Jakken jeg bruker hele tiden finner dere her.
Denne morgenen har jeg blitt sittende fastlåst til alle Jim Carrey intervju jeg kommer over på YouTube. Jeg husker jeg så God Kveld Norge for noen uker siden hvor de viste et lite klipp av et intervju med han, hvor programlederen, Dorthe Skappel, deretter lo og sa at hvis noen skjønte hva han mente med det han sa, måtte de gi beskjed til henne. Som om han var blitt gal og det han sa var uforståelig og tullete. Jeg husker gleden jeg opplevde da jeg så innslaget hans på God Kveld Norge, ble revet bort av reaksjonen til Dorthe. Jeg trodde og håpte norsk tv virkelig skulle vise noe som var dypt, rent, ekte og annerledes istedenfor overfladisk og lett å sluke for alle uten å ofre en hjernecelle. Jim Carrey gir utradisjonelle, høye svar. Jeg ser på han som en som har kommet betydelig lengre enn majoriteten i frigjøringsprosessen. Fri fra kultur, stigma, personlighet, den fysiske realiteten vi ser på som eneste alternative måte å leve på. Etter hvert som Jim Carrey har gått gjennom flere oppvåkninger eller awakenings som han kaller det, bare svever og eksisterer han som en menneskelig manifestasjon av en oversanselig, guddommelig sjel som finnes i alt. Han prioriterer det han mener er viktig, og gir tankevekkersvar til alle spørsmål han får som han mener er uviktige. En av de deiligste idéene han har plukket opp, syns jeg, er at ting ikke skjer med han. Om man observerer fra et utenfra perspektiv, skjer ting i universet med seg selv. I form av mennesker for eksempel. Du kan observere ting som skjer med deg selv, som om at noe skjer med noe. Du er like mye universet som et atom, et fly eller en stein. Du er observatøren av eksistens. Av alt som skjer. Du gir fra deg egoet ditt, personligheten din, idéen av hvem du er og den karakteren du ubevisst har bygget og automatisk ruget på hele livet. For meg høres det ut som å gi slipp på en bunke med bekymringer.
Jeg har en ganske tydelig anelse selv om hvor fastlåst jeg er i egoet mitt og hvor mye jeg kan lengte etter overfladiske ting og følelser som ikke bringer meg nærmere en ubetinget kjærlighet, frigjort, autentisk eksistens og rent sinn. Jeg er fremdeles 20, og skal innom et par ting i livet jeg vet ikke er viktig, men på en måte er de det også… Til slutt. Jeg skal innom ting jeg vet er midlertidige, ikke bærekraftige opplevelser. Fordi jeg har begjær og vil leve livet mitt slik. Så vil jeg samle alt idiotisk jeg har gjort og sitte på toppen av det en dag. Samle følelsesspekteret mitt som vokser seg bredere og bredere for hver opplevelse, og bruke alt til å bare smelte sammen og tilbake til den evige bevisstheten jeg får lov til å besøke en liten del av som menneske. Men akkurat nå er jeg sulten på følelser. Kanskje de vil hjelpe meg å leve slik jeg innerst inne ønsker, og kanskje ikke. En ting vet jeg, og det er at (jeg ingenting vet, hoho, ref. tattisen min) neida, det er at alt handler om perspektiv. Og jeg tror jeg har muligheten til å oppnå en høyere, altoppslukende men likevel tom sinnstilstand en vakker dag, ved hjelp fra alle erfaringene og følelsene jeg har festet i hjernen min. Hvis jeg vil det. Eller kanskje jeg bare lager unnskyldninger for oppførselen min. Trengs det egentlig?
Jeg hadde ikke tenkt å poste dette, men hvorfor ikke. Jeg skulle egentlig bare prøve å skrive det ned og se om jeg klarte å formulere meg slik at tankene mine ble forstått rett. Jeg aner ikke hvilken oppfatning mennesker har av denne teksten, men det var nå i hvert fall det som eksisterte i hodet mitt i dag. Kanskje jeg ikke er alene, eller kanskje andre har en annen unik miks av tankemønstre de føler seg alene om også.
