Leandra Valencia

UKENS TANKE // “Tiden leger alle sår” og om det egentlig stemmer? Vi hadde fagdag i historie og filosofi på onsdag, og var på et museum for å lære om dehumanisering, krig og menneskerettigheter. Jeg er ganske overbevist om at det utsagnet ikke stemmer. Bare tenk, alt du noensinne har opplevd, hvert sekund av livet ditt, hvert menneske du har møtt, og alle inntrykk fra du var et foster har formet deg til den du er i dag. Det sier jo seg selv at om en har traumatiske opplevelser eller andre påkjenninger som mennesker ikke skal oppleve, så former det deg og sitter ved deg resten av livet. Ja, man kan lære seg å leve med å ha mistet en mor eller far eller søster eller kjæreste, men såret vil alltid være der. Og noen klarer jo faktisk til slutt ikke å leve med byrden hengende over seg lengre, og velger å ende livet sitt eller dø gammel og ulykkelig. Det spørs også veldig hvordan du håndterer situasjoner i ettertid tror jeg. Om du holder følelser inni deg eller snakker om det, men noen situasjoner kan også være håpølse. Tid leger ikke alle sår spør du meg. Sår former deg til den du er, på godt og vondt. Gud for en negativ “ukens tanke,” men av og til er det sånn ting man må tenke over.

UKENS OPPTUR // Jeg vil nå heller si tiårets opptur – å se Mikhael Paskalev synge og spille live, og møte og snakke med han. Ikke i min villeste fantasti – eller jo det har skjedd i min villeste fantasti… Men nå har det skjedd i virkeligheten og. Wow. Dette kan jeg leve på lenge.

UKENS NEDTUR // dette

UKENS MAT // Subway sin cookie. Har dere smakt den? Crispy i kantene og bløt i midten? Jeg setter pris på godt bakverk, og den koster 10kr og er perfekt. Spesielt til kaffeen. Da koser jeg meg, dere. Bare prøv den.

UKENS INNKJØP // Det må være den nye buksen min fra Mango. Var tilfeldigvis innom butikken, og fant den på salg til 169kr. Da jeg prøvde den på, var det liksom ikke tvil. Den satt så perfekt på at den kunne vært skreddersydd til meg. 

UKENS SERIE // Jeg har endelig hevet meg rundt og startet på sesong 7 av Modern Family. Flaut hvor mange episoder jeg har sett bare denne helgen. Jeg syns bare det blir bedre og bedre, jeg.

UKENS SANG // “Don’t Cry” av Guns N’ Roses føler jeg har sunget direkte til meg i det siste. Jeg har også kommet inn i atter en John Mayer-periode og relaterer til “Dreaming with a Broken Heart”, “I’m Gonna Find Another You” og “You’re No One ‘Til Someone Lets You Down” merkelig nok… Også har jeg naturligvis hørt mye på Mikhael Paskalev. Han løfter meg opp og får meg gjennom dagen altså. Men okei, gud så dårlig jeg er til å velge ut èn sang. Wow. Får prøve igjen neste uke.

UKENS THROWBACK // Våren 2015. En kald, forvirrende tid med blinde, ugjennomtenkte og egoistiske valg, og fortryllende, innholdsrike, fremmede, spennende, minneverdige og eventyrlige opplevelser. En periode jeg aldri kommer til å glemme.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bukse HER

Hei, og god søndagsmorgen til dere! Dette er et par bilder fra et lite jentevors hos meg i går. Søsteren min feiret bursdagen sin, og da vi alle var kledd i svart og klar, hadde vi, som jenter har, en aldri så liten shoot før vi dro. Kvelden var veldig fin og det var så klart deilig å se søster og fetter og gamle veninner av Rebecca, søsteren min som jeg husker var på besøk da hun bodde hjemme og jeg var liten. I tillegg var det koselig å preike med klassekameratene hennes, som alle tar realfag. Jeg er jo egentlig vant til å være rundt mennesker som liker filosoferende snakkefag, men jeg har jo faktisk en brennende kjærlighet for naturfag og astronomi også, så vi hadde visst en del mer til felles enn jeg forventet. Veldig gøy å få utløp for tanker om ting jeg ikke får snakket om så ofte, ya feel?

Det ble ikke en så altfor sen kveld i går, for i dag var jeg nemlig oppe tidlig for å kjøre pappa til flyplassen. Han blir borte i 14 dager, noe som vil si at jeg har hus og bil for meg selv i to uker. Klager ikke for å si det mildt. Dette blir helt fantastisk. Skal øve meg på å være voksen nå tenker jeg, hihi. Ønsk meg lykke til. Snart bærer det avsted til trening med Veroinca etterfulgt av en liten spa-søndag med Birgitte. Håper dere har en deilig dag. Vi snakkes til uken!

Så vanvittig drømmende jeg følte meg i går, der jeg stod alene på første rad på Mikhael Paskalev-konserten. Klarte ikke å la være å smile som en tulling da den vakre skapningen kom på scenen og sjarmerte oss med sin hese, deilige stemme og forførende blikk. Han var virkelig en glede å oppleve live, etter jeg har crushet og fangirlet på han i fem år. Og ikke nok med det – vi fikk øyenkontakt i hvertfall 15 ganger, haha – Hvor han lo, fanget blikket mitt. Smilte, fanget blikket mitt og sang teksten til sangene i munnen på meg, mens han holdt blikket mitt. Den jævelen altså, jeg ble jo fader meg forelsket igjen, haha.

Jeg høres sikkert super dorky ut for 99% av dere, og jeg burde kanskje play it cool, men hey dette er min blogg og mine ærlige følelser, så her kommer bilder 🙂

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg ble sittende igjen litt etter konserten og se hun ene baksangeren hans stod og solgte og signerte t-skjorter. Vet ikke helt hvorfor jeg ble sittende. Vurderte litt om jeg skulle kjøpe meg en t-skjorte antar jeg. Nesten alle som var på konserten var gått, og jeg og et par andre stod forran bordet og ventet på å få kjøpe t-skjorte til slutt. Og ut av ingenting kommer skjønnheten selv, med sitt lystige, smilende, sjarmerende vesen. Tror jeg skalv herfra til Mars da han bokstaveligtalt stod rett ovenfor meg, tok hånden min for å hilse og spurte hva jeg het. Holdte på å dette om egentlig. Så etter jeg fortalte han hva jeg het, hvor lenge jeg har likt, og hvor mye jeg liker musikken hans, løp jeg ut, stod utenfor og forbannet meg selv for å ikke spørre om bilde. Så etter fem minutter løp jeg inn igjen og ble møtt av et “Hei, Leandra.” Hahah, jeg må faen meg gi meg, jeg føler jeg skriver fanfiction her, men dette skjedde faktisk. Jeg spurte om bilde, og det var null problem. Så løp jeg ut igjen og lot adrenalinet og endorfinene og serotoninet og what not bære meg hjem.

Alt i alt en magisk kveld. Mer perfekt enn jeg forestilte meg. Dette trengte jeg.

Tusen takk for fine og søte kommentarer på forrige innlegg. Ble varm av å lese dem. Virkelig. 

Nå er det langhelg!!! Og denne helgen har jeg en del planer å frem til. I morgenkveld skal jeg på en konsert jeg har gledet meg til så altfor mye de siste månedene. Er få som vet hvem artisten er, men jeg har elsket han siden han slapp sin første singel i 2012. Jeg har delt favorittsangen min av han, Susie på bloggen et par ganger. Han heter i hvertfall Mikhael Paskalev og han skal ha konsert her i Bergen på Garage i morgen. Jeg har seriøst hatt en legit drøm hvor jeg var på konsert med han for flere år siden, så dreams do come true, people, hahah. Jeg skal dra alene, og det blir helt fantastisk. Det er egentlig 20-års aldersgrense, men onkelen min jobber der og fikset meg inn, så jeg kunne faktisk ikke vært heldigere. Og på lørdag skal storesøsteren min feire bursdag, og det blir stort fest hvor jeg kan ta med meg noen veninner. Så da skal Marthe, Thea og jeg mingle litt med 20+ studenter lørdagskveld. Tror ikke akkurat det blir feil 🙂

Dette er meg i dag. Hvis dere syns jeg ser ut som en guttunge, er det nok en kombinasjon av buksene,(som er ny og jeg elsker) capsen og at jeg ikke har hudsminke. Men jeg har en god hudperiode atm, så jeg vil la den puste litt slik at den blir enda finere, ya feel?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Topp // Monki
Bukse // Mango
Caps // H&M
Sko // HER (lignende)

På toppen av verden. Surrealistisk. Eventyrlig. Men alle gode ting må komme til en slutt, er det ikke det de sier? Det er jo sånn. At når en er i en slik svevende lykkerus, da er det alltid en liten del av deg som er bekymret for når det hele skal ta slutt. Jo høyere oppe man flyr, jo lengre og hardere blir fallet. Livredd for det garanterte fallet. Fritt fall fra rosa skyer til mørke groper. I den patetiske, deilige, berusede tilstanden, er det likevel et hjørne av sinnet som gruer seg til det hele knekker sammen. For det gjør jo alltid det. Det gjorde det. Fordi man, etter lang, lang tid, turde igjen. Sånn ordentlig. Ikke fasaden, ikke noe spill, maktkamp. Men ærlig. Åpen. Kjærlig. Sårbar… Vi burde visst bedre. Men det var meg denne gangen. Meg som for første gang siden første gangen, falt, og ikke dyttet. Og nå må jeg klatre ut av gropen. Opp, tilbake på jorden igjen. Ikke til skyene, men til jorden. Jeg kommer nok til å skli et par ganger på veien. Og halte litt når jeg kommer opp, før smerten så blir til gamle sår som vil forbli uansett om rosa skyer på ny skulle duse dem ut igjen en gang. 

Kanskje det egentlig er best å være den som faller? At å falle faktisk er bedre enn å dytte. Det blir et sår av begge deler, og den mest langvarige smerten er kanskje den som er ditt eget forsvarsmekanisme. Ditt motvillige dytt, som til slutt ender opp med å såre deg selv. Vi som har opplevd begge deler, skjønner.

Jeg hater å si det. For jeg vet det ikke kommer til å bli siste gang jeg sier det – men beklager fraværet mitt de siste dagene. Det er så mye jeg vil fortelle dere som jeg ikke kan. Men er det en ting man lærer etterhvert som man lever, er det at menneskers handlinger alltid har en begrunnelse. En som gjerne sitter så dypt og personlig at andre ikke forstår. Nå skal jeg ta meg en lang dusj. Så sees vi snart.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

/ sponset

Etter flere måneder med luftepause for vippene mine, tok jeg meg omsider turen innom Maylinn for nytt sett. Jeg valgte volumvipper på 12mm, og er egentlig utrolig fornøyd med denne lengden. Jeg har hatt et par millimeter mer før og da syns jeg de blir litt for lange på meg. Men dette er helt perfekt. Storfornøyd som alltid, og anbefaler så klart Maylinn på det varmeste. Slik ble resultatet denne gangen!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dere finner Maylinn sin facebook side HER, hvor dere kan kontakte henne om det skulle være noe dere lurer på 🙂 Nå tar hun også negler og øyenbryn! 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Amsterdam. Elver. Broer. Båter. Stroopwafel. Lange mennesker. Økologiske butikker. Sykler. Parker. Anne Franks huis. Shopping. AirBnB. Markeder. Barer. Søstre.

Denne tiden av året tror jeg alltid medfører seg reisesyke. Midt i mørkeste januar. Midt i mellom fjorårets sommerferie og årets sommerferie. Akkurat nå hadde jeg et lite tilbakeblikk på Amsterdamturen til mine to eldre søstre og meg i 2015. Det var bare en langhelg, men gud som vi klarte å kose oss selvom. Amsterdam er en by som absolutt har grodd seg fast i hjernebarken min. En fin plass jeg vil tilbake til. Rolig. Estetisk. Oppegående, pene mennesker. En litt mer sivilisert og utviklet by enn Bergen på mange måter. Kanskje ikke like fin som Bergen, men fremdeles fin. Det er nå bare min smak. Amsterdam er i hvertfall et reisemål jeg anbefaler til alle som vil ha noe litt annerledes, men samtidig ikke et kultursjokk. Veldig søt by det er lett å føle seg hjemme i.

Jeg husker spesifikt tankene mine som liten jente, da jeg labbet rundt i stuen mens mamma satt sammenkrøket i sofaen og slukte TV2-nyhetene. Hvordan hun gispet, holdt seg forran munnen eller felte en tåre for de 47 omkomne i et bombeangrep i Afghanistan. Jeg så på henne, kunne ikke fatte, og spurte både meg selv og foreldrene mine flere ganger, hvorfor i alle dager orker dere i det hele tatt å følge med på nyhetene, når dere bare blir triste av det? Jeg gikk alltid ut av rommet. Ville aldri se på. Var jeg feig eller visste jeg bare mitt eget beste? 

En ting jeg forstod enda mindre som liten, var krig. Bare rett og slett ordentlig gammeldags krigføring. Våpen, død, fullstendige ødelagte liv, elendighet og håpløshet. Hva i alle dager får noen som helst ut av å holde på slik? Uansett om man hadde tilnærmet seg all verdens rikdom eller herredømme over universet, hadde det jo aldri noensinne vært verdt det. Virkelig altså, et av mine livs største spørsmål som liten. Hva i herrens navn er poenget med krig, og hva godt gjør det for noen som helst å vise det på TV? “Vi må jo være opplyst på hva som skjer i verden” var svaret jeg fikk. Syns ikke det var godt nok jeg. Det medførte ikke noe annet enn en nedstemt tåke hengende over sinnet – og har vi da forbedret eller forværret menneskeheten?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etterhvert som jeg vokste, gikk forholdet mitt til slike saker gjennom et par faser. Det var et tidspunkt – type barneskolen – da jeg var mest mottakelig for all informasjon og inntrykk… Jeg var ikke lenger et blankt ark med egne, naturlige, menneskelige instinkt og meninger lengre, slik som jeg var før jeg lot samfunnet inflitrere tankene mine. Jeg ble fortalt bibelfortellinger, og tegnet og fargelagte Moses som mottok de ti bud på fjellet i full tro om at dette faktisk hadde skjedd en gang for mange år siden. Jeg så krigsfilmer, og så beundringsfullt på de idylliserte soldatene som “kjempet for landet sitt”. Helter ble de kalt. Ikke mordere.

Så kom perioden der det gikk opp for meg meningen bak krig, terror og ødeleggelser. Jeg var knust. Hjelpeløs. Tårefull. Veteraner er ikke helter. De er stakkarslige, ødelagte mennesker. Mordere, mot sin vilje. Dehumaniserte. Slite med traumatiske visjoner og angst og deprisjoner til livets ende. Var det verdt det? Var det verdt å ta et annet liv bare for å ødelegge ditt eget? Har du da gjort noe betydningsfullt for landet ditt? Eller er hele instutisjonen med militæret, forsvar og soldater en stor katastrofe? Verdens største terroraksjon, organisert av menn i dress som teller tusenlapper på kontoret sitt for antall produserte og solgte maskingevær. Antall liv berøvet. Hva hvis hele verden bare hadde lagt ned forsvaret sitt? Hva da? Nei huff, nå tar jeg meg selv i å være idealist igjen. Slik som i neste perioden av livet mitt. Den nåverende perioden. Idealisten i meg.

God gammeldags teenage spirit. Jeg er engasjert. Idealistisk. Vil gjøre en forandring. Jeg tror en slik innstilling er typisk for unge i dagens samfunn. Vi ser alt som skjer i hele verden, og vi vil gjøre en forskjell, ikke sant? Det minner meg liksom litt om hippieperioden på 60-70-tallet, som fortsatt viser tendenser i noen områder av ungdomslivet i dag. Vi ser det som er gale, og vi bruker stemmen vår. Noen velger så klart å ikke bry seg, og forståelig er det. Det er jo slik vi ender opp til slutt uansett, er det ikke? Likegyldige. Egoismens seirer. Hippiene vokste opp. Den kjente 68-generasjonen er i dag besteforeldre.

Brun genser her (sponset)

Jeg er redd for den neste perioden. Kommer jeg til å bli en klassisk middelaldrene voksen dypt inngravert i samfunnets veldesignede nettverk. En slave for staten. En som ikke lenger bryr seg om annet enn å komme seg til og fra jobb i en miljøinfiserende bil, uten å ofre det en tanke? Kommer jeg til å ta på meg dressjakke, betale regningene mine, kjøpe et rekkehus og leve resten av livet med èn mann og to barn. Kave rundt i livet som et vilt dyr som har mistet sansene sine. Leve uten mening. Dø uten mening. Så altfor mye tilsier jo at svaret er ja. Men herregud, jeg er en 18 år gammel jente. Jeg er midt i drømmenes alder. Først vil jeg leve. Gjøre noe. Jeg er rastløs og sulten. Verden har endeløse mengder erfaringer og opplevelser å overrekke meg. Jeg kommer meg aldri gjennom alt. Men jeg er her nå, og jeg lengter etter å utnytte det. Hvor klisjé er det ikke å si det, haha – men alle kan utgjøre en minimal forskjell. En for det bedre. Jeg vet ikke hva poenget med dette innlegget er en gang. Jeg tror bare jeg ville fortelle en historie. En liten del av hjernen min og de forskjellige fasene den har svømt gjennom i sitt syn på “krig og fred ogsånn”. Det var det jeg ville få frem. Tror jeg.

UKENS TANKE // Jeg elsker å blogge. Alt ved det. Tenkingen, skrivingen, utformingen av innlegg, formuleringen av setninger, kommentarene deres, mailingen. Alt. Håper jeg utvikler meg skikkelig fremover, og jeg drømmer om ha bloggen som en solid jobb i nær fremtid. Det må vel være lov å si? Jeg er jo et lite stykke på vei, og har absolutt planer om å fortsette å klatre.

UKENS OPPTUR // Definitivt Marthe sin 19-årsdag på lørdag! Ekstreme mengder velsmakende tapasretter og en klynge av mennesker jeg rett og slett har det  fullstendig fantastisk med. Jeg visste det kom til å bli kjekt, men ikke såå kjekt? Jeg hadde to av mine beste veninner der, Thea og Veronica…. og oss som trio på fest er faen meg noe for seg selv. Jeg har det så sinnsykt bra med de to. Når vi danser til Rihanna, dramatiserer, er dritklein og har photoshoot er vi virkelig i vårt ess. I tillegg var det deilig å preike med folk jeg kjenner mindre godt også. Mange gode ord og gode hjerter. Ellers var en aldri så liten overnatting på hotell fredagen også en solid opptur. Det var alt i alt en super helg.

UKENS NEDTUR // Jeg presterte å glemme sånn alt jeg eide på hotellet. Typ anker-armbåndet mitt, en ring, en olje, en ansiktsrens, sminkefjerner. Så ja. Kjempeflink. Har ringt resepsjonen to ganger, men de hadde visst ikke funnet noe. Eneste svaret på det, er jo at en renholder har stjelt det. Skikkelig nedtur. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

UKENS MAT // Dønn prim. Jeg har gjennoppdaget prim, og er blitt komplett avhengig. Jeg tror ikke jeg har spist det siden barnehagen, før jeg fikk smake det av noen på skolen. Gikk rett og kjøpte det, og nå spiser skive med prim typ hver dag.

UKENS SERIE // Jeg er sånn den siste personen i verden som ser på serier, men jeg har faktisk begynt å se på The Office. Ufattelig tidig, og nydelig skuespill. Man blir virkelig glad i karakterene når man lærer de å kjenne, og nei… jeg klarer ikke å holde meg fra å le høyt. Ny favoritt. Definitivt.

UKENS SANG // Okei, sånn alle Elvis-sanger noensinne. Er i en skikkelig Elvis-periode, og elsker “Love Me Tender”, “Don’t”, “Burning love”, “Stuck on You”, og “Fever.” Mange flere av han også, men dere skjønner greia. Det er ingenting som kan måle seg med 50-tallsmusikk, oog 60-70-tallsmusikk i hjertet mitt. Men akkurat nå er jeg i en 50’s periode. 

UKENS INNKJØP // Jo det skal jeg si dere. Jeg har nylig prøvd Bio-Oil, og huden min har seriøst aldri vært bedre? Det var selvfølgelig den jeg klarte å glemme igjen på hotellet, men jeg gikk rettttt ut og kjøpte ny på mandag. Jeg bruker den både til ansikt og kropp. Den lukter fantastisk og inneholder masse masse vitaminer og fuktighetsgivende ingredienser. Jeg merker stor forskjell, og har virkelig funnet meg et produkt jeg kommer til å bruke fast fremover.

UKENS THROWBACK // En utrolig koselig hyttetur i mai 2014 med Camilla og Caroline. Jeg tror seriøst jeg lever for hytteturer. Enten det er med venner eller familie, er det fortsatt noe av det deiligste jeg vet.

/ Adlink

Jeg er kanskje Skandinavias dårligste person til å kle på seg. Noe som mest sansynlig er grunnen til at jeg alltid er litt småsyk. Det, pluss at jeg aldri klarer å fullføre en antibiotkakur… Jeg må bli flinkere å ta vare på meg selv når jeg tenker meg om. Men det var ikke helsen min vi skulle snakke om i dag! Jeg er en skikkelig skinnjakke-elsker, og bruker skinnjakken min året rundt uansett om det er snøstorm eller regner trollkjerringer. Jeg angrer like mye hver gang. For jeg er nemlig en real frysepinne. Så det går jo ikke akkurat hånd i hånd med skinnjakker i -10 og vind. Men nå har jeg faktisk endelig gått til anskaffelse av en jakke som er VARM og fin. Har blitt fullstendig forelsket i den nye, svarte Urban-boblejakken min fra Junkyard. Den kan brukes med skjerf, veske og fin bukse, eller bare chilleklær. Liker at den er så allsidig, og at jeg kan slenge den over hva som helst. Dress it up or dress it down. Men mest av alt syns jeg det er ufattelig behagelig hvor varm den holder meg. Jeg er ikke vandt til sånt jeg. Bare se hvor godt jeg har det i den.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jakken finner dere HER.