Det verste er faktisk når du i flere timer sitter med noen venner og har de dypeste, mest interessante samtalene til langt på natt, også innser du på slutten hvor SYKT leit det er at dere ikke har deres egen podcast, haha. Eller at dere konstant har et kamera på dere. Det nevner vi oooofte når vi er med hverandre, for det er nemlig ikke bare tull som kommer ut av et par tenåringshoder som tilbringer tid sammen en tilfeldig kveld.
Jeg har kjent at kroppen min også dette året preges av uro, bølger av irritasjon og nedstemthet. Det kommer hver eneste høst og vinter for meg. Jeg er et prakteksemplar på en person som blir ordentlig værsyk, og usedvanlig vinterdepremert da jeg var yngre også. Men jeg prøver skikkelig hardt i år. Og jeg tror faktisk at sosialt samvær med venner jeg er glad i, gode, lange samtaler, levende lys og te skal pleie meg og få meg gjennom mørketiden. Jeg må i hvert fall prøve så godt jeg kan, og kanskje en dag elsker jeg også høst og vinter, selvom det virker umulig og uforståelig for meg nå. Jeg lå ganske bra an i september, men da var jo det faktisk sol og 20 grader…. Så det teller ikke. Men nåå, nå mens regnet pisker sidelengs inn fra tunge, lavtliggende skyer, så skal jeg klare å være lykkelig. Jeg leste faktisk en veldig lang artikkel om den vitenskapelige forklaringen bak værsyke, og det hjelper veldig å forstå seg selv litt også tenker jeg. Så ja, jeg har merket tendenser til væresyke, og humøret mitt har blitt truffet av øyeblikk av helvette når jeg for eksempel kaver meg inn i en bil samtidig som jeg lukker paraplyen og vannet spruter inn i bilen og til alle kanter og jeg har lyst til å gi opp. MEN, jeg har også opplevd øyeblikk av ren bliss når jeg sitter inne med telys, en god bok, te eller noen venner. Shit, nå ble dette innlegget langt. Og dette var egentlig bare de tankene jeg hadde akkurat nå. Denne høsten og vinteren har potensiale til å bli bedre enn de tidligere. For generelt sett så har jeg hatt et rimelig høyt lykkenivå denne sensommeren og starten på høsten. Jeg har seriøst elsket å eksistere. Jeg ber til høyere makter, AKA min egen psyke, om at det skal fortsette.
Jeg tror noen ting i livet, som er for eksempel kult, stygt, rart eller fint kan være til mer hjelp enn vi tror. Jeg tror det er opp til hver enkeltperson hva man henter ut fra opplevelser. Det kan være alt fra et vakkert maleri, til en vond periode man har vært gjennom, til et menneske man møter eller en film man ser. En nær-døden opplevelse, noe man angrer på eller noe man liker ved seg selv. Man kan liksom gå videre med livet sitt uten å tenke noe særlig over det. Men med mange ting kan man faktisk hente ut utrolig mye lærdom av. Jeg elsker å gjøre det. Og gjør det med så mange ting som over hode mulig. Man kan seriøst hente noe fra alt om man bare vil. Lage en liten lek i hode hvor pittesmå ting som skjer, symboliserer noe viktig man skal huske på for videre personutvikling. Å være litt bevisst på omgivelser, hva de gjør med deg, og hva de kan gjøre for deg hvis du bare lar dem. Vet ikke om det ga mening til noen av dere, men det er noe jeg har tenkt over i det siste jeg ikke har tenkt så altfor mye på tidligere. Så når folk spør meg hvor jeg får inspirasjonen til noen av de filosofiske innleggene mine fra, vet jeg aldri hva jeg skal svare. For det er så utrolig mange rare steder som det blir vanskelig å se sammenhengen i med mindre du er i mitt hode. Man må liksom lage sine egne koblinger. Jeg kan bli inspirert i alt fra skrivemåten i en Knut Hamsun bok, til en youtubevideo om psykoanalyse, eller en babysnegl som beveger seg fra et gresstrå til et annet i hagen min. En gang innbilte jeg meg at sistnevnte lærte meg meningen med livet. Jeg kunne forklart hvorfor, men jeg vil ikke bli buret inne enda, haha. Noe med tidsbegrep og meningsløshet.
Jeg håper dere skjønner hva jeg mener da. Inspirasjon du finner er helt særegen for deg. Noen ganger kommer det naturlig, og jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor akkurat den ene tingen skulle gi meg så mye. Noen ganger kan man søke litt selv også. Åpne og utvide sinnet og være mottakelige for små eller store ting, som man kan bruke som man vil i sitt eget hode. Verden er en lekeplass, og hjernen er barnet som utforsker den. Det er bare å sparke ut de voksne som prøver å stoppe deg fra å leke, utforske og lære. Hvor her de voksne symboliserer begrensninger du setter for deg selv, og en A4- lammet tankegang. Ha en annerledes søndag. Ha det gøy.
Da jeg ble gjenforent med et par medlemmer av vennekjernen min etter jeg kom hjem fra Trondheim, hadde jeg ikke sett dem på rundt to uker. Jeg kan være en lykkelig idiot noen ganger, og lente meg forover fra baksetet og meddelte hvor fantastisk det var å dele deres nærvær igjen. Det var en dag hvor vennskap og nærkontakt ofte ble tatt opp som tema, og viktigheten av det liksom. Søsteren min sendte meg en liten artikkel hinn dagen hvor en hjerneforsker sa at for å maksimere lykke og minimere stress, var vennevalg og dem man omgir seg med en av de aller viktigste avgjørelsene. Det er liksom sånn man halvveis vet fra før gjennom logikk, men igjen, det er godt å få ting man har tenkt på bekreftet. Veronica sa også den dagen at mennesker bør bli tatt på, eller ha nærkontakt med andre 11 ganger i løpet av en dag. Jeg tenkte shit ja, det hadde vært sykt fint, men jeg er jo ikke i nærheten en gang. Dager jeg ikke tilbringer med venner, er jeg som regel ikke ani en sjel. Så kom jeg på noe jeg hørte om babyer en gang, at hvis ikke de blir tatt på innen de to første månedene av livet sitt kan de i verstefall dø, eller så blir de i hvert fall mentalt skadet for livet. Samme hvis ikke et barn har fått nok øyenkontakt opp til den er fem år, og hvor utrolig viktig det er for mental helse videre i livet. Og visste dere at kosing er bra for immunforsvaret, og at å klappe kjæledyret sitt reduserer produksjonen av stresshormoner? Jeg syns slike ting er fantastisk.
Sykt hvor avhengig mennesker er av hverandre bare for å være frisk. Jeg husker jeg snakket om dette med en kompis for lenge siden også, og han nevnte at det var leit at det var sjeldnere at gutter hadde fysisk kontakt med hverandre enn at jenter har det. Veldig lenge har det jo ikke akkurat blitt sett på som “mandig” at gutter kan stryke hverandre på ryggen eller gi hverandre en klem, slik det har vært allmenn akseptert at jenter alltid har gjort. Det blir heldigvis litt og litt mer vanlig, enn det var da for eksempel fedrene våre var ung. Da skulle man liksom være så tøff, ikke sant? Og ikke vise følelser. Jeg syns å vise følelser å være en bløtfis er det ultimate tegnet på selvsikkerhet egentlig. Å tørre å vise følelser, og ikke minst å ta på andre, når det er naturlig så klart – viser enorm selvtillit, og ikke minst er det utrolig sunt for mental helse. Jeg har definitivt blitt flinkere på dette med årene, og i hvert fall i det siste. Men tror at jeg og mange av oss enda kan bli bedre til å bli mer kjærlige, følsomme og kosete personer. Det gagner jo både oss selv, og de rundt oss <3
Jeg tror svaret på “hvordan være lykkelig” egentlig er veldig enkelt, men at vi har gjort det veldig vanskelig for oss selv. I dag mer enn noensinne før finner vi depresjon, eksistensiell angst, mennesker som føler seg lost, malplassert og uten mening på jorden. Jeg føler jeg har snakket om dette såå mye før, men dette er en av de tingene jeg syns er så interessant og viktig, og bare føler det snakkes for lite om. Derfor vil jeg skrive om det. Så det moderne livet – asfalt istedenfor sletter, skyskrapere istedenfor fjell, biler istedenfor elver, reklameplakater istedenfor busker, kunstig lys istedenfor måneskinnet, tv istedenfor utsikt. Vi er revet så langt vekk fra det som er naturlig for oss. Så langt vekk fra de omgivelsene som kroppene våre er ment til å boltre seg i. Det kan umulig være bra mener jeg, og det fører med seg en haug med psykologiske, fysiologiske og samfunnsmessige utfordringer.
Vi er designet for å gå i mark, plukke bær, jage en mammut… og alt dette for å overleve. Å overleve i dag er en selvfølge. Så, vi har mistet meningen med å gjøre ting. Vi vandrer på en overflate av menneskeskapte rare greier og ting som menneskekroppen i bunn og grunn verken trenger eller har godt av. Vi lever i en rar science fiction verden. Det er ikke rart vi lurer på hva meningen med livet er i dag. Før – i min favorittperiode (hehe you guessed it) jæger- og sankerperioden for et par titusener av år siden, var det om å gjøre å overleve. Jobbet rundt 3-5 timer hver dag, (mye mindre enn i dag) med å samle mat, så kan resten av dagen brukes til å være rundt nær slekt og venner. Og vi vet alle hvor utrolig godt sosialt felleskap er for mental helse. Det er et essensielt grunnleggende behov. Og disse grunnleggende behovene, hvis dere tenker Maslows behovspyramide som et eksempel, falt det tusen ganger lettere og mer naturlig å oppfylle i en verden som sankerne levde i syns jeg. Jeg tror behovet for selvrealiseringen er noe helt annet i dag. Noe vanskeligere enn å bare leve.
Don’ get me wrong. Jeg elsker å sitte alene under dempede, kunstige lys med tastaturet under fingertuppene, mobilen regelmessig lysende til venstre og kameraet ferdigladet til høyre. Jeg koser meg ofte. Men aller innerst inne, så er det noe som skurrer med hele dette falske plastikk-opplegget og jeg tror vi har mistet oss selv litt. Det naturlige i oss selv da. Det som det vil si å være et ordentlig menneske hvor meningen er å overleve og å bli i lykkerus ovenfor det, menge seg med nære slektninger og venner til en hver tid og tilegne seg en kunnskap om omgivelsene, stjernehimmelen, årstidene og små skifter i omgivelsene som vi i dag bare kan drøøøømme om. Greit, jeg kan peke på Orions Belte, Karlsvognen, Kassiopeia eller Venus på stjernehimmelen, men shit mennesker kunne virkelig gå i dybden på ting før. I praksis liksom. Ikke på wikipeda. Det er noe helt annet det. De hadde så sykt god tid. Det må jo være så uendelig behagelig og godt for sjelen. Det livet misunner jeg forfedrene våre stort. Istedenfor dette “vet litt om alt men er likegyldig fordi jeg har supermasse å gjøre og må sjekke mobilen og gå på jobb og trene og tusen andre egentlig bisarre, men i dag vanlige gjøremål” Det er så distraherende at et er ubehagelig til tider.
Det er jo så mye som indikerer at levemåten vår er feil også. Bare tenk for 10.000 år siden når jordbruksrevolsujonen kom, og alle problemene som oppstod som ikke hadde vært der før da alle var nomader. Mange mennesker samlet på ett sted fører til samfunnsregulering, hierarki og sosiale forskjeller. Istedenfor et variert kosthold hvor du vandrer rundt og spiser alt du kommer over, blir det heller spesialisering innenfor noen matvarer i jordbruket som fører til mangelsykdommer og dårligere helse. Og for ikke å snakke om alle sykdommene som oppstod når mennesker levde så tett oppi hverandre i høykulturer. Også selvfølgelig alle helseplagene som leddgikt og skiveforskyvinger i ryggen av det mekaniske, ensformige arbeidet som for eksempel å pløye åkeren. I could go on. Dette er problemer som ikke alltid har vært, men har eksistert siden vi endret den naturlige levemåten vår. Det er lenge, lenge siden, og vi prøver fremdeles å fikse dem. I 2017. Bare nå er jordbrukssamfunnene blitt til byer med enda mer forurensing, fremmedgjøring, stress og de enda flere plagene det måtte føre med seg.
Jeg tror dette har en sammenheng til en større forståelse av tanken om meningen med livet. Og jeg ville bare sette et lite perspektiv på det. Det er også mye fantastisk med den verden vi lever i i dag, som selvfølgelig er på bekostning av mindre gode ting, men vi må uansett utnytte det for det er verdt. Informasjonen vi har tilgang til på nettet er ufattelig undervurdert. Jeg hadde ikke vært halvparten av meg uten internet. Det høres lite idyllisk ut, men slik er det faktisk. Så ja, meningen med livet… Jeg har alltid sagt at jeg tror det er å være lykkelig. For det er jo bare det vi prøver på alle sammen uansett. Både store instutisjoner og individuelle mennesker. Leve best mulig. For mange dreier det seg om penger. Men jeg leste et sted at tall fortsetter for alltid – og hvis du trenger mer penger for å være lykkelig, vil du aldri bli lykkelig nok. Jeg tror det handler om å bare være, lære, lage et godt liv for seg selv og hjelpe andre rundt seg. Det er sykt vagt å si, men det er vel det nærmeste jeg kommer. Gjøre analyser av seg selv og ting rundt seg, stadig utvikle og forbedre seg og omgivelsene sine både i liten og i så stor skala som mulig. Vi kommer aldri til å bli utlært, men selve reisen er jo det som utgjør livet. Og livet burde vi lage fint så ofte som mulig. Vi trenger ikke å være bedre, rikere eller finere akkurat nå. Vi burde bare puste og nyte og gjøre ting vi liker og nye ting vi ikke har gjort før. Syns det er litt mer ekte lykke enn mye annet.
Har dere prøvd å gå fjelltur på denne tiden av året? I helgen var Bergen så heldig at vi ble velsignet med to dager perfekt høstvær. Kontrastene, men samtidig helheten av fargene i naturen er virkelig noe eget nå. Det er så magisk og idyllisk når sollyset trenger seg inn gjennom trærne og varmer opp en eventyrsti hvor du må hoppe fra den ene steinen til den andre. En grå stein som både skinner litt brunt og litt grønt i den våte overflaten. Herregud så vibrant fargene er i skogen akkurat nå. Som om noen skrudde metningen opp på et bilde.
En kompis og jeg tok oss en fjelltur både lørdag- og søndagsmorgen og det angrer vi ikke på for å si det sånn. Det er liksom et par ting i naturen som holder på å dø for tiden. Noen busker, trær og sopp har helt mistet fargene sine og er fullstendig blek, blågrå og sykehushvit. Om man får et overblikksbilde av landskapet, og man velger å utelukkende fokusere på den “døde” fargen er det utrolig kult. Så kan man gjøre akkurat det samme med det grønne, røde eller gule. Det er så fint, og virkelig et avbrekk fra virkeligheten å leke med synet og hjernen på den måten. Familier med små nysgjerrige barn som skaper stemning langs fjellstien og finner det passende å hilse på forbispaserende nordmenn fordi vi nå befinner oss i fjellet, og ikke på et fortau hvor bare blikkontakt er sjeldent. Nei, naturen og alt den gjør har virkelig vokst på meg i det siste. Før pleide jeg å hate høsten fordi den til slutt blir grå og visker vekk alle fargene. Men så faller jo snøen, så smelter den, så begynner jo alt på nytt. Det begynner på nytt igjen. Hvor fantastisk er ikke det? Tiden og eksistensen er jo på mange sirkulær, ikke lineær. Alt repeteres i det store og det små.
Har dere sett? Kameraet klarer ikke å fange opp det levende og detaljrike, men se så mange farger, og se hvordan de går igjen og igjen.
Hva eeeer dette skaperverket?? Skulle så sykt ønske jeg hadde biologi på vgs, for jo mer man vet om noe, jo gøyere er det liksom. Jeg vet iiingenting om navn på noe som helst i naturen untatt det man lærte på barneskolen liksom, og det plager meg en smule.
Det er virkelig soppsesong. Og gud så mange forskjellige typer sopp vi så, og hvor uendelig mange flere som finnes. Husker på barneskolen så plukket vi sopp og lagde soppstuing i en liten uthulet rot. Vi moste alt sammen med en pinne og jeg kan fremdeles huske den søte, syrlige, stramme lukten, haha. Lukten av barneskolefriminutt om høsten. Tb.
Landskapet på Rollandsfjellet dreper meg.
Se så livløs og spøkelsesaktig soppen blir når den dør. Nasty å si, men også fascinerende at mennesker får lignende utseende når vi også dør. Sånne små likheter syns jeg setter mennesker mer på plass som en del av naturen, og at vi ikke står i en særstilling i forhold til den. Livet mitt er objektivt like meningsløst og nytteløst som livet til denne soppen sitt. Fra et kosmisk perspektiv. Likevel er det spektakulært og digg at begge har fått livet i gave selvom, og at vi kan blomstre og leve før jorden gjør det den må og gjør oss om til jord. Begynner det på nytt igjen det og slik som sesongene?
Se alt det lilla i trærne. Det så jeg ikke før nå.
Jakken min finner dere HER. De har den i mange forskjellige farger.
Jeg hadde for litt siden en periode hvor kommentarfeltet var ganske rolig og jeg følte jeg bare skrev til meg selv. Men nå de siste dagene har jeg virkelig fått mange, lange og gode kommentarer fra mennesker som er utrolig lik meg selv. Det føles så godt det? Å kjenne seg igjen i noe man leser – ekstremt undervurdert følelse ass! Blir en sånn gjensidig forståelse og aksept som virkelig føles bra. Det er vel belønningen for at jeg har vært gjennom en periode i det siste med mye soul searching, og videre blogging om nettopp de tankene og følelsene jeg har latt komme til overflaten. Så klart, når jeg skriver så åpent og ærlig som det jeg har gjort i det siste, vil det jo alltid være noen som opponerer eller reagerer negativt. Noen har kanskje en dårlig dag og angriper det første som kan angripes, mens noen rett og slett bare har andre meninger om hva som er riktig, og det forventer og aksepterer jeg naturligvis. Jeg fikk for eksempel høre at noen syns innlegget mitt, “kan noen kjenne seg igjen i dette?” var arrogant og at jeg mente min tankemåte var bedre enn andres osv osv.
Da må jeg nesten le litt. For det er jo litt arrogant, er det ikke? Å falle ut når folk snakker. Det er ignorant og litt frekt. Men jeg tror egentlig det er ganske menneskelig, og man gjør jo det så klart ikke med vilje! Likevel tror jeg vi alle har gjort det en gang når noen ikke klarer å holde munn om noe vi syns er litt kjedelig? Tror vi alle har vært der jeg. Hvis ikke, er du heldig som klarer å interessere deg i alt. Jeg liker å tro at jeg er et relativt åpent og nysgjerrig menneske på veldig mange områder i livet, men ikke alt så klart. Jeg har mine styrker og svakheter. Og det jeg ikke finner så interessant, vel, det gjør andre I guess. Og takk gud for det.
Jeg blir så paff når dere sier at jeg er god å sette ord på ting, så er kommentaren søren meg laget av gull selv. Blir så inspirert av dere. Bare se disse velartikulerte kommentarene under her. Setter sånn pris på dem og jeg koser meg gløgg ihjel når jeg leser gjennom dem.
Her er noen av mine favoritter i det siste:
“GUD så tilfredsstillende dette var å høre! Vite at det finnes andre som enn selv, selv om det ikke føles som de er der i de grusomme, trege situasjonene der man er nødt til å smile og nikke og late som man har tenkt langt og lenge på hvorfor de to man ikke helt husker navnet på egt slo opp. H E R R E G U D. Folk snakker om så mye bullshit, som ikke gagner noen, det er bare distraksjon. “Underholdning”. Jeg føler meg nesten dum, når jeg tar initiativet i en samtale og prøver å prate om politikk, miljø, sex, ting som får enn til å føle noe, fordi så mange er så utrolig lite engasjert, og viser at de bare rett og slett ikke bryr seg, eller ikke gidder å bry seg, fordi det er lettere å forholde seg til sånne små distraherende og hjernedrepende temaer. Nå tente du noe i meg ass, men sånn er det gjerne når noen klarer å sette ord på det du føler. Både fordi d er godt i seg sjæl, å forstå hva som frustrer enn, men ogsåfordi det er så deilig å vite at noen andre har det på noenlunde samme måten et sted.
Dette ble rotete, men takk for innlegget, og ja, jeg kan kjenne meg igjen haha.”
“Det med innvandring.. Går ikke an å si at man ønsker en mer kontrollert eller mindre innvandring uten at man blir stemplet som rasist. Er så lei av det. Mange av de som virkelig trenger å flykte er ikke i stand til å flykte, det er ofte de rikeste som når frem. Og man må ikke glemme at en innvandring som kommer til Norge koster flere tusen i mnd. De har gjerne familie eller vil stifte familie, og antall individer som trenger hjelp vokser. Hver innvandrer skal ha tak over hodet, mat, lommepenger, jobb osv. Når så mange kommer til Norge på så kort tid og trenger jobb, hvordan går det da? Og når man ikke har kontroll på flyktningsstrømmene, hvor mange skitne epler får vi blant alle de uskyldige? Tenker på all terroren som blomstrer opp i Europa. Som terrorist hadde man vært dum hvis man ikke utnyttet flyktningstrømmen over grensene. Selv om vi ser på terrorister som dumme, så betyr det ikke at de er mindre intelligente når det gjelder det å tenke, planlegge og utnytte enkelte situasjoner. Og hvor mange flere kunne vi ikke hjulpet hvis vi hjalp dem der de var? Eller fikk slutt på krig i stedet for å fóre partene med våpen og utstyr, og på den måten støtte krigen indirekte. Og det er litt interessant det som blir sagt om å gå til roten av problemet, for det er sant. Hvis vasken lekker kan man velge å plassere en bøtte under, så vil man unngå at vannet renner ut på gulvet. Men det løser ikke problemet, og det vil bare fortsette og fortsette til det etter hvert renner over. Løsningen vil da være å fikse lekkasjen. Og når man har en sykdom og går til legen, kan man få medisiner, men medisinene vil i mange tilfeller bare fjerne symptomene på problemet, ikke fjerne selve problemet.
Det hele er så fjernt. Og dette kan man ikke si mye av dette uten å bli kalt for rasist. Er. Så. Lei. Av. Det. Har så mange utenlandske venner, og jeg er så glad i dem. Jeg gråter av å se videoklipp o.l. av uskyldige mennesker som befinner seg i krigsherjede land og har det vondt. Jeg gråter av å se utmagrede barn, høre dem grine etter mamma, se folk som ligger på gaten med avkappede lemmer. Jeg gråter, det gjør så vondt.
Jeg er så misunnelig på mange afrikanere som kan gå med omtrent hvilken farge som helst og likevel se fin ut, mens jeg kler 2-3 farger og ser død ut i de fleste andre. Jeg har flere muslimske venner som jeg virkelig verdsetter, for de er så flotte mennesker. Likevel blir jeg kaldt rasist fordi jeg har en litt annen tankegang om innvandringen. Hvorfor er det sånn..?”
“kan ikke fatte og begripe at folk stemmer verken venstre, eller borgerlig generelt. Spesielt ikke med den voldsomme høyrebølgen i europa den siste tiden. Du sier en av dine hjerte/prioriteringssaker er miljø, så HVORFOR ikke Rødt, SV, eller mdg? det gir null mening. Fire nye år med en fæl regjering og mest sannsynlig oljeboring i de sårbare områdene Lofoten, vesterålen og senja.”
<3
“Herregud, folk som sier at en stemme til Venstre er en stemme til Frp… Skal vi la være og stemme på de mindre partiene som har en politikk vi er enige med nå? En stemme til Venstre er en stemme til Venstre. Hvis alle skulle stemt taktisk hadde det jo bare vært Ap og Høyre som hadde hatt mandater i stortinget. Og dessuten er jo en borgerlig regjering med Venstre ti ganger bedre enn en borgerlig regjering kun bestående av Krf, Høyre og Frp? Sorry blir bare irritert på folk som klager hvis man stemmer venstre heheh”
Disse to kommentarene er ganske i mot hverandre, men jeg forstår begge og syns det er vakkert at man engasjerer seg uansett. Jeg stemte jo selv V og hadde samme tankegang som nederste, men det betyr ikke at jeg ikke vurderer argumentene i øverste kommentar heller. You feel? Jeg syns det er feil å bli lojal til et parti, for å ombestemme seg er sunt og det viser at du bryr deg mer om viktige enkeltsaker enn lojaliteten din til et parti. Og det er jo det det handler om? Det er ikke en konkurranse. Dette forklarer neste kommentar så fint.
Synes det er slitsomt når folk på min alder eller eldre ikke klarer å la være å slenge dritt om ulike partier eller politikere, bare fordi de ikke liker dem. Har full respekt for andre meninger, men blir virkelig sliten og irritert av bunnløs klaging og shitsnakk uten bruk av (gode) argumenter. Reagerer på at så mange virker å ha liten kunnskap om hvordan styreformen i Norge fungerer, og gjerne tror at alle de ‘fæle’ avgjørelsene som blir tatt er på grunn av den sittende regjeringen, uten å ta i betraktning alle mandatene på stortinget som er med på å stemme frem ting. Enkelte mennesker tror andre partier er sendt fra helvete, mens deres eget parti er perfekt. Det GÅR ikke an å være 100% enig med et parti. Alle medlemmene i et parti er ikke en gang enige, for alle er individer med særegne meninger og holdninger. Det er partier jeg ikke kunne drømt om å stemme på, men det betyr ikke at alle sakene de står for er noe jeg er uenig i. Synes det er dumt når folk ikke tenker lenger enn til deres egen nesetipp, eller hater og elsker de samme partiene som foreldrene fordi de stoler blindt på det de sier, uten å tenke kristisk og utforske på egenhånd. Tenker også det er dumt at så mange er dømmende i forhold til hva andre stemmer. Ikke en gang i den nærmeste vennegjengen min går det an å fortelle åpent hvem jeg eventuelt ville stemt, for hvis det ikke stemmer i forhold til deres meninger så blir man stemplet som ‘dum’, selv om ingen av de bryr seg om politikk i motsetning til meg. Jeg fikk ikke stemt i år ettersom jeg satt (sitter) hjemme med kyssesyken og så vidt får i meg væske, men hadde jeg stemt hadde jeg ikke sagt valget mitt til andre enn foreldrene mine. Jeg vet at de ikke dømmer meg hvis jeg stemmer noe annet enn dem, men det samme kan jeg ikke si om besteforeldre eller venner… ://
Denne siste her er så ACCURATE at jeg kunne ikke sagt det bedre selv, men jeg har definitivt tenkt samme tanken og er fullstendig enig, og fullstendig lei av politisk engasjerte som er spydig eller frekk mot andre partier og virkelig ikke klarer å se noe som helst positivt i dem.
Det får være nok lesestoff fra meg i dag! Herregud hvis du leste alt, så håper jeg du fikk noe ut av det. Det gjorde i hvert fall jeg!
Mennesker snakker om så sykt mye unødvendig, uinteressant og overfladisk at noen ganger vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hvor jeg skal få ut tankene mine. Så kommer jeg på at jeg har en blogg, hehe. Men er det noen andre som har dette problemet? Folk kan snakke om ting de har snakket om en haug med ganger før, en bagatell i hverdagen, med så stort engasjement at det virker som at de er helt oppslukt i sånne ting jeg ikke helt klarer å bry meg noe særlig om. Jeg klarer ikke å ha en genuin reaksjon til det folk sier av og til, fordi jeg rett og slett kjeder meg. Jeg ville aldri snakket om det de snakker om selv, eller i hvert fall fått dårlig samvittighet ovenfor personen jeg snakket til fordi det jeg sier er piss. Jeg skulle ønske at jeg ikke var sånn, for noen ganger når folk skikkelig maser om sitt, så kobler jeg ut. Jeg står og stirrer på dem, nikker og sier “mhm,” men inni hodet mitt er jeg i en sinnsykt mye mer underholdende verden. Likevel er temaet så simpelt at jeg vet godt hva de preiket om selvom jeg kobler ut noen minutter. Eller så står jeg egentlig og hører jeg på en litt mer interessant samtale de ved siden av har. Akkurat som om jeg er på konstant, ubevisst jakt etter stimuli for hjernen, istedenfor opium for hjernen jeg mener denne kulturen er infisert av.
Noen ganger føler jeg meg flink da, og klarer å liksom bry meg – leve meg inn i samtale og svare på det folk sier. Eller ta en original vri på et ellers kjedelig tema. Og det er helt greit, men det er litt anstrengende med mindre det virkelig interesserer meg. En venninne av meg beskrev meg på en ganske passende måte her om dagen syns jeg. Hun sa at jeg er ganske rolig, tilbaketrukken og ikke særlig engasjert sånn generelt sett eller i møte med nye mennesker. Men om det blir tatt opp et tema jeg interesserer meg for, er det som å tenne en på et lys. Jeg blomstrer, gløder og hengir meg 100% til øyeblikket. Alt jeg er kommer frem. Jeg elsker slikt, men jeg må innse at ikke alle mennesker liker det. Noen liker å tulle eller sulle mesteparten av tiden, kanskje fordi de er redd for å vise ekte følelser fordi det er sårbart, eller fordi de rett og slett syns det er mer behagelig å leve på den måten. Det tilfredsstiller deres sosiale behov best antar jeg. Jeg tenker at alle burde leve på den måten de syns er mest behagelig, og det er fint, men noen ganger savner jeg dybde tror jeg.
Noen ganger starter jeg intellektuelle, filosoferende eller komplekse samtaler med mennesker fordi jeg har lyst og tror det kan bli bra. Men da er det som om det motsatte skjer. Mange tuner ut, og blir sånn “mhm, ja, mhm” også bytter de tema til hvor mye de hater jobben sin, hvilke ny sminke de gleder seg ihjel til å kjøpe eller ett eller annet. Kommer ikke på noe men det er masse smått, haha. Noen ganger må man liksom. Vi lever i en verden hvor slike overfladiske ting er over alt. Og jeg syns klær og skjønnhet osv er gøy, og det syns tydeligvis veldig mange i dag, men for meg kan det liksom ikke sammenlignes med alt det andre.
Jeg vil liksom snakke om alt fra det minste som eksisterer som kvarker i atomer og hvor de kommer fra, til det største som eksisterer som fire dimensjoner eller universelle problemer det finnes uendelige tanker om men ingen endelige svar på. Jeg vil rives med i en samtale om tabubelakte temaer om sex, narkotika og bakgrunnen for psykiske lidelser eller onde handlinger. Hvordan og hvorfor noen kan hate en bok mens andre elsker den. Fra mitt ståsted lurer jeg på hvorfor ikke flere mennesker bryr seg om slike ting. Ting som får deg til å føle ærefrykt, ydmykhet, fascinasjon og mystikk. Jeg tror noen kanskje syns det er slitsomt, men jeg mener det er slitsomt på samme måte som trening. På en god måte. Bra for helsen, og du sitter igjen med en god følelse og masse energi og motivasjon til livet liksom. Kanskje jeg bare må slappe mer av og slukke lyset.
I dag skal jeg på ny vin- og matsmaking med mine nye kollegaer på Sumo kl. 15, og jeg gleder meg masse! Denne gangen skal vi spise i den nye restuaranten vi snart åpner i Åsane, så jeg ser også frem til å endelig gå inn i det nye lokalet som visst nok skal være den fineste restauranten de har så langt. Dere vet hva jeg tenker om omgivelser og stemninger, så det å ha en pen arbeidsplass med mennesker man liker… det er key. Så dette tror jeg blir bra. Nå skal jeg stelle meg litt og se om jeg får tid til å ta noen bilder til bloggen og begynne å redigere svarene på spørsmålsrunden.
Jeg svarer på et par politiske spørsmål i videoen, og det var en i kommentarfeltet som foreslo at jeg kanskje skulle vente med å poste svarene til etter stemmedagen, slik at ingen blir påvirket. Det gjør jeg gjerne, men samtidig, hvis dette valget hadde vært utrolig viktig for meg, så hadde det vel vært rettferdig at jeg, som alle andre politisk engasjerte hadde fått lov til å prøve å påvirke så mye som mulig om noe jeg brant for rett før valget? Wow, det ble en lang setning, men skjønner dere hva jeg mener? Hadde dette vært noe politisk revolusjonerende, og det hadde vært umåtelig viktig for meg, så hadde jeg nesten følt en plikt som blogger til å heve stemmen min. Grunnen til at jeg ikke er helt der, er vel også fordi det var to partier jeg stod mellom, og begge har flaws, så da vil jeg liksom ikke skrike ut hvor viktig det er for meg å stemme det ene partiet jeg stemmer. Men det jeg kan gjøre er i hvertfall å oppfordre alle over 18 til å bruke dagen i dag. Å lese masse innpå de forskjellige partienes hjemmesider og finne ut hvem dere er mest enig med. Det er søndag og bare én dag igjen, så jeg håper folk setter av litt tid. Jeg er ikke 100% forelsket i noen av partiene, men jeg gir så klart min stemme til dem jeg er mest enig med, eller jeg føler kan påvirke samfunnet på måter som er viktige for meg. Håper dere også gjør det!
Og enda en ting – stem heller blankt enn å stemme på et parti du ikke vet hvorfor du stemmer på!!! Er det en ting som irriterer meg og gjør meg trist, er det når folk blir spurt hva de skal stemme og de svarer noe som “Vet ikke, sikkert AP” eller “Har ikke peiling, høyre sikkert.” Det er det verste jeg vet. Da blir ikke resultatene en gjengivelse av hva folket vil, men skeivfordelt og ikke eksakt. Det indirekte demokratiet er så ineffektivt fra før, så ikke hvisk ut effekten enda mer! Så stem heller blankt. Okei, det var det jeg hadde å si om det. Godt valg!
Hva er deres tanker om valget? Sier dere hva dere stemmer eller holder dere det hemmelig?
Har dere noen gang tenkt over hvor ufattelig syke og bisarre stemninger er? Hvor mye de har å si for eksistensen din, hvordan omgivelsene påvirker deg og sinnstemningen din. Mennesker du er i et rom med, hvordan det får deg til å føle deg? Jeg kunne gjerne tenkt meg å se i en brain scan hvilke deler av hjernen som lyser opp når jeg føler at noe er ubehagelig og kleint mellom meg og en annen person. Når jeg føler meg fullstendig ubekvem og får en trang til å fylle tomrommet med ett eller annet, men uansett hva jeg sier, angrer jeg umiddelbart, og det blir for dumt – i forhold hvilke deler av hjernen min som lyser opp når jeg snakker om noe jeg liker, og jeg får positiv tilbakemelding på det av en person som jeg syns det er behagelig bryr seg om meg og det jeg sier. For det er så jævlig godt det? En av de følelsene man ikke vil gi slipp på, men som likevel naturligvis fader ut relativt kjapt. Hvilke hormoner pøser ut i kroppen under de forskjellige følelsene? Og hvem har bestemt at det skal trigges akkurat sånn? Akkurat det tror jeg er ekstra unikt med mennesker, eller så er det bare vår evne til å fundere over det. Stemninger i rommet, stemninger mellom mennesker, stemninger i hodet. Det er så unikt og så levende. Et helt spekter av følelser. Hva i alle dager er følelser og hvorfor har jeg dem? Hva er de godt for?
Skapninger på jorden og evolusjon er jo i utgangspunktet ganske logisk. Vi utvikler oss slik at vi best mulig kan overleve i naturen. De sterkeste og mest gunstige evnene våre for overlevelse vinner frem. Men det er med mennesker, og det komplekse tanke- og følelsesgreiene som vi har evnen til, logikken stopper litt opp, eller blir vanskeligere å få hodet sitt rundt. Hva skal det liksom være godt for? Er det bra eller gunstig for evolusjonen at jeg kan sitte i hagen til en venninne en fredagskveld og se på en lanterne på veggen og føle den mystiske, fredfulle, bittersøte stillheten. Den varmen og tryggheten, men også ensomheten somlyset fra lanternen utstråler mot en mørk og blå atmosfære. Hvordan kan den lille tilfeldige kontrasten i lys få meg til å føle ting? Hva godt gjør det, at jeg syns at det er vakkert? Og enda bedre – å snakke om noe som gjenspeiler stemningen. Hvorfor er det det beste jeg vet? Stemninger, føle dem, snakke om dem, og å bli forstått. Hva hjelper det menneskeheten at vi har den evnen, og liker akkurat det? Vi liker mat fordi vi skal overleve. Vi liker sex fordi vi skal reprodusere. Vi har morsinnsikt fordi liv skal vernes om. Det er hovedoppgave nr. 1 – overlev. Men vi liker fine ting fordi….? Hæ? Hvorfor har vi utviklet den egenskapen? Symmetri, kaos. Mening, meningsløshet. Nydelig. Den evnen vil jeg tro en forbispaserende katt vil være likegyldig til. Men hva vet jeg, kanskje han også elsker den lanternen. Eller kanskje han hater den, syns den er skikkelig drit og hadde foretrukket en verden uten kunstig lys. Det hadde virkelig vært noe det også da? En verden uten elektrisk lys? Hva vet jeg. Men jeg fryder meg over å elske enkle ting. Fordi evnen min til det, fascinerer meg og kan røre meg til tårer. Alle sansene sluker opp alt rundt meg og lager noe ufattelig unikt og uvurderlig. Stemninger. Det er undervurdert altså.
Har dere noen gang tenkt over hvor lekende lett rennende vann er på hendene deres? Hvor latterlig mykt, bløtt og silkete konsistensen er, og når temperaturen treffer perfekt, liksom akkurat det du trengte der og da? Og du kan føle i flere minutter senere at det vannet har vært på hendene dine og gjort deg godt.
Jeg prøvde å lage dette innlegget så sammenhengende som mulig. Men greien er at ved hvert punktum, åpner det seg en million stier til hvor jeg kan løpe etter de nye tankene som oppstod. Så komplekst er det. Det er som å prøve å putte alle puslespillbitene sammen, men for hver gang jeg legger på en brikke, oppstår det en million nye tomme plasser på brettet. Tenk å forstå alt. Hvis hjernen hadde klart alt. Sammenhengen, helheten, alt. Jeg hadde implodert.
Uansett hva vi føler, om det er behagelig eller ubehagelig, vil vi aldri bli 100% fornøyd. Fullstendig tilfreds med livet vårt og eksistensen. Lengselen er alltid der og forårsaker lidelse. Om vi har en fysisk eller psykisk smerte, lengter vi etter å bli kvitt den. Vi gjør alt vi kan for å unngå ubehaget og irritasjonsmomentet. Naturligvis. Men om vi opplever noe behagelig, lengter vi etter at lykken skal vedvare. Vi er redd for at lykken skal forsvinne, eller så vil vi få det enda mer behagelig. Enda mer lykke. Mange ønsker lenge å finne kjærligheten, men blir sjeldent tilfreds når de finner den. Enten er de redd for å bli forlatt, eller så føler de at det er noe som skurrer og at vedkommende ikke er perfekt, slik de ønsket seg. I følge buddhismen og Buddha selv, er et menneske som ikke lengter, fritt for lidelse. Det er det de kaller å oppnå nirvana. Fullstendig aksept med omgivelsene og indre sjelefred i seg selv.
Det er så mange elementer som forstyrrer for at vi i dagens samfunn skal oppnå dette. Buddha mediterte for å oppnå denne tilstanden. Jeg tenker at følelseslivet til mennesker er et helt spekter av følelser på en gang, og noen ganger føler vi mer av noe enn noe annet. Det beste jeg har funnet er catch and release-teknikken. Det er litt det samme som mindfullness. Være tilstede i hvert øyeblikk, skjønne hvorfor du har tanker, hvor de kommer fra, hva som forårsaket dem osv. Med en gang du har en tanke som plager deg, befester du den tanken og følelsene rundt den (catch) det er da i må erkjenne den, forstå den og så gi slipp på den (release) slik at du kan returnere tilbake til din tilstand av å bare være. Om man trener hjernen til å bli flink til å gi slipp på tanker som plager en, kan man oppnå et mye høyere nivå av og mer vedvarende tilfredshet. Man finner seg selv mye mer likegyldig til bagateller.
Dette er noe jeg er blitt flinkere på, men ønsker å bli enda flinkere til. Å tenke i situasjoner som tidligere ville plaget meg, at ja, dette er en dum følelse, men ja, jeg skal også bare gi slipp på den akkurat nå. For det gjør så utrolig mye mer skade mot meg selv, føleleslivet mitt og sjelelivet mitt å dvele ved det, istedenfor å si til meg selv at jeg ikke bryr meg. Dette er vel kanskje bare en veldig spirituell måte å forklare konseptet “gi faen” på, men jeg føler denne måten forklarer det litt dypere og mer inngående slik at det blir lettere å praktisere – å være et lykkeligere og mer tilfreds menneske, uavhengig av hva som skjer rundt seg. Å ha kontroll over sitt eget følelsesliv er en kunst verdt en milliard. Det kan ta så mange år og mestre, men målet er å noe lignende ala guruer eller gamle vise mennesker som har denne iboende freden, som ikke foretar en mine, og som det ikke plages i noe stor grad på et mentalt nivå når de blir konfrontert med noe dumt og negativt.
Dette kan man trene på for eksempel hvis man leser en provoserende tekst, eller leser om et kontroversielt tema. Da kan det ofte boble opp med negative følelser, og det er da man må stoppe opp og snakke med seg selv. Vi ser følelsene komme, vi ser bølgene komme, så glatter vi dem ut igjen. Jeg kan lett bli følelesmessig involvert i mange av mine hjertesaker, og det er fint å bry seg, men det vil bare gjøre større skade om jeg dveler ved dem, istedenfor å ha full ro og fred med meg selv når jeg snakker om noe. Det er vanskelig, men det er verdt å prøve å minne oss selv på det hver dag – At lengsel er lidelse. Derfor må vi catch and release og befri oss selv fra lidelse. Alt kommer aldri til å være perfekt. Så det vil være ubrukelig og skadelig å lengte etter det.
