Adlinks
Har dere noen gang tenkt over hvor ufattelig syke og bisarre stemninger er? Hvor mye de har å si for eksistensen din, hvordan omgivelsene påvirker deg og sinnstemningen din. Mennesker du er i et rom med, hvordan det får deg til å føle deg? Jeg kunne gjerne tenkt meg å se i en brain scan hvilke deler av hjernen som lyser opp når jeg føler at noe er ubehagelig og kleint mellom meg og en annen person. Når jeg føler meg fullstendig ubekvem og får en trang til å fylle tomrommet med ett eller annet, men uansett hva jeg sier, angrer jeg umiddelbart, og det blir for dumt – i forhold hvilke deler av hjernen min som lyser opp når jeg snakker om noe jeg liker, og jeg får positiv tilbakemelding på det av en person som jeg syns det er behagelig bryr seg om meg og det jeg sier. For det er så jævlig godt det? En av de følelsene man ikke vil gi slipp på, men som likevel naturligvis fader ut relativt kjapt. Hvilke hormoner pøser ut i kroppen under de forskjellige følelsene? Og hvem har bestemt at det skal trigges akkurat sånn? Akkurat det tror jeg er ekstra unikt med mennesker, eller så er det bare vår evne til å fundere over det. Stemninger i rommet, stemninger mellom mennesker, stemninger i hodet. Det er så unikt og så levende. Et helt spekter av følelser. Hva i alle dager er følelser og hvorfor har jeg dem? Hva er de godt for?
Skapninger på jorden og evolusjon er jo i utgangspunktet ganske logisk. Vi utvikler oss slik at vi best mulig kan overleve i naturen. De sterkeste og mest gunstige evnene våre for overlevelse vinner frem. Men det er med mennesker, og det komplekse tanke- og følelsesgreiene som vi har evnen til, logikken stopper litt opp, eller blir vanskeligere å få hodet sitt rundt. Hva skal det liksom være godt for? Er det bra eller gunstig for evolusjonen at jeg kan sitte i hagen til en venninne en fredagskveld og se på en lanterne på veggen og føle den mystiske, fredfulle, bittersøte stillheten. Den varmen og tryggheten, men også ensomheten somlyset fra lanternen utstråler mot en mørk og blå atmosfære. Hvordan kan den lille tilfeldige kontrasten i lys få meg til å føle ting? Hva godt gjør det, at jeg syns at det er vakkert? Og enda bedre – å snakke om noe som gjenspeiler stemningen. Hvorfor er det det beste jeg vet? Stemninger, føle dem, snakke om dem, og å bli forstått. Hva hjelper det menneskeheten at vi har den evnen, og liker akkurat det? Vi liker mat fordi vi skal overleve. Vi liker sex fordi vi skal reprodusere. Vi har morsinnsikt fordi liv skal vernes om. Det er hovedoppgave nr. 1 – overlev. Men vi liker fine ting fordi….? Hæ? Hvorfor har vi utviklet den egenskapen? Symmetri, kaos. Mening, meningsløshet. Nydelig. Den evnen vil jeg tro en forbispaserende katt vil være likegyldig til. Men hva vet jeg, kanskje han også elsker den lanternen. Eller kanskje han hater den, syns den er skikkelig drit og hadde foretrukket en verden uten kunstig lys. Det hadde virkelig vært noe det også da? En verden uten elektrisk lys? Hva vet jeg. Men jeg fryder meg over å elske enkle ting. Fordi evnen min til det, fascinerer meg og kan røre meg til tårer. Alle sansene sluker opp alt rundt meg og lager noe ufattelig unikt og uvurderlig. Stemninger. Det er undervurdert altså.
Genser HER
Har dere noen gang tenkt over hvor lekende lett rennende vann er på hendene deres? Hvor latterlig mykt, bløtt og silkete konsistensen er, og når temperaturen treffer perfekt, liksom akkurat det du trengte der og da? Og du kan føle i flere minutter senere at det vannet har vært på hendene dine og gjort deg godt.
Jeg prøvde å lage dette innlegget så sammenhengende som mulig. Men greien er at ved hvert punktum, åpner det seg en million stier til hvor jeg kan løpe etter de nye tankene som oppstod. Så komplekst er det. Det er som å prøve å putte alle puslespillbitene sammen, men for hver gang jeg legger på en brikke, oppstår det en million nye tomme plasser på brettet. Tenk å forstå alt. Hvis hjernen hadde klart alt. Sammenhengen, helheten, alt. Jeg hadde implodert.
