JEG HADDE IKKE TENKT Å POSTE DETTE

Denne morgenen har jeg blitt sittende fastlåst til alle Jim Carrey intervju jeg kommer over på YouTube. Jeg husker jeg så God Kveld Norge for noen uker siden hvor de viste et lite klipp av et intervju med han, hvor programlederen, Dorthe Skappel, deretter lo og sa at hvis noen skjønte hva han mente med det han sa, måtte de gi beskjed til henne. Som om han var blitt gal og det han sa var uforståelig og tullete. Jeg husker gleden jeg opplevde da jeg så innslaget hans på God Kveld Norge, ble revet bort av reaksjonen til Dorthe. Jeg trodde og håpte norsk tv virkelig skulle vise noe som var dypt, rent, ekte og annerledes istedenfor overfladisk og lett å sluke for alle uten å ofre en hjernecelle. Jim Carrey gir utradisjonelle, høye svar. Jeg ser på han som en som har kommet betydelig lengre enn majoriteten i frigjøringsprosessen. Fri fra kultur, stigma, personlighet, den fysiske realiteten vi ser på som eneste alternative måte å leve på. Etter hvert som Jim Carrey har gått gjennom flere oppvåkninger eller awakenings som han kaller det, bare svever og eksisterer han som en menneskelig manifestasjon av en oversanselig, guddommelig sjel som finnes i alt. Han prioriterer det han mener er viktig, og gir tankevekkersvar til alle spørsmål han får som han mener er uviktige. En av de deiligste idéene han har plukket opp, syns jeg, er at ting ikke skjer med han. Om man observerer fra et utenfra perspektiv, skjer ting i universet med seg selv. I form av mennesker for eksempel. Du kan observere ting som skjer med deg selv, som om at noe skjer med noe. Du er like mye universet som et atom, et fly eller en stein. Du er observatøren av eksistens. Av alt som skjer. Du gir fra deg egoet ditt, personligheten din, idéen av hvem du er og den karakteren du ubevisst har bygget og automatisk ruget på hele livet. For meg høres det ut som å gi slipp på en bunke med bekymringer.

Jeg har en ganske tydelig anelse selv om hvor fastlåst jeg er i egoet mitt og hvor mye jeg kan lengte etter overfladiske ting og følelser som ikke bringer meg nærmere en ubetinget kjærlighet, frigjort, autentisk eksistens og rent sinn. Jeg er fremdeles 20, og skal innom et par ting i livet jeg vet ikke er viktig, men på en måte er de det også… Til slutt. Jeg skal innom ting jeg vet er midlertidige, ikke bærekraftige opplevelser. Fordi jeg har begjær og vil leve livet mitt slik. Så vil jeg samle alt idiotisk jeg har gjort og sitte på toppen av det en dag. Samle følelsesspekteret mitt som vokser seg bredere og bredere for hver opplevelse, og bruke alt til å bare smelte sammen og tilbake til den evige bevisstheten jeg får lov til å besøke en liten del av som menneske. Men akkurat nå er jeg sulten på følelser. Kanskje de vil hjelpe meg å leve slik jeg innerst inne ønsker, og kanskje ikke. En ting vet jeg, og det er at (jeg ingenting vet, hoho, ref. tattisen min) neida, det er at alt handler om perspektiv. Og jeg tror jeg har muligheten til å oppnå en høyere, altoppslukende men likevel tom sinnstilstand en vakker dag, ved hjelp fra alle erfaringene og følelsene jeg har festet i hjernen min. Hvis jeg vil det. Eller kanskje jeg bare lager unnskyldninger for oppførselen min. Trengs det egentlig?

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Image and video hosting by TinyPic

Jeg hadde ikke tenkt å poste dette, men hvorfor ikke. Jeg skulle egentlig bare prøve å skrive det ned og se om jeg klarte å formulere meg slik at tankene mine ble forstått rett. Jeg aner ikke hvilken oppfatning mennesker har av denne teksten, men det var nå i hvert fall det som eksisterte i hodet mitt i dag. Kanskje jeg ikke er alene, eller kanskje andre har en annen unik miks av tankemønstre de føler seg alene om også.

9 kommentarer
    1. Veldig fint innlegg, jeg er glad du postet det! Du er absolutt ikke alene om å mene dette, Leandra, jeg kjenner meg i alle fall veldig godt igjen i det du skriver. Det føles godt å lese at det er flere som har det sånn.
      Apropos Jim Carrey: Jeg vokste opp med de fjasete filmene hans (Ace Ventura, The Mask osv), men det tok meg litt tid før jeg oppdaget de mer seriøse filmene hans. “Eternal Sunshine of the Spotless Mind” er en usannsynlig vakker film, har du sett den? Anbefales virkelig! I tillegg kan jeg anbefale “Man on the Moon” i kombinasjon med dokumentaren “Jim and Andy”, hvis du er ute etter en god, annerledes latter. Alt ligger på Netflix.
      Ha en fin dag videre!

    2. Ikke tenk så mye på hvordan andre oppfatter innlegget! Har tenkt en del på dette med høyere sinnstilstand og føler at en essensiel del av den prosessen er å innse hvor absurd mye makt over ens eget liv man gir andres tanker i forhold til ens eget selvbilde. Jim Carrey er helt rå og det er vel ingen tvil om at dette er ting han har insett og gjort noe med!
      RH

    3. Stig Matisert: Takk! Ååh, dette er gøy å lese. Akkurat samme her. Vokste opp med komediene hans men oppdaget de mer seriøse filmene for ikke så lenge siden, og Eternal Sunshine kom på topp 20-listen min før jeg hadde sett den ferdig. Virkelig virkelig nydelig. Jim and Any pirret også nysgjerrigheten min på Jim Carrey videre.

    4. Tusen takk for et fint innlegg 🙂
      Dessverre er det svært få mennesker som tenker på samme måte som deg (og meg..).
      Fint at du som er så ung sitter med disse tankene. Made my day, faktisk! Håper det kommer lignende innlegg fra deg. Ha en fin kveld 🙂

    5. Du er like mye universet som et atom, et fly eller en stein. Du er observatøren av eksistens. Av alt som skjer. Du gir fra deg egoet ditt, personligheten din, idéen av hvem du er og den karakteren du ubevisst har bygget og automatisk ruget på hele livet. For meg høres det ut som å gi slipp på en bunke med bekymringer.
      Jeg synes det er intressant at du skriver dette, for i motsetning til deg synes jeg at denne beskrivelsen av en ideell eksistens virker veldig meningsløs og tom. Dette er på ingen måte kritikk, jeg er oppriktig nysgjerrig over hvorfor du sier dette, og jeg synes det er interessant at mennesker kan ha en så ulik virkelighetsoppfatning. Når noen er deprimert er det også veldig vanlig å oppleve verden som meningsløs – ingenting betyr noe, og i løpet av hundre år vil ingen (mest sannsynlig) huske deg; man er like mye verdt som et atom eller en stein. Jeg har selv vært deprimert og jeg husker selv hvor ødeleggende denne tanken var. Samtidig følte jeg at jeg glemte hvem jeg var. Det var veldig vanskelig å leve og egentlig bare å forholde seg til andre mennesker ettersom jeg ikke lenger hadde en klar tanke om hva som var typisk meg (om det gir mening haha)

    6. C: Ja, det gir mening. Jeg føler en slik tanke om at alt er meningsløst enten kan gjøre deg veldig deprimert som du sier, eller så kan det oppleves som befriende. Det spørs litt hvilke følelser man velger å knytte til det på en måte. Vanskelig å forklare, men jeg har opplevd denne meningsløse tanken både som en stor lykke og lettelse, men også som en angstfylt tomhet.

    7. Jeg blir stadig mer og mer imponert og fascinert av deg, Leandra! Du formulerer og skriver tanker jeg selv har hatt så lenge jeg kan huske, men sjeldent finner noen som forstår seg på. Er så heldig at jeg er i en vennegjeng som elsker å reflektere over eksistensielle spørsmål og what not, men med en gang jeg tar opp tema som dette^ så faller de helt av. Ordentlig deilig å se jeg ikke er den eneste.
      “å gi slipp på en bunke med bekymringer.” Det er akkurat slik jeg og føler det. Om jeg en sjelden gang opplever hint av angst så er det AKKURAT det jeg velger å tenker på, for da forsvinner klumpen og jeg føler meg så utrolig tilstedet og fri.
      Stå på!

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg