Jeg sitter på Bergen offentlige bibliotek og runder av mitt første semester på filmskole. Siste skoledag var i går og nå har jeg bare en semesterevaluering å levere igjen før jul. Jeg leverte nettop egenevalueringen min “Insomnia”, og hadde lyst til å dele den på bloggen her denne gangen også.  Jeg liker å dele, ikke bare tanker og meninger, men også en ørliten smakebit av psyken min her på bloggen. Jeg blir selv begeistret og fascinert når hvem som helst tør å gjøre det egentlig.

Denne gangen ble ikke evalueringen min altfor lang,  så da poster jeg hele i dette innlegget. Da får dere sikkert også svar på mange av tankene mine bak kortfilmen, men også en liten innsikt i filmskaping, hva som tenkes over og tas hensyn til osv. Kanskje noen syns det er interessant. Jeg gjør i hvert fall det, så her kjører vi.

Min eksperimentelle film heter «Insomnia» og handler om insomni. Med filmen prøver jeg å vise noen aspekter ved søvnløshet gjennom bilder som både symbolsk og direkte viser hvordan søvnløshet kan oppleves – frustrerende, skremmende, bekymringsfullt, angstfylt, forvirrende, raseripreget, ensomt, skuffende, utmattende, tindrende, fortvilende og ukontrollerbart. Jeg ville få frem min egen opplevelse av svingende negative emosjoner – og til tider øyeblikk av nesten behagelig apati, men med en underliggende tone av melankoli og tomhet. Og at mønsteret i følelseslivet er tilsynelatende tilfeldig, men likevel kanskje ikke. Grunnene virker multidimensjonale og uhåndgripelige. Jeg tok utgangspunkt i cocktailen av de overnevnte emosjonene og forsøkte å bringe dem til live gjennom film istedenfor ord.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg valgte å legge på en sang (Swamp Fever 4 av Håkan Eriksson) som var både mystisk og mørk for å komplimentere stemningen jeg ville skape. (stemningen av følelsene ramset opp i avsnittet over) Det var vanskelig å få frem noe budskap da jeg ikke har en spesiell lærepenge å gi, eller noe svar på hvordan problemet kan løses. Derav første og siste bilde i videoen som jeg selv ikke har gitt én spesifikk betydning, men har flere mulige forklaringer på. Motivasjonen for å lage en kortfilm om akkurat dette temaet var å dele lidelsen med andre mennesker som også desperat prøver tilrettelegge for en god natts søvn, men til tross for å adlyde Googles og legenes søvnhygiene-tips, likevel mislykkes. Jeg syns det er en trøst å relatere til historier hvor jeg kan trekke paralleller mellom mitt eget og andres liv. Så det er vel andre søvnløse som er filmens hovedmålgruppe. Men jeg vil også gi mennesker som ikke sliter med søvnløshet til vanlig, et innblikk i de mentale ubehagelighetene til en som gjør. Det skal dog sies at filmen er en slags glorifisering av hvordan insomni i realiteten oppleves, rett og slett fordi jeg ønsket å leke meg med estetiske og filmatiske virkemidler. Hovedsakelig hvordan farger, utsnitt og tempo i klipp kan komplimentere og styrke stemningen og miljøet. Jeg var mye på utkikk etter linjer og symmetri på lokasjonen min, og valgte ofte å midtstille fokusobjektene for å gjøre dem mer bastante og harde, slik jeg ønsket uttrykket skulle være. Jeg valgte også noen ganger å ha det viktigste som skjedde i bildet ufokusert, mens et annet objekt stjal noe av oppmerksomhet i forgrunnen. Dette var for å skape litt mer dybde, mystikk og for at bildet skal være interessant noen millisekunder eller sekunder lengre.

Handlingen foregår i løpet av en natt, men jeg har også klippet inn videoer av øyeblikk fra andre hendelser i livet. Disse videoene som hurtig er klippet inn der musikken er mest bombastisk, skal representere minner og tanker som ustyrlig og uønsket dukker opp sent på natten. Jeg valgte en del lykkelige øyeblikk, og deretter klippe tilbake til den ampre stemningen i leiligheten, for å vise hvordan selv de fineste minner blir skremselsbilder når de kjipeste hormonene fester dem til undertrykte og uønskede erindringer. Tanken var også å gjøre minnene som dukket opp litt mørkere for hver gang de kom, for å ha en slags oppbygging i filmen som ellers var ganske repeterende. En oppbygging til noe jeg ikke aner hva er, men likevel er redd for. Det at filmen min var såpass repeterende og hadde en relativt svak handlingsgang, bringer meg til neste del av egenevalueringen –  utfordringene.

En av mine største utfordringer var å gi filmen et helhetlig uttrykk, da det var vanskelig når “minnene” som vises ser såpass annerledes ut fra skuddene på hovedlokasjonen. Jeg måtte prøve å få minnene til å ha en slags sammenheng med det som skjedde inni hodet hjemme i leiligheten. Det var også en tålmodighetsprøve med pirkearbeidet som hører med det å klippe til musikk med så mange klipp. Og ikke minst at filmen ikke skulle oppleves rotete, noe jeg syns den gjorde i mine første utkast i redigeringsprosessen. Deretter var det fint og tilfredsstillende når jeg følte musikk og bilder satt bedre. En annen utfordring var å bruke meg selv som skuespiller. Både teknisk og kreativt. Jeg burde i det minste vurdert å ha med meg en på foto som kunne filmet meg, om jeg ønsket noen skudd håndholdt istedenfor på stativ. Jeg var også for pysete til å bruke bildedekningen jeg hadde av close-ups eller mer uttrykkende kroppsspråk, noe som kunne vært med på å gjøre kortfilmen enda mer dramatisk.

Når det gjelder ting jeg lærte, så fant jeg først og fremst ut at post-it note lapper (rosa i mitt tilfelle) kan festes med lærertyggis over spotter i taket og fungere som et fargefilter. Jeg lærte at eksperimentell film er gøy og at jeg vil lage flere! Jeg lærte at jeg koser meg skikkelig når jeg jobber alene, men at jeg også savnet felleskapet, samarbeidet og utfordringene crew og cast medfører, og ikke minst de kreative og tekniske fordelene det har, og erfaringene det gir, å jobbe med andre. Jeg lærte av min egen film, men spesielt av resten av klassen sine eksperimentelle filmer at fete idéer kan gjennomføres på så og si no budget. Det er en stor motivasjonskilde og inspirasjon i seg selv. 

Når det kommer til tilbakemeldingene jeg fikk på filmen, syns jeg også de er nevneverdige i en egenevaluering. Komplimenter og oppmuntringer brukes som en effektiv boost til min allerede eksisterende og lett påvirkelige drivkraft, og motiverer meg til å reflektere over min egen og andres kritikk, slik at de forhåpentligvis (og burde) blir implementert i filmskapingsprosessen i neste prosjekt.

Insomnia kan du se her.