Reklame | Junkyard

Jeg kunne ikke komme meg hjem fort nok

Jeg sitter svett og heseblesende med nettsiden til blogg.no foran ansiktet. Den hastige turen hjem fra jobb og trening i dag, overveldet meg med setninger jeg intenst ville formulere her. Jeg har sikkert glemt halvparten og får nok ikke skrevet ned nøyaktig det jeg tenkte da jeg gikk ute for noen minutter siden, men jeg ble truffet av et sterkt kall til å blogge, som lyn fra klar himmel. Jeg har lyst til å forstå psyken min og hva som drev meg til dette begjæret. Det kan være flere ting. For det første har de siste dagene vært ganske bra, og selvom jeg har hatt svake, overveldende negative følelser i noen øyeblikk, er jeg likevel fornøyd i retrospekt. Oppstemt. Så kanskje det er derfor jeg sitter her og plutselig skriver. Fordi jeg er glad, motivert, har energi, og vil få den ut kreativt.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Oppmerksomhet og bekreftelse

I kjipe perioder, er det ubegripelig fascinerende og nesten skummelt hvor lite energi du har i forhold til i gode perioder. Jeg har lyst å visualisere disse abstrakte idéene om negativt og positiv tankesett til dere, men så avansert og sofistikert er ikke denne virkeligheten, at et menneske kan gjøre det for et annet menneske. En annen drivkraft til skrivelysten min nå er kanskje også et mer underliggende ønske jeg tror vi alle har litt i oss. Nemlig å dele de fine aspektene ved livene våre. Det er vel det de fleste av oss gjør her på sosiale medier. Ja, jeg kan filosofere om rå, ikke-idylliserte tanker, skrive mørkt og vise de kjipe sidene også. Men det er jo også noe jeg ønsker å vise frem for å skape det inntrykket jeg vil dere skal ha av meg, ikke sant? Eller få oppmerksomhet. Eller bekreftelse. Men også dele og skape fellesskap og fellesforståelse. Menneskelige behov vi ikke burde skjemme oss for å innrømme at vi alle har. Internett er formet for å fylle det. På godt og vondt.

Å kontrollere naturen sin

Akkurat nå var det positivitet og engasjement som drev meg til å ville dele noe med internett. Jeg er glad og jeg vil vise det – en følelse mange er drevet av, uten å direkte innrømme det til seg selv med klare tanker og setninger i hodet. Bare bla gjennom explore på instagram. Vi er kontrollert av underliggende lyster og behov i biologien vår, som fører oss til å gjøre ditt og datt. Det er et slit å prøve å kontrollere det, eller holde seg selv i nakkeskinnet, hvis du i det hele tatt orker å prøver da. Noen mennesker (spesielt godt voksne, men mange unge og) ser ut til å gå på ukritisk autopilot, og helt ærlig virker det jævlig deilig, unnskyld språkbruket. Tenk å ha faste, bestemte meninger om alt. Jeg ser ting fra altfor mange perspektiv til å fortelle noen at noe er svart eller hvitt. Så mine vage, usikre, men likevel gjennomspekulerte meninger gir meg kanskje utad en svakere personlighet, men samtidig mer dybde. Det kjipe er hvor selvkritisk man blir, og hvor vanskelig det blir å diskutere med andre, hvis man ikke engang er overbevist om sin egen mening, men er automatisk åpen for at andre har rett i en liten krok av sinnet. Forvirrende. Jeg syns det motsatte “bestemte” livet virker mer behagelig. Men nå er det ikke en hemmelighet at jeg er smålig fan av å oppsøke ubehagelige situasjoner fordi jeg tror de kan gjøre meg godt somehow.

Jeg er veldig for å ikke bry meg om hvordan andre lever livet sitt så lenge de ikke gjør skade mot andre. Noen bryr seg om livene til andre i et negativt lys, og innser ikke at problemet ligger ved dem selv en gang… Men igjen, de er none of my business. Jeg har mer enn nok med å fokusere på å gjøre meg selv til et bedre menneske. Noen ganger klarer jeg det. Andre ganger ikke. Ofte suger jeg. Jeg tenker på måter jeg absolutt ikke vil tenke på, men så gjør jeg det selvom. Jeg tror nok det tar mange år å lære kunsten og stoppe seg selv i å tenke selvdestruktive tanker. Jeg kan være flink til det av og til, men hvis klokken er fire om natten og jeg blir uoppmerksom, er det rett tilbake til driten. En evig drakamp mellom natur og mindfulness.

Et paradox

Så må man begynne forstå hvorfor, og lokalisere hvor følelsene kommer fra… Som oftest plager jeg meg selv om meg selv. Men om jeg noensinne irriterer meg over andre, ender jeg opp med å irritere meg aller mest over meg selv igjen til slutt. Fordi jeg er blitt så klinkende klar over at det er holdningen min, eller bare det faktum at jeg bryr meg, som er problemet. Ikke noen andre eller noe annet. Det krever litt å innse at alle er en refleksjon av sine egne tanker og at negativiteten i sitt eget hodet er selvforskyldt. Man liker å ha noen å skylde på. Det er lett, men det er en vane jeg tror alle har godt av trene bort. Det er på en måte et paradox også – En del av meg er veldig freudiansk og mener vi er formet av omgivelsene våre, at fri vilje er mye fjernere enn vi tror, og at vi har mye mindre kontroll over tankene og livene våre enn vi tenker – og det syns jeg genuint. MEN samtidig kjemper jeg hele tiden mot min egen natur og prøver å ta skjebnen i mine egne hender. Å forme meg selv slik jeg vil bli. Men hva er den bakenforliggende grunnen til at jeg gjør det da? Det må jo være noe som har gjort meg sånn igjen, skjønner dere hva jeg mener? Det er ikke til å bli klok på as. De jævla tankene mine elsker å feste seg til tanken om hvorfor jeg tenker en tanke. Og hvorfor jeg tenker den tanken igjen. Og hvor den kommer fra, og den… Og sånn fortsetter det. Om jeg finner ut av det en dag, vet jeg ikke, men da har jeg millionvis av andre tanker å jakte ned også. Vet ikke om det er meningen at man skal føle man har funnet ut av seg selv uansett. For igjen er hver persons virkelighet en subjektiv opplevelse, noe som gjør sannheten din til en illusjon. Hva som ikke er en illusjon aner jeg ikke. 

Levisbuksen min finner dere her

Common knowledge isn’t common practice

Anyway, det er vel kanskje ikke bare et behov for å dele og vise dere livet mitt her i dag. Det var også litt terapeutisk. Jeg glemmer hvor fint det er å blogge helt til jeg gjør det igjen. Merkelig med det. Vi vet så godt hva som er godt for oss selv. Men “common knowledge er ikke alltid common practise” hørte jeg noen si. Relaterbart, eller hva? Vi har ikke nok motivasjon til å alltid gjøre det vi vet er best for oss selv, fordi vi aldri vil klare å ordentlig forestille oss den belønnende følelsen av når man faktisk gjør det. Eksempel: Jeg satt inne med noen følelser her om dagen som hadde bygget seg opp en stund. Til slutt rant tårene ustoppelig på et nok så ubeleilig tidspunkt, og det tok likevel all min kraft og viljestyrke og sette ord på tankene mine. Å tørre å si dem uten å implodere av ubehag. Men jeg sverger afterglow-effekten belønner deg surrealistisk svevende. Så det er helt teit at jeg ikke gjorde det tidligere. Det er jo åpenbart at jeg ville føle meg bedre etterpå. Men sant, common knowledge, ikke common practise. Om du er en person som er naturlig innesluttet, sånn som meg, merker du en enorm forskjell i sinn og energinivå etter du tømmer hodet til noen. La oksytocinen flyte, folkens. Les deg opp på måter å utløse det hormonet på, og jeg sverger til skaperen det er life changing. 

Nå fikk jeg ikke engang skrevet hva det positive eller negative i livet mitt var en gang. Jeg rotet meg bort i idéenes verden, noe som er ganske typisk meg egentlig. Jaja, dette innlegget er iallfall nesten like rotete som hodet mitt. Gud hvorfor kunne jeg ikke bare holde meg til ett tema? Det får bli en annen gang. Nå må jeg spise og hoppe i dusjen. Au revoir.