hits

Hvor ironisk da

Mennesker. Vi er kompliserte. Rotete. Uperfekte. Vanskelige å elske. Vi har for lite av noe og for mye av noe. Vi er hele tiden bevisste på hvordan andre oppfatter oss. Hele tiden streber vi etter å bli bedre mennesker. Skape et bedre og bedre liv. Stresset. Åå gud det stresset. Hva hjelper det for? Vi kommer aldri i mål. Vi vil aldri klare det, vil vi? Det vi streber etter? I alt dette mentale jaget og maset om utvikling, er det ikke egentlig en fredfull, rolig og tilfredsstilt tilstand vi prøver å oppnå? Hvor ironisk da... at vi gjør det motsatte av det vi ønsker.

Noen ganger lener jeg meg tilbake og forestiller meg menneskeheten og ser på hva den driver med. Vi er som maur i en maurtue. Retningsbestemt. Vi bygger og bygger. Følger mønstre. Og jeg forstår ikke helt hva vi jobber mot. Våkner opp samme sted og går til samme sted hver dag. Men... hva er målet? Hvor ender menneskeheten opp til slutt? Hvordan ser ende-tilstanden til jorden ut? Det virker som vi drives av noe. En eller annen kraft. En kraft som skal føre oss i mål. For vi beveger oss mot noe. Det er i hvert fall sikkert. Men akkurat hva som er målet med denne intense menneskelige virksomheten på denne lille steinplaneten virvlende i evigheten? Det vet jeg ikke. Vi vier livet vårt og energien vår til et ukjent mål. Men, er det ikke egentlig en fredfull, rolig og tilfredsstilt tilstand vi prøver å oppnå? Hvor ironisk da... at vi gjør det motsatte av det vi ønsker.

Blå øyne i hvit snø. Vakker og fullkommen uten å vite det selv... Svevende. Enkel. Leken. Avslappet. Tilstede. Ren samvittighet. Alt det vi mennesker innerst inne ønsker å være tror jeg. Kanskje det er derfor vi er så glade i dem. Kjæledyrene våre tenker jeg. At det er derfor de er så opphøyde i øynene våre som de er. Fordi de representerer det livet vi selv ønsker for oss selv. Ingen bekymringer. At vi har et evig trygt hjem hvor vi blir elsket og tatt vare på helt til vi dør. Bare fordi vi er oss. 100% oss selv uten å prøve. Bare være, og bli akseptert for det av alle og enhver. At det er greit og at det er nok å bare være til. Å bare gå gjennom livet som en tilskuer av denne virkeligheten. Ingen forventinger. Ingen krav. Bare meningsløs, men mirakuløs vandring og sansing. Kanskje det er dyrene som er de smarte og menneskene som er de dumme. For er det ikke egentlig en fredfull, rolig og tilfredsstilt tilstand vi prøver å oppnå? Hvor ironisk da... at vi gjør det motsatte av det vi ønsker.

Hvordan det er å være utro

 Jeg røyker ikke sigaretter til vanlig. Flere cons enn pros syns jeg. Men noen ganger supplerer de til stemning og estetikk.


Jeg har fått et par spørsmål på bloggen over tid som vil ha mitt synspunkt på temaet, utroskap. Jeg syns det er et vanskelig tema å skrive om. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg syns om det, men fordi jeg vet hva majoriteten syns om det. Og jeg er redd for å trakke på tærne til noen. Men er det en ting jeg står for, så er det å snakke høyt om meningene mine, og aldri være feig og holde kjeft. Å være konfliktsky hemmer utviklingen av menneskeheten. Det er i hvert fall en tanke som har blitt klarere og klarere for meg den siste tiden.

Jeg kommer til å se på utroskap i gutt-jente-forhold, fordi det er det jeg har aller mest kjennskap til. Jeg begynner med å se utroskap fra menn sin side. Et argument jeg ofte har hørt, er at det har noe med biologi å gjøre. La oss ikke forkaste denne idéen med en gang. Evolusjonært sett har menn det naturlig i seg å ligge med så mange kvinner som mulig. For mange tusen år siden da det ikke var en selvfølge at mennesker overlevde dagene, var det om å gjøre å føre menneskeheten videre. At det dermed ligger i menns natur og gener å ville ligge med flest mulig, er noe jeg har hørt mange si. Så kan man jo si at alle mennesker har fri vilje, og er selvstendige nok til å ta egne, bevisste valg.

"Så Jesus Kristus, ikke gå inn i et forhold hvis du er sånn da!" 

Det er nok litt mer komplisert enn som så. Det er sant, men jeg tror at vi er mye mer drevet av natur og omgivelser enn det vi liker å tro at vi er. En gutt kan være glad i og ville være sammen med en jente, men samtidig ha et ødeleggende behov for ligge rundt. Samme med jenter. Men det er nok sjeldent det aksepteres at man får the best of both worlds. Forståelig nok. Sjalusi er en sterk følelse man ikke skal kødde med. Tingen er... Mennesker tar ikke alltid gode valg. Absolutt alle tar også dårlige valg innimellom av forskjellige årsaker vi ikke helt kan forklare selv. Og ja, vi er selvstendige og selvtenkende, men vi er ikke perfekte eller 100% skaperne av våre egne identiteter. Selvom vi alltid bør strebe etter å være det i aller høyeste grad. Noen ganger er det grunner til at vi gjør dumme ting, som vi ikke selv vet om en gang. Underliggende årsaker i hjernen som driver oss hit og dit, som vi senere kan se tilbake på og bør prøve å forstå. Det er ikke en unnskyldning. Og det gjør ikke utroskap akseptabelt. Men det er noe å tenke over for å prøve å få et et mer rasjonelt bilde og bredere perspektiv på situasjonen.

Processed with VSCO with 6 preset

 Ofte blir det en skeivfordeling av følelsene fra hver side, og det tror jeg er roten til mange, mange problemer i forhold. Hvis for eksempel jenten i forholdet er mest investert, og at gutten da føler seg fanget og dermed skyver henne bort på en feig måte. Ekstremt vanlig. Noen er redde for å ikke være fri. Noen er redde for å være alene. Dette krasjer. Å være trengende gjør at motparten blir frastøtt. Mange syns konfrontasjoner er skumle, og utagerer dermed bak ryggen til partneren sin. Vi vet innerst inne at det ikke er det beste å gjøre, men mennesker tar altfor ofte feige, late, lettvinte løsninger. Uten å tenke konsekvenser. Det er noe jeg syns alle burde jobbe hardt for å styre unna. Jeg tror man vil bli mer glad i seg selv om man er et så ærlig menneske som mulig. Ikke minst slipper man å såre andre... Og dette er et annet poeng - men kanskje til og med noen liker å såre andre. Det tror jeg. Når de ser den sårede reaksjonen de har skapt hos en annen, føler de seg spesiell og som om noen virkelig elsker dem og bryr seg om dem. Gir det mening? Kanskje de har hatt mangel på at noen virkelig bryr seg om dem tidligere? Akkurat som en unge som gjøre rampestreker for å få oppmerksomhet av foreldrene. Spiller ingen rolle om det er god eller dårlig oppmerksomhet. Så lenge noen snakker til dem. Et rop om omsorg i forkledning. Da er det jo på en måte... synd i dem som er utro? Menneskehjernen fungerer på mystiske, komplikasjonsfylte måter.

"Jeg vil heller at du skal skrike til meg enn å være likegyldig"

Jeg ser også tilfeller hvor jenten har gutten rundt lillefingeren, hvor gutten er dedikert i forholdet 100%. Da kommer skeivfordelings-komplikasjonene igjen. Jenten kan føle seg fanget. Hun skyver gutten unna. Gutten blir da enda mer trengende fordi han føler han mister henne. Så blir det verre og slik fortsetter det. Da er jenten utro fordi hun vil markere sin frihet (eller så er gutten utro for å sjekke om hun faktisk bryr seg) Noen kjeder seg sikkert i forhold, noen mangler reaksjoner fra partneren. Bryr de seg egentlig? Hvordan kan jeg teste dem? Noen krever sjalusien, og det at motparten skal bry seg om dem. Dermed velger de å skape reaksjoner ved å være utro. Kanskje hun er for feig til å si i fra at hun ikke vil ha et forhold. Eller kanskje hun er usikker, og er redd for å angre på å gjøre det slutt. Kanskje hun til og med er i en situasjon hvor hun liker to på en gang og det ene fører til det andre for fort og uventet. Hun blir usikker. For hun elsker kjæresten men er forelsket i en annen. Jeg har vært der selv. Så angrer man på at man ikke kom seg ut av forholdet tidligere. Man vet ikke alltid helt hva man vil. Forvirrelse fører til blindhet og dumme valg.

For noen tror jeg til og med det å være utro er et slags forsvarsmekanisme. "Jeg sårer deg før du sårer meg." (Fordi jeg har blitt såret før og nekter å gå gjennom det igjen)

Det er så utrolig mange psykologiske faktorer som spiller inn i forhold og hva som får folk til å begå utroskap. Derfor kan jeg egentlig aldri være bitter eller se ned på dem som har gjort det. Rett og slett fordi det alltid, alltid finnes grunner til det. Grunner de ikke er klare over selv en gang, men som ligger og ulmer i underbevisstheten deres. Jeg syns fenomenet utroskap er en forferdelig trist ting, både for dem som blir bedratt og for dem som bedrar. Jeg tror poenget mitt er at vi ikke må dømme dem som gjør det for kjapt. Selvfølgelig er det uakseptabelt og utilgivelig fra offeret sin side, og det støtter jeg hundre prosent. Jeg bare tror at dem som er utro, ikke trenger hat, men forståelse. De trenger å kartlegge og skjønne sin egen oppførsel slik at de kan jobbe med svakhetene sine og forhåpentligvis unngå å såre andre mennesker igjen i fremtiden. Det er vanskelig. For mange skammer seg gjerne over å ha vært utro. Å snakke om, og å åpne seg om ting man skammer seg over, er kanskje det vanskeligste i hvert fall jeg vet om. Så det er en innviklet situasjon. Men jeg tror helt ærlig at mennesker som gjør dumme handlinger, det vil si gjør noe vondt mot andre, uansett hva det måtte være, rett og slett trenger en hjelpende hånd og en god dose selvanalyse.

Processed with VSCO with c2 preset
Jakken min finner dere her

Jeg ser så utrolig mange sitater og bilder i sosiale medier for tiden som spesielt peker på hvor vanlig det er at gutter er utro. Jeg vil for det første sende medlidenhet til gutter som har blitt bedratt og syns det er like knusende som det jenter syns. Også vil jeg fortelle alle jenter at alle gutter seriøst ikke er make. Jeg har kanskje vært utrolig heldig med guttene jeg har vært involvert med i livet mitt. Men jeg kan i hvert fall garantere at det finnes mange, mange som er hundre prosent dedikert i forhold og aldri kunne tenkt seg å såre deg når de blir glad i deg. Husk å alltid beholde respekten for deg selv. Elsk deg selv. Så vil andre også gjøre det. Ikke la deg ruineres fordi en du elsker ikke har funnet ut av hvordan de skal takle sine egne følelser i forhold. Vit at det er 100% mulig at noen vil ha akkurat deg og bare deg. Så lenge du vet det, er det sant.

Oss mot verden

For et par dager siden hadde vi en fin samtale i sofaen. Du forklarte meg at jeg hadde vært med på å forme den personen du er i dag. Meningene du har og synet ditt på diverse ting i livet. Dette var noe jeg egentlig aldri hadde tenkt helt over - at jeg hadde den påvirkningskraften på deg. Jeg trodde jeg bare var veldig heldig som hadde fått en gutteversjon av meg selv som bror. Men det var skikkelig fint av deg å si det. Og modent. Du er bare femten år, og det er mye du skal forandre deg og finne ut av de neste årene. Men du er allerede kommet så langt. Så mye lengre enn det jeg var på 15 år. Når jeg tenker gjennom hele livet mitt var jeg kanskje dummest da jeg var 15, haha. Dumme valg går helt fint det. De bygger karakter. Vær glad for dem. De beste personene jeg kjenner er de som har gått på smell etter smell, levd et skikkelig uperfekt liv, og kommet seg ut av det med en lærdom, innsikt, forståelse og kunnskap som aldri hadde oppstått uten dumme valg.

I sofasamtalen sa jeg at du kunne komme til meg med alt. Det var du glad for å høre sa du. Et genuint, ydmykt smil. Det kler du. Jeg tror ofte gutter har vanskelig for å si hva de føler. Men det er forfriskende å se, og jeg blir stolt når du gjør det innimellom. Usedvanlig sjeldent for en tenåringsgutt. Det viser rein styrke, modenhet og selvsikkerhet. Og det vil jeg alltid at du skal ha. Du er rolig. Sånn som meg. Du sier ikke så altfor mye. Untatt når vi får køddekick og latteranfall når vi pusser tennene. Eller har en seriøs samtale om hjernekjemi, eller dumme voksne når ingen andre er hjemme. Det er de beste type menneskene, vet du det? De som ikke snakker piss hele tiden, men som snakker når det faktisk er nødvendig - eller jævlig morsomt. Jeg elsker de interne kommentarene våre under middagsbordet som ingen unntatt oss forstår bæret av. Det skal ikke mer til enn et ord og et blikk. Det vanskeligste i hele verden er å holde tilbake latteren i de øyeblikkene når det bobler over av oksytosin <3 ;))

De siste årene har du ikke bare fått meg til å le, men du har vært en perfekt lagkamerat. Vi vet så langt langt inni sjelen at vi er på samme side. Og det er så godt å ha en sånn person i livet sitt. Jeg backer deg og du backer meg. Selv når vi vet vi er drittunger, haha. Jeg føler av og til at det er oss mot verden liksom. Til og med oss mot mamma og pappa. Jeg tror søskenforholdet vårt er basert på en dyp forståelse, respekt og tillit. Jeg ville ikke byttet det ut mot noe annet. Så gratulerer så mye med 15-årsdagen, lillebror. Store lillebror på 1.90 med hodet på rette stedet og alltid en spenstig frisyre på vift. 

Jeg vet 15 ikke er en veldig stor dag, men jeg bruker den som unnskyldning for å skrive dette innlegget til deg. For damn det er undervurdert å bare si rett ut hva man føler. Og dette er det jeg føler. Stolthet og takknemlighet.

Hilsen din Leandrius the dangerous, ultimate creater and destroyer of space and time, controller of existence, distorter of reality and traveller of higher dimensions. Håper du aldri slutter å kalle meg det. Du er best.

Noen andre som føler på dette?

De som følger meg på snapchat, (leandra86) vet at jeg liker friår, hehe. Men nå har det lenge vært tilnærmet ingen rutiner hos meg. Ingen disiplin. Jeg har fått ting gjort, men det er etter myyye prokrastinering. Og i lengden blir det en ganske ubehagelig, rastløs og tom måte å leve på syns jeg. Så i dag spiste jeg frokost før solen stod opp, gikk på trening og syklet en time før jeg spontant ble med på yoga. Yoga, folkens... Nå har jeg virkelig startet et nytt og bedre liv. Neida men jo faktisk. Jeg har lenge tenkt at jeg hadde hatt sinnsykt godt av å begynne med yoga eller meditasjon eller begge deler.

2017 for vestlige tenåringer er fylt. med. distraksjoner. til. alle. tider. av. døgnet. Vi overeksponeres av unødvendig, hjernecelle-drepende stimuli fra alle kanter. Det er helt jævlig hvor mange stygge, teknologiske og unaturlige synsinntrykk som treffer oss samtidig i løpet av en dag. Vi skroller på Instagram, VSCO, Facebook, hører på musikk og spiser i et rotete rom, samtidig. Alt skjer liksom på en gang. Hvor er hodet vårt da? Hva skjer i hjernen? Jeg merker det utvikles ADD hos meg liksom. Og det er ikke litt rart at det diagnoseres hos så mange i dag. Jeg har ofte veldig vanskelig for å konsentrere meg om bare én ting over et relativt kort tidsrom. Jeg er her så plutselig er jeg der. Å der var en snap. Ehm, hva var det jeg holdt på med? Åja mail. Vent, skal bare ta på musikk først. Tankene er et rot. Jeg vet nesten aldri nøyaktig hva jeg tenker. 

Omgivelsene gjør oss så passive og stresset at det nærmest er en KUNST å fokusere på én ting om gangen. Jeg har for eksempel skikkelig problemer for tiden - med å lese bøker, fordi hodet mitt er så bråkete, og jeg drømmer meg vekk tre ganger på én side. Det er sikkert utrolig mange av dere som kan kjenne dere igjen i dette jeg skriver. Og det er ikke merkelig ett sted. Hjernen vår er så utrolig vant til å holde på med en haug med ting samtidig. Det døver og handikapper oss. Vi sitter aldri i ro og gjør ingenting. Vi tar oss aldri tid til å bare lukke øynene og føle og tenke. Fordi vi bokstaveligtalt er avhengig av stimuli. Alt må skje alltid hele tiden samtidig. Da slipper vi å være med oss selv. Det er super trist, og jeg må må må bli flinkere til å holde på med én og én ting om gangen. Derfor tror jeg blant annet at jeg skal fortsette på yoga. Og legge fra meg mobilen enten jeg spiser, hører på musikk, jobber på pcen, eller til og med bare ser på tv. Jeg føler jeg mister meg selv av å konstant okkupere tankene med så masse samtidig. Det er ikke en måte jeg vil leve på. Hvordan skal man da bli flink i noe? Legge merke til detaljer? Komme opp med idéer? Oppnå noe som helst? 

Processed with VSCO with c7 preset

Processed with VSCO with e6 preset

Jeg er glad jeg er bevisst på dette problemet. Selvom det gir et kick av angst innimellom, er det likevel positivt, for da tenker jeg i hvert fall. Jeg må bare tenke videre på samme tanke istedenfor å hoppe over til neste. Det er jo i grunn utrolig behagelig å miste seg selv fullstendig i noe du konsentrer deg om. Tankene blir så klare, og alt gir mening. Vi må være mer med oss selv. Skjerme oss selv fra alle distraksjonene som gjør oss til likegyldige slaver som mekanisk beveger oss i den retningen samfunnet drar oss mot. Jeg vil heller ha kontroll over det selv. Eller hva tenker du?

Dagens anbefaling - hjernemat

Jeg har tenkt på dette en stund, den anbefalingen jeg skal komme med nå... Men bestemte meg for å endelig skrive et innlegg om det når jeg la et bilde ut på mystory på snapchat (leandra86) og jeg fikk såå mye respons. Det var faktisk så og si utelukkende gutter som sendte meg snap og fortalte meg at de også var frelst av Joe Rogan. Jeg kan lett se hvorfor gutter digger han, men jeg tror også veldig mange jenter hadde hatt godt av å høre hva han og gjestene hans har å si. Jeg blir helt oppslukt.

Jeg har egentlig lenge fått anbefalinger om å høre forskjellige podcasts, men har aldri gitt det en sjanse eller hatt noe særlig interesse for det. Det er alltid stress å begynne på en ny serie, podcasts, mennesker, bøker, eller noe nytt generelt. Jeg er irriterende kresen. Men i dag? You're in for a treat. Joe Rogan... hvor skal jeg begynne? Jeg kan ikke huske akkurat hvordan jeg kom over podcastene hans på youtube. Men han er et ekstremt allsidig menneske som har kunnskap om en haug med ting jeg virkelig verdsetter. Dermed presterte naturligvis noen (mange) av fellesinteressene å klaffe ganske perfekt.

Jeg fikk en snap av en kompis som sa "å høre på den fyren er en investering i eget intellekt. Den nye Jesus." En annen kompis linket meg denne første videoen jeg skal vise for en god stund siden, og den sitter som støpt i hodet. Den varer i 25min, men shit det er 25min well spent, hvis du holder hodet åpent og mottakelig. Det kan jeg garantere. Som en spirituell hobbyfilosof av en new age hippie, (neidajoda) har sett den flere enn en gang for å si det sånn :)) Budskapene hans er ofte en perfekt blanding av rasjonell og spirituell. I hvert fall når det gjelder de filosofiske temaene som jeg ofte oppsøker. Det treffer meg akkurat der jeg liker det. Håper den gjør det hos bare noen av dere også. Det hadde vært skikkelig fint. I tillegg er det ingen andres latter som får meg til å le så genuint som hans, haha.


Det som er deilig er når du hører ting du på en måte vet fra før, men noen klarer å sette ord på det så bra at tankene blir klare som dagen.

Her er en annen viktig en syns jeg. Setter hvordan vi lever livene våre i et veldig grunnleggende, klart og "åja shit stemmer"-perspektiv.

En god miks av kultur, historie, psykedelia, helse og homofili og mye mer. Veldig såre temaer for mange, men jeg må faktisk følge min indre moral og dele den selvom (Så denne nettop, og er muligens en ny favoritt) Hjernemat er en underdrivelse.

Hele greien er full av kunnskap og gode poeng og synspunkt jeg mangler i samtaler i dag, og når han går på en lang rant på slutten bare drar han hele videoen i land. 


Denne er også lang, men gull. Tror egentlig ganske få har en genuin interesse i akkurat dette men jeg sluker den rå. "It's real in a way where you feel sorry for people who haven't experienced it"

Gi meg gjerne respons på hva dere syns om noen av dem. Er nysgjerrig, og prøver å kartlegge litt hvordan tankegangen til de som leser bloggen min er tror jeg. Håper noen ga det en sjanse og fikk litt nye innput. Det er liksom både oppsiktsvekkende og forfriskende på samme tid. Sikkert også mye provoserende for noen, men damn det har vi godt av.

Rosa og jentete og følelser

Tror rosa er den nye fargen min... Fargen for denne perioden eller lille fasen i livet. Jeg vet ikke, jeg har aldri hatt interesse av å bære rosa på min kropp tidligere. Unngått det. Det er jo den fargen man gjerne forbinder med søt og jentete. Det har ikke vært helt meg. Men herregud, jeg merker jeg har blitt en mye mer kjærlig og åpen, og kanskje litt mer det mange tenker på som "stereotypisk jente" i det siste. Mye mer følsom. Det er litt deilig. Å bare lesse ut "Du, jeg er drittglad i deg. Si at du er glad i meg og". Haha, jeg sier det så ofte i det siste, at jeg er glad i folk. Hva jeg føler for mine kjæreste. Kjenner jeg på den følelsen ovenfor noen, er jeg kjapp på avtrekkeren og bare kaster det ut i verden. Jeg sa til mamma at vi oftere må si at vi elsker hverandre. En stund etter møter jeg både henne og mormor på senteret ved en tilfeldighet, og lille, gode mormor sier ut av det blå at hun elsker meg. For da har mamma gitt meldingen videre. Vi vet jo at vi elsker hverandre. Vi er familie. Men i noen peridoer - i hverdagen, glemmer vi kanskje litt for ofte å si det egentlig. Kan man vise det nok?

Også når jeg sitter i sofaen med venner... Jeg driter i det nå, jeg bare stryker dem gjennom håret. (det har jeg egentlig alltid gjort, jeg elsker å ta i hår) Susser dem på pannen. Susser dem på kinnet. Legger meg på skulderen deres. Kniper dem i hendene. Man får jo alltid en deilig respons på slike ting. Nærkontakt er jo så sunt for mental helse, jeg får ikke sagt det nok. Og vi har blitt så bevisst på det i vennegjengen at det har blitt vår interne greie. Har du fått dine 11 berøringer i dag? Nei oki her kommer en grisegod klem. Jeg sier at jeg digger de små tingene de gjør eller elsker nærværet deres. Jeg snakker litt mer enn før. Lesser av alt det positive jeg tenker istedenfor å holde det inni meg. Skulle ønske jeg kunne fortelle dere grunnen. 

Det er så mange ganger jeg tar meg selv i å tenke for eksempel, "faen der så lårene dine bra ut." eller "shit der var latteren din forbanna herlig." eller "Det føles så sykt godt at du er hjemme fra ferie og at vi har friår sammen." Også sier jeg det ikke høyt? Hallo hvorfor? Men nå har jeg har begynt å si i fra, og jeg lover det er skamdigg, hihi. Jeg tenker mindre. Men samtidig mer. Holder mindre tilbake. Gir mer. Og min nye interesse for rosa, ha det på meg, faktisk føle meg søt og kjærlig og jentete, haha. Det er merkelig. Men rosa kler mitt nye jeg for tiden. Jeg har bare ubevisst plukket det ut i det siste, og jeg føler det kan ha en liten fargepsykologisk sammenheng med min nye generelle mood. Så jeg bestilte meg to rosa plagg fra NA-KD her om dagen. Den ene er den vakre kjolen dere så på instagram for noen dager siden. Den andre er denne fine, fine genseren her. 

Link til genseren finner dere HER, og dere får fremdeles 20% rabatt på bestillingen deres NA-KD.com om dere bruker rabattkoden "Leandra20". Null tull når jeg sier at de muligens er favoritt-nettbutikken min for øyeblikket, hehe, ikke si det til de andre. Men kvaliteten og de unike plaggene... Åh, elsk.

Håper onsdagen deres stråler. Jeg er veldig, veldig glad i dere på en slags medmenneskelig, næstekjærlighets-type måte. Dere som leser dette innlegget liksom. Eller bloggen min generelt. Det er sykt deilig at noen leser tankene mine. Takk for nydelige og reflekterte kommentarer i det siste også! Noen blir jeg så stolt og imponert over at jeg leser høyt til venner, så diskuterer vi dem, haha, det er sykt koselig, så keep em' coming. 

En barndomsparodi

 

Jeg oppdaget en diskré, men lengselsfull julestemning i meg selv i dag for å være ærlig. En barndomsparodi. Været har anrettet seg komplett beundringsverdig denne novemberdagen. En familiær stjerne som hviler sliten og skrått mot bergensbryggen med sine uendelige, oransje stråler. Småfrossen, skarp vind fra atlanteren mine unge lunger ikke kan få nok av å inhalere. En ønskelig bekymringsløs frokost på en kafé. Beskjeden titting i klesbutikker på Galleriet, nesten ubemerket forstyrret av bråkete tanker og omgivelser vi alle har blitt vant til med årene.

Nå er jeg hjemme igjen. Julelysene mine smiler smått og sirkler seg rundt de to gråblå vinduer. Ole Paus' uperfekte, perfekte stemme fyller tomrommet mellom de fire vegger med en beroligende, men bittersøt stemning. Snart småløper Solfrid ned til meg, forberedt og higen på enda litt mer forsiktig julekos med film og noe godt å fylle magen med. Fornæmmelsen om at det fremdeles er en anelse tidlig å begynne og flørte med julestemning nå, dirrer usikkert i mitt uperfekte sinn. Men følelser er følelser. Og nå har til og med P7 Jul inntatt DAB-radioen. Usedvanlig trivelig i en biltur på dager som denne. I fjellsiden langs E39 henger det igjen flekker av høstfarger, men frosten på bilen om morgenen hvisker jul og vinter. Jeg lover. 

Image and video hosting by TinyPic





Image and video hosting by TinyPic

Toppen min er fra Shein

Masken

Genser HER

Den masken som vi alle går rundt og holder foran ansiktene våre. Den "kule" oss, slik vi er fordi andre forventer det. Slik vi bytter rolle når vi er med forskjellige personer. Status. Hva andre syntes om deg. Hvordan jeg er nødt til å oppføre meg. Hvordan seriøse og sårbare ting blir tullet vekk av igjen, den masken. Må holde masken. Den går sakte men sikkert i oppløsning. Jeg er ikke 100% sikker på personligheten min, jeg er ikke 100% sikker på utseende mitt. Og det er ubehagelig når man tenker seg at andre legger merke til det og man prøver å skjule det. Men det som er så merkelig, er at det man prøver å skjule med seg selv, viser seg i utstrålingen som usikkerheter. Og jo mer man lar være å bry seg, jo mer man aksepterer at man har den personligheten man har, eller den kroppen, eller det ansiktet - jo mer avslappet, behagelig og selvsikker blir og virker man som person, og plutselig eksisterer ikke de usikkerhetene lengre. De går i glemmeboksen. De er i hvert fall ikke like dominerende tanker. Det er i hvert fall det jeg tror og håper skjer. 

 

Vi er ikke så kule som vi virker

Det er noen ting om meg selv jeg ikke sier til noen. Ting jeg legger skjul på og ikke snakker om. Det handler nok om det kjente fenomenet; å vise alle de beste sidene av seg selv på sosiale medier. Eller på den sosiale arenaen generelt. Det er så lett for det... Og jeg er flink til det; Å være den sterke, den bekymringsløse. Men det ligger ting og ulmer hos meg også. Det gjør jo faktisk det. Ting som en side av meg vil holde skjult, dekke over og late som ikke eksisterer. Ting jeg er flau over, og skjemmes over mer enn noe annet. Men det er de samme tingene som en annen del av meg ønsker skrike ut til alle. Bare få det ut. Si at sånn er det. Dette er det verste med Leandra. De tingene jeg er mest flau over, de tingene som hadde brutt med det imaget jeg gir ut. Rollekonflikt. Jeg er sånn som jeg vil folk skal oppfatte meg... Så hvis jeg forteller noe om meg selv som vil bryte med det folk tenker? Noe som sjokkerer andre, da... nei da vet jeg ikke. Men det presser på. Jeg venter... Kanskje en dag kan jeg snakke åpent om alle mine feil. Jeg vil det. Jeg vil det så utrolig sterkt. Kanskje jeg skal gjøre det litt og litt. Jeg vil bare slappe av og føle meg ekte. Autentisk. Akseptere istedenfor å skjemmes. Own up to it. Jeg elsker når mennesker snakker om sine mest sårbare sider. De virker så utrolig sterke og ekte og levende. Jeg blir alltid like fascinert, og beundrer dem herfra til stjernene. Fordi jeg ikke er helt sånn selv. Ikke enda.

For er det egentlig ekte lykke, og skyve unna alt som ikke er bra, og kun fokusere på det positive med seg selv? Er det sunt? Jeg tror ikke det. Jeg har det gjerne fint der og da. Jeg har det egentlig veldig bra veldig ofte. Men det ligger liksom mer under, noe jeg føler jeg burde informere folk jeg er med om? Men som egentlig er helt utenkelig for meg å snakke om høyt. Men jeg vil. Jeg vil, jeg vil, jeg vil... være et "ekte" menneske. Jeg vil være ekte ovenfor meg selv, ikke minst. Det er egentlig det jeg vil, men ikke helt klarer. Ikke helt klarer fordi folk har forventninger til meg, og tror jeg er sånn og sånn. Hvordan skal jeg plutselig bryte ut av det? Veldig generell snakk nå, men mest sannsynlig noe som noe av dere kan relatere til? Det er uansett så langt jeg tør å snakke om det på bloggen foreløpig.


Genser finner du her.


Jeg vil bryte fri, men jeg er for svak. For flau. For kul. For stolt. Æsj... Jeg er ikke så kul og sterk som det ser ut som, nei. Jeg tror ikke noen er så kul og sterk som det ser ut som. Vi går alle rundt med denne masken forran ansiktene våre. Den masken vi føler en trang til å holde, slik at andres forventninger til oss selv blir oppfylt. Tenk hvis alle ble "stripped down" og bare slapp ut alt ukult, tabubelagt og flaut om oss selv. Hvor deeeilig? Åh... Å slippe å holde masken oppe. Men nei. Vi er for kule ass. Hele gjengen.

Bare dette var deilig å skrive... Jeg dypper bare tåen i havet, men dette føltes ekte å skrive. Det var det.

En ny meg

Annonselenker

Det er vanskelig å skrive på bloggen hvor godt dette friåret gjør meg. Og jeg er ikke så langt inni det en gang. Ikke et halvt år har gått. Ingen reising, ikke noe spesielt, men jeg tror det er noe med det lave nivået av distraksjoner og forpliktelser. Det er noe med det som har gjort det lett å (klisjé) finne meg selv. Jeg pleier min mentale helse på måter jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe alle i hele verden med å gjøre. Jeg driter i hvor teit dette er å si for en 19-åring som burde feste og drite i alt... men, jeg renser sjelen. Det undertrykte følelseslivet i underbevisstheten har blitt plukket opp og pleiet. Self-made terapitimer som psykologer bare kan drømme seg om å nærme. Jeg omgir meg med så ekte mennesker, som jeg ikke la merke til var så ubeskrivelig gode for bare et halvt år siden en gang. Mennesker jeg har grodd sammen med. Jeg har åpnet meg om ting jeg aldri trodde jeg var i stand til å snakke om. Jeg er blitt skikkelig emosjonell og følsom, på en god måte jeg liker med meg selv. Tidligere kalde, usikre meg... Jeg har en sånn ro, og er i så god kontakt med meg selv at forvirrelse eller bekymringer er blitt fjerne konsepter for meg. Det var dette jeg ønsket å gjøre med friåret mitt faktisk. Og det går så uendelig mye bedre enn det jeg trodde... Jeg føler jeg er så godt i gang, men likevel har så mye igjen. Hvor deilig er ikke det? 

Jeg tror ikke alle, spesielt voksne, får det beste inntrykket når man sier at man tar friår og jobber. Jeg vet ikke, jeg bare enser en viss skam over å "ikke vite hva man vil." Jeg vet hva jeg vil. Jeg vil leve, oppleve, tenke, filosofere, gå tur uten å skulle noe senere på dagen, prøve nye ting, og kose meg så mye at jeg lukker øynene i fryd og eufori. Men av en eller annen grunn, i dagens samfunn, så høres det ikke like bra ut å svare det til en voksen, som å si "jeg vil bli lege" for eksempel. Det er noe jeg tenker over med en litt ubehagelig edge hver gang jeg blir spurt om hva jeg driver med. At voksne skal bli småbekymret når jeg sier jeg tar friår og venter med å studere. I mitt hode er det er ingen ting som haster. Livet er ikke så seriøst som politikere, mennesker på tv eller mange voksne generelt skal ha det til. Og om jeg hadde dødd i morgen, hadde jeg vært damn fornøyd med hvordan jeg levde livet mitt. Tingen er - jeg elsker skolen. Jeg elsker kunnskap, fakta, historie, å vite ting, å lære ting. Det strør glitter over eksistensen min, virkelig. Jeg gleder meg til å studere. Men det finnes en safari av ting å lære utenfor skolebygget også. Dette vet jeg, og det er disse verdifulle lærdommene jeg suger til meg nå. Integrerer i livet mitt. Det er gull verdt for meg. For min mentale helse, og livskvaliteten min livet ut.


T-skjorte her
Bukse her

Kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg ikke til å angre, men takke meg selv for de tingene jeg gjør i dag. Å angre er egentlig også et fjernt konsept for meg det også. Jeg har gjort mye ting jeg aldri ville gjort i dag. Jeg har såret mennesker. Latt meg selv bli såret.  Men i dag. I dag og alle dager fremover, så kommer jeg til å bruke disse hendelsene som lærdom. Være takknemlig for at jeg plukker ut det positive jeg erfarte fra ting jeg har gjort. Enten de er superfantastisk, helt jævlig eller nøytrale. Uansett er jeg takknemlig. Takknemlig takknemlig takknemlig. For det handler bare om å bruke fortiden sin på best mulig måte her og nå.

 

Å vokse opp som mellomste barnet

Annonselenker

Shit, det å vokse opp... Det å bli 19. Midt i mellom voksen og barn. Jeg får nye behov nå som jeg er eldre kjenner jeg. Jeg trenger litt ting voksne trenger. Alenetid. Penger. Selvstendighet. Egne valg. Men innerst inne trenger jeg også fortsatt mye av det et barn trenger. Det gjør jeg faktisk virkelig. Jeg trenger foreldre. Mindre. Men jeg trenger dem fortsatt liksom. Da jeg var liten, la oss si 11 - om en av foreldrene mine skulle gått bort? Jeg var sikker på at livet hadde vært over. Skikkelig over, ødelagt, ingen håp, kunne like gjerne dødd selv. Jeg var en pysete unge da. Det var jeg. En gang presterte jeg å begynne å grine når mamma og pappa brukte noe jeg syns var litt lang tid på butikken. For jeg var sikker på at de hadde dødd i en trafikkulykke. Måtte være eneste svaret liksom. En av de største forandringene jeg ser på meg selv som barn og nå, er hvor utrolig mye mer fryktløs, carefree og positiv jeg er. Jeg tenker at alt alltid går bra uansett. I små og store situasjoner. Jeg er 19, og jeg kjenner flere nå som gjerne er uten en mor eller far, og de klarer seg. Det var min største frykt som liten, og det er fortsatt en av mine største frykter nå - å miste en skikkelig nær person. Men jeg vet at jeg uansett hadde klart meg. Til slutt. Jeg hadde levd et liv. Og alt ligger i hodet. Det er tankegangen. Å styre følelser 100% er umulig, og bra er det. Det er det som er menneskelig. Men jo eldre man blir, jo mer kunnskap man får, jo mer kan man liksom fikse seg selv.

Da jeg var liten var jeg uendelig misunnelig på den oppmerksomheten lillebroren min fikk i forhold til meg. Han krevde mye mer vel og merke. Det gjorde ikke jeg. Men inni meg gjorde jo jeg. I mitt stille sinn. Eller nei. Sinnet mitt var ikke stille, men jeg var. Da jeg ble eldre innså jeg at det var godt å kanskje ikke få helt samme oppmerksom het som det broren min fikk. Jeg er friere. Mer selvstendig. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Slik alle ung-voksne vil være. Jeg vet at 90% av gangene foreldrene mine ringer meg, er det for å få tak i lillebroren min. Vennene mine og jeg pleier å tulle med det. På en side syns jeg det er deilig å ikke ha noen som overvåker meg. Men kanskje er det noe inni meg som også lengter litt etter det. Det gjør noe med et menneske. Noe med personligheten, kanskje mest i underbevisstheten, det å føle seg litt oversett. Men jeg er redd jeg er litt klar over hva det gjør med meg og. Jeg har bare aldri sagt det høyt. Og kanskje ikke kommer til å gjøre det før jeg er sånn 30 eller noe. Jeg vil fortsatt ha omsorg, men jeg er for gammel til å kreve det på en måte. Jeg er jo voksen på papiret. Men jeg vet at den misunnelsen på, og lengselen etter oppmerksomhet var mitt største og mest langvarige problem som barn, og det er klart det har formet meg til det jeg er og gjør i dag. På godt og vondt. Virkelig på godt og vondt. Jeg er liksom mellomste barnet. Stereotypien for dem er å bli glemt, haha. Men jeg er vel egentlig takknemlig for det også. Kanskje hadde jeg vært mindre klok, mindre erfaren eller et mindre tenkende menneske om jeg hadde vært minst eller eldst. Jeg tror egentlig det. Det er det som har gjort meg til meg. Igjen, på godt og vondt. 


T- skjorte her
Lignende bukser her

Noen ganger små-psykoanalyserer jeg meg selv. Til den grad det er mulig å gjøre på seg selv i hvert fall.

Svar på spennende spørsmål fra en leser

annonselenke

Kommentar fra en leser: Tror du på sjelen, livet etter døden, tankenes kraft? Kan du skrive litt om dette? :)

Jeg tror at mye av hva som er "ekte" er subjektivt. Vi kan alle være enig om at fysiske ting ting som stoler og mennesker er ekte fordi vi kan oppfatte dem med sansene våre. Men jeg tror også at sansene våre er så begrenset, at det finnes ting som er ekte forbi hva vi kan se og føle. Jeg føler vel på en måte at jeg har en sjel. Men hva det betyr for meg kan være noe helt annerledes enn hva det betyr for en annen. Det er det som er så spennende med det metafysiske. Det vil alltid være mystisk for oss. Vi har separert vitenskap fra oversanselige ting med et litt for hardt skille syns jeg, og det er dumt. For det begrenser oss og åpensinnetheten vår. Jeg føler sjelen er et begrep på en abstrakt og dyp del av at menneske. At sjelen kanskje henger sammen med alt annet i eksistensen, og ikke er en øy for seg selv i hvert menneske. Jeg liker alltid å forestille meg jorden fra verdensrommet. Det er en liten steinplanet. Hvor komplekst livet er her for hvert enkelt menneske er kun subjektive følelser hos oss. Er subjektive følelser ekte? Hva hvis alle forsvant? Hva visst alt levende hadde forsvunnet? Hva med subjektive følelser da? Det går ikke an å ta og kjenne på dem, men vi vet de er ekte. Samme med bevissthet. Å være klar over, og reflektere over egen eksistens. Vår evne til å tenke så komplekst gjør at vi skaper en haug med abstrakte konsepter som ikke er fysisk ekte. Pengesystemer for eksempel. Det fungerer bare fordi vi tror på det og har tillit til det. Det er ikke ekte i utgangspunktet. Men likevel er det ekte i hodene våre, og vi innretter levemåtene våre etter det. Eller ta landegrenser. De er ekte fordi mange mennesker er enige om at de er ekte. Men hvis bare én person syns noe er ekte... så er det ikke det? Eller? Alt vi tror på er jo ekte for oss.

"Livet etter døden" har jeg alltid hatt spennende tanker om syns jeg. En del av meg sier at døden bare er det samme som å sove. Bare for alltid. At bevisstheten din bare forsvinner. Men hvorfor er ikke det like sannsynlig at bevisstheten din blir født på ny i en oter eller en bjørk? Helt siden jeg var liten har det falt meg naturlig å ha et hinduistisk syn på døden av en eller annen grunn. I hvert fall et lignende et. Jeg var sikker på at bevisstheten vår alltid eksisterte, bare i form av et nytt organisme når vår nåværende kropp døde. For tenk på det sånn, og bear with me here; Det "ingentinget" som vi kom fra - altså før vi ble født - det ble til noe. Det ble til liv. Og når vi dør, og går tilbake til "ingentinget," hvorfor skal ikke det "ingentinget" etter døden igjen bli til noe. Altså et nytt liv. Ingenting har blitt til noe før. Hvorfor ikke igjen? Fortell meg det. Det ser ut til at det er en naturlov som sier at ting kan oppstå ut av ingenting. Universet gjorde det. Bevisstheten din gjorde det. Kjernefysikken sier at det er sånn det er. Så hvorfor skal ikke ingentinget (død) igjen bli til noe (liv)? Slik ser i hvert fall jeg på det. Det kan være det er ønsketenkning, men det virker også logisk for meg. 

Jeg er utrolig interessert i å høre hva dere tenker om livet etter døden. Fortell gjerne i kommentarfeltet.


T-skjorte her

Når det kommer til tankenes kraft, vil jeg først og fremst anbefale alle å lese The Secret eller om the law of attraction generelt. Jeg leste den boken når jeg var tolv og kan trygt si at den forandret meg og måten jeg tenker på for alltid. Glad jeg leste den så ung, fordi den er blitt en naturlig del av tankegangen min, og livet blir lekende lett når du innser hvor ufattelig, ufattelig mye kraft tankene dine har på livet ditt. Virkeligheten, livet og alt du er og opplever noensinne filtreres gjennom holdningene dine og hvordan du tenker. Jeg har veldig stor tiltro til at man kan styre livet sitt i en enooormt større grad enn det folk vanligvis tror. Og jeg tror at ting som skjer i livet mitt er mye mye mye mindre tilfeldig enn de virker som. En utrolig stor del av det som skjer med oss, er vår egen feil. Og du kan argumentere så mye du vil med sykdommer og uhell, dårlige egenskaper og dumme hendelser, men jo mer du vet om tankenes kraft, jo mer innser du at du kan styre livet ditt i mye større grad enn det du har gjort. Det er nesten komisk. Jeg er for eksempel kjempedårlig i matte og teknologi. Men det er ikke fordi jeg tilfeldigvis er sånn. Det er fordi jeg sier til meg selv at jeg er det. Og da er jeg stuck i en latterlig negativ loop hvor jeg konstant sier feil klokkeslett, kommer frem til helt absurde svar i hoderegning og ikke klarer å slå på en tv uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg har laget en sperre for meg selv. Jeg kunne enkelt over en periode fikset det, men de egenskapene er faktisk ikke så viktig for meg at jeg orker, haha. Men dere skjønner tegningen.

Takk for fint spørsmål ♥ Dette er sånne temaer hvor hvert avsnitt egentlig kunne blitt en bok, fordi det finnes så mange flere sider å se det fra eller spørsmål å stille og svar å formulere. Men her er tankene at the top of my head da jeg fikk spørsmålet i hvert fall.

Hva er drømmeyrket ditt?

Annonselenke

Bluse her

Gårsdagen var kjempefin! Og selvom vi mistet Anna og Amalie til diverse gjøremål de måtte utføre etter hvert, endte Lotte og jeg opp hos henne og snakke til 1 om natten. Har dere lagt merke til at av og til når dere er med noen, så begynner kanskje samtalene en smule primitiv og overfladisk før de etter hvert får mer og mer dybde, og på slutten sitter dere så dypt i det at dere glemmer alt av tid, mobiler og bekymringer? Er så morsomt når det blir sånn. Lotte slapp meg av hjemme hos meg selv i går og avsluttet en 10-timers lang pratedag med å takke meg for at jeg ga henne et nytt perspektiv på livet. Spurte meg hvor jeg hadde det fra og at hun aldri hadde tenkt over det på den måten før, og skulle begynne å gjøre det hver dag fra nå. Å få slike beskjeder er kanskje noe av det beste og mest forfriskende jeg vet. At noen virkelig har brydd seg om det du har sagt, likt det, og tatt det til seg. At du virkelig føler at du kan hjelpe noen med det du vet.

Apropos -  jeg snakket med en annen venninne i dagmorges, som etter jeg svarte henne spurte om jeg vurderte å bli psykolog. Har sittet og grublet litt på det denne morgenen faktisk. Alt jeg tenker og skriver om, dreier jo seg ofte om menneskehjernen, og jeg har alltid sagt at en av drømmeyrkene mine er å bli hjerneforsker. Det har liksom bare endt opp med at det jeg liker å fordype meg i på fritiden er menneskelig oppførsel, nevroner i hjernen og gener. Eneste som stopper meg er faktisk matten jeg måtte har utført rundt studiet, hmm, det burde ikke stoppe meg. Menmen, så er det jo også det faktum at jeg vil jobbe med film også. Så mange ting jeg vil gjøre og bli men bare (mest sansynlig) ett liv. Kunne jo tatt en Leonardo Da Vinci og bare blitt sånn 10 forskjellige yrker, haha. Nei, ass, verden er for firkantet til det i dag I guess.

Hva er deres drøm å kunne jobbe med?

3 filmer psykologiinteresserte MÅ se

Jeg får litt spørsmål innimellom om jeg kan komme med flere filmanbefalinger. Det var tydeligvis en del som likte Captain Fantastic like godt som meg etter jeg anbefalte den i en video for litt siden. Da har jeg i hvert fall fått bekreftet at noen av følgerne mine har samme filmsmak som meg, og anbefalingene kan fortsettes. Det er veldig gøy!

SPLIT

 I går var en kompis og jeg hos Veronica og så filmen, Split. Vi har snakket om å se den en liten stund nå og fikk endelig ræven i gir. Jeg likte filmen godt, aller mest fordi den satt tankene i gang rundt menneskehjernen, og hva den er i stand til. Det første du gjør når filmen er ferdig er å søke opp splittet personlighetsforstyrrelse og lese om det i timesvis. Hvordan det faktisk endrer menneskets kjemi? Det er helt sinnsykt. Å bytte mellom flere identiteter, og at en av identitenene dine faktisk er fysisk blind mens den andre kan se. At det dønn kan slukke og slå på kjemiske sammensetninger og nevroner i hjernen og kroppen, fordi du tror selv at du er en annen... Det er forbi interessant. Veldig gøy å se hovedpersonen i filmen bytte mellom de forskjellige personlighetene. En sitat som sitter i meg fra den filmen er "The damaged are the more evolved."

A Dangerous Method

Da vi så ferdig Split i går, begynte vi å snakke om en annen film som Vero hadde sett i psykologien på skolen for lenge siden som ingen forstod bææret av, men den virket griseinteressant og var basert på ekte personer og fakta, inkludert Sigmund Freud de fleste sikkert har hørt om, spilt av Viggo Mortensen! Keira Knightley gjorde også en god performance i filmen. Jeg trodde den skulle være kjedelig og uforståelig slik som Veronica sa hele psykologiklassen syntes, men jeg ble sittende med øynene klistret til skjermen. Shit, jeg tror det er en av mine nye favorittfilmer. A Dangerous Method heter den, og finner sted på begynnelsen av 1900-tallet. Den tar i bruk datidens nye metoder for terapi og psykoanalyse. Ufattelig interessante samtaler og hendelser i filmen, og anbefaler alle psykologiinteresserte å se den hvis de ikke har gjort det enda. Jeg tror den største utfordringen i filmen kan være hvis du ikke er helt stødig i engelsk, for det er nemlig brukt et veldig formelt språk. Ordvalget og setningsformuleringen de brukte på den tiden kan jeg tenke meg er litt tungt for noen, men hvis det ikke er noe problem for deg, er filmen ekstremt rivende i følelseslivet og du begynner virkelig å tenke over hvordan menneskehjernen er skrudd sammen, og hvordan lyster og samvittighet i menneskets natur virkelig er et mysterium og en selvmotsigelse. I tillegg er det greit å kunne en ting eller to om den historiske epoken de lever i, hva som var typiske og allmennaksepterte tanker, og litt om bohemene. Jeg ble fullstendig fascinert og forelsket, og likte den egentlig ganske mye bedre enn Split. Det var mer min type film da kan man si. Mer kompleks og virkelighetsnær. Jeg er jo veldig glad i historie også. En sitat som sitter i meg fra denne filmen er seriøst alle. Shit, jeg har ikke ord. Veldig mye fokus på problemene og psykologien rundt sex. Skam, lyster, død, egoisme, samvittighet og alle disse tingene Freud og hans kollegaer hadde revolusjonerende tanker om er portrettert perfekt etter min smak.

Lucy

Jeg må også til slutt anbefale filmen, Lucy - som også setter i gang noen av de sammen tankene som i Split, altså hvordan menneskehjernen er skrudd sammen. Den handler om at Lucy (Scarlett Johansson) via et nytt dop, med et uhell får tilgang på større og større prosentandel av hjernen, og filmen viser hva det gjør med henne som menneske. Filmen tar det så langt at du begynner å filosofere rundt menneskets plass i universet. Hvordan, må dere nesten se i filmen, men jeg syns den var ufattelig genialt laget og satt sammen. Akkurat min type underholdning. Utrolig nydelige bilder som er brukt, adrenalinutløsende actionscener, (og det kommer fra en som ikke er glad i actionfilmer) og ikke minst sinnsykt tankevekkende manus og handling i seg selv. Noen av sitatene ga meg chills nedover ryggraden. Bl.a. når hun sier "We never really die." Jeg er også veldig glad i science fiction, og elsket at den hadde et lite element av det også. Selvom det finnes substanser i virkeligheten, som kan gjøre lignende ting med menneskehjernen som substansen, C.P.H.4 brukt i filmen, tok de det virkelig til nye høyder. Du blir limt fasten til skjermen fra første minutt. Ja takk til flere filmer som dette.

Bluse HER

Har dere sett noen av disse filmene? I såfall hva syns dere?

Livet er meningsløst

Annonselenke

Merker jeg blir litt oppgitt når folk sier at verden er jævlig sted. Med tanke på fattigdom, sykdom og nød og alt mulig negativt. Så blir jeg heller ikke helt fornøyd når mennesker sier at verden er det vakreste som fins. Jeg har øyeblikk i livet hvor jeg kan grine eller få lyst å rive meg i håret over provoserende aspekter med mennesker eller ville endre og omkonstruere alt jeg syns er feil. Men noen ganger finner jeg også absolutt sjelefred og klarer ikke annet enn å nyte og være fylt av en ubeskrivelig glede av å bare være til. Er så rart det der med mennesker. Hvordan vi oppfatter verden. Det jeg prøver å si er vel at vi ikke ser verden slik den er. Vi ser verden slik vi er. Tankene våre om hvordan verden er er bygget opp gjennom et helt liv, basert på sanseinntrykk og opplevelser. Alt har blandet seg i en spesiell, unik blanding i ditt hode og farger din virkelighet med en farge vi ikke klarer å se for oss, for vi er ikke klar over at den er der. Vi bare er her og tenker at det vi tenker er rett. Hva ellers skal være rett? 

Det jeg prøver å si er at verden, egentlig er både negativ og positiv. Den er fantastisk og jævlig. Fin og stygg. Og sinnsykt mye av begge deler. Men samtidig er den ingen av disse menneskeskapte ordene som prøver å kartlegge eksistensen med heller. For disse ordene er subjektive. Og denne lille steinplaneten midt i alt og ingenting, er objektivt sett meningsløst selvom vi noen ganger liker å lage en gudommelig mening inni hodene våre. Alt er inni hodet. Gud også. Beklager. Hvis du river egoet og følelsene bort fra dette organismet blant trillioner av organismer vi kaller menneskekroppen. Gud, sansene våre er så begrenset. Synet vårt er perfekt tilpasset slik vi trenger, men samtidig har vi drittsyn i forhold til andre skapninger. Og syn? Hvor utenkelig liten del av virkeligheten er vel ikke det? I tillegg bruker vi en mikroskopisk del av hjernen. Vi mener i har fri vilje. Men så kommer underbevisstheten og fucker med fri vilje. Jeg har ubevisste egenskaper pga noe som aktiverte noen gener da jeg var 2 eller 13, 5, eller et foster. Og denne aktiveringen av gener med egenskaper har skjedd så mange ganger at å ha kontroll på hvordan jeg er som person, er som å prøve å flate ut bølger i en sjø. Nå handler dette innlegget plutselig om noe annet enn om jorden er bra eller dårlig, haha, så tilbake til det... Hva eer de ordene som prøver å beskrive det livet vi opplever? Ord er overvurdert, og samtidig undervurdert. Gud, jeg vet ikke. Verden er ikke svart eller hvit, men en blanding. Grå. Klisjé å si, og vi har hørt det før. Men er det en ting jeg har innsett er det at jeg elsker klisjéer, for de er som oftest rett. Og jeg elsker menneskeheten, samtidig som jeg hater den. Men siden jeg bare er her en liten stund, og syns det føles bra å elske jorden, så ser jeg på det som det beste å gjøre. 

Meningene mine i dette blogginnlegget er ikke så selvstendige som de virker. Ikke dine heller. Våre oppfatninger og vårt virkelighetsyn er basert på andres tanker igjen. Jeg liker å tro at mange av tankene er mine egne, men det er så mange faktorer som har spilt inn for å plassere akkurat de tankene i hodet mitt in the first place. Om min bevissthet hadde blitt født i et menneske for 500 år siden, eller om 500 år, hadde jeg mest sansynlig hatt en totalt annerledes filosofi og en tilnærming til slike temaer som dette. Fordi jeg er summen av min kultur, mine omgivelser. Det er rart å tenke på det. Jeg er et barn av min tid. Samtidig elsker jeg motkulturer og motbevegelser. Fordi de utfodrer de allmenn aksepterte oppfatningene, og jeg syns utviklingen går for sakte.

Jeg både hater og elsker disse innleggene. Hater dem fordi de er rotete og jeg aldri klarer å forklare meg bra nok. Og elsker dem fordi jeg får en smule utløp for tankene mine. I hvert fall de tankene som kan deles, eller beskrives med ord i det hele tatt.

Å tenke at livet er meningsløst, befrir meg og gjør meg avslappet, det motiverer meg til å bare have a good time og gjøre det beste ut av det.

Topp HER

Jeg ber om at det skal fortsette

Det verste er faktisk når du i flere timer sitter med noen venner og har de dypeste, mest interessante samtalene til langt på natt, også innser du på slutten hvor SYKT leit det er at dere ikke har deres egen podcast, haha. Eller at dere konstant har et kamera på dere. Det nevner vi oooofte når vi er med hverandre, for det er nemlig ikke bare tull som kommer ut av et par tenåringshoder som tilbringer tid sammen en tilfeldig kveld.

Jeg har kjent at kroppen min også dette året preges av uro, bølger av irritasjon og nedstemthet. Det kommer hver eneste høst og vinter for meg. Jeg er et prakteksemplar på en person som blir ordentlig værsyk, og usedvanlig vinterdepremert da jeg var yngre også. Men jeg prøver skikkelig hardt i år. Og jeg tror faktisk at sosialt samvær med venner jeg er glad i, gode, lange samtaler, levende lys og te skal pleie meg og få meg gjennom mørketiden. Jeg må i hvert fall prøve så godt jeg kan, og kanskje en dag elsker jeg også høst og vinter, selvom det virker umulig og uforståelig for meg nå. Jeg lå ganske bra an i september, men da var jo det faktisk sol og 20 grader.... Så det teller ikke. Men nåå, nå mens regnet pisker sidelengs inn fra tunge, lavtliggende skyer, så skal jeg klare å være lykkelig. Jeg leste faktisk en veldig lang artikkel om den vitenskapelige forklaringen bak værsyke, og det hjelper veldig å forstå seg selv litt også tenker jeg. Så ja, jeg har merket tendenser til væresyke, og humøret mitt har blitt truffet av øyeblikk av helvette når jeg for eksempel kaver meg inn i en bil samtidig som jeg lukker paraplyen og vannet spruter inn i bilen og til alle kanter og jeg har lyst til å gi opp. MEN, jeg har også opplevd øyeblikk av ren bliss når jeg sitter inne med telys, en god bok, te eller noen venner. Shit, nå ble dette innlegget langt. Og dette var egentlig bare de tankene jeg hadde akkurat nå. Denne høsten og vinteren har potensiale til å bli bedre enn de tidligere. For generelt sett så har jeg hatt et rimelig høyt lykkenivå denne sensommeren og starten på høsten. Jeg har seriøst elsket å eksistere. Jeg ber til høyere makter, AKA min egen psyke, om at det skal fortsette.

Topp HER 

 

Hvor finner man inspirasjon?

Jeg tror noen ting i livet, som er for eksempel kult, stygt, rart eller fint kan være til mer hjelp enn vi tror. Jeg tror det er opp til hver enkeltperson hva man henter ut fra opplevelser. Det kan være alt fra et vakkert maleri, til en vond periode man har vært gjennom, til et menneske man møter eller en film man ser. En nær-døden opplevelse, noe man angrer på eller noe man liker ved seg selv. Man kan liksom gå videre med livet sitt uten å tenke noe særlig over det. Men med mange ting kan man faktisk hente ut utrolig mye lærdom av. Jeg elsker å gjøre det. Og gjør det med så mange ting som over hode mulig. Man kan seriøst hente noe fra alt om man bare vil. Lage en liten lek i hode hvor pittesmå ting som skjer, symboliserer noe viktig man skal huske på for videre personutvikling. Å være litt bevisst på omgivelser, hva de gjør med deg, og hva de kan gjøre for deg hvis du bare lar dem. Vet ikke om det ga mening til noen av dere, men det er noe jeg har tenkt over i det siste jeg ikke har tenkt så altfor mye på tidligere. Så når folk spør meg hvor jeg får inspirasjonen til noen av de filosofiske innleggene mine fra, vet jeg aldri hva jeg skal svare. For det er så utrolig mange rare steder som det blir vanskelig å se sammenhengen i med mindre du er i mitt hode. Man må liksom lage sine egne koblinger. Jeg kan bli inspirert i alt fra skrivemåten i en Knut Hamsun bok, til en youtubevideo om psykoanalyse, eller en babysnegl som beveger seg fra et gresstrå til et annet i hagen min. En gang innbilte jeg meg at sistnevnte lærte meg meningen med livet. Jeg kunne forklart hvorfor, men jeg vil ikke bli buret inne enda, haha. Noe med tidsbegrep og meningsløshet.

Processed with VSCO with f2 preset

Jeg håper dere skjønner hva jeg mener da. Inspirasjon du finner er helt særegen for deg. Noen ganger kommer det naturlig, og jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor akkurat den ene tingen skulle gi meg så mye. Noen ganger kan man søke litt selv også. Åpne og utvide sinnet og være mottakelige for små eller store ting, som man kan bruke som man vil i sitt eget hode. Verden er en lekeplass, og hjernen er barnet som utforsker den. Det er bare å sparke ut de voksne som prøver å stoppe deg fra å leke, utforske og lære. Hvor her de voksne symboliserer begrensninger du setter for deg selv, og en A4- lammet tankegang. Ha en annerledes søndag. Ha det gøy.

Ta på hverandre

Da jeg ble gjenforent med et par medlemmer av vennekjernen min etter jeg kom hjem fra Trondheim, hadde jeg ikke sett dem på rundt to uker. Jeg kan være en lykkelig idiot noen ganger, og lente meg forover fra baksetet og meddelte hvor fantastisk det var å dele deres nærvær igjen. Det var en dag hvor vennskap og nærkontakt ofte ble tatt opp som tema, og viktigheten av det liksom. Søsteren min sendte meg en liten artikkel hinn dagen hvor en hjerneforsker sa at for å maksimere lykke og minimere stress, var vennevalg og dem man omgir seg med en av de aller viktigste avgjørelsene. Det er liksom sånn man halvveis vet fra før gjennom logikk, men igjen, det er godt å få ting man har tenkt på bekreftet. Veronica sa også den dagen at mennesker bør bli tatt på, eller ha nærkontakt med andre 11 ganger i løpet av en dag. Jeg tenkte shit ja, det hadde vært sykt fint, men jeg er jo ikke i nærheten en gang. Dager jeg ikke tilbringer med venner, er jeg som regel ikke ani en sjel. Så kom jeg på noe jeg hørte om babyer en gang, at hvis ikke de blir tatt på innen de to første månedene av livet sitt kan de i verstefall dø, eller så blir de i hvert fall mentalt skadet for livet. Samme hvis ikke et barn har fått nok øyenkontakt opp til den er fem år, og hvor utrolig viktig det er for mental helse videre i livet. Og visste dere at kosing er bra for immunforsvaret, og at å klappe kjæledyret sitt reduserer produksjonen av stresshormoner? Jeg syns slike ting er fantastisk.

Processed with VSCO with c7 preset

Processed with VSCO with c7 preset

Sykt hvor avhengig mennesker er av hverandre bare for å være frisk. Jeg husker jeg snakket om dette med en kompis for lenge siden også, og han nevnte at det var leit at det var sjeldnere at gutter hadde fysisk kontakt med hverandre enn at jenter har det. Veldig lenge har det jo ikke akkurat blitt sett på som "mandig" at gutter kan stryke hverandre på ryggen eller gi hverandre en klem, slik det har vært allmenn akseptert at jenter alltid har gjort. Det blir heldigvis litt og litt mer vanlig, enn det var da for eksempel fedrene våre var ung. Da skulle man liksom være så tøff, ikke sant? Og ikke vise følelser. Jeg syns å vise følelser å være en bløtfis er det ultimate tegnet på selvsikkerhet egentlig. Å tørre å vise følelser, og ikke minst å ta på andre, når det er naturlig så klart - viser enorm selvtillit, og ikke minst er det utrolig sunt for mental helse. Jeg har definitivt blitt flinkere på dette med årene, og i hvert fall i det siste. Men tror at jeg og mange av oss enda kan bli bedre til å bli mer kjærlige, følsomme og kosete personer. Det gagner jo både oss selv, og de rundt oss <3

Meningen med livet

Annonselenke

Jeg tror svaret på "hvordan være lykkelig" egentlig er veldig enkelt, men at vi har gjort det veldig vanskelig for oss selv. I dag mer enn noensinne før finner vi depresjon, eksistensiell angst, mennesker som føler seg lost, malplassert og uten mening på jorden. Jeg føler jeg har snakket om dette såå mye før, men dette er en av de tingene jeg syns er så interessant og viktig, og bare føler det snakkes for lite om. Derfor vil jeg skrive om det. Så det moderne livet - asfalt istedenfor sletter, skyskrapere istedenfor fjell, biler istedenfor elver, reklameplakater istedenfor busker, kunstig lys istedenfor måneskinnet, tv istedenfor utsikt. Vi er revet så langt vekk fra det som er naturlig for oss. Så langt vekk fra de omgivelsene som kroppene våre er ment til å boltre seg i. Det kan umulig være bra mener jeg, og det fører med seg en haug med psykologiske, fysiologiske og samfunnsmessige utfordringer.

Vi er designet for å gå i mark, plukke bær, jage en mammut... og alt dette for å overleve. Å overleve i dag er en selvfølge. Så, vi har mistet meningen med å gjøre ting. Vi vandrer på en overflate av menneskeskapte rare greier og ting som menneskekroppen i bunn og grunn verken trenger eller har godt av. Vi lever i en rar science fiction verden. Det er ikke rart vi lurer på hva meningen med livet er i dag. Før -  i min favorittperiode (hehe you guessed it) jæger- og sankerperioden for et par titusener av år siden, var det om å gjøre å overleve. Jobbet rundt 3-5 timer hver dag, (mye mindre enn i dag) med å samle mat, så kan resten av dagen brukes til å være rundt nær slekt og venner. Og vi vet alle hvor utrolig godt sosialt felleskap er for mental helse. Det er et essensielt grunnleggende behov. Og disse grunnleggende behovene, hvis dere tenker Maslows behovspyramide som et eksempel, falt det tusen ganger lettere og mer naturlig å oppfylle i en verden som sankerne levde i syns jeg. Jeg tror behovet for selvrealiseringen er noe helt annet i dag. Noe vanskeligere enn å bare leve.

Don' get me wrong. Jeg elsker å sitte alene under dempede, kunstige lys med tastaturet under fingertuppene, mobilen regelmessig lysende til venstre og kameraet ferdigladet til høyre. Jeg koser meg ofte. Men aller innerst inne, så er det noe som skurrer med hele dette falske plastikk-opplegget og jeg tror vi har mistet oss selv litt. Det naturlige i oss selv da. Det som det vil si å være et ordentlig menneske hvor meningen er å overleve og å bli i lykkerus ovenfor det, menge seg med nære slektninger og venner til en hver tid og tilegne seg en kunnskap om omgivelsene, stjernehimmelen, årstidene og små skifter i omgivelsene som vi i dag bare kan drøøøømme om. Greit, jeg kan peke på Orions Belte, Karlsvognen, Kassiopeia eller Venus på stjernehimmelen, men shit mennesker kunne virkelig gå i dybden på ting før. I praksis liksom. Ikke på wikipeda. Det er noe helt annet det. De hadde så sykt god tid. Det må jo være så uendelig behagelig og godt for sjelen. Det livet misunner jeg forfedrene våre stort. Istedenfor dette "vet litt om alt men er likegyldig fordi jeg har supermasse å gjøre og må sjekke mobilen og gå på jobb og trene og tusen andre egentlig bisarre, men i dag vanlige gjøremål" Det er så distraherende at et er ubehagelig til tider.

Det er jo så mye som indikerer at levemåten vår er feil også. Bare tenk for 10.000 år siden når jordbruksrevolsujonen kom, og alle problemene som oppstod som ikke hadde vært der før da alle var nomader. Mange mennesker samlet på ett sted fører til samfunnsregulering, hierarki og sosiale forskjeller. Istedenfor et variert kosthold hvor du vandrer rundt og spiser alt du kommer over, blir det heller spesialisering innenfor noen matvarer i jordbruket som fører til mangelsykdommer og dårligere helse. Og for ikke å snakke om alle sykdommene som oppstod når mennesker levde så tett oppi hverandre i høykulturer. Også selvfølgelig alle helseplagene som leddgikt og skiveforskyvinger i ryggen av det mekaniske, ensformige arbeidet som for eksempel å pløye åkeren. I could go on. Dette er problemer som ikke alltid har vært, men har eksistert siden vi endret den naturlige levemåten vår. Det er lenge, lenge siden, og vi prøver fremdeles å fikse dem. I 2017. Bare nå er jordbrukssamfunnene blitt til byer med enda mer forurensing, fremmedgjøring, stress og de enda flere plagene det måtte føre med seg.

Jeg tror dette har en sammenheng til en større forståelse av tanken om meningen med livet. Og jeg ville bare sette et lite perspektiv på det. Det er også mye fantastisk med den verden vi lever i i dag, som selvfølgelig er på bekostning av mindre gode ting, men vi må uansett utnytte det for det er verdt. Informasjonen vi har tilgang til på nettet er ufattelig undervurdert. Jeg hadde ikke vært halvparten av meg uten internet. Det høres lite idyllisk ut, men slik er det faktisk. Så ja, meningen med livet... Jeg har alltid sagt at jeg tror det er å være lykkelig. For det er jo bare det vi prøver på alle sammen uansett. Både store instutisjoner og individuelle mennesker. Leve best mulig. For mange dreier det seg om penger. Men jeg leste et sted at tall fortsetter for alltid -  og hvis du trenger mer penger for å være lykkelig, vil du aldri bli lykkelig nok. Jeg tror det handler om å bare være, lære, lage et godt liv for seg selv og hjelpe andre rundt seg. Det er sykt vagt å si, men det er vel det nærmeste jeg kommer. Gjøre analyser av seg selv og ting rundt seg, stadig utvikle og forbedre seg og omgivelsene sine både i liten og i så stor skala som mulig. Vi kommer aldri til å bli utlært, men selve reisen er jo det som utgjør livet. Og livet burde vi lage fint så ofte som mulig. Vi trenger ikke å være bedre, rikere eller finere akkurat nå. Vi burde bare puste og nyte og gjøre ting vi liker og nye ting vi ikke har gjort før. Syns det er litt mer ekte lykke enn mye annet.



Toppen finner dere HER

Begynner alt på nytt igjen?

Har dere prøvd å gå fjelltur på denne tiden av året? I helgen var Bergen så heldig at vi ble velsignet med to dager perfekt høstvær. Kontrastene, men samtidig helheten av fargene i naturen er virkelig noe eget nå. Det er så magisk og idyllisk når sollyset trenger seg inn gjennom trærne og varmer opp en eventyrsti hvor du må hoppe fra den ene steinen til den andre. En grå stein som både skinner litt brunt og litt grønt i den våte overflaten. Herregud så vibrant fargene er i skogen akkurat nå. Som om noen skrudde metningen opp på et bilde.

En kompis og jeg tok oss en fjelltur både lørdag- og søndagsmorgen og det angrer vi ikke på for å si det sånn. Det er liksom et par ting i naturen som holder på å dø for tiden. Noen busker, trær og sopp har helt mistet fargene sine og er fullstendig blek, blågrå og sykehushvit. Om man får et overblikksbilde av landskapet, og man velger å utelukkende fokusere på den "døde" fargen er det utrolig kult. Så kan man gjøre akkurat det samme med det grønne, røde eller gule. Det er så fint, og virkelig et avbrekk fra virkeligheten å leke med synet og hjernen på den måten. Familier med små nysgjerrige barn som skaper stemning langs fjellstien og finner det passende å hilse på forbispaserende nordmenn fordi vi nå befinner oss i fjellet, og ikke på et fortau hvor bare blikkontakt er sjeldent. Nei, naturen og alt den gjør har virkelig vokst på meg i det siste. Før pleide jeg å hate høsten fordi den til slutt blir grå og visker vekk alle fargene. Men så faller jo snøen, så smelter den, så begynner jo alt på nytt. Det begynner på nytt igjen. Hvor fantastisk er ikke det? Tiden og eksistensen er jo på mange sirkulær, ikke lineær. Alt repeteres i det store og det små.


Har dere sett? Kameraet klarer ikke å fange opp det levende og detaljrike, men se så mange farger, og se hvordan de går igjen og igjen.


Hva eeeer dette skaperverket?? Skulle så sykt ønske jeg hadde biologi på vgs, for jo mer man vet om noe, jo gøyere er det liksom. Jeg vet iiingenting om navn på noe som helst i naturen untatt det man lærte på barneskolen liksom, og det plager meg en smule. 


Det er virkelig soppsesong. Og gud så mange forskjellige typer sopp vi så, og hvor uendelig mange flere som finnes. Husker på barneskolen så plukket vi sopp og lagde soppstuing i en liten uthulet rot. Vi moste alt sammen med en pinne og jeg kan fremdeles huske den søte, syrlige, stramme lukten, haha. Lukten av barneskolefriminutt om høsten. Tb.


Landskapet på Rollandsfjellet dreper meg.


Se så livløs og spøkelsesaktig soppen blir når den dør. Nasty å si, men også fascinerende at mennesker får lignende utseende når vi også dør. Sånne små likheter syns jeg setter mennesker mer på plass som en del av naturen, og at vi ikke står i en særstilling i forhold til den. Livet mitt er objektivt like meningsløst og nytteløst som livet til denne soppen sitt. Fra et kosmisk perspektiv. Likevel er det spektakulært og digg at begge har fått livet i gave selvom, og at vi kan blomstre og leve før jorden gjør det den må og gjør oss om til jord. Begynner det på nytt igjen det og slik som sesongene? 


Se alt det lilla i trærne. Det så jeg ikke før nå.


Jakken min finner dere HER. De har den i mange forskjellige farger.

Noen kommentarer fra mine lesere

Jeg hadde for litt siden en periode hvor kommentarfeltet var ganske rolig og jeg følte jeg bare skrev til meg selv. Men nå de siste dagene har jeg virkelig fått mange, lange og gode kommentarer fra mennesker som er utrolig lik meg selv. Det føles så godt det? Å kjenne seg igjen i noe man leser - ekstremt undervurdert følelse ass! Blir en sånn gjensidig forståelse og aksept som virkelig føles bra. Det er vel belønningen for at jeg har vært gjennom en periode i det siste med mye soul searching, og videre blogging om nettopp de tankene og følelsene jeg har latt komme til overflaten. Så klart, når jeg skriver så åpent og ærlig som det jeg har gjort i det siste, vil det jo alltid være noen som opponerer eller reagerer negativt. Noen har kanskje en dårlig dag og angriper det første som kan angripes, mens noen rett og slett bare har andre meninger om hva som er riktig, og det forventer og aksepterer jeg naturligvis. Jeg fikk for eksempel høre at noen syns innlegget mitt, "kan noen kjenne seg igjen i dette?" var arrogant og at jeg mente min tankemåte var bedre enn andres osv osv.

Da må jeg nesten le litt. For det er jo litt arrogant, er det ikke? Å falle ut når folk snakker. Det er ignorant og litt frekt. Men jeg tror egentlig det er ganske menneskelig, og man gjør jo det så klart ikke med vilje! Likevel tror jeg vi alle har gjort det en gang når noen ikke klarer å holde munn om noe vi syns er litt kjedelig? Tror vi alle har vært der jeg. Hvis ikke, er du heldig som klarer å interessere deg i alt. Jeg liker å tro at jeg er et relativt åpent og nysgjerrig menneske på veldig mange områder i livet, men ikke alt så klart. Jeg har mine styrker og svakheter. Og det jeg ikke finner så interessant, vel, det gjør andre I guess. Og takk gud for det.

Processed with VSCO with l5 preset

Jeg blir så paff når dere sier at jeg er god å sette ord på ting, så er kommentaren søren meg laget av gull selv. Blir så inspirert av dere. Bare se disse velartikulerte kommentarene under her. Setter sånn pris på dem og jeg koser meg gløgg ihjel når jeg leser gjennom dem.

Her er noen av mine favoritter i det siste:

"GUD så tilfredsstillende dette var å høre! Vite at det finnes andre som enn selv, selv om det ikke føles som de er der i de grusomme, trege situasjonene der man er nødt til å smile og nikke og late som man har tenkt langt og lenge på hvorfor de to man ikke helt husker navnet på egt slo opp. H E R R E G U D. Folk snakker om så mye bullshit, som ikke gagner noen, det er bare distraksjon. "Underholdning". Jeg føler meg nesten dum, når jeg tar initiativet i en samtale og prøver å prate om politikk, miljø, sex, ting som får enn til å føle noe, fordi så mange er så utrolig lite engasjert, og viser at de bare rett og slett ikke bryr seg, eller ikke gidder å bry seg, fordi det er lettere å forholde seg til sånne små distraherende og hjernedrepende temaer. Nå tente du noe i meg ass, men sånn er det gjerne når noen klarer å sette ord på det du føler. Både fordi d er godt i seg sjæl, å forstå hva som frustrer enn, men ogsåfordi det er så deilig å vite at noen andre har det på noenlunde samme måten et sted.

Dette ble rotete, men takk for innlegget, og ja, jeg kan kjenne meg igjen haha."



"Det med innvandring.. Går ikke an å si at man ønsker en mer kontrollert eller mindre innvandring uten at man blir stemplet som rasist. Er så lei av det. Mange av de som virkelig trenger å flykte er ikke i stand til å flykte, det er ofte de rikeste som når frem. Og man må ikke glemme at en innvandring som kommer til Norge koster flere tusen i mnd. De har gjerne familie eller vil stifte familie, og antall individer som trenger hjelp vokser. Hver innvandrer skal ha tak over hodet, mat, lommepenger, jobb osv. Når så mange kommer til Norge på så kort tid og trenger jobb, hvordan går det da? Og når man ikke har kontroll på flyktningsstrømmene, hvor mange skitne epler får vi blant alle de uskyldige? Tenker på all terroren som blomstrer opp i Europa. Som terrorist hadde man vært dum hvis man ikke utnyttet flyktningstrømmen over grensene. Selv om vi ser på terrorister som dumme, så betyr det ikke at de er mindre intelligente når det gjelder det å tenke, planlegge og utnytte enkelte situasjoner. Og hvor mange flere kunne vi ikke hjulpet hvis vi hjalp dem der de var? Eller fikk slutt på krig i stedet for å fóre partene med våpen og utstyr, og på den måten støtte krigen indirekte. Og det er litt interessant det som blir sagt om å gå til roten av problemet, for det er sant. Hvis vasken lekker kan man velge å plassere en bøtte under, så vil man unngå at vannet renner ut på gulvet. Men det løser ikke problemet, og det vil bare fortsette og fortsette til det etter hvert renner over. Løsningen vil da være å fikse lekkasjen. Og når man har en sykdom og går til legen, kan man få medisiner, men medisinene vil i mange tilfeller bare fjerne symptomene på problemet, ikke fjerne selve problemet.

Det hele er så fjernt. Og dette kan man ikke si mye av dette uten å bli kalt for rasist. Er. Så. Lei. Av. Det. Har så mange utenlandske venner, og jeg er så glad i dem. Jeg gråter av å se videoklipp o.l. av uskyldige mennesker som befinner seg i krigsherjede land og har det vondt. Jeg gråter av å se utmagrede barn, høre dem grine etter mamma, se folk som ligger på gaten med avkappede lemmer. Jeg gråter, det gjør så vondt.

Jeg er så misunnelig på mange afrikanere som kan gå med omtrent hvilken farge som helst og likevel se fin ut, mens jeg kler 2-3 farger og ser død ut i de fleste andre. Jeg har flere muslimske venner som jeg virkelig verdsetter, for de er så flotte mennesker. Likevel blir jeg kaldt rasist fordi jeg har en litt annen tankegang om innvandringen. Hvorfor er det sånn..?"

"kan ikke fatte og begripe at folk stemmer verken venstre, eller borgerlig generelt. Spesielt ikke med den voldsomme høyrebølgen i europa den siste tiden. Du sier en av dine hjerte/prioriteringssaker er miljø, så HVORFOR ikke Rødt, SV, eller mdg? det gir null mening. Fire nye år med en fæl regjering og mest sannsynlig oljeboring i de sårbare områdene Lofoten, vesterålen og senja."

<3

"Herregud, folk som sier at en stemme til Venstre er en stemme til Frp... Skal vi la være og stemme på de mindre partiene som har en politikk vi er enige med nå? En stemme til Venstre er en stemme til Venstre. Hvis alle skulle stemt taktisk hadde det jo bare vært Ap og Høyre som hadde hatt mandater i stortinget. Og dessuten er jo en borgerlig regjering med Venstre ti ganger bedre enn en borgerlig regjering kun bestående av Krf, Høyre og Frp? Sorry blir bare irritert på folk som klager hvis man stemmer venstre heheh"
 

Disse to kommentarene er ganske i mot hverandre, men jeg forstår begge og syns det er vakkert at man engasjerer seg uansett. Jeg stemte jo selv V og hadde samme tankegang som nederste, men det betyr ikke at jeg ikke vurderer argumentene i øverste kommentar heller. You feel? Jeg syns det er feil å bli lojal til et parti, for å ombestemme seg er sunt og det viser at du bryr deg mer om viktige enkeltsaker enn lojaliteten din til et parti. Og det er jo det det handler om? Det er ikke en konkurranse. Dette forklarer neste kommentar så fint.

Synes det er slitsomt når folk på min alder eller eldre ikke klarer å la være å slenge dritt om ulike partier eller politikere, bare fordi de ikke liker dem. Har full respekt for andre meninger, men blir virkelig sliten og irritert av bunnløs klaging og shitsnakk uten bruk av (gode) argumenter. Reagerer på at så mange virker å ha liten kunnskap om hvordan styreformen i Norge fungerer, og gjerne tror at alle de 'fæle' avgjørelsene som blir tatt er på grunn av den sittende regjeringen, uten å ta i betraktning alle mandatene på stortinget som er med på å stemme frem ting. Enkelte mennesker tror andre partier er sendt fra helvete, mens deres eget parti er perfekt. Det GÅR ikke an å være 100% enig med et parti. Alle medlemmene i et parti er ikke en gang enige, for alle er individer med særegne meninger og holdninger. Det er partier jeg ikke kunne drømt om å stemme på, men det betyr ikke at alle sakene de står for er noe jeg er uenig i. Synes det er dumt når folk ikke tenker lenger enn til deres egen nesetipp, eller hater og elsker de samme partiene som foreldrene fordi de stoler blindt på det de sier, uten å tenke kristisk og utforske på egenhånd. Tenker også det er dumt at så mange er dømmende i forhold til hva andre stemmer. Ikke en gang i den nærmeste vennegjengen min går det an å fortelle åpent hvem jeg eventuelt ville stemt, for hvis det ikke stemmer i forhold til deres meninger så blir man stemplet som 'dum', selv om ingen av de bryr seg om politikk i motsetning til meg. Jeg fikk ikke stemt i år ettersom jeg satt (sitter) hjemme med kyssesyken og så vidt får i meg væske, men hadde jeg stemt hadde jeg ikke sagt valget mitt til andre enn foreldrene mine. Jeg vet at de ikke dømmer meg hvis jeg stemmer noe annet enn dem, men det samme kan jeg ikke si om besteforeldre eller venner... ://

Denne siste her er så ACCURATE at jeg kunne ikke sagt det bedre selv, men jeg har definitivt tenkt samme tanken og er fullstendig enig, og fullstendig lei av politisk engasjerte som er spydig eller frekk mot andre partier og virkelig ikke klarer å se noe som helst positivt i dem. 

Det får være nok lesestoff fra meg i dag! Herregud hvis du leste alt, så håper jeg du fikk noe ut av det. Det gjorde i hvert fall jeg!

Kan noen kjenne seg igjen i dette?

Mennesker snakker om så sykt mye unødvendig, uinteressant og overfladisk at noen ganger vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hvor jeg skal få ut tankene mine. Så kommer jeg på at jeg har en blogg, hehe. Men er det noen andre som har dette problemet? Folk kan snakke om ting de har snakket om en haug med ganger før, en bagatell i hverdagen, med så stort engasjement at det virker som at de er helt oppslukt i sånne ting jeg ikke helt klarer å bry meg noe særlig om. Jeg klarer ikke å ha en genuin reaksjon til det folk sier av og til, fordi jeg rett og slett kjeder meg. Jeg ville aldri snakket om det de snakker om selv, eller i hvert fall fått dårlig samvittighet ovenfor personen jeg snakket til fordi det jeg sier er piss. Jeg skulle ønske at jeg ikke var sånn, for noen ganger når folk skikkelig maser om sitt, så kobler jeg ut. Jeg står og stirrer på dem, nikker og sier "mhm," men inni hodet mitt er jeg i en sinnsykt mye mer underholdende verden. Likevel er temaet så simpelt at jeg vet godt hva de preiket om selvom jeg kobler ut noen minutter. Eller så står jeg egentlig og hører jeg på en litt mer interessant samtale de ved siden av har. Akkurat som om jeg er på konstant, ubevisst jakt etter stimuli for hjernen, istedenfor opium for hjernen jeg mener denne kulturen er infisert av.

Processed with VSCO with f1 preset

Noen ganger føler jeg meg flink da, og klarer å liksom bry meg - leve meg inn i samtale og svare på det folk sier. Eller ta en original vri på et ellers kjedelig tema. Og det er helt greit, men det er litt anstrengende med mindre det virkelig interesserer meg. En venninne av meg beskrev meg på en ganske passende måte her om dagen syns jeg. Hun sa at jeg er ganske rolig, tilbaketrukken og ikke særlig engasjert sånn generelt sett eller i møte med nye mennesker. Men om det blir tatt opp et tema jeg interesserer meg for, er det som å tenne en på et lys. Jeg blomstrer, gløder og hengir meg 100% til øyeblikket. Alt jeg er kommer frem. Jeg elsker slikt, men jeg må innse at ikke alle mennesker liker det. Noen liker å tulle eller sulle mesteparten av tiden, kanskje fordi de er redd for å vise ekte følelser fordi det er sårbart, eller fordi de rett og slett syns det er mer behagelig å leve på den måten. Det tilfredsstiller deres sosiale behov best antar jeg. Jeg tenker at alle burde leve på den måten de syns er mest behagelig, og det er fint, men noen ganger savner jeg dybde tror jeg.

Noen ganger starter jeg intellektuelle, filosoferende eller komplekse samtaler med mennesker fordi jeg har lyst og tror det kan bli bra. Men da er det som om det motsatte skjer. Mange tuner ut, og blir sånn "mhm, ja, mhm" også bytter de tema til hvor mye de hater jobben sin, hvilke ny sminke de gleder seg ihjel til å kjøpe eller ett eller annet. Kommer ikke på noe men det er masse smått, haha. Noen ganger må man liksom. Vi lever i en verden hvor slike overfladiske ting er over alt. Og jeg syns klær og skjønnhet  osv er gøy, og det syns tydeligvis veldig mange i dag, men for meg kan det liksom ikke sammenlignes med alt det andre. 

Processed with VSCO with f3 preset

Jeg vil liksom snakke om alt fra det minste som eksisterer som kvarker i atomer og hvor de kommer fra, til det største som eksisterer som fire dimensjoner eller universelle problemer det finnes uendelige tanker om men ingen endelige svar på. Jeg vil rives med i en samtale om tabubelakte temaer om sex, narkotika og bakgrunnen for psykiske lidelser eller onde handlinger. Hvordan og hvorfor noen kan hate en bok mens andre elsker den. Fra mitt ståsted lurer jeg på hvorfor ikke flere mennesker bryr seg om slike ting. Ting som får deg til å føle ærefrykt, ydmykhet, fascinasjon og mystikk. Jeg tror noen kanskje syns det er slitsomt, men jeg mener det er slitsomt på samme måte som trening. På en god måte. Bra for helsen, og du sitter igjen med en god følelse og masse energi og motivasjon til livet liksom. Kanskje jeg bare må slappe mer av og slukke lyset.

Hva tenker dere?

Stem heller blankt!

annonselenker

I dag skal jeg på ny vin- og matsmaking med mine nye kollegaer på Sumo kl. 15, og jeg gleder meg masse! Denne gangen skal vi spise i den nye restuaranten vi snart åpner i Åsane, så jeg ser også frem til å endelig gå inn i det nye lokalet som visst nok skal være den fineste restauranten de har så langt. Dere vet hva jeg tenker om omgivelser og stemninger, så det å ha en pen arbeidsplass med mennesker man liker... det er key. Så dette tror jeg blir bra. Nå skal jeg stelle meg litt og se om jeg får tid til å ta noen bilder til bloggen og begynne å redigere svarene på spørsmålsrunden.

Jeg svarer på et par politiske spørsmål i videoen, og det var en i kommentarfeltet som foreslo at jeg kanskje skulle vente med å poste svarene til etter stemmedagen, slik at ingen blir påvirket. Det gjør jeg gjerne, men samtidig, hvis dette valget hadde vært utrolig viktig for meg, så hadde det vel vært rettferdig at jeg, som alle andre politisk engasjerte hadde fått lov til å prøve å påvirke så mye som mulig om noe jeg brant for rett før valget? Wow, det ble en lang setning, men skjønner dere hva jeg mener? Hadde dette vært noe politisk revolusjonerende, og det hadde vært umåtelig viktig for meg, så hadde jeg nesten følt en plikt som blogger til å heve stemmen min. Grunnen til at jeg ikke er helt der, er vel også fordi det var to partier jeg stod mellom, og begge har flaws, så da vil jeg liksom ikke skrike ut hvor viktig det er for meg å stemme det ene partiet jeg stemmer. Men det jeg kan gjøre er i hvertfall å oppfordre alle over 18 til å bruke dagen i dag. Å lese masse innpå de forskjellige partienes hjemmesider og finne ut hvem dere er mest enig med. Det er søndag og bare én dag igjen, så jeg håper folk setter av litt tid. Jeg er ikke 100% forelsket i noen av partiene, men jeg gir så klart min stemme til dem jeg er mest enig med, eller jeg føler kan påvirke samfunnet på måter som er viktige for meg. Håper dere også gjør det!


T-skjorte fra H&M
Bukse HER
Sko HER (på tilbud nå)
 

Og enda en ting - stem heller blankt enn å stemme på et parti du ikke vet hvorfor du stemmer på!!! Er det en ting som irriterer meg og gjør meg trist, er det når folk blir spurt hva de skal stemme og de svarer noe som "Vet ikke, sikkert AP" eller "Har ikke peiling, høyre sikkert." Det er det verste jeg vet. Da blir ikke resultatene en gjengivelse av hva folket vil, men skeivfordelt og ikke eksakt. Det indirekte demokratiet er så ineffektivt fra før, så ikke hvisk ut effekten enda mer! Så stem heller blankt. Okei, det var det jeg hadde å si om det. Godt valg!

Hva er deres tanker om valget? Sier dere hva dere stemmer eller holder dere det hemmelig?

En stemning, flere stemninger

Adlinks

Har dere noen gang tenkt over hvor ufattelig syke og bisarre stemninger er? Hvor mye de har å si for eksistensen din, hvordan omgivelsene påvirker deg og sinnstemningen din. Mennesker du er i et rom med, hvordan det får deg til å føle deg? Jeg kunne gjerne tenkt meg å se i en brain scan hvilke deler av hjernen som lyser opp når jeg føler at noe er ubehagelig og kleint mellom meg og en annen person. Når jeg føler meg fullstendig ubekvem og får en trang til å fylle tomrommet med ett eller annet, men uansett hva jeg sier, angrer jeg umiddelbart, og det blir for dumt - i forhold hvilke deler av hjernen min som lyser opp når jeg snakker om noe jeg liker, og jeg får positiv tilbakemelding på det av en person som jeg syns det er behagelig bryr seg om meg og det jeg sier. For det er så jævlig godt det? En av de følelsene man ikke vil gi slipp på, men som likevel naturligvis fader ut relativt kjapt. Hvilke hormoner pøser ut i kroppen under de forskjellige følelsene? Og hvem har bestemt at det skal trigges akkurat sånn? Akkurat det tror jeg er ekstra unikt med mennesker, eller så er det bare vår evne til å fundere over det. Stemninger i rommet, stemninger mellom mennesker, stemninger i hodet. Det er så unikt og så levende. Et helt spekter av følelser. Hva i alle dager er følelser og hvorfor har jeg dem? Hva er de godt for? 

Skapninger på jorden og evolusjon er jo i utgangspunktet ganske logisk. Vi utvikler oss slik at vi best mulig kan overleve i naturen. De sterkeste og mest gunstige evnene våre for overlevelse vinner frem. Men det er med mennesker, og det komplekse tanke- og følelsesgreiene som vi har evnen til, logikken stopper litt opp, eller blir vanskeligere å få hodet sitt rundt. Hva skal det liksom være godt for? Er det bra eller gunstig for evolusjonen at jeg kan sitte i hagen til en venninne en fredagskveld og se på en lanterne på veggen og føle den mystiske, fredfulle, bittersøte stillheten. Den varmen og tryggheten, men også ensomheten somlyset fra lanternen utstråler mot en mørk og blå atmosfære. Hvordan kan den lille tilfeldige kontrasten i lys få meg til å føle ting? Hva godt gjør det, at jeg syns at det er vakkert? Og enda bedre - å snakke om noe som gjenspeiler stemningen. Hvorfor er det det beste jeg vet? Stemninger, føle dem, snakke om dem, og å bli forstått. Hva hjelper det menneskeheten at vi har den evnen, og liker akkurat det? Vi liker mat fordi vi skal overleve. Vi liker sex fordi vi skal reprodusere. Vi har morsinnsikt fordi liv skal vernes om. Det er hovedoppgave nr. 1 - overlev. Men vi liker fine ting fordi....? Hæ? Hvorfor har vi utviklet den egenskapen? Symmetri, kaos. Mening, meningsløshet. Nydelig. Den evnen vil jeg tro en forbispaserende katt vil være likegyldig til. Men hva vet jeg, kanskje han også elsker den lanternen. Eller kanskje han hater den, syns den er skikkelig drit og hadde foretrukket en verden uten kunstig lys. Det hadde virkelig vært noe det også da? En verden uten elektrisk lys? Hva vet jeg. Men jeg fryder meg over å elske enkle ting. Fordi evnen min til det, fascinerer meg og kan røre meg til tårer. Alle sansene sluker opp alt rundt meg og lager noe ufattelig unikt og uvurderlig. Stemninger. Det er undervurdert altså.


Genser HER

Har dere noen gang tenkt over hvor lekende lett rennende vann er på hendene deres? Hvor latterlig mykt, bløtt og silkete konsistensen er, og når temperaturen treffer perfekt, liksom akkurat det du trengte der og da? Og du kan føle i flere minutter senere at det vannet har vært på hendene dine og gjort deg godt.

Jeg prøvde å lage dette innlegget så sammenhengende som mulig. Men greien er at ved hvert punktum, åpner det seg en million stier til hvor jeg kan løpe etter de nye tankene som oppstod. Så komplekst er det. Det er som å prøve å putte alle puslespillbitene sammen, men for hver gang jeg legger på en brikke, oppstår det en million nye tomme plasser på brettet. Tenk å forstå alt. Hvis hjernen hadde klart alt. Sammenhengen, helheten, alt. Jeg hadde implodert.

Catch and release

Uansett hva vi føler, om det er behagelig eller ubehagelig, vil vi aldri bli 100% fornøyd. Fullstendig tilfreds med livet vårt og eksistensen. Lengselen er alltid der og forårsaker lidelse. Om vi har en fysisk eller psykisk smerte, lengter vi etter å bli kvitt den. Vi gjør alt vi kan for å unngå ubehaget og irritasjonsmomentet. Naturligvis. Men om vi opplever noe behagelig, lengter vi etter at lykken skal vedvare. Vi er redd for at lykken skal forsvinne, eller så vil vi få det enda mer behagelig. Enda mer lykke. Mange ønsker lenge å finne kjærligheten, men blir sjeldent tilfreds når de finner den. Enten er de redd for å bli forlatt, eller så føler de at det er noe som skurrer og at vedkommende ikke er perfekt, slik de ønsket seg. I følge buddhismen og Buddha selv, er et menneske som ikke lengter, fritt for lidelse. Det er det de kaller å oppnå nirvana. Fullstendig aksept med omgivelsene og indre sjelefred i seg selv.

Det er så mange elementer som forstyrrer for at vi i dagens samfunn skal oppnå dette. Buddha mediterte for å oppnå denne tilstanden. Jeg tenker at følelseslivet til mennesker er et helt spekter av følelser på en gang, og noen ganger føler vi mer av noe enn noe annet. Det beste jeg har funnet er catch and release-teknikken. Det er litt det samme som mindfullness. Være tilstede i hvert øyeblikk, skjønne hvorfor du har tanker, hvor de kommer fra, hva som forårsaket dem osv. Med en gang du har en tanke som plager deg, befester du den tanken og følelsene rundt den (catch) det er da i må erkjenne den, forstå den og så gi slipp på den (release) slik at du kan returnere tilbake til din tilstand av å bare være. Om man trener hjernen til å bli flink til å gi slipp på tanker som plager en, kan man oppnå et mye høyere nivå av og mer vedvarende tilfredshet. Man finner seg selv mye mer likegyldig til bagateller.

Dette er noe jeg er blitt flinkere på, men ønsker å bli enda flinkere til. Å tenke i situasjoner som tidligere ville plaget meg, at ja, dette er en dum følelse, men ja, jeg skal også bare gi slipp på den akkurat nå. For det gjør så utrolig mye mer skade mot meg selv, føleleslivet mitt og sjelelivet mitt å dvele ved det, istedenfor å si til meg selv at jeg ikke bryr meg. Dette er vel kanskje bare en veldig spirituell måte å forklare konseptet "gi faen" på, men jeg føler denne måten forklarer det litt dypere og mer inngående slik at det blir lettere å praktisere - å være et lykkeligere og mer tilfreds menneske, uavhengig av hva som skjer rundt seg. Å ha kontroll over sitt eget følelsesliv er en kunst verdt en milliard. Det kan ta så mange år og mestre, men målet er å noe lignende ala guruer eller gamle vise mennesker som har denne iboende freden, som ikke foretar en mine, og som det ikke plages i noe stor grad på et mentalt nivå når de blir konfrontert med noe dumt og negativt.

Dette kan man trene på for eksempel hvis man leser en provoserende tekst, eller leser om et kontroversielt tema. Da kan det ofte boble opp med negative følelser, og det er da man må stoppe opp og snakke med seg selv. Vi ser følelsene komme, vi ser bølgene komme, så glatter vi dem ut igjen. Jeg kan lett bli følelesmessig involvert i mange av mine hjertesaker, og det er fint å bry seg, men det vil bare gjøre større skade om jeg dveler ved dem, istedenfor å ha full ro og fred med meg selv når jeg snakker om noe. Det er vanskelig, men det er verdt å prøve å minne oss selv på det hver dag -  At lengsel er lidelse. Derfor må vi catch and release og befri oss selv fra lidelse. Alt kommer aldri til å være perfekt. Så det vil være ubrukelig og skadelig å lengte etter det.


Kjole HER

100% komfortabel med nakenhet?

Adlnk

Kommentar fra en leser:
Er du 100% komfortabel med å være naken? Syns du det er greit å vise nipplene dine? Kunne du ha stilt opp på en fotoshoot for Vi Menn?

Dette spørsmålet fikk jeg på bloggen etter jeg la ut dette innlegget: Hva er galt med å vise kropp?

Så nå tenkte jeg å prøve å besvare akkurat hvor komfortabel jeg er, og hvordan mitt syn på nakenhet er.

På stranden i utlandet foran mennesker jeg ikke kjenner, er jeg ganske tilnærmet 100% komfortabel. La oss si jeg nettop har spist et heavy lunsjmåltid og føler at jeg har en svær stein i magen. Da er det kanskje litt mindre behagelig å ligge å sole seg nesten naken. Men så minner jeg meg selv på at det er kun jeg som tenker over det, og at absolutt ingen andre rundt meg bryr seg om hvordan akkurat min kropp ser ut. Og hvis noen faktisk bryr seg, eller stirrer, så bryr i hvert fall ikke jeg meg. Det har ingenting å si for meg. 

Foran familie er det blitt ganske rart, men det er bare slik i dagens samfunn at det er flaut å se familiemedlemmer naken, haha. Slike "kleine" situasjoner unngås til en hver pris fordi man blir flau. Det er egentlig merkelig at det er sånn, hvis du ser på det fra et mer løsrevet perspektiv. Det hadde jo ikke trengt å være sånn, og familien er jo egentlig dem man burde være minst flau for. Funny thing akkurat det der. Også for meg er det slik at om jentene i familien ser puppene mine er det helt ok. Det første jeg gjorde etter jeg hadde tatt nipple piercing var å vise det til mamma liksom. Men det motsatte kjønn? Hell no.

 Foran gode venner om jeg for eksempel skal bytte klær, føler jeg nakenhet er naturlig og ikke vits å skjule. Jeg er stort sett en bekymringsløs, optimistisk og carefree person som ikke føler seg noe engstelig over å være naken eller nesten naken. Så 90% komfortabel, pluss minus - avhengig av hvor bra jeg føler meg den dagen kan jeg tenke meg. Om jeg hadde følt meg som verst en dag, er det ikke akkurat gøyest å vise kroppen sin til andre, men med tanke på hvor sykt lite det har å si for andre mennesker hvordan min kropp ser ut, burde det ha like lite å si for meg. Den tanken er nok til å bry meg ganske lite.

Man må ikke være best eller perfekt eller på sitt beste alltid, og det er sykt attraktivt å klare å drite i det og bare smile og le selvom. Likevel skal det sies at det er helt naturlig og vanlig å føle å klare å gi mer av seg selv, stråle og være i godt humør når man føler seg fin. Slik er det bare. Både mennesker og dyr har i tusenvis av år prioritert utseende til en viss grad for å føle seg bra og attraktiv for seg selv og andre. Det ligger i vår natur. Så ikke få dårlig samvittighet om du bryr deg, pynter deg og vil "look your best." Det vil de fleste av og til, men igjen, det går ikke an å alltid være på topp. Og man skal i hvert fall ikke gå og engste seg over hva andre syns de gangene man ikke føler seg finest. Det er såå nydelig å bare være komfortabel med seg selv uansett syns jeg. I tillegg er det så behagelig og være rundt slike mennesker som du merker trives en passelig mengde med seg selv.

Samtidig har jeg alltid syntes det har vært logisk at mange mennesker ikke syns det er fint når andre er for tynn eller for stor. Mennesker liker ting som ser sunt og naturlig ut. Dette gjelder kroppsstørrelser også. Jeg syns det kan være utrolig fint å være tynn og "formløs" og jeg syns også det kan være veldig vakkert og være større og ha masse former. Alt midt i mellom i alle slags fasonger og kroppstyper kan jeg virkelig beundre. Men når det går over og under en viss grense at det ser helsefarlig ut, da er det klart det er ubehagelig for de fleste menneskeøyner. Men dette var bare en liten avstikker! Tilbake til nakenhet.

Jeg skrev jo i innlegget jeg refererte til, at kropp er naturlig og at vi burde ha et mer laidback og chill forhold til det generelt. Likevel hadde jeg takket nei til å stille naken i Vi Menn. Det hadde gitt ut the wrong message for min del, og hadde ikke vært helt meg. Nakenheten hadde vært på feile premisser, (seksuelle formål) og slike ting føles bedre å holde i privaten på soverommet syns jeg. Ikke så hvem som helst kan se. Men at andre har et enda mer liberalt og åpent forhold til nakenhet og seksualitet, og kunne tenkt seg å bli stripper eller pornostjerne eller hva det enn måtte være, så har jeg 100% respekt for at de har et annet og mer åpent syn på kropp enn meg. Ikke noe jeg dømmer eller noensinne kunne sett ned på. Samme med de som har et mer lukket syn på nakenhet, og for eksempel aldri ville lagt ut bikinibilder på en blogg eller Instagram. Jeg forstår det også utrolig godt. Mine meninger er jo formet og basert på mitt liv, mine omgivelser og min oppvekst. Ikke et fasitsvar, men bare slik jeg er blitt, akkurat som med alle andre. Derfor konkluderer jeg i siste avsnitt med hvordan mitt subjektive syn på nakenhet er:

Jeg hadde denne samtalen med Solfrid da hun hadde lest kommentaren jeg skrev øverst i innlegget, og hun sa noe jeg var veldig enig i. Hun sa at å stille i et pornoblad hadde vært med på å seksualisere kvinnekroppen mer, mens å stille naken til for eksempel et kunstprosjekt eller lignende, for eksempel som albumcoveret til Mikhael Paskalevs What's Life Without Losers, hadde vært noe annet. Jeg er enig - da gir det fremdeles ut budskapet at kropp er vakkert og ingenting å skjule, men uten å seksualisere den så voldsomt og objektifisere kvinnekroppen, men heller hylle den. Nå kan jo man tolke albumcoveret til Mikhael Paskalev som man vil så klart, men jeg syns det er mer kreativt, corky og kunstnerisk enn bilder i et pornoblad for eksempel. Og det er ca. der komfortsonen min med nakenhet og kropp befinner seg. Jeg syns nakenhet i hverdagen og i kunst er A okay for min egen del. Og at andre må være så akkurat så åpen eller lukket som de føler er riktig for dem selv.


Topp og shorts fra Romwe HER

Hva tenker dere om dette temaet?

Egosentrisme

Du vet de menneskene som syns at de selv er ufattelig spennende og forteller godt og lenge om seg selv og ting i livet sitt, men når det er andre sin tur til å snakke.... da er det ikke så gøy lengre. Da sitter de gjerne på mobilen, ubevisst overser det du sier, eller bytter tema til seg selv igjen. Det er bare noen mennesker som mangler den selvinnsikten som går ut på det å skjønne når de skal slutte å snakke, og heller begynne å lytte og interessere seg i andre mennesker istede. Jeg får ofte dårlig samvittighet hvis jeg snakker om meg selv i bare et par minutter. Så mesteparten av tiden holder jeg kjeft eller stiller spørsmål til andre. Jeg vil jo ikke virke tankeløs og egosentrisk, og er livredd for at andre skal kjede seg når jeg snakker. Kanskje litt for redd, og det er noe jeg må lære meg - å bli trygg på meg selv og ha troen på at folk faktisk vil høre om meg også innimellom. Men innimellom er nøkkelordet her. For det er klart man kan snakke om seg selv, men det er jo ren høfliget å stille mennesker spørsmål om dem selv først og fremst.

Processed with VSCO with f1 preset

Det handler om en balanse det der. Gjensidig medmenneskelighet. Ja, du kan snakke om deg selv, og lette på tankene til andre. Men sørg nå i hvertfall for å spørre og ta interesse i andre også, på lik linje som du tar interesse i deg selv. Det er sjeldent og vakkert når mennesker faktisk gjør det i dag, selvom det egentlig også burde være en selvfølge mener jeg. Folk kan virke så tomme og ignorante hvis mesteparten av det som kommer ut av munnen deres handler om dem selv. 

Å gi andre mennesker oppmerksomhet, ta initiativ, stille spørsmål, la dem snakke, fokusere 100% på det de sier og vise at du bryr deg... det betyr utrolig mye for vedkommende, og føles ut som det fullstendig motsatte av ensomhet. Likevel er det overaskende få som tenker på det i dag. Jeg kjenner en håndfull personer (gull verdt) hvor dette engasjementet og interessen i andre kommer naturlig. Og da får jeg seriøst lyst til å spørre foreldrene deres om oppdragelsestips, haha - slik at mine fremtidige barn også skal bli sånn! Så viktig og fin er den egenskapen i et menneske syns jeg.

Processed with VSCO with f1 preset

Må innrømme at jeg føler meg nesten litt slem når jeg skriver dette? For man har jo alltid noen mennesker i tankene, ikke sant? Og jeg er jo langt i fra perfekt selv. Tenkte likevel det var greit å skrible ned og poste dette på bloggen uansett - både for at jeg selv skal bli oppmerksom på å ikke vise tendenser til dette irritasjonsmomentet selv, og kanskje noen andre relaterer til frustrasjonen min. Kanskje til og med noen tenker, "oi, det er jo meg." Da håper jeg i hvertfall at ingen blir såret, men heller tar det som en sjanse til personutvikling. Det er lett å bli tankeløs, og kritikk er vanskelig å svelge, men det kan være så avslappende og forfriskende når man bare "let go" og gjør det selvom av og til. Men det er en annen sak. Budskapet her var mindre egosentrisme og mer medmenneskelighet.

For min del er jeg både redd for å snakke for mye og for lite om meg selv. Jeg jobber med en fin mellomting - hvor det å høre på, og snakke om andre er førsteprioritet, men å likevel være komfortabel med å snakke om meg selv når det passer seg eller jeg føler at jeg må få noe av hjertet.

Hvor er de menneskene?

adlinks

Det har alltid fascinert meg - de menneskene som er hakket smartere enn folk flest, og hvordan de alltid har en liten skrue løs. De er ikke som oss andre. De forstår liksom litt mer. Litt fjerne for oss. Oppfører seg ikke helt som oss andre. De klarer det ikke. Fordi det er bare for sykt, alt dette her rundt oss, til å tillate seg selv å fundere over simple hverdagslige ting. Fordi det er mer attraktivt å fundere over naturen, eller menneskers forvrengning av den enn. Et kamera, et tv, noe så simpelt som en bilnøkkel som kan åpne bildøren med en knapp. Det er ren og skjær magi for meg. Hvordan er det mulig å finne ut av hvordan man lager sånne ting? Ting vi tar for gitt, som jeg ikke hadde hatt sjans i havet til å tenke ut eller sette sammen selv. Jeg befinner meg i en verden av ting jeg ikke vet hva er eller hvordan det funker. Jeg bare er her og bruker det. Bruker alt som har blitt gitt til meg, uten å stoppe opp å spørre. For det hadde vært for rart og tatt for lang tid. Er det ikke det de kaller en brikke i et spill? Bedøvet av overveldelse og blindet av aksept.


Topp fra Romwe HER 
Shorts fra Junkyard HER 
Sobriller fra New Yorker



Ingeniører, forskere, oppfinnere, vitenskapsmenn, kunstnere, filosofer. Vi kan utdanne oss til alt dette i dag. Men tenk de første. Tenk de som ble disse yrkene uten å vite at det var en greie å bli. Uten at det var et yrke eller en tittel. De bare var det. Intelligens på et annet nivå enn akademisk intelligens i dag, ikke sant? Ren interesse og engasjement. Ikke pengejag. Forsking og studering på egenhånd, undring og samarbeid. De fant en utfordring de ville løse i naturen, og viet livet sitt til å gjøre det. Det er en ting som irriterer meg med dagens samfunn. Spesialisering. Fremmedgjøring. Små ensformige jobber, en del av et stort prosjekt hvor vi aldri engang får se hele prosessen vi er en del av. Opplæring til ditt og datt. Sånn er det. Gjør sånn og sånn. Her er lønnen din. Jeg tror det gjør oss dum. Begrenser oss.

Det er så lett for å bli et submenneske. Å falle inn i et sånt mønster, akseptere ting som de er, istedenfor å gå og være nysgjerrig og oppdage verden selv. Å undre på ting, å finne ut av ting. Så og si alt du kan finne på å lure på, står på i en bok eller på nettet i dag. Internett og tilgjengelighet på all informasjon, opplæring i hva som helst - ja det er fantastisk, og gir oss så mye frihet som aldri før og jeg elsker det. Men samtidig klarer jeg ikke å se andre siden også. Hvor fantastisk det hadde vært å leve i en tid hvor man var nødt til å dra på et livslangt eventyr for å finne ut av det du ønsket mest å finne ut av i hele verden? Samtidig er det jo dette vi har jobbet mot... Jeg bare føler vi mister oss selv litt i alt sammen. Vi kan noe om alt, ikke alt om noe.

Så det er få av de menneskene i dag. De som ikke bare vimser rundt i hverdagen og gjør ting folk gjør... Det som er så lett. Nei, de stille menneskene som har tenkt over litt ting. De som er blitt så ydmyk, men nesten riv ruskende gal inni hodet sitt på en måte vi ikke kan forstå - av det rundt oss. Ett eller annet i den overveldende eksistensen. Jeg liker de menneskene. De som ser verden på en annen måte. Jeg liker når de uttrykker seg. Hvor er de nå? 

Hva er galt med å vise kropp?

Bikini fra Romwe HER (sponset)


Jeg føler meg litt... vet ikke... når jeg legger ut bikinibilder. Jeg har litt blandede følelser for det å vise så mye hud på nett. Jeg er torn mellom at "jeg føler meg sårbar og viser for mye av meg selv" og "det betyr ingenting i et kosmisk perspektiv og kropp er kunst og vi burde alle drite det og kaste klærne uansett." Blir vel den siste som vinner I guess. Jeg er en ganske free spirit og hippie innerst inne. Det har jeg alltid vært. Alltid villet løsrevet meg fra en A4-tankegang, for jeg oppdager så mange feil med vanlige oppfatninger av alt mulig egentlig.

Mange bloggere og jenter på Instagram viser seg gladelig halvnaken ukentlig, og jeg syns det er vakkert og fint, og tenker ikke noe mer over det. Huden og kroppen er jo med på å få bildet til å se bra ut. Men når det kommer til meg selv blir jeg mer selvbevisst på en måte? Det er teit og oppspinn at det skal være sånn - for det er jo bare en av de forestillingene som mennesker har skapt sammen gjennom generasjoner - de tankene vi har om kroppen, og spesielt kvinnekroppen. Det er egentlig ikke noe jeg ofte snakker om, men en gang kom jeg inn på temaet med en veninne, og jo, det er faktisk skikkelig, skikkelig irriterende og teit at for eksempel pupper skal være seksualisert. At jeg skal bli dritflau og skjule meg når en nabo ser at jeg ligger toppløs på min egen terasse og soler meg. Jeg syns det er trist og feil at det er sånn. Jeg skulle vel ønske at alle hadde et mye mer chill og laidback forhold til kropp generelt. At ingenting på kroppen var drøyt eller tabu, men heller at det var mer fint og naturlig enn klær.

Det er dessverre slik i dag at mange blir shamet og bedt om å kle på seg på bilder på grunn av karrieremuligheter osv. Men kroppen din, og hvor mye du viser av den sier vel absolutt ingenting om deg som person? Og dette vet jo vi alle egentlig. Det er vel bare en av de tusen tingene jeg gjerne skulle endret meg verden antar jeg.

Hva tenker dere om dette temaet?

Sannhet og demokrati

Nå hadde jeg tenkt til å dedikere dagen til eksamensøving, men det ble fort en treningsøkt, fjelltur med Malin, to blunder og en middag. (og et blogginnlegg mehe) Da jeg hadde tenkt til å begynne å øve, oppdaget jeg noen spørsmål i kommentarfeltet angående hifi-eksamen i morgen, og om hvordan jeg hadde tenkt til å forbrede meg. I morgen er det nemlig eksamen i historie og filosofi! Vi fikk vite temaet i dag, og det ble "sannhet og demokrati". Absolutt ikke det beste temaet for meg. Det er altfor samfunnsfaglig og dagsaktuelt. Jeg leser så og si aldri nyheter og er altfor dårlig med å holde meg up to date på den fronten. Gammel historie og generell, abstrakt tenkning aka filosofi, er mitt felt. Men hva som foregår i dag derimot? Jeg vet ikke, det bare oppsluker meg ikke i like stor grad.

Det er jo et enormt tema, og om dette innlegget skulle blitt en ordentlig eksamenshjelp til i morgen, hadde det blitt milevis langt. Men liiiitt kan jeg vel svare på. Vi vet jo ikke hva oppgaven er enda, men jeg regner med det kanskje blir relevant å nevne hva et demokrati er, hva det trenger (stemmerett, ytringsfrihet, maktfordeling osv) og ulemper og fordeler med det. Samt hvordan det settes under press i dag via populistiske bevegelser og overflod av desinformerte nyheter på nettaviser og sosiale medier. Når det kommer til sannhet, er det nok lurt at vi skriver om bruk og misbruk av historien, typ unskyldninger og begrunnelser for jødeforfølgelse i Tyskland eller nasjonsbygging i Norge. Også hva som skal til for at noe er sant, kildekritikk, kildekriterier osv. Også kommer jeg sikkert til å snakke litt om retoriske knep fra politikere, taler og hvilken effekt ditt og datt har på samfunn. 

Processed with VSCO with f3 preset

Som dere ser, liiite filosofi og mye drøfting rundt samfunnproblemer. Jeg kommer til å lese de sidene i hifiboken jeg føler er relevant for temaet og se om jeg finner noen lure artikler på nett jeg kan lagre å ha med meg i morgen. Pluss det læreren har lagt på Itslearning. Alt som handler om demokrati, populisme, sannhet og løgner i media, og sikkert noen høyrevennlige artikler. 

Vet ikke om jeg har så mange andre lure tips til dere, dessverre. Jeg setter i gang med å lese de relevante sidene i boken nå, og oppretter meg et word-dokument med viktige ting jeg vil huske fra alt jeg leser i dag. Jeg tar med meg både oppgavearket, historie-, hifi-, og medieboken på eksamen i morgen. Så satser jeg på at oppgaven blir bra og at jeg får vist det jeg kan. Lykke til, til dere andre som kom opp i historie og filosofi! Og andre eksamensfag selvfølgelig <3 

Jeg skal faste i Ramadan

 

Image and video hosting by TinyPic



Solbrillene finner dere her.

I kveld begynner ramadan. Ca. 1 milliarder muslimer over hele verden skal ikke spise etter soloppgang eller før solnedgang i en hel måned. Jeg syns det virker som en helsikkens prøve for viljestyrken, og har tenkt lenge at jeg har lyst til å prøve. Har noen muslimske venner, og spesielt én som har lært meg masse, og gitt meg tips og triks for hvordan faste under Ramadan. Wæææ, er dritnervøs men jeg MÅ prøve. De sier de første dagene er verst, så blir du vant til det. Men å ikke spise i løpet av en hel dag, det har jeg faktisk aldri gjort. Eller aldri behøvd å gjøre. Men tenk, mens de 1 milliarder menneskene faster i 1 måned, er det enda flere i verden som faster ufrivillig hver dag. Jeg tror jeg har godt av å kjenne hvordan det er. Det er også andre religiøse og spirituelle som faster av mange forskjellige årsaker; Indre spirituell renselse, test for vilje og utholdenhet, mindfulness og ikke minst for å erfare sultfølelsen hos fattige, som er en stor motivasjon for meg. I tillegg er det mange helsefremmende aspekter ved forskjellige typer fasting man kan lese om over alt på nettet. Nå skal det også sies at fasting skal brytes med en gang man kjenner at det går negativt ut over helsen. 

Det som blir litt utfordrende, er at Norge nesten er på sitt lyseste de kommende ukene. Solen går ned rundt halv elleve og står opp halv fem. Ikke så mange timer å spise på. Men nå har jeg søren meg skrevet det på bloggen, og da må jeg pinade klare i hvertfall én dag, haha. Jeg har siktet meg inn på en uke, men jeg har virkelig null peiling på hvor vanskelig det kan bli. Fy søren, jeg har ikke vært så nervøs for noe siden... vet ikke. Jeg er mer nervøs for ramadan enn eksamen liksom. Herregud, hva er det jeg begir meg ut på? Ønsk meg lykke til!

Min mening om det norske skolesystemet

adlink

Wiiii, da var 2 av 4 eksamen unnagjort og det føles så DIGG. Norsk hovedmål er i boks og oppgavene kunne ikke klaffet bedre med meg i dag. I kortsvarsoppgaven skulle vi analysere et moderne dikt. Modernisme, fremmedgjøring, undring, individualisme og menneskets indre sjeleliv er noe som jeg begeistrer meg for herfra til astroidebelte mellom Mars og Jupiter, samtidig som det gir meg gode doser eksistensiell angst også, heheh. Jeg fikk heldgivis sjansen til å blande inn modernismekunnskaper i langssvarsoppgaven også. Jeg valgte oppgaven hvor vi skulle sammenligne et utdrag fra Henrik Ibsens "Et dukkehjem" og et utdrag fra "Skam" hvor det foregikk en samtale mellom Noora og William, hvor Noora prøvde å overbevise William om å ikke dra fra henne og reise til London. Husker dere? Vi skulle se begge tekstene i kulturhistorisk sammenheng og vise kunnskaper om de forskjellige tidsepokene de levde i.


Hvit strandtopp her

Jeg syns egentlig dette er et interessant tema å ta opp på bloggen min, og jeg har egentlig aldri delt noe jeg har skrevet i en skoleoppgave her før. Mest fordi jeg tror det hadde blitt for akademisk, formelt og kjedelig for lesegruppen min. Men også fordi det er sykt skummelt og jeg føler meg litt sårbar når jeg deler noe sånt?? Det er jo bare ment for sensor sine øyne. Jeg er anonym og kan egentlig skrive hva jeg vil uten direkte kritikk eller tilbakemelding fra hele Norge... Men nå er det jo faktisk snakk om Skam her, haha, og jeg har lyst til å dele en av de mest interessante obersvasjonene jeg gjorde av Nora i Ibsens "Et dukkehjem" og Noora i "Skam". Det er egentlig et tema jeg kunne tatt opp på bloggen utenom også. Her er et lite utrag fra oppgaven min, endret litt på av plagiatmessige grunner:

"Nora fra "Et Dukkehjem" virker overbevist om hva hun vil. Nemlig å være et sterkt og fritt menneske løsrevet fra kvinnerollens forventninger og sin ektemanns krav. Livets forutbestemte og klare retningslinjer i form av jobb, kjønnsroller, religiøs tro og familieliv var så godt som selvsagte på 1870-tallet. Å frigjøre seg selv fra dette, oppstod som en motreaksjon på de tradisjonelle mønstrene som preget livet på denne tiden. Noora fra "Skam" derimot, lever i en tid som er et resultat av 18- og 1900-tallets kamp for kvinnefrigjøring, og finner seg selv i en tilværelse så fri, ja, nesten fortapt, at hun ønsker noe å lene seg på, en kjæreste. Det virker som om hun forsøker å klamre seg til noe stabilt fordi hun har mangel på klare og definerte svar i livet sitt, noe som oppleves av samtlige ungdommer i dette århundre."





Jeg må faktisk være irriterende med dere nå, for jeg vet så mange er uenig med meg - men jeg så ufattelig glad og takknemlig for skolen. De to siste årene med norsk på videregående har vært noen av de mest givende og intellektuelle timene i mine 13 år på skolegang. Det samme kan sies for samtlige andre fag også. (Kremt, historie og filosofi) Og jeg vet det er superpopulært å trashe skolesystemet i Norge ogsånn, men for meg hadde det vært å lyge. Jeg vil oppfordre alle til å i hvertfall prøve å ha en positiv og åpen innstilling til skolen. Det er i hvertfall den som i enorm grad har formet meg til den jeg er, fargelagt personligheten min og matet nysgjerrigheten min. Kunnskap om forskjellige ting er det som gjør mennesker til den de er, og skolen har gitt meg et perfekt grunnlag til å søke videre kunnskap i det som har oppslukt meg mest, slik at jeg kan videreutvikle meg til det mennesket jeg vil bli. Jeg er så takknenmlig. Og det er så mange lærere som fortjener verdens største takk og klem. De har virkelig en av de mest essensielle jobbene i verden. De bærer fremtiden på sine skuldre.

Jeg koser meg når jeg skriver eksamensbesvarelser, og gleder meg over å kunne vise fram alt det nye jeg har lært den siste tiden - ting som jeg ikke hadde peiling på bare for noen få år, til og med måneder siden. Hvor fint er ikke det å tenke på? Hvor mye vi har vokst på grunn av skolen?

Nå har jeg en uke skolefri før det braker løs med historie- og filosofieksamen neste fredag. Det blir spennende, og det nærmer seg slutten! I dag skal Anna og jeg feire at det gikk bra på eksamen og gå ut å spise. Feire det som feires kan sier nå jeg. Skulle til å skrive god helg, for jeg har litt helgefølelse nå, men jeg ønsker dere alle i hvertfall en superfin onsdag!

Det viktigste i russetiden (og ellers i livet)

Før russetiden er det tradisjon at russen i Bergen samles i Grieghallen for å høre på foredrag av politi, pårørne og mennesker som har vært utsatt for ulykker. Det fortelles ubegripelige historier og vises utrolig sterke bilder. En veldig viktig wake up call for kommende russ, men også hvem som helst andre egentlig. Det skremmer meg ofte hvor ekstremt risikabelt det er å sette seg bak rattet eller som passasjer i bil for eksempel, noe som ble snakket mye om i Grieghallen. Å kjøre bil er et spill på liv og død, og det kan forandre livet ditt fullstendig i løpet av et sekund.

Jeg har et hat-elsk forhold til bil. Ja det er superpraktisk og kan være deilig å kjøre og høre på musikk og bare suse avgårde en fin sommerdag. Men for min del, er det alltid en liiten uggen følelse i magen når jeg sitter meg i en bil. Både fordi jeg får dårlig samvittighet ovenfor miljøet, men også fordi jeg er litt redd for at jeg skal være med i en ulykke. En ting som er bokstavelig dødsviktig, er å gi beskjed hvis du sitter på med noen som kjører stygt eller for fort. Jeg har gjort det tidligere, og jeg takker meg selv for det hver gang. Det viser modenhet, respekt og selvsikkerhet ved at du tør å være den ene. Den ene som bryr seg, og kanskje til og med har reddet livene til de rundt seg.

Processed with VSCO with f3 preset

Det er utrolig viktig for meg å passe på min egen og andres fysiske (og psykiske) helse, spesielt i risikable situasjoner som trafikken eller russetiden. Skjer det noe dumt med noen, går det ut over meg selv og alle rundt vedkommende. Så vær så snill, gi beskjed, pass på deg selv og pass på de rundt deg. Det går an å ha det dritgøy uten å utsette seg selv for farlige situasjoner. Som en mann i rullestol, lam fra livet og ned, sa i foredraget sitt: "Det er vanskelig å lære av andre sine feil." Det gikk inn på meg. Dessverre er det så veldig sant, men jeg håper i hvertfall dette innlegget hjelper litt på. 

Stå ved dine meninger, og la dem være så sterke at de holder selv når/om du er påvirket. Personlig føler jeg meg heldigvis relativt trygg fordi jeg har bevist for meg selv gang på gang den siste tiden at jeg tar fornuftige valg selv i fylla. Ja, jeg kan snuble, le og si kleine og cringy ting, men jeg vet likevel at jeg hadde blånektet på å sette meg inn i bilen til en som var ruspåvirket, og gitt beskjed om jeg hadde sittet bak rattet og noen hadde spilt for høy musikk til at jeg kunne konsentrere meg ordentlig. Eller noe så enkelt som å ikke rote/flørte med noen som jeg vet har dame, og gi klar beskjed om andre ting jeg ikke syns er greit fordi det kan gå utover andre negativt. Slike ting har bare blitt som second nature for meg, selv i påvirket tilstand, noe som føles veldig godt og trygt.

Jeg tror det er dritviktig å kjenne seg selv og ha den kontrollen og den selvsikkerheten til å tørre å handle og ta lure valg. Det kan forhindre ekstremt mange uheldige situasjoner, slik at du kan leve et så lykkelig liv som overhode mulig. Og det vil jeg at dere også skal gjøre, så derfor måtte jeg bare dele disse tankene i et blogginnlegg. Så kan jeg bare håpe at det vil hjelpe i hvertfall noen. Jeg syns de i Grieghallen gjorde en veldig god jobb med det, men det er viktig at man ikke glemmer det nå midt oppi all russefeiringen, og at alle dere andre som er ikke er russ også kan få en liten påminnelse om hvor skjørt livet er. Det er så lett for å ta for gitt det å være frisk, velfungerende eller i det hele tatt å leve. Vær ydmyk og takknemmlig og ikke glem det som er grunnleggende viktig i livet. Vis at du er en sterk person og ta kontroll over deg selv og risikable situasjoner.

Long black dress

Adlink

Hei, dere! Nå ligger jeg i sengen med Solfrid og Anna og varmer litt opp til å dra ut for atter en russekveld med fyll og fanteri. Burde vel egentlig begynt å skrive før jeg begynte å drikke, men det glemte jeg. Så jeg gjør mitt beste. Tenkte egentlig å ta en pause fra russebloggingen i dag, og heller vise dere denne vakre kjolen jeg mottok fra Junkyard for en liten stund siden. Tror egentlig jeg bare stopper her, jeg. Ha en finfin søndagskveld, alle sammen, og nyt fridagen i morgen! Link til kjolen finner dere nederst i innlegget :*



Enkel, elegant og superbehagelig. Var livredd for at den kom til å bli for lang, men den passet perfekt i lengden i størrelse S, og jeg er 1.70m. Den er voldsomt satt ned i pris for øyeblikket!

Dere finner kjolen her

DNA - hvor stammer DU fra?

Har dere sett denne videoen? Jeg finner den så fantastisk rørende at det er tredje gang jeg ser den i dag, og jeg griner denne gangen også. 

En av mine minst likte ideologier er nasjonalisme. Jeg finner det unødvendig og ser på det som en falsk illusjon som dummer oss ned og lukker sinnene våre for hvordan verden og mennesker egentlig henger sammen, og ikke minst skaper konflikter og hat... ut av noe menneskeskapt og ubetydelig. Vi kaller oss selv norsk. Fransk. Chilensk. Polsk. Pakistansk. Men vi kommer jo alle fra en og samme planet. Vi er verdensborgere. Vi er et resultat av naturen. Vi er fysisk sett i slekt med hverandre. En og samme greie. Mennesker. Det syns jeg denne videoen viser så utrolig fint. At vi i utgangspunktet er mer lik enn vi tror, og har skapt forskjellene og fordommene selv.

Dere kan tro det kriblet i magen da Momondo faktisk kontaktet meg for å tilby meg en gratis DNA-prøve slik at jeg kan se hvor i verden jeg stammer fra selv! Jeg vet at jeg er ganske mangfoldig. Både colombiansk, engelsk, tysk og norsk. Så vet jo jeg også at menneskene oppstod i Afrika og Midtøsten. Så hvor mine forfedre har trasket og bosatt seg i verden før de ble stemplet som colombiansk, engelsk, tysk og norsk har jeg utrolig lyst til å finne ut av. 

I dag har jeg gjort DNA-prøven min klar og sendt den avgårde, og venter spent på svar!







Har du også lyst til å finne mer ut om hvor du kommer fra? Akkurat nå har Momondo en konkurranse hvor du kan vinne en gratis DNA-test, også vinne en tur til 45.000kr til de landene du kommer fra. Jeg har selv deltatt i konkurransen og krysser fingrene herfra til månen. For en utrolig spennende mulighet med et utrolig vakkert budskap. Dere kan delta selv HER. Masse lykke til om dere hopper i det!

Sjansen er én til evig

/ Affiliate link

Processed with VSCO with f1 preset

Hvordan går det an? Å bli gitt den mest komplekse formen for organisme vi vet om, å ha en kropp som fungerer så sofistikert og uforståelig. Hver prosess, hver celledeling, hver oppbygging av organer. Menneskehjernen - et univers vi ikke forstår, men likevel er det liksom deg. For en rekke av tilfeldigheter som har funnet sted siden tidenes morgen, som gjør at akkurat du er du, og at du befinner det akkurat hvor du er nå. At du har på deg akkurat det du har på deg nå. At du er akkurat sånn som du er. Sjansen for det er jo én til evig.

Processed with VSCO with f1 preset

Også har vi bygget denne jorden. Som i seg selv var så mangfoldig og divers og kompleks og perfekt. Alt i balanse, alt i samsvar med hverandre. Så kom vi og la et teppe over alt det naturlige. Et stålteppe med maskiner, avfall, ekos, boss, datamaskiner, kofferter, skyskrapere, fabrikker, blokker, sement, heisekraner, trapper, kontorer, administratørjobber, varebiler. Jeg har lyst å skrive æsj. Men hvorfor? Fordi det er noe menneskeskapt? Fordi mennesker vil være effektiv og tjene penger? Ja, jeg vil alltid hate det, selvom jeg tar en del i det, og jeg vil alltid lengte tilbake til naturen som nå er mer fjern og uforståelig for allmennheten enn en smarttelefon. 

Og utenfor oss et univers, et evigvarende hav av tilfeldigheter og svevende og svirrende klumper av masse som sirkulerer rundt andre klumper av masse bestående av atomer og partikler som en dag for så lang tid siden at vi aldri kan forestille oss, bare oppsto ut av ingenting. Å oppstå ut av ingenting. Hvem bestemte at det skulle gå an da? Hvorfor måtte det skje? Hvorfor kunne det ikke bare være ingenting? Og da hadde ikke ingenting vært ingenting en gang. For ingen hadde lagd et språk hvor ingenting hadde fått navnet sitt. 

Og at alt dette, viten om dette, finnes inni hodet vårt fordi vi er mennesker. Men likevel, klarer bare hjernen å tenke på èn ting om gangen. Utføre èn bevisst oppgave. Du kan ikke lese denne setningen og samtidig snakke med en venn, eller tenke på en samtale du hadde i går. Alt i ditt hodet nå, men likevel, har du bare øyne og tanke for akkurat denne setningen. Til vanlig går vi rundt og okkuperer hjernen vår med ett eller annet annet hverdagslig. Kanskje jeg skal ringe mamma, lese til historieprøven, spise. Vi prøver ikke å finne ut av hva eller hvordan eller hvorfor vi er her, og er akkurat som vi er. Vi står ikke og måper over hvor uendelig fantastisk og mirakuløst eksistensen er, for det hadde gjort oss gal. Men av og til må man ta et skritt tilbake, å prøve å ta inn så mye som mulig. Og bare bli uendelig ydmyk og fascinert, og bøye oss i ærefrykt over at alt dette som i det hele tatt skjer. Mer kan man ikke gjøre uten å bli gal.

Processed with VSCO with f1 preset
Kimono HER

Viktigheten av særpreg

Jeg vet dette er klisjé å si, men shit så viktig det er å være fornøyd med meg selv. Det går ikke an å bestemme seg for å plutselig være det. Det finnes ingen oppskrift, ingen fasit. Men det er liksom mentaliteten din som styrer det. Litt etter litt, hvis du styrer tankene i riktig retning. Jeg har ting med meg selv som jeg pleide å hate, og trodde jeg kom til å være misfornøyd med for alltid. Et eksempel er øvre delen av ryggen min. Jeg har alltid hatt skikkelig v-rygg, og aaalltid syns det virket så guttete og altfor maskulint. Jeg husker mamma fortalte meg for mange år siden, at var sexy og at jeg kom til å elske det om et par år. Jeg trodde ikke henne ett sekund. Men i dag står jeg her da, med rett rygg, og begynner smått å syns det er ganske fint egentlig. Ja, litt digg faktisk. Det kunne egentlig vært ganske stygt - hvis jeg hadde hengt med hode og prøvd å skjule meg. Men det har rett og slett bare med hvordan jeg holder meg selv, hva jeg utstråler og hvordan jeg beveger meg. Nå føler jeg meg komfortabel, avslappet og fin med særpregene mine - og nettop den følelsen er så vakker å se i andre mennesker. Jeg beundrer mennesker som eier særpregene sine. Jeg ser virkelig opp til dem, og det er ufattelig deilig å kunne gjøre det selv også. Det er noe jeg unner alle, og anbefaler alle å strebe etter. 

Alle særpreg har potensialet til å gjøre deg ufattelig mye finere, hvis du bare own it, skjønner du? Jeg smiler med fregnene mine om sommeren, føflekken mellom kragebeinene mine, viser frem de muskløse leggene mine, og jeg begynner nesten til og med å like krøllene mine av og til. Er ikke alle som har sånt hår, eller den oliven-undertonen i hudfargen min. Alt dette er ting som det går an å være misfornøyd med, og jeg har vært misfornøyd med mye av det. Men jeg tror det er noe man liksom vokser litt på seg - det med å være fornøyd med seg selv. Men det er likevel viktig med en påminnelse innimellom, både til seg selv og andre, slik at prosessen går kjappere og vi alle kan elske oss selv. Det handler om å bruke de små tingene man har til å være sin egen person liksom. Ta alle de tingene du er flau over, og bli stolt over dem istede. Alt handler om innstilling og hva du gjør det til.



Ikke skjul særpregene dine. Ikke blend inn med det utseende-idealet som fins i dag. Ikke etterlign de tusen kopiene av Kardashian-søstrene du ser på Instagram.  Da blir du jo en av tusen. Og hvis noen liker deg da, liker de egentlig deg for deg? Den beste følelsen i verden dere, det er å være elske særpregene sine, for å så oppdage at andre mennesker også liker dem. Og at de liker deg fordi du er deg, og alt det innebærer. Jeg prøver å bry meg mindre og mindre om når folk ser rart på meg og ikke forstår, når jeg sier at jeg elsker 50-talls rock, eller hater å dra på byn, syns gingere er usedvanlig vakkert, at jeg leser bøker eller drømmer om å bli astronaut. For jeg vil trives med å være komortabel med det. Og jeg vil trives med å elske ting som jeg faktisk elsker - og gi uttrykk for det. Ikke legge skjul på noe som helst. For jeg tror egentlig folk tenker litt over i ettertid: hm, man kan faktisk gi uttrykk for de delene av seg selv, som ikke er "inn" i dagens populærkultur. Det viser selvsikkerhet.


Sponset kjole HER

Det er jo nettop ulikheter, og ting som er litt utenfor standarden som fargelegger denne verden. Mangfold, diversitet, ting du aldri har sett før, en unik personlighet.   Så utrolig forfriskende og tiltrekkende. Mennesker som vet hvem de er, og har en haug med ting å si når de blir spurt om hva de syns om noe. Kan jeg gi dere en klem liksom? Faen så fint det er. Vit at du allerede har alt du trenger i deg, og at du alltid kan bli en bedre og bedre deg rett og slett ved å jobbe med det du har.

En ting jeg hater (og elsker) med meg selv

Jeg har funnet noe jeg hater med meg selv. Jeg er et skikkelig halvveis-menneske. Jeg har lest så mange sitater om mennesker som alltid er skikkelig "all or nothing" på alle områder i livet. Men jeg derimot - kan lett begynne på en bok uten å fullføre den. Jeg kan fint starte prosjekter uten å fullføre. Dette er noe jeg jobber skikkelig med, når det kommer til meg selv - å bli mye mer fokosert på èn ting av gangen. Ettersom jeg påtar meg en haug med ting jeg sjonglerer mellom i hverdagen, er det lett for at bloggen kan bli et av de prosjektene jeg ikke gir 100% i, noe som bare gjør meg til et halvveis lykkelig menneske tror jeg. Kan jeg ikke bare gå all in i noe for en gangs skyld? Kunne jeg ikke bare hatt den ene tingen jeg brydde meg om mer enn noe annet, istedenfor tusen ting som river hjernen min frem og tilbake og hit og dit? Men jeg tror egentlig det er derfor jeg liker å blogge også, for det finnes jo ingen grenser for hva jeg kan skrive om. Men samtidig, hadde bloggen min vært bedre hvis jeg bare hadde hatt ett tema jeg hadde vært superflink i? Eller er det bedre at jeg varierer det, men at det finnes bloggere som er tusen ganger flinkere enn meg innenfor de forskjellige temaene jeg svipper innom?

Det kan bli sett på som en forbannelse og en velsignelse å være på denne måten antar jeg, men den siste tiden har jeg rett og slett følt meg dårlig i alt jeg gjør. Jeg engasjerer meg i alt for mye, og vil være flink i alt jeg interesserer meg for. Men så blir det bare sånn, igjen, halvveis. Jeg er sånn litt flinkere enn gjennomsnittet i filosofi, økonomi, skriving, miljø, politikk, astronomi, fotografi osv. Men møter jeg en person som er spesialisert innenfor ett av de områdene, og bare ett av de, så er de så uendelig mye mer dyktig enn meg at jeg gir nesten helt opp håpet. Slike mennesker møter man jo innenfor alle områder. Mennsker spesialiserer seg. Men ikke jeg. Så da ender det opp med at jeg føler meg shit elendig superdum på alle de områdene jeg er så glad i til slutt - fordi jeg ikke bare har èn ting å bruke tiden min på, men hundre. Åh, det gjør faktisk litt vondt det. Jeg kan se en dokumentar om sopp en dag, og lese 60 sider i en bok om markedsføring den neste, og tenke at det er nok. Det er jo ikke det. Her brukte jeg et eksempel fra virkeligheten forresten.


Bukse HER
Sko HER
Jakke fra Romwe
Belte fra Romwe
Chocker fra Ale-Hop
T-skjorte fra Comfort

Jeg skriver ikke dette innlegget for å klage, men heller reflektere. Det er min egen feil at jeg er sånn. Jeg kan jo endre det med nok vilje og lyst. Jeg håper likevel at noen av dere kan relatere? Det er en ting jeg er nysgjerrig på nemlig - Er du en slik person som er "all or nothing", eller halvveis? Er du målrettet og har en spesifik hobby? Noe du er skikkelig, skikkelig flink til? Eller er du like vimsete, nysgjerrig og rastløs som meg?

Kanskje jeg bare trenger disse ungdomsårene til å eksperimentere og utforske de mange områdene livet har og by på, og at interessespekteret mitt vil smalne etterhvert. Jeg håper på en måte det, slik at jeg vet hva jeg vil. Men samtidig vil jeg ikke miste denne sultne, forvirrede delen av meg som elsker allmennkunnskap, kan delta litt i alle diskusjoner og lyser opp når det arrangeres quiz, haha. Det er liksom det jeg er kjent for. Det er liksom Leandra.

Svevetur over Bergen

Ja, hva sier man når man har tatt solsystemets lengste bloggpause da? Neida så gale er det ikke, men ulikt meg likevel. Trenger man å si noe egentlig? Er det vits å komme med unskydlninger? Kan man ikke bare innse at noen perioder er dårligere enn andre? Hjernen min sier ja, men hjertet sier nei.... blogg, Leandra. Du elsker det jo. Men det har seg faktisk slik, at de siste ukene har vært fullstendig uten motivasjon eller inspirasjon til å skrive, dele, trene, gidde, orke, leve. Jo, det har vært oppturer, energi, latter og gode stunder også, men det har likevel vært en lat periode. Og når man har komt inn i en sirkel, er det lett å bli avhengig av den. Lære seg å like den, se skjønnheten i den, uansett om den er god eller ond. Farlig det der. Ingen av dem er sunn å bli avhengig av, for plutselig spinner du inn i den andre. C'est la vie.

Så hva har jeg gjort de siste ukene da? Jo, dagene har begynt å falle inn i et nesten tragisk mønster jeg tror bare sommeren kan fikse. Det er feil. Det er kun jeg som kan fikse den. Så destruktivt det kan være å være et vanemenneske. Det kreves et sterkt sinn å endre livets og hverdagens mønster. Men ja - jeg går på skolen, går hjem, leser, sover, våkner og finner på noe med venner på kvelden (for å ikke fulllstendig forvitre) Nå er det vinterferie. Jeg har ingen store planer, men et par små, sosiale. Jeg fant for eksempel ut i går at jeg ville feire 19-årsdagen min. Ja, stemmer, jeg ble 19 på søndag. For en bedriten alder? Så i kveld inviterer jeg et par venner på ost, kjeks, druer, oliven og vin. For en slik kveld høres villt fristende ut. Så da starter jeg vinterferien min med en liten bursdagsfeiring (som egentlig bare er en unskyldning for å samle venner og kose meg *kremt* og drikke vin)

Så deilig det var å skrive til dere igjen. Jeg våknet midt på natten av en drøm om at jeg hadde bakt kake til klassen, og fikk en trang til å skrive ned et par setninger som fløt rundt i sinnet. plutselig kom blogglysten tilbake altså. Rart det der. Tror det har bygget seg opp de siste dagene. Shit nå må jeg blogge, men hva skriver man etter å  ha vært vekke så lenge egentlig? Jo, det fant jeg ut av da jeg våknet 04.44 natt til lørdag. 

Og vet dere hva? Tidligere i dag var jeg på helikoptertur. Mamma sin kompis er nemlig helikopterpilot. Å fly over Bergen på en solfylt vinterdag var slett ikke verst. Faktisk var det ganske fortryllende, for å si det mildt. De mørkegrønne bartrærne og de mørkelilla skyggene over de nakne løvtrærne. Wow. Jeg tror jeg er forelsket i høyder. 








Her ser dere Askøy og Askøybroen, for de som er kjent i Bergen. Hvor vakkert?

Forståelse uten å trenge å forstå

UKENS TANKE.... Det første jeg kommer på som jeg har tenkt mye på denne uken, er en RLE-time hvor jeg var ekstremt uenig i læreren, da hun hadde det jeg oppfattet som et veldig lite objektivt syn på nazister - som hun omtalte som sadistisk, og kunne ikke fatte å begripe nazistenes handlinger mot jøder, kommunister, funksjonshemmede, homofile osv. At det var komplett ondskapsfult og ondsinnet.

Vi var en del elever heldigvis, inkludert meg selv som mente at alle dem som begikk forferdelige handlinger mot andre under WW2, rett og slett var et resultat av sine omgivelser, akkurat som oss. At alle har en grunn for å være og gjøre akkurat det de er og det de gjør. Du og jeg, under lik oppvekst og lik miljøpåvirkning hadde gjort ca. akkuat det samme som en SS-soldat eller nazilege, en mobber, en voldtekstmann, en soldat, en drapsmann eller andre som man ser på som "dårlige mennesker" i dag. Tøft for noen å høre, men menneskehjernen er slik som den er på grunn av hver minste lille påvirkning utenifra, helt fra man er et foster til dette millisekund. Du og jeg ble oppvokst og inndoktrinert til å tenke at å utføre eksperimenter på jødiske barn er fullstendig absurd, akkurat som 30-tallets tyskere ble oppvokst og inndoktrinert til å tenke at det var helt greit. Uforståelig for noen, men det er igjen fordi vi selv er "hjernevasket" til å tenke at det er sykt. Ikke at det nødvendigvis er negativ hjernevasking. I bunn og grunn er vi alle hjernevasket av omgivelsene vi har vokst opp under, om dere skjønner? Alle opp gjennom historien har vært det - formet av tiden de levde i. Les om fenomenet, tidsånd.

Læreren vår mente at vi ikke kunne skylde på hjernevasking eller inndoktrinering når det gjaldt nazister. Jeg er uenig, for det er jo en enorm del av grunnen til at de var i stand til å gjøre det de gjorde. Selvfølgelig er det ikke greit når mennesker begår umenneskelige handlinger mot andre. Det er bare veldig trist (og sant) at noen faktisk blir formet på den måten at de blir i stand til å gjøre slikt. Og ikke misforstå meg, det er klart motreaksjoner er nødvendig selvom. F.eks Nürnbergprosessen - et nødvendig og viktig grep etter en så mørk periode i historien. Det er sånn vi utvikler oss som menneskerase. Men for å gjøre det, må man først og fremst forstå folk, ikke hate dem. AKA vi må prøve å forstå mennesker vi i utgangspunktet forstår minst.

Okei.... Jeg skulle egentlig skrive et "uken som gikk"- innlegg som skulle bli postet i morgen, og jeg pleier å begynne innleggene med "ukens tanke".  Jeg trodde ikke jeg hadde noe "ukens tanke" denne uken egentlig, men når jeg først begynner å skrive, oppstår det alltid flere ord enn jeg forventer. Derfor fikk dette komme i eget innlegg. Resten av "uken som gikk", blir postet i morgen. Nå vil jeg gjerne høre deres tanker rundt dette litt vanskelige temaet. Ha en fin søndagskveld.

Processed with VSCO with f1 preset

Om du ikke forstår grunnen til menneskers handlinger, så må du bare forstå at det finnes en grunn. Det gjør livet 1000 ganger lettere, og det eneste som kommer til å være frustrerende for deg - er hvordan andre mennesker hater og irriterer seg over andre mennesker, når du genuint forstår at det finnes en grunn for alles væremåte - en grunn som du ikke nødvendigvis vet om. Alt vil bli lettere og alt vil bare prelle av deg når dette faktum blir en del av deg. Et stort skritt mot fred, spør du meg - Forståelse uten å trenge å forstå.

Krig og fred ogsånn

Jeg husker spesifikt tankene mine som liten jente, da jeg labbet rundt i stuen mens mamma satt sammenkrøket i sofaen og slukte TV2-nyhetene. Hvordan hun gispet, holdt seg forran munnen eller felte en tåre for de 47 omkomne i et bombeangrep i Afghanistan. Jeg så på henne, kunne ikke fatte, og spurte både meg selv og foreldrene mine flere ganger, hvorfor i alle dager orker dere i det hele tatt å følge med på nyhetene, når dere bare blir triste av det? Jeg gikk alltid ut av rommet. Ville aldri se på. Var jeg feig eller visste jeg bare mitt eget beste? 

Processed with VSCO with f2 preset

En ting jeg forstod enda mindre som liten, var krig. Bare rett og slett ordentlig gammeldags krigføring. Våpen, død, fullstendige ødelagte liv, elendighet og håpløshet. Hva i alle dager får noen som helst ut av å holde på slik? Uansett om man hadde tilnærmet seg all verdens rikdom eller herredømme over universet, hadde det jo aldri noensinne vært verdt det. Virkelig altså, et av mine livs største spørsmål som liten. Hva i herrens navn er poenget med krig, og hva godt gjør det for noen som helst å vise det på TV? "Vi må jo være opplyst på hva som skjer i verden" var svaret jeg fikk. Syns ikke det var godt nok jeg. Det medførte ikke noe annet enn en nedstemt tåke hengende over sinnet - og har vi da forbedret eller forværret menneskeheten?

Etterhvert som jeg vokste, gikk forholdet mitt til slike saker gjennom et par faser. Det var et tidspunkt - type barneskolen - da jeg var mest mottakelig for all informasjon og inntrykk... Jeg var ikke lenger et blankt ark med egne, naturlige, menneskelige instinkt og meninger lengre, slik som jeg var før jeg lot samfunnet inflitrere tankene mine. Jeg ble fortalt bibelfortellinger, og tegnet og fargelagte Moses som mottok de ti bud på fjellet i full tro om at dette faktisk hadde skjedd en gang for mange år siden. Jeg så krigsfilmer, og så beundringsfullt på de idylliserte soldatene som "kjempet for landet sitt". Helter ble de kalt. Ikke mordere.

Processed with VSCO with f2 preset

Så kom perioden der det gikk opp for meg meningen bak krig, terror og ødeleggelser. Jeg var knust. Hjelpeløs. Tårefull. Veteraner er ikke helter. De er stakkarslige, ødelagte mennesker. Mordere, mot sin vilje. Dehumaniserte. Slite med traumatiske visjoner og angst og deprisjoner til livets ende. Var det verdt det? Var det verdt å ta et annet liv bare for å ødelegge ditt eget? Har du da gjort noe betydningsfullt for landet ditt? Eller er hele instutisjonen med militæret, forsvar og soldater en stor katastrofe? Verdens største terroraksjon, organisert av menn i dress som teller tusenlapper på kontoret sitt for antall produserte og solgte maskingevær. Antall liv berøvet. Hva hvis hele verden bare hadde lagt ned forsvaret sitt? Hva da? Nei huff, nå tar jeg meg selv i å være idealist igjen. Slik som i neste perioden av livet mitt. Den nåverende perioden. Idealisten i meg.

Processed with VSCO with f2 preset

God gammeldags teenage spirit. Jeg er engasjert. Idealistisk. Vil gjøre en forandring. Jeg tror en slik innstilling er typisk for unge i dagens samfunn. Vi ser alt som skjer i hele verden, og vi vil gjøre en forskjell, ikke sant? Det minner meg liksom litt om hippieperioden på 60-70-tallet, som fortsatt viser tendenser i noen områder av ungdomslivet i dag. Vi ser det som er gale, og vi bruker stemmen vår. Noen velger så klart å ikke bry seg, og forståelig er det. Det er jo slik vi ender opp til slutt uansett, er det ikke? Likegyldige. Egoismens seirer. Hippiene vokste opp. Den kjente 68-generasjonen er i dag besteforeldre.

Processed with VSCO with f2 preset
Brun genser her (sponset)


Jeg er redd for den neste perioden. Kommer jeg til å bli en klassisk middelaldrene voksen dypt inngravert i samfunnets veldesignede nettverk. En slave for staten. En som ikke lenger bryr seg om annet enn å komme seg til og fra jobb i en miljøinfiserende bil, uten å ofre det en tanke? Kommer jeg til å ta på meg dressjakke, betale regningene mine, kjøpe et rekkehus og leve resten av livet med èn mann og to barn. Kave rundt i livet som et vilt dyr som har mistet sansene sine. Leve uten mening. Dø uten mening. Så altfor mye tilsier jo at svaret er ja. Men herregud, jeg er en 18 år gammel jente. Jeg er midt i drømmenes alder. Først vil jeg leve. Gjøre noe. Jeg er rastløs og sulten. Verden har endeløse mengder erfaringer og opplevelser å overrekke meg. Jeg kommer meg aldri gjennom alt. Men jeg er her nå, og jeg lengter etter å utnytte det. Hvor klisjé er det ikke å si det, haha - men alle kan utgjøre en minimal forskjell. En for det bedre. Jeg vet ikke hva poenget med dette innlegget er en gang. Jeg tror bare jeg ville fortelle en historie. En liten del av hjernen min og de forskjellige fasene den har svømt gjennom i sitt syn på "krig og fred ogsånn". Det var det jeg ville få frem. Tror jeg.

Tankestrøm

Dagene er så mørke og regnfulle for tiden. Det er vanskelig å finne livsgnist på denne tiden av året. Januar og de kommende månedene er faktisk de værste på kalenderen. Været er så ufattelig deprimerende, at det er ikke rart nordmenn omtales som et kaldt folkeslag. Vi må jo pakke oss inn, krøke oss sammen og kjempe i mot vær og vind bare for å komme oss fra busstoppet og hjem 2/3 av året. Jeg syns det er skikkelig anstrengende og stressende å være innpakket i et tonn med klær og likevel fryse tryne av meg, jeg. Vinter har den effekten på folk. Av og til forbanner jeg de uvitende nomadene som vandret bort fra ekvator for titusener av år siden. Det var en grunn til at livet oppstod i Afrika og Midtøsten liksom. Bli der! Hersens nyskjerrige menneskerase som absolutt måtte bosette seg her i nord. Klimaet i den tempererte sonen er jo i utgangspunktet ikke levelig eller tilpasset et menneske. Da er det jo naturligvis usunt for oss å være her. D-vitamin-mangel, blek hud, influensa, sure mennesker. Eneste grunnen til at vi overlever er jo teknologi. Elektrisitet og andre oppfinnelser som tukler med naturen og naturlovene for å beskytte oss mot kulden og gi oss lys til å se. Er det egentlig så naturlig for oss å leve her? Jeg tror egentlig ikke det altså.

Det eneste som gir meg varme og liv disse dager er vennene mine. Dere vet det innlegget jeg skrev for en liten stund siden, "problemet med dagens generasjon", som dere kan finne her. Vel ja, jeg har et par venner som bare virkelig har skjønt det. Jeg har en liten sirkel med ordentlig nære venner som er ganske lik meg på mange måter, og disse fungerer som ekte solstråler i løpet av dagen min. Jeg vet med hundre prosent sikkerhet at jeg neppe hadde vært et lykkelig menneske uten dem. De er grunnen til at når jeg kjører hjem på den mørkeste og kaldeste kvelden, så er jeg full av endorfiner, glede og ikke minst takknemlighet, mens deilig musikk spilles og jeg smiler og tenker på morsomme hendelser og minner fra de siste dagene. Jeg bare tenker at det kunne jo faktisk ha vært motsatt... Jeg kunne ha kjørt i stummende mørket, med harde dråper mot ruten og ensomme, ulykkelige tårer som presset seg ut av øynene mine. Så ja, takknemmlighet er vel nøkkelordet. Jeg er skikkelig glad i vennene mine. 



Kanskje flytter jeg bort fra Norge en dag. Jeg bare vet at jeg hadde vært enda mer meg selv i et land hvor solen skinte året rundt. Så lenge jeg har bloggen min og elsker meg selv. Da burde jeg klare meg et annet sted også. 

Det kan vrenge seg i magen min av å tenke på forandring. Fremtiden. Den ikke-så-langt-unna-dagen når jeg slutter på videregående. Jeg vet allerede nå at jeg kommer til å begynne å gråte. Samtidig - det blir en helt ufattelig rar og forhåpentligvis deilig følelse å være fri. Å stå på egne ben og forme resten av livet mitt akkurat slik jeg ønsker. Men foreløpig, vil jeg fokusere mer på her og nå. Slik man gjorde da man var barn. Husker dere hvor sakte tiden gikk når man var liten? Om man skulle på ferie om en måned, var det ikke vits å glede seg engang, fordi det var så hinsides lenge til. Nå går et halvt år unna så fort at jeg føler jeg stumper og famler gjennom månedene. Huff. Deep breaths, Leandra. Deep breaths.

Problemet med dagens generasjon

Øfte føles det som om jeg er den eneste, i hvertfall én av få, som ser viktigheten av relasjoner til andre mennesker. At jeg er den eneste som omfavner og klamrer meg til dype samtaler. En dyp, gjensidig forståelse og kjærlighet mellom to mennesker. Ansikt til ansikt. Jeg blir helt i fra meg når jeg snakker med mennesker som tar frem mobilen og begynner å skrive en melding mens jeg prater til dem. Og jeg får nærmest sjokk, og begynner å stamme litt, når det motsatte skjer - når jeg ser at vedkommende faktisk følger med, og er interessert i det jeg har å si. For det er så få som gjør det i dag. En som bruker tid og tankekraft på å analysere det jeg sier, sette seg inn i det, og kommentere det - istedenfor å hoppe over til en historie om seg selv og rette fokuset på seg selv istedenfor. Jeg får en vidunderlig dyp, hel og deilig følelse når jeg prater med et menneske som er på samme bølgelengde. Når vi stenger ute den fysiske verden, og alt som eksisterer er vår samtale.

Det finnes så mange som har tankene rettet mot seg selv og sitt. Som knapt klarer å holde fokuset på noe som helst i mer enn 10 sekunder før hjernen hopper videre til neste tanke. Til neste app på mobilen. Til neste kortvarige, tilfredsstillende følelse som kan underholde hjernen. Overfladiske venneforhold. Overfladisk eksistens. Tankeløst. Hjernedødt. Stadig på jakt etter midlertidig underholdning. Det er en avhengighet mer utberedt, og mer synlig enn noen annen avhengighet som finnes. Shopping, alkohol, mat osv. Nei, vi er avhengig av iPhonen vår. Vi velger å sitte på den i et middagsbesøk istedenfor å faktisk skape et nærere bånd med et annet menneske. Istedenfor å høre på det mamma har å fortelle om dagen sin. Istedenfor å legge en hånd på skulderen til en venn og spørre hvordan det går med dem. Hva drømmene deres er. Hva de elsker. Hva de er lidenskapelige om. Vi vet jo at vi som mennesker egentlig trenger hverandre veldig sårt, gjør vi ikke? At vi er avhengig av hverandre, og at vi sammen, med våre tanker, meninger og erfaringer som florerer gjemt bak ungdomsfasaden, kan blomstre sammen. Vi vet at det er en nødvendighet, og har enorme helsefordeler å ha gode og nære mennesker i kretsen sin. Å samhandle med hverandre, støtte hverandre, berøre hverandre med et kjærtegn. Det er vitenskapelig bevist at det gjør underverker for menneskelig helse, denne ordentlige kontakten med andre. Og at mangel på dette er nettopp ødeleggende for helsen. Glemmer vi det, eller vet vi det ikke? Eller bryr vi oss kanskje ikke? Er vi så hjernevasket og manipulert av den moderne verden at vi glemmer menneskelige elimentære behov som tilhørighet og kjærlighet?

Svaret er ja. Derfor har tilstander som depresjon, ensomhet, og andre psykiske lidelser og sjelelige nevroser aldri vært høyere enn de er per dags dato. Så jeg ønsker å gi en liten påminnelse til dere. Ikke vær offer for dette. Du klarer å bryte ut, om du vil. Det er vanskelig, for vi er programmert og viklet inn i kulturen på en måte som ikke gagner oss, men som gagner de med makten, som tjener på avhengigheten vår av kortvarig undeholdning. Vi ble født inn i denne verden. Hvor alt umenneskelig dill dall som teknologi, reklame, skyskrapere, økonomi og helvete blir kastet i tryne på oss. Lagt som tunge jernblokker på skuldrene våre. Det er i grunn ikke rart vi flykter til mobilskjermen og tviholder på dem. Flykter fra den virkelige, overveldende verden. Men det hjelper ikke. Det gjør det verre. Det gjør oss som mennesker verre. Pust dypt. Ta inn den overveldene verden. Ta inn det som er verdt å ta inn. Ta mennesker inn. 


En av mange gode fra 1984 av George Orwell.

Er det en ting jeg vil ta videre med meg dette året, så er det å bli flinkere til nettop det - og det høres dumt og lett ut - men helt alvorlig å bare legge fra meg mobilen sinnsykt mye oftere. Leve i den virkelig verden. Fokusere på tankene mine, verden rundt meg, og menneskene rundt meg. Bruke lang tid på prosjekter fordi jeg vil få nytelsen av å bli stolt over et arbeid jeg har gjort. Ikke nytelsen av en TV-serie i 45minutter. Det handler mye om å bryte ut av hvordan samfunnet og verden er lagt opp til at du skal leve. Men en ting er sikkert, og det er at vi trenger og har ekstremt godt av å være med hverandre, vi mennesker. Å være sårbare, undrende, idéskapende, triste, lykkelige og kjærlige sammen med hverandre. For vi har alle muligheten, med nok selvinnsikt, viljestyrke og lyst, til å legge mobilen i bort, sitte oss ned og ta en kaffe med en man er glad i. Lytte. Å virkelig leve oss inn i, og forstå hva denne unike, trengende personen har på hjertet. Ta vare på, og hold godt rundt de menneskene som klarer dette. Som klarer å lande litt istedenfor å sveve. Som ikke har latt teknologi og egoisme dratt dem for langt bort fra vår menneskelige, kjærlige natur. Slike forhold er verdt mer enn all verdens rikdom.

Nyttårsaftens antrekk




Topp og skjørt fra Bikbok
Sko fra Shein
Choker fra Shein



2016 recap - del 3/3


Jeg lagde en video hvor jeg forklarte meningen bak tattoveringene mine.


Jeg fikk lappen! På andre forsøk, haha.


Vi fikk i skoleprosjekt å filmatisere en novelle, noe som var dødsgøy + at vi ble kjempefornøyd!



Jeg ripet opp varebilen til pappa :)


Jeg farget håret mørkt hos Bjuti.


Jeg mottok en svær pakke av The Body Shop, som inneholdt en gigantisk julekalender. Denne kalenderen var det som fikk meg opp om morgenen hele desember. Utrolig mye gøy og nyttig i den!


Jeg tok nesering! Har byttet til en mye mindre ring nå heldgivis.


Jeg fikk dilla på å lage energibarer og følte meg ekstremt flink - Helt til jeg lagde en skikkelig ekkel en som lå i kjøleskapet i typ 2 uker før jeg kastet den.
Jeg deltok i ruspolitikkdebatten og skrev så mye som tre innlegg om det både jeg og statistikk mener hadde vært en mer human, smart og mindre ødeleggende ruspolitikk hvor målet er å gi større frihet og å forhindre rusmiljøer og rusmisbrukere. Mesteparten av kommentarene misforstod og var uenig, og jeg har aldri fått så mange både invalide og opplyste kommentarer i ett og samme kommentarfelt. Alt i alt er jeg veldig glad og stolt for at jeg skrev det, for dette er et tema hvor altfor mange er offer for gal propaganda om, noe heldgivis en del andre også var klar over, og kanskje enda flere ble, etter innlegget.


Noen veninner og jeg hadde et elendig, men veldig morsomt juleverksted

Processed with VSCO with f1 preset
Julaften!

Hva har vært noen av dine beste minner fra 2016?

Oppfølgerinnlegg

Jeg ble inspirert av en kommentar fra Christian, i forrige innlegg, til å skrive et oppfølgerinnlegg til den enorme responsen jeg fikk på fredag, og syns det hørtes fornuftig ut før jeg fortsetter med andre innlegg. 

Selvom jeg fortsatt tror at en endret ruspolitikk slik jeg skrev om, vil ha en positiv effekt på rusmiljøer og rusavhengige, så er jeg likevel enig i, som mange påstod, at jeg skrev for bestemt og hardt. Spesielt rundt et slikt følsomt og sårt tema for mange. Mennesker blir ofte direkte sint, når det snakkes om rus, noe jeg syns er veldig dumt. Og det var spesielt èn setning som mange reagerte på, hvor jeg skrev, "jeg tror mange vil si seg uenig i meningene mine pga sin mangel på kunnskap om de enorme bruksområdene mange ulovlige rusmidler har." Denne setningen ble formulert på en måte som var veldig lett å misforstå. Noen tolket den som at jeg mente at jeg hadde rett uansett, og at de som ikke var enig, hadde feil - Noe som ikke var en tanke fra min side en gang. Det jeg mener er at jeg ønsker at flere skal gjøre mer research rundt rusmidler, og oppfordret til å se det fra en annen vinkel, spesielt gjennom de kildene jeg anbefalte under siste bilde, hvilket det merkes tok seg tid til før de kommenterte. Denne setningen, og den ellers bestemte holdningen i innlegget, tok veldig fokuset bort fra de tankene og idéene jeg hadde for en bedre ruspolitikk. Alt i alt, vil jeg at den skal bli bedre, og redde flere liv - På en annen måte enn som blir gjort nå, fordi den fungerer for inneffektiv og skadelig i store deler av verden i dag. Mitt store engasjement rundt dette, gjorde at meningene mine ble for fremstilt hardt og bestemt for mange. Og det har jeg full forståelse for.

For en stund siden hadde veldig likt syn på rus og ruspolitikk, som mange av av kommentarene i innlegget på fredag. Men ettersom dette ble en sak som virkelig interesserte meg, utfordret jeg de tankene jeg hadde om det, og så saken fra mange sider. Meningene i innlegget i går, er mitt resultat av måneder med lesing og research. Dette er virkelig noe som har oppslukt tiden min i det siste, og det kan du spørre alle mine nære venner om. At folk mener at ruspolitikken er grei som den er nå, og at vi bør forby rusmidler slik vi gjør, det er forståelig. Jeg har en annen vinkling på hvordan situasjonen bør forbedres, og ønsket å dele min mening og min kunnskap med mine lesere. Folk kan absolutt ha satt seg inn i rus like mye som meg, med andre erfaringer og annet lesestoff som har formet en helt annen mening. Og det har jeg 100% forståelse for. Jeg skulle ønske jeg skrev innlegget på en mer varsom måte, slik at folk ikke gikk i forsvarsposisjon. Det var dårlig retorikk av meg, som ødelagte for budskapet jeg ønsket å få frem. Det skal sies at det også var mange som var enig, og at det ble gitt mye støtte både i kommentarfeltet og på andre medier, noe jeg så klart er glad for, da det jeg skrev var godt ment, og ikke minst noe jeg tror vil hjelpe. I tillegg til at jeg har forskere og politikere i ryggen, akkurat som den konservative motparten har forskere og politkere i ryggen. Som mange kommentarer hadde veldig rett i, er ikke dette en svart-hvit-sak. Jeg kom med mine meninger, andre kom med sine, og det er stor variasjon i hva vi syns er best for folk flest. Likevel tror jeg det er en sunn debatt å ta opp, slik at alle parter får et mer nyansert syn på saken, og slik at vi kan i hvertfall prøve å ha åpne sinn, og lære av hverandre. Så med det i tankene, og det faktum at jeg fremdeles står for det jeg har skrevet, så angrer jeg ikke på å ha postet innlegget. Jeg tror og håper at den fikk i hvertfall noen til å tenke.

Debatten i kommentarfeltet handlet også i stor grad om rusmidler og skadevirkningene. Jeg skrev i innlegget at vi vet om skadevirkninger, ettersom vi har blitt fortalt dem opp gjennom hele livet. Jeg presenterte også en annen side, og fikk frem at mange ulovlige rusmidler også har vanvittig gode egenskaper, som er mindre kjent for allmennheten. Det er også et faktum. Rusmidler er verken positivt eller negativt i seg selv. Som alt annet i verden, kan det være begge deler. Og jeg mener at politikken har ført til et negativt syn, og et negativt utfall på samfunnet som består av rusmiljø og rusavhengige. Det er jo dette vi ønsker å endre. Spørsmålet om hasj fører til psykiske lidelser er også utydelig, da noen har satt opp en statistikk om hvor mange som røyker hasj, og hvor mange av disse som har psykiske lidelser. Disse lidelsene kan ha komt av andre årsaker, og vært nettopp grunnen til at noen begynte å røyke hasj. Det er mye statistikk og og info som kan forvrenges, og man skal alltid være kritisk til det man leser. Å finne en absolutt sannhet er nærmest umulig, og da er det spesielt viktig å se saker fra flere sider. Jeg fikk også spørsmål om jeg var for avkrimenalisering og legalisering, da det var utydelig ut i fra innlegget mitt. Jeg tror at avkrimenalisering, ikke vil ha en god effekt på rusmiljøer uten legalisering i tillegg. Å bare slutte å straffe, vil ikke ha særlig stor effekt alene. Men å legalisere ved å regulere og ta kontroll over salg og innhold, utfordre det ulovlige markedet, og tilby hjelp til rusavhengige og drive med forebyggende tiltak på en mer human måte, virker logisk for meg. Jeg tror i hvert fall det hadde vært verdt å prøve, med tanke på den effekten det har hatt de stedene i verden, hvor legalisering og avkrimenalisering har blitt innført.

Men ellers tusen takk til alle støttende og rivaliserende kommentarer. Spesielt de sinte kommentarene. Dere får meg til å tenke, og jeg blir inspirert til å skrive enda bedre og mer åpent neste gang. Kritikk er sunt, og jeg tar det til meg. Det gjør jeg virkelig. Så tusen takk. Jeg håper de som har fått synet sitt utfordret gjør det samme.

Nå må jeg snakke om narkotika, bloggen

Jeg føler dette er veldig tabu å snakke om, og i hvert fall skrive om på en blogg. Folk blir sinte før de har åpnet hjernen sin for informasjonen, og noen tenker nok at det fremstår som dårlig innflytelse på leserne. Men jeg er nødt til å stå for det jeg mener og fortelle det jeg vet.

Alle får synet sitt på rusmidler farget og manipulert av den kulturen og det samfunnet de vokser opp i. Meg selv inkludert. Jeg syns at tanker og holdninger om rusmidler, (som mange andre aspekter ved livet,) er noe man rett og slett burde revurdere ved å skaffe seg mer kunnskap om. Ja, vi vet farene ved rus, men når det er det eneste vi vet, og vi ikke ser hele bildet, får vi et feil syn på temaet. Dette skaper problemer, som jeg skriver om lengre nede i innlegget. Jeg er veldig interessert i den vitenskapelige delen, den politiske delen og den medisinske eller hjelpsomme delen ved ulovlige rusmidler, og mener at de har ekstremt ufortjente fordommer mot seg, og blir behandlet på en måte som lager endeløse problemer for samfunnet.

Gjør du nok research, ser du ut at det finnes mange ting som er ufattelig mye mer avhengighetsskapende, helseskadelig og dødelig enn mange ulovlige narkotiske midler. Du finner ut at ingen har dødd av f.eks marijuana eller LSD, men at det derimot har enormt hjelpsomme bruksområder innenfor et stort antall psykiske og fysiske lidelser. Og du finner ut at alkohol, legereseptmidler og sigaretter dreper flere millioner årlig. Og ikke minst at slik politikken er rundt narkotika i store deler av verden nå, faktisk også dreper flere millioner årlig enn den kunne gjort. La meg forklare videre under bildet.


Å tro at å forby rusmidler fører til noe bra, er naivt. I dag omsettes illegale rusmidler for milliarder rundt omkring i verden uten at myndigheter kan kontrollere hverken kvalitet, innhold i hva du kjøper, priser eller andre aspekter. I dag finansierer salg av rusmidler karteller i Mellom- og Søramerika som står bak drap på hundretusenvis. I 2004 ble undergrunnsbanen i Madrid angrepet av Al-Qaida. Nesten 200 døde og 2000 skadet. I ettertid fant Fransk og Spansk etterretning ut at terroren var finansiert ved salg av narkotika. Slike eksempler finnes mange av. Milliardene som omsettes kunne gått til myndighetene som kunne brukt dette på rusomsorg, forebyggende tiltak og utdanning. I 2001 avkriminaliserte Portugal alle illegale rusmidler. Bruken gikk ikke opp. Colorado og Washington, to delstater i USA, har legalisert Marijuhana. Resultatene fra USA viser at organisert kriminalitet går ned. Byen min, Bergen, er den byen i Europa med flest overdosedødsfall. I 2001 var Portugal på toppen av overdosedødsfall i Europa, etter avkriminaliseringen har antallet overdosedødsfall falt som en stein.

Ruspolitikk er virkelig noe jeg kan rive meg i håret av, fordi problemet med ulovlig narkotatrafikk og tunge rusmisbrukere har grobunn i den etablerte ruspolitikken. Ulovlig narkotikamisbruk er nemlig et ekstremt stort samfunnsproblem. Og jeg mener at det er politikken rundt narkotika, som er roten av problemet. Selve grunnlaget for rusmiljøer. Der det er etterspørsel, vil det finnes tilbud. Så å gjøre en plante ulovlig å bruke, vil føre til et ulovlig marked. Det går ikke an å ha kontroll over noe som ikke er "brakt ut i det åpne." Når mennesker ikke har kunnskap om noe, vil det brukes feil. Vi bruker ressurser på å lære folk å kjøre bil, fordi dette kan være farlig. Vi har aldersgrense på kjøp av alkohol, fordi dette kan være farlig. Mennesker bør ha en viss utdannelse og kunnskap før noe kan tas i bruk. Derfor hadde man forebygget enormt mange narkomaner og narkomiljøer, ved å nøytralisere holdningene mot, og objektivt informere om disse stoffene. Ta dem i bruk hvor de trengs, og ikke feilinformere med skremselspropaganda slik at unge mennesker går ut og gjør opprør ved å dope seg, fordi lovene rundt rus er elendige, og de vil gå i mot samfunnet. Dette er sørgelig nok, og forståelig nok, en virkelighet jeg selv har vært og er vitne til, og synes er trist, samtidig som jeg blir sint på politikken og lovgivningen som er grunnen til dette. Og ikke for å snakke om hvor pengene på det ulovlige markedet går til. Land som bruker narkopengene til å finansiere krig og terror. Hadde det ikke vært bedre om vi hadde tatt kontrollen over produksjon og distrubisjon bort fra de kriminelle? Vi forhindrer ikke narkotrafikk og narkomaner ved å forby og straffe. Tvert i mot. Heroinavhengige trenger hjelp, ikke straff. De 80-90 prosentene som prøver ulovlige rusmidler uten å bli avhengig, mener jeg også det blir for dumt å straffe. Frihet over egen kropp. Da burde man etter ren logikk straffe de som McDonalds også da, som påfører helsen sin og planeten ufattelig mye større skader, med en sleipe sammensetninger av sukker og fett med en avhengighetssansynlighet himmelhøyt større enn mange ulovlige rusmidler. Pluss at pengene går til industrier som torturerer og dreper milliardervis av dyr i året. For en vridd og urettferdig sannhet.

Jeg skjønner at mange vil si seg uenig i meningene mine i dette innlegget, på grunn av mangel på kunnskap rundt de enorme bruksområdene mange ulovlige rusmidler har. Vi har fått trykket ned i halsen vår gjennom hele oppveksten at ulovlige rusmidler er farlig, dårlig, skummelt, slemt, og vi skal holde oss langt unna det. Men vi ble aldri vist statistikken på bildet øverst i innlegget. Jeg skriver ikke dette for å oppmuntre til bruk av noen slags rusmidler. Tvert i mot fraråder jeg alle sterkt å putte noe i kroppen sin de ikke har rikelig med kunnskap om, og dette innlegget er ment som skadeforebyggende, ikke promoterende. Jeg er lei av at dette området forblir mørkt og feiloppfattet av majoriteten av befolkningen. Politikken og lovgivningen har feilet oss her, og skapt mer problemer enn den kunne løst. Og det ser ut til at det er opp til hver enkelt å finne ut sannheten selv, inntill ruspolitikken er omlagt. 

Man kan jo også spekulere om noe av grunnen til at alkohol er lovlig istedenfor andre mildere rusmidler, er fordi at alkohol gjør oss dumme og likegyldige, og dermed ikke er en stor trussel mot myndighetene. Mens en del ulovlige stoffer som psykedelier og stoffer fra cannabisplanten, kan gjøre oss med årvåken, bevisst, og gi en større forståelse for oss selv og meningen med tilværelsen, som det moderne livet har frarøvet oss. Det var jo det som skjedde på 60-70-tallet med hippiebevegelsen, som blir sett på som latterlig av mange i dag. At disse substansene fikk hippiene til å innse at krig var feil, at livet handler om kjærlighet og nærhet med naturen, går jo direkte i mot myndighetenes interesser om materialisme og krig, som fører til økonomisk gevinst for dem. Så både bruk av mange substanser, og forskning på dem, ble forbudt. Det knuser hjertet mitt, men det ligger nok litt business i det også, som vanlig. Så det er kanskje ikke så rart at en rekke ulovlige rusmidler som er sunnere og mindre farlig enn de lovlige rusmidlene, i dag nettop er ulovlig. Ikke minst at å ta mennesker i å røyke hasj i USA, er de enkleste "kriminelle" å ta og sette i sine private fengsel, som fengslene tjener penger på. 



Ukens dokumentaranbefalinging blir The Culture High som tar opp mange aspekter ved cannabisplanten. Den er veldig informativ, rørende og fikk meg faktisk til å gråte første gang jeg så den. Folkeopplysningen har også laget en god video om cannabis herDMT The Spirit Molecule er også en ufattelig interessant dokumentar om psykedelier du finner både på Netflix og Youtube. Og videre anbefaler jeg å høre litt fra Alan Watts og Terrence McKenna på psykedelier før dere uttaler dere positivt eller negativt om dette kontroversielle temaet. Alle disse kildene, og haugevis med artikler, er en del av bakgrunnen for dette innlegget.

"Min visjon er en ruspolitisk framtid med trygghet for brukere, hjelp til de trengende og muligheter til de søkende." (http://www.dagbladet.no/kultur/lsdnbspkan-vaere-et-redskap-for-kreativitet/64042420)

Kjipt å være kvinne? // Innlegg om feminisme

Feminisme. Noe jeg føler mange enten elsker eller hater. Feminister står for likestilling blandt kjønnene når det gjelder økonomi, jobbsammenhenger, respekt osv. Og her er jeg helt enig. Det er klart kvinner og menn skal ha akkurat de samme mulighetene og bli behandlet rettferdig. Samtidig mener jeg at det går an å dra feminisme for langt, når det resulterer i at kvinner nesten ser på seg selv som bedre enn menn. Dette finnes det mange eksempler på dessverre. Og da har jo vi snudd hele greien rundt, og er kommet like langt. Det er et faktum at det er forskjell på kvinner og menn. Vi er biologisk sett er vi kvalifisert til forskjellige ting. Og jeg syns ikke det er noe nagativt med det. Jeg, som kvinne, vil omfavne og sette pris på de tingene jeg er bedre til enn en mann, og beundre de tingene en mann er flinkere til enn meg. Det ene kjønnet er ikke overlegent den andre. De utfyller hvernadre. I mange tusen år har menn hatt ledersillinger i samfunnet, mens kvinnen har tatt seg barna og hjemmet. Disse to jobbene er like viktig for at samfunnet skal gå rundt.



Det er interessant å se at vi nærmer oss et samfunn hvor kvinner og menn bytter mer og mer på kjønnsrollene. Heldigvis har vi komt så langt i Norge i dag at vi kan ta hensyn til ønskene av hvert individ. For det har jo seg faktisk sånn at selvom de fleste kvinner er flink til en ting, og menn er flink til det andre, er det alltid unntak. Og det er disse unntakene vi skal gi nøyaktig samme respekt og likegyldighet som vi gir dem som velger å utfylle de tradisjonelle kjønnsrollene. Det er nydelig at kjønnsrollene blir vannet ut. Om en kvinne er en utmerket tømrer, og en mann er en dyktig sykepleier, skal vi la det være akkurat sånn. Men igjen, vi må ta hensyn til at menn og kvinner er biologisk forskjellig, og vi dermed ikke har samme utgangspunkt.

Noe jeg fremdeles personlig støtter, er at vi ja, (og hear me out) behandler kjønnene forskjellig. For om man tenker over det, er det faktisk det som er mest rettferdig. Vi kan ikke gi samme krav til gutter og jenter, slik som vi ikke kan gi samme krav til en katt og en hund. Vi er bygget forskjellig. Gutter er naturlig sterkere, og jenter er mer i kontakt med følelsene sine. Så lenge forskjellsbehandlingen ikke er nedtrykkende eller gir en av kjønnene en fordel over den andre.





Jeg syns fremdeles det er vakkert å se kjønnsrollene utspille seg når en mann åpner en dør for en kvinne, betaler for henne innimellom, bærer de tyngste varene og behandler henne som en prinsesse. Samtidig - om det hadde vært et tilfelle hvor det var omvent, hadde jeg syntes det var utrolig inspirerende, modig og moderne. Men samtidig har jeg ikke sett dette, fordi det naturligvis er sjeldent. Jeg personlig ville foretrukket det på den tradisjonelle måten, for jeg vet godt at jeg er bedre enn mannen på andre områder, og kan tilby tjenester, omsorg og vise kjærlighet på en måte som er naturlig for meg som kvinne. Men at det er folk som tenker annerledes på dette punktet, er fantastisk, og det har jeg masse respekt for.





Det at kvinner tjener mindre enn menn i samme stilling, er fullstendig idiotisk. At kvinner tjener mindre enn menn statistisk sett, er helt naturlig og henger igjen fra gammelt av. I Norge i dag er det heldigvis opp til hver enkelt. At mange kvinner velger kvinnedominerte yrker, som tjener mindre enn mannsdominerte yrker er jo opp til kvinnene selv. Det er flere kvinnelig sykepleiere enn mannlige, nettop fordi disse kvinnene har valgt dette selv. Så lenge kjønnene tjener likt, for likt arbeid er jeg fornøyd, og at ingen blir sett ned på for å være det ene eller andre. 


Hettegenser fra Junkyard (sponset) 

Det skal sies at det finnes et område i livet hvor jeg faktisk føler at det er kjipt å være kvinne. Og det er i mange sosiale situasjoner hvor jeg har politiske eller andre viktige samtaler med menn. Jeg føler ofte at menn veldig gladelig hører på hverandre, men at når en kvinne kommer med et innspill, blir det oversett eller ikke tatt like seriøst som om en mann skulle sagt akkurat det samme. Jeg tror det kan ha en sammenheng med at ikke bare mennene, men kvinnene selv annser seg selv, underbevisst, som det svakere kjønn, og dermed fremstår som det. Dette er noe jeg føler henger veldig igjen fra gammelt av, og jeg håper sterkt at i fremtiden, det skal komme naturlig for mennesker å fullstendig se over hvilket kjønn den andre, men også de selv har, i visse typer samtaler med hverandre. Noen som har opplevd det samme, eller en annen form for urettferdig behandling? Jeg gleder meg til å høre deres meninger om dette. Ta også hensyn til at jeg har tatt for meg feminisme i vesten og spesielt Norge. Det er sørgelig nok ekstremt mange land hvor kvinner blir undertrykt på måter vi ikke kan forestille oss, og hvor det virkelig trengs noen enorme doser feminisme. 

Ukens dokumentaranbefaling #2

Uff, denne uken var vanskelig å velge. Jeg har som vanlig sett altfor mange dokumentarer. Tre stk bare denne uken og det er tirsdag. Noen hjelp meg. Uansett, dagens anbefaling er en ganske ny dokumentar. Og selvom jeg skulle gjerne anbefalt Before The Flood av Leonardo Dicaprio fordi den var fantastisk, så tror jeg den har fått nok medieoppmerksomhet, og at de fleste har sett den. Hvis ikke, anbefales i hvertfall den og.

Denne uken vil jeg anbefale en dokumentar jeg nettop ble ferdig med som kalles Food Choices. Jeg får ofte spørsmål på om jeg er vegetarianer/veganer slik som jeg var en periode i fjor. Og svaret er dessverre nei. Ikke helt, men det er ikke så langt unna noend dager. La meg til noen vaner i veganerperioden jeg fortsatt har. Mange kvelder legger jeg meg og tenker at i dag spiste jeg faktisk helt vegansk. Men så kommer jeg på den ene sjokoladen jeg spiste siden jeg er sjokoladeavhengig </3 :( Og andre dager er det ikke bare sjokolade heller dessverre. 

Men etter denne dokumentaren ble jeg fullstendig mint på hvorfor dette er en viktig og virkelig fantastisk livvsstil. Jeg har sett så og si alle dokumentarer om veganisme. Cowspiracy for den positive effekten det har på miljøet, Earthlings på dyrevelferd og Food Matters på hva den gjør for kroppen vår. Denne dokumentaren tar nyydelig opp alle disse tre aspektene ved en plantebasert kost, og jeg mener de har samlet den absolutt mest verdifulle informasjonen her. Ikke like detaljert som i de tre andre dokumentarene jeg nevnte, men en veldig veldig fin samling av informasjon. Jeg kan ikke si noe annet enn bare se den. Enten du vet kjempelite om veganisme og tror at kjøtt, egg og melk er sunt, eller om du har mye informasjon om sannheten fra før. Kos dere!

Hvordan er dine holdninger til en slik livsstil, før og etter du har sett sånne dokumentarer?

La oss snakke om materialisme

Materalisme. Er vi dårlige personer fordi vi blir opphengt i skjønnhet, ting og mote, og bruker flere titusener av kroner på å se bra ut og eie ting? Samfunnet har jo formet oss sånn? Vi er rett og slett programmert til å bry oss om slikt. Status og annerkjennelse er et menneskelig behov. Det jo i menneskers natur å ville se best mulig ut, for en partner, og for seg selv. Sånn har det jo alltid vært. Tenk så forfengelig de var, for 5000 år siden i det gamle Egypt for eksempel. Et folk jeg beundrer mer enn noe annet opp gjennom historien. De var jo i tillegg til å være forfengelig, ekstremt opphengt i viten og vitenskap. Ingeniørkunst og astronomikunnskaper jeg har vanskelig for å begripe. Det har alltid fascinert meg, og en liten del av meg har alltid brukt det til å rettferdiggjøre min materialistiske oppførsel. At de var både vakre og hadde intelligens av en annen verden.



Problemet er jo det... At vi i velutviklede land, er plassert i en situasjon hvor vi lever velstående og i overflødig på bekostning av menneskers velferd og liv i utviklingsland. Dere har vel sett progammer med sweatshops? Likevel gleder vi oss over å kjøpe ny dongeribukse fra Bikbok. Vi burde absolutt endre kjøpevanene våre, uansett hvor mye folk hater å lese det. Og vi burde absolutt ha bærekraft og velferd i hodet vårt på en daglig basis. Samtidig kan vi såvidt kjøpe noe som helst uten at det går på bekostning av noen andre, så vi er i en vanskelig situasjon. Fra et objektivt synspunkt er jo vi verdens drittsekker. Parasitter som utnytter slaver til å tære på jordens ressurser for å lage meningsløse ting til oss. Likevel er det ikke vår feil, som ble født her. Oppfostret og programmert til å konsumere. Det er vondt å innse at at verden er så urettferdig. 

Materialisme er grobunn for misunnelse og egoisme.

Det kan gjøre oss til dårligere mennesker på mange måter. Studier linker mange eiendeler til lidelser som depresjon. Jeg tror at jo mindre vi eier, jo mer bryr vi oss om hverandre. At vi rett og slett fokuserer mer på varme og glede ovenfor andre. Det er klinkende klart å se om vi sammenligner den mentale helsen til mennesker i storbyer, med mennesker fra landsbygder eller den tredje verden. Vi er blitt dratt så langt vekk fra menneskets naturlige omgivelser, at vi helt har mistet bakkekontakt. Vi surrer omkring i tusenvis av inntrykk hver dag, og får sjeldent tid til å komme i kontakt med den beste delen av oss selv.



Jeg er ikke sikker, men jeg føler liksom at man kan bry seg om utseende sitt og eiendelene sine, samtidig som man har dypere verdier og viktigere interesser? Det handler jo om balanse? Det er vanskelig innimellom, for patetiske 18-år gamle meg å undertrykke mitt behov for materialistisk lykke. Reklame er in our face uansett hvor vi går, og forteller oss at vi trenger ditt og datt for å bli lykkelig og suksessfull. Slik har det vært siden vi ble født. Igjen, programmert til å konsumere. Og det kan absolutt være negativt, hvis det tar over livet vårt, noe som er lett for i Norge i 2016. For all del, jeg elsker å føler meg bra med meg selv, klærne mine, sminken min, hva enn det måtte være. Og det er naturlig. Men som et medmenneske, så føler jeg meg pliktig til å i det minste la tankenene mine streife bærekraft og velferd før jeg kjøper enten mat, klær, sminke og andre ting. Noe som resulterer i at jeg sjeldent handler, og rommet mitt er ganke simpelt. Jeg tror dette har spart meg for mange unødvendige og skadelige kjøp for kloden vår. I tillegg vil jeg at mesteparten av tiden min skal brukes til å oppsøke en mer ekte lykkefølelse. Det er jo tross alt filosofi, abstrakte tanker og samtaler som får meg til å føle noe dypere, viktigere og mer ekte.


Calvin Klein T-skjorte fra Junkyard (sponset)

Når jeg mottar sponsede klær, føler jeg alltid et stikk av dårlig samvittighet. Samtidig er jeg så heldig at jeg har muligheten til å heller bruke pengene mine på noe annet enn klær. Noe som er viktigere for meg. Selvom det er veldig mye mer arbeid bak det å få ting sponset enn mange tror, føler jeg meg likevel utrolig heldig. For jeg trives med hele bloggopplegget. Jeg elsker bloggen min. Ja, det er mye mails, misforståelser, deadlines, mas, prokrastinering, koder, linker, bilder, redigering osv. Men jeg erkjenner privelegiene mine, og jeg er evig takknemlig, ydmyk, stolt, skamfull og hardtarbeidene. Det er en mix av følelser jeg alltid kommer til å ha med meg.

Om vi skulle gått rundt og tenkt på hvor mye forferdeligheter det finnes, og tatt hensyn til det, til en hver tid, hadde vi blitt syke. Som fetteren min sa til meg, "hjernen vår har en limited amount of fucks to give. Og det vet hjernen. Vi kan ikke alltid tenke på alt og alle i verden. Da blir vi selv syke og ender opp på mentalsykehus." Jeg visste jo det egentlig, men det var likevel litt deilig å høre. Og jeg føler meg enda værre når jeg sier det. Jeg skulle gjerne reddet regnskogen, endet fattigdom, eliminert krig, fjernet korrupsjon, endret ruspolitikk og fikset problemene til alle som lider psykisk. Men jeg kan ikke. Vi må velge våre kamper. Velge vår måte å leve livet vårt på. Velge hva vi vil prioritere. Som mennesker er vi "dømt til å ta valg," for å sitere Sartre.



Så bottom line i dette innlegget - vi burde alltid strekke oss så langt vi kan for andre, før det tipper skalaen og går utover oss selv negativt. (Det er ofte lengre enn vi tror) Det syns jeg er et optimalt menneske, og noe alle kan gjøre uansett hvor mange ressurser de har. Mine sterkeste ressurser er kjøpemønsteret mitt, bloggen min, stemmen min og min villighet til å bruke dette for å uttrykke meg selv. For å hjelpe og inspirere andre, men også for min egen del. Jeg kommer aldri til å slutte å sette pris på privelegiene mine. Ytringsfriheten min. En mer befriende følelse er vanskelig å finne.

Hadde jeg stemt Clinton eller Trump?

Nå beveger jeg meg ut på dypt farvann her, for de aller fleste på min alder svarer som oftest Clinton på dette spørsmålet. "Hun er det minst dårlige valget av to dårlige valg," hører jeg stadig. Men jeg er uenig.

For det første skulle Clinton vært fengslet etter amerikansk lov, men hun kjøper seg ut av det. Og det er det største problemet med Clinton. Hun er ikke like synlig kjip som Trump, men hun er en snik. Korrpusjon og lobbyvirksomhet er to ord som dukker opp i hodet mitt når jeg hører navnet hennes. Hun endrer holdninger etter hvem som støtter henne, og har blant annet våpenindustrien i ryggen som dreper millioner av mennesker og tjener millioner av dollar hvert år. Slike mennesker i politikk er farlig. Den kyniske legeindustrien, matindustrien, og andre industrier som tar utallige liv... "Kjør på så lenge det skaper profitt til landet," er holdningen Clinton. Og det er lett å merke om du ser på taler av henne før og nå, og finner ut hvilke selskaper som støttet henne før og nå. Hun kan kjøpes for penger, og er kanskje tidenes falskeste og mest upålitelig politiker, med dollartegn i øynene. Dette er vel hovedsaken til at jeg ikke kunne levd med meg selv, eller tatt meg selv seriøst i det hele tatt, om jeg hadde stemt på Hillary Clinton.



I debatter fremmer Clinton saker som ligger nærmere den ideologien vi liker å tenke at Norge baserer politikken sin på. Økonomisk likhet, miljøproblemer, og andre saker som venstresiden er kjent for, men jeg kan love deg at det fortsatt blir samme gamle USA under Clinton, om ikke værre. Jeg kunne sagt positive ting om både Clinton og Trump. Gode ting de har gjort og sagt, men jeg syns ikke det veier opp for de dårlige handlingene deres når det er snakk om rollen som president over verdens mektigste land. Ikke i det hele tatt. Uansett er den triste realiteten at de gode løftene deres bare er ord, men de onde handlingene og korrupsjonen ser man resultater av hver dag.

 Amerikanere sitter på kontorene sine i USA og bruker droner til å slippe bomber i andre land, folkens. Hvordan tror dere det hadde blitt fremstilt om noen hadde gjort det med USA?



Så var det Trump. En jeg vil tro leserne mine er bedre kjent med. Rasistiske og mannsjåvenistiske kommentarer blir slengt vegg i mellom. Er bare søke å opp Donald Trump tweets, så ser dere hva jeg mener. Han minner meg om den kjipe, trangsynte onkelen som ler og kommer med spydige kommentarer i et middagsbesøk, når det kommer frem at du har blitt vegetarianer. Skjønner dere hva jeg mener? Dømmende, irriterende og klarer ikke å svare saklig på saklige spørsmål. Ikke minst at han har en skikkelig skummel, nasjonalistisk holdning som ligner ekstremt på retorikken som Hitler og andre sleipe ledere brukte/bruker. Han skaper nasjonalfølelse, samhold innad i landet, og en fiende utenfor nasjonen som han legger skylden på, for at ting går dårlig med USA. Dette får jo tilhengerne hans fyr og flamme, og de blir helt blind på hva som faktisk er fornuftig. Jeg trodde helt alvorlig det var en spøk i flere måneder, da jeg fikk vite at Trump stilte som presidentkandidat. Så ja, dette er kortfattet grunnen til at jeg ikke hadde stemt Trump heller.

Og det er en ting som irriterer meg grenseløst ved dette valget. Det er nesten humoristisk. Jeg klarer ikke å ta debattene eller konkurransen mellom disse to seriøst. Det rød laget mot det blå laget... typisk kjennetegn for underholdning? Det er penger det er snakk om her også vet dere. Og folk blir jo gal. Demokrater og republikanere med voldsomme konkurranseinstingt som står på hver sin side og roper drit til den andre.

Take a fucking step back and reflect, amerikanere. Jeg vet at dere hele tiden ser #yourvotecounts #govote #voteforhillary, (og sånn ca alle kjendiser sier "stem på Hillary") men hør her...



Vi glemmer en ting. Det går faktisk ann å stemme third party. Det er en myte at det bare er to valg, printet inn i hodet på folk av mediene. Og jeg tror ikke det kommer som noe sjokk for de som har fulgt meg en stund at dette er svaret mitt. Den eneste måten å endre retningen USA går i, er å stemme third party, som Jill Stien eller Gary Johnson. Tipper flesteparten av de som leser dette innlegget ikke har hørt om dem en gang. Og det er ikke så rart. Men om Third Party får 5% av stemmene, blir de et offesielt politisk parti som kan ha en sjanse i valget om 4 år. 

Hjertet mitt knuser ved tanken på bakmennene i USA og hvor mange liv de tar og ødelegger hver dag, og hadde det vært opp til meg hadde jeg sparket hele gjengen, avskaffet det nåværende sosioøkonomiske systemet og tenkt i helt nye baner. Men det er idealisten i meg som snakker. Jeg vet uansett at det er viktig for USA å prøve noe helt nytt, for akkurat nå er de verdens mest ondskapsfulle og ødeleggende land, og det går ikke bare utover amerikanerne selv. Derfor hadde jeg gitt min stemme til et third party, om jeg var amerikansk statsborger, eventuelt blitt politisk flyktning. Sist men ikke minst knuser hjertet mitt for Bernie Sanders og skjebnen hans i dette valget. 




* Les alltid andre innfalsvinkler på slike temaer, og aldri ta mine meninger som dine egne uten å gjøre research først.

Når du ikke kan stole på vitenskap engang

Kanskje det er et gen i oss mennesker som lengter etter noe mer. Har behov for noe mer. Enn det vi har fra før. Og det vi kan se rundt oss. Noe mer enn den konkrete, meningsløse verden. Siden mennesket begynte å tenke rasjonelt, har vi oppfunnet historier og myter om hvorfor uforklarelige ting er som de er. Istedenfor å bare la dem være? Døden, himmellegemer, naturen, det usanselige. Ting vi ikke har forstått, har vi alltid funnet opp våre egne historier på. Gjennom flere titusener av år. 



Men noe forandret seg bare de siste få hundre årene. Vitenskap. Kanskje etter vitenskapens gjennombrudd mistet vi denne magien hvor vi tror på noe større enn oss selv. Noe utenfor oss selv som vi kan stå i ærefrykt og fascinasjon over. Vitenskapen kom og sa: "sånn er det og dette er det som fins." Ikke noe hvorfor, ikke noe pyntet på. Bare den harde fakta, som bare ga oss tusen spørsmål til. Er det rart vi føler oss fortapt? Hva har vi nå å klamre oss fast til og finne trygghet i?

Kanskje det er derfor jeg valgte å bli i sengen hele dagen. Ikke møte den virkelige verden, men istedenfor ligge i sengen og se de to siste Harry Potter-filmene. Bli fortapt i en annen verden.



Har du noen gang tenkt på hvorfor science fiction og fantasy litteratur er blitt så populær de siste tiårene? Harry Potter, Game of Thrones, The Matrix, Ringenes Herre, alle med store fanbaser og tilhengere. Kanskje det er fordi vi lengter etter den magien og meningen, som har gått tapt i vår sekulariserte, moderne verden? Vi vil flykte litt bort fra virkeligheten. Bli fortapt i en overnaturlig verden og dekke behovet vårt for noe mer. Tilfredsstille lengselsgenet. I hvertfall for de ikke-religiøse, som det har blitt en mye større oppslutning av i de siste tiårene.

Mange av oss er kanskje ikke blitt mindre religiøse heller, men religiøs på en annen måte? Brutt ut av de store tradisjonelle religonene, og lagd vår egne personlige trosretninger med en mix av elementer fra forskjellige religioner og levemåter vi liker best. Det er i hvertfall der jeg må plassere meg selv. I gråsonen. Om det er av desperasjon og lengsel etter denne gamle magien og den tilrettelagte, trygge hverdagen mine forfedre levde i, vet jeg ikke.

Det er lite jeg har større kjærlighet for enn vitenskap. Men jeg kan ikke stole helt på den før den dagen fysikere begynner å forske på det ikke-fysiske. Utenfor våre 5 små, begrensede sanser som ikke engang ser en brøkdel av virkeligheten. Kanskje kan vi aldri stole helt på vitenskapen uansett. Om vi virkelig hadde visst alt, hva hadde vi da tenkt om all den kunnskapen vi har i dag?

Meg i det siste

Okei dønn evig tusen takk for så fine og betydningsfulle kommentarer jeg har fått av dere i det siste. Vet ikke om jeg har sagt det før, men det er noe som er skikkelig deilig med å se at likesinnede mennesker kommenterer bloggen min og bare sprer glede og fine ord. That's what it's all about. Derfor får jeg grisedårlig samvittighet når jeg ikke blogger ordentlig. Sorry, men dere vet den siste tiden har vært tøfff og det har vært mye mye som har skjedd og mye drit. Ikke med meg personlig, men med mennesker rundt meg. Og som jeg skrev i ukens tanke, så styrer på en måte dette litt hverdagen min da og belaster meg. Men det går faktisk mye bedre nå, og jeg kjenner jeg er på vei mot et bedre tankesett. Jeg er bare ganske dårlig som blogger for tiden, selvom jeg egentlig er full av inspirasjon og ting jeg vil blogge om. Men for det første kan jeg ikke huske sist jeg tok et bilde av meg selv. Har ikke sminket meg noe særlig i det siste, og har egentlig bare fokusert på "the real world" Men gee, jeg elsker bloggen min og jeg skal love dere gode tider fremover. Er så mye tanker og ting jeg vil dele med dere. Men akkurat nå kom jeg egentlig bare innom for å snakke med dere. Gi en lyd fra meg. Og ønske dere en deilig helg, med avslapping eller festligheter. Begge deler er sunt å unne seg innimellom.

Jeg har to innleveringer jeg må bli ferdig med nå før jeg får besøk av noen veninner jeg ikke har tilbringt tid med på en stund. Godeste Caroline, Victoria og kjæresten. Så det blir fint. Her er litt bilder fra VSCOen min i det siste. 




Wakie wakie

Tanker?

18 ting jeg har lært i mine 18 år på jorden

Tenkte å komme med et litt annereldes innlegg i dag. Det er litt lengre enn vanlig, så gi meg en holla i kommentarfeltet om du leste alt. Da blir jeg glad. Og si gjerne hvilket punkt du likte best. Hadde så masse tanker i dag, og måtte få de ut på en eller annen måte. Så da håper jeg at det finnes et par likesinnede mennesker der ute som kanskje føler seg litt mindre ensom av å lese mine ensomme tanker - om hva jeg har lært i mine 18 år på jorden.



1.Når du finner deg selv på samme side som majoriteten, er det på tide å stoppe opp og reflektere. 

2. Jo mer man lærer om verden og dens fysiske lover og eksistensialisme, jo mer innser man at man ikke vet. Ett besvart spørsmål gir tusen nye ubesvarte spørsmål og sånn fortsetter det pga menneskers begrensede sanser og tanker. Dette var det Sokrates og Platon som lærte meg <3

3. Livet er et spill med visse spilleregler, lagt opp til fordel for de mektigste og rikeste i verdens interesser. Vi har to valg, enten følge systemet og mønsteret deres og alltid være i mørket for hva som egentlig er virkeligheten, eller gjøre vårt beste for å bryte ut av dette tankemønsteret vi er programmert til å ha og finne ut hva livet egentlig handler om. 

4. Vær snill mot mennesker som ikke er snill. Det er de som trenger det mest. 



5. Å gjøre ting alene gjør underverker for selvtilliten.

6. Mange ting jeg ble lært av mamma, pappa og lærere da jeg var liten er feil. 

7. Jeg våknet opp for å så finne at resten av verden fortsatt sov - Leonardo da Vinci

8. Gang på gang opp gjennom historien viser det seg at majoriteten har feil (noe som er en stor trussel for demokratiet) og at minoritetene har rett. Flere århundrer senere finner vi ut at minoriteten hadde rett, selvom de ble drept for å ha meningene sine i sin tid. Sokrates, Abraham Lincoln, Gandhi... I dag ser vi jo på disse som helter. På samme måte kommer vi om hundre år, til å se tilbake på i dag og se at majoriteten er dum og at noen minoritetsgrupper har mye bedre tanker og idéer om hvordan vi burde leve.



9. Vi kan se mindre enn 1% av det elektromagnetiske spekteret og høre mindre enn 1% av det akustiske spekteret, og utenfor de menneskelige sansene våre ligger det dimensjoner av andre virkeligheter vi ikke kan sanse, men som vi som mennesker, likevel er i ett med, på samme måte som vi er i ett med den fysiske verden. Vi er alt, og alt er oss. Og på den måten lever vi for alltid.

10.Mange ulovlige "narkotiske stoffer" er ufattelig mye mindre farlig, mer naturlig og har kollosalt mange flere helsefordeler enn de lovlige pillene, som er avhengighetsskapende, menneskedrepende legemidler som blir skrevet ut på resept og flere millioner dør av i året. Se dokumentarene Reseptskurker og DMT The Spiritual Drug på Netflix, og les om LSD for å finne ut mer.

11. Sier dette altfor ofte, men meningen med livet er lykke. Ja, også kjærlighet, vennskap, kunnskap osv, men alt dette fører i bunn og grunn til lykke. Alle menneskers valg er basert på hva som gjør dem mest lykkelig, uansett. Problemet er at den ene prosenten, eller eliten i verden har lagt opp verdenssystemet til fordel for deres egen kunstige lykke basert på noe så uvirkelig som penger. Og som vi vet gjør ikke det oss lykkelig.



12. Grunnen til at folk gjør dumme/negative/ondskapsfulle ting er fordi de at når man har opplevd noe negativt i fortiden, aktiverer det noe i genene som gjør utslag gjennom negative handlinger senere i livet, og slik kan menneskelig oppførsel ofte forklares. 

13. Penger er det som driver menneskeheten i dag. Samtidig er ikke penger noe ekte, og det økonomiske systemet er det mest destruktive som noen sinne har fantes og kommer til å finnes på denne planeten.

14. De som klarer å se beyond skyggene og løgnene av deres kultur, vil aldri bli forstått, og i hvertfall ikke trodd på av majoriteten - Platon

15. Jo mindre som står i innholdsfortegnelsen, eller jo mindre ingredienser et produkt inneholder, jo bedre. Mat, skjønnhetsprodukter, vaskemidler, hårprodkter osv. Derfor - jo mer hudprodukter du bruker, jo dårligere hud får du. Dette er grunnen til at mandelolje > hudkrem for eksempel. Naturlig er det best med andre ord. Husk at et selskap som lager hudkremer ikke tjener penger om den hudkremen hadde kurert huden din etter et par bruk. Det er klart de forlenger problemene så du skal komme tilbake og kjøpe mer. 



16. The law of attraction er så virkelig som du får det. Det er litt som karma, bare det funker på alle aspekter i livet. Hvis du sier/tenker/føler/gjør noe positivt, vil det komme rett tilbake på deg. Og på denne måten kan man forme livet sitt som man vil og tilnærme seg de folkene, tingene eller livet man ønsker, når man sender ut positive tanker og energi om det. Funker på samme måte med negativititet tho, så vær forsiktig og bevisst over tankegangen din. 

17. Disse tankene som jeg har om verden i dag, min filosofi og min levemåte er påvirket av den kulturen som tilhører tidsperioden verden befinner seg i idag. Og slik er det med alle mennesker som noen gang har levd, lever og kommer til å leve på denne planeten. På den måten er vi aldri helt fri til å tenke våre egne tanker upåvirket av andre, med mindre vi klarer å løsrive oss fra den programmeringen som har skjedd siden vi ble født. Noe som ytterst få klarer.

18. Sannhet er sannhet selvom ingen tror på det og løgner er løgner selvom alle tror på det.

Lever vi i en negativ verden?

Processed with VSCO with f1 preset

Er det en ting, jeg ikke har skjønt siden jeg var veldig liten, er det hvorfor folk sitter så oppslukt i nyhetene. Spesielt voksne. Og hvordan de kobler helt ut, sitter med øyne store som tallerkner, fengslet i kveldens nyhetssending som viser en bombet landsby med sårede og døde barn. Jeg ville aldri se på det. At jeg sitter og glaner på det fra andre siden av verden gjør ikke noe som helst bedre. Tvert i mot. Jeg blir bare ufattelig knust og ødelagt i hjertet selv. Så blir det dårlig stemning i rommet i ca. 10 minutter før vi er tilbake til våre daglige rutiner. Det virker så sinnsykt feil av en eller annen grunn? Er det bedre å heller være lykkelig og uviten, enn opplyst og nedfor? Jeg vet ikke. Det er et spørsmål som ofte river i meg. 

Man begynner gjerne å lure... Lever vi i en negativ verden? Er menneskeheten bare et håpløst prosjekt med elendighet og urettferdighet? I dag vil jeg skrive litt om 1. hvordan tilstanden til verden faktisk er, og 2. hvordan du oppfatter verden selv. Og det som er viktig å forstå da, er at perspektivet vi har på verden, er det som former virkelighetsforståelsen vår. Og den andre tingen vi må ta hensyn til, er at grunnen til at vi tenker på verden som et negativt sted, er fordi vi er blitt programmert til å gjøre det. Når vi ser i nyhetene, hører på radioen, eller leser i avisen, må vi huske at vi hører det store selskaper vil at vi skal høre. Og dette har jeg snakket om før - hovedprioriteten deres, som alle andre, er å tjene penger.

Nyhetsselskaper viser akkurat det som er mest lønnsomt å vise. Og de har en grunn for å vise deg akkurat det de gjør. Det vi ikke tenker over, er at det skjer gode ting hele tiden. Men det virker ikke like reelt og virkelig for oss, fordi vi ikke ser det. Vi har kommet til tankesett hvor vi liker å se ting som vi håper ikke skjer oss. Som om vi ikke klarer å ta blikket vekk fra et bilkrasj, fordi det gjør så stort inntrykk. Vi bryr oss veldig om negative ting. Og det har nyhetsselskapene skjønt. Men verden er ikke et negativt sted. Verden er heller ikke et positivt sted. Det går ikke an å ta alle dyr og alle mennesker med forskjellige liv, filosofier, politiske meninger og virkelighetsoppfattninger og katigorisere alt som bra eller dårlig. Som jeg skrev, handler det om ditt perspektiv på livet som former din virkelighet og nettop din verden som positiv eller negativ, når den egentlig er en mix av begge eller ingen av delene. 

Processed with VSCO with f1 preset

Jeg har opplevd følelser og tanker som får meg til å tenke at verden er et absolutt nydelig sted. Alt fra det perfekte maskineriet som er kroppen min, til kjemiske forbindelser i hjernen som får meg til å føle kjærlighet. Kjærlighet for andre, meg selv, kunnskap, og eksistensen. Dette er følelser som hvem som helst kan føle. Hver dag, på veldig mange områder blir faktisk verden et bedre sted. Det er mindre fattigdom enn noensinne, færre folk dør i krig enn noensinne, det er lavere dødsrate for spedbarn enn noensinne, flere og flere vaksiner beskytter oss mot sykdommer vi hadde dødd av for bare hundre år siden. Flere folk lever i demokratiske land enn før - som betyr at flere stemmer blir hørt. Frihet er ufattelig mye større enn den har vært noensinne. I dag kan mange flere land enn før ha frie innbyggere som kan reise fritt over landegrenser, kjøpe hva de vil og oppleve det de har lyst til. Mange mennesker har tilgang til internett, hvor vi igjen har tilgang til informasjon, som opplyser og vekker oss. Mange ganger tenker jeg så utrolig uviten og blind jeg hadde vært uten tilgang internett. 

Processed with VSCO with f2 preset

Jeg er veldig klar over at det finnes negativ statistikk jeg kunne snakket om også. Miljøgasser, flyktninger, krig, regnskog. Men husk at det finnes mennesker som stadig jobber hardt for dette også. Så jeg valgte å fokusere på det positive i dag, siden det ellers er en ganske grå dag og jeg ligger inne med halsbetennelse. Men jeg har tak over hodet, og penicillinkur i blodet, så jeg klager ikke. 

Ikke bli for nedfor av det du ser rundt deg. Oppsøk også positivitet og fremgang. Verden er bedre i dag enn den var i går, og verden blir bedre i morgen enn den er i dag. Det vil si at det finnes et uendelig stort forbedringspotensial. Mennesker er mennesker, og det ligger i vår natur å finne nye og bedre måter å gjøre ting på. Og bare det i seg selv er jo fantastisk, og burde gi oss et mer optimistisk syn på denne korte, men samtidig lange tilværelsen på jorden. Når det er sagt, ha en fin tirsdag, så snakkes vi snart.

Lookbook for summer/fall 2016

Heisann på dere! Da har jeg satt sammen en lookbook faktisk. Denne var veldig tidskrevende, men også utrolig gøy å sette sammen og redigere. Så jeg håper virkelig dere liker den og får litt kles-inspo til siste delen av sommeren og høsten som er rett rundt hjørne. Linkene til klærne jeg fant vil være rett under videoen!

Look 1:
Jakke fra Romwe her
Calvin Klein T-skjorte fra Junkyard her
Bukse fra Junkyard
Belte fra Mango
Sko fra Nike

Look 2:
Holsweiler poncho fra Retro
T-skjorte fra Comfort
Bukse fra Gina Tricot
Chocker fra Shein her
Sko - Clarks
Solbriller - Shein
Klokke - Marc Jacobs

Look 3:
Jakke fra Primark
Topp fra Zara
Elevenparis bukse fra Junkyard
Choker fra Shein
Sko fra Junkyard her (eelsker disse, og de er på tilbud nå!)

Look 4:
Topp fra Mango
Bukse fra Junkyard her
Birkenstock fra Junkyard her
Ancuff fra Paul Hewitt her
Klokke fra Komono

"You wanna be black so bad"

Okei, nå er jeg sint. Jeg kan ikke fatte at dette skjer i 2016, men cultural appropriation er faktisk en greie nå. Cultural appropriation handler om at noen syns det er respektløst og rasistisk at folk blir inspirert og bruker innslag av minoritetsgruppers kulturelle stil. Første gang jeg var vitne til dette, var når Annijor måtte beklage seg for å ha brukt indianer-hodepynt. Fordi dette tydeligvis er respektløst, og folk kan bli fornærmet. I begynnelsen skjønte jeg ikke greien. Jeg visste ikke at det gikk an å bli fornærmet for noe sånt? Om jeg hadde vært en minoritetsgruppe og noen fra majoritetsgruppen hadde gjort noe lignende, hadde jeg reagert på samme måte som når jeg hører Norge blir nevnt i en amerikansk serie, altså jævlig hyped. Så jeg leste jeg meg ordentlig opp på det da, og syns fortsatt det er like unødvendig og ikke minst trist...

Vi lever i det 21. århundre. Vi kommer fra forskjellige steder med forskjellig historie, og bringer med oss forskjellige kulturer over landegrenser hver dag. Ikke minst deler vi innslag av kulturene våre på sosiale medier for hele verden. At vi da har mulighet til å adoptere diverse kulturistiske innslag av hverandre er vakkert og det viser at vi beundrer hverandre. Kulturene våre blandes mer og mer ut til èn stor folkegruppe som lever sammen på en planet. Vi er ikke like adskilt som vi en gang var. Vi er verdensborgere. Om du mener kulturen din skal bevares uforstyrret i ditt eget land og ingen fra andre steder får lov å gjøre noe som stammer fra din kultur, vær så snill tenk på hva som er til fordel for alle og ikke bare egoet ditt. Et samfunn med mange forskjellige kulturer gir kunnskap -  noe som igjen fører til mindre fremmedfrykt og konflikter, og mer fred. Er det ikke det du egentlig vil?

Image and video hosting by TinyPic
Dette bildet fikk jeg hets for fordi jeg "stjal andre folks kultur" og "you wanna be black so bad." I tillegg burde jeg visst gitt credit til den afroamerikanske kulturen for å ha cornrows... Jeg har sett mye verre tilfeller enn dette, og det er plutselig blitt skikkelig populært å kalle hvite for rasister fordi de henter inspirasjon fra afroamerikansk kultur når det gjelder hår, hud og skjønnhet. Men det er jo fullstendig selvmotsigende? Betyr ikke bare det at vi syns kulturen deres er fin? Det er det samme som om asiatere skulle blitt fornærmet om vi spiste med spisepinner. Like meningsløst og konfliktsøkende.

Globalisering er nøkkelordet her, folkens. Globalisering, forståelse og likeverd er ord som burde bli satt mer i fokus enn segrering, historie og cultural appropriation. La hvite jenter ta rastafletter på lik linje som at afroamerikanere kan farge håret sitt platinablondt. Denne diversiteten og variasjonen skal settes pris på og omfavnes, ikke bli tatt som en fornærmelse. For det i seg selv er rastistisk, i ordets rette forstand. Da er det jo nemlig du som mener det er forskjell på folk, og forskjell på hva vi har lov til å gjøre, og hvordan vi har lov å se ut. Tenk at noe så simpelt som stil, kan skape så mye hat. Jeg trodde virkelig vi var komt lengre enn dette, men det ser ut til at vi har en god del igjen og gå. 

Tror jeg på gud? Og hva betyr tatoveringen min?

Det er to spørsmål jeg har fått en del ganger på bloggen, og jeg har aldri svart sånn ordentlig på noen av dem tror jeg. Det tenkte jeg å gjøre nå. Svaret tho, er ikke så enkelt, men de går faktisk litt hånd i hånd. Først og fremst - tror jeg at det sitter en allmektig skapning i himmelen og dømmer det vi gjør. At han følger med på om jeg gjør rett eller galt, og om jeg ber om tilgivelse for mine synder? - Som i menneskeskapte religiøse guder... Nei, jeg tror ikke på en slik Gud.

Det er morsomt, for når jeg var yngre, det vil si barneskolen, når vi fikk besøk av presten rundt juletider, gikk i kirken og fikk høre bibelhistorier, da tenkte jeg aldri mye over det. Jeg kan huske tegninger jeg lagde av forskjellige bibelhendelser i klasserommet og tenkte at dette faktisk hadde skjedd. Det var ingen som sa til oss at disse historiene ikke var sann. I senere tid, har jeg jo erfart at så og si alle bibelhistorier rett og slett er kopier og omskrivninger av tidligere nedskrevne historier av blant annet grekere og egyptere lenge før Jesus ble født. Historier som symbolsk skulle forklare forskjellige naturfenomener. Disse historiene har blitt kopiert av senere religioner og fått en ny betydning. Dette, i tillegg til mange andre hull religioner har, er grunnen til at det ikke er naturlig for meg å følge en religion eller tro på en religiøs Gud, selvom jeg egentlig har blitt opplært til det. 

Likevel - Jeg tror på gud, men ikke på en religiøs måte som mange tenker når noen sier at de tror på Gud. Jeg liker ikke å bruke ordet Gud en gang, fordi det kan bli så lett misforstått, men hvis man tenker på Gud=Universet, så ja. Jeg tror at det er en gjennomtrengende kraft som er i alt i kosmos. Skaperverket, oss mennesker, planter, stjerner. Jeg tror alt er en del av Gud. Og at Gud er i alt som finnes.

Og til alle som spør hva tatoveringen på armen min betyr, er det nettopp dette den representerer. Tatoveringen er et flere tusen år gammelt symbol for verdenssjelen, og det er på en måte en spirituell kraft man gjerne prøver å bli forenet med gjennom å bare leve, nyte og la livet flyte gjennom denne midlertidige stunden på jorden. Symbolet kalles også Om eller Aom for dere som vil lese mer om det. Mitt er ganske pyntet på, og jeg syns det er såå vakkert, og så dypt, og jeg elsker hva den betyr, selvom det kan være vrient å forklare til en som spør på fest, haha. Men den representerer i hvertfall min oppfatning av verden på et dypere nivå, og min "Gud" eller kraft, som er i alt som finnes.

Processed with VSCO with b2 preset

Uansett, jeg håper dere forstod litt mer av min tro, og selvfølgelig tatoveringen. Selvom jeg sier jeg ikke tror på en religiøs gud, betyr ikke det at jeg har noe som helst negativt syn på dem som gjør det. Jeg syns det er fint uansett hva folk tror på så lenge det gjør dem lykkelig, og gjør dem til bedre personer. Og det tror jeg absolutt man kan ved hjelp av alle de tusen forskjellige religionene og trosretningene som finnes. 

2am thoughts

Jeg har et hat-elsk forhold til menneskeheten. Vi er noe av det mest mystiske og interessante jeg vet om, men samtidig er vi også fullstendig håpløs og kaotisk. Det at hvert menneske er så forskjellige fra hverandre som de er, er både en curse og en blessing. Forskjellene kan utfylle hverandre, være så vakre og komplekse, men samtidig skape så ufattelig mye konflikter og hat. En av de viktigste verdiene jeg mener man kan ha i livet, er å ha et åpent sinn. Være mottakelig for alt som er annerledes, se og lære. Min væremåte er ikke den beste, min kultur er ikke den beste, mamma og pappa har ikke alltid rett, og jeg har ikke alltid rett. Hver eneste person er formet på en helt unik måte av sine omgivelser, på godt og vondt. Og vi kommer aldri til å forstå hverandre 100%, men vi kan prøve så godt vi kan.

Processed with VSCO with f1 preset

Jeg har for en stund siden sluttet å tenke på mordere, voldtekstmenn og mishandlere med hat. Jeg hater dem ikke. Jeg kaller dem ikke jævler, psykopater og jeg viser ingen sinne når folk snakker om folk som gjør forferdelige ting. Jeg syns ikke det er uforståelig at Breivik gjorde det han gjorde. Jeg syns ikke det er rart at terrorister sprenger seg selv, eller dreper andre. Det er ikke rart i det hele tatt. For jeg skal si deg en ting: om du hadde vært i deres sko, om du hadde levd deres liv, så kan jeg si deg at du også hadde drept, voldtatt, sprengt eller mishandlet du også. Vi trenger ikke å vite hva som har skjedd med disse menneskene en gang, men ut i fra handlingene deres, forstår vi at det så klart finnes grunner som ligger ufattelig mye dypere enn vi kan skjønne. Om det er trist at sånne ting skjer, åh så jævlig. Det er ingenting som gjør meg mer lei meg enn mennesker som gjør vondt mot andre mennesker, men det beste man kan gjøre for seg selv og andre, er rett og slett å forstå og vite at det er en grunn. 

Mennesker er ufattelig spesielle skapninger. Påvirkningen fra omgivelsene våre har så og si all betydning når det skal forme deg til den personen du blir. Jeg vil at alle skal vite en ting eller to om epigenetikk. I korte trekk, går det ut på at omgivelsene styrer hvilke gener som skrus av og på, helt fra du er et foster. Jeg syns det er så interessant jeg - hvordan for eksempel mat, fysisk aktivitet, stress og ikke minst kjærlighet faktisk kan aktivisere visse gener. Det er derfor gravide ikke burde stresse, sulte eller andre negative ting. Barnet husker det naturligvis ikke, men det endrer likevel genene. Og det kan gå ut over både fysiske og mentale ting. Minner fester seg ikke til hjernen før du er rundt 2 1/2. Men alt du opplever før (og forsåvidt etter) dette legger seg i underbevisstheten, og aktviserer visse gener. Det er utrolig hvor mye dette har å si for et liv. Et mishandlet barn utvikler gjerne gener for å bli voldelig, og ender opp med å mishandle barn selv. Disse egenskapene er ikke tilfeldig eller medfødt, som mange konkluderer med når de snakker om psykisk syke mennesker... Men det funker ikke sånn. All oppførsel har en årsak. Den må forstås, og hjelpes om mulig. 

Processed with VSCO with f1 preset

Processed with VSCO with f1 preset

Det er litt trist å tenke på egentlig. At det skal ha så mye å si. Og at vi selv ikke har så mye valg når det gjelder vårt eget liv. Vi kan enten være heldig eller uheldig. Det trenger ikke å bare være ekstreme ting heller. Også de lille tingene i livet former deg. Jeg merker små personlighetstrekk med meg selv, som jeg forstår etter en del refleksjon, stammer fra observasjoner jeg har gjort av oppførselen til foreldrene mine i underbevisstheten, eller en hendelse jeg har gått gjennom i senere tid. Jeg blir liksom aldri helt den samme på noen områder. Akkurat som om man lærer seg ting uten å være klar over det, enten man vil det eller ikke.

Bare husk at neste gang du dømmer noen, enten det er en terrorist på nyhetene eller den altfor stille jenten i klassen. De har sine grunner. De er formet til den de er i dag, akkurat som du er formet til den du er. Tidsånd er også et nøkkelord i denne sammenhengen. Det handler om at menneskers væremåte og virkelighetsoppfattelse er basert på hvilken tidsalder de lever i. At mørkhudede var slaver for 150 år siden, var en selvfølge. At dyr ikke hadde følelser, var blandt mange også selvsagt. I dag vet vi bedre. Men vi vet faen ikke best. Om bare 30 år kommer mennesker til å se tilbake på ting vi gjør i dag, og le, eller grøsse, eller bli forbanna. Men da må de også tenke - at vi hadde våre grunner for å gjøre som vi gjorde vi også. Alt vi kan gjøre er å gjøre vårt beste.

Vi hørte skudd

Siden vi ankom Spania har det vært så mye som fire skyteepisoder i verden som har dukket opp i nyhetene. Det er rart hvordan man alltid husker nøyaktig hvor man var og settingen når man mottar sånne nyheter. Nå er det over 5 år siden 22. juli. Detaljene av hotellrommet i Polen og lille Norge på tven er brent fast i minnet. Man blir på en måte vekket opp av sin daglige likegyldighet med en forferdelig alarm, og en plutselig urolig og kald følelse av håpløshet sprer seg i magen. Det føles så ufattelig shallow og urettferdig å sitte "trygg" og elsket på en restaurant i Spania når hundrevis av menneskers liv blir snudd på hodet bare i nabolandet, Frankrike. Akkurat som om jeg skammer meg over noe? Men samtidig, hva skal man gjøre?

I går da vi var på vei hjem etter middagen, gikk vi langs strandpromenaden da vi plutselig hørte et smell bak oss. Det gikk et skudd av en kald og svimmel strøm gjennom kroppen min, og jeg måtte snu meg og forsikre meg om at det ikke var et våpen jeg hadde hørt. Det var fyrverkeri, men det faktum at det ikke var min første tanke, og at Caroline tenkte nøyaktig det samme, er så feil. 



Jeg ber til alt som er av høyere makter om at vi en dag skal finne en løsning på problemene rundt om i verden som ender i terroraksjoner. Men opp til nå og for alltid, er jeg en firm believer på at meningen med livet er å være lykkelig. Uansett hva det måtte være som gjør deg lykkelig, så tror jeg det er felles og grunnleggende at vi tar godt vare på hverandre, setter pris på oss selv, alle rundt oss og lever i øyeblikket. Selv når ting føles fortapt, klamr deg fast til hver minste, lille, fine ting. Menneskehjernen er det mest komplekse vidunderet på jord, bruk den for det den er verdt. Vi er alle bare øyeblikk som en gang, som alt annet, tar slutt. 

The beach through my iPhone









Fake it til' you make it

Hvor mange ganger har ikke du sett personer som ikke akkurat blir regnet som samfunnets "perfekt" utseendemessig, men har den sykeste utstrålingen og selvtilliten som skinner over alle feilene deres og gjør dem helt utrolig vakker? Dere aner ikke hvor høyt jeg har ønsket naturlig vakkert hår, tynnere legger, smalere rygg, å være mer utadvent, å være god i matte, å være høyere. For å nevne noe. Disse tingene er nå ikke like viktig for meg lengre, rett og slett fordi jeg er mye mer glad i de delene av meg selv. Tingen er at særpreg er jo det som gjør meg til det individet jeg er. Og noe jeg har innsett i det siste er hvor utrolig deilig det er å ta en kompleks jeg har og bare "own it." Dønn late som om jeg er stolt av det helt til jeg faktisk blir stolt av det på ekte. Fake it til' you make it. Selvtillitt er en muskel som du må trene hver dag, og fremgang i mental helse føles så jævlig fantastisk. Hjernen din er nøkkelen til alt du ønsker. Husk det.

Man kan alltid ha dårlige perioder eller dårlige dager. Jeg skal si dere at store deler av våren i år har jeg vært så forferdelig misfornøyd med meg selv at jeg til og med har endt opp med å droppe sosiale sammenkomster fordi jeg var så ukomfortabel i min egen kropp. Jeg klarte ikke å se en eneste fin eller positiv ting med meg selv, og følte meg rett og slett lite verdt og lite spesiell. Men den holdningen der dere, den er giftig. Alt ligger i tankene. Du kan seriøst skape din egen fine verden, eller din egen stygge verden i hodet ditt. Forskjellen på hvordan jeg følte meg da og hvordan jeg føler meg nå, er så stor. Jeg er fin, jeg er annerledes, jeg er lykkelig, jeg er viktig, jeg kan oppnå hva som helst, og jeg vil ta vare på hver minste del av meg selv fordi jeg er en bomb ass bitch who dont need no one. 

Jeg har alltid ment at du kan gjøre absolutt hva som helst i hele verden, så lenge det ikke påvirker noen andre negativt. Derfor, om du vil ta en boob job, butt lift eller botox, why the hell not? Går an å elske seg selv og samtidig kjøpe litt fyldigere lepper. Vi er mennesker og vi bryr oss om utseende. Det er greit. Så at andre blir direkte sur eller mener det er feil at andre fikser på seg... Mind your own buisiness. Om du ikke vil, ikke gjør det. Å være spydig om det, er egentlig bare å sette seg selv i et dårlig lys. Og ja, dette er viktig - Folk som sier noe stygt eller negativt om andre, blir umiddelbart styggere selv. Unnskyld, men det er sant. Å baksnakke går kun negativt ut over baksnakkeren selv. Jeg vil i hvertfall ikke være rundt sånne mennesker. Jeg vil være rundt mennesker som "eier" feilene sine, og snakker andre opp. For det er seriøst ingenting mer attraktivt enn det.



Du er viktig. Du, kroppen din og hodet ditt er det viktigste i livet ditt. Du er din egen hovedprioritet. Hele deg -  skal du leve med for resten av livet. Og det er ingenting som føles bedre enn å trives med det faktum. Kjærlighet for deg selv kommer før alt. Først når du elsker og tror på deg selv, kan resten av livet ditt falle på plass. Du kan komplimentere og beundre folk som er smartere, finere og mer populær enn deg, fordi du ikke ser på dem som en trussel. Den sikre, selvstendige og uavhengige holdningen i et menneske, syns jeg er mer beundringsverdig og verdifull enn stram mage og sprettrumpe.

- He offered her the world. She said she had her own.

Det er ikke sånn det skal være

Jeg hadde tenkt til å la dette være "ukens tanke" i "uken som gikk-innlegget" Men så innså jeg at teksten ble altfor lang, så da får det komme i eget innlegg, hahah. For noe som interesserer meg veldig, og jeg stadig tenker på er samfunnsøkonomi. Jeg syns virkelig det er skummelt og fengslende å snakke om stormakter og forskjellige måter å organisere et samfunn på ut i fra penger. Jeg har funnet ut av at jeg rett og slett ikke liker noen form for organisering av økonomi. Markedsøkonomi, planøkonomi, blandingsøkonomi... Uansett hva vi gjør kommer jeg til den frustrerende, jævlige konklusjonen om at jo bedre økonomi de vestlige landene får, jo verre blir det for alt annet.



Det er kvalmende å tenke på hva store og små bedrifter gjør som går utover miljøet. En kompis fortalte meg at på slutten av dagen kaster arbeidsplassen hans rundt 30 brød + boller og andre bakverk. Om det er i en bulk i en brusboks, er den boss. Hvorfor ikke bare gi dem til de ansatte? Nei, fordi om de gjør det, kommer jo ikke de ansatte til å kjøpe egne brød, og butikker og selskap tjener mindre penger. Så da er det bedre å kaste ressursene rett ut av vinduet, for det er nemlig mest lønnsomt i lengden. Og dette er bare en bagatell i forhold til mye annet. Lønnsomhet... Det er virkelig verdens. største. hovedprioritet. noen. sinne. Faen altså, vi blir jo dradd inn i det alle sammen. Jeg vil jo også være søkkrik, og at økonomien til landet mitt skal blomstre som bare det. Men det er jo verdens mest egoistiske (men også naturlige) tanke. 

Likevel, vi som enkeltpersoner er langt i fra så ekstreme som stormaktene. Så lenge ting er økonomisk lønnsomt for dem, spiller det ingen rolle hvem de tråkker på tærene. Kutt gjerne fortere ned lungene og legesenteret til planeten vår AKA regnskogen, la folk sulte selvom vi har muligheten til å mette alle, ødelegg den fine balansen atmosfæren vår har spesialdesignet til mennesker for at vi skal leve i den. Bare ødelegg hele jævla planeten og la mesteparten lide. Så lenge vi fremmer økonomisk vekst for oss selv, er det det som betyr noe...



Vi så en dokumentar på skolen hvor de intervjuet tidligere ekstremister og terrorister. En av dem sa at hans største drøm var å se det amerikanske imperiet falle. Min umiddelbare tanke var "feel you," for en større ødelegger og egoist finnes det faen ikke. Når jeg tenker USA og økonomi, får jeg så mange negative relasjoner at jeg kunne slått noe. Den utspekulerte og detaljterte strategien de har for å tjene penger er så innmarig kvalmende på så mange nivåer at jeg ikke kan nevne 1% engang. Kutt ned regnskogen - plant fôr til dyr som skal bli dårlig mat - folk blir syke - legeindustrien tjener penger - god økonomi. Er nesten komisk å sammenligne statistikk på antall syke, med statistikk på inntekt fra legeindustrien i USA. Jo, sykere folk er, jo rikere blir de. Selvfølgelig legger de opp til det med sykdomsfremkallende midler i mat og drikke. Jo mer drit de slipper ut i havene, i luften, utryddelse av dyrearter, jo mer de dreper og kriger i andre land, jo bedre går det med økonomien. (Er det rart det finnes terrorister da? vgiuwenbqpvwnp nei.) Amerikanske soldater er jo helter...? Hurra de dreper folk. De sitter på kontorene sine i frihetens land og styrer droner som slipper bomber over østen, så går de hjem og spiser middag med familien sin etter "lang dag" på jobb.

Ser ikke folk at vi er fortapt uansett, når vi fortsetter som dette? Spør du meg, idealisten som jeg er, mener jeg at vi bør avskaffe det økonomiske systemet fullstendig og skaffe oss nye verdier som velferd og bærekraft; Hvor folk jobber for samfunnet rett og slett fordi de vet det gagner dem selv, andre mennesker og sine etterkommere. Er ikke det god nok lønn i seg selv? Jeg snakker ikke om en perfekt verden uten feil. Jeg snakker bare om en mye, mye bedre verden. En omstrukturert verden. Vi har teknologien, vi har kunnskapen, men vi GJØR det ikke. Fordi det ikke er lønnsomt. Men hva skal vi egentlig med penger når vi har disponible ressurser? Er jo bare å bruke ressursene. Penger er tall på datamaskiner. Det er ikke ekte. Det er oppspinn. Og likevel er vi psykelig betatt. Vårt veldig reelle behov for lønnsomhet er det samme som narkomaner som er avhengig av stoff - de vet det ødelegger dem, men de vil bare ha mer mer mer. 

Sorry hvis dette innlegget var litt rotete, men jeg måtte bare få ut noen midnight thoughts. Jeg blir så lei meg og oppgitt over verden av og til at jeg bare vil skrike.

Upostet antrekk

Hei, dere! Dagene går som vanlig til matematikkøving, noe som er litt trist ettersom været har blitt nyyyydelig i Bergen + at jeg suger. Gjør nå feil på alle oppgavene jeg øver på i hvertfall :))) I dag øvde Solfrid og jeg sammen, og i morgen og på torsdag skal være studiedager på skolen, så de skal jeg bruke effektivt. I tillegg må jeg vel kanskje begynne å lese gjennom boken. Guud så kjedelig med eksamensprat. Gleder meg uendelig til sommeren nå, for den er egentlig helt planlagt og det bliiir så kjekt. Åh, nå drømmer jeg meg vekk. Må tilbake til boken, men tenkte i hvertfall å dele med dere et upostet antrekk.








Holsteiner poncho fra Retro
Genser fra Shein her (sponset)
Bukse fra Shein her (sponset)
Veske fra Accessorize
Sko fra Mango

World Recycle Week

/ Reklame

Forrige uke da jeg var innom en H&M så jeg en plakat som straks fanget oppmerksomheten min. World Rycyle Week! World Recycle Week varer fra 18. april til 24. april, som vil si denne uken. Det går ut på at du kan ta med deg brukte klær og gi dem i kassen på H&M, slik at de kan bli resirkulert. Dette passet meg midt i blinken da jeg hadde en haug med klær liggende fra da jeg ryddet gjennom skapet mitt for noen måneder siden. Jeg har liksom ikke helt visst om jeg skulle gi alt til Fretex eller selge. Å kaste har for meg blitt uaktuelt da jeg lever så miljøbevisst som jeg kan i hverdagen. 

De som følger meg på snapchat (leandra86) så den solide søppelsekken jeg (og pappa) dro med til H&M i går, og jeg tror det blir et nytt last i dag! Jeg elsker at H&M og egentlig bare andre kjeder og bedrifter generelt får et større fokus på miljø for tiden. Det har vært viktig for meg helt siden jeg var liten. En ødelagt verden, søppel overalt, forurensing og verdens undergang var mine største mareritt da jeg var yngre, og det kunne seriøst få meg på gråten flere ganger i uken før jeg skulle legge meg. Så slike tiltak som dette vil jeg så klart være en del av, og spre videre.

Resirkulering av èn t-skjorte sparer 2100 liter vann... Så bare tenk hvor mye world rycycle week kan gjøre for miljøet. Det varmer hjertet mitt. Og om ikke det er motivasjon nok, får dere i tillegg 10% avslag på deres neste kjøp om dere leverer inn klær denne uken. Det kan gjøres i alle H&M-butikker i landet!

Hva syns dere om kampanjen? Har dere noen brukte klær dere kunne tenke dere å levere? 

Stolt eller flau over å være nordmann?

Jeg bor i Norge - verdens rikeste land. Jeg er en av de hundretusende såkalte oljebarna. Oljebarna... hah, bra ord for å beskrive oss egentlig. En liiiten brøkdel av de menneskene med best utgangspunkt i hele verden. Vi liker å tenke at vi er best tror jeg. God i vintersport, god økonomi, flink med politikk, fine jenter, solidariske, nasjonalromantiske, friluftsmennesker, bunader, flott kongefamilie, nydelig natur, olje, dyre klær, god oppdragelse, velferdstat. Dette stemmer jo, gjør det ikke? Hvis vi snakker litt generelt? Vi løsrev oss fra Danmark og Sverige. Vi reiste landet fra askene etter 2. verdenskrig, sammen. Vi fant en jævla gullgruve i Nordsjøen i 1969. Vi er vikinger. Vi er hardtarbeidende. Vi er stolt. Vi har da all grunn til å være patriotisk ovenfor det lille, idylliske, vellykkede landet vårt?

Men av og til... klarer jeg ikke å la vær å bli flau over meg selv. Og jeg får så dårlig samvittighet. Så innmari dårlig samvittighet at tårene til slutt gir meg hovne øyner. Jeg får høre det samme hver gang jeg bryter sammen. "Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha det bra. Det hjelper ikke for noe." Nei, det hjelper ikke. Men skal jeg ikke ha dårlig samvittighet for at grunnen til at jeg har det så bra, er på bekostning av noen andre? At for at jeg skal gå med klærne mine, må de bli produsert av underbetalte, sultne barnearbeidere? Eller at sminken jeg har på meg har forårsaket lidelse og grusomhet mot uskyldige dyr? Eller at de kiloene med mat jeg kaster i året hadde noen solgt datteren sin for å få tak i. Om jeg bare hadde kjøpt mindre... For det er det problemet går ut på; Bruk-og kastsamfunnet. Det kan være kvalmende å tenke på. Herregud, jeg er selv en del av det, som alle andre. Jeg er en 17-år gammel jente, frelst av sosiale medier, venner og en million ting jeg vil og kan bruke penger på. Stolt? Hva har jeg å være stolt for? Flau? Ja, egentlig. 

Processed with VSCOcam with c1 preset

Jeg personlig tror ikke at vi er for mange mennesker på jorden, eller at vi kommer til å bli det. Jeg vet at det er nok ressurser til alle, men ikke når land som f.eks Norge fråtser og bruker og kaster og bruker og kaster. Nesten 3 jordkloder hadde vi trengt om alle skulle levd som oss. Vi må gjøre noe da. Jeg vet at verden er urettferdig, og at det alltid kommer til å være sånn. Men fysøren så mange forbedringer vi har gjort opp gjennom historien. På lik linje som jeg ser på europeere i middeladeren og deres levemåte som fullstendig latterlig... Og at jeg ikke kan forstå meg på at de utførte lobotomi i Norge på 70-tallet; Slik kommer de fremtidige generasjonene til å tenke om mange ting vi gjør i dag. Er ikke det litt rart å tenke på? Vanskelig å si hva, men vi er ikke feilfri enda. Det finnes alltid små (og store) ting vi kan gjøre for å gjøre verden til et litt bedre sted. Ikke bruk og kast. Selvrefleksjon og et lavere forbruk har aldri skadet en stolt nordmann.

Jeg prøver allerede å gjøre litt for miljøet. Som å slukke lys i tomme rom og kutte ned på kjøtt-og meieriinntak. Det blir en vane etterhvert. Nå har jeg bestemt meg for en ny ting jeg kan gjøre; Når jeg har lyst på noe, skal jeg skjekke om det går an å kjøpes brukt først. Jeg har nylig gått gjennomm alle klærne mine og prøvd å bare sitte igjen med ting jeg regelmessig bruker. Resten skal gi vekk til folk som trenger det, og selge bort til de som er interessert i gjenbruk eller bare vil ha noen nye klær til en billig penge. I det siste har jeg jobbet litt med en nettbutikk hvor dere kan kjøpe mange av klærne fra garderoben min. Den finner dere her. Jeg håper dere finner noe fint dere har lyst på der inne, og som dere kan kjøpe med god samvittighet. Det er lett å bestille, og den vil jevnlig bli oppdatert med nye ting.

La oss være litt miljøvennlig sammen, bli litt bedre mennesker, reflektere litt over hverdagslige valg. La oss gi oss en selv en ekte grunn til å være litt stolt. Litt etter litt. 

 

Kan ikke alle bare være glad

Hei, dere! Tusen takk for alle som gikk inn og tok undersøkelsen i forrige innlegg. Vi fikk inn over 1000 svar! Dessverre oppdaget vi altfor sent at vi bare fikk se svarene til max 100 personer, hvis ikke måtte vi betale for å bruke siden, så det var utroolig kjipt! Jeg håper likevel at dere som tok den, fikk noe ut av den. Også takk for alle tilbakemeldingene i kommentarfeltet på forrige innlegg! Slike temaer er alltid vanskelig å ta opp, for det er så lett å trakke noen på foten eller ikke skrive objektivt nok. Jeg fikk for det meste kommentarer som var enig med meg, men også noen som la til viktige ting jeg ikke fikk dekket. Dette presset føles så klart forskjellig fra person til person, og det er mye lettere sagt enn gjort å komme seg ut av den onde sirkelen. Spesielt for vår generasjon som blir utsatt for så mye inntrykk fra alle kanter. Det er noe drit altså, og jeg skulle ønske jeg kunne gi alle en drithard klem og fortelle de at de er god nok. Jeg tror fortsatt det viktigste vi kan gjøre for å dempe presset er rett og slett å bare vise hvor vakker vi er gjennom handlinger, og ikke minst unne andre godt, og innse at noen alltid er bedre enn oss, rett og slett. Det å behandle andre mennesker med kjærlighet er gull verdt i mine øyne, og gjør en person 1000 ganger finere.

Ja, det suger å se instagramprofil etter instagramprofil med de peneste jentene i verden når du sitter med fett hår, null sminke, ny kvise og chipsskålen i fanget. Men jeg har komt til et punkt hvor jeg er såpass glad i meg selv at jeg (som oftest, hahah) ville ikke byttet med dem, selvom de er mye finere enn meg. Og det er da det går fint! Jeg elsker å følge slike instagrammodeller osv. Mennesker liker å se på fine ting, og jeg finner det inspirerende og underholdene. Men jeg liker også å gjøre det beste ut av mitt eget utseende, selvom jeg aldri blir finest. Det er alltid noen som er bedre, penere, smartere og mer "vellykket" enn oss, og det må vi faktisk bare innse, drite i, le av og fortsatt elske oss selv. I hvertfall prøve! For jeg tror at alle kan klare det til slutt. 

Så ja, det var bare en liten fortsettelse på forrige innlegg. Before I go, må jeg vise dere en nydelig rød kjole fra Romwe.com som dere kan få tak i her (sponset) De har så mange fine kjoler for tiden, blir helt gal <3

Håper dere sover godt i natt, babes, så snakkes viii. Natta!

Pssst, Junkyard.com har et stort salg på siden sin nå, dere finner link til salget her. You're welcome.

Undersøkelse om jenters mentale helse

Det er interessant å se hvordan media fremstiller unge jenter i dag. At vi er mer kroppsfiksert og sliter mer mentalt enn noen gang. Jeg syntes det er trist. At alt ligger inni hodet, og at der såpass vanskelig å gjøre noe med det. Man blir jo ikke blir ikke penere ved å utstråle dårlig selvtillit og misnøye med seg selv. Vi ser alle ut som vi gjør, og ja, det er gøy å gjøre det beste ut av det med sminke og klær. Det har mennesker alltid syntes og kommer helt sikkert alltid til å gjøre, og det er greit. Mitt livsmotto er og har alltid vært at meningen med livet er å være lykkelig. Og det som gjør en lykkelig, etter min mening, er å være den beste personen man kan være mot andre, og i tillegg ha respekt for og ta vare på seg selv. Det handler veeeldig om å finne en fin balanse. Ikke la noe eller noen oppta tiden din for mye. Og det gjør dessverre utseende for mangen i dag. Det jeg mener og håper er at alle skulle dyttet prestasjoner, kropp og utseende et par hakk lengre ned på prioriteringslisten. Bare det gjør folk til så utrolig mye bedre og finere mennesker syns jeg.

Thea, Malene, Karoline og jeg har laget en undersøkelse i forbindelse med markedsføring og ledelse. Vi fikk velge tema selv, og vi valgte å fokusere på jenters mentale helse ettersom det er så aktuelt og fremmet i media for tiden. Vi vil prøve å kartlegge mer presist hvor alt dette presset kommer fra. Undersøkelsen er helt anonym, men dere får se hvilke svaralernativer som var mest populære når dere har fullført undersøkelsen. Det er bare 10 spørsmål, og jo flere som svarer, jo mer nøyaktig blir konklusjonen vår av spørreundersøkelsen. Ta den HER.






Genser fra SheIn her (sponset)

Jeg håper etter hvert at unge i dag kan se hvor sinnsykt mye hysteri det er rundt dette prestasjonspresset i norsk tv og i avisartikler, syns det er latterlig, og blir en av de vakre menneskene som har viktigere prioriteringer enn utseende. Alt ligger i hodet til hver enkelt. Ikke skyld på samfunnet, for du er samfunnet.

Gratulerer med overstått store, lillebror!

13-års-dagen til broren min i går var en kjempesuksess! Mamma presterte å samle hele familien på hennes side og pappa hjemme hos oss. Så vi ble nærmere 20 stykker i en relativt liten leilighet. Det var både middag, min hjemmelagde oreokake, champagne og god stemning så klart.

Aaron er min eneste bror og aller beste venn. Jeg tror aldri jeg ler mer enn når jeg er sammen med han, og det er ingen, ikke engang mamma som skjønner seg på den interne humoren vår. Han både oppfører seg og ser ut som om han er like gammel som meg, om ikke eldre. Jeg kan alvorlig ikke huske sist vi kranglet. Det må være mange, mange år siden. Så vårt søskenforhold er virkelig noe jeg setter pris på. Derfor var det ekstra gøy å hjelpe å stelle i stand et stort selskap til han! Gratulerer med overstått til verdens beste lillebror <3



Et bilde av oss fra julaften i fjor, da han nettop hadde fylt 12 og akkurat blitt høyere enn meg! Og i år har han tatt igjen pappa og. Jeg vet ikke om det er han som vokser fort eller om det er tiden som suser avgårde. En kombinasjon? Litt bittersøtt er det i hvertfall. Jeg vil at vi skal være barn for alltid jeg. I hvertfall Aaron.

Og jeg glemte helt å blogge om det i går! - Jeg har slettet instagram, snapchat, facebook, twitter, VSCO og kik!

Jeg nevnte det såvidt på fredag, og skulle egentlig skrive mer om det i går! Men det er da ikke for sent. Noen venner og jeg skal se om vi klarer oss uten sosiale medier frem til fredag! Og Matias og jeg har til og med inngått et lite veddemål. Poenget med dette eksperimentet er å ikke få like mye inntrykk og påvirkning gjennom folk som deler bilder og livene sine over alt. Ikke minst kan vi bruke mer tid på viktige ting uten å bli distrahert. Jeg tror jeg vil merke blandt annet mer effektivitet under lekser. Og på fritiden regner jeg med at jeg kommer til å ta mer intiativ til å finne på noe sosialt, lære meg nye sanger på gitar og lese bøker. Det føltes litt tomt, men samtidig lettende da vi slettet appene fra mobilen i morges. Men jeg tror det kan føre med seg mye bra jeg! Det er nå uansett bare en liten uke, og jeg er jo veldig glad i personlige eksperimenter, så det blir spennende. Det er ikke for sent å hive dere på om dere tør ;)

På fredag blir jeg nok til å laste dem ned igjen. I dag lever vi i en verden hvor sosiale medier faktisk har blitt en nødvendighet innenfor mange områder og yrker. For meg også som blogger og litt offentlig person. Da er spesielt apps som instagram og twitter ganske nyttig. Men en liten uke kan jeg nok ofre! Jeg tror det vanskeligste blir snapchat, ettersom jeg er tilgjengelig der 24/7 og stadig vekk tar bilder av alt mulig unødvendig og sender det til venner og familie. Jeg kommer ikke til å la være å blogge! Blogging bruker jeg for å sette i gang mine egne tanker, konsentrere meg, utvikle skriveferdigheter og utvikle meg selv, noe jeg mener er utrolig viktig så lenge man lever og kan ofte være mentalt sunt. 

Så ønsk meg lykke til, så skal jeg holde dere oppdatert underveis!

Jeg er en utopist

I dag gråt jeg. Jeg våknet, fikk meldingen, slo på nyhetskanalen. Og jeg gråt. Jeg gråt for Paris. For de de døde. For familiene deres. For terroristene på 15-18 år. For mennesker. For hvordan menneskeheten har blitt. For hvordan mennesker er og alltid har vært. Det blir jo bare værre og værre? Jeg gråt for kaos. Jeg vil ha harmoni. 

Jeg hadde en samtale med pappa for noen uker siden hvor jeg var så desperat, hjelpesløs, men samtidig optimistisk og forklarte pappa hvordan vi skulle fikse alle verdensproblemer. Jeg hadde, og har innerst inne fortsatt planer om hvordan jeg skal redde verden. Som en liten unge. Men han fortalte meg hvorfor det ikke går. Jeg er en utopist. Gråtkvalt avsluttet jeg med at jeg bare måtte utslette hele menneskeheten. Da jeg gikk ut døren og for å treffe to veninner, bare knakk jeg sammen. Både fordi planene mine om fred var knust, og på grunn av noe pappa fortalte meg rett før jeg gikk ut døren, noe som var så inderlig trist men samtidig lettende - Det hjelper ikke at du går rundt og bærer alles sorger og tenker på hvor syk verden er. Da blir du bare enda en trist person, og det gjør ikke situasjonen noe bedre. Omring deg selv med positive mennesker du kan stole på, og gjør det beste ut av det livet du har. Sett pris på det.

Sett så jævlig pris på det, dere. Det er vanskelig. Men dere vet aldri når livet blir snudd fullstendig på hodet. Jeg vet at Paris er langt borte og det er vanskelig å forestille seg hvordan stemningen er der, og hvordan det føles å være så nært en slik tragedie. Men dette kunne skjedd i deres nabolag. Med deres familie. Husk Utøya. Nei, jeg vil ikke tenke på det. Jeg vil ikke se flere nyhetssendinger. Jeg vet hva som har skjedd, og jeg trenger ikke å se nyhetsrepportere gjenta det igjen og igjen. Jeg vil at alt skal være over. Pappa fortalte meg under middagen i dag at en ideell verden finnes ikke. Men jo, den gjør det, og det er tre forskjellige versjoner av den. Den første er en verden uten mennesker. De andre er en verden hvor vi enten er jævlig mye smartere eller jævlig mye dummere enn det vi er nå. Denne mellomtingen funker ikke, og vi er altfor lett påvirkelige. Vi klarer ikke å gå inn i oss selv og føle hva som er rett og galt. Mennesker kan tenke abstrakt, vi kan planlegge og gjøre valg, og dermed lager vi oss små uvirkelige virkeligheter vi lever i. Vi tenker lite selv. Vi blir påvirket av alt rundt oss fra barndommen av -  noe som enten kan gjøre oss til lykkelig, egoistiske, psykopater, kriminelle, intelligente eller terrorister. Vi er så komplekse vi mennesker. Forutsigbare men samtidig ikke. Det er skummelt. 

I dag er jeg dårlig. Så jeg skal være hjemme. Caroline skal sove hos meg og vi skal høre på fin musikk og lage kake til broren min som blir 13 år i morgen. Jeg ønsker dere en fin kveld. Ta vare på hverandre.

Verden er ikke svart og hvit

Hei, dere! Som jeg skrev i forrige innlegg, skulle jeg skrive et innlegg med en liten konklusjon fra den veganske måneden min og det har jeg tenkt til å gjøre i nå! Første november hadde jeg levd vegansk i akkurat èn måned. Natt til søndag fant jeg tilfeldigvis ut at 1. november faktisk var World Vegan Day. Så det måtte jo nesten feires! Pygmalion i Bergen, som er en utrolig bra og fin restaurant som serverer mye vegansk og helt fantastisk mat, feiret dagen med veganertreff, vegansk kake, quiz og alt mulig. Så der dro jeg med to veninner av meg som har vært veganer en stund, og vi koste oss masse. Jeg tok et par bilder til dere, som jeg tenkte å dele før jeg begynner selve innlegget :)







Så ja, da begynner vi! Jeg hadde egentlig ikke planlagt hva jeg skulle gjøre etter den veganske måneden min. "Jeg tar det litt som det kommer," tenkte jeg vel. Enten fortsetter jeg, eller så fortsetter jeg ikke. Og jeg vil definitivt fortsette å leve tilnærmet vegansk. Men tingen er at jeg tror ikke verden er svart og hvit. Jeg tror ikke man enten må være på den ene eller andre siden av noe - sosialisme eller kapitalisme, kristen eller ateist, ond eller god, veganer eller kjøtteter. Man kan legge seg hvor som helst mellom disse kontrastene. Så lenge man prøver sitt ytterligste å gjøre det som er mest riktig for seg selv og andre. Jeg kommer til å legge meg ganske nært en vegansk livsstil. Alltid velge dyrevennlige alternativer om mulig og gjøre det som er minst skadelig for miljøet. I dagens verden er det umulig å leve 100% etisk eller miljøvennlig. Men uten tvil den største forskjellen du kan gjøre ovenfor de to tingene, er å lene livet ditt mot veganisme. Jeg har lyst å leve på en måte som ville vært bærekraftig hvis alle gjorde det samme som meg. Hvis alle for eksempel spiser fisk hver dag, sier det seg selv at behovet og forbruket av fisk hadde vært så høyt at fiskeindustrien hadde ødelagt havet på et blunk, og økosystemet hadde kollapset (noe som egentlig skjer nå) Men om hele verden skulle spist fisk et par ganger i året, så hadde vi ikke hatt et problem. Det samme gjelder så klart de andre animalske produktene også. Vi hadde ikke hatt industrien. For det er den som er problemet. Om jeg hadde holdt på å sulte ihjel og mitt eneste alernativ var å spise et dyr for å overleve, selvfølgelig hadde jeg gjort det. Men kjøtt-og meieriindustrien vil jeg ikke støtte hver dag slik som jeg gjorde før.

Så etter en måned som veganer så vil eg konkludere med, at jeg liker ikke å sette labels på ting. Hvorfor må vi sette navn på folk, dyr og behandle dem deretter? Kan vi slutte? Vi er alle verdensborgere - dyr og mennesker med viktige roller å utfylle for at verden skal gå rundt. Ingen er i utgangspunktet mer viktig enn andre. Det er bare mennesker som har skapt en slik tankegang om seg selv, som er feil og er en stor belastning for liv på jorden. Om det er noen som faktisk er minst viktig, så er det menneskene. Om vi ikke hadde eksistert, hadde det vært en fordel for alt liv på jorden. Uten biene, hadde hele økosystemet kollapset. Det er noe å tenke på. Alt er avhengig av hverandre, så vi må heller begynne å blende inn. Istedenfor bidrar vi til ødeleggelsen av økosystemene med avl, innestenging og massemord av dyr. Det har en dominoeffekt som til slutt vil ta oss mennesker om vi ikke tar oss selv i nakkeskinnet snart. Bare tenk over hva tanken "jeg er viktigere enn deg" har gjort så langt i historien. Det er det dette innlegget handler litt om også - å sette i gang litt tanker hos folk og inspirere til å ta mer bevisste valg når det gjelder verdens hovedødelegger, kjøtt og meieri-industrien. Så uansett om du er veganer, vegetarianer, pescaner, flexiteraner eller bare bestemmer deg for å kutte ned på animalske produkter. All respekt til deg, du gjør en forskjell for det bedre. Fortsett sånn!

Det var i hvertfall en kort konklusjon av måneden min. Tusen takk for alle dere skjønne veganere som har kommentert bloggen min i det siste, og dere andre også som har vært positivt innstilt. Overveldene god respons. Dere er herlig! 

Fordelene med en plantebasert diett er utallige, men jeg kom over en ganske ny artikkel i dag som sa 6 grunner som dere kan lese her.

Minoriteten vil en dag bli majoriteten

I dag er jeg oppgitt, og vet dere hva som som har plagd meg i det siste? Fokuset på regnskogfondet. Bøssebærere, reklame på facebook, plakater da jeg var på Akvariet, tv-aksjonen på NRK osv. Virkelig et av mine største ønsker i verden er at vi slutter å kutte ned regnskogen - planetens lunger, medisinske lager og vakreste sted. Jeg husker når det var populært å "frede" områder i regnskogen. Men tror du arbeiderne stopper opp forran et området og sier "Ops her er det visst fredet, la oss ta resten av dagen fri, gutta" Nei, de kutter ned et annet sted. De kutter ned mer og mer hvert eneste år... Ikke tro på alt dere hører, vær så snill. Alle bedrifter prioriterer èn ting, og det er penger. Penger er viktigere enn den saken de liksom står for. Husk det. Vær skeptisk. 

Hvis jorden var en kropp, så hadde vi mennesker vært kreftcellene som drepte den. Vi spiser den opp sakte men sikkert i jakt på materalistisk lykke, og hvis ikke noen gjør noe etisk riktig snart, kommer verdenshistorien til å få en forferdelig trist slutt. Og alle dere andre miljøorganisasjoner som ikke engang gidd å ta opp den største årsaken til global oppvarming og miljøgassutslipp, nemlig husdyrhold og kvegdrift, fy faen. Jeg er lei av å høre om at vi må kjøre mindre bil, ta kortere dusjer slutte å utvinne olje. Neh, kjør på sier nå jeg. Først må vi kvitte oss med den største ødeleggeren, SÅ kan vi vurdere å snakke om småtingene som gjør så minimal forskjell at det nesten ikke er nevneverdig engang. Men det er glemmesak for miljøorganisasjoner å ta opp verstingen. Tror du Green Peace går ut og sier: Den beste måten å være miljøvennlig på er å kjøpe mindre kjøtt og meieriproduPANG - der mistet de alle tilhengerne sine, dermed alle inntekskildene og gikk konkurs. Ingen ville støttet en organisasjon som var i mot kjøtt, noe så kjært og nært folks vaner og tradisjoner. Til og med legeindustrien tenker slik. "Jo flere syke mennesker, jo mer ubrukelige avhengighetsskapende medisiner kan vi selge, og jo rikere blir vi." Ikke snakk om at de forteller pasienten at de kan kureres av å spise den og den maten, eller trene på den og den måten. Sannheten er gjemt fra oss og vi blir matet med informasjon som er til fordel for menneskene med makten. Gjør bevisste valg.

Jeg har et hat-elsk forhold til menneskeheten. Teknologisk er vi fenomenale. Ingenting som vi vet om kan sammenlignes med vår intelligens. Men måten vi bruker intelligensen vår på er rett og slett idiotisk. Vi er akkurat smart nok til å ødelegge planeten, men ikke smart nok til å redde den. Denne ekle mellomtingen funker ikke, og det gjør meg fullstendig gal og ødelegger nattesøvnen min. Derfor måtte jeg bare få dette ut, og forhåpentligvis få noen heads up. Noen som tør å stå opp for meningene sine, gå i mot majoriteten. Du vil møte frustrerende motsand, oppleve drittslenging, frekkhet og idioti, og til og med begynne å tvile på deg selv. Men har du en sterk mening om noe, vil du endre noe, kjemp for det. Det er du som vil bli husket. Det er du som vil bli av ekstrem viktighet for etterkommerne våre. Det er deg de ser tilbake på, ser opp til og følger. Minoriteten har som oftest rett. Historien beviser det. Myndighetene og folk med autoritet har tatt feil gang på gang. Gandhi, Martin Luther King jr, Sokrates, Abraham Lincoln. Folk var så i mot dem og følte seg så truet av meningene deres at de blir drept, men de er rollemodeller i dag. De ga ikke opp, og de skapte forandring. Ikke bli en del av den tankeløse flokken på jakt etter materalistisk lykke. I det lange løp vil det føre til en planet med miserable mennesker som evig strever etter å være best, men aldri får det til. Bare sjalusi, krig, tortur, død... sorg.

Jeg er en realist, men også en optimist. Og jeg tror at vi kan vikle oss ut av mye av kaoset vi er inni. Vi har tettet hullet i ozonlaget for eksempel! Utenkelig for bare et par år siden. USA avskaffet slaveri, vi har fått stemmerett for kvinner, homofile kan gifte seg, tyrefekting avskaffes i spanske byer, det blir færre og færre fattige for hvert år. Mye går fremover, og det er takket være folk som bryr seg. Er det èn ting som gir meg lyst til å rive meg i håret så er det konfliktskye mennesker. Sett spørsmål ved ting. Ikke aksepter ting slik det er. Alt du hører er en mening, ikke et faktum. Det er alltid noe som kan forbedres. Er det ikke det som er meningen med livet da? Å være til nytte og være lykkelig? Det er i hvertfall min mening. Du vet ikke alt og det kommer du aldri til å gjøre, så ha et åpent sinn. Absolutt alle du møter har noen å lære deg. Jo mer visom du har, jo mer innser du at det finnes så mye bredde innenfor alle aspekter at det ikke finnes noe som er riktig og feil. Som Albert Einstein beviste i 1905, alt er relativt. Så bare følg hjertet, etikken og logikken.

 

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette. Innlegget var egentlig dobbelt så langt, men fant ut av det er sikkert ingen som orker å lese det. Hahah, men jeg håper dette var ok for noen å lese. Og jeg vil gjerne høre deres tanker rundt menneskeheten også.

Jeg har forresten opprettet en ny kategori på bloggen som heter "samfunn" som dere finner i sidemenyen på bloggen. Der finner dere naturligvis samfunnsrelaterte innlegg. Om dere vil ha flere slike, må dere gjerne gi en lyd, og komme med ønsker til temaer.

Prosjekt SYRIA


Tertnes Videregående Skole, som jeg er elev hos, har nylig startet et innsamlingsprosjekt kalt Prosjekt SYRIA. I all hovedsak går det ut på at samtlige elever ved skolen skal være ute i arbeid Torsdag 19. November, på samme måte som Operasjon Dagsverk, som dere kanskje er kjente med. Det elevene måtte tjene, skal altså komme syriske flyktninger til gode. I tillegg vil det arrangeres en bøssebæringsøkt i samme tidsrom som arbeidsdagen.

Dette er et umåtelig, bunnløst viktig initiativ. Situasjonen vi ser i Europa i dag er det desidert den værste vi har vært vitne til siden den andre verdenskrig. Millioner av mennesker på flukt fra en hverdag bestående av kjemisk våpenbruk, tortur og bombing av sivile, barn og unge. De blir frarøvet livene sine, og blir i stedet nødt til å gå gjennom et levende helvete, som meg og deg ikke en gang kan forestille oss.

Én ting er å diskutere hvorvidt vi skal ta inn flyktninger eller ikke, eller hvor mange som eventuelt skal slippes over grensene. Det er imidlertid ikke denne problemstillingen som er mest akutt. Det som må adresseres først av alt, er flyktningene som ikke en gang har mulighet til å komme seg ut av flyktningeleirer der tilstandene er av miserabel natur. De som foretar den gudsjammerlig farlige reisen i en liten jolle over Middelhavet. De som dør av en lungebetennelse grunnet mangel på medisiner i leirer, de som ikke har rent vann, mat, de som ikke har utdanningstilbud mens livene deres blir satt på et fryktelig, gruoppvekkende vent i en flyktningeleir langt fra hjemlige trakter. De som daglig blir utsatt for forferdeligheter og har sett ting av en så ytterliggående natur at vi ikke kan se for oss en gang.

FN og flyktningehjelpen har gjentatte ganger bedt om penger! Vi trenger penger, så vi kan bedre forhold og hjelpe de som virkelig trenger det mest, som det imidlertid er uhorvelig mange av. I stedet diskuterer politikerne om de skal ta inn 8 000 eller 10 000 flyktninger, uten å øke nødhjelpen til FN nevneverdig. Foreløpig tør jeg påstå at det er forholdsvis irrelevant hvor mange vi tar inn eller ikke. Når politikerne mangler handlekraft, stepper befolkningen opp. Dette gjenspeiles i vår skoles flotte initiativ og engasjement. 

Vi har en Facebook side som over kun to dager har nådd godt over 400 likes. Der finner man informasjon om prosjektet vårt, hva vi skal gjøre, når vi skal gjøre det, en veldig god video som kort, enkelt og illustrativt forklarer situasjonen i Syria og hva som egentlig har forårsaket den eksistens og levende tilstedeværelse.

Jeg anbefaler og oppfordrer alle mine lesere til å like og dele denne siden, og be venner, familie og kjente om å gjøre det samme. Er vi nok mennesker som skaper nok oppmerksomhet, nok blest rundt temaet, gjør at flest mulig setter seg inn i det og begriper alvorlighetsgraden av situasjonen, og bidrar deretter, kan vi sammen skape en forskjell!

På den Facebook-siden finnes også en link til en donasjonsside vi har opprettet på flyktninghjelpens sider. Der kan man donere et hvilket som helst beløp, og alle beløp teller. Der har vi fått inn nærmere 5000 kroner. Donasjonene gjør man med vanlig bank eller kredittkort. Legger man ved mailadresse, får man kvittering og takk fra flyktningehjelpen der. Jeg vil også be dere alle om å snakke med foreldre, venner, øvrig familie om å gi et bidrag. Mange bekker små...?

Link til facebooksiden finner dere her, og link til donasjonssiden (som også ligger på facebooksiden) finner dere her.

Advarer mot sterke bilder.









Prestasjonssamfunnet - et luksusproblem

Jeg og noen venner satt og pratet på en kafé etter skolen i går, og kom inn på et tema jeg syns er veldig interessant og aktuelt. Let's be real, jeg pleier å holde meg til overfladiske temaer på bloggen, men jeg vil prøve å gjøre et unntak. Temaene omhandler i hovedtrekk ungdommen i Norge og våre absurde i-landsproblemer.

Utfordringene en gjennomsnittlig nordmann møter på i hverdagen kan være alt fra om man skal kjøpe den nye iPhonen i svart eller gull, hvilket bilde man skal poste på instgram eller hvem og hvor mange man skal invitere i bursdagen sin. Dette er ting som blir klaget på her hvor vi bor, her hvor vi har alt vi trenger, pluss uendelig mye mer. Hvilke saker tar man opp når det ikke er fattigdom, krig eller økonomisk krise i landet. Jo, i total mangel på noe viktig å skrive om, og nesten komiske kjedsomhet, sitter vi med macen i fanget, en lydløs nyhetssending om borgerkrigen i Syria på den splitter nye HD TV-en, og rett og slett dikter opp våre egne problemer. Kroppspress, utdanningspress, sosialt press og dette såkalte flink-pike-syndromet.

Hver bidige velsignede dag har vi muligheten til å gå på skole, skaffe oss nyttig kunnskap, være en del av og bidra til et samfunn så ideelt, andre land bare kan drømme om å ligne. Men faen ta den fordømte skatten vi må betale som gjør det mulig å leve i en slik luksus, ikke sant? Samtidig er det over en milliard mennsker som hadde gjort alt for å være i en av våre sko. Hver kveld du sitter deg i sofakroken med et pledd, og som du liker å kalle det, "en velfortjent sjokoladebit" etter en lang og pressfull dag, finnes det noen som aldri kommer til å få smake sjokolade. De sier seg fornøyd med brødskalk de fant i søppelkassen som de tar med seg hjem til sine fem magre søsken med malaria, hiv eller kanskje bare en forkjølelse som vil ta liv av dem i morgen, men som du kunne forhindret bare med èn dagslønn.

Og her sitter vi, og klager over prestasjonssamfunnet. Okker og stønner når noen sier at vi må slanke oss. Stakkars unge jenter og gutter som blir oppfordret til å være sunn. Glem at det rent helsemessig er mer gunstig å være slank. Alle skal jo få lov til å bli feite, stillesittende mennesker om de ønsker det. Neida, men alvorlig talt - At vi føler litt press på at vi må spise sunt, trene, følge med på skolen, gjøre lekser, tror jeg helt ærlig kan være sunt. Jeg tror det gjør deg til et sterkere menneske, skaper konkuranse om jobbposisjoner og skaper rettferdige forskjeller i samfunnet. Da snakker jeg selvfølgelig ikke om mennesker som blir sykelig optatt av en eller flere av tingene jeg nevnte, men holder dem i fokus og samtidig er så sinnsykt takknmelig for at de ikke har større problemer, og i det minste prøver å være bare halvparten så glad som det barnet som klarte å finne den brødskalken til søsknene sine.

Jeg sier ikke jeg er noe bedre. Jeg klager også over at skolen kan være veldig vanskelig og krevende til tider. Jeg kan til og med kategoriseres som en rosablogger, og har nettop vært med i en nyhetsartikkel om utseendepress selv. Så hvilken posisjon er jeg i til å skrive et slikt innlegg? Jo, fordi jeg vet  jeg har det godt. Altfor godt. Samtidig vil jeg bli enda flinkere til å se forbi den surrealistiske oppfatningen Norges ungdom har av virkeligheten og slutte å klage over ting som en dårlig hårdag. Ja, vi skal definitivt få lov til å ta opp problemer i samfunnet vårt vi og. Psykiske problemer, vold, familieproblemer, voldtekt, ulykker, misbehandling. Dette er alvorlige saker som til og med rammer land som vårt eget. Man kan absolutt ha det vanskelig her i Norge, og det er jeg fullstendig klar over. Men prestasjonspress? Det mener jeg er et luksusproblem. Og jeg kan i hvertfall love deg en ting. Du vil mye heller bo i et prestasjonssamfunn enn i et korrupt, u-land med tørke, sykdommer og sult uten å ha sjans til å gjøre noe med det. Du ble født med alle verdens sjanser og muligheter i din hule hånd, pluss alle grunnleggende behov automatisk dekket fordi du er norsk. Er ikke det godt nok?

Så jeg tror at inntil verden er blitt mer balansert, inntil verdens ressurser blir fordelt litt mer rettferdig og ikke like mange lever i sult og nød, kan vi legge luksusproblemene våre på hyllen og holde oss for god til å klage på ting som hadde hørtes fullstendig motbydelig ut for de menneskene som virkelig har det jævlig. Mens du venter kan jo du ta deg en velfortjent Freia Premium 70% mørk sjokoladebit som sansynligvis koster mer enn det 1,5 milliarder mennesker lever på om dagen og nyte det faktum at du, til tross for at du angrer på at du kjøpte den svarte istedenfor den hvite iPhonen, er en av verdens heldigste personer!


Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017


Hei! Jeg er Leandra, en 18-år gammel jente med lidenskap for blogging. Her får du se mitt liv og alt jeg engasjerer meg i. Og det er mye! Du kan lese om ting som mote, samfunn, skjønnhet, fotografi og masse annet. Håper du liker deg her!

Lea-Valencia@hotmail.com