Reklame | Shein
Vanligvis når jeg returnerer fra ferier eller reiser, pleier jeg å være tilfredsstilt og glad for å komme hjem. Jeg pleier å syntes at rutiner er deilige å falle inn i igjen. Men jeg må innrømme at eventyrlysten og reisesyken min står i taket fortsatt. Mer nå enn før jeg reiste. Jeg vil virkelig bare langt, langt vekk til et sted hvor jeg ikke kjenner noen. Begynne på nytt. Jeg vet jeg kan… Skulle ønske jeg kunne dra med meg han jeg elsker. Bestille en enveisbillett til andre siden av verden bare for oss to. Langt, langt bort fra bekymringer, problemer og tankespinn. Jeg kjenner de samme ekle følelsene som jeg hadde før jeg dro, begynner å krype innpå meg. Det tuller med dømmekraften min og lokker meg til ukloke valg. Øyeblikk av ekstase etterfulgt av skepsis og analyse over hvorfor jeg i det hele tatt er glad. Jeg tror det spørsmålet er det mest giftige jeg stiller meg selv. Hvorfor er du glad? For å deretter finne udefinerbare unnskyldninger til hvorfor jeg ikke fortjener å være glad. Det skjer i løpet av et millisekund og resulterer i en lynende engstelse som kjennes fysisk smertefullt inn til knoklene mine.
Skulle ønske jeg bare kunne være trist. Å være trist er mer behagelig enn å være forvirret. Men hadde jeg ikke disse tankene og følelsene i Vietnam? Jeg tror jeg kvittet meg med dem litt etter litt, før de veltet over meg igjen på hjemturen. Det er derfor jeg vil bort igjen. For å jakte på bedre følelser. Det var vel forvirrende i Vietnam også. De sier man ikke kan flykte fra problemene sine. Og jeg vet at det ikke går an. Men det er deilig å prøve, selvom jeg fucker opp uansett hvor jeg går. Har alltid gjort det. Jeg er en rolig person med sterk personlighet som er vanskelig å kontrollere. Skuffer andre og skuffer meg selv. Jeg er stuck mellom å temme naturen min, bli hjemme og leve som alle andre, og det motsatte – drite i hva mennesker syns om meningene mine og levemåten min. Kritikk og kjeft drar meg ned og hvisker bort autensiteten min. Det giør vondt, men hva hvis de har rett? Samtidig er sannhet relativt og subjektivt for meg. Jeg har aldri vært så langt ute på grensen til frihet, men likevel følt meg så fanget. Lenket fast med kjetting. Vrir og vender meg i alle retninger. Men ingenting funker enda.
Jeg har snakket en del om mental helse på bloggen. Delt tanker og filosofier om hvordan man kan leve bedre. Men det betyr ikke at jeg lever livet mitt slik. Det betyr at jeg ønsker det, prøver, og klarer det innimellom. Men jeg feiler ofte, og føler meg som en uferdig og feil person. Å ikke bry meg om hva andre syntes om meg, men samtidig være åpen for at andre kan ha rett og jeg har feil, er kanskje en av de vanskeligste og viktigste prosessene jeg utsetter meg selv for.
Jeg vet ikke hva jeg skal si engang, du får liksom sagt alt, men vil si noe likevel fordi dette innlegget var så fint. Herregud som du skriver. Det er så vakkert. Og gud som jeg kan kjenne meg igjen. Bestill en enveisbillett. Du har ingenting å tape. Folk stresser og maser og tror at det a4 livet alle streber etter er lykke. Lykke er like relativt som sannhet, men noe jeg tror alles lykke har til felles er hvordan den kommer fra et sted hvor du klarer å være både sann og snill mot deg selv. Sannhet er relativt, men din sannhet er helt ekte. Mennesker er komplett forskjellige, det er noe av det vakreste som finnes, hvordan vi lever i fellesskap som helt unike skapninger. Men det er forvirrende, for vi tror at vi er like, så vi hører på alle andre, som ser lykkelige ut, uforstyrret og rolige. Men deres ro og lykke kan være noen andres kaos og ulykkelighet. Den eneste som kan gi deg sannheten på hvordan ditt liv skal være er deg selv.
kjenner meg så sykt igjen!
Stephen Hawking sa engang: “One of the basic rules of the universe is that nothing is perfect. Perfection simply doesn’t exist…..Without imperfection, neither you nor I would exist”. Selv om dette sitatet er tatt ut av kontekst (og egentlig handler om hvordan imperfections gir grunnlag for dannelsen av stjerner) føler jeg det kan brukes om oss mennesker også, vi er ikke perfekt. Vi lengter etter nytt og ukjent, samt tviholder på det trygge og gode. Vi føler oss forelsket i ideen av det vi ikke har, vi føler oss fengslet av ideen av det vi har, vi føler oss skremt av ideen av hva som kunne vært.
I mitt hode er bare det ukjente som er godt nok – Lao Tzu beskriver en lignende følelse når han skrev “When I let go of what I am, I become what I might be.” Hva jeg kan være – denne følelsen er både skremmende og spennende i ett. Den gir håp om en bedre deg, samtidig som den påpeker at vi er ikke er perfekt og ikke kommer til å bli perfekt. Jeg vet ikke hva dette innebærer for meg, hvem jeg kan bli? Hvem jeg er? Nei dette blir for mye for lille meg å svare på, men noen av de gamle gutta har i hvertfall noen tanker om hvoran vi kan bevege oss mot “what i might be” .
“Day by day, what you choose, what you think and what you do is who you become.” – Heraclitus
“It does not matter how slowly you go as long as you do not stop.” – Confucius
På en måte er det deilig å høre at jeg ikke er den eneste som stiller spørsmål ved min egen glede og nytelse. Jeg har alt jeg trenger, alt jeg trenger for å være glad og fornøyd. Livet mitt er topp. Allikevel klarer jeg ikke alltid nyte; for mange spørsmål og forvirringer står i veien. Som du sier, man blir lenket fast. Så igjen, selv om det er betryggende at det ikke bare er meg, så er det litt synd at det er flere også. Ligger det da litt i vår natur? Om alle kjenner på det så er det kanskje ikke så lett å komme unna, om det er en naturlig respons? Nei søren altså, jeg føler deg. Vil bare nyte og oppleve alle gledene i livet mitt, uten så mange spørsmål.
Fysøren så sykt enig med TENK lengre oppe her! Og sykt enig med deg. Tar meg selv hele tiden å tenke hvorfor jeg er glad når jeg vet at det ligger ting inni meg som egentlig er triste å som bare har blitt skygget over av noe posetivt i ett sekund. Tenker med en gang at jeg ikke fortjener eller kan være glad, når jeg har dette som ligger og konstant plager meg. Men jeg har etterhvert blitt mye bedre på å takle slike tanker. Hver gang en slik tanke kommer opp slår jeg ned på den og tenker at alle mennesker også jeg fortjener å ha det bra hele tiden. Og at det er bedre at jeg er glad bare for en pitte liten perioden enn å være trist hele tiden
det ER tankene mine liksom. the struggle is real.