I går hadde deler av vennegjengen en plan om å ta en tur i Nygårdsparken med den nye valpen til Solfrid, Charlie. Jeg har egentlig aldri gått en ordentlig tur i den parken. Eller tenkt over at Bergen i det hele tatt har en så fin park å gå tur i og være i. Det begynner jo å bli en stund siden narkomanene ble flyttet bort fra parken. For de som ikke er bergensere, pleide det nemlig å være stedet hvor de samlet seg og gjorde sitt. Det satt nok et både trist og litt skummelt preg over parken for mange. Så det var egentlig min første ordentlige dag tilbrakt der, og det var virkelig fint. Høsten i Bergen har jo, som nevnt tidligere, virkelig vært noe utenom det vanlige i år, og det er faktisk første året i mitt liv jeg faktisk setter skikkelig pris på den. Dere aner ikke hvor mange bilturer jeg har sittet med ansiktet klistret til vinduet og måpt over fargene i fjellsiden. Caroline sa også noe som er ganske sant da vi kjørte hjem fra byn i går – Bergen kler høsten. Og ja, fargene på bryggen kunne ikke stått bedre i stil med høstfargene på Fløyen i bakgrunnen, og ettermiddagssolen som kommer inn fra havet og mot torget… Bliss. Når vi snakker om “måping,” så var det første gang jeg fikk hilse på lille Charlie også, og herreguuud. De som følger meg på snap (leandra86) fikk se det lille vidunderet på MS. Han er en blanding av bichon frisé og tibetansk spaniel, og er uten å tulle den vakreste, mest fullkomne lille valpen jeg har sett på… jeg husker ikke sist. Leken, vennlig og rolig på en og samme tid. Den lille valpekroppen og den litt bølgete, silkete pelsen. Det mest uskyldige ansiktet. Nei, fy søren. Dyr er magisk, og de vet ikke hvor bra de er selv en gang.
Vinneren av konkurransen om gavekortet hos BGAfotobutikk.no er kåret, og vinneren ble odaoskarsen på instagram! Så snart jeg får svar med e-postadressen vil gavekortet bli sendt med en gang. Gratulerer så mye!!!
Det er vanskelig å skrive på bloggen hvor godt dette friåret gjør meg. Og jeg er ikke så langt inni det en gang. Ikke et halvt år har gått. Ingen reising, ikke noe spesielt, men jeg tror det er noe med det lave nivået av distraksjoner og forpliktelser. Det er noe med det som har gjort det lett å (klisjé) finne meg selv. Jeg pleier min mentale helse på måter jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe alle i hele verden med å gjøre. Jeg driter i hvor teit dette er å si for en 19-åring som burde feste og drite i alt… men, jeg renser sjelen. Det undertrykte følelseslivet i underbevisstheten har blitt plukket opp og pleiet. Self-made terapitimer som psykologer bare kan drømme seg om å nærme. Jeg omgir meg med så ekte mennesker, som jeg ikke la merke til var så ubeskrivelig gode for bare et halvt år siden en gang. Mennesker jeg har grodd sammen med. Jeg har åpnet meg om ting jeg aldri trodde jeg var i stand til å snakke om. Jeg er blitt skikkelig emosjonell og følsom, på en god måte jeg liker med meg selv. Tidligere kalde, usikre meg… Jeg har en sånn ro, og er i så god kontakt med meg selv at forvirrelse eller bekymringer er blitt fjerne konsepter for meg. Det var dette jeg ønsket å gjøre med friåret mitt faktisk. Og det går så uendelig mye bedre enn det jeg trodde… Jeg føler jeg er så godt i gang, men likevel har så mye igjen. Hvor deilig er ikke det?
Jeg tror ikke alle, spesielt voksne, får det beste inntrykket når man sier at man tar friår og jobber. Jeg vet ikke, jeg bare enser en viss skam over å “ikke vite hva man vil.” Jeg vet hva jeg vil. Jeg vil leve, oppleve, tenke, filosofere, gå tur uten å skulle noe senere på dagen, prøve nye ting, og kose meg så mye at jeg lukker øynene i fryd og eufori. Men av en eller annen grunn, i dagens samfunn, så høres det ikke like bra ut å svare det til en voksen, som å si “jeg vil bli lege” for eksempel. Det er noe jeg tenker over med en litt ubehagelig edge hver gang jeg blir spurt om hva jeg driver med. At voksne skal bli småbekymret når jeg sier jeg tar friår og venter med å studere. I mitt hode er det er ingen ting som haster. Livet er ikke så seriøst som politikere, mennesker på tv eller mange voksne generelt skal ha det til. Og om jeg hadde dødd i morgen, hadde jeg vært damn fornøyd med hvordan jeg levde livet mitt. Tingen er – jeg elsker skolen. Jeg elsker kunnskap, fakta, historie, å vite ting, å lære ting. Det strør glitter over eksistensen min, virkelig. Jeg gleder meg til å studere. Men det finnes en safari av ting å lære utenfor skolebygget også. Dette vet jeg, og det er disse verdifulle lærdommene jeg suger til meg nå. Integrerer i livet mitt. Det er gull verdt for meg. For min mentale helse, og livskvaliteten min livet ut.
Kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg ikke til å angre, men takke meg selv for de tingene jeg gjør i dag. Å angre er egentlig også et fjernt konsept for meg det også. Jeg har gjort mye ting jeg aldri ville gjort i dag. Jeg har såret mennesker. Latt meg selv bli såret. Men i dag. I dag og alle dager fremover, så kommer jeg til å bruke disse hendelsene som lærdom. Være takknemlig for at jeg plukker ut det positive jeg erfarte fra ting jeg har gjort. Enten de er superfantastisk, helt jævlig eller nøytrale. Uansett er jeg takknemlig. Takknemlig takknemlig takknemlig. For det handler bare om å bruke fortiden sin på best mulig måte her og nå.
Shit, det å vokse opp… Det å bli 19. Midt i mellom voksen og barn. Jeg får nye behov nå som jeg er eldre kjenner jeg. Jeg trenger litt ting voksne trenger. Alenetid. Penger. Selvstendighet. Egne valg. Men innerst inne trenger jeg også fortsatt mye av det et barn trenger. Det gjør jeg faktisk virkelig. Jeg trenger foreldre. Mindre. Men jeg trenger dem fortsatt liksom. Da jeg var liten, la oss si 11 – om en av foreldrene mine skulle gått bort? Jeg var sikker på at livet hadde vært over. Skikkelig over, ødelagt, ingen håp, kunne like gjerne dødd selv. Jeg var en pysete unge da. Det var jeg. En gang presterte jeg å begynne å grine når mamma og pappa brukte noe jeg syns var litt lang tid på butikken. For jeg var sikker på at de hadde dødd i en trafikkulykke. Måtte være eneste svaret liksom. En av de største forandringene jeg ser på meg selv som barn og nå, er hvor utrolig mye mer fryktløs, carefree og positiv jeg er. Jeg tenker at alt alltid går bra uansett. I små og store situasjoner. Jeg er 19, og jeg kjenner flere nå som gjerne er uten en mor eller far, og de klarer seg. Det var min største frykt som liten, og det er fortsatt en av mine største frykter nå – å miste en skikkelig nær person. Men jeg vet at jeg uansett hadde klart meg. Til slutt. Jeg hadde levd et liv. Og alt ligger i hodet. Det er tankegangen. Å styre følelser 100% er umulig, og bra er det. Det er det som er menneskelig. Men jo eldre man blir, jo mer kunnskap man får, jo mer kan man liksom fikse seg selv.
Da jeg var liten var jeg uendelig misunnelig på den oppmerksomheten lillebroren min fikk i forhold til meg. Han krevde mye mer vel og merke. Det gjorde ikke jeg. Men inni meg gjorde jo jeg. I mitt stille sinn. Eller nei. Sinnet mitt var ikke stille, men jeg var. Da jeg ble eldre innså jeg at det var godt å kanskje ikke få helt samme oppmerksom het som det broren min fikk. Jeg er friere. Mer selvstendig. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Slik alle ung-voksne vil være. Jeg vet at 90% av gangene foreldrene mine ringer meg, er det for å få tak i lillebroren min. Vennene mine og jeg pleier å tulle med det. På en side syns jeg det er deilig å ikke ha noen som overvåker meg. Men kanskje er det noe inni meg som også lengter litt etter det. Det gjør noe med et menneske. Noe med personligheten, kanskje mest i underbevisstheten, det å føle seg litt oversett. Men jeg er redd jeg er litt klar over hva det gjør med meg og. Jeg har bare aldri sagt det høyt. Og kanskje ikke kommer til å gjøre det før jeg er sånn 30 eller noe. Jeg vil fortsatt ha omsorg, men jeg er for gammel til å kreve det på en måte. Jeg er jo voksen på papiret. Men jeg vet at den misunnelsen på, og lengselen etter oppmerksomhet var mitt største og mest langvarige problem som barn, og det er klart det har formet meg til det jeg er og gjør i dag. På godt og vondt. Virkelig på godt og vondt. Jeg er liksom mellomste barnet. Stereotypien for dem er å bli glemt, haha. Men jeg er vel egentlig takknemlig for det også. Kanskje hadde jeg vært mindre klok, mindre erfaren eller et mindre tenkende menneske om jeg hadde vært minst eller eldst. Jeg tror egentlig det. Det er det som har gjort meg til meg. Igjen, på godt og vondt.
I går ble det jo en liten halloweenfeiring her på huset. Veldig gøy at mange kom, faktisk alle unntatt en som var i Spania </3 Men ellers syns jeg folk var dønn veldig flink til å kle seg ut og det var dritgøy og mind boggling å se på antrekkene og i hvert fall sminken til samtlige. Å hoppe rundt, get in to character og nesten tulle som barn var mye gøyere enn forventet. Tror jeg har innsett at jeg endelig liker halloweenfester. I hvert fall med den håndplukkede buketten av venner som kom i går. Veldig koselig å se mange igjen jeg gjerne ikke ser så ofte, klemme og prate og planlegge neste gang vi skal møtes. Jeg fikk også et lite kick da jeg var på senteret og skulle handle inn halloweenpynt til stuen og ikke minst kostyme til meg selv. Hele stuen fyltes opp av sterainlys, dødningshoder, vampyrer og smått av halloweenpynt og svarte og oransjeballonger. I tillegg kom Solfrid med halloween themed muffins og Caroline en halloweenbøtte med smågodt. Det ble litt rødvin- og øl-sipping på meg etter hvert og sov som en baby med Solfrid og Veroinca på overnatting. Det var much needed etter ikke bare en fest, men jeg var også våken i 28 timer i strekk uten så mye som blund sammenhengende før jeg la meg i går. Så litt sliten, men worth it. Så nå skal jeg hente inn litt tapt søvn disse dagene, men føørst skal jeg vise dere litt bilder fra i går før jeg løper avsted på jobb!
Må egentlig bare få lov til å kommentere Annas on point ansikt og beinstruktur, Solfrid sin perfekte halloween look og Fidel faen meg Castro. Føltes ut som den masken stirret på deg uansett hvor du stod i rommet. Er det mulig.
Meg som amerikansk fengselsfange. Verdens diggeste antrekk bortsett i fra lenken som jeg hatet men det var veldig fett ellers. Veronica som iiiiiikke kødder på sminkefronten noensinne. Går ikke an å ikke bli imponert. Og jesus kristus øynene til Celina drepte meg.
Med en thick southern accent fra Louisiana var det dønn ille ute med meg i fengselsdrakten når William kom. Litt svart humor er lov, hoho det var gøy. Elsker oss.
Tror dette matchende paret slayet mest i går egentlig.
Klaaarer ikke blikket til Jonas.
Til slutt Pablo Escobar og meg som er trøtt og lei av narkolivet etter hvert. Neida, her blunket vi samtidig for some reason.
Petter: “Tenk hvis bloggleserne dine tror eg har sånn mage på ekte.” Tror jeg sa tre ganger hvor godt han kledde den ølmagen altså. Gleder meg til han blir sånn femti og (forhåpentlig) får sånn på ekte. Og mustache og en øl i hånden. Damn.
Det er midten av oktober og Halloween er vel rett rundt hjørnet nå! I den anledning må jeg starte dette innlegget med å være kjip og si at jeg aldri har vært særlig fan av den høytiden. Aldri tatt den noe seriøst. Jeg har vært på halloweenfester av den grunn at jeg vil være med vennene mine og se hva de kler seg ut som for å være helt ærlig. Jeg føler ikke det hadde blitt bra hvis jeg hadde gått skikkelig inn for det selv, av en eller annen grunn. Men i dag skal denne negative holdningen min rundt en egentlig morsom høytid snus på hodetv – da jeg selv har påtatt meg det ansvaret å hoste egen halloweenfest. Det siste jeg kunne sett for meg skje for en uke siden. Og nå sitter jeg her da, med skjegget i postkassen. (Gud jeg har aldri brukt det ordtaket verken verbalt eller skriftlig før og vet ikke en gang om det passer men følte den) Jeg har heldigvis gode, fine, ivrige venner som stiller med halloweengodis til huset i kveld i form av bakst og smågodt. Men så snaaart som mulig må jeg flekke meg ut og handle inn litt halloweenpynt til huset og ikke minst et eller annet kostyme til meg selv. En nettside jeg skulle ønske jeg hadde visst om litt tidligere er Partyking.no som egentlig got you covered til Halloween. Uansett om du vet hva du skal være, eller trenger inspirasjon til hva du skal kle deg ut som, finner du det på den siden. Så jeg anbefaler dere fortapte sjeler til å titte gjennom Partyking hvis dere tenker å kle dere ut til Halloween i år. Da har dere forhåpentligvis litt bedre tid enn meg før festen også! Jeg slenger med et par bilder fra siden så dere vet hva det går i. Myye fett til en veeldig billig penge.
Kommentar fra en leser: Tror du på sjelen, livet etter døden, tankenes kraft? Kan du skrive litt om dette? 🙂
Jeg tror at mye av hva som er “ekte” er subjektivt. Vi kan alle være enig om at fysiske ting ting som stoler og mennesker er ekte fordi vi kan oppfatte dem med sansene våre. Men jeg tror også at sansene våre er så begrenset, at det finnes ting som er ekte forbi hva vi kan se og føle. Jeg føler vel på en måte at jeg har en sjel. Men hva det betyr for meg kan være noe helt annerledes enn hva det betyr for en annen. Det er det som er så spennende med det metafysiske. Det vil alltid være mystisk for oss. Vi har separert vitenskap fra oversanselige ting med et litt for hardt skille syns jeg, og det er dumt. For det begrenser oss og åpensinnetheten vår. Jeg føler sjelen er et begrep på en abstrakt og dyp del av at menneske. At sjelen kanskje henger sammen med alt annet i eksistensen, og ikke er en øy for seg selv i hvert menneske. Jeg liker alltid å forestille meg jorden fra verdensrommet. Det er en liten steinplanet. Hvor komplekst livet er her for hvert enkelt menneske er kun subjektive følelser hos oss. Er subjektive følelser ekte? Hva hvis alle forsvant? Hva visst alt levende hadde forsvunnet? Hva med subjektive følelser da? Det går ikke an å ta og kjenne på dem, men vi vet de er ekte. Samme med bevissthet. Å være klar over, og reflektere over egen eksistens. Vår evne til å tenke så komplekst gjør at vi skaper en haug med abstrakte konsepter som ikke er fysisk ekte. Pengesystemer for eksempel. Det fungerer bare fordi vi tror på det og har tillit til det. Det er ikke ekte i utgangspunktet. Men likevel er det ekte i hodene våre, og vi innretter levemåtene våre etter det. Eller ta landegrenser. De er ekte fordi mange mennesker er enige om at de er ekte. Men hvis bare én person syns noe er ekte… så er det ikke det? Eller? Alt vi tror på er jo ekte for oss.
“Livet etter døden” har jeg alltid hatt spennende tanker om syns jeg. En del av meg sier at døden bare er det samme som å sove. Bare for alltid. At bevisstheten din bare forsvinner. Men hvorfor er ikke det like sannsynlig at bevisstheten din blir født på ny i en oter eller en bjørk? Helt siden jeg var liten har det falt meg naturlig å ha et hinduistisk syn på døden av en eller annen grunn. I hvert fall et lignende et. Jeg var sikker på at bevisstheten vår alltid eksisterte, bare i form av et nytt organisme når vår nåværende kropp døde. For tenk på det sånn, og bear with me here; Det “ingentinget” som vi kom fra – altså før vi ble født – det ble til noe. Det ble til liv. Og når vi dør, og går tilbake til “ingentinget,” hvorfor skal ikke det “ingentinget” etter døden igjen bli til noe. Altså et nytt liv. Ingenting har blitt til noe før. Hvorfor ikke igjen? Fortell meg det. Det ser ut til at det er en naturlov som sier at ting kan oppstå ut av ingenting. Universet gjorde det. Bevisstheten din gjorde det. Kjernefysikken sier at det er sånn det er. Så hvorfor skal ikke ingentinget (død) igjen bli til noe (liv)? Slik ser i hvert fall jeg på det. Det kan være det er ønsketenkning, men det virker også logisk for meg.
Jeg er utrolig interessert i å høre hva dere tenker om livet etter døden. Fortell gjerne i kommentarfeltet.
Når det kommer til tankenes kraft, vil jeg først og fremst anbefale alle å lese The Secret eller om the law of attraction generelt. Jeg leste den boken når jeg var tolv og kan trygt si at den forandret meg og måten jeg tenker på for alltid. Glad jeg leste den så ung, fordi den er blitt en naturlig del av tankegangen min, og livet blir lekende lett når du innser hvor ufattelig, ufattelig mye kraft tankene dine har på livet ditt. Virkeligheten, livet og alt du er og opplever noensinne filtreres gjennom holdningene dine og hvordan du tenker. Jeg har veldig stor tiltro til at man kan styre livet sitt i en enooormt større grad enn det folk vanligvis tror. Og jeg tror at ting som skjer i livet mitt er mye mye mye mindre tilfeldig enn de virker som. En utrolig stor del av det som skjer med oss, er vår egen feil. Og du kan argumentere så mye du vil med sykdommer og uhell, dårlige egenskaper og dumme hendelser, men jo mer du vet om tankenes kraft, jo mer innser du at du kan styre livet ditt i mye større grad enn det du har gjort. Det er nesten komisk. Jeg er for eksempel kjempedårlig i matte og teknologi. Men det er ikke fordi jeg tilfeldigvis er sånn. Det er fordi jeg sier til meg selv at jeg er det. Og da er jeg stuck i en latterlig negativ loop hvor jeg konstant sier feil klokkeslett, kommer frem til helt absurde svar i hoderegning og ikke klarer å slå på en tv uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg har laget en sperre for meg selv. Jeg kunne enkelt over en periode fikset det, men de egenskapene er faktisk ikke så viktig for meg at jeg orker, haha. Men dere skjønner tegningen.
Takk for fint spørsmål ♥ Dette er sånne temaer hvor hvert avsnitt egentlig kunne blitt en bok, fordi det finnes så mange flere sider å se det fra eller spørsmål å stille og svar å formulere. Men her er tankene at the top of my head da jeg fikk spørsmålet i hvert fall.
Heisann, dere! For en liten stund siden plukket jeg ut noen nye bilder til rommet mitt fra bgafotobutikk.no. Tidligere har jo alle posterne på rommet mitt vært ganske basic og i svart-hvitt. Men jeg har lenge tenkt at rommet mitt mangler en del personlighet og farger. Jeg vil at det skal gå fra kjedelig hvitt og livløst til noe mer vibrant og mer meg. Jeg valgte disse levende, vakre naturbildene fra BGA fordi jeg assosierer dem med harmoni og eventyr. De setter virkelig et mer sjarmerende preg over rommet mitt. Jeg elsker hva de gjør med omgivelsene mine og humøret mitt. De minner meg på hvor jeg kommer fra og hvor jeg hører hjemme. En liten bit av naturen hvor jeg tilbringer mesteparten av tiden min ♥
BGA har mange andre typer posters dere kan dekorere rommene deres med også, så derfor tenkte jeg å kjøre i gang en konkurranse! Dere finner konkurransekriteriene under siste bildet på instagramprofilen min hvor dere kan vinne et gavekort på BGA for 500kr! Veldig lettvindte kriterier, så ta en titt og delta! Vinneren trekkes søndag 22. oktober. Lykke til!!! Heter forresten Leavalencia på instagram.
I dag er det søndag, og jeg er glad en dag som søndag eksisterer. Den er liksom roligere, mer avslappet og litt blåere enn de andre dagene. Når bort i mot alt er stengt og du ikke har noe å forholde deg til, føler du deg litt fri og som om du kan ta en ekstra pust i bakken. Jeg kjenner flere som liker å pleie seg selv på søndager. Hårmasker eller ansiktsmasker. Gå tur, trene eller se serie hele dagen. Søndager kan også ha et litt trist og nedstemt preg over seg, spesielt hvis du har vært ute dagen før. Nå skal det sies at jeg faktisk ikke har vært ute og drukket/blitt brisen/full siden juli. The Weeknd konserten var vel sist jeg var beruset mener jeg. Det er over tre måneder siden. Det har ikke vært planen. Det har bare blitt sånn. Jeg har gjerne hatt med alkohol på fest, eller hatt muligheten til å drikke, men jeg er visst i en periode hvor jeg har fått helt avsmak på det. Det er så mye gift i en så liten kropp på så kort tid, for en form som ikke alltid er helt verdt det. Føler nesten for å si at jeg har sluttet å drikke etter så mange ganger jeg har takket nei til det i det siste, men så har jeg jo sippet litt her og der. Jeg har liksom hatt min kvote med fyllakuler som ung. Det var jo den perioden et par år før jeg ble 18, og hovedprioriteten til vennegjengen og meg var å skaffe drikke til helgen for å snike oss ut, bli møkings og håpe på å ikke bli tatt, haha. Noen av mine beste minner. Men nå er jeg liksom vokst forbi festperioden, og finner i glede i helt andre måter å sosialisere meg på. Jeg drar fortsatt på fest innimellom, og kjenner meg selv igjen i mange som fortsatt er superengasjert i drikkekulturen. Den gamle meg vel og merke. Anywho, jeg har ikke konkrete planer for søndagen enda, men jeg får vel starte med å komme meg opp av sengen og lage meg noe frokost etter hvert. Alt jeg vet er at dagen skal tilbringes som på bildene under. Avslappet, sminkeløs og i de mykeste klærne jeg eier.
Hvor dum kan man bli gange 2!? Jeg møtte nettop opp på jobb kl 16.00, og fikk beskjed om at jeg ikke begynte før om to timer! Wihu, jeg er en kløne. Så da har jeg litt tid å slå ihjel før det braker løs på Sumo Åsane i kveld. Gud, jeg har blitt altfor godt vant med god mat i det siste. Jeg forguder menyen deres og prøver å lære meg hva som er i alle rettene. Så jeg innbiller meg at jeg er nødt til å teste ut hele menyen for å lære best mulig. Så hver gang etter jobb er det ny rett med hjem. Som ansatt der får jo man en del rabatter, men det blir ikke særlig billig i lengden om man tar så mye nytte av det som jeg gjør, haha. Neida, men jeg unner meg det. Mamma og mormor kom innom jobben hin dagen, og mamma konstaterte at jeg var et prakteksemplar på en livssnyter. At jeg er flink til å sette pris på småting. Og jeg antar det er sant. Jeg går egentlig og koser meg stort sett hele tiden og trives med det jeg gjør enten det er å skrive et blogginnlegg, lage en heidundranes frokost bare til meg selv (typ hver dag, haha) eller vandrer rundt og rydde på jobb. Syns det er deilig å bare gjøre ting og leve egentlig. Livet er et meningsløst messed up spill, I’m just along for the ride.
Heisann, alle! Nå skal jeg fortelle dere om hvor dum jeg har vært. I går og i dag har kanskje vært de to verste dagene på lenge lenge. I hvert fall på over et halvt år. Gårsdagen var egentlig bare full av irritasjonsmomenter som oppstod da jeg vasket huset, gikk på trening, på butikken. Bare sånn elendig dag hvor ingenting klaffer, du søler ting og får ikke gjort halvparten av det du skal. I tillegg hadde jeg sånne spenninger øverst i ryggen føltes det som, som gjorde det ubehagelig å puste. I hvert fall på trening. Jeg var over all rastløs og irritabel. Om kvelden ville jeg baare sove og var ikke i humør til å ligge å vri meg i sengen til klokken 4, så jeg impulsivt slurpet i meg en halv Cosylan hostesaft, DUM som jeg er. Den har varselstrekant på seg, og burde brukes med omhu, selvom (jeg syns) den smaker digg. Jeg kombinerte den med litt andre lettere medisiner og tenkte at det gikk helt fint. Jeg sovnet, men våknet i dag opp med en heavy hodepine, og har tilbrakt dagen i sengen, sovende av og på, grinende av og på, ikke kunnet sett på skjermer eller skrevet ordentlig på mobilen pga skjelving. Jeg var usikker på om jeg burde gjøre noe, så jeg ringte faktisk til giftinformasjonen som er et genialt konsept jeg ikke fant ut om før i dag. De sa det gikk helt fint at jeg tok to paracet til. Jeg trodde jeg bare måtte la kroppen leges av seg selv, men jeg fulgte rådet deres. Og takk gud for det, for nå har jeg nemlig sovet i to timer og kan se på skjermer, skrive og hodepinen er mild. Kroppen føles fortsatt elendig og slapp, så resten av kvelden tilbringes som resten av dagen. Gud, jeg syns nesten dette er flaut å skrive om, menmen syns det er greit å dele noen av mine feilgrep på bloggen her og, så kan dere forhåpentligvis lære av dem, haha :))) Er mye bedre nå i hvertfall.
