Jeg var i en bursdag i går, og hadde ikke drukket på lenge før det. Så alle tanker om toleranse var litt i ubalanse, noe som resulterte i en superdårlig morgen i dag hvor jeg tenkte aldri aldri aldri aldri mer. Men formen kom seg betraktelig utover søndagen, og den ble tilbrakt i 20 varmegrader og solsteik i ansiktet i hagen til familien til kjæresten. Helt til jeg måtte på jobb. Jeg har ikke kjørt bilen på lenge, fordi jeg heller har brukt både ben og buss i det siste. Men jeg hadde helt glemt hvor fantastisk det er, og hvor mye jeg elsker å kjøre bil når det er fint vær. Jeg opplevde en slags positiv, behagelig, fet, chill, fornøyd form da jeg satt i jobbantrekket i bilen med solbriller på, musikken min og en hånd ut vinduet for å føle luften. Vinteren tar knekken på meg hver gang, men når jeg først får de sommerfølelsene, da er det helt perfekt. Helt magisk. Og det fikk jeg i dag. Jeg kjente ren, naturlig lykke i mitt eget selskap og i mitt eget hode. Det er litt for lenge siden, og jeg visste ikke hvor mye jeg hadde savnet det eller hvor godt det føltes.
Her er noen seriøse close ups av en som nyter solen med litt mer uren hud enn hun trodde hun hadde?
Denne røde kjolen er dessverre utsolgt, men dere finner en lignendeher!
Jeg har fått for meg at jeg ikke kler 99% av solbriller som finnes i verden. Disse nye runde solbrillene fant jeg for en billig penge hos Junkyard, og helt ærlig syns jeg de ikke var så aller verst til hodeformen min. Jeg har et hjerteformet, stort hode (haha, ja) som tydeligvis er vanskelig å finne passende solbriller til. Men disse likte jeg godt egentlig. Jeg innbiller meg også at jeg har et dårlig øye for mote når det kommer til meg selv, så det kan godt være jeg tar fullstendig feil, menmen, jeg lever i troen på at disse solbrillene kledde meg. De blir nok i hvert fall flittig brukt når solen først titter frem tenker jeg.
Også klarer jeg ikke å ta på meg sminke enda, jeg, haha. Nå har jeg gått så mange uker uten, at jeg nesten må se hvor lenge jeg kan holde dette gående. Du skal i hvert fall bla 8-9 rader ned på instagrammen min for å finne et bilde av ansiktet mitt med sminke på. Det er sykt deilig egentlig, men jeg gleder meg litt til å sminke meg igjen også. Men samtidig ikke? Vet ikke.
Heei, og hvordan går påsken deres? Det blir sykt lite tid til overs til bloggen her, men som sagt har jeg masse bilder og tekst som venter på å bli forberedt og postet i innlegg. Når uken kommer! Har masse materiale igjen fra Vietnam for eksempel, som jeg gleder meg masse til å tilberede. Solen tilslører Bergen med det mest nydelige påskeværet da? Den årlige påsketuren på hytten var som vanlig kjempekoselig. I dag er jeg hjemme, og har klart å få med meg kjæresten opp Fløyen. Så dit drar vi så snart dette innlegget er postet.
Her er litt bilder fra dagsturen min til Ha Long Bay i Vietnam. Det var egentlig ikke planen min i utgangspunktet å dra hit, men Vilde hadde veldig lyst, så da fikset vi oss en tur til hovedstaden og var skikkelige turister for en dag. Vi hadde en dritsøt turguide, som var forfriskende fantastisk i engelsk i forhold til resten av de innfødte vi møtte på hele reisen. Vi så på de kjente, skarpe fjellene som strakk seg opp av vannflaten. Kjørte båt og til og med padlet i kajak mellom dem. Helt på slutten dro vi inn i en hule, og da…. må jeg innrømme at jeg ble helt slått i bakken. At naturen har klart å skape slike mønstre og former inni en grotte inni et fjell på en liten øy utenfor Hanoi. At den liksom har sett sånn ut, og jeg har ikke visst om det. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, men fikk litt tårer i øynene av den guddommelige fasongen på alt der inne. Så det tror jeg må ha vært favoritt-delen min med dagsturen til Ha long Bay. Jeg er egentlig ikke så fan av slike turist-utflukter, men både bussen vi ble fraktet i, båten vi seilet i, og grotten vi vandret inn i, gikk faktisk over all forventing, og det ble alt i alt en veldig behagelig tur. Her er litt bilder!
Det var litt overskyet akkurat den dagen, men hvis dere søker på Ha Long Bay på google, kan dere se hvor flott det er der. Likevel skal det sies at jeg faktisk er mer imponert over norsk natur. Jeg syns fjellene, skogene og fjordene vi har her på Vestlandet er tilnærmet uslåelig når det kommer til vakkert landskap. Det er sånne ting jeg har satt mer og mer pris på jo eldre jeg har blitt, og jo mer analytisk jeg har blitt. Solnedgangene bak fjelltoppene med snø på, og de lillabrune områdene på fjellene hvor trærne står og fryser uten blader. Det er noe med de fargene, harmonien, renheten til Norge. Jeg kunne stirret på det til jeg ble blind. Dere kan tro jeg var skrytete over landet mitt til backpackerne jeg møtte i Vietnam da vi snakket om hjemlandene våre. “If you go to Norway, you have to come to Bergen because…” Haha, jeg tror jeg er mer patriotisk enn jeg liker å innrømme. Men fin natur må virkelig være en av favoritt-tingene mine med å eksistere generelt. Det og kjærlighet. Naturen er vel en form for kjærlighet for meg. Ja, det høres trippy dippy hippy ut å si men det har virkelig blitt det den siste tiden. Jeg ble jo overveldet av fjorårets høst, og har egentlig siden det, sett skjønnheten i naturen hundre ganger sterkere enn jeg har gjort tidligere i livet. Så jeg er nesten litt bekymret for hvor entusiastisk jeg kommer til å bli over den kommende sommerens frodighet. Hoho, det kribler litt i magen jeg gleder meg sånn. Nå skal jeg i hvert fall ut å få en liten smakebit på det. Vi sees senere!
Det er bittersøtt å være tilbake. En blanding av så mange forskjellige følelser. Jeg er sliten og det er trygt å være hjemme. Samtidig føler jeg ikke at jeg ble ordentlig ferdig. Som om jeg har uoppgjorte saker i Vietnam, eller i verden generelt. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg snakket med backpackere og ble grønn av misunnelse da de enten hadde reist i flere måneder, eller skulle det. De hadde vært i både Kambodsja og Laos, og snakket andre byer i Vietnam opp i skyene. De reiste i gjenger de hadde møtt underveis, og hadde ingen planer om en returbillett til hjemlandet sitt i nærmeste fremtid. Jeg var jo sikkelig pyse jeg egentlig. En amatør. Første tur alene, og jeg ville ha litt trygge rammer. Jeg bestilte tur-retur billett og opphold alle stedene jeg skulle være. Men spontaniteten jeg opplevde underveis, gjorde meg sulten på enda mer spontanitet. På mine to uker fikk jeg jo virkelig opplevd litt av hvert. Jeg fikk både ferie, backpacking eventyr, fester, store folkemengder og en landsbygd og jungel langt borte fra sivilisasjonen. Jeg ble oppriktig trist av tanken på å dra hjem når jeg satt med mine nye venner på stranden i solnedgangen og snakket om alt og ingenting. At det går an å knytte så sterke bånd på så kort tid, gir meg en helt ny forståelse av alle tårene på Paradise Hotel under parsermoniene, haha. Shit, nei det blir definitivt ikke min siste reise. Akkurat nå skal jeg nyte påsken, nyte det vakre været i den vakre byen min og være med alle mine elskede så mye jeg kan. Så får vi se hva fremtiden bringer. Tusen takk Vietnam, og alle smilene jeg møtte på veien.
Jeg tenker som sagt og lage en liten video hvor jeg svarer på alle spørsmålene dere hadde angående turen min. Jeg har fått en del allerede, men om det er noe mer dere lurer på, er det bare å spørre i vei!
Jeg har aldri følt meg så umiddelbart hjemme på et helt nytt sted. Som om en høyere makt har designet dette paradiset for meg. En nådeløs makt som gir det til meg bare for å ta det bort fra meg igjen når jeg drar. Midt i ingenting i Vietnam, ligger en skjult diamant. Ikke spør meg hvordan jeg kom over dette stedet. Jeg sa til meg selv at jeg ikke måtte ha for høye forventinger, fordi bilder lyger. Men i dette tilfellet var det motsatt. Som en ny venn sa her nede “the pictures didn’t do its justice.” Og det er virkelig sant. Disse bildene jeg skal poste kan ikke engang beskrive en brøkdel av atmosfæren som har blomstret her. Bølgeløst hav på privat strand, volleyball i solstek, morgenyoga i morgenluften, jungeltur i behagelig overdøvende naturlyder, dusjing i en foss, hjemmelaget vegetarmat.
Jeg blir dypt trist av tanken på å forlate Vietnam. Men nå skal jeg bare nyte hvert minutt. Hvert smil, hver utsikt. Nye venner, smilende ansikt. Nye språk. Jeg har aldri møtt så mange like meg selv på ett og samme sted. Drømmere og deltidsfilosofer. Samme fremtidsplaner, samme favorittfilm til og med. Også den regelmessige pekingen mot havet eller de frodige fjellene for å minne hverandre på, at dette er livet. Her og nå. Vi ser hverandre kanskje aldri igjen, men vi gir hverandre en dytt i ryggen videre. Oppmuntring og gode ord. Som jeg har hørt så mange enslige reisende si, siden jeg ankom: “you’re never alone”
Jeg stod opp før solen i dag og vandret stille rundt på området med kameraet i hånden.
Sykling er en av de tingene jeg gjør et sted mellom sjeldent og aldri. Men når jeg først gjør det, skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke gjør det oftere? Så kommer jeg på at enda så mye som jeg elsker hjembyen min, så har det seg slik at værforholdene i Bergen SUGER. Så da temperaturen ligger på alt mellom 20 og 30 grader her i Vietnam, benyttet jeg sjansen til å leie meg en sykkel. Stikkord: befriende. Den milde vinden på kroppen, alle synsinntrykkene som flyr forbi i perfekt tempo. Å bare sykle rundt uten mål og mening, havne opp på en svær åker, møte noen lykkelige løshunder og spise på en gyllen perle av en restaurant langs en gammel landevei.
Det er merkelig hvordan alle følelsene forsterkes når jeg er her. Alt føles mye klarere og tydeligere. Nesten litt for mye innimellom. Veldig nesten. Både vonde og gode følelser. Ikke bare litt heller. Jeg har vært så redd for min egen psyke her at jeg har følt meg helt håpløs og ødelagt, og jeg har nytt et vedvarende øyeblikk så mye at eg smiler som en idiot med øynene lukket. Jeg har filmet litt på alle stedene jeg har vært og gleder meg til å sette sammen en video fra denne turen til dere. Jeg tror det skal klare å gjengi noen prosentdeler av den stemningen jeg føler i meg på disse vakre og mindre vakre stedene.
Og fysøren som jeg ser frem til å vise dere dette siste stedet jeg skal være. Kunne skrevet forbanna poesi om det nå, eller et eventyr, men det får vente litt til! Nå er det natt her, så vi snakkes i morgen!
Disse bildene ble tatt på Cua Dai Beach i Hoi An. Jeg prøvde å finne ut av hva som var den minst befolkede stranden, og fikk dette som svar. Dagen etter sjekket jeg ut den mest populære stranden, og tror ikke jeg klarte å ligge i mer enn en time før jeg ble lei. Men på Cua Dai Beach fant jeg virkelig roen, og returnerte til den senere igjen. Ren vakker, hvit sand fra palmene og langt ut i sjøen. Temperaturen i havet i Hoi An var ganske mye kaldere enn i Nha Trang faktisk, men jeg syns det var sinnsykt forfriskende. Trivdes utrolig godt på denne stille, vakre perlen.
Nå har jeg forlatt Hoi An, (en ekstremt koselig by!) og befinner meg for øyeblikket i hovedstaden, Hanoi! Her skal jeg bare være i to dager før jeg skal reise videre til siste stedet (som jeg gleder meg til mest) I dag har jeg bare vandret rundt og sjekket ut storbyen, som for det meste var like skitten, befolket og lite attraktiv som jeg forventet. Det mest spesielle var vel den store dammen med den røde broen over, og et lite kjøpesenter med noen fast food-kjeder som gjorde at du følte du var i et vestlig land igjen. Der ble Dunkin’ Donuts testet ut for første gang på flere år. Jeg smakte vel donutsene deres sist gang i Berlin i 2013, men jeg må ærlig si at McDonalds og Meny sine donuts er 30 ganger bedre. Så selvom Dunkin’ sine ser fine ut, skulle de gjerne hatt mer smak egentlig. Men nå skulle ikke dette innlegget være en review av donuts, men rett og slett en liten oppdatering på Vietnamturen min. Morgendagen er fullspekket med vietnamesisk natur og turisme, så det gleder jeg meg til! Vi sees!
Nå har jeg jammen meg fått norsk besøk her på hotellet i Hoi An! En venninne av meg, Vilde var nemlig enda mer spontan enn meg og bestilte tur ned hit bare et par dager før jeg selv reiste. Så nå skal vi reise deler av turen sammen! Vi har allerede kjøpt matchende kimonos og spist mat av en annen verden her nede. Vi har vært så heldig. I hvert fall på matfronten. Ikke på alle ting dessverre, haha… Dere skjønner vi måtte få ut resept på malariatabletter før vi dro ned hit, og Vilde har prestert å en bivirkning som er mulig å få, men ikke veldig mange opplever. Økt hudsensitivitat ovenfor sollys! Jess! Ikke så veldig greit å bli syresolbrent første dag man er i et solfylt land. Jeg overlever med et par kløende myggstikk foreløpig. Jeg sier jeg er fornøyd på ferie så lenge jeg ikke får mageproblemer, hihi, for det har det nemlig vært mareritttilstander med før, haha. Har litt sensitiv mage ovenfor det meste egentlig. Om jeg er stresset, da gir magen beskjed klart og tydelig. Så no thanks til isbiter i drikken og styrer instinktivt unna sjømat. (som tok knekken på meg forrige gang) Å miste mobilen når man reiser alene syns jeg også virker som et lite mareritt, eller hva? :)))
Hva er det værste som har skjedd med dere på ferie før? Haha, skjønner ikke hvorfor jeg spør og vil skremme meg selv, men hadde vært morsomt å høre noen historier!
I gårkveld så jeg for første gang Hoi An Ancient Town om natten. Det var jo enda mer lys der enn om dagen. Lanterner som henger over gatene og i husene langs elven. Ikke rart de sier dette er en av de mest romantiske byene i Asia. Jeg spiste middag med fire venninner på en restaurant som heter Morning Glory. Og det er litt morsomt, for da jeg bestilte denne turen, ante jeg ikke at noen av dem var her. For to av dem, var det siste kvelden her. Men det var utrolig koselig å tilbringe to kvelder med noen kjente ansikt i Vietnam. I forgårs ble det plutselig fest og danseklubb til langt forbi leggetiden min – som egentlig er aldri her nede. Døgnet to netter og sovet av og på et par timer resten av nettene, så soving er virkelig min verste egenskap. Det er slitsomt, i tillegg når det er så utfordrende å reise alene i det hele tatt. Virkelig en bergodalbanetur dette her. Men jeg har jo sagt selv at jeg liker bergodalbaner, så nå får jeg spise ordene mine, hoho. Apropos spising, jeg tenkte å vise dere noen bilder fra gårsdagens middag her! Enjoy.
Jeg håper det er normalt å bli like nervevrak som det jeg har vært første gang man reiser alene. I går kveld skulle jeg ta en nattbuss fra Nha Trang til Hoi An, som tar 11 timer. Jeg sørget for å være ute i god tid til busstoppet, og mens jeg satt og ventet kom det bort en gammel mann på sykkel som solgte bøker. Jeg ga først et høflig smil og ristet på hodet, egentlig uinteressert. Fem minutter senere hadde jeg tårer i øyekroken da han viste meg norske bøker og bilder av Norge, blant annet et av den fine hjembyen min. Og en slags hjemlengsel veltet over meg. Ikke at jeg ville hjem… Men det var bare noe med å sitte helt alene med de norske tankene mine i en bråkete asiatisk by og se et bilde av lille, familiære Bergen på en vinterdag med noen norske ord bakpå på. Jeg ente opp med å kjøpe en bok om Vietnamkrigen av han. Jævla patos.
Selve bussturen var finere og koseligere enn jeg noen gang kunne tenkt meg. Og jeg som fryktet den så mye… Hvis dere har meg på Snapchat (leandra86) så dere hvor komfortabelt vi lå. To etasjer med liggeseter, eget teppe og en flaske vann. Det var noe med den stemningen også. Å ligge inntil et vindu blant knitringen av chipsposer og pratingen på tysk og britisk av backpackere i løse bukser, tursekker og solbrune ansikt. En som sprintet frem og tilbake til toalettet rett før bussen dro, livredd for å miste den, fant virkelig roen med bamsen i fanget og en pause fra storbyen. Meg altså. Det gikk helt fint. Og nå er jeg i Hoi An!
Hoi An har bare gitt meg smil om munnen så langt. Folkene er er varmere og heldigvis litt bedre i engelsk her enn i Nha Trang syns jeg. Det er i hvert fall slik jeg har opplevd det. Jeg er glad dette er den byen jeg skal være lengst i. Fem dager her før jeg drar videre. Stranden er perfekt, og det føles mindre turistaktig selvom det er flere turister her. Hoi An er en regnbue av mennesker, mat og munterhet. De sier gamlebyen skal være fabelaktig om natten med alle lysene og lanternene. Da passer det ypperlig at dagslyset begynner å avta nå som jeg skal ta en pause på puten. Dvs. blogge. Jeg gikk nettop en tur og kjøpte en banh mi- (en sandwich jeg får anbefalt av de fleste som har vært i Vietnam) Det blir ikke den siste jeg spiser her nede for å si det sånn. Av alle ting, har jeg noen venner og bekjente som befinner seg i Hoi an i dag! Jeg tror det blir veldig, veldig godt å se noen kjente fjes i kveld.
Som dere ser er hotellet mitt (og ikke minst frokosten) her virkelig en perle over en liten bro fra sentrum i Hoi An. Jeg har fått en del spørsmål om reisen min allerede, men føler meg fremdeles for noob til lage et helt innlegg med svar på alt, selvom jeg har lært utrolig mye allerede. Men jeg tenker å samle opp spørmsplene til et innlegg jeg kan lage når jeg er hjemme igjen, så om det er noe dere lurer på, så er det bare å spørre underveis! Jeg tror et slikt innlegg vil være veldig lærerikt for meg selv også ettersom det blir en liten oppsummering av det viktigste jeg vet om å reise til Vietnam eller til et fremmed land generelt. Her er litt flere bilder av byen 🙂
Innså ikke at hun smilte til meg før jeg lastet bildene over på pcen ♥ Zoom inn og se hvor nydelig.
Nå skal jeg ta litt pudder på min allerede solbrente nese og se hva natten har å by på. Vi sees!
