Materalisme. Er vi dårlige personer fordi vi blir opphengt i skjønnhet, ting og mote, og bruker flere titusener av kroner på å se bra ut og eie ting? Samfunnet har jo formet oss sånn? Vi er rett og slett programmert til å bry oss om slikt. Status og annerkjennelse er et menneskelig behov. Det jo i menneskers natur å ville se best mulig ut, for en partner, og for seg selv. Sånn har det jo alltid vært. Tenk så forfengelig de var, for 5000 år siden i det gamle Egypt for eksempel. Et folk jeg beundrer mer enn noe annet opp gjennom historien. De var jo i tillegg til å være forfengelig, ekstremt opphengt i viten og vitenskap. Ingeniørkunst og astronomikunnskaper jeg har vanskelig for å begripe. Det har alltid fascinert meg, og en liten del av meg har alltid brukt det til å rettferdiggjøre min materialistiske oppførsel. At de var både vakre og hadde intelligens av en annen verden.
Problemet er jo det… At vi i velutviklede land, er plassert i en situasjon hvor vi lever velstående og i overflødig på bekostning av menneskers velferd og liv i utviklingsland. Dere har vel sett progammer med sweatshops? Likevel gleder vi oss over å kjøpe ny dongeribukse fra Bikbok. Vi burde absolutt endre kjøpevanene våre, uansett hvor mye folk hater å lese det. Og vi burde absolutt ha bærekraft og velferd i hodet vårt på en daglig basis. Samtidig kan vi såvidt kjøpe noe som helst uten at det går på bekostning av noen andre, så vi er i en vanskelig situasjon. Fra et objektivt synspunkt er jo vi verdens drittsekker. Parasitter som utnytter slaver til å tære på jordens ressurser for å lage meningsløse ting til oss. Likevel er det ikke vår feil, som ble født her. Oppfostret og programmert til å konsumere. Det er vondt å innse at at verden er så urettferdig.
Materialisme er grobunn for misunnelse og egoisme.
Det kan gjøre oss til dårligere mennesker på mange måter. Studier linker mange eiendeler til lidelser som depresjon. Jeg tror at jo mindre vi eier, jo mer bryr vi oss om hverandre. At vi rett og slett fokuserer mer på varme og glede ovenfor andre. Det er klinkende klart å se om vi sammenligner den mentale helsen til mennesker i storbyer, med mennesker fra landsbygder eller den tredje verden. Vi er blitt dratt så langt vekk fra menneskets naturlige omgivelser, at vi helt har mistet bakkekontakt. Vi surrer omkring i tusenvis av inntrykk hver dag, og får sjeldent tid til å komme i kontakt med den beste delen av oss selv.
Jeg er ikke sikker, men jeg føler liksom at man kan bry seg om utseende sitt og eiendelene sine, samtidig som man har dypere verdier og viktigere interesser? Det handler jo om balanse? Det er vanskelig innimellom, for patetiske 18-år gamle meg å undertrykke mitt behov for materialistisk lykke. Reklame er in our face uansett hvor vi går, og forteller oss at vi trenger ditt og datt for å bli lykkelig og suksessfull. Slik har det vært siden vi ble født. Igjen, programmert til å konsumere. Og det kan absolutt være negativt, hvis det tar over livet vårt, noe som er lett for i Norge i 2016. For all del, jeg elsker å føler meg bra med meg selv, klærne mine, sminken min, hva enn det måtte være. Og det er naturlig. Men som et medmenneske, så føler jeg meg pliktig til å i det minste la tankenene mine streife bærekraft og velferd før jeg kjøper enten mat, klær, sminke og andre ting. Noe som resulterer i at jeg sjeldent handler, og rommet mitt er ganke simpelt. Jeg tror dette har spart meg for mange unødvendige og skadelige kjøp for kloden vår. I tillegg vil jeg at mesteparten av tiden min skal brukes til å oppsøke en mer ekte lykkefølelse. Det er jo tross alt filosofi, abstrakte tanker og samtaler som får meg til å føle noe dypere, viktigere og mer ekte.
Calvin Klein T-skjorte fra Junkyard (sponset)
Når jeg mottar sponsede klær, føler jeg alltid et stikk av dårlig samvittighet. Samtidig er jeg så heldig at jeg har muligheten til å heller bruke pengene mine på noe annet enn klær. Noe som er viktigere for meg. Selvom det er veldig mye mer arbeid bak det å få ting sponset enn mange tror, føler jeg meg likevel utrolig heldig. For jeg trives med hele bloggopplegget. Jeg elsker bloggen min. Ja, det er mye mails, misforståelser, deadlines, mas, prokrastinering, koder, linker, bilder, redigering osv. Men jeg erkjenner privelegiene mine, og jeg er evig takknemlig, ydmyk, stolt, skamfull og hardtarbeidene. Det er en mix av følelser jeg alltid kommer til å ha med meg.
Om vi skulle gått rundt og tenkt på hvor mye forferdeligheter det finnes, og tatt hensyn til det, til en hver tid, hadde vi blitt syke. Som fetteren min sa til meg, “hjernen vår har en limited amount of fucks to give. Og det vet hjernen. Vi kan ikke alltid tenke på alt og alle i verden. Da blir vi selv syke og ender opp på mentalsykehus.” Jeg visste jo det egentlig, men det var likevel litt deilig å høre. Og jeg føler meg enda værre når jeg sier det. Jeg skulle gjerne reddet regnskogen, endet fattigdom, eliminert krig, fjernet korrupsjon, endret ruspolitikk og fikset problemene til alle som lider psykisk. Men jeg kan ikke. Vi må velge våre kamper. Velge vår måte å leve livet vårt på. Velge hva vi vil prioritere. Som mennesker er vi “dømt til å ta valg,” for å sitere Sartre.
Så bottom line i dette innlegget – vi burde alltid strekke oss så langt vi kan for andre, før det tipper skalaen og går utover oss selv negativt. (Det er ofte lengre enn vi tror) Det syns jeg er et optimalt menneske, og noe alle kan gjøre uansett hvor mange ressurser de har. Mine sterkeste ressurser er kjøpemønsteret mitt, bloggen min, stemmen min og min villighet til å bruke dette for å uttrykke meg selv. For å hjelpe og inspirere andre, men også for min egen del. Jeg kommer aldri til å slutte å sette pris på privelegiene mine. Ytringsfriheten min. En mer befriende følelse er vanskelig å finne.
