Konturen av solen markerer seg gjennom skyene over Vietnam. Den ser ut som månen bak det tynne skylaget. Kanskje en antydning mindre til og med. Man skulle tro solens form var større når skyene svevde andre steder og de guddommelige strålene stekte og spiste opp bakker og hus. Jeg lar våt sand fra havbunnen leire seg i hendene mine foran brystet mitt. Mønstrene og bevegelsene de små brunfargene skaper, snirkler seg uforklarlig mystisk og småpsykedelisk ned langs håndflaten min og klasker bløtt i havet. Det føles nesten som om det gjør narr av meg, så vakkert er det. Like mange sandkorn som stjerner i universet. Perspektiv lyger. For meg er månen like stor som solen og sanden like stor som stjernene. Men hvor vakkert, at alt har en sammenheng. Eller at vi liker å lage det i hvert fall.
Jeg håper det er normalt å bli like nervevrak som det jeg har vært første gang man reiser alene. I går kveld skulle jeg ta en nattbuss fra Nha Trang til Hoi An, som tar 11 timer. Jeg sørget for å være ute i god tid til busstoppet, og mens jeg satt og ventet kom det bort en gammel mann på sykkel som solgte bøker. Jeg ga først et høflig smil og ristet på hodet, egentlig uinteressert. Fem minutter senere hadde jeg tårer i øyekroken da han viste meg norske bøker og bilder av Norge, blant annet et av den fine hjembyen min. Og en slags hjemlengsel veltet over meg. Ikke at jeg ville hjem… Men det var bare noe med å sitte helt alene med de norske tankene mine i en bråkete asiatisk by og se et bilde av lille, familiære Bergen på en vinterdag med noen norske ord bakpå på. Jeg ente opp med å kjøpe en bok om Vietnamkrigen av han. Jævla patos.
Selve bussturen var finere og koseligere enn jeg noen gang kunne tenkt meg. Og jeg som fryktet den så mye… Hvis dere har meg på Snapchat (leandra86) så dere hvor komfortabelt vi lå. To etasjer med liggeseter, eget teppe og en flaske vann. Det var noe med den stemningen også. Å ligge inntil et vindu blant knitringen av chipsposer og pratingen på tysk og britisk av backpackere i løse bukser, tursekker og solbrune ansikt. En som sprintet frem og tilbake til toalettet rett før bussen dro, livredd for å miste den, fant virkelig roen med bamsen i fanget og en pause fra storbyen. Meg altså. Det gikk helt fint. Og nå er jeg i Hoi An!
Hoi An har bare gitt meg smil om munnen så langt. Folkene er er varmere og heldigvis litt bedre i engelsk her enn i Nha Trang syns jeg. Det er i hvert fall slik jeg har opplevd det. Jeg er glad dette er den byen jeg skal være lengst i. Fem dager her før jeg drar videre. Stranden er perfekt, og det føles mindre turistaktig selvom det er flere turister her. Hoi An er en regnbue av mennesker, mat og munterhet. De sier gamlebyen skal være fabelaktig om natten med alle lysene og lanternene. Da passer det ypperlig at dagslyset begynner å avta nå som jeg skal ta en pause på puten. Dvs. blogge. Jeg gikk nettop en tur og kjøpte en banh mi- (en sandwich jeg får anbefalt av de fleste som har vært i Vietnam) Det blir ikke den siste jeg spiser her nede for å si det sånn. Av alle ting, har jeg noen venner og bekjente som befinner seg i Hoi an i dag! Jeg tror det blir veldig, veldig godt å se noen kjente fjes i kveld.
Som dere ser er hotellet mitt (og ikke minst frokosten) her virkelig en perle over en liten bro fra sentrum i Hoi An. Jeg har fått en del spørsmål om reisen min allerede, men føler meg fremdeles for noob til lage et helt innlegg med svar på alt, selvom jeg har lært utrolig mye allerede. Men jeg tenker å samle opp spørmsplene til et innlegg jeg kan lage når jeg er hjemme igjen, så om det er noe dere lurer på, så er det bare å spørre underveis! Jeg tror et slikt innlegg vil være veldig lærerikt for meg selv også ettersom det blir en liten oppsummering av det viktigste jeg vet om å reise til Vietnam eller til et fremmed land generelt. Her er litt flere bilder av byen 🙂
Innså ikke at hun smilte til meg før jeg lastet bildene over på pcen ♥ Zoom inn og se hvor nydelig.
Nå skal jeg ta litt pudder på min allerede solbrente nese og se hva natten har å by på. Vi sees!
Jeg husker noen av mine bestekompiser og jeg på ungdomsskolen pleide å si “i dag har vi hatt en dag.” Å ha en dag vil enkelt og greit si at du har fått mye ut av dagen, men på en veldig bedagelig, uanstrengt og spontan måte. Du har egentlig bare våknet opp uten en plan, og når du legger deg i sengen om kvelden er det litt sånn… Damn. I dag var en dag. I dag har jeg gjort mye og vært mange forskjellig steder og jeg er bare fornøyd og tilfreds egentlig. Du sovner med et smil liksom. Det er lenge siden jeg har kjent skikkelig på akkurat den stemningen. For min del må det nesten være sommer for å oppnå den. Noe med at du bare kan gå rett ut døren med de samme klærne du gikk med inne. At solen reflekterer humøret ditt og motsatt. Men i dag, i dag kjente jeg virkelig på det igjen. Jeg tror også følelsen ble amplifisert av det faktum at jeg er helt alene på et nytt og spennende sted. Ingen andre å dele stemningen med enn meg selv. Og det føles latterlig deilig. Ikke ekstase. Eller jo kanskje en rolig, jordnær, ekte smakebit av ekstase. I grunn en veldig trygg og etterlengtet følelse hos meg, som jeg dessuten kjente første gang i dag da jeg spiste frokost her på hotellområdet. Det er et villa-hotell med vakre hager, og jeg spiste en pannekake med rosiner i (en av de beste pannekakene jeg har spist og kaffene jeg har drukket) og plutselig slo det meg… Faen dette er fint. Dette livet. Denne bevisstheten i denne kroppen, akkurat her og nå på denne harde stolen under skyggen, i midten av dette langstrakte, fremmede landet.
Det har ikke bare vært en dans på røde roser siden jeg ankom. Natt til i dag – øyelokkene mine hvilte ikke et eneste sekund. Nå er klokken halv åtte om kvelden her, og håper og håper jeg klarer å sovne i natt. Jeg suger til å sove. Sånn generelt. Begynner å bli en god håndfull ufrivillige døgninger bare i år. Første natten på et nytt sted sover man alltid litt dårligere sier de. Noe biologisk om at man ikke føler seg helt trygg og kroppen liksom er litt på vakt. Interessant, men ikke akkurat koselig. Selvom jeg var knust etter en søvnløs natt, fant jeg ut av at jeg like greit kunne gjøre noe positivt ut av det. Noe jeg ikke kan gjøre i Norge; se soloppgangen i havet ♥ Det fordelen ved å ha sjø i øst. Og det var nydelig og fredfult. Jeg tror det var den soloppgangen som kickstartet den fine dagen min. Dette er den siste fulle dagen jeg har her i Nha Trang, og man kan si jeg fikk mye ut av den, da jeg var ute av hotellrommet før klokken seks om morgenen og tok det meste på sparket derfra. Resepsjonisten spurte meg hva jeg skulle gjøre i dag, og jeg svarte at jeg ikke visste, og spurte han så hva han anbefalte. Da pekte han veien mot Cham Towers som dere ser litt av på det ene bilde. Jeg var ferdig å se på de vakre tårnene før klokken ti om morgenen, og tilbrakte resten av formiddagen på stranden. Uten mobil, uten kamera eller noe som helst. Bare meg, et håndkle og en solkrem. Å ligge i havkanten og stirre rundt meg til lyden av sjø og tutende mopeder, igjen, alene, det var perfekt.
Nå har jeg spist en ikke så vellykket middag ute, men kjøpte med meg noen grillspyd og rar frukt til resten av kvelden. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre på her i morgen, og jeg elsker det. Alt jeg vet er at det venter en buss på meg om kvelden som skal ta meg videre til Hoi An. Som jeg forresten klarte å bestille feile datoer til, hahah. Hjertet pumpet høyt da jeg måtte få hjelp og transport til kontoret til busselskapet for å endre datoene. Folk var ikke så gode i engelsk her som jeg hadde trodd, så kommunikasjonen går ikke alltid på skinner. Men det er (takk og pris) ordnet opp i, og hvis jeg bare får meg en god natts søvn nå, da spår jeg at morgendagen også blir en dag, og vel så det.
Åh, godt å endelig se deg, ukjente sted. For to uker siden lå jeg i sengen på rommet mitt og bestilte en tur til langt, lang borte. Jeg må ha vært innom de fleste land i Asia på Google Maps. Nepal, Bhutan, India, Malaysia, Phillepinene, Thailand, Kambodsja. Jeg visste jeg ville ha østlig kultur, templer, strender, frodig natur, sykling, sol…. Så da ble det altså deg, Vietnam. Med de vakre åkrene, høye fjellene og hjerteskjærende historie. Jeg hadde vel et lite øye til deg hele tiden. Du måtte oppleves. Jeg satt meg på flyet fra Bergen 06.10 om morgenen den 13.mars og nå befinner jeg meg på mirakuløst vis her på ande siden av kloden, en dag senere. Langt borte fra alt jeg elsker og har kjært. Om jeg var nervøs, ja? Jeg klarte meg over all forventning på reisen hit. Men føler meg vel egentlig litt lost her midt mellom veier og mopeder og markeder og undrende blikk. Helt alene i en folksom by langs kysten i sentralvietnam som kalles Nha Trang. Her skal jeg være de første tre dagene før en buss bærer meg avsted videre. La oss se hva du har å by på, Nam.
Dagen kommer fortere her oppe enn nede på bakken. Jeg kan se på mens dagen spiser natten opp. Det gjør jeg aldri hjemme. Himmelens røde og blå kontrast i horisonten blekner mens solen seiler i saktefilm opp langs min side av jorden. At de mest naturlige tingene i verden kan slå deg i bakken sånn? Jeg tror det er det mest ydmykende. Et påtvunget perspektiv. At vi er en del av denne lille privilegerte prosentdelen av mennesker gjennom historien som kan se skyene under oss. Som kan se husene mindre enn oss. Å være over solen når jordens rotasjon innhenter dagens første stråler. Det er noe med det. Å være høyere i stratosfæren gjør himmelen altoppslukende. Jorden blir aldri lengre unna enn akkurat da. Men likevel er den jo rett der nede. Nærmere enn noe annet som finnes der ute. Rund sier de, men alltid flat for pittelille meg. Jeg klamrer meg til familiære følelser av hjem før sansene mine tripper på fremmed jord og kultur. Bamsen min, Pernille. Et bilde av en jeg elsker. John Olav Nilsens bergenske, desperate guttestemme og stemning som kler den behagelige ensomheten og de hemmelige følelsene. Musikken og utsikten blander seg til en cocktail av etterlengtede, eventyrlige følelser.
En drøy halvtime går forbi og plutselig skinner solen meg i ansiktet. Da vet jeg at flyvinduet mitt ser mot øst. Dit skal jeg. Farvel for nå, Europa.
Nå er jeg i en sånn emosjonell periode igjen. Er noe bare det minste rørende eller trist, begynner tårene å trille. Jeg så Dunkirk igjen. Den scenen når han unge, blonde gutten på sivilbåten svarer “ja” når han de har reddet spør om det går bra med han gutten det egentlig ikke går bra med, åååh. Fucket setning, men de som har sett den vet. Resten av filmen er jo tårevåt og nydelig. Tror jeg har følelser for Christopher Nolan. Han vet å gjøre hver eneste scene et følelsesladet kunstverk med alle virkemidler innen kinematografi.
Jeg tror egentlig er jeg mye svakere enn det jeg kanskje gir uttrykk for innimellom. Jeg er så sensitiv for inntrykk og informasjon at jeg kan få fysisk vondt i kroppen av å sette meg i en annens situasjon, eller en av mine tidligere situasjoner, i så mye som et sekund. Så da må jeg raskt sentrere meg selv igjen. Opp med den skuddsikre muren før det gjør enda vondere. Faen jeg må lære meg å takle sånt bedre. Jeg forlater nemlig Norge veldig snart for en stund. Jeg får høre at jeg er tøff som tør og gjøre det jeg skal. Og ja kanskje, men jeg er jo livredd også, visste dere det? Jeg var i besøk hos mamma i går med noen venninner av henne, og hun ene gjorde oss bevisst på noe jeg syns er så klokt og sant at det må deles her. Vi snakket om hvordan noen mennesker som har vært gjennom veldig mye forferdelig, kan takle det så bra og være så sterke personer. At de ikke blir ødelagt eller mentalt knekt etter noe ekstremt vondt. Men et tilsynelatende lykkelig og friskt menneske kan virkelig bedra deg. Det finnes flere forskjellige måter å takle smerte på, ikke sant? Noen utagerer, mens andre reagerer på innsiden. Hvor ingen kan se smerten. Selvskading, spiseforstyrrelser og selvmordstanker er som oftest de største hemmelighetene. Ingen vet hvilket komplekst rabalder som styrer på lengst bak i hodet på andre. Hvilket ulidelig ubehag det forårsaker bak smilet. Det som de må takle, kan være gjemt urovekkende dypt og inngrodd i hjernebarken, og så har de blitt verdensmestere i å skjule det. I å putte på et automatisk skuespill som ikke den mest talentfulle menneskekjenneren kunne sett gjennom. Så bra at de nesten tror på det selv. Man har da kanskje ikke alltid rett når man sier at andre er sterke, når de oppfører seg likegyldig og sinnsfriskt etter noe som har satt dype spor. For er det egentlig sterkest å holde det inni seg eller slippe det ut? Jeg skulle vel på en måte ønske jeg var en av de som klarte å slippe alle mine demoner ut. Jeg ser med store beundrende øyne på andre som klarer det. De er sterke de. Men å være en sånn person går i mot min natur som jeg har bygget og bygget på altfor lenge. Min ubevisste håndteringsmåte. Å bli flinkere til å være ærlig med meg selv og andre er kanskje det skumleste spillet jeg har spilt.
Klokken er elleve om kvelden, og jeg burde være sliten etter å ha fartet rundt hele dagen. Men dette naturlige adrenalinrushet som sirkulerer i årene mine har ikke tenkt å roe ned med det første. Så jeg må bruke det til å få utløp for tankene mine her. Selvom innlegget sikkert blir altfor rotete, lover jeg en bra slutt. For for en dag. Kvinnedagen av alle dager. De sier du lærer noe nytt hver dag. Og i dag har jeg lært en jævlig viktig ting; Viktigheten av å spørre. Å aldri være redd for å spørre. Fy søren så mye man kan få igjen for noe så lite som et spørsmål.
For å ta det i kronologisk rekkefølge: Jeg var på åpen dag på Noroff, den nye skolen jeg skal begynne på til høsten. Veldig spennende! Etter å ha hørt en lang monolog fra en av lærerne, kommer det naturlige spørsmålet: “noen spørsmål?” Jeg spurte om det jeg lurte på og fikk beskjed om at det var veldig bra jeg spurte om akkurat det. Det gikk fra redd for å føle seg dum, til smålig tilfreds med meg selv.
Senere dro Espen og jeg til byn. Jeg må innrømme jeg ble en smule forskrekket og litt redd for ungdommene med kommunistflagg som veivet på Torgalmenningen i 8.mars toget , men Espen var ikke flau for å spørre dem om det han lurte på. Og det endte jo opp med å lære oss noe nytt. Fra fremmedfrykt til forståelse. I hvert fall litt. Politiet stod også på Torgalmenningen. Jeg har egentlig hatt et spørsmål til dem i flere måneder. Espen dro med meg bort til politimannen og fikk søren meg oppklart i det også. (Senere spurte vi også om vi kunne klappe og få navnet på rasen til en av de fineste hundene vi har sett haha)
Også til det siste eksempelet… For bare et par dager siden fant jeg ut at min store favoritt, og kjæreste bergenske artist, i de siste fem årene, John Olav Nilsen og Nordsjøen skulle spille på Apollon. På en eller annen måte klarte vi blant et stappfullt lokale å havne aller fremst, (dere kan faktisk se meg på bilde han la ut på instagram) kanskje to meter i fra sangeren som fremdeles gir meg sommerfugler i magen. Vi satt lenge etter konserten var ferdig og håpte han skulle vise seg så vi kunne ta et bilde med han. På en eller annen måte kom vi i snakk med de som var med å arrangere opplegget, og Espen spurte om det var mulig å få tatt et bilde med selveste. På et par minutter ble jeg den eneste på hele konserten som fikk komme backstage og ta bilde med ungdomsdrømmen min. Fangirlen i meg hopper fortsatt, hahah, så igjen… viktigheten av å bare spørre. Om noe man vil, om noe man lurer på. Det skader aldri. Og gjør langt mye mer godt enn vondt. Det fikk jeg inn med gullskje i går.
Jeg ble forelsket i side 61 i Knut Hamsun’s Victoria i går, hvor hovedpersonen akkurat har fullført boken sin, og han skriver:
Han legger pennen ned og læner sig tilbake. Javel, punktum, ende. Der lå boken, alle de beskrevne blade, ni måneders arbeide. En varm tilfredshet risler gjennom ham fordi hans værk er ført tilende. Og mens han sitter der og ser mot vinduet hvor igjennem dagen gryr summer og banker det i hans hode og hans ånd arbeider videre. Han er fuld av stemning, hans hjerne ligger som en høstet vind have hvor det damper av jorden.
Tenk å skrive sånn da. Og dette er bare en av hans tusen små avsnitt man blir oppslukt i. Var det vanlig å formulere så usedvanlig drømmende setninger på slutten av 1800-tallet, begynnelsen av 1900-tallet eller er det bare han? Jeg vet ikke riktig enda. Tror jeg må lese enda mer gammelnorsk. Jeg husker da vi skulle lese “En folkefiende” av Henrik Ibsen i felleskap i klasserommet på videregående. Den første lange teksten jeg leste på gammelnorsk. Første halvdel av boken kunne like gjerne vært arabisk for meg. Men så kommer man inn i det, og det er liksom gøy når man mestrer noe. Jeg har egentlig alltid hatt et noenlunde greit språkøre, så språk er både gøy og ikke så altfor vanskelig for meg å lære. Og gammelnorsk er jo ganske likt dagens norsk og dansk, at du etterhvert ikke tenker over at du leser gammelnorsk lengre. Så siste halvdel av “En Folkefiende” vekket en beskjeden gnist i meg, og jeg husker jeg skulle ønske jeg prøvde å forstå mer av første halvdel. Nå må jeg minne meg på at dette er en blogg hvor lesergruppen er rundt min egen alder, og ikke for norsklærere, så jeg skal ikke la dette innlegget bli mer norsknerd enn dette. Men jeg tror jeg må lese enda en bok av Hamsun når jeg er ferdig med Victoria. Gammelnorsk er så overdådig vakkert og formelt at i hvert fall samtalene nesten kan bli småkomisk. Finner meg selv måpende av noen setninger av og til og tar bilder av dem bare for å huske. Kanskje jeg kan hente ut litt inspirasjon til min egen skriving fra en liten roman skrevet for hundre år siden.
Jeg har skrivesperre. Mitt forrige innlegg sto tomt, og jeg tenkte: Er det greit egentlig? Å bare poste bilder uten tekst iblant? Jeg har vel egentlig mye på hjertet. Mye i hodet. Men tankene er for vanskelig å gripe tak i. De er svevende og kaotisk. Mellomstadier er rare. Det danner seg en oppbyggende stemning i livet mitt for tiden. Ting skal skje. Men nøyaktig for øyeblikket, er hverdagen for middelmådig til at den er verdig deres tid. Så rart å si; At hverdagen er middelmådig… Når bare det faktum at jeg eksisterer, har en menneskekropp og føler bevissthet i denne superpsykedeliske, usannsynlig tilfeldige eksistensen, jeg i bunn og grunn til og med kan disponere forbi de grensene jeg tror jeg har. Man blir vant til alt, antar jeg. Magien i noe vakkert forsvinner litt om du lever med det lenge nok. Det trenger ikke å være så lenge en gang. Trist, men også en livsviktig motivasjonsfaktor til å gjøre noe nytt. Å oppsøke det større. Kanskje det er en medvirkende årsak til menneskelig utvikling – det å bli vant med ting. Å ikke lenger være fornøyd med hva du har har. Det dytter deg videre. En del av meg skulle vel kanskje ønske den følelsen var enda sterkere. For det er i grunn litt for behagelig å være vant til noe. Vi er veldig mottakelig og svak for mønstre, vi mennesker. Og de sier jo, og jeg er fullt klar over, at “discomfort is your friend” og “life begins at the end of your comfort zone” Slike klisjé sitater som egentlig er så jævlig riktig. Og kanskje det er der det går et skille mellom mennesker. De menneskene som nøyer seg, og de som ikke gjør det.
Vel, jeg har jo et par store ting i vente som skal oppleves snart. Eller store og store. Ting jeg gleder meg til å leve og dele. Store for meg. Og det er mer enn nok, ikke sant? Det burde være det. Samtidig, i det jeg skriver dette, kryper den fornærmelsen seg inn fra bakhodet mitt som jeg vet altfor godt – venting er jo også idiotisk. Tiden nå er like perfekt som en mer spennende tid til å skrive. Jeg har jo lært at jo høyere grad ubetinget lykke, jo bedre. Jo friere liv. Jo sterkere psyke. At man ikke trenger noe for å være lykkelig. Betyr det at alminneligheten er bra nok? Hm, det motsier jo isåfall det jeg skrev i første avsnitt. Jeg må innrømme jeg ble litt forvirret og usikker er øyeblikk, før jeg kom på enda et sitat. Et mer betryggende et, som jeg husker jeg postet på Instagram for lenge, lenge siden. “Be happy with what you have, while working for what you want” En av mine absolutt favoritter, og en balanse jeg alltid kommer til å strebe etter.
Så da er det vel bare til å skrive da. Nå som da. Nå som en gang i fremtiden. For man har alltid en tanke. Og er det en ting jeg lærte i høst, er det at en tanke virkelig kan bygges videre på i det uendelige, uansett hvor alminnelig. Og plutselig tenker du at du er for dum til å være så smart. Jeg tror mange av oss gjør det. Og jeg antar min første tanke da jeg skulle skrive dette innlegget var feil: “Jeg har skrivesperre.” Så kanskje det faktisk ikke er en ting en gang. Kanskje det bare en en nøkkel i en lås du må gidde å reise deg opp av sofaen for å vri om. Så viser det seg en frodig og fruktbar hage av filosofi. For sannelig kunne setningen “jeg har skrivesperre” også bygges videre på. Jeg sa jo riktig nok i min forrige video at livet handler om momentum. “Du må bare få fart på sakene, så går resten av seg selv” eller noe sånt, mener jeg at jeg sa. Og at det gjelder alt. Jeg måtte bare skrive første setning. Så kom hele dette innlegget av seg selv. Og enda mer latterlig; dette er bare halvparten av det jeg skrev. Resten ble klippet og limt inn i et annet innlegg. Wow. Det er virkelig ofte lettere enn man tror.
Dagens skriverier er et ekko av tankene mine denne formiddagen. Litt for rotete for at jeg nøyer meg med dem. Så nå tror jeg at jeg skal prøve å meditere litt. Vi sees ♥
