I 8 år har jeg ubevisst og bevisst brukt bloggen som terapi. Å skrive ned tankene sine er magisk, dere. Enten du poster dem offentlig eller holder dem for deg selv. Jeg gjør begge deler. Så ja, her er greien; Jeg ble spurt om å være noe som heter “script” (en fagfunksjon i regi-uniten som sørger for kontinuitet) på et filmprosjekt til en som går regi i 2. klasse. Jeg var ekstremt usikker på om jeg hadde tid til å takke ja til en jobb jeg ikke har peiling på, men å få slike sjanser er egentlig gull verdt på en linje som jeg går. (Pluss manuset var jævlig fett) Man må gripe, og aller helst oppsøke prosjekter for å komme noen vei. Kontakter og nettverksbygging er alt. Filmproduksjon er en veldig konkurransepreget sti å vandre. Jeg merker presset jeg legger på meg selv, knekker meg noen ganger. Tar jeg ikke pause, gjør kroppen det for meg uventet og brutalt. Og jeg klarer ikke å ta pauser med vilje, så ja, en ond sirkel. Men jeg prøver å finne metoder. Og jeg skal reise meg hver gang til jeg fysisk ikke klarer det lengre. Det lover jeg. Jeg har bestemt meg for hva jeg vil og skal gjøre alt for å få det til. Det er det beste jeg kan gjøre.
Typen og jeg har gjort det til en tradisjon å sitte i vinduet her hver kveld, spørre hvordan den andre har det og bare koble ut verden. Var ikke før for noen dager siden vi fant ut at det hadde vært fett å henge en grønn post-it-lapp over spotten i vinduet, for en ekstra Amsterdam-vibe.
Jeg fikk et fire-timers intensivt lynkurs i hva det vil innebære å være script. Dere kan søke på “script supervisor” på google hvis dere vil vite mer om det. Skriftlig må jeg lage kortmanus, tidslinje, one-liners og scenenedbrekk før selve innspillingsuken. Når den begynner, kan man mangedoble mengden dokumenter jeg må lage. Dette sier dere sikkert ingen ting om omfanget. For en uke siden hadde det ikke sagt meg noe som helst heller. Og det er litt av tingen da. Jeg har sittet på en kafé øverst på Galleriet i jeg aner ikke hvor mange timer nå, og jobbet med dette. Jeg har fått sånn økonomistyring/matte-flashbacks fra ungdomsskolen når det gjelder frustrasjon. Jeg tørket nettop bort tårer pga. alle dager og to-do-lister, uker og datoer går fullstendig i surr for meg. Jeg dobbellbooker med uhell og dør av dårlig samvittighet. Og når det går utover de nære rundt meg… Bursdager, familiemiddager. Jeg prøver alltid å prioritere familie (og venner) først, men ser ut til at jeg har arvet arbeidsmoralen fra pappa (som jobber dag og natt) Men det at jeg ikke kan være tilgjengelig så mye som jeg har lyst, knekker meg av og til, og gjør meg skikkelig sint, bitter og utrivelig. Rett og slett fordi jeg er så sint og skuffet over meg selv.
Jeg har betalt 10kr fem ganger for å gå på do og bare sparke i veggen og rase fra meg her på senteret. Skulle gjerne skrevet “haha” etter den setningen, men er fremdeles i et irritabelt og nedslått humør. Klapp på skulderen for at jeg fikk postet et blogginnlegg i dag da. Det trengtes.. Så skal jeg bare gjøre meg helt ferdig med pre-produksjonsarbeidet for i kveld, også er det hjem og nyte kvelden hvis det lar seg gjøre. Kanskje jeg skal se parterapi eller Aber Bergen.
Hvilke metoder bruker dere for å lage en mindre stressende hverdag?
Jeg gjør det samme som deg. Skriver. Det er en form for terapi jeg ikke vet hva jeg skulle gjort uten, og som jeg ikke forstår at det ikke prates mer om. Har mange, mange word dokumenter, med mange tusen ord, side på side, låst inne på en hemmelig mappe på dataen min. Og når jeg bytter data legger jeg dem over på en minnepenn. Har holdt på sånn siden jeg var 12/13 år. Og ikke bare blir det en fantastisk terapi og utblåsning der og da, eller en måte å sortere tankene litt, men det å gå tilbake og se, lese ordene man selv har skrevet og huske hvordan det føltes uten å egentlig kjenne igjen følelsen lengre, eller kanskje fortsatt kjenne på den, mange år etter, det er spesielt. Litt fint, litt vondt, og veldig lærerikt.
Stå på fine Leandra, arbeidsmoral er en god ting, men ikke la den ta over livet ditt. Ting ordner seg.