Etter frokost i dag begynte jeg å forme setninger til et blogginnlegg i hodet mitt. For første gang på veldig lenge. Friåret mitt går mot slutten. Jeg begynner å studere filmproduksjon på mandag – et valg jeg er veldig stolt over at jeg tok. Magefølelsen min sier den skolen mer enn noen andre skoler i hele verden. Dette friåret har vært langt. Det har føltes som 3 år minst. Jeg har på mange måter tatt en pause fra absolutt alt dette året. Ikke bare fra bloggen og vanlige rutiner, men til og med hele verden og virkeligheten har blitt satt på pause av og til. Med mye fritid, har det blitt mye tenketid. Og mange netter har jeg tenkt meg selv gal til langt ut på morgenen. Jeg har aldri opplevd et så bredt register av følelser på et år. Gamle problemer har innhentet meg, nye problemer har oppstått. Men jeg føler jeg har nådd et punkt hvor ting skal forandre seg. Jeg har ikke vært i stand til å legge energien min i bloggen den siste tiden. Ikke i det hele tatt. Jeg har følt at jo lengre og lengre tid det går, jo vanskeligere og flauere er det å poste et nytt innlegg. Jeg tviler på meg selv i alt jeg sier og gjør. Også bloggen. Jeg vet at den gjør meg godt på terapeutisk vis når jeg skriver til dere, og dere skriver til meg. Og ja, det må jeg si – tusen takk for de fine ordene i kommentarfeltet. De har virkelig truffet og rørt meg dypt. Noen av dere er så genuint gode mot meg, og det er dere nok mot andre mennesker også. Aldri mist den egenskapen. Vakre vakre sjeler. Men det finnes også et negativt aspekt med å blogge, og det er det velkjente og omtalte presset man føler. Å ta mange bilder av seg selv, å være fornøyd med noen, misfornøyd med andre – det tuller skikkelig med hodet, det. I hvert fall mitt. Synet mitt på meg selv er ikke, og har ikke vært som det burde, på lang, lang tid. Og det har gjenspeilet seg i væremåten min og reaksjoner til de rundt meg. Det gikk så langt at jeg ble tvunget til å sette foten ned og ta tak. Og jeg er evig stolt over å ha spurt om hjelp både av nære og profesjonelt. Jeg vil finne en gyllen middelvei, en som fører meg til et bedre sted. Jeg er på vei dit. Så her sitter jeg altså og skriver til dere. Og meg selv. Uten forpliktelser. Ikke vet jeg hvor mye jeg vil dele verken i dette innlegget, eller innlegg fremover. Å vise sårbarhet er styrke, men baby steps <3

Akkurat nå sitter jeg og drikker kaffen min og lurer på om det er den eller meg selv som ga meg skrivelyst. Jeg tror det er meg denne gangen. Jeg smiler mot blogginnlegget mitt. Og jeg smiler forsiktig til fremtiden også. Jeg har mye å glede meg til, og det hjelper. Jeg blir ikke boende hjemme så veldig mye lengre faktisk. Mitt fremtidige hjem gjør meg giret og optimistisk, men også litt nervøs. Å legge både ansvar og frihet i disse skjelvende hendene? Det kan gå enten veldig bra eller veldig dårlig. Mitt nye hjem ligger rett i nærheten av den nye skolen jeg skal begynne på. De to tingene i seg selv er ganske store for meg – ny skole og nytt hjem. Ellers gleder jeg meg til både fadderuke, en lenge planlagt hyttetur, HØST og høstfarger, jul og generelt bare nye tider. Jeg kommer nok til å dette litt av stien min innimellom, men litt omveier har vi tid til. Jeg gleder meg til å fortelle om det. 

Puster lettet ut nå. Det var visst ikke så vanskelig å blogge igjen likevel. Noen ting glemmer man aldri.

Hvis dere vil følge hverdagen min tettere, finner dere meg her:
Instagram: Leavalencia
VSCO: Leandravalencia
Snapchat: Leandra86