Jeg har akkurat kommet hjem fra en kinotur for å se den meget omtalte Dunkirk, og kan i hvert fall meddele at den var verdt alt hypet. Definitivt. Ikke bare var hver eneste scene filmatisk og estetisk vakker, (noe som egentlig er blitt en selvfølge i dagens kinematografi) men den var også rå, ekte og smart. Jeg hadde egentlig ikke gjort noe som helst bakgrunnssjekk på filmen. Ikke visste jeg om skuespillerne eller filmprodusentene, men da jeg så navnet til Christopher Nolan i hvitt på svart bakgrunn da siste scene var over, forstod jeg veldig godt hvorfor filmen var så bra som den var og brought me to tears mer enn en gang. Han er en av mine favorittregissører som står bak blant annet Interstellar, som jeg elsker og forguder, og mange andre større filmer så klart. I tillegg så jeg at Hans Zimmer stod for filmmusikken, så du kan i hvert fall ikke forvente noe annet enn kvalitet på lerretet. Anbefales til filmelskere som setter pris på slikt. Det var i hvert fall en tårevåt og imponert kinosal som forlot Bergenkino i går.
Liten sidenote; Bergenkino har fått noe som heter komfortsaler hvor setene er mye større, kan lenes i og har et lite bord ved siden av. Bakerst i salen får man gratis te, kaffe og en sjokoladebit. Det var nice, og anbefales også.
Så det var dagens lille film review og tips! Noen av dere som har sett Dunkirk? Isåfall, hva syntes dere?
Denne toppen er perfekt og jeg aner ikke hvorfor jeg ikke har hatt en i klesskapet mitt før nå. Føler det er noe Bridget Fonda i Jackie Brown av Quentin Tarantino kunne gått med, spesielt med det nye korte håret og ingen sminke. Samtidig er det statement piecen til hele 68-er generasjonen. En tie dye singlet liksom. Så ja, den føltes egentlig veldig meg. Jeg trengte den.
Jeg har forresten fått kommentarer på at håret mitt har blitt lysere i det siste, noe jeg selv ser og liker. Har vurdert å ta lysere baylage-striper egentlig. Jeg farget jo håret mitt mørkt for ca et halvt år siden, og det henger fremdeles litt igjen. Jeg har jo egentlig lysebrunt hår, så etterveksten min er litt lysere enn det nederste. Men nå begynner det å bli mer likt min naturlige hårfarge, som jeg egentlig har savnet veldig. Men det er fremdeles litt mørkere i lengdene enn den ca. 7cm lange etterveksten. Også vil jeg egentlig også klippe det enda kortere, og har blitt oppmuntret til det også. Frister veldig med mer forandring siden jeg ble så fornøyd forrige gang, men jeg vet ikke. Vil ikke ødelegge håret mitt, heh, gått på den smellen et par ganger. Hva tenker dere?
Du vet de menneskene som syns at de selv er ufattelig spennende og forteller godt og lenge om seg selv og ting i livet sitt, men når det er andre sin tur til å snakke…. da er det ikke så gøy lengre. Da sitter de gjerne på mobilen, ubevisst overser det du sier, eller bytter tema til seg selv igjen. Det er bare noen mennesker som mangler den selvinnsikten som går ut på det å skjønne når de skal slutte å snakke, og heller begynne å lytte og interessere seg i andre mennesker istede. Jeg får ofte dårlig samvittighet hvis jeg snakker om meg selv i bare et par minutter. Så mesteparten av tiden holder jeg kjeft eller stiller spørsmål til andre. Jeg vil jo ikke virke tankeløs og egosentrisk, og er livredd for at andre skal kjede seg når jeg snakker. Kanskje litt for redd, og det er noe jeg må lære meg – å bli trygg på meg selv og ha troen på at folk faktisk vil høre om meg også innimellom. Men innimellom er nøkkelordet her. For det er klart man kan snakke om seg selv, men det er jo ren høfliget å stille mennesker spørsmål om dem selv først og fremst.
Det handler om en balanse det der. Gjensidig medmenneskelighet. Ja, du kan snakke om deg selv, og lette på tankene til andre. Men sørg nå i hvertfall for å spørre og ta interesse i andre også, på lik linje som du tar interesse i deg selv. Det er sjeldent og vakkert når mennesker faktisk gjør det i dag, selvom det egentlig også burde være en selvfølge mener jeg. Folk kan virke så tomme og ignorante hvis mesteparten av det som kommer ut av munnen deres handler om dem selv.
Å gi andre mennesker oppmerksomhet, ta initiativ, stille spørsmål, la dem snakke, fokusere 100% på det de sier og vise at du bryr deg… det betyr utrolig mye for vedkommende, og føles ut som det fullstendig motsatte av ensomhet. Likevel er det overaskende få som tenker på det i dag. Jeg kjenner en håndfull personer (gull verdt) hvor dette engasjementet og interessen i andre kommer naturlig. Og da får jeg seriøst lyst til å spørre foreldrene deres om oppdragelsestips, haha – slik at mine fremtidige barn også skal bli sånn! Så viktig og fin er den egenskapen i et menneske syns jeg.
Må innrømme at jeg føler meg nesten litt slem når jeg skriver dette? For man har jo alltid noen mennesker i tankene, ikke sant? Og jeg er jo langt i fra perfekt selv. Tenkte likevel det var greit å skrible ned og poste dette på bloggen uansett – både for at jeg selv skal bli oppmerksom på å ikke vise tendenser til dette irritasjonsmomentet selv, og kanskje noen andre relaterer til frustrasjonen min. Kanskje til og med noen tenker, “oi, det er jo meg.” Da håper jeg i hvertfall at ingen blir såret, men heller tar det som en sjanse til personutvikling. Det er lett å bli tankeløs, og kritikk er vanskelig å svelge, men det kan være så avslappende og forfriskende når man bare “let go” og gjør det selvom av og til. Men det er en annen sak. Budskapet her var mindre egosentrisme og mer medmenneskelighet.
For min del er jeg både redd for å snakke for mye og for lite om meg selv. Jeg jobber med en fin mellomting – hvor det å høre på, og snakke om andre er førsteprioritet, men å likevel være komfortabel med å snakke om meg selv når det passer seg eller jeg føler at jeg må få noe av hjertet.
Denne elektriske sykkelen/løpahjulet/scooteren (jeg aner ikke hva jeg skal kalle det), oppsummerer Spaniaturens morsomheter. Om dere får sjansen en gang anbefaler jeg faktisk at dere leier en sånn! Aaron har leid en sånn to år på rad i Spania, og jeg tror ikke jeg prøvde den i hele fjor, men i år la jeg stoltheten min på hyllen og satt meg på det latterlige stykket mekanikk. For det første, wow, det var gøy, selvom det er vondt å innrømme…. Og for ikke å snakke om – usedvaaanlig praktisk??? Vi brukte 15min å gå til treningssenteret om morgenen, men når Aaron og jeg fløy ned på denne brukte vi sikkert under halvparten av tiden. Et behagelig, bedagelig og nydelig fremkomstmiddel, haha. Tror merket eller kjeden vi leide av het E-Monkey. Dagens uvanlige anbefaling på Leaduvet. Ha en super mandag, babes.
Det er ingen sted i verden jeg heller vil være enn på Askøy på hytten om sommeren når solen skinner. Det stedet setter ingen restriksjoner for friheten min eller forstyrrelser for mitt velvære. To hytter, gjemt inne blandt busker og ujevnt terreng, nede ved en brygge gjemt bak blåbærbusker og grønne trær som lager dansende skygger på solbrun kropp som klatrer fra havkanten opp til terassen for å tørke i en lenestol. Tre forskjellige typer potetsalat til grillmaten, mygg som forstyrrer konsentrasjonen under familiequizen. Kaffe fra en gammel moccamaster som gir deg energi til en ekstra time med en bok om Alexander den store på sengekanten. Stemmen til Jan Eggum i bakgrunnen mens kveldens gåsehud blir bløte av badestampens varme damp. Sukrede jordbær med mer sukker på. En langhåret hvit schæfer som håper på fallende matsmuler under bordet. En fot i en maurtue for å rekke de største blåbærene.
Jeg har slitt utrolig mye med tørr hud tidligere, og jeg har aldri sett et menneske med tørrere legger eller hender enn meg selv. Det så virkelig ut som en snødekket, oppsprukket asfalt. Skulle nesten vist bilde, men det har jeg dessverre ikke. I det siste tho, har jeg hatt den mykeste babyhuden, og jeg klarer seriøst ikke å slutte å stryke meg selv på leggene eller lårene eller rumpen (hoho) Jeg kjøpte nylig en skrubb fra et av favorittmerkene mine, Rituals og jeg husker Solfrid kommenterte i Spania at det så ut som hele meg var airbrushet fordi huden min er så glatt, myk og glødende for tiden. Det føles helt fantastisk for selvfølelsen, og denne skrubben fra Rituals er absolutt å anbefale! Ikke sponset, bare høyt elsket.
Jeg må for øvrig skryte av hele merket generelt, da jeg merker at produktene deres aldri tørker ut huden min og i tillegg lukter fantastisk friskt, mildt og godt. Jeg oppdaget merket da jeg fikk den ene shower gelen deres i en Glossybox i fjor på denne tiden. Både jeg og søsteren min forelsket oss helt, og hun endte opp med å kjøpe to av dem på tax-free-en på vei hjem fra ferie. Jeg kjøpte meg nylig en ny shower gel i en annen duft da jeg oppdaget at Rituals hadde egen butikk på Sartor Senter. Jeg får ikke nok av den i dusjen! Konsistensen er helt magisk; den kommer ut som en gel men blir en myk og luftig skum på huden.
Nå etter jeg har begynt å bruke skrubben og shower gelen deres, har jeg så og si ikke behov for å smøre meg inn med noe olje eller krem på huden når jeg kommer ut av dusjen. Det er ufattelig uvant og drittgøy. Det er akkurat som om produktene ligger igjen som et lag silkelag på huden etter dusjen og igjen, jeg gløder som aldri før! Det kan også ha noe med varmen og solen å gjøre, noe jeg såårt har behov for hvis huden min skal trives. Mitt tidligere flassete ansikt er nå balansert, og er verken oljete eller tør. En skikkelig god hudperiode med andre ord, noe som gjør at jeg føler meg enda bedre uten sminke enn med. Veldig lettvint og behagelig!
Så det var dagens anbefaling til dere! Noen som har prøvd produktene deres?
Livet hjemme er så lok. Jeg har ingen forpliktelser, så dagene består av trening, venner, prating og tull. Innser at jeg ikke har ferie, men friår, og at jeg likevel er i feriemodus. Setter skikkelig pris på å ikke ha de forpliktelsene som jobb eller skole medbringer. Å ha et bestemt sted å være til en bestemt tid kan være så begrensende og irriterende, men de rutinene kommer nok tilbake til meg en gang. Og da blir det forhåpentligvis litt deilig å ha struktur og rutiner antar jeg. Men akkurat nå, nå nyter jeg denne tiden, hvor jeg bare svever og gjør akkurat som jeg vil. Planter solsikker, drar på IKEA, rydder i klesskapet, leser en bok om Alexander den store, lærer meg sanger på gitar, ser en dokumentar og sykler til svetten drypper. I morgen drar jeg på hytten med familien på pappa sin side og gleder meg gal til å plukke blåbær. Hva gjør dere for tiden?
Det har alltid fascinert meg – de menneskene som er hakket smartere enn folk flest, og hvordan de alltid har en liten skrue løs. De er ikke som oss andre. De forstår liksom litt mer. Litt fjerne for oss. Oppfører seg ikke helt som oss andre. De klarer det ikke. Fordi det er bare for sykt, alt dette her rundt oss, til å tillate seg selv å fundere over simple hverdagslige ting. Fordi det er mer attraktivt å fundere over naturen, eller menneskers forvrengning av den enn. Et kamera, et tv, noe så simpelt som en bilnøkkel som kan åpne bildøren med en knapp. Det er ren og skjær magi for meg. Hvordan er det mulig å finne ut av hvordan man lager sånne ting? Ting vi tar for gitt, som jeg ikke hadde hatt sjans i havet til å tenke ut eller sette sammen selv. Jeg befinner meg i en verden av ting jeg ikke vet hva er eller hvordan det funker. Jeg bare er her og bruker det. Bruker alt som har blitt gitt til meg, uten å stoppe opp å spørre. For det hadde vært for rart og tatt for lang tid. Er det ikke det de kaller en brikke i et spill? Bedøvet av overveldelse og blindet av aksept.
Topp fra RomweHER Shorts fra Junkyard HER Sobriller fra New Yorker
Ingeniører, forskere, oppfinnere, vitenskapsmenn, kunstnere, filosofer. Vi kan utdanne oss til alt dette i dag. Men tenk de første. Tenk de som ble disse yrkene uten å vite at det var en greie å bli. Uten at det var et yrke eller en tittel. De bare var det. Intelligens på et annet nivå enn akademisk intelligens i dag, ikke sant? Ren interesse og engasjement. Ikke pengejag. Forsking og studering på egenhånd, undring og samarbeid. De fant en utfordring de ville løse i naturen, og viet livet sitt til å gjøre det. Det er en ting som irriterer meg med dagens samfunn. Spesialisering. Fremmedgjøring. Små ensformige jobber, en del av et stort prosjekt hvor vi aldri engang får se hele prosessen vi er en del av. Opplæring til ditt og datt. Sånn er det. Gjør sånn og sånn. Her er lønnen din. Jeg tror det gjør oss dum. Begrenser oss.
Det er så lett for å bli et submenneske. Å falle inn i et sånt mønster, akseptere ting som de er, istedenfor å gå og være nysgjerrig og oppdage verden selv. Å undre på ting, å finne ut av ting. Så og si alt du kan finne på å lure på, står på i en bok eller på nettet i dag. Internett og tilgjengelighet på all informasjon, opplæring i hva som helst – ja det er fantastisk, og gir oss så mye frihet som aldri før og jeg elsker det. Men samtidig klarer jeg ikke å se andre siden også. Hvor fantastisk det hadde vært å leve i en tid hvor man var nødt til å dra på et livslangt eventyr for å finne ut av det du ønsket mest å finne ut av i hele verden? Samtidig er det jo dette vi har jobbet mot… Jeg bare føler vi mister oss selv litt i alt sammen. Vi kan noe om alt, ikke alt om noe.
Så det er få av de menneskene i dag. De som ikke bare vimser rundt i hverdagen og gjør ting folk gjør… Det som er så lett. Nei, de stille menneskene som har tenkt over litt ting. De som er blitt så ydmyk, men nesten riv ruskende gal inni hodet sitt på en måte vi ikke kan forstå – av det rundt oss. Ett eller annet i den overveldende eksistensen. Jeg liker de menneskene. De som ser verden på en annen måte. Jeg liker når de uttrykker seg. Hvor er de nå?
Haha, okei jeg skal prøve å oppsummere hva som skjedde i går uten å bruke for mye tekst. La oss bare si at hjemturen ikke ble slik vi tenkte. Dagen startet med litt soling og rydding av leiligheten før Solfrid, pappa, Aaron og jeg tok farvel med Cami de la Cantera 99. Bussen som skulle hente oss og ta oss til flyplassen var forsinket, og det er jo ok, men da vi kom til flyplassen var flyet også forsinket. 5 timer. Well okay, vi dro inn ti Alicante og spiste og chillet. Jeg hadde ikke noe imot et forsinket fly selvom det betydde at vi kom hjem midt på natten, men andre som hadde viktige ting å gjøre dagen etter, var ikke like glad selvfølgelig. Så fikk vi beskjed av norwegian at det var ikke alle som kom med på flyet. 55 måtte eksluderes?? Så etter et par timer med venting på flyplassen, fikk vi beskjed om at alt var ordnet. Sååå stilte vi oss i boardingen, og biletten vår ble avslått og vi måtte gå ut av boardingen og vente på videre beskjed. Folk stresset, men jeg var optimistisk egentlig. Slike ting ordner seg alltid, men nå hadde ikke jeg noen ting som hastet. Vi fikk til slutt komme inn på flyet og fly hjem typ 6 timer forsinket, og mye kaos og frem og tilbake, pluss alle kom med på flyet og det var til og med ledige plasser. Alt gikk jo fint, men med tanke på at de også klarte å rote vekk kofferten min på vei til Spania, tror jeg at det blir SAS og ikke Norwegian neste gang. Sorry to say.
Kan ikke fatte hva de rotet med, men halv tre var vi i hvert fall trygt hjemme. Organiseringsfreak som jeg er, begynte jeg å dusje, føne håret, smøre meg inn, pakke ut, sortere rene og skitne klær og rydde hele rommet og alt før jeg var i seng i nytt sengetøy kl. 05.00. Ting skal være ordentlig når en kommer hjem fra ferie da vettu. Da skal jeg ha verdens beste natt med søvn helst. Som nevnt tidligere, sover jeg sååå dårlig andre steder og med andre mennesker. Så etter en uke med drittsøvn, var det magisk å komme hjem i egen seng. Det må jeg si.
Fine romkameratene mine <3 Nå er Solfrid hjemme og det er bare meg og gutta igjen. Lurer på hvor kraftig six-pack jeg hadde fått bare av latterkuler hvis Solfrid hadde flyttet inn med oss. Solfrid, Aaron og jeg er som sagt, og som noen sikkert har sett på snapchat, (Leandra86) den jævligste trioen som ikke klarer å slutte å kødde oss, og ler til vi får magesår og jeg seriøst blir redd for å få stryke med av null oksygen til hjernen.
Her står vi klar til å reise hjem, uvitende om at reisen ble et par timer lengre enn forventet
Un taxi a Cami de la Cantera por favor
Jaa, så det var altså sydenturen for denne gang! Jeg har fremdeles et par fine sydenbilder jeg vil dele med dere, så de kommer vel etter hvert. Vi fikk i hvert fall 300kr gavekort på mat på flyplassen i går av Norwegian, så la oss si det slik at det ikke ble havregryn til frokost i dag. Sandwich, kake og youghurt har nå gitt meg masse energi til en aldri så liten treningsøkt, så da preikes vi senere, dere!
