Jeg har et hat-elsk forhold til menneskeheten. Vi er noe av det mest mystiske og interessante jeg vet om, men samtidig er vi også fullstendig håpløs og kaotisk. Det at hvert menneske er så forskjellige fra hverandre som de er, er både en curse og en blessing. Forskjellene kan utfylle hverandre, være så vakre og komplekse, men samtidig skape så ufattelig mye konflikter og hat. En av de viktigste verdiene jeg mener man kan ha i livet, er å ha et åpent sinn. Være mottakelig for alt som er annerledes, se og lære. Min væremåte er ikke den beste, min kultur er ikke den beste, mamma og pappa har ikke alltid rett, og jeg har ikke alltid rett. Hver eneste person er formet på en helt unik måte av sine omgivelser, på godt og vondt. Og vi kommer aldri til å forstå hverandre 100%, men vi kan prøve så godt vi kan.
Jeg har for en stund siden sluttet å tenke på mordere, voldtekstmenn og mishandlere med hat. Jeg hater dem ikke. Jeg kaller dem ikke jævler, psykopater og jeg viser ingen sinne når folk snakker om folk som gjør forferdelige ting. Jeg syns ikke det er uforståelig at Breivik gjorde det han gjorde. Jeg syns ikke det er rart at terrorister sprenger seg selv, eller dreper andre. Det er ikke rart i det hele tatt. For jeg skal si deg en ting: om du hadde vært i deres sko, om du hadde levd deres liv, så kan jeg si deg at du også hadde drept, voldtatt, sprengt eller mishandlet du også. Vi trenger ikke å vite hva som har skjedd med disse menneskene en gang, men ut i fra handlingene deres, forstår vi at det så klart finnes grunner som ligger ufattelig mye dypere enn vi kan skjønne. Om det er trist at sånne ting skjer, åh så jævlig. Det er ingenting som gjør meg mer lei meg enn mennesker som gjør vondt mot andre mennesker, men det beste man kan gjøre for seg selv og andre, er rett og slett å forstå og vite at det er en grunn.
Mennesker er ufattelig spesielle skapninger. Påvirkningen fra omgivelsene våre har så og si all betydning når det skal forme deg til den personen du blir. Jeg vil at alle skal vite en ting eller to om epigenetikk. I korte trekk, går det ut på at omgivelsene styrer hvilke gener som skrus av og på, helt fra du er et foster. Jeg syns det er så interessant jeg – hvordan for eksempel mat, fysisk aktivitet, stress og ikke minst kjærlighet faktisk kan aktivisere visse gener. Det er derfor gravide ikke burde stresse, sulte eller andre negative ting. Barnet husker det naturligvis ikke, men det endrer likevel genene. Og det kan gå ut over både fysiske og mentale ting. Minner fester seg ikke til hjernen før du er rundt 2 1/2. Men alt du opplever før (og forsåvidt etter) dette legger seg i underbevisstheten, og aktviserer visse gener. Det er utrolig hvor mye dette har å si for et liv. Et mishandlet barn utvikler gjerne gener for å bli voldelig, og ender opp med å mishandle barn selv. Disse egenskapene er ikke tilfeldig eller medfødt, som mange konkluderer med når de snakker om psykisk syke mennesker… Men det funker ikke sånn. All oppførsel har en årsak. Den må forstås, og hjelpes om mulig.
Det er litt trist å tenke på egentlig. At det skal ha så mye å si. Og at vi selv ikke har så mye valg når det gjelder vårt eget liv. Vi kan enten være heldig eller uheldig. Det trenger ikke å bare være ekstreme ting heller. Også de lille tingene i livet former deg. Jeg merker små personlighetstrekk med meg selv, som jeg forstår etter en del refleksjon, stammer fra observasjoner jeg har gjort av oppførselen til foreldrene mine i underbevisstheten, eller en hendelse jeg har gått gjennom i senere tid. Jeg blir liksom aldri helt den samme på noen områder. Akkurat som om man lærer seg ting uten å være klar over det, enten man vil det eller ikke.
Bare husk at neste gang du dømmer noen, enten det er en terrorist på nyhetene eller den altfor stille jenten i klassen. De har sine grunner. De er formet til den de er i dag, akkurat som du er formet til den du er. Tidsånd er også et nøkkelord i denne sammenhengen. Det handler om at menneskers væremåte og virkelighetsoppfattelse er basert på hvilken tidsalder de lever i. At mørkhudede var slaver for 150 år siden, var en selvfølge. At dyr ikke hadde følelser, var blandt mange også selvsagt. I dag vet vi bedre. Men vi vet faen ikke best. Om bare 30 år kommer mennesker til å se tilbake på ting vi gjør i dag, og le, eller grøsse, eller bli forbanna. Men da må de også tenke – at vi hadde våre grunner for å gjøre som vi gjorde vi også. Alt vi kan gjøre er å gjøre vårt beste.
