Jeg har erkjent en sterk lengsel disse høstukene. Etter noe jeg ikke helt hva er. Meg selv antar jeg. Det har vært en tomhet, en rastløshet, galskap til tider. Som hun bemerkelsesverdig har dempet. Ikke bare med sitt fysiske nærvær, men også på mange måter symbolsk. Som om de var noe som falt på plass da jeg satt med henne i fanget på vei hjem fra oppdretteren samme morgen jeg innså hva jeg måtte gjøre for å hjelpe meg selv. Som en befrielse at hun ble min på akkurat dette tidspunktet i livet. Jeg fant tårer trillende ned langs kinnet mitt og treffe sofaen første dagen, da hun lå på rygg og grep i luften med drømmende klør, mens jeg strøk henne opp og ned på den tynne silkemagen. Ingen kan benekte at det var et perfekt øyeblikk.

Hun måtte hete Cindy, etter en munter Johnny Cash sang. Johnny Cash har forstått meg i det siste. Det har hun og, uten å vite det selv.

Når jeg syns mjauene hennes høres såre ut, antar jeg at hun er engstelig og det gjør meg også engstelig. Det er forferdelig, men det er også kjærlighet. Jeg jublet høyt når hun spiste av matskålen sin for første gang. Jeg føler det er et tegn på at hun er trygg. Fra et utenforstående perspektiv kan det se ut til at jeg bryr meg mer om hennes velvære enn mitt eget. Den observasjonen reflekterer jeg over.  Jeg ser på henne når hun ser på meg. Jeg føler hun studerer meg opp og ned og frem og tilbake når jeg gjør ting jeg ikke burde gjøre, og det blir en sår form for selvrefleksjon. Å se meg gjennom Cindys øyner. Hun er det kjæreste jeg har nå. Hennes mørke, irregulære flekker er en merkelig nostalgisk og elskbar ting for meg. Hun er hvit i bunnen, men en ustyrlig malerpensel ser ut til å ha fargelagt og mørklagt pelsen i vilden sky. Noen flekker er tilsynelatende planlagte og forutsigbare, mens andre er kaos. Mønsteret hennes minner meg litt om meg selv. Jeg ser tilbake på de rene, årvåkne øynene hennes og tenker at ja, ignorance is bliss.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse