Adlnk

Kommentar fra en leser:
Er du 100% komfortabel med å være naken? Syns du det er greit å vise nipplene dine? Kunne du ha stilt opp på en fotoshoot for Vi Menn?

Dette spørsmålet fikk jeg på bloggen etter jeg la ut dette innlegget: Hva er galt med å vise kropp?

Så nå tenkte jeg å prøve å besvare akkurat hvor komfortabel jeg er, og hvordan mitt syn på nakenhet er.

På stranden i utlandet foran mennesker jeg ikke kjenner, er jeg ganske tilnærmet 100% komfortabel. La oss si jeg nettop har spist et heavy lunsjmåltid og føler at jeg har en svær stein i magen. Da er det kanskje litt mindre behagelig å ligge å sole seg nesten naken. Men så minner jeg meg selv på at det er kun jeg som tenker over det, og at absolutt ingen andre rundt meg bryr seg om hvordan akkurat min kropp ser ut. Og hvis noen faktisk bryr seg, eller stirrer, så bryr i hvert fall ikke jeg meg. Det har ingenting å si for meg. 

Foran familie er det blitt ganske rart, men det er bare slik i dagens samfunn at det er flaut å se familiemedlemmer naken, haha. Slike “kleine” situasjoner unngås til en hver pris fordi man blir flau. Det er egentlig merkelig at det er sånn, hvis du ser på det fra et mer løsrevet perspektiv. Det hadde jo ikke trengt å være sånn, og familien er jo egentlig dem man burde være minst flau for. Funny thing akkurat det der. Også for meg er det slik at om jentene i familien ser puppene mine er det helt ok. Det første jeg gjorde etter jeg hadde tatt nipple piercing var å vise det til mamma liksom. Men det motsatte kjønn? Hell no.

 Foran gode venner om jeg for eksempel skal bytte klær, føler jeg nakenhet er naturlig og ikke vits å skjule. Jeg er stort sett en bekymringsløs, optimistisk og carefree person som ikke føler seg noe engstelig over å være naken eller nesten naken. Så 90% komfortabel, pluss minus – avhengig av hvor bra jeg føler meg den dagen kan jeg tenke meg. Om jeg hadde følt meg som verst en dag, er det ikke akkurat gøyest å vise kroppen sin til andre, men med tanke på hvor sykt lite det har å si for andre mennesker hvordan min kropp ser ut, burde det ha like lite å si for meg. Den tanken er nok til å bry meg ganske lite.

Man må ikke være best eller perfekt eller på sitt beste alltid, og det er sykt attraktivt å klare å drite i det og bare smile og le selvom. Likevel skal det sies at det er helt naturlig og vanlig å føle å klare å gi mer av seg selv, stråle og være i godt humør når man føler seg fin. Slik er det bare. Både mennesker og dyr har i tusenvis av år prioritert utseende til en viss grad for å føle seg bra og attraktiv for seg selv og andre. Det ligger i vår natur. Så ikke få dårlig samvittighet om du bryr deg, pynter deg og vil “look your best.” Det vil de fleste av og til, men igjen, det går ikke an å alltid være på topp. Og man skal i hvert fall ikke gå og engste seg over hva andre syns de gangene man ikke føler seg finest. Det er såå nydelig å bare være komfortabel med seg selv uansett syns jeg. I tillegg er det så behagelig og være rundt slike mennesker som du merker trives en passelig mengde med seg selv.

Samtidig har jeg alltid syntes det har vært logisk at mange mennesker ikke syns det er fint når andre er for tynn eller for stor. Mennesker liker ting som ser sunt og naturlig ut. Dette gjelder kroppsstørrelser også. Jeg syns det kan være utrolig fint å være tynn og “formløs” og jeg syns også det kan være veldig vakkert og være større og ha masse former. Alt midt i mellom i alle slags fasonger og kroppstyper kan jeg virkelig beundre. Men når det går over og under en viss grense at det ser helsefarlig ut, da er det klart det er ubehagelig for de fleste menneskeøyner. Men dette var bare en liten avstikker! Tilbake til nakenhet.

Jeg skrev jo i innlegget jeg refererte til, at kropp er naturlig og at vi burde ha et mer laidback og chill forhold til det generelt. Likevel hadde jeg takket nei til å stille naken i Vi Menn. Det hadde gitt ut the wrong message for min del, og hadde ikke vært helt meg. Nakenheten hadde vært på feile premisser, (seksuelle formål) og slike ting føles bedre å holde i privaten på soverommet syns jeg. Ikke så hvem som helst kan se. Men at andre har et enda mer liberalt og åpent forhold til nakenhet og seksualitet, og kunne tenkt seg å bli stripper eller pornostjerne eller hva det enn måtte være, så har jeg 100% respekt for at de har et annet og mer åpent syn på kropp enn meg. Ikke noe jeg dømmer eller noensinne kunne sett ned på. Samme med de som har et mer lukket syn på nakenhet, og for eksempel aldri ville lagt ut bikinibilder på en blogg eller Instagram. Jeg forstår det også utrolig godt. Mine meninger er jo formet og basert på mitt liv, mine omgivelser og min oppvekst. Ikke et fasitsvar, men bare slik jeg er blitt, akkurat som med alle andre. Derfor konkluderer jeg i siste avsnitt med hvordan mitt subjektive syn på nakenhet er:

Jeg hadde denne samtalen med Solfrid da hun hadde lest kommentaren jeg skrev øverst i innlegget, og hun sa noe jeg var veldig enig i. Hun sa at å stille i et pornoblad hadde vært med på å seksualisere kvinnekroppen mer, mens å stille naken til for eksempel et kunstprosjekt eller lignende, for eksempel som albumcoveret til Mikhael Paskalevs What’s Life Without Losers, hadde vært noe annet. Jeg er enig – da gir det fremdeles ut budskapet at kropp er vakkert og ingenting å skjule, men uten å seksualisere den så voldsomt og objektifisere kvinnekroppen, men heller hylle den. Nå kan jo man tolke albumcoveret til Mikhael Paskalev som man vil så klart, men jeg syns det er mer kreativt, corky og kunstnerisk enn bilder i et pornoblad for eksempel. Og det er ca. der komfortsonen min med nakenhet og kropp befinner seg. Jeg syns nakenhet i hverdagen og i kunst er A okay for min egen del. Og at andre må være så akkurat så åpen eller lukket som de føler er riktig for dem selv.

Topp og shorts fra Romwe HER

Hva tenker dere om dette temaet?