Siden vi ankom Spania har det vært så mye som fire skyteepisoder i verden som har dukket opp i nyhetene. Det er rart hvordan man alltid husker nøyaktig hvor man var og settingen når man mottar sånne nyheter. Nå er det over 5 år siden 22. juli. Detaljene av hotellrommet i Polen og lille Norge på tven er brent fast i minnet. Man blir på en måte vekket opp av sin daglige likegyldighet med en forferdelig alarm, og en plutselig urolig og kald følelse av håpløshet sprer seg i magen. Det føles så ufattelig shallow og urettferdig å sitte “trygg” og elsket på en restaurant i Spania når hundrevis av menneskers liv blir snudd på hodet bare i nabolandet, Frankrike. Akkurat som om jeg skammer meg over noe? Men samtidig, hva skal man gjøre?

I går da vi var på vei hjem etter middagen, gikk vi langs strandpromenaden da vi plutselig hørte et smell bak oss. Det gikk et skudd av en kald og svimmel strøm gjennom kroppen min, og jeg måtte snu meg og forsikre meg om at det ikke var et våpen jeg hadde hørt. Det var fyrverkeri, men det faktum at det ikke var min første tanke, og at Caroline tenkte nøyaktig det samme, er så feil. 

Jeg ber til alt som er av høyere makter om at vi en dag skal finne en løsning på problemene rundt om i verden som ender i terroraksjoner. Men opp til nå og for alltid, er jeg en firm believer på at meningen med livet er å være lykkelig. Uansett hva det måtte være som gjør deg lykkelig, så tror jeg det er felles og grunnleggende at vi tar godt vare på hverandre, setter pris på oss selv, alle rundt oss og lever i øyeblikket. Selv når ting føles fortapt, klamr deg fast til hver minste, lille, fine ting. Menneskehjernen er det mest komplekse vidunderet på jord, bruk den for det den er verdt. Vi er alle bare øyeblikk som en gang, som alt annet, tar slutt.