Jeg var sååå skeptisk på om jeg skulle bestille denne jakken. Er den meg? Blir den for mye? Kommer jeg til å føle jeg tar for stor plass? Blir jeg en pimp? Men vet dere hva, det er verdens deiligste jakke og jeg føler meg extra i den. Den skal holde meg varm og fresh i hele vinter og jeg trives faktisk mer og mer i den. Det er fake fur ofc, og de har den både i rosa og i leopardmønster. Vurderte leopardmønsterer også, men shit jeg er litt for pussy til å være så extra. Jeg går jo egentlig alltid i løse bukser og ett eller annet casual, men nå følte jeg meg faktisk litt som en ny og fresh Leandra. Ble ekstra sassy med panneluggen til, haha. Caroline bare: “du ser så pulp fiction ut.” Tror det var dråpen altså – jeg digger jakken. Og egentlig resten av disse plaggene også. Blitt suuperglad i buksen, som både er komfortabel og veldig sprek. T-skjorten er jo også perfekt og ja, dette likte jeg.
Gårsdagen var kjempefin! Og selvom vi mistet Anna og Amalie til diverse gjøremål de måtte utføre etter hvert, endte Lotte og jeg opp hos henne og snakke til 1 om natten. Har dere lagt merke til at av og til når dere er med noen, så begynner kanskje samtalene en smule primitiv og overfladisk før de etter hvert får mer og mer dybde, og på slutten sitter dere så dypt i det at dere glemmer alt av tid, mobiler og bekymringer? Er så morsomt når det blir sånn. Lotte slapp meg av hjemme hos meg selv i går og avsluttet en 10-timers lang pratedag med å takke meg for at jeg ga henne et nytt perspektiv på livet. Spurte meg hvor jeg hadde det fra og at hun aldri hadde tenkt over det på den måten før, og skulle begynne å gjøre det hver dag fra nå. Å få slike beskjeder er kanskje noe av det beste og mest forfriskende jeg vet. At noen virkelig har brydd seg om det du har sagt, likt det, og tatt det til seg. At du virkelig føler at du kan hjelpe noen med det du vet.
Apropos – jeg snakket med en annen venninne i dagmorges, som etter jeg svarte henne spurte om jeg vurderte å bli psykolog. Har sittet og grublet litt på det denne morgenen faktisk. Alt jeg tenker og skriver om, dreier jo seg ofte om menneskehjernen, og jeg har alltid sagt at en av drømmeyrkene mine er å bli hjerneforsker. Det har liksom bare endt opp med at det jeg liker å fordype meg i på fritiden er menneskelig oppførsel, nevroner i hjernen og gener. Eneste som stopper meg er faktisk matten jeg måtte har utført rundt studiet, hmm, det burde ikke stoppe meg. Menmen, så er det jo også det faktum at jeg vil jobbe med film også. Så mange ting jeg vil gjøre og bli men bare (mest sansynlig) ett liv. Kunne jo tatt en Leonardo Da Vinci og bare blitt sånn 10 forskjellige yrker, haha. Nei, ass, verden er for firkantet til det i dag I guess.
Heyheyhey! I går klarte jeg å sovne før klokken 2, og våknet i dag før klokken 10. Er så stolt at jeg nesten feller en tåre. Planen i dag om jeg klarte å stå opp tidlig var en treningsrunde på fitness, men jeg presterte å stelle i stand amerikanske pannekaker til frokost, og nå er klokken blitt halv ett allerede. Hvorfor er jeg sånn. Tiden går fortest om morgenen jeg sverger. Klokken 3 blir jeg plukket opp av en venninne som er på besøk i Bergen! Hun flyttet til Stavanger for en stund siden og er endelig hjemme igjen hvor hun (og resten av vennene mine) hører hjemme. Dere husker den hytteturen til Austevoll med tre veninner jeg var på i begynnelsen av sommerferien? Ja, nå som alle er i Bergen skal vi samles for en kaffe i byn i dag. Jeg blir plukket opp om litt over to timer, så det ser dårlig ut med den treningsøkten altså… Fuck me. Menmen, døgnrytmen kommer seg jo da, og jeg får tilbringe tid med tre av de fineste og klokeste jentene jeg kjenner. Gleder meg massemasse.
Jeg får litt spørsmål innimellom om jeg kan komme med flere filmanbefalinger. Det var tydeligvis en del som likte Captain Fantastic like godt som meg etter jeg anbefalte den i en video for litt siden. Da har jeg i hvert fall fått bekreftet at noen av følgerne mine har samme filmsmak som meg, og anbefalingene kan fortsettes. Det er veldig gøy!
SPLIT
I går var en kompis og jeg hos Veronica og så filmen, Split. Vi har snakket om å se den en liten stund nå og fikk endelig ræven i gir. Jeg likte filmen godt, aller mest fordi den satt tankene i gang rundt menneskehjernen, og hva den er i stand til. Det første du gjør når filmen er ferdig er å søke opp splittet personlighetsforstyrrelse og lese om det i timesvis. Hvordan det faktisk endrer menneskets kjemi? Det er helt sinnsykt. Å bytte mellom flere identiteter, og at en av identitenene dine faktisk er fysisk blind mens den andre kan se. At det dønn kan slukke og slå på kjemiske sammensetninger og nevroner i hjernen og kroppen, fordi du tror selv at du er en annen… Det er forbi interessant. Veldig gøy å se hovedpersonen i filmen bytte mellom de forskjellige personlighetene. En sitat som sitter i meg fra den filmen er “The damaged are the more evolved.”
A Dangerous Method
Da vi så ferdig Split i går, begynte vi å snakke om en annen film som Vero hadde sett i psykologien på skolen for lenge siden som ingen forstod bææret av, men den virket griseinteressant og var basert på ekte personer og fakta, inkludert Sigmund Freud de fleste sikkert har hørt om, spilt av Viggo Mortensen! Keira Knightley gjorde også en god performance i filmen. Jeg trodde den skulle være kjedelig og uforståelig slik som Veronica sa hele psykologiklassen syntes, men jeg ble sittende med øynene klistret til skjermen. Shit, jeg tror det er en av mine nye favorittfilmer. A Dangerous Method heter den, og finner sted på begynnelsen av 1900-tallet. Den tar i bruk datidens nye metoder for terapi og psykoanalyse. Ufattelig interessante samtaler og hendelser i filmen, og anbefaler alle psykologiinteresserte å se den hvis de ikke har gjort det enda. Jeg tror den største utfordringen i filmen kan være hvis du ikke er helt stødig i engelsk, for det er nemlig brukt et veldig formelt språk. Ordvalget og setningsformuleringen de brukte på den tiden kan jeg tenke meg er litt tungt for noen, men hvis det ikke er noe problem for deg, er filmen ekstremt rivende i følelseslivet og du begynner virkelig å tenke over hvordan menneskehjernen er skrudd sammen, og hvordan lyster og samvittighet i menneskets natur virkelig er et mysterium og en selvmotsigelse. I tillegg er det greit å kunne en ting eller to om den historiske epoken de lever i, hva som var typiske og allmennaksepterte tanker, og litt om bohemene. Jeg ble fullstendig fascinert og forelsket, og likte den egentlig ganske mye bedre enn Split. Det var mer min type film da kan man si. Mer kompleks og virkelighetsnær. Jeg er jo veldig glad i historie også. En sitat som sitter i meg fra denne filmen er seriøst alle. Shit, jeg har ikke ord. Veldig mye fokus på problemene og psykologien rundt sex. Skam, lyster, død, egoisme, samvittighet og alle disse tingene Freud og hans kollegaer hadde revolusjonerende tanker om er portrettert perfekt etter min smak.
Lucy
Jeg må også til slutt anbefale filmen, Lucy – som også setter i gang noen av de sammen tankene som i Split, altså hvordan menneskehjernen er skrudd sammen. Den handler om at Lucy (Scarlett Johansson) via et nytt dop, med et uhell får tilgang på større og større prosentandel av hjernen, og filmen viser hva det gjør med henne som menneske. Filmen tar det så langt at du begynner å filosofere rundt menneskets plass i universet. Hvordan, må dere nesten se i filmen, men jeg syns den var ufattelig genialt laget og satt sammen. Akkurat min type underholdning. Utrolig nydelige bilder som er brukt, adrenalinutløsende actionscener, (og det kommer fra en som ikke er glad i actionfilmer) og ikke minst sinnsykt tankevekkende manus og handling i seg selv. Noen av sitatene ga meg chills nedover ryggraden. Bl.a. når hun sier “We never really die.” Jeg er også veldig glad i science fiction, og elsket at den hadde et lite element av det også. Selvom det finnes substanser i virkeligheten, som kan gjøre lignende ting med menneskehjernen som substansen, C.P.H.4 brukt i filmen, tok de det virkelig til nye høyder. Du blir limt fasten til skjermen fra første minutt. Ja takk til flere filmer som dette.
Det å ikke gå på skole, bryter skikkelig opp i begrepet ditt om “en uke.” Nå er det helg, men med friår er på en måte hver dag en lørdag. Og det er rart det, å ikke gå på skole… Jeg som alltid har vært så glad i det, og følt at det har vært en viktig del av hverdagen min. Nå har jeg liksom ingen forpliktelser. Bortsett fra jobben på Sumo, som ikke engang skaper noe orden eller rutine for meg. Jeg jobber rundt 3 tilfeldige dager i uken på Sumo, og har så langt kun fått vakter som begynner på ettermiddagen, som oftest kl. 16.00. Det er også rart at jeg har pleid å være skikkelig a-menneske. Jeg ble trøtt i 12-tiden og våknet av meg selvrundt 9. Det høres egentlig ut som en ganske sunn og fornuftig rutine? Men så kom faktisk én kveld hin dagen og ødelagte det. Nå blir jeg ikke trøtt før klokken 3 og våkner mellom 11 og 12. Jeg prøver grisehardt å få det tilbake til sånn det var før, for det er kjiiipt å føle at så mye av dagen har gått når du spiser frokost i 13-tiden og ikke får tid til å for eksempel trene før jobb. Men i dag av en eller annen grunn våknet jeg klokken 10.00 av meg selv. Så da var det faktisk rett opp med macen og inn å blogge slik at jeg ikke sovner igjen. Jeg skal back on track.
I dag begynner jeg på jobb kl. 16, så hvis noen av dere er higen på noe fresh asian food, kom innom Sumo Åsane! Rett etter jobb skal jeg faktisk på en innflytningsfest med Veronica. Tviler på at det blir noe inntak av alkohol. Har hatt ekstremt lite lyst på det i det siste for some reason, så de siste festene har jeg følt meg avbalansert og aware uten alko. Den formen er undervurdert. Kan heller ikke huske en sigg mellom fingrene siden tidlig-sommer, så skål for helse. Hovedgrunnen er rett og slett fordi det seriøst ikke frister, og da gidd jeg ikke å gjøre det bare for å gjøre det. Eller blende inn liksom. Fuck det, sant. Jeg har det fint med meg selv.
1. NARCISCO RODRIGUEZ Narciso Eau De Toilette. Jeg elsker å lukte nye parfymer, og denne var passende nok en litt crisp, mystisk duft til høsten. Jeg er glad i parfymer som er litt krydret og særegen. Jeg likte denne og kommer til å spraye den lille flasken til innholdet er borte.
2. COLGATE Tannbørste 360 Gold. En ny tannkost til hver nye årstid har jeg fått tips om før. Nå skal det sies at min rosa Hello Kitty tannkost ble kjøpt midt i sommer, og sikkert kunne levd en stund til. Men ettersom jeg har reist litt med føler jeg den har blitt fortere skitten? Jeg byttet den nå i hvertfall ut med denne nye tannkosten, og rart å si men den er perfekt. Akkurat som jeg liker den. God å holde i, og kosten er soft. Det er mest behagelig, og også best for tennene har jeg hørt!
3. Equilibria Gel to Milk Cleanser. Kanskje fineste flasken på en cleanser? Så naturlig og earth-like. Jeg aner ikke hvordan man vet om en ceanser er god, men jo mer naturlig jo bedre. Denne er økologisk og ikke testet på dyr. Har også hørt at andre elsker den.
4. Luxie Onyx Noir Small Contouring Face Brush 512. Denne likte jeg utrolig godt. Myyyk og deilig kost, og utrolig lett å få et jevnt og naturlig resultat om du bruker den til lett countoring, slik jeg gjorde. Ny favoritt sminkekost for sure.
5. DR. PAWPAW Original Balm. Jeg kopierer det som står om den på siden, da jeg syns det var supert forklart: “Denne multibalmen kan brukes til alt. Den passer til såre lepper, tørr hud og statisk hår! Den inneholder aloe vera, olivenolje og papaya – og er helt vegansk!” Sounds good to me.
Det var det var altså de fem produktene som befant seg inni septembers Glossybox. Et abbonoment på dem er å gi seg selv en gave man ikke vet hva inneholder en gang i måneden. Hvem liker vel ikke det? Dere finner hjemmeisden og muligheten for abbonoment HER.
Merker jeg blir litt oppgitt når folk sier at verden er jævlig sted. Med tanke på fattigdom, sykdom og nød og alt mulig negativt. Så blir jeg heller ikke helt fornøyd når mennesker sier at verden er det vakreste som fins. Jeg har øyeblikk i livet hvor jeg kan grine eller få lyst å rive meg i håret over provoserende aspekter med mennesker eller ville endre og omkonstruere alt jeg syns er feil. Men noen ganger finner jeg også absolutt sjelefred og klarer ikke annet enn å nyte og være fylt av en ubeskrivelig glede av å bare være til. Er så rart det der med mennesker. Hvordan vi oppfatter verden. Det jeg prøver å si er vel at vi ikke ser verden slik den er. Vi ser verden slik vi er. Tankene våre om hvordan verden er er bygget opp gjennom et helt liv, basert på sanseinntrykk og opplevelser. Alt har blandet seg i en spesiell, unik blanding i ditt hode og farger din virkelighet med en farge vi ikke klarer å se for oss, for vi er ikke klar over at den er der. Vi bare er her og tenker at det vi tenker er rett. Hva ellers skal være rett?
Det jeg prøver å si er at verden, egentlig er både negativ og positiv. Den er fantastisk og jævlig. Fin og stygg. Og sinnsykt mye av begge deler. Men samtidig er den ingen av disse menneskeskapte ordene som prøver å kartlegge eksistensen med heller. For disse ordene er subjektive. Og denne lille steinplaneten midt i alt og ingenting, er objektivt sett meningsløst selvom vi noen ganger liker å lage en gudommelig mening inni hodene våre. Alt er inni hodet. Gud også. Beklager. Hvis du river egoet og følelsene bort fra dette organismet blant trillioner av organismer vi kaller menneskekroppen. Gud, sansene våre er så begrenset. Synet vårt er perfekt tilpasset slik vi trenger, men samtidig har vi drittsyn i forhold til andre skapninger. Og syn? Hvor utenkelig liten del av virkeligheten er vel ikke det? I tillegg bruker vi en mikroskopisk del av hjernen. Vi mener i har fri vilje. Men så kommer underbevisstheten og fucker med fri vilje. Jeg har ubevisste egenskaper pga noe som aktiverte noen gener da jeg var 2 eller 13, 5, eller et foster. Og denne aktiveringen av gener med egenskaper har skjedd så mange ganger at å ha kontroll på hvordan jeg er som person, er som å prøve å flate ut bølger i en sjø. Nå handler dette innlegget plutselig om noe annet enn om jorden er bra eller dårlig, haha, så tilbake til det… Hva eer de ordene som prøver å beskrive det livet vi opplever? Ord er overvurdert, og samtidig undervurdert. Gud, jeg vet ikke. Verden er ikke svart eller hvit, men en blanding. Grå. Klisjé å si, og vi har hørt det før. Men er det en ting jeg har innsett er det at jeg elsker klisjéer, for de er som oftest rett. Og jeg elsker menneskeheten, samtidig som jeg hater den. Men siden jeg bare er her en liten stund, og syns det føles bra å elske jorden, så ser jeg på det som det beste å gjøre.
Meningene mine i dette blogginnlegget er ikke så selvstendige som de virker. Ikke dine heller. Våre oppfatninger og vårt virkelighetsyn er basert på andres tanker igjen. Jeg liker å tro at mange av tankene er mine egne, men det er så mange faktorer som har spilt inn for å plassere akkurat de tankene i hodet mitt in the first place. Om min bevissthet hadde blitt født i et menneske for 500 år siden, eller om 500 år, hadde jeg mest sansynlig hatt en totalt annerledes filosofi og en tilnærming til slike temaer som dette. Fordi jeg er summen av min kultur, mine omgivelser. Det er rart å tenke på det. Jeg er et barn av min tid. Samtidig elsker jeg motkulturer og motbevegelser. Fordi de utfodrer de allmenn aksepterte oppfatningene, og jeg syns utviklingen går for sakte.
Jeg både hater og elsker disse innleggene. Hater dem fordi de er rotete og jeg aldri klarer å forklare meg bra nok. Og elsker dem fordi jeg får en smule utløp for tankene mine. I hvert fall de tankene som kan deles, eller beskrives med ord i det hele tatt.
Å tenke at livet er meningsløst, befrir meg og gjør meg avslappet, det motiverer meg til å bare have a good time og gjøre det beste ut av det.
Det verste er faktisk når du i flere timer sitter med noen venner og har de dypeste, mest interessante samtalene til langt på natt, også innser du på slutten hvor SYKT leit det er at dere ikke har deres egen podcast, haha. Eller at dere konstant har et kamera på dere. Det nevner vi oooofte når vi er med hverandre, for det er nemlig ikke bare tull som kommer ut av et par tenåringshoder som tilbringer tid sammen en tilfeldig kveld.
Jeg har kjent at kroppen min også dette året preges av uro, bølger av irritasjon og nedstemthet. Det kommer hver eneste høst og vinter for meg. Jeg er et prakteksemplar på en person som blir ordentlig værsyk, og usedvanlig vinterdepremert da jeg var yngre også. Men jeg prøver skikkelig hardt i år. Og jeg tror faktisk at sosialt samvær med venner jeg er glad i, gode, lange samtaler, levende lys og te skal pleie meg og få meg gjennom mørketiden. Jeg må i hvert fall prøve så godt jeg kan, og kanskje en dag elsker jeg også høst og vinter, selvom det virker umulig og uforståelig for meg nå. Jeg lå ganske bra an i september, men da var jo det faktisk sol og 20 grader…. Så det teller ikke. Men nåå, nå mens regnet pisker sidelengs inn fra tunge, lavtliggende skyer, så skal jeg klare å være lykkelig. Jeg leste faktisk en veldig lang artikkel om den vitenskapelige forklaringen bak værsyke, og det hjelper veldig å forstå seg selv litt også tenker jeg. Så ja, jeg har merket tendenser til væresyke, og humøret mitt har blitt truffet av øyeblikk av helvette når jeg for eksempel kaver meg inn i en bil samtidig som jeg lukker paraplyen og vannet spruter inn i bilen og til alle kanter og jeg har lyst til å gi opp. MEN, jeg har også opplevd øyeblikk av ren bliss når jeg sitter inne med telys, en god bok, te eller noen venner. Shit, nå ble dette innlegget langt. Og dette var egentlig bare de tankene jeg hadde akkurat nå. Denne høsten og vinteren har potensiale til å bli bedre enn de tidligere. For generelt sett så har jeg hatt et rimelig høyt lykkenivå denne sensommeren og starten på høsten. Jeg har seriøst elsket å eksistere. Jeg ber til høyere makter, AKA min egen psyke, om at det skal fortsette.
Jeg tror noen ting i livet, som er for eksempel kult, stygt, rart eller fint kan være til mer hjelp enn vi tror. Jeg tror det er opp til hver enkeltperson hva man henter ut fra opplevelser. Det kan være alt fra et vakkert maleri, til en vond periode man har vært gjennom, til et menneske man møter eller en film man ser. En nær-døden opplevelse, noe man angrer på eller noe man liker ved seg selv. Man kan liksom gå videre med livet sitt uten å tenke noe særlig over det. Men med mange ting kan man faktisk hente ut utrolig mye lærdom av. Jeg elsker å gjøre det. Og gjør det med så mange ting som over hode mulig. Man kan seriøst hente noe fra alt om man bare vil. Lage en liten lek i hode hvor pittesmå ting som skjer, symboliserer noe viktig man skal huske på for videre personutvikling. Å være litt bevisst på omgivelser, hva de gjør med deg, og hva de kan gjøre for deg hvis du bare lar dem. Vet ikke om det ga mening til noen av dere, men det er noe jeg har tenkt over i det siste jeg ikke har tenkt så altfor mye på tidligere. Så når folk spør meg hvor jeg får inspirasjonen til noen av de filosofiske innleggene mine fra, vet jeg aldri hva jeg skal svare. For det er så utrolig mange rare steder som det blir vanskelig å se sammenhengen i med mindre du er i mitt hode. Man må liksom lage sine egne koblinger. Jeg kan bli inspirert i alt fra skrivemåten i en Knut Hamsun bok, til en youtubevideo om psykoanalyse, eller en babysnegl som beveger seg fra et gresstrå til et annet i hagen min. En gang innbilte jeg meg at sistnevnte lærte meg meningen med livet. Jeg kunne forklart hvorfor, men jeg vil ikke bli buret inne enda, haha. Noe med tidsbegrep og meningsløshet.
Jeg håper dere skjønner hva jeg mener da. Inspirasjon du finner er helt særegen for deg. Noen ganger kommer det naturlig, og jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor akkurat den ene tingen skulle gi meg så mye. Noen ganger kan man søke litt selv også. Åpne og utvide sinnet og være mottakelige for små eller store ting, som man kan bruke som man vil i sitt eget hode. Verden er en lekeplass, og hjernen er barnet som utforsker den. Det er bare å sparke ut de voksne som prøver å stoppe deg fra å leke, utforske og lære. Hvor her de voksne symboliserer begrensninger du setter for deg selv, og en A4- lammet tankegang. Ha en annerledes søndag. Ha det gøy.
Da jeg ble gjenforent med et par medlemmer av vennekjernen min etter jeg kom hjem fra Trondheim, hadde jeg ikke sett dem på rundt to uker. Jeg kan være en lykkelig idiot noen ganger, og lente meg forover fra baksetet og meddelte hvor fantastisk det var å dele deres nærvær igjen. Det var en dag hvor vennskap og nærkontakt ofte ble tatt opp som tema, og viktigheten av det liksom. Søsteren min sendte meg en liten artikkel hinn dagen hvor en hjerneforsker sa at for å maksimere lykke og minimere stress, var vennevalg og dem man omgir seg med en av de aller viktigste avgjørelsene. Det er liksom sånn man halvveis vet fra før gjennom logikk, men igjen, det er godt å få ting man har tenkt på bekreftet. Veronica sa også den dagen at mennesker bør bli tatt på, eller ha nærkontakt med andre 11 ganger i løpet av en dag. Jeg tenkte shit ja, det hadde vært sykt fint, men jeg er jo ikke i nærheten en gang. Dager jeg ikke tilbringer med venner, er jeg som regel ikke ani en sjel. Så kom jeg på noe jeg hørte om babyer en gang, at hvis ikke de blir tatt på innen de to første månedene av livet sitt kan de i verstefall dø, eller så blir de i hvert fall mentalt skadet for livet. Samme hvis ikke et barn har fått nok øyenkontakt opp til den er fem år, og hvor utrolig viktig det er for mental helse videre i livet. Og visste dere at kosing er bra for immunforsvaret, og at å klappe kjæledyret sitt reduserer produksjonen av stresshormoner? Jeg syns slike ting er fantastisk.
Sykt hvor avhengig mennesker er av hverandre bare for å være frisk. Jeg husker jeg snakket om dette med en kompis for lenge siden også, og han nevnte at det var leit at det var sjeldnere at gutter hadde fysisk kontakt med hverandre enn at jenter har det. Veldig lenge har det jo ikke akkurat blitt sett på som “mandig” at gutter kan stryke hverandre på ryggen eller gi hverandre en klem, slik det har vært allmenn akseptert at jenter alltid har gjort. Det blir heldigvis litt og litt mer vanlig, enn det var da for eksempel fedrene våre var ung. Da skulle man liksom være så tøff, ikke sant? Og ikke vise følelser. Jeg syns å vise følelser å være en bløtfis er det ultimate tegnet på selvsikkerhet egentlig. Å tørre å vise følelser, og ikke minst å ta på andre, når det er naturlig så klart – viser enorm selvtillit, og ikke minst er det utrolig sunt for mental helse. Jeg har definitivt blitt flinkere på dette med årene, og i hvert fall i det siste. Men tror at jeg og mange av oss enda kan bli bedre til å bli mer kjærlige, følsomme og kosete personer. Det gagner jo både oss selv, og de rundt oss <3
