adlinks

Det har alltid fascinert meg – de menneskene som er hakket smartere enn folk flest, og hvordan de alltid har en liten skrue løs. De er ikke som oss andre. De forstår liksom litt mer. Litt fjerne for oss. Oppfører seg ikke helt som oss andre. De klarer det ikke. Fordi det er bare for sykt, alt dette her rundt oss, til å tillate seg selv å fundere over simple hverdagslige ting. Fordi det er mer attraktivt å fundere over naturen, eller menneskers forvrengning av den enn. Et kamera, et tv, noe så simpelt som en bilnøkkel som kan åpne bildøren med en knapp. Det er ren og skjær magi for meg. Hvordan er det mulig å finne ut av hvordan man lager sånne ting? Ting vi tar for gitt, som jeg ikke hadde hatt sjans i havet til å tenke ut eller sette sammen selv. Jeg befinner meg i en verden av ting jeg ikke vet hva er eller hvordan det funker. Jeg bare er her og bruker det. Bruker alt som har blitt gitt til meg, uten å stoppe opp å spørre. For det hadde vært for rart og tatt for lang tid. Er det ikke det de kaller en brikke i et spill? Bedøvet av overveldelse og blindet av aksept.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Topp fra Romwe HER 
Shorts fra Junkyard HER 
Sobriller fra New Yorker

Ingeniører, forskere, oppfinnere, vitenskapsmenn, kunstnere, filosofer. Vi kan utdanne oss til alt dette i dag. Men tenk de første. Tenk de som ble disse yrkene uten å vite at det var en greie å bli. Uten at det var et yrke eller en tittel. De bare var det. Intelligens på et annet nivå enn akademisk intelligens i dag, ikke sant? Ren interesse og engasjement. Ikke pengejag. Forsking og studering på egenhånd, undring og samarbeid. De fant en utfordring de ville løse i naturen, og viet livet sitt til å gjøre det. Det er en ting som irriterer meg med dagens samfunn. Spesialisering. Fremmedgjøring. Små ensformige jobber, en del av et stort prosjekt hvor vi aldri engang får se hele prosessen vi er en del av. Opplæring til ditt og datt. Sånn er det. Gjør sånn og sånn. Her er lønnen din. Jeg tror det gjør oss dum. Begrenser oss.

Det er så lett for å bli et submenneske. Å falle inn i et sånt mønster, akseptere ting som de er, istedenfor å gå og være nysgjerrig og oppdage verden selv. Å undre på ting, å finne ut av ting. Så og si alt du kan finne på å lure på, står på i en bok eller på nettet i dag. Internett og tilgjengelighet på all informasjon, opplæring i hva som helst – ja det er fantastisk, og gir oss så mye frihet som aldri før og jeg elsker det. Men samtidig klarer jeg ikke å se andre siden også. Hvor fantastisk det hadde vært å leve i en tid hvor man var nødt til å dra på et livslangt eventyr for å finne ut av det du ønsket mest å finne ut av i hele verden? Samtidig er det jo dette vi har jobbet mot… Jeg bare føler vi mister oss selv litt i alt sammen. Vi kan noe om alt, ikke alt om noe.

Så det er få av de menneskene i dag. De som ikke bare vimser rundt i hverdagen og gjør ting folk gjør… Det som er så lett. Nei, de stille menneskene som har tenkt over litt ting. De som er blitt så ydmyk, men nesten riv ruskende gal inni hodet sitt på en måte vi ikke kan forstå – av det rundt oss. Ett eller annet i den overveldende eksistensen. Jeg liker de menneskene. De som ser verden på en annen måte. Jeg liker når de uttrykker seg. Hvor er de nå?