Først og fremst, gratulerer til alle fedre der ute i dag! Ikke at jeg antar at den aldersgruppen leser bloggen min. Men det er farsdag, og jeg syns vi bør utnytte muligheten godt. Jeg har i det siste begynte å skrive lange, håndskrevne kort til nære og kjære som enten har bursdag eller fortjener en liten oppmerksomhet på en annen måte. Jeg gjorde det samme til 1-årsdagen til kjæresten min, og til en venninne sin bursdag forleden. Jeg er veldig glad i å skrive, og ser på slike dager som en gyllen mulighet til å formulere setninger så godt at jeg er tilfredsstilt av budskapet de uttrykker. Det viktigstefor meg er å få ut, kanskje ikke alt (for det hadde blitt en lang tekst) men i hvert fall noen følelser og tanker rundt personen som skal hylles. Å gjøre det personlig, hente eksempler fra tider dere har hatt sammen, dine egne sårbarheter som vedkommende har hatt en positiv effekt på. Gull verdt. Heh, litt kynisk av meg å ha en oppskrift på det kanskje? Men jeg er svak for kombinasjonen av latter og tårer. Følelsen det skaper tror jeg er favorittfølelsen min sånn generelt i livet. Hvis en historie, en film, et maleri, poesi, en abstrakt tanke eller hva enn det måtte være, kan få meg til å både le og grine, da jeg er trollbundet. Da har du meg. Noen som relaterer? Så ja, til dere som har en far som har vært en fin far for dere, kanskje skriv et håndskrevet kort om hvor mye han betyr for deg og hva du er takknemlig for. Jeg pleier å skrive i et dokument på pc-en først slik at jeg kan rette opp i teksten så mye jeg vil og få den til å henge skikkelig fint sammen, før jeg skribler det ned på kortet. Det blir så og si aldri plass til alt på kortet, men det hender at jeg kommer på ting når jeg skriver for hånd som jeg vil ha med istedenfor eller i tillegg. Det er faktisk de spontane setningene som pleier å skape mest emosjonelle reaksjoner hos leseren, hihi. Jeg har skikkelig, skikkelig ugly håndskrift, så noen steder er teksten nesten diagonal, noen steder flyr bokstavene fra hverandre som kråketær og noen steder (på slutten som oftest) er teksten skvist sammen så tett at det nesten ikke kan leses. Men det er litt av skjermen sier vi. Nå over til antrekket!
Lignende bukse her. Skjorte fra Zara. Veske fra Tiger og Sweeden. Lignende sko her Hettegenser fra Polo. Votter fra Urban. Lignende lue her Kåpe fra Junkyardher.
Sist jeg blogget, som var på søndag, skrev jeg at jeg skulle besøke et par venner samme kveld. Først dro typen og jeg til et vennepar av oss, hvor Milana og jeg hadde lagt noen planer som basicly involverer alle som følger oss på sosiale medier. Vi har nemlig snakket om så lenge at hun skal sminke meg en dag, da sminke er en av hennes spesialiteter. Milanasmakeup på Instagram for de som vil se hvor talentfull denne skjønnheten er. Vi gjorde et forsøk på å gjøre meg også til en skjønnhet. Har dere noen gang blitt sminket av en sminkør og endt opp dritskuffet fordi det ser så sykt annerledes og merkelig ut fra hvordan dere er vant til å se dere selv? Vel, det skjedde ikke denne gangen for å si det sånn. Jeg ble skikkelig fascinert over hvordan jeg var i stand til å se ut etter et par strokes fra noen kunstneriske hender. Heldigvis filmet vi hele prosessen! Så en liten video venter bloggen i nærmeste fremtid, wiii. Det ble en god miks av litt oppdatering på livet, litt frekkheter og humor, og selvfølgelig masse gøy sminke. Jeg gleder meg til å vise dere! Men her er da en full versjon av antrekket dere kanskje har sett glimps av på bildene til Milana og meg på Instagram! Må også sies at sminken på disse bildene er mitt verk og ikke Milana sitt. Det får dere se snarest!
Holzweiler poncho fra Retro Marlene Birger veske fra Nelly Lene Orvik øredobber og ring fra Safira BH fra Cubus Gjennomsiktig topp, lignende her Bukse her Sko her
Forrige uke ble typen og jeg 1 år, og vi ville ut på date! Å dra på romantiske dater er egentlig sjeldent vi gjør. Vi gjør mye annet rart sammen, og går egentlig veldig mye på kino. Men ikke sånn ordentlig middagsdate… Så jeg anbefaler først og fremst alle kjærestepar som gjerne har vært sammen en stund å bare date for å date av og til. Merkelig men gøy å pynte seg, leie hender, finne en restaurant og nesten føle man prøver å imponere hverandre slik som det var i begynnelsen. God stemning.
Jeg ble anbefalt en italiensk restaurant som heter Il Forno av en venninne i klassen. Den ligger rett ved den blå steinen her i Bergen, men jeg har egentlig aldri lagt merke til den eller tenkt over den. Siden daten, har vi allerede vært tilbake og spist der igjen. Skikkelig, skikkelig, skikkelig god mat, dere. Har hørt flere som er glad i pizzaen deres der, og jeg tror de fokuserer veldig på å lage god pizza. Jeg er egentlig en som aldri bestiller pizza hvis jeg har mer uortodokse alternativer å teste, men jeg fikk smake kjæresten sin skinkepizza og wow. Faktisk den beste italienske pizzaen jeg har spist både i Norge og utlandet. Selv bestilte jeg gnocchi med scampi og squash, og jeg kan fortelle dere såpass at det var usedvanlig delikat. Neida, herrefred det var uventet skamdigg. Så ja, restauranten anbefales til dere som liker italiensk. De traff blink!
Jakke fra Romwe. Bukse fra Mango. Ørdedobber fra CMYK. Genser fra Samsøe Samsøe. Skoene finner dere her.
Jeg fikk låne linsen til Arngrimur som dere kanskje husker som lysmesteren fra behind the scenes! Det er en Tamron SP 24-70. En vidvinkel jeg koste meg skikkelig med den helgen. Tok masse bilder mens jeg hadde sjansen. Jeg bruker nemlig portrettlinsen EF 50mm til vanlig. Så man kan ta helt andre type bilder med denne linsen. Skulle gjerne hatt begge! Det var faktisk kamerahuset mitt Canon 6D pluss Arngrimur sin linse vi brukte til å filme kortfilmen min! Som fremdeles er i post-produksjon for å gi dere en liten update der! Nå har jeg fått fem musikere fra musikkklassen som lager bakgrunnsmusikk etter mitt ønske. Sinnsykt gøy å se hvordan de jobber i studio, og å være med å skape musikk. Megaluksus, hihi. Så vi skal styre på med det frem til hele kortfilmen skal være finito den 20. november. I dag skal jeg være med på en leseprøve med prosjektet til en regissør i 2.klasse, og senere skal jeg besøke et par venner. Ha en fabelaktig søndag, så sees vi plutselig!
Her kommer som lovet litt bilder fra filminnspillingen!
Her filmer vi scene 1 siste innspillingsdag. Ble så fornøyd med hvor søt Martine ble i chilleklærne mine, omg.
Jeg tror alle hatet meg da jeg brukte i hvert fall en halvtime på å få ett skudd av et pillebrett. Jeg syns bildet så flatt og kjedelig ut. Så jeg fikk Arngrimur til å gå ut i regnet å justere “måne”lyset, mens jeg justerte hvordan teppet lå ved siden av brettet, og instruerte Emma om vinkel. Skuddet var viktig for meg, så det måtte rett og slett bli sånn at jeg lå opp- ned og i alle vinkler i vinduet for å tilrettelegge et perfekt shot. Ler litt av meg selv, menmen. Det ble kaldt og dystert til slutt. Slik jeg ville ha det. Og da er det verdt å være litt bitch på sett, hihi.
Skuespiller og love-interest i filmen, Oliander (noen som kjenner han igjen fra Aber Bergen?) Så flink og herlig å jobbe med. Han var sånn den eneste skuespilleren jeg kjente fra før av, så han ble naturligvis første jeg henvendte meg til da jeg var på utkikk etter skuespillere til filmen min. Syns han ble en nydelig Aleks. Ved siden av har vi lysmester Arngrimur – min helt. Så mange ganger jeg har hatt lyst til å (og gjort det) riste han i stykker (av glede) når han får lyset til å treffe perfekt. Åh, for en gutt. Han satt oppe om natten og så på videoer om lys på YouTube. Slike ting treffer meg i hjertet, jeg vet ikke hvorfor. Engasjement er en av favorittegenskapene mine hos mennesker.
Tom AKA Emil, kjæresten til Carla. Den tilsynelatende jævligste karakteren (men egentlig favorittkarakterer min, hihi) I virkeligheten var han uten tvil stemningsansvarlig på sett, haha. Mildt sagt en ekstrovert. Alltid en spøk på lur. Også Carla da, vakreste og flinkeste hovedkarakteren.
Hele crewet pluss assistentene for innspilling av siste scene på Flesland! Produsenten, Jan-Kåre kjenner sjefen for hele Flesland, så det passet jo manuset mitt ypperlig, med tanke på tillatelse til å filme der.
Emma kødder ikke på foto, ass. Når hun trykker seg innpå speilrefleksen min, besøker hun univers jeg ikke visste eksisterte.
Produsenten vår og Emilie – som er i full gang med klipping av filmen!!! Jeg fikk sett hvor langt hun har kommet i dag, og hoppet som en unge i stolen av glede. Tror de andre på klipperommet lo av meg, men jeg hadde høretelefoner på så jeg vet ikke.
Hei.
B-foto og innspillingsleder. Rettere sagt knoll og tott på sett.
Light master.
Både lærerne på skolen og meg selv syns denne jenten er et naturtalent innen skuespill. Martine Sienna Johansen, alle sammen.
Stjernen min <3
Jeg gleder meg allerede som en unge til neste filmprosjekt vi skal ha som er eksperimentell film! Da skal alle lage sin egen film. Men senere har jeg litt lyst å prøve meg på fagfunksjonen “lyd- og klipp”. Jeg elsker å klippe. Å sette sammen og lage en historie av rå klipp. Vi kaller klippere for magikere. (som får altfor lite creds for jobben de gjør, for det er et ekstremt omfattende detaljorientert arbeid) Men først og fremst skal jeg fokusere på prosjektet jeg er med på i 2. klasse som script, som jeg skrev om i forrige innlegg! Men ALLERførst skal vi nå analysere The Matrix i første time. En OK+ måte å starte dagen på vil jeg si. Ha en stråååålende onsdag!
I 8 år har jeg ubevisst og bevisst brukt bloggen som terapi. Å skrive ned tankene sine er magisk, dere. Enten du poster dem offentlig eller holder dem for deg selv. Jeg gjør begge deler. Så ja, her er greien; Jeg ble spurt om å være noe som heter “script” (en fagfunksjon i regi-uniten som sørger for kontinuitet) på et filmprosjekt til en som går regi i 2. klasse. Jeg var ekstremt usikker på om jeg hadde tid til å takke ja til en jobb jeg ikke har peiling på, men å få slike sjanser er egentlig gull verdt på en linje som jeg går. (Pluss manuset var jævlig fett) Man må gripe, og aller helst oppsøke prosjekter for å komme noen vei. Kontakter og nettverksbygging er alt. Filmproduksjon er en veldig konkurransepreget sti å vandre. Jeg merker presset jeg legger på meg selv, knekker meg noen ganger. Tar jeg ikke pause, gjør kroppen det for meg uventet og brutalt. Og jeg klarer ikke å ta pauser med vilje, så ja, en ond sirkel. Men jeg prøver å finne metoder. Og jeg skal reise meg hver gang til jeg fysisk ikke klarer det lengre. Det lover jeg. Jeg har bestemt meg for hva jeg vil og skal gjøre alt for å få det til. Det er det beste jeg kan gjøre.
Typen og jeg har gjort det til en tradisjon å sitte i vinduet her hver kveld, spørre hvordan den andre har det og bare koble ut verden. Var ikke før for noen dager siden vi fant ut at det hadde vært fett å henge en grønn post-it-lapp over spotten i vinduet, for en ekstra Amsterdam-vibe.
Jeg fikk et fire-timers intensivt lynkurs i hva det vil innebære å være script. Dere kan søke på “script supervisor” på google hvis dere vil vite mer om det. Skriftlig må jeg lage kortmanus, tidslinje, one-liners og scenenedbrekk før selve innspillingsuken. Når den begynner, kan man mangedoble mengden dokumenter jeg må lage. Dette sier dere sikkert ingen ting om omfanget. For en uke siden hadde det ikke sagt meg noe som helst heller. Og det er litt av tingen da. Jeg har sittet på en kafé øverst på Galleriet i jeg aner ikke hvor mange timer nå, og jobbet med dette. Jeg har fått sånn økonomistyring/matte-flashbacks fra ungdomsskolen når det gjelder frustrasjon. Jeg tørket nettop bort tårer pga. alle dager og to-do-lister, uker og datoer går fullstendig i surr for meg. Jeg dobbellbooker med uhell og dør av dårlig samvittighet. Og når det går utover de nære rundt meg… Bursdager, familiemiddager. Jeg prøver alltid å prioritere familie (og venner) først, men ser ut til at jeg har arvet arbeidsmoralen fra pappa (som jobber dag og natt) Men det at jeg ikke kan være tilgjengelig så mye som jeg har lyst, knekker meg av og til, og gjør meg skikkelig sint, bitter og utrivelig. Rett og slett fordi jeg er så sint og skuffet over meg selv.
Jeg har betalt 10kr fem ganger for å gå på do og bare sparke i veggen og rase fra meg her på senteret. Skulle gjerne skrevet “haha” etter den setningen, men er fremdeles i et irritabelt og nedslått humør. Klapp på skulderen for at jeg fikk postet et blogginnlegg i dag da. Det trengtes.. Så skal jeg bare gjøre meg helt ferdig med pre-produksjonsarbeidet for i kveld, også er det hjem og nyte kvelden hvis det lar seg gjøre. Kanskje jeg skal se parterapi eller Aber Bergen.
De siste ukene har livet sirklet rundt filmprosjektet mitt, som mange sikkert har fått med seg på Instagram! Det første prosjektet vi får på skolen, er fiksjonsfilm 1. Det fungerer slik at alle i klassen skal pitche en idé de har til en kortfilm de vil lage. På et par minutter skal vi altså “selge” idéen vår til lærerne og klassen ved å kort presentere hva vi har tenkt at filmen skal handle om. Av 30 forslag, blir 6 filmer valgt til å lages. Jeg fikk en idé til en film to dager før klassen skulle pitche, da jeg gikk hjem fra bussen og hørte på Lyin’ Eyes av Eagles. Etter nevrotiske timer med øving foran speilet, kvelte jeg prestasjonsangsten og pitchet idéen min foran klassen og lærerne – med suksess! Jeg føk i taket og har egentlig ikke kommet ned før nå en måned senere. Jeg fikk crewet mitt samme dag jeg fikk vite at kortfilmen min skal lages – foto, lys, lyd og klipp og produsent. Så var det rett i gang med utvikling av manus, noe jeg aldri har gjort før. Heldgvis er lærerne på Noroff engler, og jeg fikk masse god hjelp.
Etter flere uker med pre-produksjon, auditions, finne locations, leseprøver med skuespillere, gjennomgang av manus, øving på lysrigg, floor plans, storyboard og møter…. ble det endelig tid for den etterlengtede innspillingsuken – som var forrige uke. Vi hadde fem assistenter på teamet. Markus, som var fotoassistent eller b-foto som det kalles, var så snill og ville filme litt behind the scenes for meg. Så da har jeg kost meg i noen dager med å redigere sammen en fin liten video som viser litt hva som skjedde bak kamera i de seks innspillingsdagene vi hadde. Jeg gleder meg til å vise den til dere! For mens denne bloggen har stått tom og stille, har jeg nemlig levd ut drømmen min som regissør. Noe som har inkludert så og si ingen mat, søvn eller trening. En hjerne i konstant høygir, oppkast (lol, ja så crazy blir innspillingsuken for noen. Jeg er ikke eneste som har spydd) men også euforisk belønnende øyeblikk, tilfredsstillende samarbeid med kunnskapsrike crewmedlemmer og bånd som formes automatisk når man jobber så tett oppi hverandre i en periode. På skolen gjør lærerne oss veldig obs på murphys law. Alt som kan gå gale vi gå gale på filmsett. Teknologi kan svikte, man kan ha glemt å lade et batteri, en i crew eller cast kan bli akutt syk, the list goes on. Vi hadde litt lydproblemer på tirsdagen. Men helt til slutt fikk vi absolutt alt vi trengte. Alt alt gikk etter planen. Vi har alt vi trenger. Bare redigering igjen før musikkklassen skal lage soundtrack til filmene våre… Så ja, wow. Vi feiret med pizza og øl, og jeg våknet dagen etter i tårer av lettelse. Jeg er så stolt over meg selv og rørt over crewet og assistentenes engasjement til en historie som jeg har skrevet. Det ble skikkelig personlig, og hele prosessen har betydd mye for meg.
Håper noen syns det var litt gøy å se! Og jeg håper jeg får vist dere sluttresultatet av selve filmen min også, som ja, forresten heter 30 Seconds to Mars. Jeg har også en del bilder behind the scenes som jeg tenkte å vise i eget innlegg. Men for nå, er dette det jeg har å komme med. I skrivende stund befinner jeg meg på settet til gruppen som var assistenter på mitt prosjekt. Det er siste innspillingsdagen deres denne uken, og for meg ser det ut til at det blir en nydelig kortfilm. Jeg gleder meg sånn til å se de andre kortfilmene når de er klare!!! Ikke minst min egen. Herregud, så spent jeg er. Men jeg sier takk for meg nå, og håper noen satt pris på at jeg ga en liten lyd fra meg. Vi skrives!
The Big Five, eller femfaktormodellen er en personlighetstest jeg ikke ble kjent med før ganske nylig, da fetteren min sendte den til meg. Jeg har vært fascinert av den siden. “The Big Five er en psykologisk teori som antar at individerspersonlighet kan forstås og beskrives ved hjelp av fem overordnete oppsummerende dimensjoner som 30 underliggende trekk ordnes inn under, fordelt på de fem domenene” – hentet fra wikipediasiden om femfaktormodellen. Det er en anerkjent og kompleks personlighetstest som viser hvor mange prosent du har av de fem hovedpersonlighetstrekkene. Om dere ønsker å kjøpe den fulle versjonen, kan dere gjøre det her. Men dere kan ta en mer komprimert versjon på denne nettsiden. Jeg fikk kjæresten min til å ta den og har egentlig lyst å se alle jeg kjenner ta den. Jeg syns sånne ting er utrolig gøye, og menneskepsyken er noe av det mest interessante jeg vet om. Å se hvor forskjellig hjernene våre fungerer, er fascinerende å sette seg inn i. Mine resultater kom ikke akkurat som et sjokk på meg, men de ga meg en dypere forståelse for meg selv, mine svakheter og styrker. Jeg føler nesten resultatene mine er personlige og private og syns egentlig det er litt skummelt å dele dem på nett. Men jeg tenkte det kunne vært interessant for noen av dere som har fulgt meg en stund, og få bekreftet (eller avkreftet) personlighetstrekk dere kanskje antar at jeg har.
Ekstraversjon er hvor energisk, sosial og utadvendt man er, i forhold til motpolen som er reservert, innadvent og mindre dominant. Hvor sensitiv du er til positive emosjoner. At jeg er midt på treet her, passer meg bra i de aller fleste situasjoner. I noen tilfeller kan jeg være en av de mest stille og i andresituasjoner kan du ikke få meg til å holde kjeft (om du skulle være så dristig å ta opp et tema jeg interesserer meg for) men generelt sett sier jeg heller for lite enn for mye, selvom jeg mer enn gjerne kommer med innspill om jeg har en mening om noe. Sosial angst er ikke meg. Heller mer nervøsitet, usikkerhet og tilpasning til de jeg er med. At jeg fikk så høyt prosent her er egentlig en indikator på at jeg har forbedret meg på denne fronten, noe jeg absolutt vet jeg har jobbet for de siste årene. Jeg pleide å være så sjenert at det var nesten smertefullt å bli snakket til av fremmede. Veldig veldig gøy at jeg har utviklet meg.
Emosjonell stabilitet er sensitivitet og nervøsitet VS. sikkerhet og selvtillit. Med lav emosjonell stabilitet, som jeg veldig tydelig har med bare 3%, (vet ikke om jeg skal le eller grine, haha) er det lettere å føle ubehagelige følelser som sinne, angst, depresjon og sårbarhet. Jeg vet hva som er rett måte å tenke på, men gjennomfører det ikke i praksis. Med lav emosjonell stabilitet har man generelt en verre psykologisk tilstand enn de med høy emosjonell stabilitet. Å se den lave prosenten på meg, er tragikomisk, men gir mening ettersom jeg ofte prøver å lokalisere hvor suget i magen, den anspente kjeven, rastløsheten eller den ekstreme søvnløsheten kommer fra. Har skjært tenner dag og natt siden jeg var liten. Nevrotismen min er i et evig forbedringsprosjekt. Dette er forresten et trekk som er lite synlig på meg for de aller fleste. Jeg fremstår som regel rolig, samlet og til og med grasiøs har jeg hørt. Men jeg er så bevisst på kroppsspråk og signaler man sender ut at det skal litt til for å gjennomskue meg. Dere vet hva de sier, fake it til you make it. Det hjelper definitivt! Men jeg tar meg selv i å fikle med fingrene eller rydde unødvendig om jeg ubevisst er nervøs. Det finnes mange sunne og usunne mestringsteknikker for nevrotisme. Jeg har brukt de fleste både bevisst og ubevisst.
Medmenneskelighet eller agreeableness som er et mer nøyaktig ord for det. måler vennlighet og evne til medfølelse, hvor motpolen her er å være utfordrende og skeptisk. Er veldig fornøyd med mine 67% må jeg si. Det er en fin egenskap jeg beundrer mye hos andre. Mennesker med for høy prosent medmenneskelighet kan bli oppfattet som naive eller submissive, mens har du for lav, blir du gjerne oppfattet som argumenterende men veldig straight forward og ærlig. Så det er ulemper og fordeler med både for høyt og for lavt innenfor alle disse fem kategoriene! Husk det. Ingenting er bare negativt eller positivt i seg selv.
Åpenhet for erfaring innebærer intellekt, kreativitet og fantasi. Det handler om verdsettelse av kunst, følelser, eventyr, uvanlige idéer og variasjon i opplevelser. Jo nærmere 100, jo mer oppfinnsom og nysgjerrig. Jo lavere 0, jo mer konsekvent og forsiktig. De med lav åpenhet for erfaring finner glede i et mer reservert liv, er mer pragmatisk, data-dreven, men kan oppleves som trangsynte. Personer med høy åpenhet for erfaring finner glede i abstrakte idéer og liker å løse multidimensjonale problemer. De har et bredt spekter av interesseområder og har en tendens og trang til å søke ut intense, euforiske opplevelser. De kan bli fullstendig oppslukt i en bok, en film eller sine egne tanker. At jeg går på filmskole (og elsker det) med mine 96% her faller seg jo da veldig, veldig naturlig. Eller at jeg skriver et innlegg om dette i det hele tatt er jo også veldig stereotypisk min type. At jeg avskydde økonomistyring på vgs og gren av frustrasjon over mine manglende forståelsesevne i faget er også naturlig for meg nå skjønner jeg… Ulempen med for høy åpenhet for erfaring er at mange av disse kunstneriske typene ender opp mislykket fordi de vil følge mer uforutsigbare og ambisiøse karrierevalg. Man hører jo bare om de som faktisk lykkes, hehe… Beethoven, Picasso, Tarantino osv.
Planmessighet handler om hvor effektiv og organisert du er. Det handler om selvdisiplin, å planlegge og å få ting gjort. Personer med høy planmessighet kan bli oppfattet som sta og fokuserte. Mens de med lav planmessighet er mer spontane og fleksible, men kan også virke late eller som en man ikke kan stole på. Dette er det jeg scorer høyest på etter åpenhet for erfaring. Rydding, orden, planlegging og alt som står på dagens agenda – unnagjort før jeg unner meg selv å sitte meg ned. Flink-pike-syndrom, perfeksjonist, ekstremt kontrollbehov, jeg har hørt det meste. Effektivitet er en indre drivkraft hos meg, og det er en egenskap jeg er takknemlig for, men samtidig øver jeg meg på å bli en smule mer laid-back og chill på denne fronten. For den kan alvorlig rote med min emosjonelle ustabilitet. Jeg er nemlig ganske vimsete og glemsk i tillegg, men det er nok fordi jeg setter høye krav til meg selv og blir stresset og distré av det. Det har skjedd et par ganger at kroppen har sagt stopp, og jeg har lagt paralysert i sengen i noen dager, ute av stand til å gjøre noe som helst annet enn å stirre i veggen. Ingen musikk, ingen mat, ingen mobil. Bare meg, null emosjonell eller fysisk energi og en dyp sorg over at jeg ikke klarer å gjøre det jeg pleier å gjøre. Jeg burde balansere ut dette personlighetstrekket, slik at jeg kan kontrollere selv når jeg skal slappe av, ikke at kroppen bestemmer å plutselig gjøre det for meg. Ekstremt ubeleilig til tider, og et mørkt hull sånne som meg mest sannsynlig vil falle ned i på et tidspunkt. Men det går fint. Jeg tror at alt negativt til slutt kan brukes til noe positivt. What dosen’t kill you makes you stronger they say.
Som en oppsummering er jeg veldig glad jeg har såpass høy åpenhet for erfaring når jeg er så lite emosjonelt stabil – slik at de negative emosjonene får litt motvekt av all den positive fascinasjonen jeg ofte føler. Det går i ukontrollerte perioder, og kombinasjonen av disse personlighetstrekkene er jo en oppskrift på et turbulent liv. Fetteren min, som jeg har diskutert denne testen mye med, fortalte meg forleden at verden bokstavelig talt er et vakrere sted for sånne som meg enn for sånne som han. Det syns jeg var interessant å filosofere over. Jeg merker jo at jeg er over gjennomsnittlig oppmerksom på alt mulig som kan trollbinde meg, og er aller mest lykkelig når jeg dagdrømmer eller retter fokuset mitt mot en idé som kan tenkes i stykker. Det høres gale ut å si, men jeg syns idéen om kjærlighet er vakrere enn kjærlighet i praksis. Kan være vanskelig å forstå, men slik føles det. Mamma kan fortelle dere at jeg var sånn lenge før jeg kunne snakke også. Av en eller annen grunn skulle jeg sove med den eldste, styggeste og mest fillete av bamsene mine (som jeg fremdeles sover med) og valgte kjæledyr ut i fra hvor spesiell og annerledes de så ut. Øynene mine har alltid limt seg til slikt automatisk. Konkret eller abstrakt, det ruser meg om jeg anser det som vakkert. Et risikabelt personlighetstrekk, men i all ærlighet ville jeg ikke byttet det mot noe som helst. Det er vel egentlig roten av min indre lykke, men også ulykke på et vis.
Jeg er likevel på ingen måte villig til å dempe min åpenhet for erfaring, selvom jeg kanskje burde. Jeg gjør vel heller det motsatte, mater interessene mine og videreutvikler dem. Mer emosjonell stabilitet og mindre planmessighet er de to tingene jeg må jobbe med mest syns jeg.
Forrige helg forsvant jeg til Amsterdam på en spontantur med to venninner og kjæresten. Jeg skriver til dere her i dag for å advare mot å bare tilbringe to dager i den byen. Det er så utrolig mye å gjøre der at det nesten bare er tortur å ikke være der noen gode dager. Jeg hadde aller mest lyst til å besøke Van Gogh museumet. Det har vært drømmen min i så mange år og stå i den solsikkeåkeren og grine av maleriene til en av de mest inspirerende menneskene gjennom de siste århundrene. Men der måtte man visst bestille billetter en god stund i forveien, for når vi møtte opp utenfor museumet, var det utsolgt både den dagen og noen dager fremover i tid. Så det var definitivt et av helgens slag i tryne, men det er så mye annet å gjøre der at det egentlig ikke er tid til å sitte å surmule. Surmuling kler ikke viben i Amsterdam uansett. Vi besøkte bare sære museumer egentlig. Tortur-museumet og sex-museumet. Ingen særlig imponerende men definitivt litt fascinerende.
I det siste har jeg pleid å beskrive nederlendere som en perfekt blanding av nordmenn og amerikanere, med et touch av chill og lekenhet. Hvis nordmenn er veldig innesluttede, og amerikanere er veldig utadvendte, er nederlendere generelt over en fin mellomting. Anmeld meg til politiet for generalisering, men jeg har i hvert fall bare erfaring med kule mennesker som er lett å snakke og le med der. Alt fra taxisjåfører til butikkarbeidere til de man låner leilighet av på Airbnb eller en tilfeldig jente på gaten man spør om veibeskrivelser. Det er alltid litt ekstra stas å dra til et sted hvor man føler seg ordentlig velkommen og ikke som en turist.
Forrige gang jeg var i Amsta, var jeg under-age, så det var befriende og spennende å være der for første gang som 20-åring. Helt perfekt, og det blir nok ikke like lenge til neste gang fant jeg ut av. Savner det skikkelig allerede. Jeg hadde med meg speilrefleksen, men den ble brukt ett sted så ble den glemt. Jeg har et par bilder fra iPhonen jeg tenkte å dele med dere da! En del fra selve leiligheten vi bodde i, som var altfor fin og luksuriøs for oss. I hvert fall helt til vi kom og rotet alt til.
Utsiktene man får fra et fly, er noe nytt hver gang.
Her sminker Roba seg på gulvet om morgenen.
Sensommer og tidlig høst betyr solsikker i full blomst! En perfekt tid å reise til Amsterdam med andre ord. Du ser dem over alt.
Stuen vi skapte uforglemmelige minner i <3
Meg som pent venter på å få munch tilfredsstilt
Nabolaget vi bodde i, en liten øy 15min inn til sentrum med “tram” som er typ deres bybane som går over alt. Igjen, altfor fint strøk for fire ungdommer vant med litt lavere standard.
1 av 3 klarte å følge med den eneste gangen vi prøve å ta et gruppebilde. Det er jo noe. Men se så fine hus i bakgrunnen, ååå
Hvor giret ble ikke jeg når dette hang i stuen på leiligheten? Vi endte faktisk opp med å se Pulp Fiction siste natten og le og le og le. My cup of tea, indeed.
Klar for en ny dag.
En frokost fra himmelen
JEG LA IKKE MERKE TIL DETTE FØR NÅ – men se mannen som viser peace-tegn i vinduet til høyre. De sitter i sånne åpne vinduer og bare er hippier egentlig. Har lyst til å finne han og gi han en klem, se på han da! Så nydelig, hihi.
Å se skyggen til flyet under flyet er sånne ting som gjør meg vill. Eksistensen er så twisted men faen så fin.
Et par reisetips: -Bruk tram for transport. Jeg fikk oss over alt med maps og tram. Skriver inn hvor vi er, hvor vi skal, trykker på transport, så får du vite hvilket nummer på tram du skal ta for å komme deg dit du vil. Alt i appen, maps på iPhonen. Utenom dette brukte vi uber fra flyplassen og taxi på vei tilbake. – Vær der mer enn 2-3 dager eller så føler du deg langt i fra ferdig. – Prisene kan jeg ikke helt huske, men det meste du kan hive i gapet er billigere enn i Norge. – Det er fremdeles tabu og no-no at en 20-år gammel norsk blogger anbefaler dere hvilke coffee shops dere skal besøke føler jeg. Tragikomisk, men spør taxisjåføren eller uberen om hva som er kult å gjøre der så vil du få en lang, lang liste over de beste stedene å besøke! – Spis stroopwafels. Jeg har lagt ut bilder av dem på sosiale medier mange ganger før. Den diggeste konsistensen på jord. Jeg har elsket dem i fem år nå og kjøper dem hver gang jeg for eksempel mellomlander i Amsterdam. Et must å prøve! Spesieeeelt hvis du er på et marked og de selges ferske. Farlig farlig farlig.
Noen som har vært i Amsterdam før, eller kunne tenkt seg? Hva er deres tanker om byen?
Disse lange bloggpausene gjør det vanskelig å sette i gang å skrive igjen. Eller, jeg skriver egentlig ganske mye fremdeles – mye jeg ikke deler med noen andre enn meg selv. Samtidig har jeg vært så giret på å bruke tid og energi på skolen, så bloggen har faktisk kommet under skole på prioriteringslisten. Sånn har det aldri vært før! Jeg kan huske på videregående, ungdomsskolen og til og med slutten av barneskolen – jeg blogget alltid først, før noe annet når jeg kom hjem fra skolen. Så godt likte jeg det. Men nå som skolen bokstavelig talt er drømmen og lidenskapen min, blir den automatisk førsteprioritet. Vi filmer våre egne kortfilmer, blir invitert til andres filmprosjekter, skriver manus, redigerer, tuller, ser film og analyserer film. Det er så fritt og kreativt men samtidig blodseriøst for meg. Jeg elsker det. Ååå jeg husker i typ 2009 når jeg satt på YouTube og så på favorittyoutuberne mine, som Shane Dawson og iJustine. Jeg ble så inspirert, og hadde like ambisiøse drømmer som dem om å bli filmskaper selv. Så jeg tvang vennene til å være skuespillere for meg mens jeg lagde alt mulig rart i hjemme i det gamle nabolaget mitt. Lekte regissør, skuespiller og klipper i mine egne musikkvideoer, vlogger og sketcher. Usannsynlig kleint og idiotisk å se på i dag. Men likevel noe sentimentalt over det faktum at det var på den tiden interessen min for filmproduksjon startet. I 11-årsalderen, og nå nesten 10 år senere, bringer jeg barndomsdrømmen til live. Jeg er stolt over meg selv som tør å satse på det jeg virkelig vil. Jeg tror sjelen min hadde forvitret, om jeg ikke hadde begynt på skolen denne høsten.
Nå har jeg bodd på Danmarksplass akkurat en uke, og bitene i leiligheten faller sakte men sikkert på plass. Jeg estimerte å være helt ferdig her på onsdag, men det er tydelig at jeg aldri har flyttet ut på egenhånd før, hehe. Ting tar tid. Til dere som ikke har flyttet ut før, vær forberedt på komplikasjoner og at ikke alt fungerer som det skal. Her har både kjøleskap og ovn kortsluttet for eksempel. Mye venting før alt er på plass. Og når man gleder seg til noe, begynner utolmodigheten å krible i kroppen. Men det har vel gått relativt kjapt også. Etter bare en uke er jo alt det essensielle på plass. Jeg syns fremdeles leiligheten mangler litt bilder rundt om kring og fremdeles ser en smule flat og upersonlig ut. Men som sagt, jeg trives skikkelig med viben og feelen og looken i mangel på bedre norske ord. Men her er noen heltotale bilder av leiligheten da, slik den ser ut nå. En liten rough cut.
Så her hører jeg hjemme nå! Så spontant og plutselig at det ikke kjennes ut som jeg har flyttet ordentlig hjemmefra engang. Når jeg er på besøk hos pappa føles det som om jeg burde få en slags nostalgi og tristhet. Spesielt når jeg går inn på det tomme, gamle rommet mitt. Men så kommer det ikke noe genuin nostalgi eller sårhet egentlig. Helt flatt og vanlig. Som om det egentlig ikke har gått opp for meg at jeg har flyttet enda. Eller så er jeg et følelsesløst monster, who knows. Uansett, det er massemasse kaos i livet (hodet) mitt for tiden som jeg febrilsk prøver å få kontroll på og samtidig som jeg prøver å lære meg å gi slipp på kontroll?? Livet er en drakamp. Jeg kjemper videre dere, vi preikes på!
