Jeg husker spesifikt tankene mine som liten jente, da jeg labbet rundt i stuen mens mamma satt sammenkrøket i sofaen og slukte TV2-nyhetene. Hvordan hun gispet, holdt seg forran munnen eller felte en tåre for de 47 omkomne i et bombeangrep i Afghanistan. Jeg så på henne, kunne ikke fatte, og spurte både meg selv og foreldrene mine flere ganger, hvorfor i alle dager orker dere i det hele tatt å følge med på nyhetene, når dere bare blir triste av det? Jeg gikk alltid ut av rommet. Ville aldri se på. Var jeg feig eller visste jeg bare mitt eget beste? 

En ting jeg forstod enda mindre som liten, var krig. Bare rett og slett ordentlig gammeldags krigføring. Våpen, død, fullstendige ødelagte liv, elendighet og håpløshet. Hva i alle dager får noen som helst ut av å holde på slik? Uansett om man hadde tilnærmet seg all verdens rikdom eller herredømme over universet, hadde det jo aldri noensinne vært verdt det. Virkelig altså, et av mine livs største spørsmål som liten. Hva i herrens navn er poenget med krig, og hva godt gjør det for noen som helst å vise det på TV? “Vi må jo være opplyst på hva som skjer i verden” var svaret jeg fikk. Syns ikke det var godt nok jeg. Det medførte ikke noe annet enn en nedstemt tåke hengende over sinnet – og har vi da forbedret eller forværret menneskeheten?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etterhvert som jeg vokste, gikk forholdet mitt til slike saker gjennom et par faser. Det var et tidspunkt – type barneskolen – da jeg var mest mottakelig for all informasjon og inntrykk… Jeg var ikke lenger et blankt ark med egne, naturlige, menneskelige instinkt og meninger lengre, slik som jeg var før jeg lot samfunnet inflitrere tankene mine. Jeg ble fortalt bibelfortellinger, og tegnet og fargelagte Moses som mottok de ti bud på fjellet i full tro om at dette faktisk hadde skjedd en gang for mange år siden. Jeg så krigsfilmer, og så beundringsfullt på de idylliserte soldatene som “kjempet for landet sitt”. Helter ble de kalt. Ikke mordere.

Så kom perioden der det gikk opp for meg meningen bak krig, terror og ødeleggelser. Jeg var knust. Hjelpeløs. Tårefull. Veteraner er ikke helter. De er stakkarslige, ødelagte mennesker. Mordere, mot sin vilje. Dehumaniserte. Slite med traumatiske visjoner og angst og deprisjoner til livets ende. Var det verdt det? Var det verdt å ta et annet liv bare for å ødelegge ditt eget? Har du da gjort noe betydningsfullt for landet ditt? Eller er hele instutisjonen med militæret, forsvar og soldater en stor katastrofe? Verdens største terroraksjon, organisert av menn i dress som teller tusenlapper på kontoret sitt for antall produserte og solgte maskingevær. Antall liv berøvet. Hva hvis hele verden bare hadde lagt ned forsvaret sitt? Hva da? Nei huff, nå tar jeg meg selv i å være idealist igjen. Slik som i neste perioden av livet mitt. Den nåverende perioden. Idealisten i meg.

God gammeldags teenage spirit. Jeg er engasjert. Idealistisk. Vil gjøre en forandring. Jeg tror en slik innstilling er typisk for unge i dagens samfunn. Vi ser alt som skjer i hele verden, og vi vil gjøre en forskjell, ikke sant? Det minner meg liksom litt om hippieperioden på 60-70-tallet, som fortsatt viser tendenser i noen områder av ungdomslivet i dag. Vi ser det som er gale, og vi bruker stemmen vår. Noen velger så klart å ikke bry seg, og forståelig er det. Det er jo slik vi ender opp til slutt uansett, er det ikke? Likegyldige. Egoismens seirer. Hippiene vokste opp. Den kjente 68-generasjonen er i dag besteforeldre.

Brun genser her (sponset)

Jeg er redd for den neste perioden. Kommer jeg til å bli en klassisk middelaldrene voksen dypt inngravert i samfunnets veldesignede nettverk. En slave for staten. En som ikke lenger bryr seg om annet enn å komme seg til og fra jobb i en miljøinfiserende bil, uten å ofre det en tanke? Kommer jeg til å ta på meg dressjakke, betale regningene mine, kjøpe et rekkehus og leve resten av livet med èn mann og to barn. Kave rundt i livet som et vilt dyr som har mistet sansene sine. Leve uten mening. Dø uten mening. Så altfor mye tilsier jo at svaret er ja. Men herregud, jeg er en 18 år gammel jente. Jeg er midt i drømmenes alder. Først vil jeg leve. Gjøre noe. Jeg er rastløs og sulten. Verden har endeløse mengder erfaringer og opplevelser å overrekke meg. Jeg kommer meg aldri gjennom alt. Men jeg er her nå, og jeg lengter etter å utnytte det. Hvor klisjé er det ikke å si det, haha – men alle kan utgjøre en minimal forskjell. En for det bedre. Jeg vet ikke hva poenget med dette innlegget er en gang. Jeg tror bare jeg ville fortelle en historie. En liten del av hjernen min og de forskjellige fasene den har svømt gjennom i sitt syn på “krig og fred ogsånn”. Det var det jeg ville få frem. Tror jeg.