Nærmere 20 grader og en sol som titter skrått innover høsten. Jeg må bare si at dette er den fineste høsten jeg har vært vitne til i mitt liv. Eller, for å være helt oppriktig, den fineste utgaven av en årstid jeg har sett i mitt 19 og et halvt år gamle liv. Aldri vært så forelsket i omgivelsene som nå. Det var ikke en spektakulær sommer værmessig. Men vi har hatt noen perler innimellom, og et par dager med minner av gull. Jeg koblet til harddisken min og så gjennom alle mappene jeg har sortert med minner fra i sommer. Fikk av en eller annen grunn lyst til å samle dem sammen i et innlegg. Syns sånne oppsummeringsinnlegg av en viss periode er så koselig. Og veldig fine å se tilbake på. Det er det som er så fint med å ha blogg også. Jeg kan lage slike mimre-poster, så kan jeg bare finne frem til disse innleggene en gang i fremtiden og tenke noe som, ja, sommeren 2017 var ganske fin.
Disse bildene er de som er tatt med speilrefleksen, som jeg konstant minner meg selv på at jeg må bli flinkere til å ta med steder og bruke. Jeg har vært flink innimellom de siste månedene da. Og her er resultatet! Noen biter av sommeren min min gjennom speilrefleksen.
Føler man gir av litt “se så fint livet mitt er-vibber” med slike innlegg? Haha, for det er jo det man gjør. Man tar bilder av fine øyeblikk og deler dem for å vise andre. Mange syns det er dumt at sosiale medier som oftest bare viser den fine siden av ting, og jeg ser hvor den kommer fra. Men for å være helt ærlig er det det jeg elsker med sosiale medier. Man kan se så mye fint. Alt fra et vakkert bilde av en venninne til et bilde av en bekjent som er på backpacking i Asia. Jeg syns det er gøy å se. Mennesker liker fine ting, og å se på fine ting. Vi vet jo alle at alles liv ikke er perfekte uansett, så at små øyeblikk av bliss blir fanget, det liker jeg. Syns vi skal unne hverandre det. En god veninne av meg, Malin skrev faktisk et innlegg jeg syns var såå bra om akkurat det på bloggen sin i går. Dere kan lese det her.
Du er alt, henger sammen med alt, på samme måte som alt inkluderer deg. Når vi forstår dette, blir det så mye lettere å se bagateller for det de er, og observere situasjoner fra et kosmisk perspektiv. Ingenting har noe å si i et kosmisk perspektiv. Det er det som er så fint. Vi er her nå. I et lite blunk i den lange rekken av evigvarende evighet. Likevel er dette lille, nesten ingenting, men likevel alt – så dyrebart for oss. Det er det som er så patetisk og vakkert på samme tid. Hva vi gjør i hvert øyeblikk er alt vi er. Vi er ikke feilgrepene fra fortiden vår, eller resultatet av oppveksten vår. Selv om disse tingene har innflytelse på oss og er vårt grunnlag, er skjønnheten i livet at vi i hvert øyeblikk har muligheten til å transendere fra denne endimensjonale måten å tenke på. Vi kan opphøre vår avhengighet av å spille offeret og istedenfor bygge oss selv opp gjennom oppvåkning til en enhet. Self love er ikke for bare oss selv, men for heleselvet, som inkluderer like mye alt annet i denne eksistensen. Ikke bare i dette fysiske fartøyet, men langt forbi tankenes rekkevidder til dimensjoner så abstrakte og flerdimensjonale at mennesker ikke kan begripe. Men det er greit. Vi er likevel en del av det. Av alt. Og det er et under jeg aldri ville vært foruten.
Jeg har akkurat kommet hjem fra en kinotur for å se den meget omtalte Dunkirk, og kan i hvert fall meddele at den var verdt alt hypet. Definitivt. Ikke bare var hver eneste scene filmatisk og estetisk vakker, (noe som egentlig er blitt en selvfølge i dagens kinematografi) men den var også rå, ekte og smart. Jeg hadde egentlig ikke gjort noe som helst bakgrunnssjekk på filmen. Ikke visste jeg om skuespillerne eller filmprodusentene, men da jeg så navnet til Christopher Nolan i hvitt på svart bakgrunn da siste scene var over, forstod jeg veldig godt hvorfor filmen var så bra som den var og brought me to tears mer enn en gang. Han er en av mine favorittregissører som står bak blant annet Interstellar, som jeg elsker og forguder, og mange andre større filmer så klart. I tillegg så jeg at Hans Zimmer stod for filmmusikken, så du kan i hvert fall ikke forvente noe annet enn kvalitet på lerretet. Anbefales til filmelskere som setter pris på slikt. Det var i hvert fall en tårevåt og imponert kinosal som forlot Bergenkino i går.
Liten sidenote; Bergenkino har fått noe som heter komfortsaler hvor setene er mye større, kan lenes i og har et lite bord ved siden av. Bakerst i salen får man gratis te, kaffe og en sjokoladebit. Det var nice, og anbefales også.
Så det var dagens lille film review og tips! Noen av dere som har sett Dunkirk? Isåfall, hva syntes dere?
Det sies at alt et menneske opplever ligger seg i underbevisstheten, men at vi ikke kan huske alt. I rundt 2-3års alderen begynner selve minnet å utvikle seg og man kan skape sine første minner. Her er noen av mine aller tidligste minner i livet.
– Jeg lå på brystet til pappa og drakk melk av en tåteflaske. Han måtte gå, sikkert på jobb eller noe, og jeg måtte holde flasken min selv. Det var første gang jeg holdt tåteflasken min selv, og jeg husker en liten mix av forvirret og skuffet.
– Jeg satt på gulvet hjemme hos mormor rett nedenfor TV-en. En nyhetssending stod på, og et fly krasjet inn i en skyskraper. 9/11.
– Jeg satt i en barnevogn på ferie i Colombia. Jeg hadde et basseng til venstre og vi stod i kø til en kiosk. Plutselig begynner det å pøse ned med regn. Like plutselig er regnet borte. Det er det eneste minnet jeg har fra Colombia. Jeg tror bare blandingen av solen, heten blandet med masse regn som varte i typ 10 sekunder virkelig fascinerte meg.
– Jeg var på hytten med familien på pappa sin side. Så var meg og fetteren min, som er like gammel som meg, i hagen. Vi skulle ha tak i bestemor så vi ropte annenhver gang. Han ropte “bestemor” og jeg ropte “farmor.” Jeg så på han et par sekunder, så begynte jeg også å rope på “bestemor”. Fra den dagen av het bestemor “bestemor”, og ikke farmor.
– Jeg skulle sove hjemmefra for første gang – hos Solfrid, min beste venn. Jeg gren og ville hjem fordi jeg ikke fant kaninbamsen min Pernille. Så fant jeg henne, og sovnet heldgivis. Dette skjedde også hos andre venner, og jeg fikk så mye hjemlengsel av og til at jeg måtte bli hentet av mamma eller pappa.
– Jeg hadde mitt første mareritt og drøm jeg husker noensinne. Mamma, pappa, Rebecca og nyfødte Aaron som lå i barnevogn var på vei til cirkus. Så kommer det tre sinnsvakt svære spøkelser og løfter mamma, pappa og søss opp. Det var py.
Topp fra Romwe HER (sponset) Shorts fra en butikk i utlandet Klokke fra Daniel Wellington Solbriller fra New Yorker Sko fra Mango
– En gang gikk jeg på bensinstasjonen i fylla fordi jeg var godtesyk. Men jeg ville bare ha en karamellfudge. Så jeg tok en oppi posen og gikk for å betale. Han i kassen stresset med å finne ut hva jeg skulle betale siden det ble under en krone. Så kom det en annen ansatt og prøvde å hjelpe. Det endte med at han sa at neste gang jeg bare ville ha én ting, kunne jeg bare stjele den.
– En gang satt jeg på skolen i friminuttet og pratet med venner, så kjente jeg en klump i bukseleggen min. Så dro jeg ut en truse.
– En gang skulle jeg og noen venner kjøpe drikke til en fest, men vi var under 18. Vi spurte noen eldre vi kjente om de kunne kjøpe 1 sekspakning med cider og 1 sekspakning med øl. De var utenlandsk så kommunikasjonen var litt komplisert. Vi får melding om at de er på vei for å møte oss og at vi skylte dem 1700kr? :))) Da vi møtte dem hadde de misforstått og kjøpt seks sekspakninger med cider og seks sekspakninger med øl.
– En gang skulle jeg lage sjokoladekake men spiste opp all røren og hadde mageproblemer i tre dager. Story of my life.
– En gang da jeg var liten satt jeg meg fast i et dynetrekk og fikk panikkanfall. Mamma prøve å få meg ut måtte til slutt klippe opp dynetrekket. Siden det slet jeg med klaustrofobi, hvor bare en litt trang genser over hodet var det jævligste i verden. En motorsykkelhjelm, heis, en låst dør eller et fullstendig mørkt rom var et helvete i mange år. Mange mareritt om natten om vegger som skulle skvise meg. Jeg har heldigvis vokst det mer og mer av meg, men må fortsatt snakke mye til meg selv for å roe meg i trange heiser osv. Har ikke klaustrofobi lengre, men i noen situasjoner veldig redd for å få tilbakefall.
– En gang spilte jeg dataspill med en kompis. Så kom det opp en nedtelling på dataspiller. Kompisen min sa at dataen kom til å sprenge når den hadde talt ned. Så vi løp opp og hentet hamsteret mitt som sov, og gikk utenfor huset og stod og ventet. Huset sprengte ikke, men hamseteret ble forkjølet og døde en uke senere.
– En gang var Solfrid og jeg i en nasjonalpark i USA. Det hender at vi blir litt fnisende drittunger når vi er sammen, så vi viste fing til kamraet som tok bilde på bergodalbanen. Vi fikk beskjeden: ” Uhm, excuse me girls, we saw what you did on the ride” og ble bedt om å “please show some more respect next time”. Hater oss.
– En gang kom ikke meg og Matias på hva stjernetegnet cassiopeia het. Så vi kalte det spalalå spalale. Nå er det legit navnet til det stjernetegnet for oss.
– En gang skulle pappa, Aaron, Matias og jeg kjøre til et eller annet sted i pappas svarte varebil. Så skulle jeg fylle diesel på bensinstasjonen. Så holdt jeg inne knappen da jeg tok den påfyllingsdriten ut, så sprutet jeg innpå øyet mitt. Så var det krise og måtte helle vann på øye. Jeg kan fortsatt se den dag i dag.
– Jeg har fått høre flere ganger at de beste vennene mine er noen av de sykeste menneskene de noensinne har møtt. Ikke noe jeg tenker over til vanlig, men kan ikke si i mot når det blir påpekt akkurat.
– En gang tok jeg på albuen til Taylor Swift
– En gang leste jeg en novelle på en heldagsprøve i norsk og begynte å grine for den var så fin.
– En gang fikk jeg velge hvilket kosedyr jeg ville sove med da jeg var liten. Før jeg kunne snakke. Jeg pekte midt inn i en flokk av kosedyr, og mamma løftet dem opp og tilbudte meg dem en etter en. Alle var feil. Helt til hun rakk meg Pernille, eller “nin” som hun het på den tiden. Pernille er en hauggammel kaninbamse jeg arvet av søsteren min som hun igjen har fått av noen andre. Pernille er med meg uansett hvor jeg reiser i hele verden.
– En gang på familieferie glemte vi Pernille på en sportsbutikk i Spania og vi måtte kjøre i tre timer for å hente henne. Det er helt alvorlig et skikkelig spesielt type bånd jeg har til den bamsen. Bestemor har sydd på nytt lag med tøy på den utallige ganger fordi den blir helt opprevnet av kjærlighet og en tur i vaskemaskinen innimellom.
Kaktus-topp fra Romwe HER(sponset) Bikiniunderdel fra Todiefor
Fortell meg gjerne en liten hendelse eller noe om deg selv i kommentarfeltet. Koselig å lese.
Ukens sang // Jeg har gjenoppdaget en sang jeg egentlig fant i 9. klasse. Den er av Bright Eyes og heter “First day of my life.” De spiller den i en eller annen reklame på TV for tiden og jeg tok meg selv i å synge med for en stund siden, og bli fullstendig oppspilt av å høre den igjen. Den er jo DØDSfin, så nå sitter jeg og spiller den på gitar om og om igjen og hører på den hele tiden.
Ukens tanke // Hvilken effekt det å være på landlige, litt øde, idylliske steder ved havet har på meg. Det er akkurat som om tankene mine blir klarere og tilstedeværelsen min blir mer ekte. Jeg innser at det er dette livet handler om. Godt for kroppen, tankene og sjelen. Jeg vil gjøre det mer. Men da må solen se til helvete å komme frem igjen.
Ukens TV // Denne uken tror jeg ikke at jeg har sett på TV? Eller jeg lurer på om pappa og jeg så en episode av Huskestue på mandag. Isåfall blir jeg aldri lei det, haha. Norsk TV på sitt beste.
Ukens opptur // Selvfølgelig hytteturen med Lotte, Anna og Amalie som var ganske fantastisk. Men også i gårkveld da jeg hentet en jeg har savnet veldig på flyplassen <3
Ukens nedtur // Åh uten tvil å søle rødvin på macen min. Sitter og lengter etter den og lurer på når jeg får den tilbake fra reperasjon.
Ukens mat // Herregud jeg har jo spist så mye god mat i det siste, jeg aner ikke. På hytteturen spiste vi nystekte, lyse rundstykker med nutella og hvitost til frokost, og ja det er enkelt men FY så digg egentlig.
Ukens throwback // Til denne eksepsjonelt deilige hair duen i fjor. Vurderer å ta det igjen i Spania i år, for håret mitt er et konstant slit og det var superdigg å ikke tenke på det – selv om denne frisyren skapte debatt om cultural appropriation, og det gjorde meg trist. Men det er noe jeg velger å ikke tenke på og skyve fullstendig unna tankene mine faktisk. Jeg er altfor multikulturell, eksperimentell, åpensinnet og glad i mangfold til å leve livet mitt inni en firkant av “typisk norsk kultur”. Syns alle burde kunne ta box braids, faste i ramadan, bade i Ganges, oppnå Nirvana og be til eller fornekte Gud så mye de vil.
Vincent Van Gogh sa en gang “I often think that the night is more alive and more richly colored than the day.” Når søvnløse netter noen ganger velger å trollbinde meg, forstår jeg hva han mener.
“Stjernenatt” – Vincent Van Gogh
Minnene – de føles like nære som pusten min, og fyller meg som luft i lungene. Jeg kan ta og føle på savn, kjærlighetssorg, forelskelse, anger, lengsel, lærdom, håpløshet, takknemmlighet. Jeg kan elske en person slik jeg engang elsket dem. Idyllisere et minne jeg tok for gitt der og da. Natten er en bergodalbane som fargelegger den svarteste natt i stemningsfulle, dype farger som innkapsler hele meg og alt jeg er. Skyggene og konturen av møblene får personlighet. Historie. Jeg lister meg opp trappen. Rommene i huset er mørke, og stillheten gjør meg årvåken. Klar over fortid, nåtid og fremtid. Natten er kontraster, og hiver følelseslivet langt avsted i en retning du ikke valgte selv. Måneskinnet hvisker kalde, mystiske ord. Om natten er jeg meg. Jeg er tankene mine, kroppen min, følelsene mine. Jeg er i kontakt med meg selv. Natten griper meg i en alene følelse jeg aldri klarer å gjenskape om dagen. Ikke på samme måte. Ensomheten er sår, men den er litt vakker likevel. Hvordan kan så fine ting komme ut av smerte? En sang, et bilde, en samtale som stammer fra noe sårt. Er det ikke sånn mange av de vakreste tingene i denne verden ble til?
Så står du opp og svever gjennom enda en dag. De største inntrykkene forblir ved deg og samler farger til fargepaletten du ufrivillig skal studere i sengen din om noen år. Jeg tror det er sunt å kjenne på sitt indre sjeleliv. Å kjenne seg selv. Å kjenne det rundt seg og det inni seg. Ikke overse det. Slapp av og nyt en og en ting om gangen. Hvert avsnitt i dette blogginnlegget. Hver strofe i en sang. Begynn med “Empty Chairs” av Don Mclean. De sier livet er kort, men det er likevel det lengste et menneske kommer til å oppleve noensinne. Du har god tid. Kanskje er det en illusjon, men hva er vel ikke det?
Ukens tanke // Hvor sinnsykt fort og plutselig livet kan forandre seg i løpet av kort tid pga. små, spontane avgjørelser som kan påvirke resten av livet ditt. Livet er bare en rekke av valg som vi tror blir tatt via fri vilje, og det fører hver og en av oss i en retning hvor et nytt valg må taes enten vi vil det eller ikke. Og alle disse små valgene former deg til deg, og fører deg ned én av uendelige stier livet ditt kunne tatt.
Ukens opptur // En kompis sin onkel klarte å resette hele macen min slik at jeg nå har god diskplass! Jeg var først på Eplehuset og hørte med dem, men de skulle jo så klart ha 600kr for det. Fant ut at det var pittelitt bedre å høre med noen andre først, og javisst var det det. Ååå jeg har slitt med diskplassen så utrolig lenge nå så jeg føler jeg har ny pc. Dødsdigg. Ellers må jeg faktisk innrømme at byturen i går var jælla koselig.
Ukens nedtur // Absolutt da jdg hadde brukt en hel dag på å ta bilder til bloggen, også ble alt slettet når jeg la det inn på macen pga full diskplass. Hadebra til det problemet i hvertfall.
Ukens sang // Sånn alt fra The Lovin’ Spoonful? Har hørt på Summer in the City jevnlig veldig lenge, men den er fortsatt skamdigg og classic. Daydream er helt sinnsykt fin og deilig, men Nashville Cats strummer en eller annen chord i hjertet mitt, og country-elskeren i meg blir tilfredsstilt herfra til Tennessee. Tror seriøst ikke jeg kommer på noe mer fengende enn teksten i den sangen. At jeg kan få frysninger av en useriøs, ikke-kjærlighetssang er litt villt. Fant kun en bra versjon av Summer in the City på Youtube, men hør gjerne de andre på Spotify eller Tidal.
Ukens TV // Har ikke sett på TV hele denne uken tror jeg, men jeg har virkelig hatt en musikkvideo- og livekonsertuke. Har kost meg med musikkvideoer og live preformances fra alt fra David Bowie til Bruce Springsteen. Anna og jeg snapper hverandre mens vi ser på samme musikkvideoer og anbefaler hvilken den andre skal se etterpå. Vi kan også finne på å bli sittende i evigheter å se på musikkvideoer fra gamle klassikere når vi er sammen. Da blir jeg faktisk skikkelig jentete og fangirl og frustrert for at jeg ikke ble født tidligere på 1900-tallet enn 98.
Ukens mat // Ostekaken fra Starbucks. Say no more.
Ukens throwback // Summer of 14´. Beste sommeren i mitt liv. Det været det året er noe av det sykeste som har skjedd Bergen siden svartedauden.
Av og til svipper jeg innom min gamle indie rock-liste og fryder meg over musikksmaken min for fem år siden. Sanger som er deilig å gjenoppdage og nydelig og nostalgisk å høre. Det gikk mye i Vampire Weekend og Mother Mother, to band som ikke klarer å lage en eneste dårlig sang. Tror primært musikksmaken min kan deles i to, mellom populærmusikk på 50-60-70-tallet, til alt i indie og alternative i dag, som fremdeles er inspirert av nevnte tiår. Jeg elsker fargerike, unike sanger hvor dedikasjon, sjel og lidenskap skinner tvers igjennom fra artist til lytter. Jeg er strengt tatt dritglad i country også. Samtidig er jeg på jakt etter å utvide musikksmaken min enda mer, selvom de sjangrene jeg forholder meg til fortsatt innebærer uendelige muligheter igjen for meg å oppdage.
Jeg får alltid lyst til å si at musikk er min favorittform for kunst når jeg snakker om det, men jeg blir i tvil når jeg ser en bra film eller et kunstverk som treffer meg på en eller annen måte som er vanskelig å beskrive. Eller bare et antrekk som er et fryd for øye, en bok som fargelegger en fargeløs flekk i hjernen din, eller å oppleve en person som føles som et friskt vindpust du ikke ante fantes. Likevel tror jeg egentlig ikke at noe kan sette i gang de samme kjemiske forbindelsene i hjernen min som det instrumenter og stemmer gjør. Kan på mange måter sammenlignes med rus den effekten det har. Av og til lurer jeg på hvor mye mer fattig musikkverden hadde vært uten påvirkning av sansestimulerende substanser.
Jeg vet ikke hva det er med meg og postmodernismen, men det er et eller annet med det ufullkomne som ødelegger tankegangens vel-konsutruerte symmetri, og plasserer bitene sammen igjen på en ny plass, noe som føles merkelig forfriskende.
Jeg elsker film. Likevel skal det mye til for å fange oppmerksomheten min. Det må være noe spesielt, noe som skaper en stemning eller beveger en følelse i meg på en måte jeg ikke har opplevd før. Noe som gjør at jeg elsker historien, skuespillerne, cinematografien, manuset. Det er nødt til å være noe særegent slik at jeg ikke bare “ser en film” men blir fortapt i en verden jeg blir fascinert over, bryr meg om og beundrer på en eller annen måte. Jeg har laget min topp 10 liste med filmer til dere, og jeg håper dere skriver dem ned i notatene deres og ser dem på rams de neste gangene dere skal se film, haha. Har lyst til å si at dere ikke kommer til å angre, og at dette er filmer alle må se, men det er vel noe annerledes og særegent i hver og en av oss som gjør at vi har forskjellig smak når det kommer til kunst og kultur. Jeg bare håper jeg klarer å dra noen av dere med inn i mine favorittdeler ved det.
Jeg skal prøve å gi en KORT anbefalelse av filmene og friste dere til å se dem.
En av mine kjerneinteresser, er som mange av dere vet, astronomi. Mystikken, de ubesvarte spørsmålene, alt vi ikke forstår, rått, villt. Universet er favoritttingen min med eksistensen. Så at denne ekstremt vel-lagde filmen hvor mange vitenskapelige hyposer tas i bruk, som tidsreising, sorte hull, ormhull osv. Null overaskelse at denne er på topp. At Christopher Nolan tar på seg en oppgave å lage en film med slikt tema. Jeg kunne ikke spurt om noe bedre.
Denne er vel heller ikke noe surprise. Drøy humor, drøye scener. Blod, vold, sex, smerte, lidenskap, humor og uventede hendelser rundt hvert hjørne. Ikke minst en fantastisk komposisjon som trimmer hjernen. Denne er priiiima. Virkelig helt på topp. Manuset er glimrende og skuespillerprestasjonene er uanstrengt spektakulære. Quentin Tarantinos livsverk spør du meg.
Oldie but goldie. Det er én scene i denne filmen som jeg begynner å grine ca. 10min i forveien av fordi jeg vet hva som kommer. Hjerteskjærende, med de absolutt vakreste ansiktene i hovedrollene. Stemningen er rett og slett idyllisk og min kjærlighet for denne filmen er veldig veldig sterk.
At Matt Damon og Ben Affleck skrev denne filmen sammen i så ung alder imponerte meg grenseløst. Dette er viiiirkelig kvalitet. Ufattelig rørende historie med tema og preg av psykologien. Bøyer meg i støvet.
Hååper jo at de fleste har sett denne. Den mest bittersøte filmen noensinne. Orginalt og kreativt, hele greien. Ingen i verden kunne hoppet inn i den rollen bedre enn Tom Hanks. Koselig men hjerteskjærende film. Mange legendariske sitater.
Denne tror jeg ikke så mange har sett, for jeg hadde i hvertfall aldri hørt om den før jeg helt tilfeldig kom over den på Netflix. Det et en film basert på fiksjonsboken til Carl Sagan, astronomi- og filosofiguuuud. Kunne giftet meg med han. Uansett, filmen er i samme stil og sjanger som Interstellar. Matthew Mconaughey er med her også. Tror jeg er forelsket i han, og når vi først snakker om han, sniker jeg inn en snikanbefaling av Dallas Buyers Club, med han i hovedrollen, hehe, den elsker jeg også.
Min favorittkjærlighetsfilm. Jake Gyllehnall, Heath Ledger og Michelle Williams i hovedrollene. Kunne egentlig giftet meg med alle tre. Noen av favorittskuespillerne mine samlet i verdens vakreste og tristeste kjærlighetseventyr om et homofilt par på 60-70-tallet. Finn frem lommetørklet og vis den gjerne til homofober.
Også en av Quentin Tarantinos kunstverk. Igjen drøy humor, absolutt geniale replikker med orginale og sjokkerende scener. Forventet ikke noe annet av favorittreggisøren min, men man kan jo ikke unngå å bli overasket over hvor gode filmer det faktisk går an å lage heller.
Det er noe med stemningen i denne filmen, og det krypende foraktet du føler ovenfor karakteren til hovedpersonen Kevin Spacey. Å påta seg en rolle og spille så pervers og motbydelig er beundringsverdig herfra til månen. Se denne folkens. Ekstremt rar og spesiell og litt ekkel, men det er det som trengs.
Umulig å ikke bli fullstendig revet med av skuespillerne her. Perfekte for rollene sine. Margot Robbie? <3 Leonardo Dicaprio – han i hovedrollen er nesten en garantert kvalitetssikring av filmen. De 13 første filmene som kommer opp om du søker på Leonardo Dicaprio movies, absolutt elsker jeg. Og det er litt sykt å si. Jeg syns dette er en av hans beste da. Underholdende hvert eneste sekund, og selvom jeg ikke har mye til over for økonomi, så elsker jeg økonomi akkurat i denne filmen. Man blir jo fullstendig oppslukt og oppspilt av det sinnsyke luksuslivet som fremstilles.
Noen av disse filmene dere har en spesiell formening om? Eventuelt filmer dere har lyst å anbefale til meg basert på hva jeg liker?
