EKKO AV EN STEMME

Jeg ble begeistret for en melding min fetter, Mads sendte meg på Facebook forleden, hvor han la frem en hypotese, som jeg nå har fått lov til å omskrive og fikse litt på, og som jeg sa vi var nødt til å dele med folk! Min fetter og jeg har nemlig spekulert en del rundt dette med skjønnhet, kreativitet, bevissthet, psykedelika og Gud i det siste. Han anser kreativitet som et av hovedtrekkene som separerer mennesker fra dyr (andre dyr har ikke evnen til å fantasere om eller utnytte kreativitetens kraft slik vi har), og det er den egenskapen som gir oss evnen til å utforske det ukjente. Han har mer eller mindre dannet seg et konsept om at kunstnere opererer på en vertikal akse, hvor jeg selv så for meg toppen som det guddommelige. Desto høyere opp, desto dypere treffer uttrykket i sjelen vår. Nå skal vi dykke inn i idéen hans og se hvorfor.

 I et par tusener av år har vi kommunisert gjennom skrift og språk. Men vi har i hundretusener av år kommunisert uten skrift og språk. Som vil si at den delen av hjernen som i det hele tatt forstår ting, er langt eldre og langt mer utviklet enn den delen av hjernen som artikulerer det ut i ord. En fjern erindring, en nostalgisk fornæmmelse man føler seg hjemme i og man hemningsløst kunne slukt mer av om man bare kunne – det er gammel kunnskap vi ikke kan sette i ord, fordi språk fremdeles er for flatt, unyansert og underutviklet. Denne kunnskapen, uttrykkes gjennom kunst. It speaks to us on a primal level. Hvorfor? De fleste kan ikke artikulere spesifikt hvorfor de liker ulike musikkstykker eller ulike malerier, men man betaler store summer for å bli fortapt i det. Kunstnerne er de som står på kanten av det ukjente, drar kunnskap ut av kaoset og viser det til resten av oss. De har gjerne ikke klart å artikulere det i ord enda, (unntatt litteraturens store hoder) men de kan vise det til oss. Kreativitet blir et verktøy til å begripe en høyre sinnstilstand. En forbindelse til det ukjente, det mystiske, det vi lengter etter men ikke kan forklare. Vi forstår det, men samtidig forstår vi det dønn ikke. Og da kommer det som regel ut i kunst.

Skjønnhet. Verden er fylt av skjønnhet, men skjønnheten er ufullstendig. Til den dag i dag er vi som hunder i et bibliotek. Vi vet det er noe i hyllene, men vi evner ikke å forstå hva de inneholder. På samme måte vet vi ikke hva skjønnhet konkret innebærer. Hvorfor vi tiltrekkes av det vakre, hvorfor vi setter så umåtelig stor pris på det, og hva denne kjærligheten for skjønnheten betyr (hvis det har noen betydning). Gull, blomster, øyne, dans, musikk, symmetri, smil og stjernehimmelen. Tanken er at skjønnhet må være en del av et større bilde. Som et ekko av en stemme – en stemme som prøver å fortelle oss noe om virkeligheten. Hva vi i dag ser og hører, vet og elsker, og kaller for ‘skjønnhet’, er som de andre transendentale konseptene – det gode, det skjønne og det sanne er alle som ulike instrumenter i en symfoni. En symfoni som bokstaveligtalt er forbi vår menneskelige forståelse. Og når noen prøver å lytte på denne spektakulære symfonien, klarer vi ikke, med vårt nåværende nivå av kognisjon, å forstå hva vi står ovenfor. Det er for-ekte, for-nydelig, for-stort, for-mye. Ikke rart kunstnere og genier, som er to ganske overlappende titler, ofte blir gale. Denne stemmen er alt! Så vi legger spesifikt merke til ekko, når det glimter gjennom sprekkene av vår virkelighet.

I begynnelsen bibelen, da vi spiste av den forbudte frukt, som ga oss bevissthet (psychedelics if I’ve ever heard of it.) står det at Gud sa: «And the Lord God said, Behold, the man is become as one of us, to know good and evil» – Bevisstheten ble født i mennesket. Kreativiteten og det høyere planet av bevissthet er vår smakebit av det guddommelige riket. Hvor ellers får kunstnerne sin kunnskap (eller gave) fra, som vi ikke klarer å artikulere, men vi likevel vet eksisterer. Se for deg en nydelig solnedgang. Man kunne falle ned på kne for det. Så altomfattende og slående ekte at vi ikke engang kan håpe å forstå. Du tar et bilde av det, og joda, det er fint, men det er nå et ekko av et ekko. En skygge av et minne. Kamera ser det bare slik øynene dine ser det. Og du så ikke solnedgangen bare med øyne dine. Du så det med sjelen. Bildet vil aldri bli like vakkert.

Usikker på om idéen ble artikulert godt nok. Som sagt kan man vite ting uten å kunne putte det i ord. Men det er åpenbart at det finnes noe mer enn denne verden. Skift noen koblinger i hjernen, la litt flere nevroner skyte frem og tilbake på litt andre steder enn de vanligvis gjør, og BAM, vi får inn andre kanaler. Vi kan ofte hente uhåndgripelig informasjon fra disse andre kanalene. Kunnskap og innsikt vi ikke hadde fra før. Bevissthet, kreativitet, vår evne til å sette pris på skjønnhet, og det faktum at Gud er og har vært (et mildt sagt) sentralt fenomen for mennesker siden lenge før Kristus. Alt dette er en kobling til de andre kanalene. It thins the veil between our world and that world. Om du ikke vil kalle det himmelriket er opp til deg, men du forstår. Sjelen din gjør i hvert fall. 

Bildene er hentet fra min VSCO. @leandravalencia

Jeg fortalte fetteren min for noen uker siden at det var lite jeg fant vakrere enn kristen kunst og kristen musikk. Det har jeg alltid syntes virkelig var noe helt annet. Da jeg besøkte den første kirken i Roma, fantes det ikke noe annen synlig reaksjon enn tårer.

Og riktig nok, kristendommens inntog har gitt oss noen av historiens største kunstnere som Raphael, Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rembrandt – som er best kjent for sine bibelsk-inspirerte mesterverk. Bach pleide å skrive I.N.J (latinsk for «i Jesus navn») på sine manuskripter. Og da Haydn hørte sitt fantastiske verk (skapelsen) sa han «ikke jeg, men en makt fra oven har skapt det der.» Dette har vært kunstens rolle gjennom tidene. Den snakker til noe dypt inne i sjelen vår. Vi lengter etter det.

Vi kan tenke på paradis som vår rettmessige plass, hvor vi ville opplevd å være sammen med Gud. Hvor vi ville evnet å høre symfonien i all sin ære. Men siden vi ble kastet ut av hagen og falt fra perfeksjon, har vi en dyp lengsel etter å returnere. Hvilket er hvorfor sannhet (for eksempel vitenskap), skjønnhet (for eksempel kunst) og godhet (for eksempel religion) er, og blir en del av den menneskelige streben til å forstå det som per nå er forbi vår egen forståelse. Vi hører et ekko i vår sjel og vi lengter hjem. Sier jeg at man må være troende for å skape vakker kunst? Nei. Men Gud ser ut til å være den beste forklaringen på stemmen som vi hører ekko av, når vi søker etter rettferd, i vår utforskelse av spiritualitet, i vår lengsel etter relasjon, i vår hunger for skjønnhet. Selvsagt er det ingen av disse fenomenene som aleine peker til Gud. Vi hører ikke den fullstendige symfonien. Vi er som i en hule, hvor vi hører ekkoet av en stemme, men har ingen anelse hvor den kommer fra.

Så det var det. Hva tenker dere om hypotesen? Gud er et vagt ord med en million fortolkninger. Jeg finner det bemerkelsesverdig at Gud er ordet som passer best når en skal forklare det brede spekteret av det uforklarlige. Det er få ting med så dype budskap som kunst inspirert av religion. Enten man er troende eller ikke, er det virkelig noe stort å hente fra både fortellingene og de andre uttrykksformene. Å snakke om Gud i noen som helst tilnærming er som å stirre på solen, skriver han. Det er for blendende. Det er faktisk lettere å se vekk fra solen selv, og heller nyte det faktum at den faktisk er stått opp, hvilket lar oss se alt annet.

8 kommentarer
    1. “du så ikke solnedgangen bare med øyne dine. Du så det med sjelen”
      Dette gjenspeiler det du sier gjennom hele innlegget, og traff meg så sinnsykt hardt. Det er noe jeg alltid har visst, men aldri har funnet ord for. Tusen takk for dette innlegget, dette er så viktig!

    2. Så utrolig bra og gøy å lese!!
      Hva tenker du om at “opplyste” menneskene felles for de fleste mener at Gud er i alle menneskene? At man er gud i seg selv og det finner man i seg selv?

    3. Wow. Dette var skikkelig bra skrevet. Jeg ble ihvertfall trollbundet av disse tankene og ideene. Det var fint å lese noe så ekte og inspirerende. Vær så snill, aldri slutt å skrive, eller generelt formidle dine tanker, enten det er gjennom tekst, film, bilder eller hva som helst annet!

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg