det en sjanse og fikk litt nye innput. Det er liksom både oppsiktsvekkende og forfriskende på samme tid. Sikkert også mye provoserende for noen, men damn det har vi godt av.

Tror rosa er den nye fargen min… Fargen for denne perioden eller lille fasen i livet. Jeg vet ikke, jeg har aldri hatt interesse av å bære rosa på min kropp tidligere. Unngått det. Det er jo den fargen man gjerne forbinder med søt og jentete. Det har ikke vært helt meg. Men herregud, jeg merker jeg har blitt en mye mer kjærlig og åpen, og kanskje litt mer det mange tenker på som “stereotypisk jente” i det siste. Mye mer følsom. Det er litt deilig. Å bare lesse ut “Du, jeg er drittglad i deg. Si at du er glad i meg og”. Haha, jeg sier det så ofte i det siste, at jeg er glad i folk. Hva jeg føler for mine kjæreste. Kjenner jeg på den følelsen ovenfor noen, er jeg kjapp på avtrekkeren og bare kaster det ut i verden. Jeg sa til mamma at vi oftere må si at vi elsker hverandre. En stund etter møter jeg både henne og mormor på senteret ved en tilfeldighet, og lille, gode mormor sier ut av det blå at hun elsker meg. For da har mamma gitt meldingen videre. Vi vet jo at vi elsker hverandre. Vi er familie. Men i noen peridoer – i hverdagen, glemmer vi kanskje litt for ofte å si det egentlig. Kan man vise det nok?

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Også når jeg sitter i sofaen med venner… Jeg driter i det nå, jeg bare stryker dem gjennom håret. (det har jeg egentlig alltid gjort, jeg elsker å ta i hår) Susser dem på pannen. Susser dem på kinnet. Legger meg på skulderen deres. Kniper dem i hendene. Man får jo alltid en deilig respons på slike ting. Nærkontakt er jo så sunt for mental helse, jeg får ikke sagt det nok. Og vi har blitt så bevisst på det i vennegjengen at det har blitt vår interne greie. Har du fått dine 11 berøringer i dag? Nei oki her kommer en grisegod klem. Jeg sier at jeg digger de små tingene de gjør eller elsker nærværet deres. Jeg snakker litt mer enn før. Lesser av alt det positive jeg tenker istedenfor å holde det inni meg. Skulle ønske jeg kunne fortelle dere grunnen. 

Det er så mange ganger jeg tar meg selv i å tenke for eksempel, “faen der så lårene dine bra ut.” eller “shit der var latteren din forbanna herlig.” eller “Det føles så sykt godt at du er hjemme fra ferie og at vi har friår sammen.” Også sier jeg det ikke høyt? Hallo hvorfor? Men nå har jeg har begynt å si i fra, og jeg lover det er skamdigg, hihi. Jeg tenker mindre. Men samtidig mer. Holder mindre tilbake. Gir mer. Og min nye interesse for rosa, ha det på meg, faktisk føle meg søt og kjærlig og jentete, haha. Det er merkelig. Men rosa kler mitt nye jeg for tiden. Jeg har bare ubevisst plukket det ut i det siste, og jeg føler det kan ha en liten fargepsykologisk sammenheng med min nye generelle mood. Så jeg bestilte meg to rosa plagg fra NA-KD her om dagen. Den ene er den vakre kjolen dere så på instagram for noen dager siden. Den andre er denne fine, fine genseren her. 

Link til genseren finner dere HER, og dere får fremdeles 20% rabatt på bestillingen deres NA-KD.com om dere bruker rabattkoden “Leandra20“. Null tull når jeg sier at de muligens er favoritt-nettbutikken min for øyeblikket, hehe, ikke si det til de andre. Men kvaliteten og de unike plaggene… Åh, elsk.

Håper onsdagen deres stråler. Jeg er veldig, veldig glad i dere på en slags medmenneskelig, næstekjærlighets-type måte. Dere som leser dette innlegget liksom. Eller bloggen min generelt. Det er sykt deilig at noen leser tankene mine. Takk for nydelige og reflekterte kommentarer i det siste også! Noen blir jeg så stolt og imponert over at jeg leser høyt til venner, så diskuterer vi dem, haha, det er sykt koselig, så keep em’ coming. 

Jeg oppdaget en diskré, men lengselsfull julestemning i meg selv i dag for å være ærlig. En barndomsparodi. Været har anrettet seg komplett beundringsverdig denne novemberdagen. En familiær stjerne som hviler sliten og skrått mot bergensbryggen med sine uendelige, oransje stråler. Småfrossen, skarp vind fra atlanteren mine unge lunger ikke kan få nok av å inhalere. En ønskelig bekymringsløs frokost på en kafé. Beskjeden titting i klesbutikker på Galleriet, nesten ubemerket forstyrret av bråkete tanker og omgivelser vi alle har blitt vant til med årene.

Nå er jeg hjemme igjen. Julelysene mine smiler smått og sirkler seg rundt de to gråblå vinduer. Ole Paus’ uperfekte, perfekte stemme fyller tomrommet mellom de fire vegger med en beroligende, men bittersøt stemning. Snart småløper Solfrid ned til meg, forberedt og higen på enda litt mer forsiktig julekos med film og noe godt å fylle magen med. Fornæmmelsen om at det fremdeles er en anelse tidlig å begynne og flørte med julestemning nå, dirrer usikkert i mitt uperfekte sinn. Men følelser er følelser. Og nå har til og med P7 Jul inntatt DAB-radioen. Usedvanlig trivelig i en biltur på dager som denne. I fjellsiden langs E39 henger det igjen flekker av høstfarger, men frosten på bilen om morgenen hvisker jul og vinter. Jeg lover. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Toppen min er fra Shein

Det er noen ting om meg selv jeg ikke sier til noen. Ting jeg legger skjul på og ikke snakker om. Det handler nok om det kjente fenomenet; å vise alle de beste sidene av seg selv på sosiale medier. Eller på den sosiale arenaen generelt. Det er så lett for det… Og jeg er flink til det; Å være den sterke, den bekymringsløse. Men det ligger ting og ulmer hos meg også. Det gjør jo faktisk det. Ting som en side av meg vil holde skjult, dekke over og late som ikke eksisterer. Ting jeg er flau over, og skjemmes over mer enn noe annet. Men det er de samme tingene som en annen del av meg ønsker skrike ut til alle. Bare få det ut. Si at sånn er det. Dette er det verste med Leandra. De tingene jeg er mest flau over, de tingene som hadde brutt med det imaget jeg gir ut. Rollekonflikt. Jeg er sånn som jeg vil folk skal oppfatte meg… Så hvis jeg forteller noe om meg selv som vil bryte med det folk tenker? Noe som sjokkerer andre, da… nei da vet jeg ikke. Men det presser på. Jeg venter… Kanskje en dag kan jeg snakke åpent om alle mine feil. Jeg vil det. Jeg vil det så utrolig sterkt. Kanskje jeg skal gjøre det litt og litt. Jeg vil bare slappe av og føle meg ekte. Autentisk. Akseptere istedenfor å skjemmes. Own up to it. Jeg elsker når mennesker snakker om sine mest sårbare sider. De virker så utrolig sterke og ekte og levende. Jeg blir alltid like fascinert, og beundrer dem herfra til stjernene. Fordi jeg ikke er helt sånn selv. Ikke enda.

For er det egentlig ekte lykke, og skyve unna alt som ikke er bra, og kun fokusere på det positive med seg selv? Er det sunt? Jeg tror ikke det. Jeg har det gjerne fint der og da. Jeg har det egentlig veldig bra veldig ofte. Men det ligger liksom mer under, noe jeg føler jeg burde informere folk jeg er med om? Men som egentlig er helt utenkelig for meg å snakke om høyt. Men jeg vil. Jeg vil, jeg vil, jeg vil… være et “ekte” menneske. Jeg vil være ekte ovenfor meg selv, ikke minst. Det er egentlig det jeg vil, men ikke helt klarer. Ikke helt klarer fordi folk har forventninger til meg, og tror jeg er sånn og sånn. Hvordan skal jeg plutselig bryte ut av det? Veldig generell snakk nå, men mest sannsynlig noe som noe av dere kan relatere til? Det er uansett så langt jeg tør å snakke om det på bloggen foreløpig.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Genser finner du her.

Jeg vil bryte fri, men jeg er for svak. For flau. For kul. For stolt. Æsj… Jeg er ikke så kul og sterk som det ser ut som, nei. Jeg tror ikke noen er så kul og sterk som det ser ut som. Vi går alle rundt med denne masken forran ansiktene våre. Den masken vi føler en trang til å holde, slik at andres forventninger til oss selv blir oppfylt. Tenk hvis alle ble “stripped down” og bare slapp ut alt ukult, tabubelagt og flaut om oss selv. Hvor deeeilig? Åh… Å slippe å holde masken oppe. Men nei. Vi er for kule ass. Hele gjengen.

Bare dette var deilig å skrive… Jeg dypper bare tåen i havet, men dette føltes ekte å skrive. Det var det.

Annonselenker

Det er vanskelig å skrive på bloggen hvor godt dette friåret gjør meg. Og jeg er ikke så langt inni det en gang. Ikke et halvt år har gått. Ingen reising, ikke noe spesielt, men jeg tror det er noe med det lave nivået av distraksjoner og forpliktelser. Det er noe med det som har gjort det lett å (klisjé) finne meg selv. Jeg pleier min mentale helse på måter jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe alle i hele verden med å gjøre. Jeg driter i hvor teit dette er å si for en 19-åring som burde feste og drite i alt… men, jeg renser sjelen. Det undertrykte følelseslivet i underbevisstheten har blitt plukket opp og pleiet. Self-made terapitimer som psykologer bare kan drømme seg om å nærme. Jeg omgir meg med så ekte mennesker, som jeg ikke la merke til var så ubeskrivelig gode for bare et halvt år siden en gang. Mennesker jeg har grodd sammen med. Jeg har åpnet meg om ting jeg aldri trodde jeg var i stand til å snakke om. Jeg er blitt skikkelig emosjonell og følsom, på en god måte jeg liker med meg selv. Tidligere kalde, usikre meg… Jeg har en sånn ro, og er i så god kontakt med meg selv at forvirrelse eller bekymringer er blitt fjerne konsepter for meg. Det var dette jeg ønsket å gjøre med friåret mitt faktisk. Og det går så uendelig mye bedre enn det jeg trodde… Jeg føler jeg er så godt i gang, men likevel har så mye igjen. Hvor deilig er ikke det? 

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

​

Jeg tror ikke alle, spesielt voksne, får det beste inntrykket når man sier at man tar friår og jobber. Jeg vet ikke, jeg bare enser en viss skam over å “ikke vite hva man vil.” Jeg vet hva jeg vil. Jeg vil leve, oppleve, tenke, filosofere, gå tur uten å skulle noe senere på dagen, prøve nye ting, og kose meg så mye at jeg lukker øynene i fryd og eufori. Men av en eller annen grunn, i dagens samfunn, så høres det ikke like bra ut å svare det til en voksen, som å si “jeg vil bli lege” for eksempel. Det er noe jeg tenker over med en litt ubehagelig edge hver gang jeg blir spurt om hva jeg driver med. At voksne skal bli småbekymret når jeg sier jeg tar friår og venter med å studere. I mitt hode er det er ingen ting som haster. Livet er ikke så seriøst som politikere, mennesker på tv eller mange voksne generelt skal ha det til. Og om jeg hadde dødd i morgen, hadde jeg vært damn fornøyd med hvordan jeg levde livet mitt. Tingen er – jeg elsker skolen. Jeg elsker kunnskap, fakta, historie, å vite ting, å lære ting. Det strør glitter over eksistensen min, virkelig. Jeg gleder meg til å studere. Men det finnes en safari av ting å lære utenfor skolebygget også. Dette vet jeg, og det er disse verdifulle lærdommene jeg suger til meg nå. Integrerer i livet mitt. Det er gull verdt for meg. For min mentale helse, og livskvaliteten min livet ut.

T-skjorte her
Bukse her

Kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg ikke til å angre, men takke meg selv for de tingene jeg gjør i dag. Å angre er egentlig også et fjernt konsept for meg det også. Jeg har gjort mye ting jeg aldri ville gjort i dag. Jeg har såret mennesker. Latt meg selv bli såret.  Men i dag. I dag og alle dager fremover, så kommer jeg til å bruke disse hendelsene som lærdom. Være takknemlig for at jeg plukker ut det positive jeg erfarte fra ting jeg har gjort. Enten de er superfantastisk, helt jævlig eller nøytrale. Uansett er jeg takknemlig. Takknemlig takknemlig takknemlig. For det handler bare om å bruke fortiden sin på best mulig måte her og nå.

Annonselenker

Shit, det å vokse opp… Det å bli 19. Midt i mellom voksen og barn. Jeg får nye behov nå som jeg er eldre kjenner jeg. Jeg trenger litt ting voksne trenger. Alenetid. Penger. Selvstendighet. Egne valg. Men innerst inne trenger jeg også fortsatt mye av det et barn trenger. Det gjør jeg faktisk virkelig. Jeg trenger foreldre. Mindre. Men jeg trenger dem fortsatt liksom. Da jeg var liten, la oss si 11 – om en av foreldrene mine skulle gått bort? Jeg var sikker på at livet hadde vært over. Skikkelig over, ødelagt, ingen håp, kunne like gjerne dødd selv. Jeg var en pysete unge da. Det var jeg. En gang presterte jeg å begynne å grine når mamma og pappa brukte noe jeg syns var litt lang tid på butikken. For jeg var sikker på at de hadde dødd i en trafikkulykke. Måtte være eneste svaret liksom. En av de største forandringene jeg ser på meg selv som barn og nå, er hvor utrolig mye mer fryktløs, carefree og positiv jeg er. Jeg tenker at alt alltid går bra uansett. I små og store situasjoner. Jeg er 19, og jeg kjenner flere nå som gjerne er uten en mor eller far, og de klarer seg. Det var min største frykt som liten, og det er fortsatt en av mine største frykter nå – å miste en skikkelig nær person. Men jeg vet at jeg uansett hadde klart meg. Til slutt. Jeg hadde levd et liv. Og alt ligger i hodet. Det er tankegangen. Å styre følelser 100% er umulig, og bra er det. Det er det som er menneskelig. Men jo eldre man blir, jo mer kunnskap man får, jo mer kan man liksom fikse seg selv.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Da jeg var liten var jeg uendelig misunnelig på den oppmerksomheten lillebroren min fikk i forhold til meg. Han krevde mye mer vel og merke. Det gjorde ikke jeg. Men inni meg gjorde jo jeg. I mitt stille sinn. Eller nei. Sinnet mitt var ikke stille, men jeg var. Da jeg ble eldre innså jeg at det var godt å kanskje ikke få helt samme oppmerksom het som det broren min fikk. Jeg er friere. Mer selvstendig. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Slik alle ung-voksne vil være. Jeg vet at 90% av gangene foreldrene mine ringer meg, er det for å få tak i lillebroren min. Vennene mine og jeg pleier å tulle med det. På en side syns jeg det er deilig å ikke ha noen som overvåker meg. Men kanskje er det noe inni meg som også lengter litt etter det. Det gjør noe med et menneske. Noe med personligheten, kanskje mest i underbevisstheten, det å føle seg litt oversett. Men jeg er redd jeg er litt klar over hva det gjør med meg og. Jeg har bare aldri sagt det høyt. Og kanskje ikke kommer til å gjøre det før jeg er sånn 30 eller noe. Jeg vil fortsatt ha omsorg, men jeg er for gammel til å kreve det på en måte. Jeg er jo voksen på papiret. Men jeg vet at den misunnelsen på, og lengselen etter oppmerksomhet var mitt største og mest langvarige problem som barn, og det er klart det har formet meg til det jeg er og gjør i dag. På godt og vondt. Virkelig på godt og vondt. Jeg er liksom mellomste barnet. Stereotypien for dem er å bli glemt, haha. Men jeg er vel egentlig takknemlig for det også. Kanskje hadde jeg vært mindre klok, mindre erfaren eller et mindre tenkende menneske om jeg hadde vært minst eller eldst. Jeg tror egentlig det. Det er det som har gjort meg til meg. Igjen, på godt og vondt. 

T- skjorte her
Lignende bukser her

Noen ganger små-psykoanalyserer jeg meg selv. Til den grad det er mulig å gjøre på seg selv i hvert fall.

annonselenke

Kommentar fra en leser: Tror du på sjelen, livet etter døden, tankenes kraft? Kan du skrive litt om dette? 🙂

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg tror at mye av hva som er “ekte” er subjektivt. Vi kan alle være enig om at fysiske ting ting som stoler og mennesker er ekte fordi vi kan oppfatte dem med sansene våre. Men jeg tror også at sansene våre er så begrenset, at det finnes ting som er ekte forbi hva vi kan se og føle. Jeg føler vel på en måte at jeg har en sjel. Men hva det betyr for meg kan være noe helt annerledes enn hva det betyr for en annen. Det er det som er så spennende med det metafysiske. Det vil alltid være mystisk for oss. Vi har separert vitenskap fra oversanselige ting med et litt for hardt skille syns jeg, og det er dumt. For det begrenser oss og åpensinnetheten vår. Jeg føler sjelen er et begrep på en abstrakt og dyp del av at menneske. At sjelen kanskje henger sammen med alt annet i eksistensen, og ikke er en øy for seg selv i hvert menneske. Jeg liker alltid å forestille meg jorden fra verdensrommet. Det er en liten steinplanet. Hvor komplekst livet er her for hvert enkelt menneske er kun subjektive følelser hos oss. Er subjektive følelser ekte? Hva hvis alle forsvant? Hva visst alt levende hadde forsvunnet? Hva med subjektive følelser da? Det går ikke an å ta og kjenne på dem, men vi vet de er ekte. Samme med bevissthet. Å være klar over, og reflektere over egen eksistens. Vår evne til å tenke så komplekst gjør at vi skaper en haug med abstrakte konsepter som ikke er fysisk ekte. Pengesystemer for eksempel. Det fungerer bare fordi vi tror på det og har tillit til det. Det er ikke ekte i utgangspunktet. Men likevel er det ekte i hodene våre, og vi innretter levemåtene våre etter det. Eller ta landegrenser. De er ekte fordi mange mennesker er enige om at de er ekte. Men hvis bare én person syns noe er ekte… så er det ikke det? Eller? Alt vi tror på er jo ekte for oss.

“Livet etter døden” har jeg alltid hatt spennende tanker om syns jeg. En del av meg sier at døden bare er det samme som å sove. Bare for alltid. At bevisstheten din bare forsvinner. Men hvorfor er ikke det like sannsynlig at bevisstheten din blir født på ny i en oter eller en bjørk? Helt siden jeg var liten har det falt meg naturlig å ha et hinduistisk syn på døden av en eller annen grunn. I hvert fall et lignende et. Jeg var sikker på at bevisstheten vår alltid eksisterte, bare i form av et nytt organisme når vår nåværende kropp døde. For tenk på det sånn, og bear with me here; Det “ingentinget” som vi kom fra – altså før vi ble født – det ble til noe. Det ble til liv. Og når vi dør, og går tilbake til “ingentinget,” hvorfor skal ikke det “ingentinget” etter døden igjen bli til noe. Altså et nytt liv. Ingenting har blitt til noe før. Hvorfor ikke igjen? Fortell meg det. Det ser ut til at det er en naturlov som sier at ting kan oppstå ut av ingenting. Universet gjorde det. Bevisstheten din gjorde det. Kjernefysikken sier at det er sånn det er. Så hvorfor skal ikke ingentinget (død) igjen bli til noe (liv)? Slik ser i hvert fall jeg på det. Det kan være det er ønsketenkning, men det virker også logisk for meg. 

Jeg er utrolig interessert i å høre hva dere tenker om livet etter døden. Fortell gjerne i kommentarfeltet.

T-skjorte her

Når det kommer til tankenes kraft, vil jeg først og fremst anbefale alle å lese The Secret eller om the law of attraction generelt. Jeg leste den boken når jeg var tolv og kan trygt si at den forandret meg og måten jeg tenker på for alltid. Glad jeg leste den så ung, fordi den er blitt en naturlig del av tankegangen min, og livet blir lekende lett når du innser hvor ufattelig, ufattelig mye kraft tankene dine har på livet ditt. Virkeligheten, livet og alt du er og opplever noensinne filtreres gjennom holdningene dine og hvordan du tenker. Jeg har veldig stor tiltro til at man kan styre livet sitt i en enooormt større grad enn det folk vanligvis tror. Og jeg tror at ting som skjer i livet mitt er mye mye mye mindre tilfeldig enn de virker som. En utrolig stor del av det som skjer med oss, er vår egen feil. Og du kan argumentere så mye du vil med sykdommer og uhell, dårlige egenskaper og dumme hendelser, men jo mer du vet om tankenes kraft, jo mer innser du at du kan styre livet ditt i mye større grad enn det du har gjort. Det er nesten komisk. Jeg er for eksempel kjempedårlig i matte og teknologi. Men det er ikke fordi jeg tilfeldigvis er sånn. Det er fordi jeg sier til meg selv at jeg er det. Og da er jeg stuck i en latterlig negativ loop hvor jeg konstant sier feil klokkeslett, kommer frem til helt absurde svar i hoderegning og ikke klarer å slå på en tv uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg har laget en sperre for meg selv. Jeg kunne enkelt over en periode fikset det, men de egenskapene er faktisk ikke så viktig for meg at jeg orker, haha. Men dere skjønner tegningen.

Takk for fint spørsmål ♥ Dette er sånne temaer hvor hvert avsnitt egentlig kunne blitt en bok, fordi det finnes så mange flere sider å se det fra eller spørsmål å stille og svar å formulere. Men her er tankene at the top of my head da jeg fikk spørsmålet i hvert fall.

Annonselenke

Bluse her

Gårsdagen var kjempefin! Og selvom vi mistet Anna og Amalie til diverse gjøremål de måtte utføre etter hvert, endte Lotte og jeg opp hos henne og snakke til 1 om natten. Har dere lagt merke til at av og til når dere er med noen, så begynner kanskje samtalene en smule primitiv og overfladisk før de etter hvert får mer og mer dybde, og på slutten sitter dere så dypt i det at dere glemmer alt av tid, mobiler og bekymringer? Er så morsomt når det blir sånn. Lotte slapp meg av hjemme hos meg selv i går og avsluttet en 10-timers lang pratedag med å takke meg for at jeg ga henne et nytt perspektiv på livet. Spurte meg hvor jeg hadde det fra og at hun aldri hadde tenkt over det på den måten før, og skulle begynne å gjøre det hver dag fra nå. Å få slike beskjeder er kanskje noe av det beste og mest forfriskende jeg vet. At noen virkelig har brydd seg om det du har sagt, likt det, og tatt det til seg. At du virkelig føler at du kan hjelpe noen med det du vet.

Apropos –  jeg snakket med en annen venninne i dagmorges, som etter jeg svarte henne spurte om jeg vurderte å bli psykolog. Har sittet og grublet litt på det denne morgenen faktisk. Alt jeg tenker og skriver om, dreier jo seg ofte om menneskehjernen, og jeg har alltid sagt at en av drømmeyrkene mine er å bli hjerneforsker. Det har liksom bare endt opp med at det jeg liker å fordype meg i på fritiden er menneskelig oppførsel, nevroner i hjernen og gener. Eneste som stopper meg er faktisk matten jeg måtte har utført rundt studiet, hmm, det burde ikke stoppe meg. Menmen, så er det jo også det faktum at jeg vil jobbe med film også. Så mange ting jeg vil gjøre og bli men bare (mest sansynlig) ett liv. Kunne jo tatt en Leonardo Da Vinci og bare blitt sånn 10 forskjellige yrker, haha. Nei, ass, verden er for firkantet til det i dag I guess.

Hva er deres drøm å kunne jobbe med?

Jeg får litt spørsmål innimellom om jeg kan komme med flere filmanbefalinger. Det var tydeligvis en del som likte Captain Fantastic like godt som meg etter jeg anbefalte den i en video for litt siden. Da har jeg i hvert fall fått bekreftet at noen av følgerne mine har samme filmsmak som meg, og anbefalingene kan fortsettes. Det er veldig gøy!

SPLIT

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

 I går var en kompis og jeg hos Veronica og så filmen, Split. Vi har snakket om å se den en liten stund nå og fikk endelig ræven i gir. Jeg likte filmen godt, aller mest fordi den satt tankene i gang rundt menneskehjernen, og hva den er i stand til. Det første du gjør når filmen er ferdig er å søke opp splittet personlighetsforstyrrelse og lese om det i timesvis. Hvordan det faktisk endrer menneskets kjemi? Det er helt sinnsykt. Å bytte mellom flere identiteter, og at en av identitenene dine faktisk er fysisk blind mens den andre kan se. At det dønn kan slukke og slå på kjemiske sammensetninger og nevroner i hjernen og kroppen, fordi du tror selv at du er en annen… Det er forbi interessant. Veldig gøy å se hovedpersonen i filmen bytte mellom de forskjellige personlighetene. En sitat som sitter i meg fra den filmen er “The damaged are the more evolved.”

A Dangerous Method

Da vi så ferdig Split i går, begynte vi å snakke om en annen film som Vero hadde sett i psykologien på skolen for lenge siden som ingen forstod bææret av, men den virket griseinteressant og var basert på ekte personer og fakta, inkludert Sigmund Freud de fleste sikkert har hørt om, spilt av Viggo Mortensen! Keira Knightley gjorde også en god performance i filmen. Jeg trodde den skulle være kjedelig og uforståelig slik som Veronica sa hele psykologiklassen syntes, men jeg ble sittende med øynene klistret til skjermen. Shit, jeg tror det er en av mine nye favorittfilmer. A Dangerous Method heter den, og finner sted på begynnelsen av 1900-tallet. Den tar i bruk datidens nye metoder for terapi og psykoanalyse. Ufattelig interessante samtaler og hendelser i filmen, og anbefaler alle psykologiinteresserte å se den hvis de ikke har gjort det enda. Jeg tror den største utfordringen i filmen kan være hvis du ikke er helt stødig i engelsk, for det er nemlig brukt et veldig formelt språk. Ordvalget og setningsformuleringen de brukte på den tiden kan jeg tenke meg er litt tungt for noen, men hvis det ikke er noe problem for deg, er filmen ekstremt rivende i følelseslivet og du begynner virkelig å tenke over hvordan menneskehjernen er skrudd sammen, og hvordan lyster og samvittighet i menneskets natur virkelig er et mysterium og en selvmotsigelse. I tillegg er det greit å kunne en ting eller to om den historiske epoken de lever i, hva som var typiske og allmennaksepterte tanker, og litt om bohemene. Jeg ble fullstendig fascinert og forelsket, og likte den egentlig ganske mye bedre enn Split. Det var mer min type film da kan man si. Mer kompleks og virkelighetsnær. Jeg er jo veldig glad i historie også. En sitat som sitter i meg fra denne filmen er seriøst alle. Shit, jeg har ikke ord. Veldig mye fokus på problemene og psykologien rundt sex. Skam, lyster, død, egoisme, samvittighet og alle disse tingene Freud og hans kollegaer hadde revolusjonerende tanker om er portrettert perfekt etter min smak.

Lucy

Jeg må også til slutt anbefale filmen, Lucy – som også setter i gang noen av de sammen tankene som i Split, altså hvordan menneskehjernen er skrudd sammen. Den handler om at Lucy (Scarlett Johansson) via et nytt dop, med et uhell får tilgang på større og større prosentandel av hjernen, og filmen viser hva det gjør med henne som menneske. Filmen tar det så langt at du begynner å filosofere rundt menneskets plass i universet. Hvordan, må dere nesten se i filmen, men jeg syns den var ufattelig genialt laget og satt sammen. Akkurat min type underholdning. Utrolig nydelige bilder som er brukt, adrenalinutløsende actionscener, (og det kommer fra en som ikke er glad i actionfilmer) og ikke minst sinnsykt tankevekkende manus og handling i seg selv. Noen av sitatene ga meg chills nedover ryggraden. Bl.a. når hun sier “We never really die.” Jeg er også veldig glad i science fiction, og elsket at den hadde et lite element av det også. Selvom det finnes substanser i virkeligheten, som kan gjøre lignende ting med menneskehjernen som substansen, C.P.H.4 brukt i filmen, tok de det virkelig til nye høyder. Du blir limt fasten til skjermen fra første minutt. Ja takk til flere filmer som dette.

Bluse HER

Har dere sett noen av disse filmene? I såfall hva syns dere?

Annonselenke

Merker jeg blir litt oppgitt når folk sier at verden er jævlig sted. Med tanke på fattigdom, sykdom og nød og alt mulig negativt. Så blir jeg heller ikke helt fornøyd når mennesker sier at verden er det vakreste som fins. Jeg har øyeblikk i livet hvor jeg kan grine eller få lyst å rive meg i håret over provoserende aspekter med mennesker eller ville endre og omkonstruere alt jeg syns er feil. Men noen ganger finner jeg også absolutt sjelefred og klarer ikke annet enn å nyte og være fylt av en ubeskrivelig glede av å bare være til. Er så rart det der med mennesker. Hvordan vi oppfatter verden. Det jeg prøver å si er vel at vi ikke ser verden slik den er. Vi ser verden slik vi er. Tankene våre om hvordan verden er er bygget opp gjennom et helt liv, basert på sanseinntrykk og opplevelser. Alt har blandet seg i en spesiell, unik blanding i ditt hode og farger din virkelighet med en farge vi ikke klarer å se for oss, for vi er ikke klar over at den er der. Vi bare er her og tenker at det vi tenker er rett. Hva ellers skal være rett? 

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Det jeg prøver å si er at verden, egentlig er både negativ og positiv. Den er fantastisk og jævlig. Fin og stygg. Og sinnsykt mye av begge deler. Men samtidig er den ingen av disse menneskeskapte ordene som prøver å kartlegge eksistensen med heller. For disse ordene er subjektive. Og denne lille steinplaneten midt i alt og ingenting, er objektivt sett meningsløst selvom vi noen ganger liker å lage en gudommelig mening inni hodene våre. Alt er inni hodet. Gud også. Beklager. Hvis du river egoet og følelsene bort fra dette organismet blant trillioner av organismer vi kaller menneskekroppen. Gud, sansene våre er så begrenset. Synet vårt er perfekt tilpasset slik vi trenger, men samtidig har vi drittsyn i forhold til andre skapninger. Og syn? Hvor utenkelig liten del av virkeligheten er vel ikke det? I tillegg bruker vi en mikroskopisk del av hjernen. Vi mener i har fri vilje. Men så kommer underbevisstheten og fucker med fri vilje. Jeg har ubevisste egenskaper pga noe som aktiverte noen gener da jeg var 2 eller 13, 5, eller et foster. Og denne aktiveringen av gener med egenskaper har skjedd så mange ganger at å ha kontroll på hvordan jeg er som person, er som å prøve å flate ut bølger i en sjø. Nå handler dette innlegget plutselig om noe annet enn om jorden er bra eller dårlig, haha, så tilbake til det… Hva eer de ordene som prøver å beskrive det livet vi opplever? Ord er overvurdert, og samtidig undervurdert. Gud, jeg vet ikke. Verden er ikke svart eller hvit, men en blanding. Grå. Klisjé å si, og vi har hørt det før. Men er det en ting jeg har innsett er det at jeg elsker klisjéer, for de er som oftest rett. Og jeg elsker menneskeheten, samtidig som jeg hater den. Men siden jeg bare er her en liten stund, og syns det føles bra å elske jorden, så ser jeg på det som det beste å gjøre. 

Meningene mine i dette blogginnlegget er ikke så selvstendige som de virker. Ikke dine heller. Våre oppfatninger og vårt virkelighetsyn er basert på andres tanker igjen. Jeg liker å tro at mange av tankene er mine egne, men det er så mange faktorer som har spilt inn for å plassere akkurat de tankene i hodet mitt in the first place. Om min bevissthet hadde blitt født i et menneske for 500 år siden, eller om 500 år, hadde jeg mest sansynlig hatt en totalt annerledes filosofi og en tilnærming til slike temaer som dette. Fordi jeg er summen av min kultur, mine omgivelser. Det er rart å tenke på det. Jeg er et barn av min tid. Samtidig elsker jeg motkulturer og motbevegelser. Fordi de utfodrer de allmenn aksepterte oppfatningene, og jeg syns utviklingen går for sakte.

Jeg både hater og elsker disse innleggene. Hater dem fordi de er rotete og jeg aldri klarer å forklare meg bra nok. Og elsker dem fordi jeg får en smule utløp for tankene mine. I hvert fall de tankene som kan deles, eller beskrives med ord i det hele tatt.

Å tenke at livet er meningsløst, befrir meg og gjør meg avslappet, det motiverer meg til å bare have a good time og gjøre det beste ut av det.

Topp HER