Jeg håper det er normalt å bli like nervevrak som det jeg har vært første gang man reiser alene. I går kveld skulle jeg ta en nattbuss fra Nha Trang til Hoi An, som tar 11 timer. Jeg sørget for å være ute i god tid til busstoppet, og mens jeg satt og ventet kom det bort en gammel mann på sykkel som solgte bøker. Jeg ga først et høflig smil og ristet på hodet, egentlig uinteressert. Fem minutter senere hadde jeg tårer i øyekroken da han viste meg norske bøker og bilder av Norge, blant annet et av den fine hjembyen min. Og en slags hjemlengsel veltet over meg. Ikke at jeg ville hjem… Men det var bare noe med å sitte helt alene med de norske tankene mine i en bråkete asiatisk by og se et bilde av lille, familiære Bergen på en vinterdag med noen norske ord bakpå på. Jeg ente opp med å kjøpe en bok om Vietnamkrigen av han. Jævla patos.

Selve bussturen var finere og koseligere enn jeg noen gang kunne tenkt meg. Og jeg som fryktet den så mye… Hvis dere har meg på Snapchat (leandra86) så dere hvor komfortabelt vi lå. To etasjer med liggeseter, eget teppe og en flaske vann. Det var noe med den stemningen også. Å ligge inntil et vindu blant knitringen av chipsposer og pratingen på tysk og britisk av backpackere i løse bukser, tursekker og solbrune ansikt. En som sprintet frem og tilbake til toalettet rett før bussen dro, livredd for å miste den, fant virkelig roen med bamsen i fanget og en pause fra storbyen. Meg altså. Det gikk helt fint. Og nå er jeg i Hoi An!

Hoi An har bare gitt meg smil om munnen så langt. Folkene er er varmere og heldigvis litt bedre i engelsk her enn i Nha Trang syns jeg. Det er i hvert fall slik jeg har opplevd det. Jeg er glad dette er den byen jeg skal være lengst i. Fem dager her før jeg drar videre. Stranden er perfekt, og det føles mindre turistaktig selvom det er flere turister her. Hoi An er en regnbue av mennesker, mat og munterhet. De sier gamlebyen skal være fabelaktig om natten med alle lysene og lanternene. Da passer det ypperlig at dagslyset begynner å avta nå som jeg skal ta en pause på puten. Dvs. blogge. Jeg gikk nettop en tur og kjøpte en banh mi- (en sandwich jeg får anbefalt av de fleste som har vært i Vietnam) Det blir ikke den siste jeg spiser her nede for å si det sånn. Av alle ting, har jeg noen venner og bekjente som befinner seg i Hoi an i dag! Jeg tror det blir veldig, veldig godt å se noen kjente fjes i kveld.

Som dere ser er hotellet mitt (og ikke minst frokosten) her virkelig en perle over en liten bro fra sentrum i Hoi An. Jeg har fått en del spørsmål om reisen min allerede, men føler meg fremdeles for noob til lage et helt innlegg med svar på alt, selvom jeg har lært utrolig mye allerede. Men jeg tenker å samle opp spørmsplene til et innlegg jeg kan lage når jeg er hjemme igjen, så om det er noe dere lurer på, så er det bare å spørre underveis! Jeg tror et slikt innlegg vil være veldig lærerikt for meg selv også ettersom det blir en liten oppsummering av det viktigste jeg vet om å reise til Vietnam eller til et fremmed land generelt. Her er litt flere bilder av byen 🙂

Innså ikke at hun smilte til meg før jeg lastet bildene over på pcen ♥ Zoom inn og se hvor nydelig.

Nå skal jeg ta litt pudder på min allerede solbrente nese og se hva natten har å by på. Vi sees!