FARVEL FOR NÅ

  •   

Dagen kommer fortere her oppe enn nede på bakken. Jeg kan se på mens dagen spiser natten opp. Det gjør jeg aldri hjemme. Himmelens røde og blå kontrast i horisonten blekner mens solen seiler i saktefilm opp langs min side av jorden. At de mest naturlige tingene i verden kan slå deg i bakken sånn? Jeg tror det er det mest ydmykende. Et påtvunget perspektiv. At vi er en del av denne lille privilegerte prosentdelen av mennesker gjennom historien som kan se skyene under oss. Som kan se husene mindre enn oss. Å være over solen når jordens rotasjon innhenter dagens første stråler. Det er noe med det. Å være høyere i stratosfæren gjør himmelen altoppslukende. Jorden blir aldri lengre unna enn akkurat da. Men likevel er den jo rett der nede. Nærmere enn noe annet som finnes der ute. Rund sier de, men alltid flat for pittelille meg. Jeg klamrer meg til familiære følelser av hjem før sansene mine tripper på fremmed jord og kultur. Bamsen min, Pernille. Et bilde av en jeg elsker. John Olav Nilsens bergenske, desperate guttestemme og stemning som kler den behagelige ensomheten og de hemmelige følelsene. Musikken og utsikten blander seg til en cocktail av etterlengtede, eventyrlige følelser.

En drøy halvtime går forbi og plutselig skinner solen meg i ansiktet. Da vet jeg at flyvinduet mitt ser mot øst. Dit skal jeg. Farvel for nå, Europa.

Siste innlegg