Etter frokost i dag begynte jeg å forme setninger til et blogginnlegg i hodet mitt. For første gang på veldig lenge. Friåret mitt går mot slutten. Jeg begynner å studere filmproduksjon på mandag – et valg jeg er veldig stolt over at jeg tok. Magefølelsen min sier den skolen mer enn noen andre skoler i hele verden. Dette friåret har vært langt. Det har føltes som 3 år minst. Jeg har på mange måter tatt en pause fra absolutt alt dette året. Ikke bare fra bloggen og vanlige rutiner, men til og med hele verden og virkeligheten har blitt satt på pause av og til. Med mye fritid, har det blitt mye tenketid. Og mange netter har jeg tenkt meg selv gal til langt ut på morgenen. Jeg har aldri opplevd et så bredt register av følelser på et år. Gamle problemer har innhentet meg, nye problemer har oppstått. Men jeg føler jeg har nådd et punkt hvor ting skal forandre seg. Jeg har ikke vært i stand til å legge energien min i bloggen den siste tiden. Ikke i det hele tatt. Jeg har følt at jo lengre og lengre tid det går, jo vanskeligere og flauere er det å poste et nytt innlegg. Jeg tviler på meg selv i alt jeg sier og gjør. Også bloggen. Jeg vet at den gjør meg godt på terapeutisk vis når jeg skriver til dere, og dere skriver til meg. Og ja, det må jeg si – tusen takk for de fine ordene i kommentarfeltet. De har virkelig truffet og rørt meg dypt. Noen av dere er så genuint gode mot meg, og det er dere nok mot andre mennesker også. Aldri mist den egenskapen. Vakre vakre sjeler. Men det finnes også et negativt aspekt med å blogge, og det er det velkjente og omtalte presset man føler. Å ta mange bilder av seg selv, å være fornøyd med noen, misfornøyd med andre – det tuller skikkelig med hodet, det. I hvert fall mitt. Synet mitt på meg selv er ikke, og har ikke vært som det burde, på lang, lang tid. Og det har gjenspeilet seg i væremåten min og reaksjoner til de rundt meg. Det gikk så langt at jeg ble tvunget til å sette foten ned og ta tak. Og jeg er evig stolt over å ha spurt om hjelp både av nære og profesjonelt. Jeg vil finne en gyllen middelvei, en som fører meg til et bedre sted. Jeg er på vei dit. Så her sitter jeg altså og skriver til dere. Og meg selv. Uten forpliktelser. Ikke vet jeg hvor mye jeg vil dele verken i dette innlegget, eller innlegg fremover. Å vise sårbarhet er styrke, men baby steps <3
Akkurat nå sitter jeg og drikker kaffen min og lurer på om det er den eller meg selv som ga meg skrivelyst. Jeg tror det er meg denne gangen. Jeg smiler mot blogginnlegget mitt. Og jeg smiler forsiktig til fremtiden også. Jeg har mye å glede meg til, og det hjelper. Jeg blir ikke boende hjemme så veldig mye lengre faktisk. Mitt fremtidige hjem gjør meg giret og optimistisk, men også litt nervøs. Å legge både ansvar og frihet i disse skjelvende hendene? Det kan gå enten veldig bra eller veldig dårlig. Mitt nye hjem ligger rett i nærheten av den nye skolen jeg skal begynne på. De to tingene i seg selv er ganske store for meg – ny skole og nytt hjem. Ellers gleder jeg meg til både fadderuke, en lenge planlagt hyttetur, HØST og høstfarger, jul og generelt bare nye tider. Jeg kommer nok til å dette litt av stien min innimellom, men litt omveier har vi tid til. Jeg gleder meg til å fortelle om det.
Puster lettet ut nå. Det var visst ikke så vanskelig å blogge igjen likevel. Noen ting glemmer man aldri.
Hvis dere vil følge hverdagen min tettere, finner dere meg her: Instagram: Leavalencia VSCO: Leandravalencia Snapchat: Leandra86
I dag har jeg vært på den nye jobben min i hjemmesykepleie! Femte vakten min siden jeg begynte, og jeg trives uten tvil allerede! Blir mer og mer sikker i det jeg gjør for hver vakt, og jeg møter så mange uendelig skjønne mennesker i løpet av dagen at tiden flyr forbi. Jeg har aldri hatt en jobb jeg liker så godt, i hvert fall så raskt etter jeg begynte. Faktisk nesten så mye at jeg lurer på om jeg skal ta enda et friår til bare å jobbe der. Det er i hvert fall nok av vakter der å ta i forhold til hos jobben jeg har hatt siden skoleslutt i fjor. Jeg skulle gjerne ha jobbet mer dette friåret som har gått, men de hadde ikke så mye bruk for meg på jobben at jeg plutselig kunne få fri i flere uker av gangen. Det er jo deilig, men samtidig vil jeg drive på med noe jeg liker i hverdagen. Og først nå denne sommeren har jeg endelig landet på en jobb som trenger hjelpen min, og som jeg i tillegg er veldig optimistisk til.
Jeg har jo virkelig gledet meg til å begynne på filmproduksjon den 13. august. Men jeg har aldri hatt noe hastverk for å fullføre utdanningen min. Jeg vil først og fremst leve et innholdsrikt liv og prøve forskjellige ting. Så jaa, kanskje jeg faller inn i fellen alle voksne advarer om – når du først tar ett friår, er det veldig lett at det blir flere. Haha, og jeg har jo vært så sikker på at jeg skulle begynne å studere igjen og gledet meg masse til filmproduksjon. Jeg har allerede begynt å lese en bok en av lærerne der anbefalte meg for å forberede meg. Men årene flyr jo forbi de også, så det hadde vel kanskje ikke vært så dumt å ta et friår til med masse jobb, hvor jeg kan tjene meg gode penger til bolig eller hva som helst i fremtiden, for å så begynne å studere igjen. Jeg har frem til 13. august å bestemme meg på. Om jeg ikke møter opp den dagen, mister jeg skoleplassen. Uansett hva jeg velger, tror jeg det blir utrolig bra. Skikkelig luksusproblem føles det ut som. Vi får se hva jeg gjør! Fortsatt litt tid igjen å bestemme meg på…
Som noen kanskje har fått med seg på andre sosiale medier, har jeg vært på en liten reise nylig. Jeg fikk oppfylt enda et reisemål i begynnelsen av juni og var på min første kjærestetur i samme slengen! Jeg satt og så litt på steder i Portugal for noen måneder siden og falt pladask for bildene jeg så av en liten by som heter Sintra. Den ligger 40 minutter med tog utenfor hovedstaden, Lisboa, og ble kjapt en drøm å besøke. Drømmen kom i oppfyllelse og selve destinasjonen var fullstendig nydelig og over all forventning. Vi bodde først på et luksuriøst hotell og spa i Lisboa i tre dager. Det ble en aldri så liten storbyferie med shopping, luksus og mat. De tre siste dagene, bodde vi i en øde liten landsby på et sted som heter Quinta Santo Antonio. Jeg blir litt stolt av meg selv når jeg klarer å finne slike vakre perler når jeg reiser. Det så såå eventyrlig ut på bildene, og stod virkelig i stil med hele Sintra-viben. Hele den byen og stedet vi bodde var som tatt ut fra en Disneyfilm, og det var helt spesielt å se det i virkeligheten. Espen og jeg ble mer enn fascinert og gikk rundt og måpte av de idylliske, eventyrlige hagene vi besøkte, og palassene i alle regnbuens farger bortgjemt bak palmer, gigantiske grantrær og kaktus. Jeg har aldri noen sted i verden sett en så mangfoldig natur. Jeg absolutt elsket Sintra, som inneholdt masse historie og er bygget med inspirasjon fra romantikken. Absolutt et reisemål jeg vil anbefale dem som liker å se på vakre ting, være i natur og liker historie og arkitektur. Perfekt kjærestetur iallfall!
Været begynte veldig bra uken vår i Portugal men avtok rolig og endte i masse regn siste dagen. Da lå vi for det meste inne på rommet der vi bodde. Det var ikke et hotell, men en far og en datter som drev eiendommen sammen. De bodde der selv, og lot gjester overnatte på de mange rommene. Et gigantisk herskapshus med skikkelig 1800-tallet interiør og stil, med en frodig og drømmende hage jeg aldri har sett maken til!
Jeg hadde med meg fire bikinier men fikk faktisk ikke brukt noen av dem. Vi priorierte ikke å finne en strand akkurat denne ferien da det var så mye å gjøre å se, pluss at været ikke helt tillot det. En av bikiniene jeg gleder meg til å bruke når vi skal til Spania senere i sommer, er denne brune jeg postet på Instagram for noen dager siden. Jeg fikk noen spørsmål om hvor den var fra så da har dere en direktelink til den rett her. Jeg rev rett og slett av de som skal være rundt armen. De var veldig søte men max ubehagelige, spesielt når du har så store guns som meg.
Håper dere likte dette lille reisetipset. Until next time <3
Jeg sitter svett og heseblesende med nettsiden til blogg.no foran ansiktet. Den hastige turen hjem fra jobb og trening i dag, overveldet meg med setninger jeg intenst ville formulere her. Jeg har sikkert glemt halvparten og får nok ikke skrevet ned nøyaktig det jeg tenkte da jeg gikk ute for noen minutter siden, men jeg ble truffet av et sterkt kall til å blogge, som lyn fra klar himmel. Jeg har lyst til å forstå psyken min og hva som drev meg til dette begjæret. Det kan være flere ting. For det første har de siste dagene vært ganske bra, og selvom jeg har hatt svake, overveldende negative følelser i noen øyeblikk, er jeg likevel fornøyd i retrospekt. Oppstemt. Så kanskje det er derfor jeg sitter her og plutselig skriver. Fordi jeg er glad, motivert, har energi, og vil få den ut kreativt.
I kjipe perioder, er det ubegripelig fascinerende og nesten skummelt hvor lite energi du har i forhold til i gode perioder. Jeg har lyst å visualisere disse abstrakte idéene om negativt og positiv tankesett til dere, men så avansert og sofistikert er ikke denne virkeligheten, at et menneske kan gjøre det for et annet menneske. En annen drivkraft til skrivelysten min nå er kanskje også et mer underliggende ønske jeg tror vi alle har litt i oss. Nemlig å dele de fine aspektene ved livene våre. Det er vel det de fleste av oss gjør her på sosiale medier. Ja, jeg kan filosofere om rå, ikke-idylliserte tanker, skrive mørkt og vise de kjipe sidene også. Men det er jo også noe jeg ønsker å vise frem for å skape det inntrykket jeg vil dere skal ha av meg, ikke sant? Eller få oppmerksomhet. Eller bekreftelse. Men også dele og skape fellesskap og fellesforståelse. Menneskelige behov vi ikke burde skjemme oss for å innrømme at vi alle har. Internett er formet for å fylle det. På godt og vondt.
Å kontrollere naturen sin
Akkurat nå var det positivitet og engasjement som drev meg til å ville dele noe med internett. Jeg er glad og jeg vil vise det – en følelse mange er drevet av, uten å direkte innrømme det til seg selv med klare tanker og setninger i hodet. Bare bla gjennom explore på instagram. Vi er kontrollert av underliggende lyster og behov i biologien vår, som fører oss til å gjøre ditt og datt. Det er et slit å prøve å kontrollere det, eller holde seg selv i nakkeskinnet, hvis du i det hele tatt orker å prøver da. Noen mennesker (spesielt godt voksne, men mange unge og) ser ut til å gå på ukritisk autopilot, og helt ærlig virker det jævlig deilig, unnskyld språkbruket. Tenk å ha faste, bestemte meninger om alt. Jeg ser ting fra altfor mange perspektiv til å fortelle noen at noe er svart eller hvitt. Så mine vage, usikre, men likevel gjennomspekulerte meninger gir meg kanskje utad en svakere personlighet, men samtidig mer dybde. Det kjipe er hvor selvkritisk man blir, og hvor vanskelig det blir å diskutere med andre, hvis man ikke engang er overbevist om sin egen mening, men er automatisk åpen for at andre har rett i en liten krok av sinnet. Forvirrende. Jeg syns det motsatte “bestemte” livet virker mer behagelig. Men nå er det ikke en hemmelighet at jeg er smålig fan av å oppsøke ubehagelige situasjoner fordi jeg tror de kan gjøre meg godt somehow.
Jeg er veldig for å ikke bry meg om hvordan andre lever livet sitt så lenge de ikke gjør skade mot andre. Noen bryr seg om livene til andre i et negativt lys, og innser ikke at problemet ligger ved dem selv en gang… Men igjen, de er none of my business. Jeg har mer enn nok med å fokusere på å gjøre meg selv til et bedre menneske. Noen ganger klarer jeg det. Andre ganger ikke. Ofte suger jeg. Jeg tenker på måter jeg absolutt ikke vil tenke på, men så gjør jeg det selvom. Jeg tror nok det tar mange år å lære kunsten og stoppe seg selv i å tenke selvdestruktive tanker. Jeg kan være flink til det av og til, men hvis klokken er fire om natten og jeg blir uoppmerksom, er det rett tilbake til driten. En evig drakamp mellom natur og mindfulness.
Et paradox
Så må man begynne forstå hvorfor, og lokalisere hvor følelsene kommer fra… Som oftest plager jeg meg selv om meg selv. Men om jeg noensinne irriterer meg over andre, ender jeg opp med å irritere meg aller mest over meg selv igjen til slutt. Fordi jeg er blitt så klinkende klar over at det er holdningen min, eller bare det faktum at jeg bryr meg, som er problemet. Ikke noen andre eller noe annet. Det krever litt å innse at alle er en refleksjon av sine egne tanker og at negativiteten i sitt eget hodet er selvforskyldt. Man liker å ha noen å skylde på. Det er lett, men det er en vane jeg tror alle har godt av trene bort. Det er på en måte et paradox også – En del av meg er veldig freudiansk og mener vi er formet av omgivelsene våre, at fri vilje er mye fjernere enn vi tror, og at vi har mye mindre kontroll over tankene og livene våre enn vi tenker – og det syns jeg genuint. MEN samtidig kjemper jeg hele tiden mot min egen natur og prøver å ta skjebnen i mine egne hender. Å forme meg selv slik jeg vil bli. Men hva er den bakenforliggende grunnen til at jeg gjør det da? Det må jo være noe som har gjort meg sånn igjen, skjønner dere hva jeg mener? Det er ikke til å bli klok på as. De jævla tankene mine elsker å feste seg til tanken om hvorfor jeg tenker en tanke. Og hvorfor jeg tenker den tanken igjen. Og hvor den kommer fra, og den… Og sånn fortsetter det. Om jeg finner ut av det en dag, vet jeg ikke, men da har jeg millionvis av andre tanker å jakte ned også. Vet ikke om det er meningen at man skal føle man har funnet ut av seg selv uansett. For igjen er hver persons virkelighet en subjektiv opplevelse, noe som gjør sannheten din til en illusjon. Hva som ikke er en illusjon aner jeg ikke.
Anyway, det er vel kanskje ikke bare et behov for å dele og vise dere livet mitt her i dag. Det var også litt terapeutisk. Jeg glemmer hvor fint det er å blogge helt til jeg gjør det igjen. Merkelig med det. Vi vet så godt hva som er godt for oss selv. Men “common knowledge er ikke alltid common practise” hørte jeg noen si. Relaterbart, eller hva? Vi har ikke nok motivasjon til å alltid gjøre det vi vet er best for oss selv, fordi vi aldri vil klare å ordentlig forestille oss den belønnende følelsen av når man faktisk gjør det. Eksempel: Jeg satt inne med noen følelser her om dagen som hadde bygget seg opp en stund. Til slutt rant tårene ustoppelig på et nok så ubeleilig tidspunkt, og det tok likevel all min kraft og viljestyrke og sette ord på tankene mine. Å tørre å si dem uten å implodere av ubehag. Men jeg sverger afterglow-effekten belønner deg surrealistisk svevende. Så det er helt teit at jeg ikke gjorde det tidligere. Det er jo åpenbart at jeg ville føle meg bedre etterpå. Men sant, common knowledge, ikke common practise. Om du er en person som er naturlig innesluttet, sånn som meg, merker du en enorm forskjell i sinn og energinivå etter du tømmer hodet til noen. La oksytocinen flyte, folkens. Les deg opp på måter å utløse det hormonet på, og jeg sverger til skaperen det er life changing.
Nå fikk jeg ikke engang skrevet hva det positive eller negative i livet mitt var en gang. Jeg rotet meg bort i idéenes verden, noe som er ganske typisk meg egentlig. Jaja, dette innlegget er iallfall nesten like rotete som hodet mitt. Gud hvorfor kunne jeg ikke bare holde meg til ett tema? Det får bli en annen gang. Nå må jeg spise og hoppe i dusjen. Au revoir.
Wow wow wow, nå er det så lenge siden jeg har blogget at det nesten er flaut å skrive igjen. Ja, jeg har tatt meg en bloggpause som mange sikkert har merket, og jeg forsvant egentlig bare sånn helt ut av det blå. Først gikk det en dag uten å skrive, så to, så tre, så bare fortsatte det. Jeg har sagt det så mange ganger før – det er altfor lett å fortsette med vaner når ballen først har begynt å rulle. Dette gjelder så og si alt i livet mitt, på godt og vondt. Fraværet fra bloggen har kort oppsummert vært både forvirrende og befriende. Rart å ikke blogge altså. Så mye tid til overs jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Men det har vært nytt og kanskje litt godt for meg å følt på den ekstra friheten også. I tillegg har det vært fint å fokusere enda mer utover, på de næreste menneskene i livet mitt. Jeg har vært mye lukket i mitt eget skall i vinter, så det føles ekstremt riktig og sunt å endelig bruke energi på å behandle de rundt meg med mer og mer engasjement og genuin varme. Sånne ting kommer lettere jo mer tilfreds du er med deg selv og ditt. Jeg har samtidig gått rundt og kjent på en litt (veldig) dårlig samvittighet for å bare stikke av sånn som jeg gjorde, uten noen forvarsel om en pause eller noe. En del av meg tenkte det ikke var så viktig, og en annen del av meg, den som tok hensyn til at jeg tross alt har blogget i over åtte år så og si konstant, sa til meg at det er litt kjipt å forsvinne uten å si i fra.
Som jeg skrev, har det vært befriende og deilig å ha bloggpause, og jeg tenker egentlig jeg skal la den fortsette litt til kanskje. Jeg har parallelt med årstiden, begynt å blomstre jeg også. Etter et halvt år med høst i hodet, ser jeg endelig små spirer og stråler i hjørnene av hjernen min. Baby steps. Så bra som dette, har jeg ikke hatt det siden sensommer i fjor tror jeg, så det er veldig avslappende å føle. Jeg trener igjen, jeg drar steder med mye gress, trær og solnedganger. Jeg er ydmyk og tar ikke for gitt hvilket sted jeg er på mentalt nå. Jeg vil likevel fortsette å strekke meg.
Så ja, jeg kom vel egentlig bare innom her for å gi en lyd fra meg. Vise litt respekt. Så kommer jeg mest sannsynlig tilbake med et innlegg her og der, og muligens begynner fast igjen i enten en nær eller fjern fremtid.
Jeg sier ja til det meste og høster dermed spontane dager i denne evigvarende solsteiken som mai har velsignet oss med. Kan faktisk ikke huske sist favorittmåneden min skuffet meg, men i år har den overgått alle forventninger. Jeg er nødt til å nyte her og nå. I ellevetiden i dag kjører jeg på hytten igjen med noen venner. Så det var en liten update på livet mitt. Ikke noe sensasjonelt, men jeg smiler selvom. Følg meg gjerne på instagram for litt mer flittige oppdateringer på sosiale medier @leavalencia, så sees vi plutselig her på bloggen også. But for now, en liten pause videre, for å vanne blomsterengen i hodet mitt (og solsikkene mine) i ro og fred.
Ny Glossybox å vise dere som vanlig! Denne gangen med det rosa klassiske utseende, og fem fine produkter inni. Jeg personlig ble veldig begeistret for den velduftende håndsåpen i månedens utgave. Jeg kan ikke akkurat skryte av far og si at han er så flink å kjøpe inn verken tannkrem, håndsåpe, toalettpapir osv når vi nærmer oss tom, så da må denne (ryggraden i husetholdet) av og til ta seg av slikt. Å være eneste jente i huset medfører utvilsomt et aldri så lite irriterende ansvar for ting som går disse mennene hus forbi. Rett og slett fordi de er blitt oppdratt som gutter, hvor fokuset er på andre ting enn ansvar og å rydde opp etter seg. Det får meg ofte til å tenke på hvordan jeg skal oppdra mine egne. Det var en liten digresjon! Såpen var i hvert fall veldig grei nå som vi faktisk var gått tom! Ellers syns jeg alltid det er så gøy å få prøver på parfymer. Jeg elsker nye, gode lukter og benytter meg ofte av disse små eksemplarene for å se om jeg trives i en ny parfymelukt 🙂
Jeg ser fine bikinier over alt på sosiale medier for tiden. Jeg antar sesongen nærmer seg. Selv har jeg bare et par gamle liggende som jeg har brukt de siste årene, og begynner å bli smålig giret på å fikse meg noen nye bikinier som sitter stramt og behagelig på kroppen. Jeg reiser nemlig til varmere strøk om under en måned faktisk. På enda en liten spontantur jeg gleder meg til å dele med dere. Så i den forbindelse har jeg samlet sammen litt inspirasjon både til meg selv og andre som kanskje har tenkt å kaste kroppen ut i en sjø eller et basseng i nærmeste fremtid. Jeg syns Romwe sitt utvalg er nesten litt for bra. Og med de sinnsyke prisene, er det vel egentlig bare til å ta seg en nøye gjennomgang av størrelsesgueden deres, måle seg selv og være sikker på at en bestiller noen passende, vakre bikinier for sesongen!
Jeg er sånn smålig i sjokk etter jeg så den siste Avengers filmen på kino. Det var kjæresten som dro meg med. Jeg var jo meeeget lite keen på den type film, men jeg tenke å være en god kjæreste. Uansett skyldte jeg han etter å ha dratt han med på Darkest Hour. Så da ble det superheltfilm på meg. Men holymoly where to start? Jeg ble seriøst sugd inn i Avengers: Infinity Wars fra første scene og elsket hele driten. Jeg har tidligere sett en og annen superfilm her og der. Iron Man, Logan, Batman. Men ikke noe særlig utover det. Jeg elsket Deadpool da, og gleder meg maksimalt til toeren. Men uansett! – Den jævla filmen. Og det var tydeligvis treeren i Avengers. HVOR HAR JEG VÆRT. Hvorfor har ingen introdusert meg for dette? Nå er jeg nødt til å se de to første også. Og kanskje en haug med annet fra Marvelsuniverset. Jeg følte meg rett og slett som et barn igjen, bare meg et mer sofistikert filmperspektiv slik at jeg kan sette pris på de hinsides spesialeffektene som bare blir sykere og sykere jo eldre jeg blir. Storylinen var spennende og så sinnsykt altomfattende. Det føltes skikkelig viktig liksom, haha. De hadde elementer med fra temaer som jeg elsker – mystikk, urhistorier, kultur, astronomi, nanofysikk. Det var så troverdig, for meg da i hvert fall. Nå skal det sies at jeg var i et ganske eventyrlig humør da jeg gikk inn i kinosalen. I tillegg har jeg jo alltid elsket science fiction, og det har vært min favorittsjanger i hvert fall innen bøker. Så jeg er glad jeg har oppdaget mer jeg liker innenfor den kategorien. Men noe av det beste med Infinity Wars var vel humoren. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg, og resten av kinosalen lo oss ihjel. Så jeg tror typen kan si seg fornøyd med å ta med meg på den filmen, hehe. Måtte svelge pessimismen min og innrømme at det faktisk var dritgøy, haha. Noen andre som har sett den eller?
Jeg har pådratt meg en utmattende tørrhoste og rennenese i løpet av natten jeg. Alle rundt meg har vært syk i det siste, og jeg vettu, jeg har gått og skrytt av at immunforsvaret mitt tydeligvis er skikkelig tøft. Men til slutt måtte jeg spise ordene mine da jeg mest sannsynlig ble smittet av min lillebror. I tillegg hadde vi jo en velkomstfest for en venninne som kom hjem fra backpacking på mandag – Solveig, som jeg var med to dager i Vietnam, returnerte etter en mye lengre reise gjennom Asia enn min egen, så da ble det stelt i stand en aldri så liten surprise party for henne. Å se reaksjonen til mennesker som blir positivt overrasket må være noen av favorittøyeblikkene mine i livet, hoho. Veldig vellykket og fantastisk jobbet av alle som ordnet det! Vi ble sittende ute i et nøst med en idyllisk solnedgang og sjø- og fjellutsikt (se Instagram @leavalencia) Gradene derimot, var ikke like idyllisk. Kulde og alkohol er jo kanskje den beste oppskriften på å bli syk, hehe. Dette vet jeg, men det er så lenge siden jeg har gått på den smellen, og da er det lett for å gå på den igjen antar jeg. Så nå har jeg vært hos legen min, fått meds, og skal ligge i sengen med god samvittighet helt til friskhet og rastløshet kicker meg opp igjen. Jeg har kjøpt meg en belgisk vaffel og sjokolademelk som frokost og trøstesnacks, og jeg er faktisk ganske klar for å ta det rolig etter en helg i evig beruselse og lite ivaretakelse av god leverhelse. Jeg har til og med vært på byn! Det er en sjelden begivenhet her i gården. Så det har vært masse venner, både nye bekjentskap og gamle gode. Også noen herlige blogglesere som slo av en prat. Men herregud det har vært gøy da. Litt for bra. Så pause nå, før det blir russereunion på lørdag. Får bare håpe jeg er frisk til da. Det hadde vært lykke. Vel, vi preikes bloggen. Signing off. Nå skal det hviles hardt. Noen andre som har vært syk i det siste?
Minner fremdeles på rabattkoden som kan brukes på Junkyard for å få 15% avslag på kjøpet deres over 500kr! Rabattkoden er LEANDRAV15 og varer frem til 10. mai! Gjelder ikke salg, kampanjer eller deals.
