Forrige uke da jeg var innom en H&M så jeg en plakat som straks fanget oppmerksomheten min. World Rycyle Week! World Recycle Week varer fra 18. april til 24. april, som vil si denne uken. Det går ut på at du kan ta med deg brukte klær og gi dem i kassen på H&M, slik at de kan bli resirkulert. Dette passet meg midt i blinken da jeg hadde en haug med klær liggende fra da jeg ryddet gjennom skapet mitt for noen måneder siden. Jeg har liksom ikke helt visst om jeg skulle gi alt til Fretex eller selge. Å kaste har for meg blitt uaktuelt da jeg lever så miljøbevisst som jeg kan i hverdagen.
De som følger meg på snapchat (leandra86) så den solide søppelsekken jeg (og pappa) dro med til H&M i går, og jeg tror det blir et nytt last i dag! Jeg elsker at H&M og egentlig bare andre kjeder og bedrifter generelt får et større fokus på miljø for tiden. Det har vært viktig for meg helt siden jeg var liten. En ødelagt verden, søppel overalt, forurensing og verdens undergang var mine største mareritt da jeg var yngre, og det kunne seriøst få meg på gråten flere ganger i uken før jeg skulle legge meg. Så slike tiltak som dette vil jeg så klart være en del av, og spre videre.
Resirkulering av èn t-skjorte sparer 2100 liter vann… Så bare tenk hvor mye world rycycle week kan gjøre for miljøet. Det varmer hjertet mitt. Og om ikke det er motivasjon nok, får dere i tillegg 10% avslag på deres neste kjøp om dere leverer inn klær denne uken. Det kan gjøres i alle H&M-butikker i landet!
Hva syns dere om kampanjen? Har dere noen brukte klær dere kunne tenke dere å levere?
Jeg bor i Norge – verdens rikeste land. Jeg er en av de hundretusende såkalte oljebarna. Oljebarna… hah, bra ord for å beskrive oss egentlig. En liiiten brøkdel av de menneskene med best utgangspunkt i hele verden. Vi liker å tenke at vi er best tror jeg. God i vintersport, god økonomi, flink med politikk, fine jenter, solidariske, nasjonalromantiske, friluftsmennesker, bunader, flott kongefamilie, nydelig natur, olje, dyre klær, god oppdragelse, velferdstat. Dette stemmer jo, gjør det ikke? Hvis vi snakker litt generelt? Vi løsrev oss fra Danmark og Sverige. Vi reiste landet fra askene etter 2. verdenskrig, sammen. Vi fant en jævla gullgruve i Nordsjøen i 1969. Vi er vikinger. Vi er hardtarbeidende. Vi er stolt. Vi har da all grunn til å være patriotisk ovenfor det lille, idylliske, vellykkede landet vårt?
Men av og til… klarer jeg ikke å la vær å bli flau over meg selv. Og jeg får så dårlig samvittighet. Så innmari dårlig samvittighet at tårene til slutt gir meg hovne øyner. Jeg får høre det samme hver gang jeg bryter sammen. “Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha det bra. Det hjelper ikke for noe.” Nei, det hjelper ikke. Men skal jeg ikke ha dårlig samvittighet for at grunnen til at jeg har det så bra, er på bekostning av noen andre? At for at jeg skal gå med klærne mine, må de bli produsert av underbetalte, sultne barnearbeidere? Eller at sminken jeg har på meg har forårsaket lidelse og grusomhet mot uskyldige dyr? Eller at de kiloene med mat jeg kaster i året hadde noen solgt datteren sin for å få tak i. Om jeg bare hadde kjøpt mindre… For det er det problemet går ut på; Bruk-og kastsamfunnet. Det kan være kvalmende å tenke på. Herregud, jeg er selv en del av det, som alle andre. Jeg er en 17-år gammel jente, frelst av sosiale medier, venner og en million ting jeg vil og kan bruke penger på. Stolt? Hva har jeg å være stolt for? Flau? Ja, egentlig.
Jeg personlig tror ikke at vi er for mange mennesker på jorden, eller at vi kommer til å bli det. Jeg vet at det er nok ressurser til alle, men ikke når land som f.eks Norge fråtser og bruker og kaster og bruker og kaster. Nesten 3 jordkloder hadde vi trengt om alle skulle levd som oss. Vi må gjøre noe da. Jeg vet at verden er urettferdig, og at det alltid kommer til å være sånn. Men fysøren så mange forbedringer vi har gjort opp gjennom historien. På lik linje som jeg ser på europeere i middeladeren og deres levemåte som fullstendig latterlig… Og at jeg ikke kan forstå meg på at de utførte lobotomi i Norge på 70-tallet; Slik kommer de fremtidige generasjonene til å tenke om mange ting vi gjør i dag. Er ikke det litt rart å tenke på? Vanskelig å si hva, men vi er ikke feilfri enda. Det finnes alltid små (og store) ting vi kan gjøre for å gjøre verden til et litt bedre sted. Ikke bruk og kast. Selvrefleksjon og et lavere forbruk har aldri skadet en stolt nordmann.
Jeg prøver allerede å gjøre litt for miljøet. Som å slukke lys i tomme rom og kutte ned på kjøtt-og meieriinntak. Det blir en vane etterhvert. Nå har jeg bestemt meg for en ny ting jeg kan gjøre; Når jeg har lyst på noe, skal jeg skjekke om det går an å kjøpes brukt først. Jeg har nylig gått gjennomm alle klærne mine og prøvd å bare sitte igjen med ting jeg regelmessig bruker. Resten skal gi vekk til folk som trenger det, og selge bort til de som er interessert i gjenbruk eller bare vil ha noen nye klær til en billig penge. I det siste har jeg jobbet litt med en nettbutikk hvor dere kan kjøpe mange av klærne fra garderoben min. Den finner dereher. Jeg håper dere finner noe fint dere har lyst på der inne, og som dere kan kjøpe med god samvittighet. Det er lett å bestille, og den vil jevnlig bli oppdatert med nye ting.
La oss være litt miljøvennlig sammen, bli litt bedre mennesker, reflektere litt over hverdagslige valg. La oss gi oss en selv en ekte grunn til å være litt stolt. Litt etter litt.
Hei, dere! Tusen takk for alle som gikk inn og tok undersøkelsen i forrige innlegg. Vi fikk inn over 1000 svar! Dessverre oppdaget vi altfor sent at vi bare fikk se svarene til max 100 personer, hvis ikke måtte vi betale for å bruke siden, så det var utroolig kjipt! Jeg håper likevel at dere som tok den, fikk noe ut av den. Også takk for alle tilbakemeldingene i kommentarfeltet på forrige innlegg! Slike temaer er alltid vanskelig å ta opp, for det er så lett å trakke noen på foten eller ikke skrive objektivt nok. Jeg fikk for det meste kommentarer som var enig med meg, men også noen som la til viktige ting jeg ikke fikk dekket. Dette presset føles så klart forskjellig fra person til person, og det er mye lettere sagt enn gjort å komme seg ut av den onde sirkelen. Spesielt for vår generasjon som blir utsatt for så mye inntrykk fra alle kanter. Det er noe drit altså, og jeg skulle ønske jeg kunne gi alle en drithard klem og fortelle de at de er god nok. Jeg tror fortsatt det viktigste vi kan gjøre for å dempe presset er rett og slett å bare vise hvor vakker vi er gjennom handlinger, og ikke minst unne andre godt, og innse at noen alltid er bedre enn oss, rett og slett. Det å behandle andre mennesker med kjærlighet er gull verdt i mine øyne, og gjør en person 1000 ganger finere.
Ja, det suger å se instagramprofil etter instagramprofil med de peneste jentene i verden når du sitter med fett hår, null sminke, ny kvise og chipsskålen i fanget. Men jeg har komt til et punkt hvor jeg er såpass glad i meg selv at jeg (som oftest, hahah) ville ikke byttet med dem, selvom de er mye finere enn meg. Og det er da det går fint! Jeg elsker å følge slike instagrammodeller osv. Mennesker liker å se på fine ting, og jeg finner det inspirerende og underholdene. Men jeg liker også å gjøre det beste ut av mitt eget utseende, selvom jeg aldri blir finest. Det er alltid noen som er bedre, penere, smartere og mer “vellykket” enn oss, og det må vi faktisk bare innse, drite i, le av og fortsatt elske oss selv. I hvertfall prøve! For jeg tror at alle kan klare det til slutt.
Så ja, det var bare en liten fortsettelse på forrige innlegg. Before I go, må jeg vise dere en nydelig rød kjole fra Romwe.com som dere kan få tak i her (sponset) De har så mange fine kjoler for tiden, blir helt gal <3
Det er interessant å se hvordan media fremstiller unge jenter i dag. At vi er mer kroppsfiksert og sliter mer mentalt enn noen gang. Jeg syntes det er trist. At alt ligger inni hodet, og at der såpass vanskelig å gjøre noe med det. Man blir jo ikke blir ikke penere ved å utstråle dårlig selvtillit og misnøye med seg selv. Vi ser alle ut som vi gjør, og ja, det er gøy å gjøre det beste ut av det med sminke og klær. Det har mennesker alltid syntes og kommer helt sikkert alltid til å gjøre, og det er greit. Mitt livsmotto er og har alltid vært at meningen med livet er å være lykkelig. Og det som gjøren lykkelig, etter min mening, er å være den beste personen man kan være mot andre, og i tillegg ha respekt for og ta vare på seg selv. Det handler veeeldig om å finne en fin balanse. Ikke la noe eller noen oppta tiden din for mye. Og det gjør dessverre utseende for mangen i dag. Det jeg mener og håper er at alle skulle dyttet prestasjoner, kropp og utseende et par hakk lengre ned på prioriteringslisten. Bare det gjør folk til så utrolig mye bedre og finere mennesker syns jeg.
Thea, Malene, Karoline og jeg har laget en undersøkelse i forbindelse med markedsføring og ledelse. Vi fikk velge tema selv, og vi valgte å fokusere på jenters mentale helse ettersom det er så aktuelt og fremmet i media for tiden. Vi vil prøve å kartlegge mer presist hvor alt dette presset kommer fra. Undersøkelsen er helt anonym, men dere får se hvilke svaralernativer som var mest populære når dere har fullført undersøkelsen. Det er bare 10 spørsmål, og jo flere som svarer, jo mer nøyaktig blir konklusjonen vår av spørreundersøkelsen. Ta den HER.
Jeg håper etter hvert at unge i dag kan se hvor sinnsykt mye hysteri det er rundt dette prestasjonspresset i norsk tv og i avisartikler, syns det er latterlig, og blir en av de vakre menneskene som har viktigere prioriteringer enn utseende. Alt ligger i hodet til hver enkelt. Ikke skyld på samfunnet, for du er samfunnet.
13-års-dagen til broren min i går var en kjempesuksess! Mamma presterte å samle hele familien på hennes side og pappa hjemme hos oss. Så vi ble nærmere 20 stykker i en relativt liten leilighet. Det var både middag, min hjemmelagde oreokake, champagne og god stemning så klart.
Aaron er min eneste bror og aller beste venn. Jeg tror aldri jeg ler mer enn når jeg er sammen med han, og det er ingen, ikke engang mamma som skjønner seg på den interne humoren vår. Han både oppfører seg og ser ut som om han er like gammel som meg, om ikke eldre. Jeg kan alvorlig ikke huske sist vi kranglet. Det må være mange, mange år siden. Så vårt søskenforhold er virkelig noe jeg setter pris på. Derfor var det ekstra gøy å hjelpe å stelle i stand et stort selskap til han! Gratulerer med overstått til verdens beste lillebror <3
Et bilde av oss fra julaften i fjor, da han nettop hadde fylt 12 og akkurat blitt høyere enn meg! Og i år har han tatt igjen pappa og. Jeg vet ikke om det er han som vokser fort eller om det er tiden som suser avgårde. En kombinasjon? Litt bittersøtt er det i hvertfall. Jeg vil at vi skal være barn for alltid jeg. I hvertfall Aaron.
Og jeg glemte helt å blogge om det i går! – Jeg har slettet instagram, snapchat, facebook, twitter, VSCO og kik!
Jeg nevnte det såvidt på fredag, og skulle egentlig skrive mer om det i går! Men det er da ikke for sent. Noen venner og jeg skal se om vi klarer oss uten sosiale medier frem til fredag! Og Matias og jeg har til og med inngått et lite veddemål. Poenget med dette eksperimentet er å ikke få like mye inntrykk og påvirkning gjennom folk som deler bilder og livene sine over alt. Ikke minst kan vi bruke mer tid på viktige ting uten å bli distrahert. Jeg tror jeg vil merke blandt annet mer effektivitet under lekser. Og på fritiden regner jeg med at jeg kommer til å ta mer intiativ til å finne på noe sosialt, lære meg nye sanger på gitar og lese bøker. Det føltes litt tomt, men samtidig lettende da vi slettet appene fra mobilen i morges. Men jeg tror det kan føre med seg mye bra jeg! Det er nå uansett bare en liten uke, og jeg er jo veldig glad i personlige eksperimenter, så det blir spennende. Det er ikke for sent å hive dere på om dere tør 😉
På fredag blir jeg nok til å laste dem ned igjen. I dag lever vi i en verden hvor sosiale medier faktisk har blitt en nødvendighet innenfor mange områder og yrker. For meg også som blogger og litt offentlig person. Da er spesielt apps som instagram og twitter ganske nyttig. Men en liten uke kan jeg nok ofre! Jeg tror det vanskeligste blir snapchat, ettersom jeg er tilgjengelig der 24/7 og stadig vekk tar bilder av alt mulig unødvendig og sender det til venner og familie. Jeg kommer ikke til å la være å blogge! Blogging bruker jeg for å sette i gang mine egne tanker, konsentrere meg, utvikle skriveferdigheter og utvikle meg selv, noe jeg mener er utrolig viktig så lenge man lever og kan ofte være mentalt sunt.
Så ønsk meg lykke til, så skal jeg holde dere oppdatert underveis!
I dag gråt jeg. Jeg våknet, fikk meldingen, slo på nyhetskanalen. Og jeg gråt. Jeg gråt for Paris. For de de døde. For familiene deres. For terroristene på 15-18 år. For mennesker. For hvordan menneskeheten har blitt. For hvordan mennesker er og alltid har vært. Det blir jo bare værre og værre? Jeg gråt for kaos. Jeg vil ha harmoni.
Jeg hadde en samtale med pappa for noen uker siden hvor jeg var så desperat, hjelpesløs, men samtidig optimistisk og forklarte pappa hvordan vi skulle fikse alle verdensproblemer. Jeg hadde, og har innerst inne fortsatt planer om hvordan jeg skal redde verden. Som en liten unge. Men han fortalte meg hvorfor det ikke går. Jeg er en utopist. Gråtkvalt avsluttet jeg med at jeg bare måtte utslette hele menneskeheten. Da jeg gikk ut døren og for å treffe to veninner, bare knakk jeg sammen. Både fordi planene mine om fred var knust, og på grunn av noe pappa fortalte meg rett før jeg gikk ut døren, noe som var så inderlig trist men samtidig lettende – Det hjelper ikke at du går rundt og bærer alles sorger og tenker på hvor syk verden er. Da blir du bare enda en trist person, og det gjør ikke situasjonen noe bedre. Omring deg selv med positive mennesker du kan stole på, og gjør det beste ut av det livet du har. Sett pris på det.
Sett så jævlig pris på det, dere. Det er vanskelig. Men dere vet aldri når livet blir snudd fullstendig på hodet. Jeg vet at Paris er langt borte og det er vanskelig å forestille seg hvordan stemningen er der, og hvordan det føles å være så nært en slik tragedie. Men dette kunne skjedd i deres nabolag. Med deres familie. Husk Utøya. Nei, jeg vil ikke tenke på det. Jeg vil ikke se flere nyhetssendinger. Jeg vet hva som har skjedd, og jeg trenger ikke å se nyhetsrepportere gjenta det igjen og igjen. Jeg vil at alt skal være over. Pappa fortalte meg under middagen i dag at en ideell verden finnes ikke. Men jo, den gjør det, og det er tre forskjellige versjoner av den. Den første er en verden uten mennesker. De andre er en verden hvor vi enten er jævlig mye smartere eller jævlig mye dummere enn det vi er nå. Denne mellomtingen funker ikke, og vi er altfor lett påvirkelige. Vi klarer ikke å gå inn i oss selv og føle hva som er rett og galt. Mennesker kan tenke abstrakt, vi kan planlegge og gjøre valg, og dermed lager vi oss små uvirkelige virkeligheter vi lever i. Vi tenker lite selv. Vi blir påvirket av alt rundt oss fra barndommen av – noe som enten kan gjøre oss til lykkelig, egoistiske, psykopater, kriminelle, intelligente eller terrorister. Vi er så komplekse vi mennesker. Forutsigbare men samtidig ikke. Det er skummelt.
I dag er jeg dårlig. Så jeg skal være hjemme. Caroline skal sove hos meg og vi skal høre på fin musikk og lage kake til broren min som blir 13 år i morgen. Jeg ønsker dere en fin kveld. Ta vare på hverandre.
Hei, dere! Som jeg skrev i forrige innlegg, skulle jeg skrive et innlegg med en liten konklusjon fra den veganske måneden min og det har jeg tenkt til å gjøre i nå! Første november hadde jeg levd vegansk i akkurat èn måned. Natt til søndag fant jeg tilfeldigvis ut at 1. november faktisk var World Vegan Day. Så det måtte jo nesten feires! Pygmalion i Bergen, som er en utrolig bra og fin restaurant som serverer mye vegansk og helt fantastisk mat, feiret dagen med veganertreff, vegansk kake, quiz og alt mulig. Så der dro jeg med to veninner av meg som har vært veganer en stund, og vi koste oss masse. Jeg tok et par bilder til dere, som jeg tenkte å dele før jeg begynner selve innlegget 🙂
Så ja, da begynner vi! Jeg hadde egentlig ikke planlagt hva jeg skulle gjøre etter den veganske måneden min. “Jeg tar det litt som det kommer,” tenkte jeg vel. Enten fortsetter jeg, eller så fortsetter jeg ikke. Og jeg vil definitivt fortsette å leve tilnærmet vegansk. Men tingen er at jeg tror ikke verden er svart og hvit. Jeg tror ikke man enten må være på den ene eller andre siden av noe – sosialisme eller kapitalisme, kristen eller ateist, ond eller god, veganer eller kjøtteter. Man kan legge seg hvor som helst mellom disse kontrastene. Så lenge man prøver sitt ytterligste å gjøre det som er mest riktig for seg selv og andre. Jeg kommer til å legge meg ganske nært en vegansk livsstil. Alltid velge dyrevennlige alternativer om mulig og gjøre det som er minst skadelig for miljøet. I dagens verden er det umulig å leve 100% etisk eller miljøvennlig. Men uten tvil den største forskjellen du kan gjøre ovenfor de to tingene, er å lene livet ditt mot veganisme. Jeg har lyst å leve på en måte som ville vært bærekraftig hvis alle gjorde det samme som meg. Hvis alle for eksempel spiser fisk hver dag, sier det seg selv at behovet og forbruket av fisk hadde vært så høyt at fiskeindustrien hadde ødelagt havet på et blunk, og økosystemet hadde kollapset (noe som egentlig skjer nå) Men om hele verden skulle spist fisk et par ganger i året, så hadde vi ikke hatt et problem. Det samme gjelder så klart de andre animalske produktene også. Vi hadde ikke hatt industrien. For det er den som er problemet. Om jeg hadde holdt på å sulte ihjel og mitt eneste alernativ var å spise et dyr for å overleve, selvfølgelig hadde jeg gjort det. Men kjøtt-og meieriindustrien vil jeg ikke støtte hver dag slik som jeg gjorde før.
Så etter en måned som veganer så vil eg konkludere med, at jeg liker ikke å sette labels på ting. Hvorfor må vi sette navn på folk, dyr og behandle dem deretter? Kan vi slutte? Vi er alle verdensborgere – dyr og mennesker med viktige roller å utfylle for at verden skal gå rundt. Ingen er i utgangspunktet mer viktig enn andre. Det er bare mennesker som har skapt en slik tankegang om seg selv, som er feil og er en stor belastning for liv på jorden. Om det er noen som faktisk er minst viktig, så er det menneskene. Om vi ikke hadde eksistert, hadde det vært en fordel for alt liv på jorden. Uten biene, hadde hele økosystemet kollapset. Det er noe å tenke på. Alt er avhengig av hverandre, så vi må heller begynne å blende inn. Istedenfor bidrar vi til ødeleggelsen av økosystemene med avl, innestenging og massemord av dyr. Det har en dominoeffekt som til slutt vil ta oss mennesker om vi ikke tar oss selv i nakkeskinnet snart. Bare tenk over hva tanken “jeg er viktigere enn deg” har gjort så langt i historien. Det er det dette innlegget handler litt om også – å sette i gang litt tanker hos folk og inspirere til å ta mer bevisste valg når det gjelder verdens hovedødelegger, kjøtt og meieri-industrien. Så uansett om du er veganer, vegetarianer, pescaner, flexiteraner eller bare bestemmer deg for å kutte ned på animalske produkter. All respekt til deg, du gjør en forskjell for det bedre. Fortsett sånn!
Det var i hvertfall en kort konklusjon av måneden min. Tusen takk for alle dere skjønne veganere som har kommentert bloggen min i det siste, og dere andre også som har vært positivt innstilt. Overveldene god respons. Dere er herlig!
Fordelene med en plantebasert diett er utallige, men jeg kom over en ganske ny artikkel i dag som sa 6 grunner som dere kan lese her.
I dag er jeg oppgitt, og vet dere hva som som har plagd meg i det siste? Fokuset på regnskogfondet. Bøssebærere, reklame på facebook, plakater da jeg var på Akvariet, tv-aksjonen på NRK osv. Virkelig et av mine største ønsker i verden er at vi slutter å kutte ned regnskogen – planetens lunger, medisinske lager og vakreste sted. Jeg husker når det var populært å “frede” områder i regnskogen. Men tror du arbeiderne stopper opp forran et området og sier “Ops her er det visst fredet, la oss ta resten av dagen fri, gutta” Nei, de kutter ned et annet sted. De kutter ned mer og mer hvert eneste år… Ikke tro på alt dere hører, vær så snill. Alle bedrifter prioriterer èn ting, og det er penger. Penger er viktigere enn den saken de liksom står for. Husk det. Vær skeptisk.
Hvis jorden var en kropp, så hadde vi mennesker vært kreftcellene som drepte den. Vi spiser den opp sakte men sikkert i jakt på materalistisk lykke, og hvis ikke noen gjør noe etisk riktig snart, kommer verdenshistorien til å få en forferdelig trist slutt. Og alle dere andre miljøorganisasjoner som ikke engang gidd å ta opp den største årsaken til global oppvarming og miljøgassutslipp, nemlig husdyrhold og kvegdrift, fy faen. Jeg er lei av å høre om at vi må kjøre mindre bil, ta kortere dusjer slutte å utvinne olje. Neh, kjør på sier nå jeg. Først må vi kvitte oss med den største ødeleggeren, SÅ kan vi vurdere å snakke om småtingene som gjør så minimal forskjell at det nesten ikke er nevneverdig engang. Men det er glemmesak for miljøorganisasjoner å ta opp verstingen. Tror du Green Peace går ut og sier: Den beste måten å være miljøvennlig på er å kjøpe mindre kjøtt og meieriproduPANG – der mistet de alle tilhengerne sine, dermed alle inntekskildene og gikk konkurs. Ingen ville støttet en organisasjon som var i mot kjøtt, noe så kjært og nært folks vaner og tradisjoner. Til og med legeindustrien tenker slik. “Jo flere syke mennesker, jo mer ubrukelige avhengighetsskapende medisiner kan vi selge, og jo rikere blir vi.” Ikke snakk om at de forteller pasienten at de kan kureres av å spise den og den maten, eller trene på den og den måten. Sannheten er gjemt fra oss og vi blir matet med informasjon som er til fordel for menneskene med makten. Gjør bevisste valg.
Jeg har et hat-elsk forhold til menneskeheten. Teknologisk er vi fenomenale. Ingenting som vi vet om kan sammenlignes med vår intelligens. Men måten vi bruker intelligensen vår på er rett og slett idiotisk. Vi er akkurat smart nok til å ødelegge planeten, men ikke smart nok til å redde den. Denne ekle mellomtingen funker ikke, og det gjør meg fullstendig gal og ødelegger nattesøvnen min. Derfor måtte jeg bare få dette ut, og forhåpentligvis få noen heads up. Noen som tør å stå opp for meningene sine, gå i mot majoriteten. Du vil møte frustrerende motsand, oppleve drittslenging, frekkhet og idioti, og til og med begynne å tvile på deg selv. Men har du en sterk mening om noe, vil du endre noe, kjemp for det. Det er du som vil bli husket. Det er du som vil bli av ekstrem viktighet for etterkommerne våre. Det er deg de ser tilbake på, ser opp til og følger. Minoriteten har som oftest rett. Historien beviser det. Myndighetene og folk med autoritet har tatt feil gang på gang. Gandhi, Martin Luther King jr, Sokrates, Abraham Lincoln. Folk var så i mot dem og følte seg så truet av meningene deres at de blir drept, men de er rollemodeller i dag. De ga ikke opp, og de skapte forandring. Ikke bli en del av den tankeløse flokken på jakt etter materalistisk lykke. I det lange løp vil det føre til en planet med miserable mennesker som evig strever etter å være best, men aldri får det til. Bare sjalusi, krig, tortur, død… sorg.
Jeg er en realist, men også en optimist. Og jeg tror at vi kan vikle oss ut av mye av kaoset vi er inni. Vi har tettet hullet i ozonlaget for eksempel! Utenkelig for bare et par år siden. USA avskaffet slaveri, vi har fått stemmerett for kvinner, homofile kan gifte seg, tyrefekting avskaffes i spanske byer, det blir færre og færre fattige for hvert år. Mye går fremover, og det er takket være folk som bryr seg. Er det èn ting som gir meg lyst til å rive meg i håret så er det konfliktskye mennesker. Sett spørsmål ved ting. Ikke aksepter ting slik det er. Alt du hører er en mening, ikke et faktum. Det er alltid noe som kan forbedres. Er det ikke det som er meningen med livet da? Å være til nytte og være lykkelig? Det er i hvertfall min mening. Du vet ikke alt og det kommer du aldri til å gjøre, så ha et åpent sinn. Absolutt alle du møter har noen å lære deg. Jo mer visom du har, jo mer innser du at det finnes så mye bredde innenfor alle aspekter at det ikke finnes noe som er riktig og feil. Som Albert Einstein beviste i 1905, alt er relativt. Så bare følg hjertet, etikken og logikken.
Jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette. Innlegget var egentlig dobbelt så langt, men fant ut av det er sikkert ingen som orker å lese det. Hahah, men jeg håper dette var ok for noen å lese. Og jeg vil gjerne høre deres tanker rundt menneskeheten også.
Jeg har forresten opprettet en ny kategori på bloggen som heter “samfunn” som dere finner i sidemenyen på bloggen. Der finner dere naturligvis samfunnsrelaterte innlegg. Om dere vil ha flere slike, må dere gjerne gi en lyd, og komme med ønsker til temaer.
Tertnes Videregående Skole, som jeg er elev hos, har nylig startet et innsamlingsprosjekt kalt Prosjekt SYRIA. I all hovedsak går det ut på at samtlige elever ved skolen skal være ute i arbeid Torsdag 19. November, på samme måte som Operasjon Dagsverk, som dere kanskje er kjente med. Det elevene måtte tjene, skal altså komme syriske flyktninger til gode. I tillegg vil det arrangeres en bøssebæringsøkt i samme tidsrom som arbeidsdagen.
Dette er et umåtelig, bunnløst viktig initiativ. Situasjonen vi ser i Europa i dag er det desidert den værste vi har vært vitne til siden den andre verdenskrig. Millioner av mennesker på flukt fra en hverdag bestående av kjemisk våpenbruk, tortur og bombing av sivile, barn og unge. De blir frarøvet livene sine, og blir i stedet nødt til å gå gjennom et levende helvete, som meg og deg ikke en gang kan forestille oss.
Én ting er å diskutere hvorvidt vi skal ta inn flyktninger eller ikke, eller hvor mange som eventuelt skal slippes over grensene. Det er imidlertid ikke denne problemstillingen som er mest akutt. Det som må adresseres først av alt, er flyktningene som ikke en gang har mulighet til å komme seg ut av flyktningeleirer der tilstandene er av miserabel natur. De som foretar den gudsjammerlig farlige reisen i en liten jolle over Middelhavet. De som dør av en lungebetennelse grunnet mangel på medisiner i leirer, de som ikke har rent vann, mat, de som ikke har utdanningstilbud mens livene deres blir satt på et fryktelig, gruoppvekkende vent i en flyktningeleir langt fra hjemlige trakter. De som daglig blir utsatt for forferdeligheter og har sett ting av en så ytterliggående natur at vi ikke kan se for oss en gang.
FN og flyktningehjelpen har gjentatte ganger bedt om penger! Vi trenger penger, så vi kan bedre forhold og hjelpe de som virkelig trenger det mest, som det imidlertid er uhorvelig mange av. I stedet diskuterer politikerne om de skal ta inn 8 000 eller 10 000 flyktninger, uten å øke nødhjelpen til FN nevneverdig. Foreløpig tør jeg påstå at det er forholdsvis irrelevant hvor mange vi tar inn eller ikke. Når politikerne mangler handlekraft, stepper befolkningen opp. Dette gjenspeiles i vår skoles flotte initiativ og engasjement.
Vi har en Facebook side som over kun to dager har nådd godt over 400 likes. Der finner man informasjon om prosjektet vårt, hva vi skal gjøre, når vi skal gjøre det, en veldig god video som kort, enkelt og illustrativt forklarer situasjonen i Syria og hva som egentlig har forårsaket den eksistens og levende tilstedeværelse.
Jeg anbefaler og oppfordrer alle mine lesere til å like og dele denne siden, og be venner, familie og kjente om å gjøre det samme. Er vi nok mennesker som skaper nok oppmerksomhet, nok blest rundt temaet, gjør at flest mulig setter seg inn i det og begriper alvorlighetsgraden av situasjonen, og bidrar deretter, kan vi sammen skape en forskjell!
På den Facebook-siden finnes også en link til en donasjonsside vi har opprettet på flyktninghjelpens sider. Der kan man donere et hvilket som helst beløp, og alle beløp teller. Der har vi fått inn nærmere 5000 kroner. Donasjonene gjør man med vanlig bank eller kredittkort. Legger man ved mailadresse, får man kvittering og takk fra flyktningehjelpen der. Jeg vil også be dere alle om å snakke med foreldre, venner, øvrig familie om å gi et bidrag. Mange bekker små…?
Link til facebooksiden finner dere her, og link til donasjonssiden (som også ligger på facebooksiden) finner dere her.
Jeg og noen venner satt og pratet på en kafé etter skolen i går, og kom inn på et tema jeg syns er veldig interessant og aktuelt. Let’s be real, jeg pleier å holde meg til overfladiske temaer på bloggen, men jeg vil prøve å gjøre et unntak. Temaene omhandler i hovedtrekk ungdommen i Norge og våre absurde i-landsproblemer.
Utfordringene en gjennomsnittlig nordmann møter på i hverdagen kan være alt fra om man skal kjøpe den nye iPhonen i svart eller gull, hvilket bilde man skal poste på instgram eller hvem og hvor mange man skal invitere i bursdagen sin. Dette er ting som blir klaget på her hvor vi bor, her hvor vi har alt vi trenger, pluss uendelig mye mer. Hvilke saker tar man opp når det ikke er fattigdom, krig eller økonomisk krise i landet. Jo, i total mangel på noe viktig å skrive om, og nesten komiske kjedsomhet, sitter vi med macen i fanget, en lydløs nyhetssending om borgerkrigen i Syria på den splitter nye HD TV-en, og rett og slett dikter opp våre egne problemer. Kroppspress, utdanningspress, sosialt press og dette såkalte flink-pike-syndromet.
Hver bidige velsignede dag har vi muligheten til å gå på skole, skaffe oss nyttig kunnskap, være en del av og bidra til et samfunn så ideelt, andre land bare kan drømme om å ligne. Men faen ta den fordømte skatten vi må betale som gjør det mulig å leve i en slik luksus, ikke sant? Samtidig er det over en milliard mennsker som hadde gjort alt for å være i en av våre sko. Hver kveld du sitter deg i sofakroken med et pledd, og som du liker å kalle det, “en velfortjent sjokoladebit” etter en lang og pressfull dag, finnes det noen som aldri kommer til å få smake sjokolade. De sier seg fornøyd med brødskalk de fant i søppelkassen som de tar med seg hjem til sine fem magre søsken med malaria, hiv eller kanskje bare en forkjølelse som vil ta liv av dem i morgen, men som du kunne forhindret bare med èn dagslønn.
Og her sitter vi, og klager over prestasjonssamfunnet. Okker og stønner når noen sier at vi må slanke oss. Stakkars unge jenter og gutter som blir oppfordret til å være sunn. Glem at det rent helsemessig er mer gunstig å være slank. Alle skal jo få lov til å bli feite, stillesittende mennesker om de ønsker det. Neida, men alvorlig talt – At vi føler litt press på at vi må spise sunt, trene, følge med på skolen, gjøre lekser, tror jeg helt ærlig kan være sunt. Jeg tror det gjør deg til et sterkere menneske, skaper konkuranse om jobbposisjoner og skaper rettferdige forskjeller i samfunnet. Da snakker jeg selvfølgelig ikke om mennesker som blir sykelig optatt av en eller flere av tingene jeg nevnte, men holder dem i fokus og samtidig er så sinnsykt takknmelig for at de ikke har større problemer, og i det minste prøver å være bare halvparten så glad som det barnet som klarte å finne den brødskalken til søsknene sine.
Jeg sier ikke jeg er noe bedre. Jeg klager også over at skolen kan være veldig vanskelig og krevende til tider. Jeg kan til og med kategoriseres som en rosablogger, og har nettop vært med i en nyhetsartikkel om utseendepress selv. Så hvilken posisjon er jeg i til å skrive et slikt innlegg? Jo, fordi jeg vet jeg har det godt. Altfor godt. Samtidig vil jeg bli enda flinkere til å se forbi den surrealistiske oppfatningen Norges ungdom har av virkeligheten og slutte å klage over ting som en dårlig hårdag. Ja, vi skal definitivt få lov til å ta opp problemer i samfunnet vårt vi og. Psykiske problemer, vold, familieproblemer, voldtekt, ulykker, misbehandling. Dette er alvorlige saker som til og med rammer land som vårt eget. Man kan absolutt ha det vanskelig her i Norge, og det er jeg fullstendig klar over. Men prestasjonspress? Det mener jeg er et luksusproblem. Og jeg kan i hvertfall love deg en ting. Du vil mye heller bo i et prestasjonssamfunn enn i et korrupt, u-land med tørke, sykdommer og sult uten å ha sjans til å gjøre noe med det. Du ble født med alle verdens sjanser og muligheter i din hule hånd, pluss alle grunnleggende behov automatisk dekket fordi du er norsk. Er ikke det godt nok?
Så jeg tror at inntil verden er blitt mer balansert, inntil verdens ressurser blir fordelt litt mer rettferdig og ikke like mange lever i sult og nød, kan vi legge luksusproblemene våre på hyllen og holde oss for god til å klage på ting som hadde hørtes fullstendig motbydelig ut for de menneskene som virkelig har det jævlig. Mens du venter kan jo du ta deg en velfortjent Freia Premium 70% mørk sjokoladebit som sansynligvis koster mer enn det 1,5 milliarder mennesker lever på om dagen og nyte det faktum at du, til tross for at du angrer på at du kjøpte den svarte istedenfor den hvite iPhonen, er en av verdens heldigste personer!
